hits

juni 2015

Bloggere får refs for å anbefale prevensjonsmetode

Du har kanskje lest Dagbladet i dag?

Der står det en artikkel om at Statens Legemiddelverk er skeptiske til en prevensjonsmetode Caroline Berg Eriksen (Fotballfrue) og jeg har anbefalt på bloggene våre.

Dette er såkalte sponsede innlegg, der vi har fått betalt for å omtale produktet, dog helt uten føringer om hva vi skal skrive. Nå kjenner ikke jeg til avtalen mellom Caroline og produsenten, men jeg vil tro sistnevnte gjelder henne også. Det er nesten umulig å få omtale for et produkt på blogg dersom man har masse føringer for hva bloggeren skal skrive.  

Produktet heter Natural Cycles og er kort fortalt en prevensjonsmetode som går ut på at man måler temperaturen i kroppen hver dag og taster dataene inn i en app som regner ut når man har eggløsning.

 



 

Både Caroline og jeg skriver at produktet er 99,9 prosent sikkert. Det er dette tallet Steinar Madsen i Statens Legemiddelverk er skeptisk til. 

Da jeg skrev om dette produktet, var innlegget mitt basert på egne erfaringer, samtidig som jeg hadde fått en del fakta om produktet fra produsenten. 

Og her er dilemmaet: Hva hvis produsenten oppgir informasjon om produktet som noen mener ikke stemmer. Eller som i verste fall faktisk ikke stemmer. 

Når det gjelder akkurat dette produktet, står produsentene fast ved at metoden er 99,9 prosent sikker. De mener forskerne bak produktet har utviklet en algoritme som er såpass treffsikker.

Jeg har ingen grunn til å tvile på dette. Jeg har brukt metoden i mange år, og kjenner godt til hvordan den fungerer. 

Men hva hvis jeg skriver et sponset innlegg om en sjokolade. Sjokoladeprodusenten forteller meg at sjokoladen ikke inneholder nøtter. Og det skriver jeg. Det må jeg jo bare stole på. Jeg har ingen mulighet til å dobbeltsjekke dette. Men så viser det seg altså, at sjokoladen inneholdt nøtter likevel. 

Dette kan gi fatale konsekvenser for nøtteallergikeren som leste om sjokoladen på bloggen min, fikk skikkelig lyst på den, løp sporenstreks ned til butikken og kjøpte den, satte tenna i den og havnet på sykehuset med allergisk sjokk. 

Hvem har ansvaret? Jeg, som blogget om sjokoladen basert på informasjon fra produsenten, eller produsenten som ga feil informasjon?

Hva hvis jeg skriver et innlegg om et sommerarrangement. Arrangørene forteller meg at de holder åpent hver dag i hele sommer mellom klokka 10 og 20. Så jeg skriver det. 

Så får jeg tilbakemelding fra en passe sur familiefar, som hadde planlagt å ta med seg kone og sine tre barn på under barneskolealder på arrangementet. Men da de dukket opp mandag klokka 17, var dørene stengt. Det stemte ikke at de hadde åpent helt til klokka 20 hver dag. Mandager stengte de nemlig klokka 16. 

Og plutselig stod familiefaren der med tre hylende barn og en sur kone som han måtte stappe inn i bilen igjen, og kjøre tilbake, og prøve å forklare at det dessverre ikke ble hutrramegrundt i ettermiddag likevel. 

Hvem sitt ansvar er det? Er det mitt, siden jeg skrev feil åpningstider i blogginnlegget mitt basert på informasjon fra arrangøren. Eller der et arrangøren som oppga feil åpningstid til meg?

Dette dilemmaet gjelder i aller høyeste grad journalister også. Både magasiner og aviser sender jevnlig journalistene sine ut på reisereportasjer for å skrive hjem fra ferieturer sponset av reisearrangører og feriedestinasjoner. 

Hva om reisearrangøren oppgir feil informasjon til journalistene, bevisst eller ubevisst. Informasjon som journalistene ikke har noen mulighet til å dobbeltsjekke. De må bare stole på arrangøren. Og det gjør man jo. Journalister og. De sjekker ikke all informasjon de mottar. 

Hvem har ansvaret når noe i reisereportasjen ikke stemmer?

Redaksjonen eller reisearrangøren?

I hvor stor grad skal man forvente at en blogger eller en journalist skal gå produsenter, arrangører og annonsører etter i sømmene og sjekke alle fakta? 

I Natural Cycles-tilfellet, skrev både Caroline og jeg at produktet var 99,9 prosent sikkert, fordi det var det tallet vi fikk oppgitt av produsenten. Verken Caroline eller jeg er leger. Ei heller forskere. Vi har ingen mulighet til å sjekke om det stemmer. 

Jeg tviler som sagt ikke på det. Jeg har brukt metoden i mange år, vet godt hvordan den virker og vet den er temmelig sikker så lenge man bruker den riktig. Men om den er 95 eller 99,9 prosent sikker, kan jeg ikke si noe om. Jeg har ingen mulighet til å gå forskningen etter i sømmene. 

Dessuten mener produsenten at Statens Legemiddelverk ikke kjenner produktet godt nok. For hadde de gjort det, hadde de sett at det er 99,9 prosent sikkert.

Her er en artikkel Kvinneguiden har skrevet om et tilsvarende produkt. Her opererer de med tall som 99,3 prosent sikkert. I den samme artikkelen sier lege og seksjonslege ved Kvinneklinikken på Rikshospitalet, Peter Fedorcsak at disse produktene så og si er sikre prevensjonsalternativer. 

Hvem har rett?

Hvordan skal vi bloggere og journalister kunne sjekke at all den informasjonen vi får om et produkt vi skal omtale er helt riktig?

Og hvor ligger ansvaret dersom informasjonen viser seg å være feil?

Jeg synes dette er en interessant problemstilling. For sponsede innlegg, eller content marketing, som det heter er kommet for å bli. Det vil vi se mye mer av i fremtiden. Men hvordan kan vi sikre oss mot at forbrukerne får feil informasjon? 

Bør vi bare skrive om harmløse produkter som klær, sminke og interiør, og holde oss unna helserelaterte produkter? 

Hvor går i så fall grensen? 

Kan vi skrive om trening? Om mat? Om biler og bilstoler? Tenk om vi får feil informasjon om sikkerheten?

 

Jeg har ikke noe konkret svar. 

Har du?

 

 

PS: For flere oppdateringer om blogg og sosiale medier, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

 

 

.

Sykt irriterende!

Er det ikke irriterende?

 



 

Når du har kjøpt inn noe, som du regner med skal vare en stund. Og så gleder du deg til å spise eller drikke det, la oss si, for eksempel til helgen. 

Det er bare det at når helgen kommer, så er det plutselig tomt!

Vi kjøpte et brett med Pepsi Max før helgen. Jeg drikker egentlig ikke så mye brus. Men av og til, etter ungene er skyflet i seng, synes jeg det er godt med en boks for eksempel Pepsi Max. 

Men når jeg åpner kjøleskapdøra, for å finne meg en kald boks ... ja, da er det plutselig tomt. 

Og det spiller ingen rolle om du kjøper inn ett eller to brett Pepsi Max. Det hadde nemlig vært tomt uansett. 

Det samme gjelder pålegg. Forrige mandag, på storhandelen, kjøpte jeg en pakke røkelaks. 

Og torsdag morgen fikk jeg skikkelig lyst på røkelaks og eggerøre til frokost. Da var det tomt. 

For ikke å snakke om sjokoladeplaten jeg har liggende i kjøkkenskapet. Isene i fryseren. Jordbærene jeg hadde spart til lunsjen. Eller rosinene jeg finner frem når jeg blir skikkelig godtesugen på kvelden og jeg er helt tom for annet godteri. 

Nå har jeg begynt å merke maten min. 

Så får vi se om det hjelper. 

 



Les også: Jeg hater å dele

Les også: Slutt å tukle med tingene mine

 

Har du forslag til hvordan jeg kan få ha maten min i fred?

 

PS: For flere oppdateringer fra sur kaosmamma, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

  

 

 

 

.

Barnas 1814

/Annonse

Året er 1814. Det er krig og handelsblokade mot Norge. På Eidsvoll er de så redd for svenske spioner, at de har utviklet et kodet språk som de skriver brev på.

 

Hemmelig kurér i arbeid

 

Du er utnevnt til hemmelig budbringer. Nå må du lese kart, samle koder, knekke kodene og tyde brevene.

Til slutt må du overlevere de hemmelige brevene til prins Christian Frederik.

Og glem for all del ikke det hemmelige kodeordet:  «Enig og tro».

 


"Enig og tro"

Sjjjjjjh, ikke så høyt. Det kryr av svenske spioner her. 

 

 

Dette er bakteppet for Barnas 1814 på Eidsvollsbygningen i sommer. Her kan hele familien oppleve en dag full av historie, svenske spioner, prinser, koder, hemmelige brev og aktiviteter fra gamledager.

Mer spennende blir det ikke. Og jeg vet ikke om det var jeg, fjortenåringen eller de to små som var mest ivrig.

På Eidsvollsbygningen er det aktiviteter som passer både barna og de voksne. Det passer meg midt i blinken. Jeg synes nemlig ikke det er gøy å besøke steder og aktivitetstilbud der jeg må stå og se på at barna leker hele dagen. 

 


Kodeknekkere

 

På veien rundt for å samle koder, kan dere delta på artige aktiviterter anno 1814. Hva med å prøve dere som håndverkere, og trykke tapet på akkurat samme måten som det er gjort i Eidsvollsbygningen.

Dere kan også lære å dekormale med stenkmaling. Samme maleteknikk som er brukt i Rikssalen. Og lage postkort på klutepapir skrevet med fjærpenn.

 


Tapettrykk in da making

 

 



 


Wow, for et stort sverd du har. Er det ekte?

Ja.

Kan jeg få låne det?

Eh, nei. 

 

Det er også mulig å gå inn i Rikssalen, og få en omvisning i hele Eidsvollsbygningen. Vi var så heldig å få en live fremføring av superhiten "Til Dovre faller".

Du kan også få med deg bakomfilmen fra innspillingen av videoen. Veldig stas for de små som har sett denne videoen om og om og om igjen hele våren.


Dansere fra Eidsvoll Ballettsenter. 

 


Og wow. Der kom jammen selveste prins Christian Frederik også!

 

Høydepunktet for femåringen, var å få kle seg ut i klær som de brukte i 1814. Her fikk vi også en innføring i hvilke klær både barna og de voksne brukte for to hundre år siden. 

 


Barna ble kledd som små voksne. Her var det stil foran komfortablitet.

 

Vi møtte forresten bloggeren Avdeling Holt på Eidsvoll også. Hun var der sammen med datteren Ida.

Stilig kar sammen med frøken Ida. Stolt mamma-Holt i bakgrunnen.

 

 


Som skapt for 1814-stilen

 

 

Trenger dere en pause fra kodeknekking, kan man låne piknikkurver og teppe i kafeen. Ta med mat hjemmefra eller kjøp i kafeen. Uansett smaker maten best ute i den store grønne hagen. 

 



 

Rundt omkring i hagen er det også leker for både voksne og barn. Alt fra 1814.

Hva med et slag badminton? Eller fjærball, som spillet het den gang.

 


Sjekk Lillemann gir alt! 

 

Dere kan også prøve dere på gammeldagse uteleker, som å gå på stylter, kjepphest, hjul og kjepp og sjakk.

Og så ligger det en liten miniatyrutgave av Stortinget i dammen under Wergelands Hus. 

 



 

 


Kongelig lekevogn

 

 

Tør du forresten bli med inn i kjelleren under Eidsvollsbygningen?

 



 

 

Her treffer du tjenestejenta, som tar deg med på en omvisning for å se hvordan tjenestestaben bodde og jobbet for to hundre år siden.

Det er mye mulig hun trenger litt hjelp til matlagingen også. 

 

Lillemann knuser pepperkorn

 

 


Trengte litt hjelp, ja.

 



Men til slutt, etter en lang og fin dag, fikk vi altså samlet inn alle kodene og skrevet brevene til prinsen. Prinsen var dessverre borte da vi var ferdig. Men han hadde en hemmelig postkasse vi kunne legge brevene i til han kom tilbake. 

 


Superhemmelig postkasse

 

 


Mission completed

 

 

Vil du ta deg en tur i sommer, finner du mer informasjon her: Barnas 1814

 



 



Les Avdeling Holts innlegg fra Barnas 1814 her. Stikk innom! Hun gir nemlig bort et dagspass til en heldig familie. 

Eidsvollsbygningen er åpen helt frem til 16. august. 

God sommer!

 

 

 

Puppen har fått et fryktelig dårlig rykte

Puppen har fått et veldig dårlig rykte. Helt ufortjent, spør du meg. De siste femten årene har vi pakket inn og vekk puppen, både på voksne damer og små barn.

 

Women's bra

Licensed from: Anna_Omelchenko / yayimages.com

 

Pupper har blitt skadelig for barn. Så skadelig, at når barna på Kolbotn skole skal opptre, og en av femteklassene ønsker å synge sangen «En solskinnsdag» av Postgirobygget, er det foreldre som setter seg på bakbeina.  

I følge TV 2,  har noen av foreldrene reagert på en av linjene i sangen. De mener den ikke er passende for de yngste elevene fordi den har «sex-innhold» og at den har et feil syn på jenter.

 


Faksimile fra TV 2 4. juni 2015

 

Linjen de reagerer på er denne:

«Den fineste av jentene tar av seg sin BH, og snur seg i mot meg og sier ...»

Tenk at en jente tok av seg BH-en sin! På et svaberg ved fjorden en solskinnsdag i ferien. 

Foreldrene tok dette opp med rektor, hvilket så seg nødt til å endre på setningen.

Nå synger elevene: «Den fineste av jentene tar av seg sin solhatt ...»

 

Dette får meg til å lure.

Da jeg voksne opp, lå alle mødrene toppløs i hagene sine og solte seg. Pupp var pupp. Og 70- og 80-tallets mødre ville ha brune pupper.

Besøkte du en av Norges vakre strender eller badeplasser i løpet av sommeren, så du garantert flere bare pupper enn innpakkede pupper. Der var pupper i alle størrelser og fasonger. Der var store pupper, små pupper, hengepupper, struttepupper, pupper som pekte utover og pupper som pekte innover. Der var glatte pupper, rynkete pupper, pupper med strekkmerker og vrengte polvotter-pupper.

Selv løp jeg naken rundt både i hagen og på badestranden til godt opp i barneskolealder. Eventuelt med bare en truse på. Alle barn gjorde det på 80 og 90-tallet.

Pupper og nakne barn var helt naturlig. Ikke noe seksuelt eller skamfullt med det.

Så begynte vi å kle på oss. Puppene ble puttet inn i BH-er. Små jenter helt ned i to- treårsalderen ble ikledd bikinitopper.

 

Happy summer

Licensed from: nata_rass / yayimages.com

 

I dag får knapt små babyer krabbe rundt nakne verken i hagen eller på stranden.

Kropp er blitt tabu. Og puppen er den største synderen av dem alle. Pakk den vekk. Gjem den bort. Ikke la barna våre bli utsatt for noe så forferdelig som en pupp.

Så kan man jo lure da, når man hører at dagens barn og tenåringer har sluttet å dusje etter gymmen fordi de er flaue over kroppene sine.

Når vi hører om små jenter helt ned i tre, fire årsalderen som forteller foreldrene sine at de er flaue over kroppene sine.

Ansatte på badeanlegg forteller at de har store problemer med at badegjestene ikke dusjer før de går ut i anlegget. De voksne også. De fleste har installert dusjbåser, slik at gjestene kan få dusje i fred, uten å vise verken pupp eller kropp.

Hvorfor skjemmes vi sånn over kroppene våre?

Kanskje er det nettopp fordi vi begynte å skjule den på slutten av 90-tallet? At vi bestemte oss for å gjemme bort puppen og gjøre den til noe annet enn ... en pupp...

Ved å gjemme bort kroppene våre, puppene våre og de nakne barna våre, er vi med på å skape en kultur basert på skam.

Og skam er aldri bra.

Det kan nemlig føre til at foreldre mener, helt oppriktig, at barna deres ikke bør høre noe så grusomt som en sang med setningen : «Den fineste av jentene tar av seg sin BH og snur seg imot meg og sier ...»

Her er for øvrig hele teksten til sangen. Så kan du selv vurdere om den er innafor eller uttafor på en skoleforestilling:

 

Jeg sitter ne' på berget og ser utover havet

en solskinnsdag i ferien min

I sommer skal jeg surfe stå på vannski og bade

Ja denne ferien tror jeg blir fin

 

Forbi meg suser Andersen i sin cabincruiser

med alle sine venner ombord

Det kryr av jenter der i gjennomsiktige bluser

som Andersen ble kjent med i fjor

 

Jeg titter på jenter jeg har solbriller på

så ingen riktig ser hvor jeg ser

Den peneste av jentene tar av seg sin BH (!)

og snur seg i mot meg og sier:

 

Du si meg

har du det bra?

Jo takk skal du ha

Jeg har det bedre enn de fleste her til stede

Jeg smiler hver dag

fordi jeg er glad

Det er så fint å leve si meg kan du ikke se det

og blir du med og lyse etter krabber

for krabber er det beste jeg vet

 

Vi reiser ut i båten min en hvit Dromedille

hun sier hun er glad at jeg spurte

Vi finner oss en holme det er fredelig og stille

jeg sier jeg er glad at jeg turte

 

Så sitter vi og koser oss til solen går ned

og månen atter titter frem

Vi lyser etter krabber helt til klokka blir fire

fornøyde vi vender hjem

 

Hun sier

Takk for i dag

jeg har hatt det så bra

Det har vært så gøy å være sammen med deg kjære

Jeg gleder meg til midda'

klokka to i morra

Vi har hatt det så fint kanskje er det mer i gjære

Jeg dekker på med lys og røde roser

og åpner en veuve cliquot

 

Nå har jeg det bra

og takk skal du ha

Jeg har det bedre enn de fleste her til stede

Jeg smiler hver dag

fordi jeg er glad

Det er så fint å leve selv om stolbena er skjeve

Jeg dekker på med lys og røde roser

og venter på at hun skal ringe på

 

 

Hva mener du? BH eller solhatt?

 

 PS: For flere oppdateringer om pupp og solhatt, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

 

FIREÅRS-TRASS VS. TRETTINIÅRS-TRASS

Fireårs-trass:

Fireåringen kikker bort på meg og sperrer opp øynene et lite sekund, mens hun trekker pusten litt for fort. Hun er utålmodig.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg ser bort på mannen. Sukker tungt. Hever øyenbrynene og drar munnvikene innover i ansiktet så munnen blir som en rett, stram strek.

 



 

Fireårs-trass:

Fireåringen slipper pusten ut i et dypt sukk. Hun blunker raskt, to ganger. Den ene munnviken skjelver svakt før den drar seg nedover. Irritasjonen voksen.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg klarer ikke stå stille. Går en runde rundt på stuegulvet. Tankene kverner.

 

Fireårs-trass:

Fireåringen tramper i gulvet. Hun prøver å kontrollere tornadoen som romsterer i magen. Hun forstår ikke helt hvorfor hun blir så irritert. Klarer ikke sette ord på det. Men mamma er en dust!

 

Trettiniårs-trass:

Jeg går rundt på stuegulvet og kjefter på mannen inni meg. Hjertet slår litt hardere. Jeg prøver å rettferdiggjøre irritasjonen min. Mannen er så dustete.

 

Fireårs-trass:

Fireåringen klarer ikke holde seg lenger. Hun slipper ut et høyt hulk som går over i et hyl mot slutten.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg marsjerer ut på kjøkkenet og tramper hard i gulvet for hvert skritt. Mannen snur seg i det jeg runder hjørnet. Han står bøyd over oppvaskmaskinen med hendene fulle av skittent bestikk. Han ser på meg med et spørrende blikk. Hva er det da?

 

Fireårs-trass:

Fireåringen slår meg to ganger i låret med knyttet neve før jeg får tak i armen hennes. Hva er det med henne? Vi hadde det jo nettopp så fint? Hva skjedde?

 

Trettiniårs-trass:

Jeg har en kastemaskin i magen som kaster ut beskyldninger mot mannen i full kraft. Jeg står med knyttnevene godt plantet i siden og åpen munn. Ut kommer bomber med kjeft for at han bretter sokkene feil, for at han alltid kjøper feil hårvoks og for at han puster for høyt når han er tett i nesa.

Hva skjedde nå, tenker han. Vi hadde det da helt ok?

 

Fireårs-trass:

Fireåringen hyler som en brannalarm og kaster seg ned på gulvet, men reiser seg opp med en gang. Mamma er dum. Mamma er slem. Mamma er kjempedum. Kjempeslem. Hun kyler en legokloss i veggen og kaster seg ned igjen. Vet liksom ikke helt hvor hun skal gjøre av seg.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg renner over. Kastemaskinen fortsetter i raskt tempo: Mannen nyser for høyt, han lager for mye lyd når han spiser pære og han piller stadig på føflekken på halsen.

 

Fireårs-trass:

Fireåringen hyler fra seg før hun begynner å puste litt roligere igjen. Hun setter seg opp og ser forvirret på meg mens tårene renner.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg går tom for ord. Lukker munnen og trekker pusten skjelvende. Kjemper mot tårene. 

 

Fireårs-trass:

Fireåringen går inn på rommet sitt og smeller igjen døra. Hun er ikke helt sikker på hvorfor hun ble så sint. Hva som startet det hele. Men noe var det.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg smeller døra bak meg. Legger meg i senga og lurer på hva som skjedde.

 

Fireårs-trass:

Fireåringen er så frustrert. Hvorfor blir hun så sint? Hun forstår det ikke. Det bare kommer stormende og velter henne over ende. Som en tiger som hopper mot henne i full fart.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg lurer på om jeg gikk litt for langt. Men jeg klarer ikke stoppe det. Når det først renner over, har jeg liksom ingen kontroll.

 

Fireårs-trass:

Fireåringen veksler mellom å tenke på hvor dum mamma er og hvor glad hun er i mamma. Hun skulle ønske mamma kom inn på rommet og ga henne en stor klem.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg klikker på mannen for disse egentlig helt ubetydelige tingene. Jeg elsker han jo. Og hvorfor kommer han ikke etter meg?

 

Det er ikke lett å være fire år. Å ha en så sterk vilje som presser seg fram. Og føle seg så urettferdig behandlet. Mamma er dum. Jeg hater deg. Men likevel elsker jeg deg, og er helt avhengig av deg. Du må aldri forlate meg, mamma.

Det er ikke lett å være en trettini år gammel småbarnsmor heller. Aldri helt uthvilt. Alltid noen som maser. Jeg lengter etter å reise bort, helt alene. Vekk fra mann og barn og bare være i fred. Men likevel klarer jeg meg ikke uten familien min. Den er mitt alt.

 

Var det forresten noen som sa at trassalderen går over mot slutten av treårsalderen? Jeg vet ikke jeg. Jeg tror den bare endrer form gjennom hele livet. Her i huset har vi i hvert fall både en fireåring, en femåring, en fjortenåring og en trettiniåring i trassalder. Stakkar mannen!

 

Føler du deg som en trassig fireåring noen ganger?

 

PS: For flere oppdateringer om trassige barn og koner, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

Nikita-bom på Facebook

Jeg ser stadig eksempler på dårlig kundeservice på Facebook.

Og nå er det frisørkjeden Nikita som får stryk.

En mor var på Nikita med fireåringen sin i går.

Hun hadde en kommentar til frisørkjeden, og la inn følgende melding på Nikitas Facebook-side:

 

 

 

Kritikken og hetsen lot ikke vente på seg. Selvfølgelig ikke.

Kommentarene ramlet inn, trollene rullet inn og denne moren ble både kritisert, hetset og latterliggjort på Nikitas egen Facebook-side.

Nå skal selvfølgelig alle få lov til å mene akkurat hva de vil om denne saken. Og jeg regner med moren var forberedt på kritikk når hun postet denne kommentaren. Men det er langt mellom kritikk, debatt og hetsing.

Etter hvert ble kommentarene så mange, nesten 2000 stykker, og så stygge, at folk begynte å etterlyse Nikitas tilstedeværelse i kommentarfeltet.

Det gikk et helt døgn før Nikita ga lyd fra seg. Da postet de et bilde av en stopp-knapp og skrev at alle nye innlegg ville bli slettet. Men det ble de ikke. Kommentarene fortsatte å ramle inn i flere timer. Den ene styggere enn den andre.

Hvor var Nikita? Hadde de ingen kommentar til dette? Hva holdt de egentlig på med? Hadde de dratt på ferie?

Vel, hadde det nå enda vært så vel. Hadde det nå enda skjedd en glipp sånn at de ikke hadde fått med seg hva som utspilte seg på Facebook-veggen deres.

Men Nikita, de visste, de. De leste, observerte og fulgte med på alle kommentarene, all hetsen og all drittkastingen mot kunden deres. Men de valgte ikke å gripe inn.

Til slutt kom det en kommentar fra markedssjefen i Nikita Hair, Heidi Asphjell Aasli. Men ikke på Nikitas side. Nei, hun valgte å kommentere på Elisabeth Norheims Facebook-side. Elisabeth hadde nemlig delt innlegget på Facebook, og flere av oss begynte å diskutere Nikitas håndtering av kundehenvendelsen der.

Heidi Asphjell Aasli skrev at de var klar over kommentarfeltet på Nikitas Facebook-side, at det var under oppsyn, men at de ønsket å la kundene sine komme til orde.

Virkelig?

Tidligere i dag, slettet Nikita hele tråden. Jeg mistenker det ikke hadde noe med hetsen av kunden deres å gjøre. Tråden ble nemlig slettet i det øyeblikk markedssjefen fikk kritikk i Elisabeth Norheims tråd.

Hva gjorde Nikita egentlig feil?

For det første: Moren startet innlegget sitt med «Kjære Nikita». Ikke «Kjære Nikitas kunder».  

Er det ikke normal høflighet av Nikita å svare henne da? Dette var en hyggelig formulert kommentar med et spørsmål og en oppfordring til Nikita om å vurdere nye leverandører neste gang de skulle kjøpe inn frisørkapper til barna.

Nikita må jo svare!

Hvis jeg hadde vært i en av Nikitas salonger, og stilt et spørsmål til en av de ansatte, hadde det ikke vært utrolig rart og veldig uhøflig dersom vedkommende bare snudde ryggen til og lot som hun verken så eller hørte meg?

Og enda verre, hvis de andre kundene i salongen hadde begynt å kritisere meg, hetse meg og kastet dritt etter meg, mens de ansatte fortsatt lot som ingen ting. 

Vi hadde nesten ikke trodd det hadde vært sant. Og de aller fleste hadde reagert.

Det var akkurat dette som skjedde hos Nikita. Det spiller ingen rolle om spørsmålet og hetsen kom på Facebook eller i en salong.

Når Nikita bare står og ser på at kunden deres blir latterliggjort, hetset og kritisert, uten å kommentere eller gripe inn, uten å stoppe mobben, mener jeg Nikita er med på å latterliggjøre kunden.

De lar de andre kommentatorene ta støyten, mens de selv bare står og ser på. Så kan de i ettertid si at de selv ikke var aktivt deltakende.

Men si meg en ting.

Å stå og se på at noen blir mobbet, uten å gripe inn. Er man ikke da med på å mobbe selv? Er det ikke nettopp det vi lærer barna våre? At de skal bry seg, og gripe inn, enten ved å stå opp for de svake selv eller gi beskjed til en voksen dersom de ser noen blir mobbet.

Nikitas markedssjef, Heidi Asphjell Aasli, er voksen, og burde både brydd seg og grepet inn. Ikke bare stått og sett på at en av deres kunder ble mobbet.

Og så lurer vi på hvorfor barna er så slemme mot hverandre på nett, enda vi lærer dem nettvett.

Vel, barna gjør som vi gjør, ikke som vi sier. De lærer av oss voksne. Og de lærer av Nikita.

 

Les også: Oppfør dere, foreldre

Les også: Hva skjedde med å være litt grei?

 

Hva mener du om Nikitas håndtering av kunden?

 

PS: Prøv å hold en saklig debatt. Jeg er dessverre nødt til å godkjenne kommentarer nå, før de legges ut på bloggen på grunn av hets og sjikane.

 

PS: For flere oppdateringer om sosiale medier, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Store og små grisunger

//Annonse

 

Konkurransen er avsluttet og vinneren kontaktet. 

Det er ikke bare små barn som griser når de spiser. Det gjør jammen store barn og voksne menn også.

Spesielt nå i grillsesongen.

 

 

 

PS: Lengre ned i innlegget kan du vinne en råtøff goodiebag fra Serla

 

Nå har ikke sommeren i år vært så veldig mye å skryte av. Men grille, det gjør vi uansett. Det spiller ingen rolle om det er sol og varmt, eller regnvær, vind og fem varmegrader. Grillmat hører sommeren til. Så får vi heller gå inn og spise når fingertuppene blir faretruende blå.

Spareribs er storegutten og mannens favoritt. Jeg har aldri helt skjønt poenget med å gnage mat fra bein, men gutta gnager, slafser, slikker og smatter seg gjennom grillmiddagen.

 

  

 

Derfor har vi alltid tørkepapir tilgjengelig på middagsbordet. Serla kommer nå med Serla Handy Sheet, papirark man setter i en dispenser og drar ut ett og ett ark når man trenger det. Så slipper man å holde i tørkerullen med grisete fingre for å rive av ark.

Dispenseren kan du lett ta med deg mellom grillen, kjøkkenet og matbordet.

 

 

Dispenserne kommer i flere ulike design, og passer like godt som serviettdispenser på frokostbordet og middagsbordet, som på kjøkkenbenken og ved grillen.

 

 

 

 

Jeg har til og med plassert en på badet. Perfekt til å tørke våte og møkkete barne- og voksenhender med.

 

 

 

Men har du lyst til å vinne en goodiebag fra Serla med serveringsfat, forkle, dispenser og Serla Handy Sheet?

 

 

 

Legg igjen en kommentar under her, og fortell meg hva din favoritt-grillmat er.

Jeg trekker en heldig vinner på mandag.

Vinneren blir offentliggjort på Casa kaos Facebook-side.

Lykke til!

 

Ikke bli så forbanna såret, da

Mange folk tar seg fryktelig nær av ting. Mange er forferdelig krenkbare.

Jeg får en del kritikk på flere av innleggene mine. Ikke alle er enig i måten jeg er mamma på, og alt jeg skriver.

Og det er helt greit!

 



 

Noen ganger provoserer jeg til og med med vilje for å få i gang en diskusjon.

Men jeg prøver alltid ikke å såre. Altså, litt må man jo tåle. Jeg lister meg ikke rundt på ullsokker heller. Men jeg prøver virkelig ikke å vifte med pekefingeren og såre andre bevisst når jeg skriver.

Likevel er det en del som blir såret. Eller krenket. Og det som er litt overraskende, er at de fleste som blir såret av innleggene mine, er folk som blir såret over det jeg ikke skriver.

Altså, hvis jeg skriver et innlegg om fordelene ved å være litt lubben, betyr ikke det at jeg kritiserer dere som er tynne.

Skriver jeg varmt om hjemmeferie, betyr det ikke at jeg spytter på dere som velger å reise til utlandet i sommer.

Hyller jeg arveklær, er det ikke ment som kritikk mot dere som liker å bruke mye penger på nye, dyre klær til barna deres.

Forteller jeg hvor glad jeg er i ferdigkake på pose, betyr det ikke at jeg misliker dere som både kan, og elsker å bake flotte Disney-kaker til barnas barnebursdager.

Hyller jeg unge mødre, ser jeg ikke ned på voksne mødre. Eller omvendt.

Hyller jeg den utrolig energifulle sønnen min, og kaller ham både kreativ, smart, morsom og nysgjerrig, betyr det ikke at jeg mener rolige barn er kjedelige og dumme.

Skriver jeg om ketsjup, er det ikke fordi jeg misliker sennep. Skriver jeg om Batman er det ikke fordi jeg kritiserer Spiderman. Og skriver jeg om kattene mine er det ikke fordi jeg ønsker død over alle hundeeiere.

Husk det da, folkens.

Jeg liker forskjeller. Og jeg digger at vi alle gjør ting på forskjellige måter.

Så prøv ikke å bli så forbanna såret fordi jeg skriver om noe du ikke kjenner deg helt igjen i.

Det er ikke ment som kritikk til deg!

 

 PS: For flere oppdateringer som ikke er ment som kritikk, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

Ti foreldre-feller de fleste har gått i

Det er ikke lett å være foreldre. Det er ikke lett å vite hva som er riktig å gjøre i de forskjellige situasjonene som oppstår.

 



 

Noen ganger tråkker vi i baret. Noen ganger trår vi feil så det synger etter. Noen ganger velger vi enkle løsninger bare for å slippe unna akkurat der og da, uten å tenke på konsekvensene. Og noen ganger tenker vi rett og slett ikke over hva vi gjør i det hele tatt. Før det er for sent ...

Her er ti foreldre-feller mange foreldre helt sikkert kjenner seg igjen i:

 

Bestikkelsesfella

«Hvis du reiser deg opp fra butikkgulvet nå, slutter å vræle og blir med meg pent og rolig ut av butikken. Så skal du få en sjokolade når vi kommer ut».

Eller:

«Du skal få en is hvis du rydder rommet ditt».

Funker veldig bra der og da. Men neste gang man er i butikken, legger ungen seg ned på gulvet og vræler og venter på sjokolade.

Og de kommer aldri mer til å rydde rommet sitt uten å forvente is etterpå.

 

Sitte inne hos de til de har sovnet-fella

Denne fella gikk jeg i da barna var ett og to år gamle. Fram til da insisterte jeg på at de skulle klare å sovne selv.

Men det klarte de aldri. Så jeg droppet den kampen og ga etter. Jeg orket ikke løpe ut og inn av soverommet deres i time etter time hele kvelden.

Jeg må fortsatt sitte inne hos dem helt til de har sovnet. Og nå er de fire og fem år gamle.

 

Jeg kan -fella

Bonussønnen på 14 har en Playstation oppe i andre etasje. Når han er hos oss, spiller han gjerne med de to små barna

Når han ikke er hos oss, vil barna gjerne fortsette å spille. Men de er for små til å klare å skru den på selv.

Jeg lot lenge som om jeg ikke kunne sette på Playstation. At jeg rett og slett ikke hadde peiling på hvordan den dingsen der oppe virket.

En dag, orket jeg ikke høre på maset deres, så jeg rigget til der oppe, og slapp dem til med konsollene.

Det skulle jeg aldri har gjort. Maset om å få spille, har ikke blitt mindre etter jeg avslørte mine Playstation-ferdigheter.

Dette samme gjelder også kan ikke bake-løgnen, har vondt i kneet, så jeg kan ikke hoppe på trampolina-løgnen og det går ikke an å spole i Frostfilmen-løgnen, slik at du slipper å se La den gå-scenen ti ganger etter hverandre hver gang dere skal se filmen.

Ikke avslør alt du kan!

 

Merkevare-fella

Det begynner helt uskyldig. Du kjøper et par sokker, eller en t-skjorte med Batman eller Elsa på. Det skal ikke mer til. Så er det gjort.

I dag vil mine barn kun gå i klær med Batman, Supermann, Spiderman, Elsa, Anna eller Sofia på.  

Men det stopper ikke med klær. Det stopper aldri! Ikke noe sted!

De skal ha Batman-håndkle, Barbie-hårbørste, Ronaldo-t-skjorte, My little ponny-hårstrikker, Avengers-drikkeflaske, Frost-sengetøy og Star Wars-sparkesykkel.

 

Bursdagskake-fella

«Hvilken bursdagskake vil du ha da?»

Det jeg egentlig mente var om poden ville ha sjokoladekake, bløtkake eller muffins.

Hulken-kake, svarte han. Året etter var svaret Lynet Mc Queen-kake. (Nei, jeg lærer ikke).

Nå forventer han kule kaker formet som superhelter og biler hvert eneste år.

Les hvordan det gikk da jeg skulle bake Hulken-kake

 

Leke-fella

Jo da, visst er det forventet at vi skal leke med barna. Men bare innrøm det, det er ikke all lek som er like gøy.

Jeg kan ikke fordra og leke på gulvet med barna. Ei heller rollespill ala teselskap med dukker.

Men har du først begynt, er det ikke lett å komme unna. Jeg har brukt to år nå, på å få barna til å forstå at mamma leker ikke på gulvet med dere. Likevel maser de fortsatt. Daglig!

 

Bare eeeen til - fella

Denne fella er spesielt lett å gå i rett før leggetid. Bare eeeeen episode av Avengers til. Bare eeeeen sang til av Fantorangen.

Eller bare ett eple, en gulrot, en drue, en porsjon til med havregryn, en brødskive til før lalletid.

 

Ketsjup-fella

Du begynner med litt ketsjup på grillpølsa, eller på spagettien. Før du vet ordet av det, nekter de å spise noe som helst hvis det ikke er ketsjup på: brødskiver, fiskepinner, gulrøtter, lasagne, tomatsuppe, ris, egg, maiskolber ?

Les min ketsjup-advarsel til alle småbarnsforeldre

 

Leke med maten-fella

Det er jo litt morsomt, av og til, og leke litt med maten. Som å kaste en gulrotbit opp i lufta og ta den med munnen. Eller spise spagetti som Lady og Landstrykeren. Eller prompe med ketsjupen.

Problemet er bare at barn ikke forstår når nok er nok. Én gang, eksisterer ikke i deres verden. Hele middagen gjennom, derimot ?

 

Skrelle frukt-fella

Bare ? ikke begynn med det en gang!

Stol på meg. Ikke begynn!

Les mer om skrelle-fella: Ta deg ei pære

 

 

Har du flere?

 

 PS: For flere oppdateringer om mine foreldre-feller, følg meg gjerne på  Facebook oInstagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

 

Ung mamma = dårlig mamma?

Jeg forundrer meg stadig over den påstanden.

At unge mødre skal være dårligere mødre enn oss mer voksne mødre.

 

happy pregnant woman and her husband
Licensed from: lanak / yayimages.com



 

Selv tilhører jeg den sistnevnte kategorien. Jeg fikk mitt første barn da jeg var 33 år, og må vel med det kalle meg selv en voksen mamma.

Greit nok at unge mødre mangler livserfaring, og at noen setter spørsmålstegn ved om de takler ansvaret og endringene et lite barn gjør med livet deres.

Likevel, jeg kan se flere fordeler enn ulemper ved å være ung mamma.

Her er ti grunner til at unge mødre er like gode mødre som oss voksne mødre:

 

1 - Vi voksne mødre er midt i et spennende liv med karriere, oppussing av hus, spennende fritidsinteresser og selvrealisering når vi omsider bestemmer oss, noe tvilende, for at det kanskje passer å få barn.

Unge mødre føler ikke at de ofrer like mye ved å få barn.

 

2 - Vi voksne mødre planlegger graviditet og baby slik at det passer inn livet vi allerede lever.

Unge mødre planlegger livene sine etter graviditet og baby.

 

3 - Det er en kjensgjerning at man blir mindre og mindre fleksibel jo eldre man blir.

Mens unge mødre tar de fleste utfordringer på strak arm, må vi eldre mødre vurdere, kalkulere, regne ut og planlegge.

 

4 - Vi voksne mødre blir mye fortere slitne og trøtte enn våre yngre medsøstre. Jeg husker bare hvordan jeg i slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene kunne feste fra fredag til søndag med minimalt med søvn og likevel troppe opp på jobb mandag morgen og gjøre en like god jobb som om jeg hadde sittet hjemme hele helgen.

Hadde jeg prøvd det samme nå, hadde jeg ramlet av allerede etter dag én. Og likevel kommet utslitt på jobb på mandag.

 

5 - Voksne mødre mener selvrealisering er en rettighet, og tar det som en selvfølge at det er noe vi skal fortsette med som individ etter vi har fått barn.

Yngre mødre har ikke begynt å realisere seg selv ennå, og gjør det med barnet i livet sitt, som mamma.

 

6 - Jo eldre man blir, jo mer bekymrer man seg. Vi voksne mødre bruker mye tid på å bekymre oss og krisemaksimere, mens de unge mødrene i mye større grad klarer å leve spontant og bekymringsfritt.

 

7 - Vi voksne foreldre legger lista så høyt i alt vi gjør. Når vi skal ha kjærestetid, innebærer det helst en langweekend i en spennende by med gode middager, kule opplevelser, spa, golf, shopping og en teaterforestilling. Ofte legger vi så mange og fantastiske planer at vi enten aldri kommer oss avgårde, eller vi bruker hele langhelgen på alt annet enn å være sammen.

Når yngre foreldre skal ha kjærestetid, kjøper de inn et ferskt brød, en pose reker og koser seg ved kjøkkenbordet. Enkel hverdagsromantikk.

 

8 - Voksne mødre har hatt så lang tid på å planlegge hvordan livet med barn skal bli, at vi sitter med skyhøye forventninger til hva foreldrelivet skal gi oss. Som regel blir vi skuffet da mammalivet ikke ble helt som vi trodde.

Yngre mødre har mindre livserfaring og dermed færre forventninger til mammalivet. 

 

9 - Vi voksne mødre lever ofte et liv med god økonomi, stor frihet og mulighet til å gjøre akkurat hva vi vil. Vi er vant med å velge fra øverste hylle. Jo flere valg og muligheter, jo flere behov får vi. Vi blir aldri fornøyd og klager over alt vi aldri får gjort.

Yngre mødre har færre krav til hvordan et tilfredsstillende liv skal være, og er flinkere til å ta ting som de kommer.

 

10 - Yngre mødre er fortsatt unge når de blir bestemødre.

 

Men kanskje er det aller viktigste i denne debatten at en mors kjærlighet til sitt barn er akkurat den samme, enten man er 17 eller 40 år. Og at alder ikke betyr noe for om man er en god mamma eller ei.

 

Les også: Hvordan er en god mor?

Les også: Den perfekte mor

Les også: Kjære nybakte mamma

 

Hva tror du er best? Ung eller voksen mamma?

 

PS: For flere oppdateringer fra gammel voksen mamma, følg meg gjerne på  Facebook oInstagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

Fatale mammaløgner

Noen hvite mammaløgner må til for i det hele tatt å kunne overleve som mamma.

Som for eksempel: «Ja, mamma skal ligge her inne hos deg heeele natta. Bare legg deg ned og sov du».

Og så lister vi oss ut og fortsetter å se på «Orange is the new black» så fort barnet har sovnet.

Eller: «Hvis du ikke spiser opp middagen din, kommer du ikke til å vokse og bli stor og sterk. Da kommer du til å være liten hele livet".

 



 

Ganske harmløst egentlig.

Andre mammaløgner får litt mer fatale konsekvenser. Som den jeg serverte før helga.

Mannen og jeg dro til Hønefoss på sommerfest. Vi skulle på restaurant og spise deilig middag og så videre på Hønefossrevyen. Vi hadde fått overnatting på hotell og greier. Femte natt uten barna på fem og et halvt år. Hvis vi trekker fra bryllupsnatta og natta jeg fødte Lillesnuppa, blir det kun den tredje natta uten barn. Vi er ikke akkurat bortskjemt med alenetid.

Bonussønn på 14, som er hos oss i sommer, skulle passe barna.

Han har passet de før, men ikke over natta. Ja ja, hva galt kan skje, tenkte jeg, og overlot barna til han.

Les hele forhistorien her: Hjelp, hva har vi gjort?

I verste fall kommer de seg litt for sent til sengs, uten tannpuss, og dukker opp i barnahagen med sokker som ikke matcher og gjenglemt matboks. Det kan jeg leve med.

Jeg ble regelrett kastet ut av huset da det nærmet seg avreise.

Fire- og femåringen gikk rundt og stønnet og sukket hver gang jeg «skulle bare».

Kom deg avgårde nå, mamma. Vi skal lage pizza, spise godis og se på film. Dra nå! Vi klarer oss! Hade på badet din gamle sjokolade.

Så satt jeg i bilen da, og kjørte full gass mot Hønefoss. Jeg plukket opp mannen på veien. Vi spilte høy musikk, sang og humpet rundt i bilsetene. Hurra! No kids!

Vi sjekket inn på hotellet. Jublet litt til. Tok en telefon hjem, og fikk vite at alt var helt fint der hjemme.

 

 

 

Jeg hadde akkurat tatt en bit kalvefilet med pepper og timian i munnen, da mobilen ringte.

Den lille gråt.

«Hvor er du mamma? Jeg vil til deg mamma! Jeg får ikke sove. Du må komme hjem».

Jeg gikk ut på trappa utenfor restauranten. Det regnet. Jeg hutret og dro dressjakken ekstra godt rundt meg.

Det var massiv hiksting, hulking og snufsing gjennom røret. Jeg ble nesten våt i øret.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å berolige:  «Legg deg sammen med den gode, trygge storebroren din nå, og kos deg. Han passer så godt på deg, vet du».

«Mamma! Jeg vil til deg, mamma!» Om og om igjen.

Mammahjertet mitt blødde. Hva skulle jeg gjøre?

Det var da jeg dro den fatale mammaløgnen:

«Okei. Jeg kommer hjem. Bare legg deg ned og slapp av, så kommer jeg hjem. Men det tar litt tid, for jeg er et stykke unna. Men bare slapp av du, så kommer mamma».

Den lille sluttet umiddelbart å gråte. Jeg hørte et lite snufs, og så et lite host, også et veldig spakt «Okei, mamma».

Planen var at den lille skulle slutte å gråte, roe seg ned, slappe av og sovne i løpet av et par minutter. Og så skulle jeg si dagen etter, da jeg ble konfrontert med hvorfor jeg ikke hadde kommet hjem, at siden du sovnet så godt, så ble jeg litt til.

Jeg gikk inn i restauranten igjen og spiste opp kalvefileten min.

Dette går bra, beroliget mannen. Dette går bra.

Fem minutter inn i Hønefossrevyen, ringte storegutten igjen. Mannen gikk ut med mobilen. Den lille var fortsatt våken og ventet på mamma. Det var ikke snakk om å legge seg ned og sove før jeg kom hjem. De satt i sofaen og så på tv.

Nei men, pokker da. For en hukommelse. For en evne til å holde seg våken når man egentlig er kjempetrøtt. For en vilje.

Jeg skulle aldri ha sagt at jeg skulle komme hjem. Det jeg trodde var en helt uskyldig mammaløgn, fikk plutselig uante konsekvenser. Skulle den lille sitte oppe hele natta nå, og gråte og vente på mammaen sin?

Vel, det var ikke så mye vi kunne gjøre. Vi kunne ikke dra hjem. Det var bare å berolige, trøste, prate og forsikre om at dette kom til å gå helt fint. Og at mamma var på vei hjem, så bare slapp av. 

Vi ba 14-åringen omstendig om å gi oss tilbakemelding om hvordan det gikk. Resten av revyen satt både mannen og jeg og kikket bort på mobilen annethvert minutt. Vi sendte meldinger og spurte om alt var ok. Men vi ville ikke ringe og forstyrre, tilfelle han forhåpentligvis var midt i leggingen igjen.

Revyen var ferdig. Vi ringte storegutten, men mobilen hans var slått av. Vi ringte han på Skype, men han var ikke pålogget. Vi sendte melding på både mobilen, Skype og på Facebook. Men det var helt stille.

Hva skjedde? Hvorfor svarte han ikke? Og hvorfor var han ikke online? Han er alltid online!

Vi tuslet omsider opp på hotellet. Vi satt våken et par timer og prøvde å få kontakt.

«Ja ja, når vi ikke hører noe, er det fordi alt er i orden», sa mannen.

«Vel vel, siden vi ikke hører noe kan det bety at noe er galt», sa jeg.

Vi sovnet til slutt.

Neste morgen fikk vi endelig tak i storegutten. Vi overfalt ham med spørsmål og formaninger. Han kunne ikke skjønne alt oppstyret.

Jo da, den lille satt oppe langt utover natta, men sovnet rett etter siste gang de snakket med oss. Så gikk storegutten tom for strøm på mobilen, uten at han tenkte noe videre over det. Og nei, han hadde faktisk sett på tv resten av kvelden, ikke sittet på pc-en.

«Slapp av! Jeg hadde da ringt hvis det hadde vært noe», sa han oppgitt.

Mannen og jeg la oss igjen. Var vi først på hotell uten barn, skulle vi jammen sove lenge. Vi sovnet igjen umiddelbart og forsov oss til frokosten.

 

Serverer du mammaløgner?

 

 PS: For flere oppdateringer fra denne uansvarlige mammaen, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Ingen skam med hjemmeferie

I kveld skal jeg på God sommer Norge på TV2 og snakke om hjemmeferie.

Hjemmeferien har nemlig fått et altfor dårlig rykte. Vi bør liksom ta i hvert fall én tur til utlandet i løpet av sommeren, for å kunne kalle det ferie.

 



 

Og skal man «bare» være hjemme i sommer, må man helst komme med en unnskyldning:

«Nei, du skjønner, vi skal pusse opp huset i sommer». Eller «Vi skal på cruise i høstferien».

Vi var hjemme i hele fjor sommer. Eller, vi tok bilen og kjørte en uke til Stavanger for å hilse på mannens familie. Men bortsett fra det, var vi hjemme. 

Vi hadde en liten økonomisk krise, så vi hadde ikke råd til å reise til det oh, så store utland.

Fjorårets sommerferie er en av de fineste feriene vi har hatt.

Ikke noe program, ingen ting som skulle rekkes, ingen overfylte flyplasser og lange flyturer, ingen bamseklubb, ingen frokost å rekke.

Vi hadde fire uker med ren og skjær kos og antistress.

 



 

Det betydde ikke at vi bare satt hjemme og kjedet oss. Langt ifra. Vi badet, overnattet i gapahuk, plukket blåbær, fylte opp plaskebassengene i hagen, fisket og fireåringen lærte å sykle.

Når jeg spør barna hva de husker aller best fra fjorårets sommer, svarer de unisont: Da vi padlet kano med onkel Marius.

 


Årets høydepunkt. 

 

I år har vi råd til å dra på utenlandsferie, men vi velger å bli hjemme. Vi skal en helg til Trysil, og på bilferie til Stavanger i år også, men resten av ferien blir vi på Raufoss.

Vi gleder oss.

Det er på tide på ta hjemmeferien tilbake og gi den et bedre rykte.

Hjemmeferie er ikke kleint!

Hjemmeferie er ikke en straff!

La ungene våre komme tilbake til skolen og barnehagen til høsten og fortelle om hjemmeferien sin med rak rygg og hevet hode. 

Og la oss oppfordre barna til å tenke på opplevelsene de hadde i ferien, i stedet for destinasjon og prislapp.

 





 

I kveld på God sommer Norge, skal jeg møte Henriette Lien, som snakker varmt om utenlandsferier med barn, og Åsne Havnelid, generalsekretær i Røde Kors.

Jeg tror det blir en spennende samtale.

 

Bloggeren Avdeling Holt har forresten engasjert seg veldig i hjemmeferie. Les hennes kloke ord her: # hjemmeferie

Og så må jeg nevne bloggeren EventyrElin, som har dratt i gang en stor bloggkampanje for å fremsnakke hjemmeferien. Hun har også opprettet en egen #hjemmeferie, så vi kan dele og kose oss med hverandres hjemmeferiebilder.

Hun gir også bort en fantastisk, heidundrandes 20 dagers ferie til Nordland i sommer til en familie. Legg inn en søknad da. EventyrElin, Superpapsen og undertegnede sitter i juryen.

Les også innlegget mitt fra i fjor: Det er ikke synd på mine barn

 

Hva skal dere i sommer? Og synes du det er kleint med hjemmeferie?

 

PS: Følg oss gjerne i sommer på Facebook oInstagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Nok et veltet melkeglass

//Annonse

Trodde du barna sluttet å velte melkeglasset når de ble en tre, fire år gamle?

Det trodde jeg.

Men der tok jeg feil.

 



 

Jeg har en fireåring, og en femåring, og de velter begge melkeglasset under frokosten med jevne mellomrom.

Jeg har egentlig opparbeidet meg en veldig rask mamma-refleksarm. Jeg kan sitte og prate med Lillemann som sitter ved siden av meg ved frokostbordet, og likevel få med meg at Lillesøsters melkeglass begynner å nærme seg faretruende bordkanten.

Og skulle det gå over ende, skyter jeg ut armen raskere enn Lucky Luke og redder det inn igjen før en eneste dråpe går spilt.

Men av og til går sånne faretruende melkeglass meg hus forbi, og både pålegg, brød, yoghurt og småbarn blir dekket av hvit, kald melk.

 



 

Derfor har vi alltid tørkepapir tilgjengelig. Papiret har sin naturlige plass både på frokostbordet, middagsbordet, på stuebordet under lørdagstacoen (Ja, vi er skikkelige rebeller og spiser taco på lørdag, ikke på fredag), ved grillen og i det hele tatt, der barn og mat er sammen innen en radius på tre meter. 

 

 

Serla Handy Sheet kommer i kule dispensere som man fyller med papir-ark. Man drar rett og slett bare ut ett og ett ark, og slipper å rive av tørkerullen.

Så kan du bruke den andre hånden til å holde katten unna, løfte på våte barn, flytte unna mobiltelefoner og annet som ligger på bordet og ikke tåler vann, eller rett og slett bare ta deg til pannen og lukke øynene et lite øyeblikk.

 



 

Og så slipper du å knote med tørkeruller med våte hender. Dersom Lucky Luke armen fungerer så dårlig at du også ble full av melk.

Dispenseren er lett og kommer i flere ulike design. Den passer fint både på frokostbordet og på søndagsmiddagsbordet med svigers. Nesten som en serviett-dispenser.

 



 

Og du, følg med neste fredag, for da gir jeg bort en flott goodiebag fra Serla med både dispenser, serveringsfat og forkle.

Hvordan er din mamma-refleksarm? Virker den?

Hjelp! Hva har vi har gjort?

«Er du sikker nå, på at dette går bra?»

Jeg river av en bit neglebåndet på pekefingeren med tennene. 

 

 

 

«Helt, helt sikker?»

«Ja da! Slapp av. Det går fint», sier 14-åringen og setter headsettet tilbake over ørene. Han dukker ned i iPaden igjen.

«Men altså ...», sier jeg og stamper litt i gulvet med den ene tåa.

«Jeg mener ...».

Men bonussønnen hører ikke etter likevel. Han sitter i sofaen og flirer av en film på YouTube.

Akkurat nå er mannen og jeg i Hønefoss. Vi er på sommerfest med middag, Hønefossrevyen og overnatting på hotell til i morgen.

14-åringen er barnevakt for de to små på fire og fem år. Han har vært barnevakt før, noen timer av gangen. Men aldri over natta.

Han har fått en meget detaljert liste over alt han må huske på. Der står både tannpuss, underbukseskift og pakking av barnehagesekk til i morgen.

Da jeg skulle dra i ettermiddag, ble jeg regelrett kastet ut av huset av en 14-åring en 4-åring og en 5-åring som gledet seg til å være alene hjemme helt til imorgen.

De skulle nemlig se på film, spise pizza, potetgull og godteri.

 

Hva har vi gjort?

Kommer dette til å gå bra?

Hadde du overlatt barna dine til en 14-åring over natta?

 

 PS: For flere oppdateringer fra disse uansvarlige foreldrene, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

 

Hva er sunn og enkel mat?

Nå har jeg snakket mye om at vi må slutte å gjøre sunn mat så komplisert. Jeg tror nemlig at jo vanskeligere vi gjør sunn mat, jo flere faller av underveis. Folk blir forvirret.

Etter jeg hadde en kronikk på NRK Ytring: Ro ned kostholdstyranniet! har jeg fått en hel haug med tilbakemeldinger.

Mange er nysgjerrige på hva vi spiser, og hva slags mat jeg serverer barna mine.

 



 

De fleste er hyggelige og lurer på om jeg har eksempler på sunn og enkel hverdagsmat.

Andre er litt mer ekstreme, og mener jeg burde skamme meg siden jeg gir barna mine bananer og druer midt i uka, og godteri med ekte sukker på lørdag. For sukker er jo giftig. Druer og, forresten.

Andre igjen har av en eller annen grunn fått det for seg at her i Kaoshuset spiser vi grandis til middag, har sjokoladepålegg på brødskiva og spiser is og godteri hver eneste dag.

Mon tro hvor de har det fra ...

Men hva er egentlig sunn og enkel mat?

For meg er det først og fremst variasjon. Mat hos oss er kos, glede og opplevelse. Jeg har ikke troen på betegnelser som ja-mat og nei-mat. Vi spiser litt av alt, men noe med måte.

 



 

 

Kort fortalt:

Vi velger fullkorn der det er mulig: brød, pasta, ris, tacolefser og frokostblandinger.

Vi spiser ikke lettprodukter, verken lettost, lett majones eller margarin. Her går det i ekte vare! Men vi drikker lettmelk. H-melken er liksom litt for feit. Og så bruker vi Vita hjertegod som smør på brødskiva.

Vi holder oss unna sukkerfri. Vi spiser ketsjup med sukker, syltetøy med sukker, kaker med sukker og barna drikker brus med sukker.

Vi voksne drikker Pepsi Max, mest fordi vi har drukket den i mange år, og liker den best.

 

Langt fortalt:

Til frokost:

Barna er veldig glad i frokostblandinger. De veksler mellom Corn Flakes av fullkorn, Weetabix og havregryn. Alt blandet med banan og melk.

Weetabixen kan du knuse og mose med banan. Hell melk over og varm ett minutt i mikroen. Lillesøster elsker denne varianten.

Jeg spiser enten grovbrød eller fullkorn knekkebrød med akkurat det pålegget jeg har lyst på. Jeg er sånn som får helt dilla på ett spesielt pålegg, og kan spise det til hvert eneste brødmåltid i flere måneder. Akkurat nå går det i Gilde fårepølse med Vita hjertegod-smør, sylteagurk og majones.

Og så drikker jeg melk til.

 

 

 

Lunsj:

Ungene får lunsj i barnehagen. Der går det i grovbrød med diverse pålegg.

Jeg spiser gjerne en salat, en omelett, rester etter gårsdagens middag eller knekkebrød eller brødskiver hvis jeg ikke gidder å dille så mye.

I salaten hiver jeg ofte en god dose tunfisksalat. En boks tunfisk blandet med opphakket rødløk, oliven og masse majones.

 

Mellommåltid:

Frukt, nøtter, knekkebrød eller yoghurt til meg.

Ungene spiser brødskiver, yoghurt og frukt i barnehagen.

 

Middag:

Vi spiser stort sett middag laget på rene råvarer. Fisk to ganger i uka, karbonadedeig i diverse former - med spagetti og tomatsaus, kjøttboller, kjøttkaker eller lasagne. Og så er vi veldig glad i svin, lam og viltkjøtt.

Men av og til kaster vi en Grandiosa i ovnen eller bestiller take away fra Asia-shoppen.

Og så spiser vi tomatsuppe fra pose eller risengrynsgrøt fra Fjordland til lørdagslunsj:

Og taco hver lørdag kveld. 

Griller vi, får ungene pølser. (Oh my!)

 

Kveldsmat:

Her spiser vi stort sett det samme som vi spiser til frokost.

 

Når det gjelder 5 om dagen, klarer vi det noen dager. Andre dager ikke. Det står et fruktfat som fremme på spisebordet. Her er det bare å forsyne seg.

Vi har alltid grønnsaker i en eller annen form til middagen. Og ungene spiser ofte en gulrot og litt nøtter mens de venter på middagen.

Og så er vi veldig glad i smoothies med diverse bær. Vi lager også mye smoothie-is om sommeren.

 


Jo da, bare forsyn dere unger. Men dere trenger ikke ta en bit av hver frukt!

 

På lørdagene, får ungene sjokoladepålegg til frokost. Vi baker gjerne en kake også. Posekake, vel og merke. Eller vi går på kafé.

Barna drikker egentlig sjelden brus, men det hender de får et glass eller to. Av en eller annen grunn, er de mest glad i vann. (Rare unger. Noe må jeg ha gjort riktig).

Vi koser oss også med potetgull, smågodt og en film sammen på lørdagskveden. Da har vi ingen begrensninger på hvor mye godteri ungene får spise. De regulerer seg som regel selv.

I ukedagene blir det lite kake, godis eller brus. Men vi er ikke fanatiske. Plutselig kan vi lage oss en kopp kakao, fiske frem en is fra fryseren eller bake boller.

Jo, og så hender det jeg drar frem restene etter lørdagsgodteriet etter ungene har lagt seg.

 



 

Vi tar tran hver dag. Vi heller linfrøolje i frokostblandingene til ungene når de ikke ser det. Og vi pusher makrell i tomat som pålegg. Faktisk er flykræsj det eneste pålegget det er lov å maule her i huset.

Vi spiser med andre ord rimelig godt og sunt, men det er rom for både utskeielser og kos.

Når det gjelder aktivitet, er ungene sånne spinnville småtasser som ikke liker å sitte stille. De får mer enn nok trim i løpet av dagen.

Både mannen og jeg liker å trene styrke, så det gjør vi et par ganger i uka. Og så spiller mannen golf flere ganger i uka. Han hevder hardnakket at golf er en idrett, selv om jeg er noe tvilende til det.

Ellers er vi mye ute på ting og tang, og får beveget oss en god del, selv om vi ikke akkurat løper intervaller, spinner eller har en PT som pusher oss rundt.

Dette kaller jeg et normalt sunt hverdagskosthold.

Akkurat passe sunt og akkurat passe enkelt for oss. 

 

Les også: Slik får du bikinikroppen

Les også: Wow, du har store lår

 

Synes du det er vanskelig å spise sunt? Og hva er sunt for deg?

 

 PS: For flere oppdateringer fra vår passe sunne familie, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

Alt vi gjør for barna våre

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stoppet opp og tenkt: Hva i alle dager er det egentlig jeg holder på med?

Intensjonen var god. Jeg ville glede barna. Jeg ville være en sånn kul lekemamma som virkelig stiller opp for barna sine, på deres premisser.

Men av og til kan det bli litt for mye.

Da Mammanett.no ringte meg og lurte på om jeg hadde noen gode eksempler på vanvittige ting jeg gjør for å glede barna, var det nok å ta av.

Her er noen eksempler:

 

Spise spagetti som Lady og Landstrykeren for å få i barna skikkelig mat når de ikke har spist annet enn knekkebrød med ketsjup på i to uker. Tre eller fire spagettier spist på denne måten, er for øvrig litt morsom. Et helt måltid, derimot ...

 

 

 

 

Leke Bro, bro brille under tørkestativet en regnværsdag, fordi barna kjeder seg og ikke har nooooen ting å finne på. 

 

 


Mannen er en skikkelig lekepappa. Men selv han blir litt lei av å leke båt og synge Ro, ro til fiskeskjær på repeat i to sammenhengende timer.

 

 

 

 

Spørre barna hva slags kake de vil ha til bursdagen sin når du vet du ikke kan bake. Dette er for øvrig en Hulken-kake. Du ser det, ikke sant?

 

 

 

 

Sitte med morsomme dingser på ørene gjennom hele barne-tv for da lover Lillesøster å dusje etterpå uten protester. 

 

 

 


Spille iPad med Lillemann under spisebordet, fordi han synes det er så mye morsommere enn å sitte i sofaen. 

 

 

 


Leke hund med sko hele dagen når barna er syke og hjemme fra barnehagen. 

 

 


Se hvem som klarer å stå på hodet i sofaen lengst, når små barn ikke får vondt i hodet av for mye blod i hjernen. 

 

 


Hvis jeg får pusse tennene dine, skal du få pusse tennene mine. Nei, nei, nei. Jeg liker egentlig å pusse tennene mine selv.  

 

 


Bli jaget rundt på trampolina av en femåring i time etter time når man helst vil sitte på verandaen og drikke kaffe. 

 

  


La barna få bestemme pynten på pepperkakehuset. 

 

 


Og la barna få pynte juletreet selv. 

 

 

 


Stille som smykkemodell når barna har fått nye klistremerker. 

 

 


Leke tannlege i time etter time ...

 

 


... etter time, etter time fordi Lillesøster skal på sin første tannlegetime om to uker og du prøver å overbevise henne om at tannlegen ikke er farlig, det er bare gøy. 

 

Les også 12 vanvittige ting foreldre gjør for barna sine for flere morsomme eksempler. 

Har du flere?

 

 PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Kake med eller uten sukker?

//Annonse

Apropos denne ukens kostholds-debatt ... 

Vi skulle feire at storegutten har kommet fra Sverige og skal være hos oss i hele sommer. 

Og hvordan feire det bedre enn med en "endelig sommerferie-kake". 

 



Skal jeg først lage kake, skal det være skikkelig kake. Saftig, søt kake med ekte sukker. Jeg har aldri forstått meg på sånne sunne lavkarbokaker. Jeg mener, enten så spiser man kake, eller så lar man være å spise kake. 

Jeg har til gode å smake en sunn lavkarbokake som smaker noe annet enn dansk rugbrød.  (Ikke det at jeg har smakt så mange av dem, egentlig)

 



 

Men vent nå litt ... Jeg kan jo ikke bake.

Heldigvis har jeg kjøkkenskapet fullt av Regal kakemikser. Og nå har jeg har tre barn til å bake kaka for meg.

Storegutten fikk velge, og det ble gulrotkake.

 



 



 


Åååå, mamma. Få smake da!

Ja da, vent litt. Jeg må bare ta bilde av kaka først. 

 


Sånn. Hugg inn!

Hvem sier forresten at gulrotkake ikke kan pyntes med nonstop?  

Skjønner du deg på kaker uten sukker?

 

PS: For flere oppdateringer om kaker med sukker, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

Ro ned kostholdstyranniet

Lite visste jeg da jeg våknet i dag at jeg skulle være med på både radio og tv. Men sånn ble det altså.

NRK Ytring la ut en kronikk jeg hadde skrevet i dag: Ro ned kostholdstyranniet!

 


 

 

Der skriver jeg blant annet om hvordan vi blir bombardert med råd helt ned på detaljnivå om hva vi skal gi barna våre å spise for at de skal bli sunne, friske, tynne, sterke, konsentrerte, smarte og intelligente.

Jeg skriver at jeg blir trist når jeg hører om barnehager som ikke tør gi barna tomatsuppe fra pose, fordi foreldrene blir gærne. Og at noen barnehager har forbud mot yoghurt og brunost på brødskivene i matpakka. Fordi det inneholder sukker.

Jeg synes det er på tide å slappe av litt, og slutte å gjøre sunn mat til noe veldig komplisert og avansert som man nærmest må ha en doktorgrad i for å forstå.

La oss heller vise barna våre at mat er godt, at mat er kos og glede, og at mat er enkelt. Og at et helt vanlig sunt og variert hverdagskosthold er mer en godt nok.

Kronikken ble veldig godt delt.

Og plutselig stod jeg i NRKs kontorer i Lillehammer.

Først var det radiosending på P1 Ettermiddagen Hedmark og Oppland.

Intervjuet kan du høre her. Det begynner 2.19 ut i sendingen.

 

Så ble det debatt mot livsstilsblogger og PT Helle Bornstein på Dagsnytt18.

Helle kom nemlig med et svar på min kronikk: Ansvar, ikke tyranni

 

 

Der skriver hun at vi ikke trenger å bli hysteriske med kostholdet men at ansvarsfraskrivelse heller ikke er å anbefale.

Helle er ei frisk jente, og kommer med en skikkelig brannfakkel, nemlig at vi bør følge med på barnas midjemål.

Det blir det så klart debatt av.

 


 

 

Her kan du høre debatten mellom Helle og meg på Dagsnytt18. Den begynner 34.30 ut i sendingen.

Og så avsluttet jeg kvelden på NRK Østnytt.

 

Innlegget begynner 03:50. 

De er morsomme disse dagene, da det virkelig blåser. Jeg trives godt i vinden.

Men jammen er det godt å komme hjem igjen også.

Nå er det på med den slitte joggebuksa, fram med restene etter barnas lørdagsgodteri og Downton Abbey på tv-en.

 


 

 

PS: For flere oppdateringer om godt nok, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

 

 

.

Ti grunner til at barn er kult

Ja, det er slitsomt med barn. Kjempeslitsomt!

Og jeg kan bli så oppgitt, irritert, sint og lei av de to kråkene mine at jeg nesten mister all forstand. 

Men jammen er barn kule også. Det er det lett å glemme i hverdagens stress og mas. 

Så for å minne oss på de gode stundene, her er ti grunner til at barn er kult: 

 




 

 

1. Jeg kjeder meg aldri lenger. 

Jeg trenger ikke lure på hva jeg skal finne på i helgen.

 

2. Jeg er den peneste mammaen i hele verden. 

Det sier i hvert fall femåringen min. Hvis jeg føler meg ekstra trøtt og kjip en morgen, kan jeg bare spørre lillemannen min: Hvem er den peneste mammaen i hele verden? Det er du det, mamma, sier han da.

 

3. Jeg kan gå på kino og se alle de fantastiske barnefilmene. 

Uten at det virker rart. For du  bare si deg enig: mange av dem er virkelig gode. Noen er til og med bedre enn voksenfilmer. Jeg skal også få med meg både Disney on ice, Kaptein Sabeltann i Kristiansand og alle de andre kule barneshowene.

 

4. Jeg har blitt utrolig flink til å multitaske. 

Jeg kan smøre ei brødskive med én hånd mens jeg bærer, trøster og blåser på skrubbsår på et kne og sparker fotball med Lillemann. Alt dette mens jeg synger Aj aj aj aj aj boff og får med meg Oprah på tv.

 

5. Jeg har noen som elsker meg over alt på jord. 

Noen som elsker meg helt oppriktig og ubetinget. Som alltid tilgir meg når jeg trår feil og som alltid har en klem å gi når jeg har en dårlig dag.

 

6. Sjansen for at jeg skal bli ensom som gammel er liten. 

Hvis jeg bare spiller kortene mine riktig, vil jeg ha en fin familie rundt meg når jeg sitter i gyngestolen og er gammel og grå.

 

7. Jeg har fått nye verdier. 

Å sitte på sengekanten å se på et lite sovende ansikt og kjenne hvordan hjertet nesten sprenges i brystet av kjærlighet og stolthet, er noe av det beste som finnes. Og å heie fram fireåringen når hun tar sine første, vaklende spark på det nye skateboardet sitt, gir mer glede enn noe annet.

 

8. Jeg er den viktigste personen i to små menneskers liv. 

(Ja, meg og pappaen da, selvfølgelig). Å være mamma er den største og viktigste jobben i hele verden. Og selv om jeg ikke gjør den perfekt og helt etter fasiten, har jeg ansvar for at to små barn skal vokse og utvikle seg til to fornuftige personer. Om ikke det er viktig, så vet ikke jeg.

 

9. Jeg er blitt så lett å glede. 

Jeg syns noen kruseduller på et ark er noe av det vakreste jeg noen gang har sett. Og jeg feller gjerne en tåre når femåringen overleverer det krøllete arket til meg og forteller at den lilla rundingen i midten, det er meg.

 

10. Små ting vipper meg ikke av pinnen lenger. 

Det spiller ikke lenger så stor rolle om vaskemaskinen ryker, jeg ikke har råd til den nye sommerkjolen denne måneden likevel, jeg får kjeft på nettet fordi jeg har skrevet noe teit på bloggen eller at noen ikke liker meg. For jeg har nemlig noe som er større. Jeg har en familie.

 

Hva syns du er best med å ha barn?

 

PS: For flere oppdateringer om slitsomme, men kule barn, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - @casa_kaos 

 

 
.

Vinn 20 dagers eventyrferie

De beste sommerferieminnene mine er fra Norge. Da jeg var liten, putret vi rundt i Norge i bobla vår med combicampen på slep. Vi kjørte time etter time, campet på slitne campingplasser rundt om i landet, rastet på Dovrefjell og badet i Trondheimsfjorden.

Som halvt nordlending, er jeg kjempestolt av å få presentere EventyrElins eventyrferie som gis bort til en heldig familie i sommer.

 




 

Ferien varer fra 24. juli til 12. august, og går til vakre Nordland.

EventyrElin heter egentlig Elin Beate Johannessen. Hun er engasjert i mye, men spesielt i norgesferie, hjemmeferie og Nordland. Derfor har hun gjort en kjempejobb med å samle lokalt næringsliv, og tatt litt fra sin egen lomme, for å kunne tilby en familie fra hvor som helst i landet en ekte norgesferie av ypperste kvalitet.

Jeg er veldig glad for at jeg ble spurt om jeg ville sitte i juryen. Sammen med Superpapsen og EventyrElin, skal jeg finne en familie som får en 20-dagers rundtur i Nordland.

Dere må kunne reise den 24. juli. Da starter dere i Bodø, og tar hurtigbåten over til den vakre, lille øya Givær utenfor fastlandet. Der skal dere bo i rorbu og kose dere med egen båt og fiske. Ferden går videre til Bodø og Scandic Havet hotell, der dere skal bo i en hel uke.

 




 




 

Så drar dere videre til Steigen der dere skal bo i Børge Ouslands splitter nye ferieperle, Manshausen.

Etter noen dager der, får dere oppdage Kjerringøy, og bo både på Tårnvik Rorbusenter og Kjerringøy Havn Bryggehotell.

 




 

Dere får middager på gode restauranter, bowling, inngang på forskjellige museer og utstillinger. Hele familien får en tur til frisøren, dere skal på ridetur og klatretur. Og dere skal få bli med på konsert med Halvdan Sivertsen på Keiservarden.

 




 

Dere får et gavekort på 1000 kroner fra Ringo leker, gavekort på 1000 kroner fra Underverker.no, valgfri jakke til alle barna fra Reima, og plakat fra Design by Odd.

Utlån av sykler, båt, kano og fiskeutstyr får dere også.

Les mer om eventyrferien her

Så kom igjen, bli med. Gikk den planlagte ferien i vasken? Har dere ingen planer for sommeren i år? Kanskje har dere ikke råd.

Her finner du konkurranseregler og hvordan dere kan delta

Jeg gleder meg til å høre fra dere.

PS: Følg gjerne EventyrElin på Facebook og på Instagram for flere oppdateringer om eventyrferien. 

 

Lykke til!

Netthandel fail!

Det hender jeg glemmer at jeg har en kropp som er litt større og litt annerledes enn den typiske modellkroppen.

Kroppen min er fin den, det er ikke det. Men etter et par graviditeter, har liksom de forskjellige kroppsdelene endret fasong. Rumpa er lavere, lårene bredere, puppene henger ikke bare ned, de peker ut til hver sin side også og midjen har forsvunnet.

Likevel, klær må man ha.

 




Jeg er egentlig glad i å handle klær. Men noen ganger er det litt pes å løpe rundt fra den ene butikken til den andre og prøve plagg etter plagg. Særlig når jeg skal ha noe spesielt, og ikke bare handle et par t-skjorter på måfå.

Da hender det jeg forviller meg inn på nettbutikkene. Der kan jeg sitte i fred og ro og klikke meg rundt på alle de fine plaggene.

Det er egentlig ganske dumt å handle klær på nett. For jeg har en sånn kropp som må prøve klærne før jeg kjøper dem. Selv om klærne ser superfine ut på modellene på nettbutikken, betyr det ikke at de ser like fine ut på meg.

Dette vet jeg jo. Likevel er det lett å glemme.

Her er et bilde fra mitt siste nettkjøp. For å minne meg selv på: Alltid prøv klærne før jeg kjøper dem!

 




 Les også: Slik får du bikinikropp

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

 

PS: For flere oppdateringer om mammakropp og sommerkroppen2015, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

  

 
.

 

Jeg ville jo bare trøste deg

«Gå vekk!» roper du og drar dyna over hodet.

«Ja men ...», sier jeg der jeg står i døra inn til rommet ditt.

«Gå vekk. La meg være i fred!», roper du igjen og kaster Spidermann-bamsen din etter meg.

 

 

 

Jeg tusler ut på gangen. Står utenfor døråpningen og biter litt på lillefingerneglen min. Halve neglen brakk da jeg la skittentøyet inn i vaskemaskinen i sted. Nå er det bare en spiss, løs og veldig irriterende bit igjen.

«Og lukk igjen døra!» roper du fra under dyna.

Jeg lukker forsiktig igjen døra.

Jeg river av den siste biten av neglen med tennene. Den revner altfor langt inn. Det svir.

Jeg går ut i stua og vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg hører lange hulk fra rommet ditt. Jeg vet ikke hvorfor du er så lei deg. Jeg fikk ikke med meg alt som skjedde.

Før ville jeg tatt deg på fanget, holdt rundt deg, kysset deg i håret og spurt deg hva som var galt. Og du ville fortalt. Kanskje ikke med en gang. Kanskje ville du bare ha litt kos og trøst først. Og så hadde du fortalt.

Nå har du plutselig blitt så stor. Fem år. Fortsatt ganske liten, men likevel større enn du noen gang har vært før.     

Du kommer fortsatt krypende opp i fanget mitt rett som det er. Du vil fortsatt at jeg skal holde rundt deg og kysse deg i håret.

Men noen ganger vil du bare være i fred. Uten å fortelle meg hva som er galt. Uten å fortelle meg hvorfor du er så lei deg.

Og det river meg i mammahjertet. For selv om du ikke har behov for trøst. Har jeg behov for å trøste deg.

Jeg tenker at du ikke vet ditt eget beste. At alt blir så mye bedre hvis du bare lar meg få stryke deg over ryggen. Eller ta deg på fanget mitt og kysse deg i håret. Og at du ikke skjønner det helt selv ennå. Du er jo så liten.

Jeg lister meg ut i gangen igjen. Åpner døra på gløtt og titter inn. Du ligger fortsatt under dyna. Jeg hører du snufser.

«Går det bra?» spør jeg.

«Har ikke jeg sagt at du skal gå vekk! Jeg vil være i fred!» brøler du.

Ti minutter senere kommer du løpende ut av rommet ditt. Jeg sitter ytterst på sofaen og spretter opp i det døra flyr opp med et smell.

«Har du sett fotballen min?» spør du i forbifarten. Du titter kjapt innom stua før du spinner ut i gangen for å ta på fotballskoene dine.

«Jeg tror den ligger på verandaen», sier jeg og går mot verandadøra.

«Ju huuuu», synger du og løper ut før meg, finner fotballen under grillen, tar den under armen og hinkehopper over plenen.

«Jeg går opp på løkka jeg», roper du uten å snu deg. «Vi skal øve på straffespark. Kommer hjem til middag».

Kjære lille femåringen min. Jeg skjønner at du gjør deg klar til å bli stor og selvstendig. Men vent litt på meg da. For jeg er ikke helt klar ennå. 

 

 PS: For flere oppdateringer om det kompliserte mammalivet, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

 
.

 

Håpløst umusikalske unger

Jeg har alltid likt musikk. Da jeg var liten jente, spilte jeg både gitar og orgel.

Da jeg ble litt større, spilte jeg bass i jenteband på Rockeverkstedet. Black Dow het vi. Vi var råkule!

I et svakt øyeblikk, tenkte jeg det var på tide å lære barna mine om musikkens mange gleder. På tide å lære dem å spille et instrument.

 

 

 

Jeg mener, jeg har virkelig troen på at det å beherske et instrument kan gjøre underverker med både mestringsfølelse, selvtillit, konsentrasjon og humør.

Jeg flyktet ofte inn i musikken da jeg var en sur, sint og trist jentunge. Det gjør jeg forresten fortsatt.

Det ble gitar på femåringen og et lite orgel på fireåringen. Jeg kjøpte notebøker for barn, og frisket opp noen av mine gamle kunster mens barna var ute og lekte.

 

*************

 

«Så, vi begynner med Lisa gikk til skolen», sier jeg entusiastisk.

 Lillesøster sitter pent på den rosa krakken foran det lille orgelet. Jeg setter meg ned ved siden av henne.

«Se her nå», sier jeg begeistret og finner en C. Jeg trykker ned den hvite tangenten.

«Det er ganske enkelt egentlig», sier jeg og ser på Lillesøster.

«Du begynner bare her, og så trykker du ned en og en tangent oppover. Se nå»

Lillesøster snur seg mot meg. Hun smiler. Det lille mellomrommet mellom fortennene vises. De store, blå øynene hennes blinker. Plutselig ser jeg meg selv, da jeg tok min første orgeltime i en campingvogn på Raufoss.

Jeg smiler tilbake og stryker henne over det lange, lyse håret.

Så retter jeg ut pekefingeren og begynner: «Liiii - saaa - gikk - til - skooooo ...»

Klunk, klunk, klang, klink. Lillesøster planter begge hendene på tangentene og lar de løpe løpsk rundt.

«Sånn her, mamma?» sier hun og ler høyt.

«He he he. Jo da, det var gøy». Jeg stryker henne over håret igjen og smiler.

«Men vil du ikke lære en sang? En ekte sang?»

«Jooooo daaaaa», sier hun og krøller nesen mens hun drar øynene mot hverandre så hun sjeler.

«Okei, vi prøver igjen. Er du klar?»

«Jaaaaaa daaaaaa», synger hun og legger hendene i fanget.

Jeg finner C-en igjen. «Se her nå. Denne sangen er så lett: Liiii - saaa - gikk - til ...»

«Bæææææsjen!» roper Lillesøster og sprer alle de ti fingrene ut over tangentene og trykker ned med en sånn kraft at man skulle tro hun var midt i et dramatisk stykke på kirkeorgel.

«Ha ha ha ha ha», ler hun etterpå og kaster hodet bakover så hun nesten ramler av krakken.

«Bæsjen, bæsjen, bæææææææsjen», synger hun og lar fingrene danse tango over tangentene.

Vi prøver et par ganger til. Men nå har hun funnet rytmeknappen og synes det er mye morsommere å høre på sambatrommer og slow rock-rytmer på full guffe enn å lære Lisa gikk til skolen.

Jeg ga opp.

Jeg har prøvd et par ganger siden også. Men fireåringen viser ingen interesse til å lære verken Lisa gikk til skolen, Bjørnen sover eller Små rumpetroll på orgelet sitt.

Poenget er visst å få mest mulig lyd ut av det. Helst ved hjelp av knyttede never kombinert med sambatrommer i rask tempo på fullt volum.

Hvordan det gikk med storebroren og gitarspillingen?

 



 

La meg si det sånn: Og om han noen gang ser for seg en fremtid med gitaren over skulderen, er det nok snarere i et heavy metal-band enn som klassisk gitarist.

Flere her som har prøvd å lære barna å spille et instrument?

 

 

 PS: For flere oppdateringer om mamma med store ambisjoner men liten gjennomføringsevne, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 
.

Vinn billetter til min favorittpark - Lilleputthammer

//Annonse

//Konkurransen er avsluttet og vinneren kontaktet

Lilleputthammer er parken for de små. For småbarnsforeldre med barn opp til ni år.

Alt er smått i Lilleputthammer. Husene er små, stolene er små, bordene er små og attraksjonene er tilrettelagt for de minste barna.

 



Selve parken er ikke all verden stor heller. Passe stor for de minste, egentlig. Så stor at det tar noen timer å komme rundt. Men så liten at man lett får oversikten, og ikke går seg bort.

Dermed blir ikke barna så små likevel. Det er snarere tvert i mot vi voksne som blir kjempestore.

 





Vi har vært i flere av de store parkene rundt om i landet tidligere. Men jeg synes det ofte blir litt stressende. Store parker, store karuseller, masse lyd og lys, store barn som løper rundt med stjerner i øynene. Men mine to på fire og fem år som tusler rundt og prøver å finne attraksjoner de ikke er for små til å kjøre.

I Lilleputthammer er tempoet rolig. Og stemningen er rett og slett, tja, jeg er fristet til å bruke ordet hjertevarm.

De ansatte er ikke bare en gjeng ungdommer som står og trykker på start- og stopp-knappen. På Lilleputthammer er de ansatte virkelig genuint interessert i barna dine. De prater med dem, tuller og tøyser, gir high five, hjelper til og tilrettelegger. De vet liksom ikke helt hva godt de kan gjøre for dem.

Bare det er verdt billetten i seg selv.




Toget som kjører rundt i parken er veldig populært. Ekstra stas er det når det stopper midt i godteritunnelen.

 

Lilleputthammer ligger i Hafjell ved Lillehammer.

Og hvis du bestiller billettene online før 15. juni, får du ti prosent rabatt. Deretter får du fem prosent rabatt på alle online bestillinger.

 




Midt i parken strekker Storgata seg. Den er en miniatyrutgave av Storgata i Lillehammer fra 1930-tallet.

Her finner du 44 forretninger, 2 hotell, 3 kafeer, 2 bakeri, politi og kino. Og J. Bøhmers Isenkramforretning, Th. Julins Broderiforretning og Pølsemaker Johansen.

Man kan gå inn i flere av husene. Der finnes kulturhus, lekehus, Ola og Hedda's klubbhus, kino, ball-hus, miniputthus med ammekrok, klossehus, toglekehus, snekkerhus, billedbokhus, tegneseriehus, faktabokhus, mysterie- og ungdomslitteraturhus og "da mor og far var små-hus".

 

 

Barnas Bokby ligger også i Storgata, med rundt 12 000 brukte barnebøker. Mange er til salgs for en billig penge. Her er det også daglige lesestunder.

 



 

Og så spilles det teater og show flere ganger om dagen. Både ute og inne i sirkusteltet.

I perioden 6. til 26. juli har parken kveldsåpent. Da er det også show med Vennebyen inkludert i dagsbilletten. 

 

 

Tør ikke helt å kjøre berg- og dalbanen ennå. Kanskje til neste år. 

 

Men mamma tør!

'

Bilene var stas. Selv om Lillesøster trivdes best med storebror som sjåfør. 

 

 

 

Midt i parken ligger en kjempestor leke- og klatreskute. 

 




 

 


Og en natursti for de minste.

 

 




 

 


Den store hoppeputen var veldig populær. 

 

 

Påfyll av energi. 

 

 

Klar for mer lek. Her på den store lekeplassen for de minste. 

 



Bompebåtene

 

 

 


Er det vår tur snart?

 

Okei da. Vi kan ta toget en gang til. 

 

Her kan du lese mer om Lilleputthammer.

Har du lyst til å vinne billetter til din familie? 

Lilleputthammer gir bort fem gratisbilletter til en av dere. 

For å være med i konkurransen, skriv "Lilleputthammer, Lilleputthamme hei, hei, hei" under her. Eventuelt "Lilleputthammer, Lilleputthammer hoy, hoy, hoy".

Jeg trekker en heldig vinner på lørdag. 

Vinneren offentliggjøres på Casa Kaos Facbook-side

Lykke til!

Når husarbeidet blir en konkurranse

Verken mannen eller jeg er spesielt glad i å gjøre husarbeid.

Ikke er vi ekstremt ryddige mennesker heller. Ingen av oss har problemer med å slappe av med litt rot i stua.

Bladet er like interessant, og teen smaker like godt, selv om jeg deler sofa med noen klesplagg og Supermann. 






Hybelkaniner har heller aldri skremt oss noe særlig. De trives godt under sofaen. Av og til stikker de nesa fram og lukter oss på tærne. Det går greit. Vi bare skyver dem diskret tilbake under sofaen med foten.

Disse egenskapene, kombinert med et ekstremt sterkt konkurranseinstinkt, kan bli en utfordring når det kommer til husarbeid og andre huslige gjøremål.

Det blir fort en konkurranse.

Som for eksempel om hvem som klarer å stable søpla høyest. Den som velter tårnet må gå ut med søpla:




 

Eller å ta av sengetøyet på morgenen, og så passe på å gå sist til sengs, slik at den som går og legger seg først blir nødt til å legge på nytt sengetøy:




 

La klærne ligge så lenge i tørketrommelen at den som først går tom for t-skjorter, må brette og legge på plass. (Hvis man ikke bare sniker ut akkurat det plagget man trenger da, og lukker igjen døra på tørketrommelen).



 

Hvem klarer seg lengst uten favorittpålegget sitt? Hvem kaster inn håndkleet og drar til butikken og handler når det kun er makrell i tomat igjen?

 

 

Hvem trenger å sitte ved spisebordet å jobbe på kveldstid, og må rydde av de siste tingene etter middagen? (Jeg kan sitte ganske mange timer med laptoppen i fanget i sofaen).

 

 

Hvem blir først stukket av en bie i hagen, og drar frem gressklipperen for å bli kvitt løvetannen?

 

 

Jo da, vi kommer som regel i mål med de alle fleste huslige oppgavene. Men det blir ikke gjort med én gang.  

Og heia den som taper, buksa full av aper.

Hvordan fordeler dere husarbeidet?

 

 PS: For flere oppdateringer om late foreldre og kjedelig husabeid, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 
.

Hvorfor finnes det ikke fotballbøker med jenter?

Jeg har ei jente på fire år, som ikke er spesielt opptatt av prinsesser, hester, dukker eller Barbie. 

Eller, hun kan godt leke med både dukker og Barbie, av og til. Og hun har en Elsa-kjole som hun tar på seg et par ganger i måneden. Men hun har veldig mange interesser også. Som for eksempel å sparke fotball. 

 



 

 

Ikke organisert fotball, men hun elsker å løpe rundt i hagen med en ball mellom føttene. Mon tro om ikke storebrorens fullstendige og altoppslukende fotballinteresse må ta noe av skylden. 

Vi går ofte på biblioteket. Storebroren har nok lånt det som finnes av fotballbøker der. Kasper-serien er favoritten. Lillesøster har ikke funnet en eneste fotballbok der også jenter sparker fotball. 

Jeg ble intervjuet av Nettavisen i dag, om fotballbøker og kjønnsinndeling av små gutter og jenter. 

I intervjuet kan du lese at i følge SVT Nyheter, har det kommet rundt 200 fotballbøker for barn mellom seks og tolv år siden år 2000 i Sverige. Bare 20 av dem handler om jenter som spiller fotball. Samtidig er fotball den største idretten blant unge jenter. 

I en undersøkelse utført av Statistisk sentralbyrå i 2014, ble 937 barn mellom 6 og 12 år spurt om sine treningsvaner. To av tre gutter, og halvparten av jentene sa at de spilte fotball. 

Hvorfor i alle dager skrives det ikke fotballbøker om og for jenter da? 

Vil du vite hva jeg ellers mener om stereotypiske kjønnsroller som blir presset ned over barna våre, kan du lese hele intervjuet her

 

Hva synes du om at barnelitteraturen er inndelt i gutte- og jentebøker?

 

PS: For flere oppdateringer om barn med mange forskjellige sider, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

  
 
 
.

Musestille

Det begynte allerede i går kveld. 

 





Jeg vet ikke om det skyldtes alle karusellene vi tok på Lilleputthammer i går, eller om det har noe med forrige ukes forkjølelse å gjøre. Mest sannsynlig er det en kombinasjon.

Men i går kveld forsvant stemmen min.

Fullstendig.

Borte vekk.

Det kommer ikke en eneste lyd ut uansett hvor hardt jeg prøver. 

Morgenen i dag er den beste morgenen vi har hatt på mange år!

Siden jeg bare går rundt og hvisker, var det som om det la seg et stille teppe over hele huset. Og så begynte barna å hviske også. 

Uten å tenke over det, begynte vi plutselig å gå saktere, å lage matpakkene saktere og pusse tennene saktere. 

Da jeg kom ut fra kjøkkenet, lå begge ungene på magen i sofaen med nesa ned i hver sin bok. De, som bruker å sparke fotball over stuegulvet, ha fektekamp og synge "Pinne for landet" på maks volum hver eneste morgen før barnehagen. 

Lurer på om jeg har funnet løsningen jeg ...

Ikke prate, ikke kjefte, ikke mase og ikke irettesette.

Bare gå stille rundt og hviske.

Noen som har erfaring med den teknikken?

 

PS: For flere oppdateringer om min famling i morsrollen, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 
.

Facebook-foreldre på lekeland

«Mamma! Mamma! Mammaaaaa!»

Jeg river blikket vekk fra mobilen og kikker i retning av lyden.

Femåringen står i ballbingen.

 




«Se på meg nå, mamma!» roper han og tar fart fra trappa, strekker armene rett ut til siden, vifter litt med fingrene og hopper ut i ballene så både røde, blå og gule baller spruter til alle kanter.

«Oj, så kult» sier jeg så entusiastisk jeg bare klarer, og dykker ned i mobilen min igjen.

Jeg rekker å lese en halv status før den lyse stemmen presser seg inn i øregangene igjen: «Mamma! Se på meg nå da! Mamma! Mamma! Mammaaaaaa!»

Jeg ser opp fra mobilen. Et nytt ballplask fra trappa.

«Oj, ja ... kjempekult», mumler jeg igjen og går for å fylle på kaffekoppen min.

Å være på lekeland med barna en regntung lørdag formiddag er ikke lek for meg. Da vil jeg slappe av i sofaen, med en kopp kaffe og enten mobilen, en avis, en bok eller med andre foreldre.

Lekeland, lekeplasser, lekerom og andre steder med lekeapparater er for barn. Ikke for voksne.

Jeg er voksen, og synes ikke det er så himla gøy å huske, sykle rund på trehjulssykler, hoppe i ballbinger, skli i sklier og krabbe rundt i labyrinter der rumpa mi setter seg fast.

Ære være alle dere foreldre som er med og leker med barna deres på sånne steder. Dere som hopper og klatrer og svinger dere rundt med like stor entusiasme som barna. Fortsett med det!

Selv trives jeg best med Facebook på mobilen på lekeland.

Nå er det ikke sånn at jeg alltid sitter på Facebook når jeg er sammen med barna. Vi gjør mye fint sammen som ikke innebærer lek tilrettelagt for barn.

Kvalitetstid med barna for meg, er ikke å se på dem hele tiden. Ei heller å leke med dem på deres premisser. Det er å gjøre helt vanlige ting sammen med dem.

Jeg blir gjerne med og sparker litt fotball ute på løkka. Går en tur i skogen, overnatter ute eller drar på stranda. Eller klipper plenen med en unge på slep, vasker bilen med barna eller sitter på verandaen med avisa mens barna løper rundt i hagen.

Men akkurat på lekeland og på lekeplassen, forventer jeg at barna skal leke selv.

Da vil jeg sitte på Facebook i fred.

 

Hva synes du om foreldre som sitter på Facebook på lekeland?

 

PS: For flere oppdateringer fra denne Facebook-mammaen, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

 
.

Dette må du tåle av barn på fly

Hva må vi tåle, og hva trenger vi ikke finne oss i av barn på fly?

Jeg ble spurt av Side2.no om jeg hadde noen tanker rundt temaet barn på fly. Og det har jeg!

Les hele intervjuet her: Barn er ikke designet for å sitte stille og holde kjeft

 

 

 

Vi bodde to år i Spania da barna var små. Dermed ble det noen flyturer mellom Spania og Norge med små barn. Jeg har opplevd alt fra drømme-turer til mareritt-turer.

Jeg ble etter hvert veldig flink til å planlegge flyturene.

Som jeg også sa til Side2: Jeg pakket med forskjellige aktiviteter til barna - tegnesaker, puslespill og leker. Samt fulladede iPader og pc-er med spill og filmer. Og masse snacks som jeg kunne ta opp og avlede med hvis stemningen ble muggen.

Noen ganger gikk alt på skinner. Barna smilte og koste seg hele turen, noen ganger sov de til og med hele turen gjennom. Da så mannen og jeg på hverandre og nikket, og tenkte at nå, nå hadde vi knekt fly-koden. Men neste gang vi var ute og fløy, kunne alt skjære seg fullstendig.

Enda vi gjorde akkurat det samme som forrige gang.

 

 
Fra en av de idylliske flyturene våre. 

 

Egentlig synes jeg hele denne «foreldre versus barnløse på fly-krangelen» er bare trist.

Barn er barn, og er ikke laget for å sitte musestille og holde kjeft i mange timer. Vi må tolerere at barna rører på seg på en annen måte enn voksne, og at de bruker stemmen sin.

Barn gråter også. Spesielt spedbarn. Det må vi tåle. Noen barn får vondt i ørene av trykkforandringene, og gråter ved opp- og nedstigning. Det må vi også tåle.

Jeg kan uansett love de uten barn på flyet, som synes det er irriterende med barn som bråker, at det er ti ganger verre for foreldrene.

De fleste foreldre gjør så godt de bare kan. Da hjelper det lite med stygge blikk og stygge kommentarer fra de andre passasjerene. Babyen slutter ikke å gråte fortere fordi noen kjefter på moren. Snarere tvert imot.

Likevel skal man selvfølgelig ikke finne seg i hva som helst av barn på fly.

Jeg har våget meg på å skrive en liste over hva som er greit, og hva som ikke er greit.

 

Dette må man tåle av barn på fly:

Barn som snakker, synger, ler, gråter, trasser og i det hele tatt lager lyd, slik barn normalt gjør. Man kan ikke kontrollere alle følelsene eller lydene til barnet. det er heller ikke ønskelig. 

Barn som går, løper, krabber, hopper eller hinker i midtgangen.

Barn som søler.

Barn som står i setet.

Barn som leker.

Barn som er uheldige og som mister leker eller andre ting over seteradene.

 

Dette er ikke greit:

Barn som gjentatte ganger sparker i setet foran.

Barn som snakker med andre passasjerer som gir tydelig uttrykk for at de vil sitte i fred.

Barn som lugger den som sitter foran.

Barn som kaster lekene sine rundt om på flyet.

Barn som bråker veldig og unødvendig mye, uten at foreldrene ser ut til å bry seg.

 

Opplever man barn som gjør noe av det i siste avsnitt, kan man selvfølgelig ta kontakt, enten med barnet selv eller med foreldrene, og gi beskjed om at man ikke synes det er greit.

Men la meg få understreke: Det går an å si fra på en hyggelig måte!


Les også: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

Les også: Hjelp vi flyr! (Med små barn)

Les også: Hjelp vi flyr igjen! (Med små barn)

 

Hva mener du? Hva må vi tåle av barn på fly, og hva er over grensa?

 

PS: For flere oppdateringer om barn som er barn, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 
.

Pussetriks for trøblete tannpuss

// Annonse

Å pusse barnas tenner, kan være en utfordring. Det tror jeg de fleste småbarnsforeldre kjenner igjen.

 




(Lenger ned i innlegget kan du vinne en goodiebag fra Jordan)

 

Du skal pusse i to minutter, får vi høre. Og det er egentlig ganske lenge det.

Spesielt når man allerede har brukt ti minutter på å få barna inn på badet og opp på krakken foran vasken.

Og så fire minutter på å få barna til å se rett frem, slutte å leke med det de måtte ha tatt med seg inn på badet av leker, og ikke minst ? å gape. 

Jeg lurer forresten på om de to minuttene gjelder den tiden barna tygger på tannbørsten mens du pusser også? Jeg mener, tygging er vel like bra som pussing? Er det ikke?

 




 

Jeg har ingen fasit på hvordan man får barna til å løpe ut på badet og stå musestille og gape i to minutter hver eneste morgen og hver eneste kveld.

Men jeg har et par triks som i det minste gjør tannpussen litt enklere.

Kule tannbørster gjør susen!

Jeg tar alltid barna med på butikken når vi skal handle nye tannbørster. Tannbørster er stas! Det er nesten like stas som å dra på lekebutikken og kjøpe klistremerker og fargestifter.

Jordan har mange kule tannbørster i sterke farger og morsomme design til barna.

Femåringens favoritt er den grønne drage-tannbørsten. Som jeg mistenker egentlig er en liten dinosaur. Men hey, vil gutten ha drage, så får han drage.

Fireåringen har lagt sin elsk på Bambi.

De første dagene med nye tannbørste, står barna i hvert fall i giv akt når tennene skal pusses.

 




Det som er så fint med Jordan Step-by-Step barnetannbørster, er at de er tilpasset barnets alder. Tannbørstene er tydelig merket med hvilken aldersgruppe de er designet for. Så slipper jeg å lure på om børsten er for stiv, for myk, for liten eller for stor for barnas fire- og femårstenner.

Tannbørstene er ergonomisk tilpasset både små barnehender og store voksenhender. 

Vi bytter tannbørster ganske ofte. Siden ungene synes det er så stas med nye tannbørster, synes jeg det er en billig og helt ok investering i pur småbarnsglede.

Det anbefales å bytte tannbørste fire ganger i året, samt etter man har vært syk. Det kan være lurt å bytte tannbørste til faste tider på året, så man ikke glemmer det. Som for eksempel til jul, ved bursdager, eller nå før sommerferien.

 

 

 

Med Step2-børstene, som er tilpasset barna fra 2 til 5 år, kommer det også en timer man kan sette på badespeilet.

Femåringen er veldig opptatt av denne. Og plutselig ble ikke to minutter så fryktelig lenge likevel. Spesielt hvis jeg later som jeg ikke blir ferdig i tide, mens sandkornene sakte men sikkert renner ut.

Samtidig gir den barna en pekepinn på hvor lenge de skal pusse, når de etter hvert skal begynne å pusse selv.

 

 

 

Jordan Induvidual-serien for voksne, kommer forresten med 12 nye design nå, inspirert av nordisk natur.

Du får den i to typer: «Reach», med lite børstehode og smalt håndtak. Og «Clean», med stort børstehode og bredt håndtak.

 



 

Men du, har du lyst på en kul goodiebag fra Jordan?

Del din pusseselfie på Instagram, og tagg med #pusseselfie

Husk å tagge @casa_kaos i bildet ditt også, så jeg vet at du deltar på min konkurranse.

Jeg trekker en vinner om to uker. Vinneren blir offentliggjort på Instagram

 

Jeg gleder meg til å se din #pusseselfie.

 

For flere pussetips: Følg Jordan på Facebook 

 

 

Har du noen gode pussetriks som gjør tannpussen med barn litt enklere?

 

.

Såkalt kvalitetstid med barna

Vi leser stadig om hvor viktig det er med kvalitetstid med barna. Spesielt om ettermiddagene, mellom barnehage og leggetid.

Barna er slitne etter en lang dag i barnehagen, eller på skolen. Ro ned, kos dere sammen, og nyt ettermiddagen, er rådene vi får.

Jo da, det har jeg prøvd.

 


Stakkar. Det ble en lang dag i dag. 

 

Noen ganger rekker jeg ikke å hente barna før bare noen minutter før barnehagen stenger. Samvittigheten gnager mens jeg spenner barna fast i baksetet. Stakkar, stakkar, slitne barn.

«Det ble visst en lang dag i barnehagen i dag», sier jeg i det jeg svinger ut fra parkeringsplassen.

«Jaaaaaa», ropes det fra baksetet.

«Vi fikk sykle så lenge i dag», sier femåringen.

«Og jeg fikk være med å ringe i bjella når vi skulle rydde utelekene», kommer det fra fireåringen, mens hun veiver den ene hånden frem og tilbake over hodet og synger «Ding, dong, ding, dong».

«Jeg beklager så mye», sier jeg uten egentlig å høre hva de sier.

«Mamma ble litt forsinket på jobben. Men nå skal vi kose oss skikkelig når vi kommer hjem, altså. Vi lager spagetti og kjøttdeig til middag, det beste dere vet. Og så ... vet dere hva? Jeg foreslår at vi slår til med noen boller i kveld. Hva tror dere om det?»

Jeg kjenner hvordan ordet «boller» umiddelbart bøter på samvittigheten min.

Vi kommer hjem, og jeg bestemmer meg for å la skitne og våte regndresser ligge i posene sine til etter barna har lagt seg.

Jeg dropper også å sette på den planlagte vaskemaskinen med sønnens fotballtøy. Lekene i stua får ligge til senere. Vi skal alltids klare å grave fram en plass i sofaen.

Jeg løfter fireåringen opp på kjøkkenbenken mens femåringen klatrer opp på kjøkkenstolen. Jeg fyller en kasserolle med vann, tar spagettien ut av kjøkkenskapet og finner frem kjøttdeig og løk fra kjøleskapet.

 


Kvalitetstid, og god mor-poeng til meg.

 

Nå skal vi lage middag sammen, og snakke om hva de har gjort i barnehagen i dag.

Kvalitetstid!

Den lille på kjøkkenbenken drar ut et par harde spagetti-pinner fra pakken, og knasker på dem.

«Vil du skjære løk?» spør jeg og snur meg rundt mot femåringen.

Han er borte.

Jeg roper på ham. Intet svar. Jeg går ut i stua, videre ut i gangen, inn på rommet hans, på badet. Ingen gutt noe sted.

Utgangsdøra står på vidt gap. Jeg hører latter fra hagen.

Og ganske riktig. Der ute løper den lille gutten rundt med fotballen sin sammen med en gjeng kompiser.

«Skal du ikke være med inn og lage mat da!» roper jeg ut døra.

Men han hører meg ikke. Han har nettopp fått inn et skikkelig blinkskudd mot garasjeporten og løper rundt i ring med utstrakt pekefinger høyt over hodet.

Jeg tusler inn på kjøkkenet igjen.

Nå er Lillesøster også borte.

Jeg ser den lyse hestehalen hennes gjennom kjøkkenvinduet. Den danser opp og ned på trampolina.

Jeg lager middagen selv.

Tjue minutter senere står maten på bordet.

Jeg åpner verandadøren og roper på barna.

«Middaaaaaaag!»

Helt stille.

«Nå er det middaaaaag!»

Ingen respons.

Jeg hører barnelatter et stykke unna, men er usikker på hvor den kommer fra.

Klokka er fem, og jeg er sulten. Mannen kommer inn døra. Han er også sulten. Så vi spiser. Bare han og jeg. Det er koselig det og.

Vi rydder av bordet, og setter to tallerkener med spagetti og kjøttdeig i kjøleskapet.

En halv time senere, ser jeg en stripete genser som farer forbi vinduet. Det er Lillesøster.

Jeg løper ut på verandaen.

«Hei du der. Er du sulten? Maten står og venter på deg?»

«Nei», svarer hun mens hun stormer inn verandadøra.

«Jeg skal bare hente en spade».

«Men vil du ikke ha litt mat da? Og så skal vi jo bake boller etterpå, husker du?» sier jeg mens jeg følger etter henne ut til rommet hennes.

«Nei, ikke nå», sier hun og tømmer lekekassen på hodet og fisker ut en gul plastspade.

«Vi har funnet meitemark!»

Jeg tar meg en kaffekopp. Blar litt i avisa. Henger opp regntøyet fra barnehagen og setter på vaskemaskinen med fotballtøy.

 




 

I løpet av ettermiddagen kommer Lillemann inn to ganger for å tisse og skifte sko. Lillesøster er innom kjøkkenet for å ta seg et glass vann og for å hente sykkelhjelmen. Ingen har tid til verken spagetti eller boller.

Klokka sju roper jeg dem inn til kveldsmat og barne-tv. Jeg kan så vidt skimte Lillemann i toppen av et tre. Lillesøster sykler i innkjørselen.

 




 

De forhandler seg frem til først et kvarter, og så en halv time lenger utetid, mot at de dropper barne-tv.

Hva skjedde egentlig med slitne barn som trenger kvalitetstid med foreldrene etter en lang dag i barnehagen?

Er dine barn slitne etter barnehagen eller skolen?

 

PS: For flere oppdateringer om vår vellykkede kvalitetstid, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

 
.

Innovertiss og utovertiss

Pule, knulle, sexe, ha seg, elske, sier en smilende Line Jansrud fra gymgarderoben i Newtons pubertetsprogram.

Femåringen ligger opp ned i sofaen og ser på.

 



 

 

Jo da, den advarselen de kjører over skjermen foran hver episode stemmer ganske godt: «Det er normalt for enkelte foreldre å bli flaue.»

Jeg blir kjempeflau når det dukker opp et bilde der programlederen drar kjønnsleppene til en dame til side og viser oss klitoris. Jeg blir også flau når hun drar forhuden til en penis bak og forteller at det er godt å ta på både klitoris og penishodet.

Jeg kikker kjapt bort på femåringen. Han har satt seg opp i sofaen og ser på med store øyne.

Jeg blir også ganske flau når programlederen tar en gummipenis og stikker ut og inn av gummivaginaen. Lillemann kikker bort på meg. Han legger begge hendene over munnen og kniser. Jeg kniser tilbake.

Og så ler vi litt begge to når programlederen blåser opp en kondom til slutt, og femåringen roper entusiastisk: «Se mamma! Ballong!»

 

Skermdump fra NRK Newton pubertet


 

Mye er skrevet og sagt om Newtons pubertetsserie.

Noen mener den er forkastelig. Andre mener den er genial.

Ja, visst er det flaut å se den sammen med barna. Men likevel, litt flauhet kan jeg tåle. Jeg synes den er genial.

I går ble jeg oppringt av tv2.no. De lurte på hvordan jeg snakket med mine barn om sex, og når jeg synes det var på tide å ta den store praten.

Les hele intervjuet her: Slik snakker mammabloggerne med barna om seksualitet

Spesialist i sexologisk rådgiving, Margrete Wiede Aasland sa på God morgen Norge i går, mandag, at det aldri er for tidlig å snakke med barna om kropp og seksualitet. Hun mener barna bør ha klart for seg hva både vulva, kjønnslepper, vagina, skjede, penis, skaft, glans, testikler og forhud er før de begynner på skolen.

Nå er akkurat disse ordene ganske fjerne for meg. Jeg går liksom ikke rundt og bruker ord som vulva og glans.

Men jeg tenker det kommer helt an på barnet, når det er gammelt nok til å lære om slike ting.

 




 

Min femåring er fryktelig nysgjerrig. Han lurer på alt mellom himmel og jord, og krever skikkelige svar på det han spør om.

Han lurer på hvorfor han ikke er døpt, og hvorfor vi ikke tror på Gud. Han lurer på hvem som styrer landet, og hvorfor vi egentlig har en konge hvis han ikke bestemmer så mye. Han lurer på hvor mormor er nå som hun er død. Og han lurer på hvordan han ble til.

Les også: Kan man lukte blomster når man er død?

Da holder det ikke med en enkel forklaring om bier og blomster eller storker. Ei heller at mamma og pappa ønsket seg et barn, så vi lagde deg.

Han vil vite hvordan vi laget han. Hvor var han før vi laget han? Hvordan havnet han i magen min? Kom han inn gjennom navlen, kanskje? Og hvordan kom han ut? Navlen min er da ikke stor ?

Min lille, store femåring har kjent til disse hemmelighetene i flere år allerede. Og for han er Newton helt perfekt.

Fireåringen, derimot, kunne ikke brydd seg mindre. Hun har ikke spurt hvor hun kommer fra og hun har ikke vist den helt store interessen for verken utovertiss eller innovertiss.

Derfor føles det helt unaturlig for meg å begynne å lære henne opp i kropp og seksualitet på nåværende tidspunkt.

Men den dagen hun spør, skal hun selvfølgelig få svar.

Personlig takker jeg Newton for å ha lært opp min nysgjerrige og vitebegjærlige sønn på en mye bedre måte enn jeg noen gang ville klart selv.

 

Les også: Barn og blomster og bier og sånn

 

Når mener du det er på tide å lære barna om kropp og seksualitet?

Og hva synes du om Newtons pubertetsserie?

 

PS: For flere oppdateringer om barn og blomster og bier, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 
.

25 tegn på at du er en erfaren forelder

Vi har alle vært der.

Vi har alle vært nybakte foreldre som prøver og feiler.

 




Helt ferske mammaer og pappaer som ikke forstår hvordan vi skal overleve med små barn i hus. Som ikke forstår hvordan det er mulig å være så laid back som disse erfarne foreldrene med eldre barn er. Som lurer på når man egentlig går fra å være nybegynner til viderekommen i dette foreldrelivet.

Vi har alle gått i de samme fellene, og vi har lært the hard way.

For etter hvert får man inn noen gode rutiner som gjør at foreldrelivet ikke blir fullt så vanskelig.

Her er 25 tegn på at du har blitt en erfaren forelder:

 

1 - Du spinner trommelen inne i vaskemaskinen en runde før du du slenger de skitne klærne inni, og setter på en ny vask. 

2 - Du tvinger barna til å tisse før de skal legge seg. Uten unntak!

3 - Du har sluttet å sette sofaputene pent.

4 - Du setter mobilen på flymodus før du lar barna spille på den. Du vil ikke ha flere dobilder av deg postet på facebook.

5 - TV og iPad fungerer finfint som barnevakt. Du gidder ikke får dårlig samvittighet en gang.

6 - Du har forstått at man ikke trenger å se hver gang barna roper: «Se på meg!»

7 - Du gjemmer restene etter lørdagsgodteriet ditt så høyt og så godt, at du knapt finner det igjen selv. Helst inni en tom vaskepulver-emballasje på øverste hylle på vaskerommet.

8 - Du gjemmer batteriene på samme sted. Så du kan late som du ikke har flere igjen når poden insisterer på å leke med politibilen sin.

9 - Du har funnet ut at lekebutikken er ypperlig (og billig) barnepass på regnfulle lørdags formiddager.

10 - Du gir ikke gi barna klistremerker uten noe å klistre de på.

11 - Du har alltid en tikrone i lomma til handlebiler, for barn som slår seg totalt vrang på kjøpesenteret.

12 - Du har sluttet å google barnas sykdommer.

13 - Tett nese er ingen sykdom lenger.

14 - Du sjekker alle lommer på alle klær før du legger de i vaskemaskinen.  

15 - Du velger dine kamper. Noen ganger er det helt ok å bruke bilvinduet som dør.

16 - Det er helt greit å sitte på Facebook på mobilen på lekeplassen.

17 - Du gjør alt for den gode barnevakten.

18 - Du vet at hår vokser ut igjen. Ingen grunn til panikk.

19 - Du blir ikke hysterisk hvis barna ikke spiser annet enn makaroni og ketsjup i tre uker. De får helt sikkert i seg de næringsstoffene de trenger på sikt.

20 - Barna får ikke tegne med tusjene sine uten oppsyn.

21 -Du har lært at superlim ikke har noen ting i et hus med barn å gjøre. Selv om du legger tuben på steder der barn liksom ikke skal finne den.

22 - Du «mister» barnebøkene du hater å lese.

23 - Du vet at sexlivet tar seg opp igjen før eller senere, og får verken panikk eller dårlig samvittighet hvis det går et par uker uten sex.

24 - Du har forstått at toårstrassen varer til de er fire. Noen ganger fem.

25 - Du vet nå at det blir ikke bedre Det går ikke over. Barnet kommer bare inn i nye faser.

 

Har du flere?

 

 

 PS: For flere oppdateringer om upedagogisk forelderskap, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 
.