hits

juni 2016

Sommerens hotteste partips

I dag gjesteblogger Maria Mork her på Casa Kaos. Hun er parcoach og ønsker å påvirke skilsmissestatistikken, blant annet ved å skape en trend der man tar vare på forholdet mens man ennå har det bra sammen. August er nemlig høysesong for skilsmisser, og det kan være lurt å ta grep før ting går så langt at man sklir helt fra hverandre. 

Jeg møtte Maria i går, da vi spilte inn en video sammen. Videoen kan du se lenger ned i innlegget. 

Men nå: Vær så god Maria.

 


 

Vi var begge enige om at det skulle bli deilig med ferie, og da skulle vi slappe av og kose oss. Men da ferien kom, ble det alt annet enn avslapping og kosing.

Flere som har vært borti den?

Hva skjedde? Alt lå jo til rette for tidenes ferie!

Jo, vi la jo fullstendig ulik betydning i hva det ville være å slappe av. Og kos. Nei, det blir ikke særlig til kos ut av misforståelser og udekte behov!

Den ene vil få mest ut av ferieturen og stå opp tidlig, mens den andre vil sove til vi våkner. Den ene vil planlegge alt, den andre vil ta det som det kommer. Den ene vil bruke hele feriebudsjettet på mat og drikke, den andre vil spare til investeringer i huset eller klesskapet. Og for ikke snakk om besøket hos svigers. Hvor ble det av den macho mannen, som plutselig ble mammas lille gutt igjen, og alle går på nåler av hensyn til den ene og den andre?

Som parcoach vet jeg at de aller fleste har sine gnisninger - bak fasaden. Vi er forskjellige, og det er superspennende i starten, men ganske så irriterende etterhvert. Kunne han ikke bare forstå meg, og gjøre det jeg trenger for å føle meg elsket, få energi og slappe av?

Så, hva er sommerens hotteste tips til deg og din kjære?

Jo, avklaring! På alle nivå, I detalj, I forkant, Underveis, I etterkant. Med både partner og barn (og eventuelt andre man skal ha ferien sammen med) Slitsomt, sier du kanskje? Ja men ufattelig befriende også! Ja, jeg vil si det så sterkt som at får du først taket på dette, blir du helt hekta.

Så enkelt, innlysende, og så vanskelig!

Det kan virkelig bli - hot - på mange måter når ting IKKE er avklart mellom oss.

Men når vi har avklart - og forstått hverandres forventninger, behov og ønsker - da kan det bli ferie med senka skuldre, frihet, tilfredshet og gode følelser (ja kanskje også lidenskap?!)

Hva betyr avklaring? AVKLARING?

Det handler rett og slett om å snakke om hva du trenger, ønsker, forventer, mener. Og hva din kjære partner trenger, ønsker, forventer, mener! Si tankene høyt, og lytte til hverandre. Og deretter lage en plan (ja plan, selv om det er ferie?)

 Denne sommeren skal vi investere I oss to - hva vil det si for deg og dere?

Som et par jeg møtte her om dagen; De bestemte seg for at de i hver fall skal prioritere 30 minutter hver kveld med en eller annen form for nærkontakt og felles fokus (i armkroken eller annføttes, foran tv`en, med et spill eller prate sammen) Begge to lengtet etter tid sammen og å se hverandre. Hvordan? Han trengte fysisk nærhet for å føle seg elska, hun trengte at han lyttet til henne, få prate sammen.

Hvordan vil dere to ha det  sammen i ferien? Hva trenger dere to?

Behovsavklaring

Det viktigste for en god sommer sammen, er at du selv vet hva som er dine egne behov. Og deretter klarer å formidle det til din partner. Likefullt som du trenger å høre hans eller hennes behov.

Vet du hva du virkelig trenger i forholdet for at DU skal ha det godt og føle deg elsket? Hva er dine behov? 

 Det er flere måter å finne ut av det på.

  • Ta en løpetur  - for du tenker best i aktivitet?
  • Snakke med en venn - fordi du klarer først å tenke når du snakker det ut?
  • La deg coache av en som kan hjelpe deg til å oppdage egne behov - du har helt glemt hvordan du lytter til dine egne behov, bare opptatt av at alle andre har det bra? 

Vet du hva partneren din trenger og ønsker? Og barna?

Som oftest har vi ganske ulike behov fordi vi er (og skal være) forskjellige. Ved hjelp av forståelsen av DISK profilene (som sier noe om din adferdsprofil i ulike relasjoner og situasjoner) kan du enklere forstå deg selv og din kjære og hvordan møte hverandre enda bedre. Kanskje er tida inne for å oppdage din og din partners profil? 

AHA oppdagelsen jeg gjorde var at kjæresten min trenger mye mer alenetid enn meg for å være i vater. I stedet for å tolke det som at han ikke er glad i meg, eller kjeder seg sammen med meg, skjønner jeg nå at å la han få alenetid er en verdifull investering for at JEG skal ha det godt. For da er han en mye bedre kjæreste etterpå.

Mens JEG trenger gode samtaler, sosialt påfyll, være sammen for å fylle på energi. DET må jeg hente både hos kjæresten, men også hos venner.

Denne sommeren skal han reise hjem før oss og ha noen dager alene, mens jeg og barna nyter sosial tid med storfamilien og venner.

Forventningsavklaring

Hva forventer du egentlig? Av deg selv og av den og de du bor sammen med?

Du verden så ofte situasjoner eller aktiviteter vi tenkte skulle bli suksess, blir totalt fiasko. Ikke fordi det egentlig er så ille. Det er bare at man hadde forventet noe helt annet uten at vi hadde nevnt det for hverandre. Og så kommer skuffelsen. Og stemningen blir deretter.

Der er ikke så farlig å ha ulike forventninger, så lenge man er klar over dem. Da er det lettere å møte forventningene (ikke bare føle på eller anta) og det gir også mulighet til å korrigere forventningene til mer realistiske utifra situsjon og kapasitet. Dette er minst like viktig å gjøre sammen med barna.

Så, bli først klar over selv hva DU forventer av situasjoner, av kjæresten, av deg selv.

  • Bli først klar over ditt eget
  • Snakke sammen om det; taktisk å spørre den andre først, så fortelle om dine egne behov og forventninger
  • Skrive det ned om det er vanskelig å si høyt eller du er redd for reaksjonen fra den andre. Å skrive til hverandre er en undervurdert strategi som virkelig kan være en brobygger. Noen av oss klarer ikke å sette ord på tankene uten at stemningen er helt trygg, da er skriving en løsning.
  • Lag en plan! Der begge ønsker får plass. Betyr det at dere har ansvar for hver deres dager (annenhver dag) eller dele dagen i to? Eller kanskje også gi hverandre noen dager hver for seg.

Det er mye kjærlighet i å gi hverandre frihet! Frihet til å være forskjellige, frihet til å få dekket priærbehov!

Språkavklaring.

Jeg vil bare kose meg og slappe av. Men hva legger hver av oss i ordene "kose seg" og "slappe av"? Ikke tro at du har forstått før du har spurt om betydningen av ordene. Vær nysgjerrig!

Og ikke blir fortvilet fordi om dere legger ulik betydning  i de ulike ordene. Det er ikke farlig om vi ikke mener det samme, så lenge vi er klar over det og dermed kan finne kompromisser som gjør at vi begge opplever å slappe av og kose oss. Selv om det for deg vil bety å få løpe deg lange turer i skogen mens jeg vil trenge hyggelige sosiale kvelder med gode venner.

Klar for en HOT sommer av det gode slaget? Da sørger du for avklaring!

Her kan du se videoen vi spilte inn på vakre Hyseby Gård: 

 



 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Det er ingen skam med hjemmeferie

Det er de fleste av oss enig i nå, ikke sant? Det er virkelig ingen skam å være hjemme i ferien. Enten grunnen er at man ikke har råd til å reise bort, at man ikke kan på grunn av sykdom, eller rett og slett at man ikke vil fordi man trives best hjemme.

 


 

Derfor er jeg helt uenig med de som mener barnehagene og skolene skal droppe å la barna få snakke, tegne og skrive om feriene sine for å skåne de som «bare» har vært hjemme. For hvis det ikke er skam «bare» å være hjemme, hvorfor må disse barna skånes da?

I følge Side2, skal hele 21 prosent av oss tilbringe ferien hjemme i sommer. Det viser DNBs nye forbrukerundersøkelse. Dette er det høyeste tallet siden DNB begynte å måle nordmenns ferievaner i 2006. Med andre ord, hjemmeferien er på vei tilbake.

Det er mange grunner til det. KK.no har snakket med det skandinaviske trendinstituttet Pej gruppen i Danmark. De tror noe av årsaken er økonomiske grunner som usikkerhet på arbeidsmarkedet og fallende boligpriser. Men også at vi lever i en tid der det eneste vi egentlig mangler er, nettopp, tid. Vi søker ro, stillhet og avslapning i stedet for å halse rundt fra den ene attraksjonen til den andre. 

KK har også intervjuet meg om hjemmeferie. Artikkelen kan du lese her

 

 

Jo da, tenker du kanskje nå. Det er lett på si at vi ikke trenger å skåne barna som er hjemme i ferien frivillig. Fordi det liksom har blitt litt trendy. Men hva med de som aldri får dra på dyre ferier fordi foreldrene ikke har råd. Disse barna bør vel skånes?

Selvfølgelig skal vi bry oss om de som har så dårlig råd at de aldri får dra på ferie. Selv om det ikke er sikkert at det er så forbanna synd på disse barna. En fin ferie har ingen prislapp. Men jeg mener den rette måten å bry seg om disse barna på, ikke er å dysse ned, gjemme bort og ikke snakke om hjemmeferien, eller ferier i det hele tatt.

Les også: Nei, det er ikke synd på barnet ditt.

Jeg mener vi tvert i mot må snakke masse om ferier. Både vi voksne og barna. Både hjemme, i barnehagen og på skolen. Vi må snakke opp hjemmeferien. Vi må snakke om hva vi har gjort i ferien, ikke hvor mye den kostet. Og vi må snakke med barna våre om at en hjemmeferie er like mye verd som en dyr Thailandstur. Dette handler om holdninger.

Hvis vi vil gjøre hjemmeferien mindre skamfull, er det dummeste vi kan gjøre, å nekte barna våre å snakke om den. Alle vet at det som blir dysset ned, gjemt bort og ikke snakket om bare blir mer skamfullt.

Dessuten, det er virkelig ikke sikkert barna selv syns de har hatt en dårlig ferie selv om de har vært hjemme. Vi har vært hjemme flere sommerferier, både frivillig men også ufrivillig, og barna mine elsker det. For vi har tid sammen! Vi går ned til parken og mater endene, vi bader i sjøen, vi hopper i vannsprederen i hagen, vi går på geocatching, vi drar til skateparken, vi sover ute i gapahuk, vi fisker, vi blåser såpebobler, vi sover i telt, vi spiser is, vi gjør ingen ting. Vi har det helt supert! Og jeg tror barna mine hadde blitt ganske overrasket, og litt lei seg, dersom hele barnehagen eller klassen skulle droppe å snakke om ferien sin fordi noen voksne mente mine barn måtte skånes.

Så snakk om ferier! Snakk høyt! Snakk mye! La barna få tegne og skrive stil fra ferien sin med hevet hode og rak rygg, enten de har vært i Thailand, i Mosjøen eller hjemme. For det ER ingen skam med hjemmeferie!

 

Les også: Vi stopper ikkemobbing ved å gjøre alle barn like

Les også: God forelder-boksen er skremmende trang

 

PS: For flere oppdateringer fra vår kaotiske ferie, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Opp ned i Ebeltoft

//Sponset opphold


 

- Se her. Se på meg, da! Sjekk ut dette trikset da. Lillesøster! Se på meg da! Johoo.

Storebror flyr over hoppeputa som en drage. Altså, som en sånn drage man lager selv og holder i snor. Ikke en sånn drage som spruter ild. Selv om han kan minne om en ildsprutende drage når han er sint.

- Sjekk her a, søss. Kuuuult!

- Ja, glokult, sier jeg og prøver meg på en salto. Jeg kommer aldri så høyt opp som storebror. Men så er jeg bare fem år. Storebror er seks.


 

Vi er i Danmark, vi. Vi bor på Ebeltoft Strand Camping for mamma sier det er så barnevennlig her. Jeg vet ikke helt hva barnevennlig betyr, men jeg er både barn og vennlig, i hvert fall når jeg får det som jeg vil, barn er jeg uansett, så da stemmer det sikkert at det er barnevennlig her. 

Mamma liker å sitte på verandaen utenfor hytta og drikke kaffe mens Storebror og jeg leker på lekeplassen. Og så syns hun det er så fint at vi klarer oss litt selv. Slik at hun får drikke kaffen sin i fred. Og det med å drikke kaffe i fred, har jeg skjønt er veldig viktig for voksne. Mamma sier at hvis hun får drikke kaffen sin i fred, så får hun mer overskudd til å være med oss etterpå. Og det stemmer. For hvis jeg maser på mamma når hun drikker kaffe, kan hun bli ganske gretten. 

 


Ferdig med kaffen. Stakkar kamel. Mamma glemmer noen ganger at hun er litt for tung stor for sånne barneleker. 
 

Jeg syns noe av det kuleste her på campingen, bortsett fra hoppeputa, da ... ja, og slenghuska ... mmm ... og badebassenget og å leke på stranden, er månebilene. De går driiitfort! Noen ganger kjører jeg så fort at folk må hoppe av veien for ikke å bli kjørt ned. Mamma ber meg roe meg litt ned. Men det gidder jeg ikke. Å roe ned er vel ikke noe gøy. Hallo, jeg er fem år!

 


Kids of anarchy
 


Wihiii! Dette går fort! Storebror er litt bekymret. Han blir alltid bekymret når jeg tester grensene mine. Han passer godt på meg, nemlig. Han er en god storebror. Stort sett ... Han kan være en skikkelig dritt også. Men han passer alltid på meg. 

 


På stranden vokser det masse blomster. Jeg bruker å plukke blomster som jeg gir til damene som sitter og soler seg utenfor campingvognene. Da syns de jeg er så søt at de gir meg en kjeks eller en kjærlighet på pinne. 

 


Storebror elsker fotball. Han drar ingen steder det ikke er fotballbane. Eller, hvis vi skulle bo et sted uten fotballbane, blir han så sur og tverr at det ikke er noe gøy å være sammen med han. 

 

Vet du hva mer som er glokult med Ebeltoft? De har verdens lengste treskip her, Fregatten Jylland. Og i skipet ligger Kalle Krudts skattekiste gjemt. Og alle barna kan gå på skattejakt og finne de seks nøklene som man må ha for å åpne kisten. Og så har de kanonshow her! Mamma og far ser alltid på hverandre og smiler lurt når vi er i nærheten av kanoner. Jeg tror de møttes for første gang ved en kanon, eller noe sånt. Og så hørte jeg noe om at de spiste kjeks ved en kanon en gang. Som om det skulle være noe å bli så tullete av ...

 


Fregatten Jylland, med flotte kanoner.

 

Etter  sjørøverskipet, gikk vi til en stor butikk der de solgte glass. Jeg syns egentlig det hørtes fryktelig kjedelig ut. Og da Storebror fant ut at det ikke var lov å ha med fotballen inn, ble han skikkelig sur. Men da vi kom inn, fant vi ut at det ikke var så kjedelig likevel. For vi kunne blåse våre egne glass. Og mamma smilte og sa til far at her var det jo barnevennlig. Og Storebror glemte at han var sur fordi han ikke fikk ta med fotballen inn. Og så hadde vi det egentlig ganske hyggelig likevel. Og på toppen av det hele hadde de verdens beste bringebærkake her. Jeg har i alle fall ikke smakt noen bedre. Den var glogod!

 


Glasmuseet Ebeltoft. Med verdens beste bringebærkake. 
 

Inne i Ebeltoft by var det mange kjedelige butikker. Storebror og jeg løp mest rundt på torget, mens mamma og far ville gå rundt og kikke. Men da de hadde kikket i minst en time, syns jeg det ble kjedelig og begynte å mase. Da tok mamma fram strengestemmen sin:

- Vi er to voksne på denne ferien også, vet dere. Alt handler ikke om dere barna, sa hun og satte knyttnevene i siden. Når mamma setter knyttnevene i siden, vet jeg at det er alvor. Jeg foreslo at hun kunne gå og drikke kaffe i fred. Og det gjorde hun. Da hun kom tilbake, var hun på godt humør igjen og sparket litt fotball med oss på torget. 

 

Det morsomste med hele Ebeltoft var Djurs Sommerland. Jeg var ganske sikker på at det det var et land med masse dyr, men det var det ikke. Det var et gedigent tivoli!

Der har de et helt eget land for oss små. Jeg syns vel egentlig ikke jeg er så veldig liten lenger, jeg da. Jeg er da tross alt fem år. Men i følge Storebror er jeg bare en liten drittunge. I hvert fall når jeg maser for mye på han. Når jeg ikke maser på han, og bærer middagstallerkenen hans ut på kjøkkenet etter middagen, uten at han trenger å spørre om jeg gidder en gang, da er jeg en gullegris. 

Men her var det utrolig mye gøy, altså. Jeg kjørte Milkshakern, Rodeotyrene, Hønsejakten, Vanntårnet, Andedammen og Traktorene. 

 


Andedammen. Glomorsomt!
 

 


Far koste seg også på tivoli. Han elsker karuseller. 

 

Det regnet hele dagen, men det gjorde ikke oss noe. Mamma holdt humøret oppe og sa: Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær. Det sier hun alltid når det regner ute. Men jeg hørte at hun snudde seg mot far og hvisket: Det er pokker meg bare jug. Jeg tror også det er litt jug. For det finnes faktisk dårlige klær. Jeg arvet en bukse etter Storebror en gang, og den revnet etter jeg bare hadde brukt den en gang. 

 


Mamma holder humøret oppe. 

 


Etterpå dro vi på kafè og mamma drakk enda mer kaffe. Jeg maste ikke på henne i det hele tatt, og mamma smilte hele tiden. 

 

- Sjekk ut dette da, Lillesøster! Se på meg nå! 

Storebror er i gang på hoppeputa igjen. Jeg tror jeg skal øve litt mer jeg og. Så kanskje jeg klarer å hoppe like høyt som han til slutt. I hvert fall til neste år, for da er jeg seks!

 



 

Les mer fra vår Danmark-tur her: 

Mammablogger tatt av politiet

Mammablogger-skandalen tar en helt ny vending

Ny ninjagoverden i Legoland

 

Har du noe favorittsted i Danmark?

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som liker å drikke kaffen sin i fred, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

50-tallet ringte og ville ha holdningene sine tilbake

Du har kanskje fått med deg posekakedebatten mellom Pascal og meg på NRK Ukeslutt?

Hvis ikke, kan du lese om den her.

Kort fortalt mener Pascal at posekake er noe dritt, at jeg bør skjerpe meg, at det er synd på barna mine og at jeg bør ha dårlig samvittighet for å troppe opp på sommeravslutningen med posekake.

Pascal er en artig fyr, han altså. Jeg er overhodet ikke enig med han i denne saken, men han presenterer budskapet sitt med både smil og øyeglimt, og vi har hatt en god tone i etterkant.

Verre er det med en del av mødrene som poppet opp i kommentarfeltene etter debatten. For det var som å ta et gedigent steg tilbake til 50-tallet.




 

For å bake posekake i stedet for hjemmebakt, er for mange synonymt med ren latskap, med å ikke bry seg om barna sine, med omsorgssvikt og i det hele tatt med å være en dårlig mor. Les: Ikke en dårlig forelder, men en dårlig mor. 

Her sitter det altså en gjeng med mødre på sine nyoppussede Nicolas Vahe-kjøkken med hodet langt nedi kakeformen og synes synd på barn som må ta til takke med posekake. På nyhetene hører vi om barn som lever med krig rett utenfor stuedøra, barn på flukt, barn som blir mishandlet, som sulter, som lever under fattigdomsgrensen, og så syns de synt på barn som får posekake!

Les også: Nei, det er ikke synd på barnet ditt!

Flere mente, som alltid når jeg skriver at jeg ikke har tid til noe, at så lenge jeg har tid til å sitte på bloggen flere timer hver dag, så har jeg vel også tid til å bake. Da jeg forklarte at bloggen er jobben min, og at de kan da virkelig ikke mene at jeg skal droppe jobben min for å bake (!), var svaret at jo, det syns de jeg burde. Hvis jeg jobber så mye at jeg ikke har tid til å ta vare på barna mine, og med ta vare på, mente de altså å bake med dem, så burde jeg kutte ned på jobbingen. Tjo hei, feminist!

 

Stakkar barn. Noe så grusomt. Hvor er barnevernet?

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Det er ikke ofte jeg blir stum, men her må jeg faktisk lete etter ordene. Jeg trodde vi var kommet mye lenger en dette! Jeg trodde vi levde i 2016!

Av og til får jeg spørsmål fra journalister og andre interesserte om det egentlig er behov for bloggen min i dag. Trenger vi fortsatt en motvekt til det perfekte? Er det ikke egentlig litt ut nå, å fronte hjemmelaget, hjemmebakt, hjemmestrikket og økologiske barneklær og -mat? Har det ikke blitt litt kleint å være «perfekt»? Og mammapolitiet som jeg har skrevet mye om både her på bloggen og i boka mi, eksisterer de egentlig i dag? Er ikke det bare en myte at det finnes mødre som rakker ned på andre mødre som velger andre løsninger enn en selv?

Jeg har faktisk tenkt litt på dette. Er det egentlig behov for en mammablogg som motvekt til alle de perfekte mødrene der ute?

Vel, om jeg noen gang har vært i tvil, så er i hvert fall svaret mitt akkurat nå et stort og rungende JA! Vi trenger ikke bare én, men flere motvekter i alle sosiale og usosiale medier. Vi trenger mer posekake, flere veltede melkeglass og flere brødskiver på gulvet med leverposteisiden ned. 

 



Men hvorfor henger Pascal og disse mødrene seg så veldig opp i kaker? Hva med brød? Er man en dårlig mor hvis man ikke baker sitt eget brød også? Og hva med alle andre matvarer som de fleste av oss kjøper ferdig i butikken, som ketsjup, pasta, yoghurt og majones. Lager Pascal og disse mødrene disse matvarene selv også? Og hvem bestemmer hvor grensen går for hva en god mor bør lage fra bunnen og hva det er greit å kjøpe ferdig i butikken?

Dessuten, hvor er fedrene oppi denne debatten? Det at mannen min baker rundstykker og brød flere ganger i uka, og gjerne smeller sammen en bolledeig i helgene, teller ikke det? Må det en mors kjærlige og myke hender til på kjøkkenet for at barna skal ha det bra?

Jeg liker ikke å bake. Har aldri likt det, kommer aldri til å like det. Det er ikke tiden det står på, det er interessen. Men jeg liker å gå på ski med barna om vinteren. Jeg liker å gå på geocaching med dem. Jeg liker å spille musikk og danse sammen med dem. Jeg liker å snakke med dem. Og så er jeg veldig flink til å lytte.

 


Nei nei, dette holder ikke, Marte. Du må bake kake. Kake!
 

Nå vet ikke jeg om Pascal og kakebake-mødrene går på ski med barna sine, men dersom de ikke gjør det, kunne det da virkelig ikke falle meg inn å kalle dem for dårlige fedre eller mødre fordi de ikke introduserer barna sine for snøens mange gleder! Ei heller om de ikke går tur i skogen eller er opptatt av musikk. Jeg har aldri skjønt meg noe særlig på folk som tror deres verdier og måte å leve på er det eneste rette, og at alle som velger annerledes velger feil. 

Så bare slapp av, alle 50-talls-mødre. Barna mine har det helt fint selv om jeg ikke baker kaker fra bunnen. Jeg er ganske sikker på at de kommer til å vokse opp og bli noen alrighte mennesker, selv om jeg smører sammen en posekake til sommeravslutningen. Akkurat som jeg er ganske trygg på at deres barn også kommer til å bli alrighte folk selv om dere ikke tar de med ut på ski om vinteren eller lager ketsjupen fra bunnen

Les også: Kvinnekamp og mammakamp

 

Tror du barn får traumer av ikke å få hjemmebakte kaker bakt av mor? 

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som verken kan eller gidder å bake, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Sommeren er høysesong for dårlig samvittighet

//Annonse

Om sommeren, da sklir alt ut. Man tenker ved feriens begynnelse at man skal prøve å holde sånn noen lunde på rutinene. Ingen grunn til å la det skli helt ut, selv om man har fri.

 


PS: Lenger ned i innlegget kan du vinne et Matro-spill

 

Vi tenker at vi skal prøve å få barna i seng til rimelig tid, selv om kveldene er lyse og varme. Vi skal begrense iPad-bruken selv om det regner en hel uke i strekk. Prøve å spise skikkelig middag med grønnsaker i hvert fall fem dager i uka, selv om det er veldig koselig å grille pølser ute. Og så skal vi holde litt igjen på is, kaker og godteri. Barna ikke få is selv om sola skinner. Og de må lære seg at kos ikke er synonymt med å putte noe i munnen.

Men allerede etter den første uka bikker klokka både ti og elleve før barna ligger under dyna. Og når alle vennene er bortreist og dagene blir lange og kjedelige, kommer iPaden fram litt oftere enn planlagt. Til og med på solskinnsdager.

 


 

Og grilling er jo så koselig. Hvem har vel lyst til å stå inne på kjøkkenet og koke poteter og grønnsaker når det er tjue grader ute og mannen spyler nakne unger med hageslangen? Og ja da, visst kan man grille både fisk og kylling. Ja, til og med poteter og grønnsaker. Men så blir det liksom til at man slenger et par ventepølser på grillen, og når ungene har fortært pølsa, er de mette og vil verken ha fisk eller grillet asparges. Dessuten er det så greit å la ungene få noe kjapt som de kan holde i hånden og spise i farten, der de løper nakne rundt i hagen og hviner.

Har man først åpnet pakken med Lollipop, blir barna veldig fort vant med å få en is etter middag. Og en etter kveldsmaten. Og så har man jo så ofte besøk, og da er det klart barna skal få is. Og så blir det et kakestykke når vi skal kose oss på kafé. Og bestemor stikker alltid til ungene både kjeks og saft, og morfar gir dem Kinderegg, mens tante Ruth gir dem kjærlighet på pinne. Og så blir det selvfølgelig både sukkerspinn og popcorn på Tusenfryd og i Kongeparken.

 


 

Og er du som veldig mange av oss foreldre, føler du et lite, eller et litt større, stikk av dårlig samvittighet når barna får i seg for mye usunn mat. Hele 37 prosent av alle småbarnsforeldre blir nemlig stresset når barna ikke spiser sunt nok.

Dette viser en undersøkelse Respons Analyse har gjort på vegne av Mills. Du vet, Mills, som står bak merkene Melange, Delikat, Soft Flora, Vita hjertego' og Mills kaviar. 

Det betyr at det kommer til å flyte mye dårlig samvittighet rundt verandaene og hytteveggene i sommer. For ikke å snakke om alle som skal reiste utenlands i ferien.

Nei da, man trenger selvfølgelig ikke gå helt bananas i sommer med pølser, is og sukkerspinn. Men samtidig tror jeg barna fint tåler en sommer uten de helt store mengdene gulrot og asparges. Sommerferie er tid for lave skuldre. Sommerferie er late dager, kos og tid sammen. Dette er ikke tiden for dårlig samvittighet.


 

Mills tar småbarnsforeldres dårlige samvittighet på alvor, og lanserer et nytt spill som skal gi oss Matro. Prosjektet Matro handler om å ta tilbake kosen og hyggen rundt matbordet og om å ha et godt og avslappet forhold til mat og måltider. Prosjektet er et samarbeid mellom Mills og psykiater Finn Skårderud og hans stiftelse Villa Sult.

 

 

Spillet er utviklet av blant annet pedagoger og barnefamilier, produsert av Egmont og blir å finne i alle Ark-butikkene fra begynnelsen av august. Vi har testet spillet, og jeg kan konstatere at det kommer med trivsel-garanti. Les mer om spillet og testmiddagen vår her







Har du forresten lyst til å vinne Matro-spillet? Jeg gir bort 3 spill til dere som legger igjen en kommentar. Du får dessverre ikke premien før i august, men da har du noe å glede deg til.

Har du dårlig samvittighet for noe? I så fall for hva?

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma uten dårlig samvittighet, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Mamma, skal jeg dø?

- Ja, gutten min. Det skal du.

- Skal Lillesøster også dø?

- Ja, Lillesøster skal også dø. Og jeg. Og far. Og alle vennene dine.

- Og kattene våre?

- Ja, begge kattene. Både Frida og Tobias.

Vi var på teater i helgen. Nittedal teater spiller Brødrene Løvehjerte på Skyset gård denne uka. Og for ordens skyld, jeg har fått billettene, men jeg har ikke fått betalt for å skrive noe som helst.

Seksåringen ser på meg med store øyne. Forestillingen har bare så vidt begynt. Jonatan Løvehjerte er død. Han døde da han reddet lillebroren sin, Karl, ut av det brennende huset. Og så dør jammen Karl Løvehjerte av sykdom, like etterpå.

 


 

Tung musikk flyter overraskende lett ut av de store høyttalerne på tunet. Skuespillerne har fått på seg svarte dresser. Moren gråter, høyt, desperat. Jeg griner jeg og. Rundt meg tørker både mødre og fedre diskret bort tårer. Barna sitter med store øyne og åpen munn.

Men dette er bare begynnelsen. For i løpet av dagen blir vi utsatt for både tyveri, løgner, fulle folk, drap, sverdkamper, blod, brennmerking, kidnapping av barn, selvmord, selvpisking, slåssing, skumle soldater, ondskap og drager. Og jeg skriver i løpet av dagen, for stykket varer i flere timer, vekslende mellom flere forskjellige utendørs scener og friteater i middelalderbyen som er satt opp på gården.

 


 

Og barna, de ble både redde, forundret, overrasket og sjokkerte. Selvfølgelig var det både sang, dans, lek, moro og masse kos også, men Brødrene Løvehjerte er en til tider en voldsom historie.

Men så tenker jeg, gjør det egentlig noe? At barna blir litt redde? At de får se at verden består av mer enn Mikke Mus og Pocoyo.

Barna mine har allerede måtte forholde seg til død og sorg, siden mammaen min døde for tre år siden. Seksåringen har fått med seg at det finnes folk der ute som ønsker å skade andre. Folk som dreper mennesker bare fordi de elsker folk av samme kjønn, eller fordi de tror på en annen gud. De har vært nødt til å forholde seg til alvorlig sykdom, døde mus med avrevet hode i senga (Katten! Ikke meg!), at barn blir laget ved at mannen putter tissen sin inni dametissen (Det tok det dem flere dager å fordøye), at noen har skutt og drept elgen i viltgryta på middagsbordet og at det finnes voksne folk som er slemme mot barn.

Sistnevnte syns jeg det har vært veldig vanskelig og håndtere. Vi har hatt den store «hva er det greit at voksne folk gjør med deg, og hva er ikke greit-praten». Vi har snakket om at de ikke må bli med folk de ikke kjenner, ikke sette seg inn i biler til folk de ikke vet hvem er, ikke tro på voksne som sier de har en hundevalp i kjelleren, og at det er lov å fortelle mamma og pappa hemmeligheter som gjør vondt i magen, selv om man i utgangspunktet ikke skal avsløre hemmeligheter (Som hva Lillesøster får i bursdagsgave, og at mamma stikker til dem en is selv om det bare er torsdag og far mener at de bare skal få is på lørdag).

 


 

Nei, verden er ikke bare sukkerspinn og myke hestemuler. Dessverre. Livet er ikke bare glede, latter, vennskap og bursdagsfester. Livet består også av sorg, sinne, frustrasjon, sjalusi, skam, hat og tristhet. Og dette er følelser barna før eller siden må forholde seg til. Hvis vi skåner barna for alt som er vondt og trist, frarøver vi dem samtidig muligheten til å bli kjent med, og lære seg og håndtere, de vonde følelsene og de vonde situasjonene de kommer til å havne oppi.

Nå skal jeg innrømme at jeg hadde litt problemer med å forklare hvorfor foræderen Jossi ble brennmerket av Tengils soldater. Og hvorfor brødrene Løvehjerte tar selvmord til slutt. Jeg prøvde, men det ble veldig innviklet og jeg rotet meg bort i et sammensurium av livet etter døden, landet bortenfor stjernene, engler, Nangijala og Nangilima. Jeg skjønte det nesten ikke selv til slutt og ungene ble lei lenge før jeg kom til poenget. Men det var verdt et forsøk.

 

video:img4814

 



 

Snakker du med barna dine om vanskelige ting? Og hvor gamle syns du barna bør være før man snakker med dem om ting som krig, terror, sex, mishandling og død?

Les også: La nå barna få seg en på trynet

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Casa Kaos vs. Pascal i kakebaking

I morgen skal jeg møte selveste Pascal på NRK Ukeslutt. Vi skal snakke om posekaker. Pascal mener posekakene er reneste djevelens verk som har satt griller i hodene på vår generasjon mødre. Han mener det ikke tar lenger tid å bake en kake fra bunnen og at posekakene både smaker vondt og inneholder masse unødvendig dritt.

 


 

Jeg er, kanskje ikke helt uventet, helt uenig, og hyller posekakene som alle mødres redning i disse hektiske sommeravslutnings-tider.

Jeg mener, hvordan i alle dager hadde vi overlevd denne årstiden med sommeravslutninger på skolen, i barnehagen, på fotballen, på turninga og på gud vet hva uten posekakene?

For helt ærlig, det tar lenger tid å bake en kake fra bunnen enn å smelle sammen en posekake. Og hvem har vel tid til å bake alle disse kakene, gjerne flere ganger i uka, mellom henting i barnehage og på SFO, lekselesing, middagslaging, dugnader, treninger, klesvask, handling, matpakkesmøring og alt annet vi har å styre med hver eneste dag.

Du kan høre oss på NRK Radio i morgen, lørdag, rundt klokken 12.50.

Hva stemmer du for? Posekake eller kake laget fra bunnen?

 

PS: For flere oppdateringer fra denne kakemesteren, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Er det uhygienisk med barn i handlevognen?

Det syns i hvert fall Coop Obs i Horisont, Åsane i Bergen. En leser av bloggen sendte meg dette bildet fra butikken:


 

«Ingen skitne føtter der andre legger cashewnøtter!» står det på store plakater ved handlevognene. Og så har de satt fram en disk med papir og desinfeksjonsmiddel på spray og en stor plakat der det står: «Her kan du desinfisere din handlevogn/kurv.»

Jøss, tenker jeg da. Jeg har aldri tenkt over at handlevognene og -kurvene må desinfiseres før de brukes. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har hatt barna oppi handlevogna. Har jeg med meg to slitne barn i butikken, hender det jeg plasserer den ene i setet på vognen og den andre oppi selve vognen. 

For er ikke maten pakket inn i emballasje da? Og er det virkelig barna som gjør vognene og kurvene så møkkete og klissete? Jeg trodde den mørke randen langs kanten og den klissete, illeluktende massen i bunnen, var gammelt matsøl, jeg. Greit nok at barn er møkkete, men så møkkete er de vel ikke?

Dessuten, må handlevognen være desinfisert før vi putter innpakket mat i den? Jeg syns vi vasker og desinfiserer alt for tiden. Det begynner nesten å likne hysteri. Vi har vaskemidler og sprayer for alt. Vi blir livredde bare vi ser en liten smule på kjøkkenbenken, eller en flekk i kjøleskapet.

Vi dusjer og vasker på barna våre tørr hud og eksem og vi lar dem ikke drikke sølevann og spise pølsa som datt ned på bakken lenger.

Møkk har blitt den nye, store folkefienden. Og så lurer vi på hvorfor astma, allergi og andre autoimmune sykdommer (der kroppens immunforsvar går amokk og angriper friske celler) blomstrer opp.

Vi er ikke laget for å leve helt rent og desinfisert. Vi mennesker er laget for å tåle både møkk og søle. Kroppen vår trenger å bryne seg på bakterier. Ellers blir vi syke!

Så nei, jeg syns ikke noe om at Coop Obs i Bergen nå oppfordrer kundene sine til å desinfisere handlevognene sine før bruk. Jeg syns det tvert i mot er helt unødvendig og noe stort tull. For har noen noen gang blitt syke av møkkete handlevogner? Hvis ikke, hvorfor lage et problem av noe som ikke er et problem? 

Hva syns du?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kripos: Ikke vær redd for å la barna bade nakne

Lørdag postet jeg et innlegg om nakne barn på stranda. Jeg er tilhenger av at små barn skal få løpe rundt nakne og syns det er synd at flere og flere velger å kle på barna sine badetøy og bikinier. 

 


 

Innlegget skapte stort engasjement. Kommentarfeltet boblet og kokte. Mange var enige i at det ikke finnes noe ved små barnekropper som må skjules. Mens en del foreldre fortalte at de velger å ta på barna badeklær fordi de er bekymret for pedofile som tar bilder av barna deres. Og det skjønner jeg veldig godt! Likevel syns jeg det blir feil dersom vi skal gi disse få pedofile mennene på badestrender så mye makt, at vi begynner å kle på barna våre på stranda.

Men er dette med snikfotografering av små barn egentlig er problem? Og bør vi i så fall ta det så alvorlig at vi slutter å la barna løpe rundt nakne?

Jeg tok kontakt med Kripos for å høre  hva de mener om saken.

Ida Dahl Nilssen er pressesjef i Kripos. Hun mener foreldre ikke trenger å være redd for å la barna bade nakne på stranda. 

- Det kan nok være at bilder tatt på stranden av og til kan dukke opp i spredd materiale på nett som viser barn fremstilt på seksualisert måte. Dette er likevel ikke en stor problemstilling og Kripos har ikke erfaring som tilsier at foreldre skal føle frykt for å la sine barn bade nakne på stranda, sier Ida Dahl Nilssen.

Hun forteller også at pedofile finner de bildene de trenger uten å gå på stranda for å ta bilder av nakne småunger. 

- Det er dessverre mange med en seksuell interesse for barn, men de finner nok dessverre de bildene de trenger uten i særlig grad å måtte oppsøke offentlige strender, sier hun. 

Så la gjerne barna løpe nakne rundt på stranda i sommer. Dersom barna vil det selv, selvfølgelig. Min erfaring er at de fleste barn ønsker å ta på seg badetøy når de når en viss alder. 

Her kan du lese intervju med meg om samme tema på Side2: Vi seksualiserer barnekroppen når vi dekker til små barn på stranda

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Nakne barn på stranda - er jeg naiv?

For jeg syns faktisk det er helt greit at små barn løper nakne rundt på stranda. Små barn er ikke seksuelle objekter. Små barn er ... små barn. Det skal ikke være nødvendig å måtte skjule kroppene deres.

 


 

Da jeg var barn, løp jeg naken rundt i hagen helt opp til skolealder. Det var helt normalt. På stranda også. Etter hvert bare med en bikinitruse.

Rundt meg lå alle 70- og 80-talls mødrene med puppen i det fri. Jeg var omkranset av pupper. Det var store pupper, små pupper, sprettpupper, hengepupper, rynkete pupper, brune pupper, hvite pupper og vrengt polvott-pupper.

Det var muffinsmager og cellulitter i skjønn forening. Ingen skjulte rynkete mammamager og strekkmerker bak store badedrakter. 70- og 80-talls mødrene ville bli brune. Også på magen og på puppene.

I dag går ingen toppløs lenger. Badedrakten er på full fart inn igjen, slik at vi kan gjemme bort mammamagene våre. Vi er så redde for at noen skal vurdere kroppene våre og stemple de ikke gode nok.

Og så kler vi på de små barna våre. Ikke fordi vi skjemmes over kroppene deres, slik vi skjemmes over våres egne, men fordi vi er redd noen andre skal seksualisere dem.

Og ja, jeg skjønner at man blir bekymret. Man leser om menn i busker og bilder som blir misbrukt. Men skal vi la disse få (for la meg presisere at det er snakk om noen veldig få) mennene få styre hvordan barna våre skal kle seg på stranda? Skal vi virkelig gi disse mennene så mye makt?

For nettopp ved å kle på barna våre og skjule kroppene deres bak badebukser og bikinitopper (sic), er vi med på gjøre barna til noe seksuelt.

Jeg lar ingen andre bestemme hvordan jeg skal se ut på stranda. Herregud, jeg er 40 år og bryr meg nada om en eller annen dust ikke liker magen min eller cellulittene mine. Det er i så fall hans eller hennes problem, det er virkelig ikke mitt.

Og jeg nekter også å la en eller annen dust få seksualisere mine barn. Det er også hans problem, ikke mitt!

Hva mener du? Ja til nakne barn på stranda, eller syns du jeg er naiv?

Les også: Nakenhysteri på ville veier

Les også: Slik får du bikinikropp

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Slapp av, det ordner seg!

Jeg skal ikke påstå at jeg går rundt uten en eneste bekymring i livet. At jeg tar alt på strak arm og aldri stresser. For det gjør jeg. Spesielt om morgenen.

Men jeg har likevel funnet ut at det er svært få bekymringer det faktisk blir noe av. 

Denne måneden finner du en stor reportasje fra hjemme hos oss i Foreldre&Barn. 

 



 

Mitt fantastiske mammaliv startet med en gedigen nedtur. Jeg hadde gledet meg sånn til å bli mamma. Til å starte en familie med mannen min som jeg skulle gifte meg med sommeren etter. Til å dra på babysvømming med den lille gutten min. Til å gå på mammayoga, trille turer, pusse opp huset, gå på barseltreff og babykino. 

Jeg hadde sett for meg meg selv gående rundt i det nye huset vårt med en søt, liten gutt i armene mens jeg nynnet på myke sanger og knyttet sterke, telepatiske bånd til babyen min. 

Det ble ikke helt sånn. 

Gutten hadde kolikk og gråt hele døgnet og jeg fikk en barseldepresjon. Vi hadde ingen avlastning, og mannen og jeg kranglet hver dag, hele tiden. Jeg klarte ikke å ta vare på sønnen min, og etter fire måneder tok mannen ut sin pappaperm.

Midt oppe i alt dette, tviholdt jeg på fasaden. Spesielt på sosiale medier. Ingen visste hvordan jeg hadde det. Jeg følte meg som verdens verste mamma. Jeg følte meg helt udugelig som ikke klarte det alle andre tilsynelatende klarte så fint: å ta vare på barnet mitt. Jeg var livredd for at noen skulle finne ut hvilken udugelig mamma jeg var. Jeg skjønte ikke at jeg var syk. Jeg trodde jeg bare var mislykket. 

I dag elsker jeg å være mamma. Og jeg syns jeg er forbanna god på det også. Ja, jeg er faktisk så beskjeden at jeg tør påstå jeg er en knallgod mamma. Ikke perfekt, men god nok. Mer enn god nok!

Jeg har lært meg å senke skuldrene og legge lista lavt. Veldig lavt! Jeg har lært meg at lykke handler om helt andre ting enn det som kan vises frem på et bilde på Facebook. Jeg har lært å gi blaffen i hva andre mener og tror om meg og måten jeg oppdrar mine barn på. Og jeg har lært at barna mine setter mer pris på å ha en mamma som er til stede og ikke stresser, enn en mamma som løper rundt og styrer med designmatpakker, kunst-bursdagskaker og som bruker masse tid på husarbeid.

I reportasjen snakker jeg også om alle ekspertrådene vi får tredd nedover ørene, og som gjør oss mer usikre enn trygge på oss selv. Jeg snakker om all kritikken jeg har fått siden jeg begynte å blogge, om hjemmeferie, om frittgående barn som får lov til å kjede seg og om min egen barndom og min egen mamma. 






 

Les også: Kjære nybakte mamma, det blir bedre

Les også: Nanny søkes til tre måneder gammel baby

 

Hva er viktig for deg for at du skal være en god mamma?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma som egentlig ikke er så verst likevel, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Eksem og tørr hud hos barn

//Annonse

Jeg har to eksepsjonelt sterke og friske barn. De er så godt som aldri syke, de trenger aldri å være borte fra skolen eller barnehagen og de har aldri skadet seg utover blåmerker og skrubbsår. Enda de vokser opp som såkalte frittgående barn som får drikke sølevann, spise snø og jord, og hoppe, klatre og leke helt fritt uten at jeg ber dem være forsiktig og passe seg. Eller kanskje nettopp derfor.

Likevel er det én ting vi har slitt veldig med helt fra de var små: nemlig tørr og sensitiv hud.


 

Det er ikke atopisk eksem de har. Ei heller psoriasis eller noen annen definerbar eksemtype. De har rett og slett bare veldig sensitiv hud som er tørr, rød og som klør. Klør veldig! Hvis vi ikke bruker riktige produkter og smører huden hver dag.

Vi klarer å holde eksemet og den tørre huden noen lunde i sjakk.

Blant annet ved å bytte ut klesvaskemidler med typer for sensitiv hud. Ved å skylle klær, sengetøy og håndklær ekstra ved vask slik at det ikke er noen rester av vaskemidler igjen. Og ved å bruke utelukkende milde og parfymefrie hudprodukter beregnet på sensitiv hud.

 


 

Vi har endt opp med Dr. Greves produkter. Vi har lenge brukt Dr. Greves Intimvask som dusjgele til hele kroppen. (Det vet jeg mange med sensitiv hud gjør). Men nå kommer endelig Dr. Greve med en helt ny mild og parfymefri serie som er spesielt tilpasset ekstra tørr og sensitiv hud.

Det har ikke vært lett å finne produkter som både holder den sensitive huden i sjakk og som samtidig er godkjent av barna. For det er nemlig mange ting som skal klaffe.

Lukter dusjgeleen eller kremen feil? Da rynker de i så fall på de små nesene sine og roper «æsj» og «peuw» og løper ut av badet med armene veivende over hodet.

Er det riktig konsistent på kremen? Den må ikke være for tykk og ikke for tynn. Den må heller ikke være for seig, men samtidig må den være fet nok til å ta knekken på den tørre huden. Produktene må til og med ha riktig farge for at barna skal godkjenne den.

Dr. Greves Mild og parfymefri-serie har både riktig konsistent, farge og lukt. Det vil si, den lukter ingen ting. Og så er den helt fri for parfyme, parabener og fargestoffer.

Mild og parfymefri dusjgelé er tilpasset hudens egen ph, slik at den ikke tørker ut huden.


 

Mild og parfymefri body lotion er også tilsatt mykgjørende sheabutter for å gi huden ekstra omsorg og pleie. Denne smører vi barna inn med hver eneste kveld.



 

Håndsåpen er helt genial, og den eneste såpen barna kan bruke flere ganger hver dag uten å få tørre og røde hender.



 


 

Selv sverger jeg også til Dr. Greves deodorant. Som alle de andre produktene, er den også fri for parfyme, fargestoffer og parabener, samt alkohol.



 

Flere her som har barn med sensitiv hud? Og har du noen gode råd?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hva har jeg gjort?

Nå begynner jeg å skjønne konsekvensene av det jeg har gjort. Det har egentlig ikke gått skikkelig opp for meg før nå i det siste. Men nå begynner det altså å synke inn.

Jeg har fått barn! Jeg er mamma! Jeg har ansvar for to små mennesker!



 

Noen synes kanskje det er rimelig sent å oppdage disse tingene nå. Jeg har tross alt vært mamma i over seks og et halvt år. Men sånn er det altså. Noen ting tar lenger tid enn andre. 

Før jeg fikk barn, ofret jeg ikke disse tankene mye oppmerksomhet. Jeg var ikke spesielt glad i barn, men jeg visste likevel at jeg en dag skulle få barn. Det var omtrent akkurat så langt tankene rakk: Jeg skal bli mamma, en gang. Jeg vil ha barn, en gang.

Og så ble jeg gravid, da. Men jeg tenkte fortsatt ikke så mye over hva jeg hadde satt i gang. Jeg registrerte selvfølgelig at jeg var gravid, og visste at jeg skulle bli mamma temmelig snart. Men jeg var ikke av dem som satt og grunnet over dette store mysteriet det er å lage et liv. 

Og plutselig en kveld sent i november for seks og et halvt år siden, ble jeg mamma for første gang. Og det var greit nok. Mange får på dette tidspunktet litt angst. De store, overveldende tankene kommer kastet på en. Man sitter der på barselhotellet, og etter hvert i sofaen hjemme, med et lite menneske i armene og tenker: Hva er det jeg har gjort. Hvordan skal dette gå?

Jeg gjorde ikke det. 

Jeg fikk verken angst eller sjokk. Jeg fikk en barseldepresjon noen uker etterpå. Men jeg hadde aldri disse store tankene om ansvar og alvor. Jeg bare eksisterte, litt på autopilot, uten egentlig å registrere noe som helst. 

Så fulgte en veldig travel periode med amming, bleiebytting, underskudd på søvn, krangling med mannen og utbrenthet. Jeg ble gravid igjen, ikke helt planlagt, åtte måneder etter førstemann kom, og så var det på an igjen med amming, bleiebytting, underskudd på søvn og krangling med mannen. 

Så kom trassalderen. Først den ene, så den andre. Trassalderen var som en eneste stor undervannstur der jeg bare sporadisk kom opp for luft. Puh, for en tid! Dessuten, de som påstår trassalderen går over i treårsalderen, juger. Hos oss varte den til godt inn i det femte leveåret. 

Men nå derimot. Nå har jeg en femåring og en seks og et halvtåring, og ting har begynt å roe seg. Å sørge for at barna får i seg mat og har på seg tørre og varme klær, har blitt en selvfølge. De rutinene sitter i ryggmargen. Sovingen har gått seg til, og vi har fått mer eller mindre velfungerende rutiner på det meste. Tannpuss, påkledning, hårvask og legging er ikke lenger en kamp. Vi har funnet vår måte å leve på og hvilke rutiner som passer for oss. Vi vet hvordan vi vil ha det og hva vi skal gjøre for å få det sånn. Jeg har begynt å slappe av. Jeg har fått tid til å tenke. Jeg har tid til å kjenne etter. Og plutselig går det opp for meg: Åh pokker, hva er det jeg har gjort?

Jeg har satt to små mennesker til live. To små mennesker som skal vokse opp og bli en del av dette samfunnet. Hvordan i alle dager skal det gå?

Barna mine får masse kjærlighet og omsorg. Det ligger ganske naturlig for meg. Men klarer jeg å gi dem nok selvtillit? Tør de å være seg selv? Tør de å stå opp for seg selv og andre i samsvar med de verdiene jeg prøver å printe inn i dem?

Akkurat nå fungerer alt helt fint. Begge barna har det helt supert i barnehagen og på skolen. De har masse venner. De er godt likt. De er snille og greie og flinke og fine og det er nesten ikke måte på hvor glatt alt går. Men kommer det alltid til å være sånn? Neppe. 

Tenk om de en dag blir mobbet. Tenk om de en dag mobber andre. Hva sier det i så fall om meg som mor? Og hvordan i alle dager skal jeg håndtere det?

Kommer det alltid til å gå fint på skolen? Jeg har bare knapt ett års erfaring med skolen, som mamma til skolebarn vel og merke, og aner egentlig ikke hva jeg har i vente. Vil alt gå like knirkefritt hele resten av skoleårene?

Så kommer det uunngåelige, da. Pubertet og ungdomstid. Oh, hjelp. Så langt har jeg ikke orket å tenke en gang. De skal drikke seg fulle for første gang. Hva om de prøver dop? De skal være ute hele natta uten at jeg aner hvor de er. De skal få sin første kjæreste og være stormforelsket. De skal ha kjærlighetssorg, kanskje opptil flere ganger. Og så skal de ha sex. Hvordan i alle dager skal jeg forholde meg til det?

De skal krangle med venner og bli venner igjen. De skal krangle med venner og ikke bli venner igjen. De skal overvurdere egne evner og gjøre masse dumme ting. De skal rope at de hater meg. At jeg er den verste mammaen i hele verden. De skal slamre med dører og låse seg inne på rommene sine og gråte i flere dager uten å fortelle meg hva som plager dem.

Så skal de ut i jobb. Finner de drømmejobben? Eller kommer de til å lete rundt etter flyktig tilfredsstillelse i jobb etter jobb. Kanskje skal de stifte egen familie. Få egne barn. Blir de gode foreldre?

Og det store spørsmålet: Kommer de til å bli lykkelige? Fornøyde? Få et godt liv? Kommer de til å se tilbake på sin egen barndom med en god følelse i magen?

Plutselig går det opp for meg at disse små barnas liv er mitt ansvar! Og det ansvaret strekker seg så mye lenger enn å få i dem mat, passe på at de vasker hender etter de har vært på do og sørge for at de er tørre og varme.

Disse små barna skal bli voksne mennesker. De skal leve et helt liv! 

Pokker og. Dette er alvor! Hva har jeg gjort?

 

Les også: 10 ting foreldre ikke trenger å ha dårlig samvittighet for 

Les også: Englebarn og drittunger

 

PS: For flere oppdateringer fra kjøkkenbenken min, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Skyll, brett og stapp. Men hva med tørk?

Skyll, brett og stapp, lærte vi for mange år siden. Og den setningen sitter som forseglet i hodet. Skyll, brett og stapp. 

Men er det ikke en ting som mangler her? 

 


 

Hva med tørk? Jeg er nemlig veldig flink til å skylle. Men så stopper det liksom litt opp og kjøkkenbenken fylles opp med hodestående melkekartonger. Mannen og jeg går gjerne rundt og skuler på hverandre i flere dager, før en av oss til slutt blir så lei av å se på de melkekartongene, eller trenger plassen, at vi bretter og stapper. 

I går la jeg ut et bilde på Instagram av mine opp-ned-kartonger. Og plutselig var en meget interessant melkekartong-diskusjon i gang. For som noen påpekte, det heter jo bare skyll, brett og stapp. Ikke skyll, tørk, brett og stapp. 

For må man egentlig tørke kartongene? 

Jeg tok en prat med Hildegunn Iversen, daglig leder i Loop. Og Hildegunn, må vi egentlig tørke melkekartongene før vi bretter og stapper?

- Du må ikke med tanke på gjenvinningen. Men jeg anbefaler at du gjør det. I melk er det en del bakterier som ikke forsvinner hvis man bare skyller. Disse bakteriene gir vond lukt. Så både for din egen del, og for hensynet til de som jobber med transporten av kartongene, anbefaler jeg at du tørker dem, sier Hildegunn. 

- Hva med juskartonger, da? Må de også tørkes?

- Nei, det trenger du ikke. Dette gjelder bare melkekartonger. 

- Men det er litt styr med den tørkingen. Finnes det ikke noen lettere metode?

- Det beste er å la kartongene stå opp ned og renne av seg. Men hvis du absolutt ikke orker å tørke, kan du riste kartongene godt før du bretter og stapper. 

Så fikk vi altså klarhet i det. 

Skyll, tørk, brett og stapp er best.

Skyll, rist, brett og stapp er bedre enn ingen tørking. 

Men skyll, brett og stapp er bedre enn ingen sortering i det hele tatt. 

 

Jeg kommer i hvert fall til å fortsette med å tørke kartongene mine opp ned. Og skule på mannen og håpe han bretter og stapper. 

Hva gjør du?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra kjøkkenbenken min, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.