hits

juli 2012

Hoppende i live

Jeg satt som vanlig på siden av stolen som var trukket langt nok fra bordet slik at jeg kunne rotere 180 grader til begge sider. Blikket mitt hoppet, fra salaten på bordet til Lillemann som løp over kafégulvet. Tilbake til gaffelen, videre til Lillemann som nå stod og pirket på en plakat på veggen. En slurk vann og en bit tomat. Hvor er han nå? Jeg sveipet over lokalet med blikket. Der. Der var han. På vei opp i sofaen ved nabobordet.

Lillemann elsker å hopper. Han hopper fra alt, over alt.

Vi hadde nettopp ankommet Haugesund. Tatt flybussen inn til byen og hadde to timer å slå i hjel før bussen gikk videre til Stavanger. Vi endte opp på Totalen, et litt sånn småtrendy sted med god kaffe og massevis av barnevogner.

Lillemann klatret opp i den svarte skinnsofaen og ropte ”Hoppa! Hoppa!” Jeg ga damen som satt i den andre sofaen ved samme bord, et unnskyldende blikk og grep Lillemann bestemt om livet akkurat i det han tok sats. Damen smilte heldigvis. Hun hadde en liten pode selv som satt så pent i vogna si og fiklet med en leke.

”Hoppa!” ropte Lillemann igjen og sprellet med armer og bein. Jeg satt ham på stolen, skjøv rundstykket foran han og bøyde meg ned mot øret hans: ”Nå må du sitte stille og spise maten din. Du KAN ikke hoppe i sofaen her. Forstår du?” Jeg løftet blikket og så på de andre kafégjestene. Vær så snill. Ingen scene her nå, ba jeg stille inni meg mens jeg smilte til de få som viet oss oppmerksomhet.

Lillemann så surt på meg. La armene i kors og snudde seg med ryggen til. To minutter senere var han borte hos damen i sofaen igjen. ”Kom hit”, kommanderte jeg og bøyde pekefingeren rytmisk mot meg. Jeg kikket igjen på damen med dette innarbeidede unnskyld meg-blikket. Litt sånn; oss mødre i mellom, ja du vet vel hvordan det er-blikket med hevede øyebryn og et lite smil på leppene.

Plutselig stod det en eldre dame ved siden av meg. Jeg hadde lagt merke til henne da vi kom. Hun satt ved ett av de andre bordene i kafeen. Hun så litt streng ut, sånn på en gammelkvinnes måte.

”Mannen min ligger på hjerteavdelingen på sykehuset”, sa hun.

”Og rett over gangen ligger barneavdelingen. Når jeg besøker mannen min kan jeg ikke unngå å se de hjertesyke barna. Mange av dem er så syke at de nesten ikke klarer å bevege seg. La gutten din hoppe du, det er bare kjekt å se på”.

Så smilte hun og gikk tilbake til bordet sitt.

Jeg ble sittende og se ut i luften noen sekunder. Kjente jeg fikk en klump i magen. Så snudde jeg meg mot damen i sofaen ved nabobordet. Hun hadde også hørt det. Lillemann var igjen på vei opp i sofaen. Jeg stoppet ham ikke. Damen løftet gutten sin ut av vognen og lot de to små buse på.

En halv time senere satt to slitne, svette og lykkelige gutter i sofaen og lo.

Da vi kom hjem, fortsatte hoppingen.

Men hvor går egentlig grensa? Er det greit å la barna hoppe i sofaen på kafé? Hva syns du?

 

 

 

Hjelp, vi flyr med Ryanair!

”Lillesøster! Slipp smokken til storebror. Og du, du slutter å sette deg på lillesøster. NÅ!”

Klokka er 4 på morningen. Jeg har sovet tre timer. Vi skal på sommerferie hjem til Norge. Først tre uker i Stavanger, etterfulgt av en ukes camping på Gjøvik.

”Begge to. Nå holder dere opp!” Pekefingeren min dirrer i luften mot storebror som løper over sofaen med lillesøsters plast-dings som jeg aldri helt har klart å tyde hva skal forestille. Lillesøster setter i et hyl i samme frekvens som naboens innbruddsalarm.

Jeg hadde tenkt å gjøre alt riktig denne gangen. Jeg hadde blant annet lest Susanne Kaluzas blogg, og hadde planlagt å pakke ned små leker i konvolutter som de skulle få åpne en av i halvtimen. Jeg skulle laste ned Drømmehagen og Postmann Pat på ipaden, og sørge for å ha bagen full av god snaks med langsomme karbohydrater som holdt blodsukkeret jevnt helt til vi kom hjem til bestemor og bestefar i Stavanger.

Hva? Pakke? Allerede? Tja,kanskje greit å sette i gang når man skal reise neste morgen...

Slik gikk det altså ikke. Tiden gikk som vanlig altfor fort. Pakke begynte vi med kvelden i forveien. Og da vi skulle skrive ut bordingpassene ved midnatt, fant vi ut at printeren var tom for blekk. Og alle som har reist med Ryanair vet at det kan koste en dyrt. 320 kroner per person faktisk. Det blir 1280 kroner for en familie på fire det. En halv time senere fant vi ut at vi ikke hadde registrert oss med samme etternavn som vi har i passene. Vi hadde helt glemt at vi hadde giftet oss og byttet etternavn begge to. I følge Ryanairs nettsider koster det 1200 kroner per person å endre.

Endelig sitter vi i bilen. En halv time forsinket. Sjur trår på gassen så den stakkars overlastede Saaben hviner smertefullt på hjulene i svingene. Jeg klemmer rundt lommeboken min i fanget. Vel vitende om at denne flyturen, som var så billig, plutselig ble veldig dyr. Faktisk 3680 kroner dyrere enn utgangspunktet! Jeg småkjefter på mannen og forbanner meg over at jeg glemte kaffekoppen igjen på espressomaskinen på kjøkkenbenken.

Tre kvarter senere er vi framme ved flyplassen i Alicante.

”Sova mer!” roper Lillemann da jeg drar ham sovende ut av bilsetet. Han vrir seg som en sleip ål da jeg prøver å sette ham i vogna.

”Ikke nå, Lillemann!” sier jeg mens jeg igjen hever pekefingeren og plasserer nesen min to centimeter fra hans.

”Nå har vi dårlig tid. Nå må du samarbeide her!”

Vi finner to traller til bagasjen. To bulende kofferter, en sprengt bag, tre overpakkede håndbagasje og fem spesialbagasje bestående av to barnevogner der den ene må sendes i to deler, og to bilseter.

”Vi rekker det ikke”, sier Sjur plutselig og slår ut med armene.

”No chance!”

Jeg ser på bagasjen. Vi har fått lastet alt bortsett fra bilstolene.

”Drit i dem. Løp!” roper jeg og tar lillesøster under armen. Kickstarter vogna med en sprellende storebror i, så han dyttes ned i setet av akselerasjonen.

Så løper vi. Gjennom parkeringsplassen, over brua, tvers over avgangshallen så andre reisende flakser til side, og fram til skranken. To voksne med to bagasjetraller, to vogner og to sprellende barn med armer og bein til alle retninger.

Lillemann hyler av latter og roper: ”Mamma kjører fort” mellom latterhikstene.

Lillemann har kontroll på passene.

Damen i skranken kikker på passene våre. Sjur bruker prinsesse-kortet, og setter lillesøster på skranken. Hun er heldigvis også på godt humør igjen. Det er utrolig hva et par store, blå øyne i et søtt babyfjes innrammet av lyst prinsessehår gjør med folk.

Damen kikker på oss over brillene. Først på meg. Så på Sjur. Blikket sveiper over bagasjen før hun ser på lillesøster på Sjurs arm.

”Ba ba ba”, sier snuppa og vifter med armene.

Jeg leter etter en liten antydning til et smil i ansiktet til den strenge damen. Men nei. Hun ser ned på papirene sine igjen. Sukker oppgitt og trykker på noen taster på dataen. Jeg hører lyden fra printeren hennes. Fire nye bordingpass. Med rett navn. Ingen gebyr.

”You have to run”, sier hun og peker mot sikkerhetskontrollen. Jeg kunne ha kysset henne midt på den stramme munnen.

So far so good.

Da ser jeg bare frem mot resten av reisen. To trøtte, stressede og småsure foreldre og to trøtte barn som blir veldig påvirket av to stressede og småsure foreldre.

Men gjett hva? Vi har aldri hatt en så koselig flytur før. Barna var på et strålende humør. De tøyset og lo, delte alle lekene sine, spiste maten de fikk servert uten å protestere og satt faktisk stille i opptil 20 minutters intervaller.

Fantastisk!

Var det Ryanair som var årsaken? Var det lite søvn som slo dem helt ut? Var det løpingen gjennom avgangshallen som snudde humøret? Mangel på organiserte flyaktiviteter? Eller kanskje skjønte de rett og slett at nå er mamma og far så slitne at nå må vi samarbeide her.

Ikke vet jeg.

Hva er ditt beste tips for å overleve reiser med barn?

Endelig sommerferie...?

Gradestokken viser 35 grader i skyggen. Svetten renner der jeg løper etter Lillemann, som løper etter en kattunge, som løper fortvilet rundt under bordene og prøver å finne et skjulested.

”Ikke kast lekebiler på katten”, roper jeg etter Lillemann i det han bøyer seg ned under det innerste bordet i restauranten. Katten sitter klemt inn mot hjørnet. Den kaster et kjapt blikk på meg i det jeg løfter en hylende Lillemann horisontalt opp etter buksebaken, og jeg syns jeg ser et glimt av takknemlighet i de gule øynene.

Det er sommerferie og vi har alle gledet oss til to uker charterferie på familievennlig hotell med svømmebasseng og barneklubb.

Vi står opp klokka seks hver morgen. Lister oss med myke knær rundt i hotellrommet så vi ikke vekker Sjur som har hatt nattevakt. Tar med oss et par bananer og noen kjeks ut og setter oss ved svømmebassenget. Bare to timer til frokostserveringen åpner. Bakken er våt etter natten.  Solsenger, bord og stoler står lenket fast inntil veggene. Lillemann løper rundt. Nattens oppsamlede energi må brukes.

Gå, gå, gå. Hele dagen.

Lillesøster har så vidt lært seg å gå hvis jeg holder henne. Og nå vil hun ikke annet. Gå, gå, gå. Hele tiden. Det verker i ryggen der jeg tusler krokbøyd bak henne og holder henne i hendene. Hun løfter hvert bein høyt opp og setter det vinglete ned med svingete knær.

”Nachspiel på vårt rom!” En norsk ungdomsgjeng slentrer høylydt forbi på stien som går mellom hotellene. Nachspiel nå, tenker jeg og gjesper. Klokka halv sju? At de orker!

Halvannen time senere har frokostserveringen åpnet og Sjur våknet. Vi hiver i oss noe å spise, for nå er ungene utålmodige. De vil bade.

Jo, Lillemann. Du må spise frokosten din! Lua har han for øvrig plukket ut selv...

Resten av formiddagen tilbringer vi ved svømmebassenget. Noe kaldt å drikke, musikk på ørene og en god bok, sa du? Nehei. Det hører fortiden til. Her går formiddagen med til å hindre en turbogutt i å ta av seg armringene i vannet, sørge for at lillesøster ikke krabber ut i vannet etter storebror, passe på så naboen ikke får håndkleet innsmurt med saftis eller badebagen full av vann. Blåse på skrubbsår, løpe på do med Lillemann, for å oppdage halvveis at det er for sent, passe på å få i de små kroppene nok veske, og trøste lillesøster som gråter fordi storebror er stor og får lov til så mye mer enn henne.

Sov nå!

Sovetid. Endelig! Klokka er 12. Vi pakker sammen og løper inn til det kjølige hotellrommet. Fire, blå øyne forsvinner langsomt bak tunge øyelokk. Vi har fri! Nå skal vi først ta en kjapp en på balkongen, kanskje et glass hvitvin etterpå, beina på bordet og en bok. Er vi heldig har vi halvannen time på oss.

Halvannen time senere våkner vi sammenkrøllet i fotenden av dobbeltsenga. Sjur i halvveis knestående med det ene beinet på gulvet.

Klask! En fot i panna etterfulgt av en utrolig irriterende barnelatter. Sjur og jeg ser på hverandre. Vi sovnet visst vi og. Pokker og.

Da er det bare seks timer å slå i hjel før leggetid. Vi stressbader litt til i bassenget, dusjer og gjør oss klar til middag. Jeg spiser kald lasagne etter jeg har løpt etter Lillemann og reddet alle kattene på restauranten. Etterpå går vi litt i gatene. Jeg vil se på klær, Sjur vil se på golfutstyr. Lillemann og lillesøster vil alt og ingen ting. Jeg lengter tilbake til hotellet og airconditionen. Prøver å starte en krangel med Sjur, men han gidder ikke.

Sånn kunne sommerferien vår ha blitt. Sånn har den vært tidligere. Men sånn skal den ikke bli i år. I år har vi tatt grep, og funnet på noe helt revolusjonerende og nytt:

Vi skal på campingtur til Gjøvik!

Siden vi ikke har campingvogn, har vi leid hytte. Gjett om vi skal kose oss hele familien. Stå opp til fuglekvitter. Slå opp campingbordet utenfor hytta og spise god, gammeldags campingfrokost med ferske rundstykker fra i går og jordbærsyltetøy.

Mmm, gress. Det har vi ikke i Spania.

Vi skal fiske, samle kongler, leie tråkkebåt og bade i Mjøsa. Vi skal leie sykkel og sykle innover i skogen. Kanskje får vi øye på et rødbrunt ekorn, eller en harepus. Duften av nyslått gress der vi ruller rundt på plenen mens forskrekkede kuer står og glor. Breking i det fjerne som vekker til live lykkelige minner fra mine barndoms somre på Toten.

Når klokka nærmer seg middagstid, tar Sjur frem grillen og serverer brente pølser i harde brød. Så koser vi oss hele ettermiddagen med spill og regler. Stikker bort på lekeplassen en tur. Lillesøster husker mens Lillemann hopper i trampolina. Blir med på stolleken i hovedhuset.

Lykkelige barn.

Etter barna har lagt seg, finner vi fram vinflaska og diskuterer livets underfundigheter i solnedgangen. Mens vi sitter med beina på bordet og koser tær.

Jess! Denne sommeren skal bli bra.

Hva skal du gjøre i sommer?

Aldri lov bort en hest

”Hest! Hest! Hest!”

Lillemann ligger på bakken og hamrer de små knyttnevene i asfalten. Det er et stort hvitt merke på butikkveggen foran ham etter softisen han sekunder tidligere kylte inn i veggen. Isen har allerede begynt å smelte og lange, hvite striper renner nedover veggen før de slipper taket helt nederst der veggen bøyer seg innover, og drypper det siste stykket ned på asfalten.

Jeg forbanner meg selv for at jeg aldri lærer. Jeg MÅ ikke love ting jeg ikke er hundre prosent sikker på at jeg kan holde! MÅ ikke love!

Vi begynte å snakke om det allerede kvelden i forveien. At vi skulle ri på hest i dag. Etter en veldig slitsom og stressende uke, tenkte vi at vi skulle fine på noe gøy i helgen. Noe koselig med hele familien. Så leste jeg at det skulle være middelalderfestival i La Nucia, en liten, koselig by en times kjøring fra der vi bor.

Jess, middelalderfestival it is! Forslaget ble enstemmig vedtatt. Mannen min og jeg skulle gå rundt blant alle bodene og impulsshoppe ting vi egentlig ikke trengte. Stegutten på elleve, som er hos oss på sommerferie, skulle skyte med pil og bue. Lillesøster skulle se på gjøglere. Og Lillemann ville ri på hest.

Da Lillemann sovnet inn kvelden før, var det med et forventningsfullt smil om munnen. Han skulle ri på hest!

Skuffelsen var stor da vi etter en drøy times biltur med ødelagt klimaanlegg kom til stengt festival. Det var ikke ett menneske å se i gatene. Ensomme røde og gule vimpler hang fra hustakene. Store boder stod side om side på fortauene dekket av blå plast. Et stort telt var slått opp i parken. Gapestokken stod klar på torget.

Slem mamma.

”Hest”, ropte Lillemann og så på meg med store øyne.

”Ja, kjære deg. Du skal få ri på hest. Jeg lover.”

De åpner vel snart, tenkte jeg. Vi setter oss på en kafé og spiser is mens vi venter.

”Si, si. Seis. Six!”. Kelneren var tydelig irritert. Jeg spurte når festivalen åpnet og han svarte klokken seks i kveld. Hæ, sa jeg. Han gjentok svaret. Klokken seks i kveld? Ja, klokken seks i kveld. Er du helt sikker? Ja, selvfølgelig var han helt sikker. Han ristet på hodet og gikk inn i kafeen sin.

Jeg så på Sjur. Han hadde mistet underkjeven, og jeg kunne formerlig se hvordan hjernen hans arbeidet på spreng bak bekymringsrynkene. Vi visste begge hva dette betydde. Hvis ikke Lillemann fikk ri på hest, ville hele verden gå under.

”Hest. Hest”, mol Lillemann med softis i panna.

”Ja, du skal få ri på hest”.

Jeg var litt mer nølende i stemmen nå.

”Men vet du hva? Vi må kjøre litt til først. Så skal vi ri på hest”.

Lillemann så på meg med store øyne. Kjøre mer? Nei, det ville han da aldeles ikke. Nå hadde han ventet helt siden i går kveld. Han ville ri på hest nå!

To minutter senere sitter jeg på kne og plukker softiskjeks fra butikkveggen. Jeg unngår å møte blikket til gjestene da jeg reiser meg og kaster den knuste kjeksen i søppelbøtta. Tar en sprellende Lillemann under armen og går mot bilen.

Mundo Mar ligger bare noen få kilometer unna. De har neppe hester der, det er et vannland med fisker, men kanskje det virker som avledning.

”Vil du se på stor fisk”, spør jeg og snur meg mot baksetet.

”Nei, hest!”

”Vil du ikke se på stor fisk som danser? Og som har ball på nesa”, spør jeg og undrer meg over hvordan så små føtter kan sparke så hardt i seteryggen.

Resten av dagen ser vi på sjøløver, delfiner, pingviner, seler og fisker i alle slags farekombinasjoner. Lillemann koser seg, men kommer med jevne mellomrom innom hesten.

Jeg vet ikke hvor mange is jeg foret Lillemann med den dagen. Men tror du han glemte hesten for det? Aldeles ikke.

Da klokken nærmer seg hjemreise er det på tide å slippe bomben. Det blir ingen hesteridning i dag. Hesten er syk. Hesten er ødelagt. Hesten har aua i magen.

Jeg stålsetter meg. Men akkurat da. På vei mot bilen. Inn mellom buskene. Hva får jeg øye på, om ikke en rosa plast-flodhest. Jeg øyner et lite håp. Kanskje…

”Lillemann! Kom skal du få ri på en rosa flodhest”, roper jeg med all den entusiasmen jeg klarer å oppdrive.

Lillemann kommer løpende, får øye på den rosa flodhesten og hviner av glede.

”Jaaaaa, heeest”, roper han og springer på de små føttene sine over sanden mot det rosa dyret.

Puh! Der ble dagen reddet.

Denne gangen hadde jeg flaks, tenker jeg i det jeg slukker lyset til en lykkelig liten gutt som ligger på ryggen i senga si med beina viftende i været og babler om hester. Neste gang… Vel, jeg håper det ikke blir noen neste gang. For nå skal jeg slutte å love ting før jeg er helt sikker på at det blir noe av.

Har du lovet barna ting du ikke klarte å holde? Og hvordan gikk det?

Nå også med bok: Føkk lykke! Kjøp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Følg @casa_kaos på Instagram: Instagram