juli 2012

Har jeg ødelagt sønnen min?

Dette innlegget stod på trykk i papirutgaven av VG 4. august 2012. 

I dagens oppslag i VG, blir foreldre advart mot å la barn under to år begynne i barnehage.

VG tirsdag 31. juli 2012

I artikkelen sier psykologspesialist Joachim Haarklou at barn under to år har det best hjemme. Professor i psykologi, Lars Smith, mener småbarn er sårbare for barnehage før de fyller to år fordi de går gjennom en viktig tilknytningsperiode fra de er ti måneder til to år. Førsteamanuensis i pedagogikk, Christian W. Beck, sier til VG at det er et stort sosialt eksperiment når 80 prosent av alle norske ettåringer går i barnehage.

Jeg kjenner jeg får en klump i magen når jeg leser slike uttalelser. Jeg valgte nemlig å sende Lillemann i familiebarnehage da han var åtte og en halv måned gammel. Den vurderingen tok jeg på bakgrunn av flere ting. Blant annet at han var tidlig utviklet og mer moden enn sine jevngamle. Han var sosial og aktiv og jeg innbilte meg i hver fall at han hadde godt av å være med andre barn.

Men den viktigste grunnen var at både faren og jeg følte at vi ikke klarte å ta skikkelig vare på sønnen vår. Vi var helt utbrent og hadde verken energi eller overskudd til å gi han den oppfølgingen og omsorgen han trengte.

VG tirsdag 31. juli 2012

Etter barnehagestart fikk jeg hentet inn litt energi, og det tok det ikke lang tid før jeg begynte å kose meg sammen med lillemannen min. Og for første gang følte jeg denne morsfølelsen og morslykken som alle snakket om.

Jeg vet det ikke er ideelt å sende åtte måneder gamle barn i barnehage, men for oss var dette den beste løsningen. Både for oss foreldre og for gutten vår.

Med snuppa mi på 15 måneder, er det derimot helt motsatt. Hun er mye senere utviklet og er mer sjenert og skeptisk til fremmede. Ikke på langt nær så sosial som storebroren. Hun kommer jeg ikke til å sende i barnehage før tidligst over nyttår. Kanskje venter jeg helt til neste høst. Hun har det uten tvil best hjemme hos meg, samt noen dager hos dagmamma. I tillegg er livssituasjonen min en helt annen nå, og jeg har lyst til å ha henne hjemme.

Konklusjonen er vel at ideell alder for barnehagestart er individuelt. Ikke bare med tanke på barnas alder. Barnas modenhet og hvordan familien takler det å bli flere, må også tas med i betraktningen

I dag er Lillemann en meget sosial, trygg og selvsikker to og et halvt-åring som ikke viser noen tegn til å ha blitt skadet av å ha startet i barnehage lenge før ekspertenes anbefalte oppstartsalder.

Til slutt lurer jeg på en ting i forhold til Christian W. Becks sitat om at det er et stort sosialt eksperiment at 80 prosent av alle norske ettåringer går i barnehage. Jeg bor i Spania. Spanske mødre har maks tre måneders mammaperm, alt ettersom hvor de jobber. Her er det helt vanlig med tre måneder gamle babyer i barnehagen. I tillegg er det ofte flere barn per voksen, og færre ansatte med utdannelse. Betyr dette at Spania og alle andre land med tilsvarende permisjons- og barnehageordninger ødelegger barna sine?

Eller kan det være slik at et godt og trygt hjem med masse kjærlighet er det viktigste, og at det veier opp for tidlig barnehagestart?

Hva mener du er ideell alder for barnehagestart? Tror du ettåringer tar skade av å begynne i barnehage?

Hoppende i live

Jeg satt som vanlig på siden av stolen som var trukket langt nok fra bordet slik at jeg kunne rotere 180 grader til begge sider. Blikket mitt hoppet, fra salaten på bordet til Lillemann som løp over kafégulvet. Tilbake til gaffelen, videre til Lillemann som nå stod og pirket på en plakat på veggen. En slurk vann og en bit tomat. Hvor er han nå? Jeg sveipet over lokalet med blikket. Der. Der var han. På vei opp i sofaen ved nabobordet.

Lillemann elsker å hopper. Han hopper fra alt, over alt.

Vi hadde nettopp ankommet Haugesund. Tatt flybussen inn til byen og hadde to timer å slå i hjel før bussen gikk videre til Stavanger. Vi endte opp på Totalen, et litt sånn småtrendy sted med god kaffe og massevis av barnevogner.

Lillemann klatret opp i den svarte skinnsofaen og ropte ”Hoppa! Hoppa!” Jeg ga damen som satt i den andre sofaen ved samme bord, et unnskyldende blikk og grep Lillemann bestemt om livet akkurat i det han tok sats. Damen smilte heldigvis. Hun hadde en liten pode selv som satt så pent i vogna si og fiklet med en leke.

”Hoppa!” ropte Lillemann igjen og sprellet med armer og bein. Jeg satt ham på stolen, skjøv rundstykket foran han og bøyde meg ned mot øret hans: ”Nå må du sitte stille og spise maten din. Du KAN ikke hoppe i sofaen her. Forstår du?” Jeg løftet blikket og så på de andre kafégjestene. Vær så snill. Ingen scene her nå, ba jeg stille inni meg mens jeg smilte til de få som viet oss oppmerksomhet.

Lillemann så surt på meg. La armene i kors og snudde seg med ryggen til. To minutter senere var han borte hos damen i sofaen igjen. ”Kom hit”, kommanderte jeg og bøyde pekefingeren rytmisk mot meg. Jeg kikket igjen på damen med dette innarbeidede unnskyld meg-blikket. Litt sånn; oss mødre i mellom, ja du vet vel hvordan det er-blikket med hevede øyebryn og et lite smil på leppene.

Plutselig stod det en eldre dame ved siden av meg. Jeg hadde lagt merke til henne da vi kom. Hun satt ved ett av de andre bordene i kafeen. Hun så litt streng ut, sånn på en gammelkvinnes måte.

”Mannen min ligger på hjerteavdelingen på sykehuset”, sa hun.

”Og rett over gangen ligger barneavdelingen. Når jeg besøker mannen min kan jeg ikke unngå å se de hjertesyke barna. Mange av dem er så syke at de nesten ikke klarer å bevege seg. La gutten din hoppe du, det er bare kjekt å se på”.

Så smilte hun og gikk tilbake til bordet sitt.

Jeg ble sittende og se ut i luften noen sekunder. Kjente jeg fikk en klump i magen. Så snudde jeg meg mot damen i sofaen ved nabobordet. Hun hadde også hørt det. Lillemann var igjen på vei opp i sofaen. Jeg stoppet ham ikke. Damen løftet gutten sin ut av vognen og lot de to små buse på.

En halv time senere satt to slitne, svette og lykkelige gutter i sofaen og lo.

Da vi kom hjem, fortsatte hoppingen.

Men hvor går egentlig grensa? Er det greit å la barna hoppe i sofaen på kafé? Hva syns du?

 

 

 

Casa Kaos i KK

Det første jeg tenkte da KK tok kontakt var: ?Pokker og. Jeg har jo fortsatt noen babykilo å ta av. Jeg skulle ikke ha droppet de treningstimene?.

Så tenkte jeg: ?Skjerp deg, din idiot!?

Så hoppet jeg rundt på stuegulvet og veivet med armene så katten løp under trappa og gjemte seg.

I dag har vi vært på fotoshoot, som det så fint heter. (Finnes det er norsk ord for det, forresten?)

Puh. Man blir jammen tørst og varm av alle disse lysene. Må de være så skarpe da?

Jeg tror aldri jeg har dullet så mye med barna mine noen gang. Fra de åpnet øynene klokken 5 i dag tidlig og frem til vi stod utenfor studio klokken ti sharp, ble de dullet og dallet med, og kun snakket til med bomullstemme. ?Næmmen kjære lille gutten min da. Kunne du tenke deg og la være å hamre sånn på tv-skjermen??

I dag skulle barna være blide og glade og klar for fotografering. Og det var de. De smilte og tøyset og var så søte og snille som jeg aldri har sett dem før.

?Kan du få dem til å grine litt, tror du?? Fotograf Anne Lise Norheim kikker over kameraet sitt.

Et merkelig spørsmål. Som regel blir jeg spurt om jeg kan få dem til å være stille.

Etterpå gikk vi på kafé og spiste store mengder iskrem.

Uansett hadde vi det kjempegøy.

Og hvis du vil lese artikkelen, kommer den i neste KK. Tror jeg? Eller i neste deretter.

Hjelp, vi flyr med Ryanair!

”Lillesøster! Slipp smokken til storebror. Og du, du slutter å sette deg på lillesøster. NÅ!”

Klokka er 4 på morningen. Jeg har sovet tre timer. Vi skal på sommerferie hjem til Norge. Først tre uker i Stavanger, etterfulgt av en ukes camping på Gjøvik.

”Begge to. Nå holder dere opp!” Pekefingeren min dirrer i luften mot storebror som løper over sofaen med lillesøsters plast-dings som jeg aldri helt har klart å tyde hva skal forestille. Lillesøster setter i et hyl i samme frekvens som naboens innbruddsalarm.

Jeg hadde tenkt å gjøre alt riktig denne gangen. Jeg hadde blant annet lest Susanne Kaluzas blogg, og hadde planlagt å pakke ned små leker i konvolutter som de skulle få åpne en av i halvtimen. Jeg skulle laste ned Drømmehagen og Postmann Pat på ipaden, og sørge for å ha bagen full av god snaks med langsomme karbohydrater som holdt blodsukkeret jevnt helt til vi kom hjem til bestemor og bestefar i Stavanger.

Hva? Pakke? Allerede? Tja,kanskje greit å sette i gang når man skal reise neste morgen...

Slik gikk det altså ikke. Tiden gikk som vanlig altfor fort. Pakke begynte vi med kvelden i forveien. Og da vi skulle skrive ut bordingpassene ved midnatt, fant vi ut at printeren var tom for blekk. Og alle som har reist med Ryanair vet at det kan koste en dyrt. 320 kroner per person faktisk. Det blir 1280 kroner for en familie på fire det. En halv time senere fant vi ut at vi ikke hadde registrert oss med samme etternavn som vi har i passene. Vi hadde helt glemt at vi hadde giftet oss og byttet etternavn begge to. I følge Ryanairs nettsider koster det 1200 kroner per person å endre.

Endelig sitter vi i bilen. En halv time forsinket. Sjur trår på gassen så den stakkars overlastede Saaben hviner smertefullt på hjulene i svingene. Jeg klemmer rundt lommeboken min i fanget. Vel vitende om at denne flyturen, som var så billig, plutselig ble veldig dyr. Faktisk 3680 kroner dyrere enn utgangspunktet! Jeg småkjefter på mannen og forbanner meg over at jeg glemte kaffekoppen igjen på espressomaskinen på kjøkkenbenken.

Tre kvarter senere er vi framme ved flyplassen i Alicante.

”Sova mer!” roper Lillemann da jeg drar ham sovende ut av bilsetet. Han vrir seg som en sleip ål da jeg prøver å sette ham i vogna.

”Ikke nå, Lillemann!” sier jeg mens jeg igjen hever pekefingeren og plasserer nesen min to centimeter fra hans.

”Nå har vi dårlig tid. Nå må du samarbeide her!”

Vi finner to traller til bagasjen. To bulende kofferter, en sprengt bag, tre overpakkede håndbagasje og fem spesialbagasje bestående av to barnevogner der den ene må sendes i to deler, og to bilseter.

”Vi rekker det ikke”, sier Sjur plutselig og slår ut med armene.

”No chance!”

Jeg ser på bagasjen. Vi har fått lastet alt bortsett fra bilstolene.

”Drit i dem. Løp!” roper jeg og tar lillesøster under armen. Kickstarter vogna med en sprellende storebror i, så han dyttes ned i setet av akselerasjonen.

Så løper vi. Gjennom parkeringsplassen, over brua, tvers over avgangshallen så andre reisende flakser til side, og fram til skranken. To voksne med to bagasjetraller, to vogner og to sprellende barn med armer og bein til alle retninger.

Lillemann hyler av latter og roper: ”Mamma kjører fort” mellom latterhikstene.

Lillemann har kontroll på passene.

Damen i skranken kikker på passene våre. Sjur bruker prinsesse-kortet, og setter lillesøster på skranken. Hun er heldigvis også på godt humør igjen. Det er utrolig hva et par store, blå øyne i et søtt babyfjes innrammet av lyst prinsessehår gjør med folk.

Damen kikker på oss over brillene. Først på meg. Så på Sjur. Blikket sveiper over bagasjen før hun ser på lillesøster på Sjurs arm.

”Ba ba ba”, sier snuppa og vifter med armene.

Jeg leter etter en liten antydning til et smil i ansiktet til den strenge damen. Men nei. Hun ser ned på papirene sine igjen. Sukker oppgitt og trykker på noen taster på dataen. Jeg hører lyden fra printeren hennes. Fire nye bordingpass. Med rett navn. Ingen gebyr.

”You have to run”, sier hun og peker mot sikkerhetskontrollen. Jeg kunne ha kysset henne midt på den stramme munnen.

So far so good.

Da ser jeg bare frem mot resten av reisen. To trøtte, stressede og småsure foreldre og to trøtte barn som blir veldig påvirket av to stressede og småsure foreldre.

Men gjett hva? Vi har aldri hatt en så koselig flytur før. Barna var på et strålende humør. De tøyset og lo, delte alle lekene sine, spiste maten de fikk servert uten å protestere og satt faktisk stille i opptil 20 minutters intervaller.

Fantastisk!

Var det Ryanair som var årsaken? Var det lite søvn som slo dem helt ut? Var det løpingen gjennom avgangshallen som snudde humøret? Mangel på organiserte flyaktiviteter? Eller kanskje skjønte de rett og slett at nå er mamma og far så slitne at nå må vi samarbeide her.

Ikke vet jeg.

Hva er ditt beste tips for å overleve reiser med barn?

Endelig sommerferie...?

Gradestokken viser 35 grader i skyggen. Svetten renner der jeg løper etter Lillemann, som løper etter en kattunge, som løper fortvilet rundt under bordene og prøver å finne et skjulested.

”Ikke kast lekebiler på katten”, roper jeg etter Lillemann i det han bøyer seg ned under det innerste bordet i restauranten. Katten sitter klemt inn mot hjørnet. Den kaster et kjapt blikk på meg i det jeg løfter en hylende Lillemann horisontalt opp etter buksebaken, og jeg syns jeg ser et glimt av takknemlighet i de gule øynene.

Det er sommerferie og vi har alle gledet oss til to uker charterferie på familievennlig hotell med svømmebasseng og barneklubb.

Vi står opp klokka seks hver morgen. Lister oss med myke knær rundt i hotellrommet så vi ikke vekker Sjur som har hatt nattevakt. Tar med oss et par bananer og noen kjeks ut og setter oss ved svømmebassenget. Bare to timer til frokostserveringen åpner. Bakken er våt etter natten.  Solsenger, bord og stoler står lenket fast inntil veggene. Lillemann løper rundt. Nattens oppsamlede energi må brukes.

Gå, gå, gå. Hele dagen.

Lillesøster har så vidt lært seg å gå hvis jeg holder henne. Og nå vil hun ikke annet. Gå, gå, gå. Hele tiden. Det verker i ryggen der jeg tusler krokbøyd bak henne og holder henne i hendene. Hun løfter hvert bein høyt opp og setter det vinglete ned med svingete knær.

”Nachspiel på vårt rom!” En norsk ungdomsgjeng slentrer høylydt forbi på stien som går mellom hotellene. Nachspiel nå, tenker jeg og gjesper. Klokka halv sju? At de orker!

Halvannen time senere har frokostserveringen åpnet og Sjur våknet. Vi hiver i oss noe å spise, for nå er ungene utålmodige. De vil bade.

Jo, Lillemann. Du må spise frokosten din! Lua har han for øvrig plukket ut selv...

Resten av formiddagen tilbringer vi ved svømmebassenget. Noe kaldt å drikke, musikk på ørene og en god bok, sa du? Nehei. Det hører fortiden til. Her går formiddagen med til å hindre en turbogutt i å ta av seg armringene i vannet, sørge for at lillesøster ikke krabber ut i vannet etter storebror, passe på så naboen ikke får håndkleet innsmurt med saftis eller badebagen full av vann. Blåse på skrubbsår, løpe på do med Lillemann, for å oppdage halvveis at det er for sent, passe på å få i de små kroppene nok veske, og trøste lillesøster som gråter fordi storebror er stor og får lov til så mye mer enn henne.

Sov nå!

Sovetid. Endelig! Klokka er 12. Vi pakker sammen og løper inn til det kjølige hotellrommet. Fire, blå øyne forsvinner langsomt bak tunge øyelokk. Vi har fri! Nå skal vi først ta en kjapp en på balkongen, kanskje et glass hvitvin etterpå, beina på bordet og en bok. Er vi heldig har vi halvannen time på oss.

Halvannen time senere våkner vi sammenkrøllet i fotenden av dobbeltsenga. Sjur i halvveis knestående med det ene beinet på gulvet.

Klask! En fot i panna etterfulgt av en utrolig irriterende barnelatter. Sjur og jeg ser på hverandre. Vi sovnet visst vi og. Pokker og.

Da er det bare seks timer å slå i hjel før leggetid. Vi stressbader litt til i bassenget, dusjer og gjør oss klar til middag. Jeg spiser kald lasagne etter jeg har løpt etter Lillemann og reddet alle kattene på restauranten. Etterpå går vi litt i gatene. Jeg vil se på klær, Sjur vil se på golfutstyr. Lillemann og lillesøster vil alt og ingen ting. Jeg lengter tilbake til hotellet og airconditionen. Prøver å starte en krangel med Sjur, men han gidder ikke.

Sånn kunne sommerferien vår ha blitt. Sånn har den vært tidligere. Men sånn skal den ikke bli i år. I år har vi tatt grep, og funnet på noe helt revolusjonerende og nytt:

Vi skal på campingtur til Gjøvik!

Siden vi ikke har campingvogn, har vi leid hytte. Gjett om vi skal kose oss hele familien. Stå opp til fuglekvitter. Slå opp campingbordet utenfor hytta og spise god, gammeldags campingfrokost med ferske rundstykker fra i går og jordbærsyltetøy.

Mmm, gress. Det har vi ikke i Spania.

Vi skal fiske, samle kongler, leie tråkkebåt og bade i Mjøsa. Vi skal leie sykkel og sykle innover i skogen. Kanskje får vi øye på et rødbrunt ekorn, eller en harepus. Duften av nyslått gress der vi ruller rundt på plenen mens forskrekkede kuer står og glor. Breking i det fjerne som vekker til live lykkelige minner fra mine barndoms somre på Toten.

Når klokka nærmer seg middagstid, tar Sjur frem grillen og serverer brente pølser i harde brød. Så koser vi oss hele ettermiddagen med spill og regler. Stikker bort på lekeplassen en tur. Lillesøster husker mens Lillemann hopper i trampolina. Blir med på stolleken i hovedhuset.

Lykkelige barn.

Etter barna har lagt seg, finner vi fram vinflaska og diskuterer livets underfundigheter i solnedgangen. Mens vi sitter med beina på bordet og koser tær.

Jess! Denne sommeren skal bli bra.

Hva skal du gjøre i sommer?

Aldri lov bort en hest

”Hest! Hest! Hest!”

Lillemann ligger på bakken og hamrer de små knyttnevene i asfalten. Det er et stort hvitt merke på butikkveggen foran ham etter softisen han sekunder tidligere kylte inn i veggen. Isen har allerede begynt å smelte og lange, hvite striper renner nedover veggen før de slipper taket helt nederst der veggen bøyer seg innover, og drypper det siste stykket ned på asfalten.

Jeg forbanner meg selv for at jeg aldri lærer. Jeg MÅ ikke love ting jeg ikke er hundre prosent sikker på at jeg kan holde! MÅ ikke love!

Vi begynte å snakke om det allerede kvelden i forveien. At vi skulle ri på hest i dag. Etter en veldig slitsom og stressende uke, tenkte vi at vi skulle fine på noe gøy i helgen. Noe koselig med hele familien. Så leste jeg at det skulle være middelalderfestival i La Nucia, en liten, koselig by en times kjøring fra der vi bor.

Jess, middelalderfestival it is! Forslaget ble enstemmig vedtatt. Mannen min og jeg skulle gå rundt blant alle bodene og impulsshoppe ting vi egentlig ikke trengte. Stegutten på elleve, som er hos oss på sommerferie, skulle skyte med pil og bue. Lillesøster skulle se på gjøglere. Og Lillemann ville ri på hest.

Da Lillemann sovnet inn kvelden før, var det med et forventningsfullt smil om munnen. Han skulle ri på hest!

Skuffelsen var stor da vi etter en drøy times biltur med ødelagt klimaanlegg kom til stengt festival. Det var ikke ett menneske å se i gatene. Ensomme røde og gule vimpler hang fra hustakene. Store boder stod side om side på fortauene dekket av blå plast. Et stort telt var slått opp i parken. Gapestokken stod klar på torget.

Slem mamma.

”Hest”, ropte Lillemann og så på meg med store øyne.

”Ja, kjære deg. Du skal få ri på hest. Jeg lover.”

De åpner vel snart, tenkte jeg. Vi setter oss på en kafé og spiser is mens vi venter.

”Si, si. Seis. Six!”. Kelneren var tydelig irritert. Jeg spurte når festivalen åpnet og han svarte klokken seks i kveld. Hæ, sa jeg. Han gjentok svaret. Klokken seks i kveld? Ja, klokken seks i kveld. Er du helt sikker? Ja, selvfølgelig var han helt sikker. Han ristet på hodet og gikk inn i kafeen sin.

Jeg så på Sjur. Han hadde mistet underkjeven, og jeg kunne formerlig se hvordan hjernen hans arbeidet på spreng bak bekymringsrynkene. Vi visste begge hva dette betydde. Hvis ikke Lillemann fikk ri på hest, ville hele verden gå under.

”Hest. Hest”, mol Lillemann med softis i panna.

”Ja, du skal få ri på hest”.

Jeg var litt mer nølende i stemmen nå.

”Men vet du hva? Vi må kjøre litt til først. Så skal vi ri på hest”.

Lillemann så på meg med store øyne. Kjøre mer? Nei, det ville han da aldeles ikke. Nå hadde han ventet helt siden i går kveld. Han ville ri på hest nå!

To minutter senere sitter jeg på kne og plukker softiskjeks fra butikkveggen. Jeg unngår å møte blikket til gjestene da jeg reiser meg og kaster den knuste kjeksen i søppelbøtta. Tar en sprellende Lillemann under armen og går mot bilen.

Mundo Mar ligger bare noen få kilometer unna. De har neppe hester der, det er et vannland med fisker, men kanskje det virker som avledning.

”Vil du se på stor fisk”, spør jeg og snur meg mot baksetet.

”Nei, hest!”

”Vil du ikke se på stor fisk som danser? Og som har ball på nesa”, spør jeg og undrer meg over hvordan så små føtter kan sparke så hardt i seteryggen.

Resten av dagen ser vi på sjøløver, delfiner, pingviner, seler og fisker i alle slags farekombinasjoner. Lillemann koser seg, men kommer med jevne mellomrom innom hesten.

Jeg vet ikke hvor mange is jeg foret Lillemann med den dagen. Men tror du han glemte hesten for det? Aldeles ikke.

Da klokken nærmer seg hjemreise er det på tide å slippe bomben. Det blir ingen hesteridning i dag. Hesten er syk. Hesten er ødelagt. Hesten har aua i magen.

Jeg stålsetter meg. Men akkurat da. På vei mot bilen. Inn mellom buskene. Hva får jeg øye på, om ikke en rosa plast-flodhest. Jeg øyner et lite håp. Kanskje…

”Lillemann! Kom skal du få ri på en rosa flodhest”, roper jeg med all den entusiasmen jeg klarer å oppdrive.

Lillemann kommer løpende, får øye på den rosa flodhesten og hviner av glede.

”Jaaaaa, heeest”, roper han og springer på de små føttene sine over sanden mot det rosa dyret.

Puh! Der ble dagen reddet.

Denne gangen hadde jeg flaks, tenker jeg i det jeg slukker lyset til en lykkelig liten gutt som ligger på ryggen i senga si med beina viftende i været og babler om hester. Neste gang… Vel, jeg håper det ikke blir noen neste gang. For nå skal jeg slutte å love ting før jeg er helt sikker på at det blir noe av.

Har du lovet barna ting du ikke klarte å holde? Og hvordan gikk det?

Artikkel om meg i Hegnar Kvinner

Hegnar Kvinner har skrevet en artikkel om meg og at jeg tok mammapermen her i Spania.

Her finner du en del tips og gode råd, dersom du vurderer å gjøre det samme.

Hva bør man tenke på før man reiser?

Går man glipp av rettigheter man ellers ville hatt i Norge?

Hva er de største utfordringene, og de største bonusene?

Og finnes det noen typisk utenlandsforeldre-feller?

Artikkelen finner du her: Hegnar Kvinner

Har du noengang vurdert å ta foreldrepermen i utlandet?

Mann til besvær...og glede

”Merker du at det går mer bodylotion nå enn før eller?”

Hva? Hva var det han sa?

Jeg løfter hodet og ser mannen i døråpningen gjennom speilet. Han åpner badeskapet og henter ut tanntråden. Jeg har akkurat kommet ut av dusjen og står bøyd over det ene beinet som er plantet på dolokket med hendene er fulle av bodylotion – naken. Mannen river av en lengde tanntråd og ser opp i taket mens han piller seg mellom tennene med fingeren.

”Aj, det har satt seg fast en bit etter middagen mellom to av jekslene. Får den ikke vekk, altså”, sier han i det han går ut i gangen igjen. Jeg blir stående og se etter han et øyeblikk før jeg slenger igjen døra.

Hva var det for slags kommentar? Vel har jeg lagt på meg noen babykilo etter to tette graviditeter, men ærlig talt…

Jeg lot det gå denne gangen, som så mange andre ganger. Jeg tror nemlig ikke det er vondt ment. Jeg tror bare han ærlig talt ikke alltid tenker over hva han sier. Som den gangen da han kalte meg for ”Lille bolla mi” da jeg var høygravid og han skulle presentere meg for noen gamle kolleger vi møtte på gata. Eller da han ropte over hele stranda ”Ta også løft hodet litt, så synes ikke dobbelthaka så godt”, da han skulle ta bilde av meg og Lillemann som bygde sandslott.

Nå når vi først er inne på det, er det egentlig ganske mange ting som irriterer meg med Sjur. Han tar for eksempel altfor store biter når han spiser. Han spiser en brødskive på kun tre jafs. Trykker den inn i munnen som om noen når som helst kunne hoppe ut av buskene og rive fra han skiva. Dette igjen fører til at han bruker en evighet på å svare på spørsmålet jeg stilte rett før han tok en bit, for han har da i hvert fall manerer nok til ikke å snakke med mat i munnen.

Og når han drikker, kommer det sånne høye lyder fra halsen. Klunk, klunk, klunk. Kjempeirriterende!

Han pakker aldri inn paprikaen i plast, selv om jeg har sagt det til han hundre ganger.

Han eier ikke estetisk sans når det gjelder å kle på barna. Jeg sier at Lillemann har kledd på seg selv, når jeg tar ham til barnehagen etter at faren har vært og rotet i klesskapet.

Og så setter han klesklypene midt på klærne på klessnora så vi går rundt med klesklypemerker midt på magen.

Han snorker, og når jeg dulter borti han, blir han sur og påstår at han umulig kan ha snorket for han hadde jo ikke sovnet en gang.

Han går altfor sjelden til frisøren.

Når han drar til butikken for å handle melk, brød, egg og yoghurt, kommer han hjem med kun melk, brød og egg. Yoghurten glemte han. Hvor vanskelig kan det være? Han skulle huske fire ting!

Han hater å bytte bæsjebleie og kommer med barna til meg hver gang de har bæsjet.

Han lager merker i do uten å vaske de vekk etter seg. Og tannkremmerker i vasken.

På toppen av det hele glemte han bryllupsdagen vår i fjor! Og det var vår første!

Herr og Fru Rar

Men kjære mannen min. Jeg ville ikke ha vært disse tingene foruten. Ok, bortsett fra at du glemte bryllupsdagen vår da. Det er utilgivelig!

Men jeg elsker når du masserer nakken min etter en lang dag. Og når du lager deilig middag til meg og setter på favorittserien min mens du foreslår at vi spiser i sofaen. Eller den gangen du kom hjem med et gavekort på spa til meg. Uten noen spesiell anledning, annet enn at jeg hadde vært veldig sliten de siste ukene.

Jeg elsker å våkne opp ved siden av deg hver morgen. Og jeg kan sitte og se på deg i timevis når du leker med barna. Vi ler mye. Vi ler mange ganger hver dag, og jeg digger den rare humoren din.

Jeg må le hver gang du roper på meg for at jeg skal komme og se en video du har funnet på You Tube med morsomme katter. Du som ikke en gang likte katter før du møtte meg, og fikk klar beskjed om at med meg kommer også pusen min, Frida.

Jeg elsker deg for at du alltid stiller opp for meg. Og for at du tror på meg og respekterer meg.

I dag er det to år siden vi giftet oss.

Og jeg elsker deg, mannen min.

So close, no matter how far

Couldn't be much more from the heart

Forever trusting who we are

and nothing else matters

Bæsjesang

Har du bæsja?

Har du prompa?

Har du danglebær i rompa?

Store, svarte klumper, som dingler når du promper.

 

Denne festlige Danglebærsangen av Raske Menn, har blitt vår faste bleieskifte-sang. Lillesnuppa ler høyt og spreller som en liten hjulvisp på stellebordet mens jeg står over henne og synger av full hals med bæsjebleia i den ene hånden og våtservietter i den andre.

Dette har etter hvert blitt en så innarbeidet rutine, at jeg helt glemmer at det er folk som snakker norsk her i Spania også. Vi satt på en uterestaurant og spiste lunsj da lillejenta plutselig ble helt rød i ansiktet og fikk dette apatiske bæsjeblikket sitt. Jeg tok snuppa under armen og gikk gjennom restauranten mot toalettet mens jeg nyttet på tonene fra Raske MennHar du bæsja? Har du prompa? Trallalala trallalalarompa. Da jeg lukket døren bak meg hørte jeg et latterbrøl ute i restauranten. Og da jeg kom ut igjen fikk jeg bekreftet det jeg trodde. Der satt det visst nordmenn, ja.

Lillemann, som har sluttet med bleie, har sin egen favoritt. Visvas dosang Diddelido Diddelido:

Her sitter jeg sånn litt på tvers

og synger på et lite vers

og venter på en liten bæsj

håper på en liten dæsj

sier nå må du til pers.

Diddelido, diddelido, alt gikk i do.

Tjohoo!




Og så må vi se på, beundre og diskutere bæsjen i lange baner etterpå. Gjerne mens vi hopper og danser rundt på gulvet i ekstase over bæsjen som kom.

Var det en bitteliten bæsj, spør jeg?

Nei, en kjempestor bæsj, sier Lillemann og strekker armene ut til siden.

Sååå stor, spør jeg og ser veldig overrasket ut.

Ja, kjempestor, hviner Lillemann og løper ut i stua for å fortelle både far og lillesøster hvor stor bæsjen var.

Flere som har noen gode bæsjesanger å dele?

hits