hits

juli 2013

Når forelskelsen går over

Det er omtrent fire år siden jeg var forelsket. Og det er enda lenger siden jeg var nyforelsket.

Nyforlovet og forelsket i Tyrkia sommeren 2009.

Da vi var nyforelsket, hadde vi sex tre ganger om dagen, noen ganger mer. Mannen bringer stadig opp den kvelden da han faktisk droppet Viking-kampen for å ta nok en runde i halmen.

Vi tok på hverandre og kysset hele tiden, og jeg brydde meg ikke det minste om de tre dager gamle skjeggstubbene som stakk meg på overleppa.

Vi var tålmodige, glade, interessert i hverandre og lengtet etter hverandre når vi var på hver vår kant av landet.

Da den stormende nyforelskelsen gikk over, var vi "bare" forelsket. Men det var helt ok det og. Vi hadde bare sex en gang om dagen. Bortsett fra når det var Viking-kamp. Da hadde vi ikke sex i det hele tatt.

Vi var sammen så ofte vi kunne. Vi kranglet aldri og tenkte at sånne par som kranglet hele tiden kanskje egentlig ikke passet sammen. Puh, vi var glad vi hadde valgt rett partner.

Så kom ungene. Først én, så én til knappe femten måneder etter. Og ja, forelskelsen forsvant.

Bittibooooo! Her er jeg!

Den forsvant i en tjukk tåke av nattevåk, bæsjebleier, amming, brent middag, et to meter høyt fjell med skittentøy, trassalder og søskenkrangling.

Og sexen? Ehm, tja, sånn innimellom. Når vi ikke sovnet på tvers på sofaen foran tv-en, eller når vi en sjelden gang hadde senga alene uten unger oppi.

Vi kaver oss gjennom hverdagen så godt vi bare kan med korte lunter, null tålmodighet, et evig stressnivå på rød sone og en utålmodig irritasjon rett under huden.

Når man har gått hele dagen med én unge på armen og én hengende i buksebeinet, og med krangling om hvem som skal sitte på fanget når man setter seg i sofaen, ja da er man ikke veldig kin på masse kos med mannen når ungene endelig er i seng.

Når hele ettermiddagen har gått med til å megle mellom to unger som krangler over hvem som skal få hoppe på trampolina, hvem som hadde hvilken leke først, hvem som fikk mest potetstappe på middagsfatet og hvilken bok vi skal lese ved leggetid, ja da frister sofaen mer enn middagsdate med kino etterpå.

I begynnelsen følte jeg meg mislykket som kone og kjæreste. Men nå vet jeg at det er en fase. Barna blir større og vi vil bli oss selv igjen, med overskudd og tid til hverandre.

For selv om vi ikke er forelsket, er vi etterelsket.

Per Anders Nordengen har gitt ut boken  «Men vanskeligst av alt er kjærligheten – om etterelskelse og hverdagskjærlighet». I et intervju på Klikk.no, snakker han om denne etterelskelsen. Den følelsen som kommer når barna inntar livene våre og forelskelsen kjølner. Etterelskelsen er nemlig en fin periode det og:

Etterelskelse er den milde, jevne brisen som kommer når stormen har lagt seg. Den er kanskje ikke like spennende som stormen, men den er langt mer behagelig. Og best av alt: Den går ikke over, slik forelskelsen gjør. Etterelskelsen varer livet ut.

Man er ofte tryggere på hverandre enn det man er midt i den stormfulle forelskelsen.

Selv om livet er slitsomt, vet vi at vi skal holde sammen resten av livet.

Takhøyden er svært luftig. Når jeg kun har sovet to timer, blir jeg tilgitt for at jeg kaller mannen en ape ved frokostbordet. Og jeg tar det ikke lenger personlig når mannen tar med seg golfbagen og sier han trenger litt tid alene.

Mannen vil fortsatt ha sex med meg selv om jeg ikke har dusjet på tre dager og går rundt i mine favoritt sidrumpa treningsbukser.

Han later som han ikke legger merke til de hårete leggene mine når han stryker meg over dem. Og jeg blir ikke flau en gang!

Vi kjenner hverandre ut og inn (vel, i hvert fall så godt som). Og vi vet hvilke knapper vi skal trykke på og hvilke lunter vi skal holde oss unna.

Mannen blir ikke lenger skrekkslagen når jeg raver rundt i huset og kjefter på alt og alle - tilsynelatende helt uten grunn.

Han er min aller beste venn. Jeg kan snakke med han om absolutt alt. Og han har alltid tid til å høre, når det virkelig gjelder.

Han elsker meg fortsatt, selv om jeg veier ti kilo mer og puppene ikke sitter helt på samme plass.

Og så ler vi mye. Både av oss selv, hverandre, andre og av ingen ting spesielt.

Så får det så være at vi ikke har avansert, spontan sex lenger, at vi ikke ser hverandre lenge og dypt inn i øynene hver dag, at han ikke ler av alle vitsene mine og at vi ikke savner hverandre hemningsløst når vi er fra hverandre.

I kjærlighet er noe av kunsten å være fornøyd med ikke å være helt fornøyd, sier Per Anders Nordengen i intervjuet.

Og det er jeg het enig i. I denne småbarnsperioden er det lurt å legge lista lavt og legge de store forventningene på hylla. Det blir enda vanskeligere å være tilfreds i forholdet hvis vi føler at vi må være nyforelsket og lykkelig hele tiden.

Lykke er ingen vedvarende tilstand, men noe som kommer i små glimt innimellom. Det er godt nok å være tilfreds, og å oppleve at livet og det man bygger sammen er meningsfullt, sier Psykolog Annette Øverby i samme intervju.

Så la oss slå et slag for hverdagen, for familien, kjærligheten og for etterelskelsen.

Endret forelskelsen seg da du fikk barn? Eller er du like romantisk? 

Dagen Lillemann sa nei til is

"Du kan få is", sier jeg med håp i stemmen.

"Sjokoladeis! Eller hey, det er sommerferie. Du kan få en Kvikk Lunsj og!"

"Nei", sier treåringen bastant og legger armene i kors. Han ser opp i taket mens han rytmisk snur hodet fra den ene siden til den andre.

"Hva om du får is, sjokolade, slikkepinne, også kjører vi toget en gang til", sier jeg entusiastisk mens jeg klapper i hendene.

"Nei", sier Lillemann.

"Jeg vil ikke ha is. Vil ikke ha sjokolade. Vil ikke kjøre tog. Slutt nå, mamma!"

Lillemann stamper føttene i gulvet og ser bort mot den svarte skinnstolen.

"Nummer 60", roper dama foran stolen. Jeg ser ned på den krøllete lappen i hånden min. 82 står det med store, svarte tall. 82...

En liten jente med rosa sommerfuglvinger på ryggen baner seg vei frem mot stolen, hopper opp gir fra seg nummerlappen sin.

"Sommerfugl", sier hun og strekker frem ansiktet mens hun børster pannen fri for hår.

Akk, kjære lille mannen min. Er det virkelig verdt det?

Vi er på Lilleputthammer Familiepark ved Lillehammer. Jeg har sagt ja til ansiktsmaling. Men jeg kunne bitt av meg tunga da vi kom inn i det lille huset og fant ut at det var 22 barn foran oss i køen.

Ute skinner solen. Latteren fra små barn danser inn gjennom vinduene. Klokka er fem, og det er ikke så lenge til vi skal dra hjem. Men Lillemann vil male ansiktet. Og det er 22 foran oss i køen. Med det tempoet her, kommer det til å ta halvannen time, minst, før vi er ferdig.

"Okei, Lillemann".

Jeg setter meg på huk foran det lille stabeistet mitt:

"Du kan få is, sjokolade, slikkepinne, en tur til med toget og så drar vi til butikken i morgen og kjøper den capsen du har så lyst på. Den med blinkende Batman på. Eller vi kan sitte her lenge - kjempelenge - og kjede oss og vente til det blir din tur, og så dra rett hjem med en gang du har fått malt ansiktet".

Det ble ansiktsmaling...og slikkepinne.

Vel, det ble ansiktsmaling. Lillemann satt i over en time og ventet, uten så mye som en eneste klage. Ikke et lite sukk en gang. Jeg derimot kjedet meg høylydt. Og jeg lærte at jeg aldri, aldri skal love ansiktsmaling før jeg har sjekket køen.

Hva bruker du å bestikke barna dine med? (For jeg tar det som en selvfølge at du bestikker dem innimellom) ;-)

Norsk barneoppdragelse er best

I hvert fall liker vi nordmenn å tro det, i følge Rebecca Zeller. Rebecca er amerikansk, og har bodd i Norge i to år. På den amerikanske bloggen A cup of Jo, forteller Rebecca om mammalivet i Norge.

Rebecca Zeller med to av tre barn. Intervjuet av Aftenposten.

Hun mener den norske foreldremodellen er sterk og krevende, at alle gjør det samme, og at de som gjør noe annerledes, blir sporenstreks arrestert av mammapolitiet.

Jeg tenkte jeg skulle se nærmere på den norske mammamodellen. Gjør klar for duell. Hvem er best på barneoppdragelse - Norge eller USA.

Rebecca har ramset opp ti ting som er typisk norsk når det kommer til graviditet, fødsel og barneoppdragelse:

Om graviditet: De fleste kvinner får aldri se en fødselslege under svangerskapet. Alt gjøres av jordmødre. Jeg fikk bare én ultralyd. Da vi bodde i Korea, gjorde de 3D-ultralyd annenhver uke!

Trenger man egentlig å se en fødselslege hvis man har et normalt, problemfritt svangerskap? Graviditet er vel ingen sykdom? Og trenger man egentlig ultralyd annenhver uke? Nei, mener jeg. Ett poeng til Norge.

Norge USA 1 - 0

 

Om fødsel: I USA testes alle gravide kvinner for gruppe B-streptokokker. Hvis du tester positivt, får du antibiotika når du føder, så du ikke smitter barnet. I Norge nevner man ikke gruppe B-streptokokker en gang. Da jeg spurte om det på sykehuset, sa sykepleieren: "Det bekymrer vi oss ikke for her".

Hva? Gruppe B-streptokokker? Hva er det? Det har jeg aldri hørt om! Hvis sykepleieren sa at vi ikke bekymrer oss for det her, så la oss fortsette med det. Man har nok bekymringer som gravid. Vi trenger ikke en bekymring til. Jeg stoler på de norske sykepleierne. Poeng til Norge.

Norge USA 2 - 0

 

Om vennlighet: Folk er ikke så vennlige i Norge som i USA. Da jeg var gravid i USA, smilte fremmede til meg, de holdt opp døren og tilbød seg å hjelpe. Folk gjør ikke det i Norge. Da min norske nabo fikk barn, bakte jeg en kake til dem. Da jeg kom på døra med den, skulle man tro jeg kom med et avkappet hode. De ble sjokkert. Nordmenn syns det er flaut å be om hjelp, derfor vil de heller ikke fornærme deg ved å tilby hjelp. På den annen side, er det ikke noe amerikansk press om å være vennlig og "på" hele tiden. Det er greit å være stille og holde seg for deg selv. Jeg elsker å gå til frisøren her, fordi jeg ikke trenger å småsnakke med frisøren.

Jeg syns jeg fikk masse særbehandling da jeg var gravid. Folk holdt opp dørene for meg stadig vekk, de smilte og de plukket opp ting jeg mistet på gulvet. Men det er klart, er man høygravid midt på vinteren i Norge, er det klin umulig å se den store magen under alle de tykke klærne.

Når det gjelder å stille opp for hverandre, syns jeg Rebecca har et poeng. Da jeg kom hjem fra sykehuset etter fødselen, gikk det ikke mange dagene før min gode, muslimske venninne fra Dubai stod på døren min med hjemmelaget middag for tre dager. Hun puttet middagene i fryseren min og fortalte at det var helt vanlig der hun kom fra. Ingen nybakte mødre skulle trenge å tenke på middag de første dagene. Jeg får faktisk en klump i halsen den dag i dag når jeg tenker på det. Mitt inntrykk er at nordmenn kanskje ikke spør om hjelp, men vi blir veldig glad når noen tilbyr seg å hjelpe.

Det med frisøren er jeg helt enig i. Noen ganger vil man bare sitte i sine egne tanker eller lese et blad eller en bok, uten at det er uhøflig. Dessuten er jeg forferdelig dårlig på småsnakking. Dette blir uavgjort. Ett poeng til hver.

Norge USA 3 - 1

 

Om barnehage: Barna er mye ute og leker i naturen. I noen barnehager går man bare inn hvis det er kaldere enn 14 minusgrader. De spiser til og med ute – med hansker på! Når jeg var bekymret for om sønnen min kunne bli forkjølet, svarte svigerfaren min: «Det er bare bra for han å fryse litt på fingrene». Det er typisk norsk – tøffe opplevelser gjør deg godt.

Og dette er nettopp noe av det jeg elsker med Norge. Ja til utelek og matpakke i 14 minusgrader. Og ja til å fryse litt på fingrene. Nok et poeng til Norge.

Norge USA 4 - 1

 

Om å være tøff: Mens amerikanere setter pris på komfort, liker nordmenn utfordringer. Jeg tror det er en form for overlevelsesmekanisme. Norge er et robust, og i stor grad et ubeboelig land. Været kan være brutalt. Jeg tror nordmenn glorifiserer disse sidene av livet, at det er utfordrende å leve.

Nja, både og. Jeg liker utfordringer, men jammen liker jeg komfort og. Spesielt etter jeg fikk barn. Men kanskje er det litt sånn at vi idylliserer den tøffe, røffe og utfordrende, norske naturen. Men hey, heller det enn å klage over den. Så her blir det poeng til tøffe nordmenn.

Norge USA 5 - 1

 

Om lekeplasser: Siden alle jobber, er det egentlig ingen lekeplasskultur i Norge. Da vi kom til Norge i mars, var jeg alene med barna fra mars til august. Det var ingen ting å finne på. Det finnes nesten ingen barneaktiviteter, barnemuseum, lekegrupper eller klasser slik som det er i USA.

Ikke? Jeg syns tilbudet er stort i Norge, jeg. Vi har da både åpne barnehager, barselgrupper, babysvømming, babysang, turgrupper og så videre. Men som ny i Norge, er det nok ikke så lett å finne alle aktivitetene. De fleste får jo vite om dette gjennom helsestasjonen. Men hvis det er sånn at det er enda flere tilbud i USA, så er det et klart poeng til USA. Man kan aldri få nok aktivitetstilbud.

Norge USA 5 - 2

 

Om mødre i jobb: Etter permisjonen går de aller fleste mødre tilbake til jobben. Oslo er en av de dyreste byene i verden, så kvinner har ikke råd til å gå hjemme. Det er også en stor del av den norske kulturen. Hvis du ikke jobber, bidrar du ikke til samfunnet.

De aller fleste norske mødre i Norge begynner å jobbe igjen når permisjonen er over. Og det syns jeg er bra. Det betyr ikke at de som velger å være hjemme velger feil, men jeg er veldig glad for at de som ønsker det, har mulighet til å jobbe selv om de har små barn. Så dette blir nok poeng til Norge.

Norge USA 6 - 2

 

Om ekteskap: Siden begge foreldrene jobber, er ekteskapet mer likestilt her. Husarbeidet deles på to, og jeg kjenner ingen menn som ikke hjelper til med middagen eller som ikke tar seg av barna sine. Jeg ser like mange fedre som mødre som henter barna i barnehagen.

Trenger jeg si noe i det hele tatt? Soleklart poeng til Norge.

Norge USA 7 - 2

 

Om janteloven: Det finnes en norsk tankegang som heter janteloven. Den går ut på at hvis du er i en gruppe, skal du ikke tro du er bedre enn de andre. I USA setter vi pris på individet på en måte som er helt uhørt her i Norge. Å skille deg ut eller rope etter oppmerksomhet, ses på som skamløst. Folk her skryter ikke eller hauser opp egne prestasjoner.

Vanskelig tema. Jantelover eksisterer jo absolutt her i Norge. Men ikke like mye som før. Jeg syns vi nordmenn er blitt mye flinkere til å glede seg over andres suksess, og tolerere annerledeshet. Likevel har vi fortsatt et langt stykke å gå. Så langt, at poenget her går til USA.

Norge USA 7 - 3

 

Om mat: Norge har ingen ekte matkultur. Mat er bare et behov man har, og utvalget er lite. Barna spiser vanligvis brød med brunost til lunsj. Og så elsker nordmenn pølser. De spiser pølser hver gang de har sjansen. De selger dem på bensinstasjoner, på Ikea, de serverer pølser i hver eneste barnebursdag, de griller dem utendørs om sommeren og de koker dem innendørs om vinteren. Det finnes ingen dårlig tid for å spise pølse i Norge. Til og med på flyplassen klokka seks på morgenen, spiser folk pølse.

Ha ha. Der traff hun den berømte spikeren på hodet. Ja, vi spiser mye pølse her i Norge. Ellers, når det gjelder matutvalget her til lands, er jeg helt enig i at det er dårlig. Etter å ha bodd to år i Spania var det ganske kjipt å komme tilbake til norske matbutikker. Så det siste poenget går til USA.

Stillingen blir da: Norge USA 7 - 4

Sånn, da var det avgjort. Norge er best!

Hvis du vil lese Aftenbladets intervju med Rebecca finner du det her: Norske foreldre har én måte å oppdra barna på, som de mener er den eneste rette.

Jeg ble også intervjuet av Aftenposte i forbindelse med denne saken, om hvordan det er å oppdra barn i Spania. Det intervjuet kan du lese her: I Spania var alle mødrene så lykkelige og glade.

Er du enig i mine poeng? Og er du enig med Rebecca om at det kun eksisterer en måte å oppdra barn på i Norge? Hva syns du er best med den norske modellen? Og hva syns du er verst? Og liker du pølse?

Ups... Sa jeg virkelig det foran barna?

"Mamma? Kan du bli med ut og hoppe trampoline?"

Lillemann står i døråpningen og ser på meg med ivrige øyne. Han smiler med åpen munn.

"Nei, mamma kan dessverre ikke bli med ut og hoppe trampoline nå. Mamma må vaske huset", sier jeg og klatrer opp på krakken med vaskefilla i den ene hånden og sprayflasken i den andre.

"Hvorfor ikke, mamma? Du bare vasker, jo", sier Lillemann oppgitt og slenger med armene langs siden.

Jeg snur meg mot den lille gutten i døråpningen. Tråkker ned fra krakken og børster bort en våt hårlokk med håndbaken.

"Vet du hvorfor mamma må vaske?"

Jeg venter ikke på svar før jeg fortsetter:

"Fordi de forbanna premieidiotene som bodde i huset før oss ikke har vasket før de flyttet ut. Og fordi de har griset ned hele jævla huset med den ekle møkka si. Så nå må mamma bruke hele ferien sin på å vaske. Og hadde de stått foran meg her nå, og det hadde vært et hull i gulvet ned til Satan sjøl, hadde jeg ikke tenkt meg om en halv gang før jeg hadde sparket dem på hue og rævva nedi. Derfor Lillemann, derfor kan jeg ikke være med å hoppe trampoline".

Hva sa du mamma?

Lillemann har sluttet å dingle med armene. Han smiler litt usikkert og kniper øynene en anelse sammen. Så trekker han pusten:

"Ja vel, mamma", sier han og løper ut på verandaen.

Jeg ser etter han. Ja ja, så fikk han utvidet ordforrådet sitt i dag om ikke annet, tenker jeg mens jeg klatrer opp på krakken igjen. For å ta fatt på neste kjøkkenskap.

 

 

Hender det du sier fy-ord foran barna?

Flytte-forviklinger

Vi skulle egentlig flytte inn i det nye huset vårt forrige onsdag. Uka før satte jeg meg i bilen og kjørte hele flyttelasset vårt den lange veien fra Spania til Raufoss.

Så fikk vi vite at huset er fullt av leieboere som ikke vil flytte ut. De rett og slett nekter. De klorer seg fast og vil ikke slippe taket. De har til og med byttet lås på ytterdøra!

Så vi leier oss en hytte på en campingplass langs Mjøsa og venter på ny innflyttningsdato. Campingferie - det liker vi jo. Dette blir bra.

Så får vi beskjed om at leieboerne er på vei ut og at huset er klart. Vi avtaler ny overtakelse. Men så viser det seg at leieboerne ikke har flyttet ut likevel.

Fortsatt campingferie på ubestemt tid.Flyttelass på lagring, kattene på kattepensjonat og én bag med klær tilgjengelig.

Så var leieboerne på vei ut... igjen... og vi skulle få huset vårt i går. Vi handlet nye møbler med levering samme ettermiddag. Få timer før overtakelsen stod vi på Elkjøp og så på vaskemaskin. Da ringer telefonen.

Ny utsettelse. Fortsatt fullt av leieboere i huset.

Nå har vi leid oss et hus på Raufoss på ubestemt tid.

Vel, denne sommeren ble ikke helt som planlagt. Men hva blir vel det? Det bruker å bli kaos når vi snur på oss. Men denne gangen er det i hvert fall helt uforskyldt.

God sommer videre :-)

Trommetroll

Hjelp! Jeg blir gal!

Jeg har to trommebarn. De trommer på alt. Absolutt alt!

Jeg sender daglig varme tanker til min gode venninne som ga barna tromme i julegave for et par år siden. (Jo da, hun er en like god venninne fortsatt. Jeg er ganske raus sånn)

Det første de tenker når de slår opp øynene klokken halv seks på morgenen er: «Mmmm, hva kan jeg tromme på i dag?»

Og det siste de tenker når gluggene glir igjen fjorten timer senere er: «Mmmm, hva kan jeg tromme på i morgen?»

De starter dagen med å tromme på sengekanten. Så fortsetter de på magen min mens jeg desperat drar dyna over meg og prøver å vri meg unna. Under frokosten bruker de skeia på kjøkkenbordet, på melkeglasset, på bollen med grøt og på hverandres hode. Sistnevnte fører som regel til oral fussgitar i tillegg.

Hmm. Hvor kan jeg denge denne?

De tar lysestakene mine og trommer på stuebordet. De trommer med tannbørsten på kjøkkenvasken. De denger bowlingkjeglene i plast i panelovnene og de trommer med samtlige kjøkkenredskaper på vegger og gulv.

Jeg blir gal!

Har du noen gode anti-tromme triks? 

Tomme trampoline-trusler

Boing. Boing. Boing.

Lillemann hopper opp og ned, opp og ned på trampolina. Det er sommerferie og vi har leid hytte på Sveastranda camping på Biri.

Boing. Boing. Boing.

Det eneste som avbryter den rytmiske lyden er Lillesøsters misfornøyde rop. Hun vil også hoppe.

"Lillemann! Nå er det snart Lillesøsters tur", roper jeg fra huskestativet. Jeg har satt meg på et gyngende gummidekk noen meter unna og nyter solstrålene og utsikten over Mjøsa.

Boing. Boing. Boing.

Men Lillemann har ikke tenkt å gi seg. Han overhører meg totalt.

Ja, ja. De får vel ordne opp i det selv, tenker jeg og tar en slurk av kaffekoppen.

Lillesøster kommer løpende mot meg. Hun drar meg utålmodig i skjørtet og peker mot trampolina.

"Hoppa! Hoppa", sutrer hun med skarp knirk i stemmen.

"Ja da, det er snart din tur", sier jeg og klapper henne på hodet.

"Lillemann! Nå er det Lillesøster sin tur til å hoppe", roper jeg og skysser toåringen bort mot trampolina.

Fortsatt ingen reaksjon.

Jeg orker virkelig ikke reise meg. Jeg sitter så utrolig godt her i gummidekket. Sola varmer meg i ansiktet og bølgeskvulp hvisker meg i ørene. Kaffen smaker utmerket. Jeg lukker øynene og håper de finner ut av det.

"Mamma! MAMMA!"

Lillesøster gråter nå.

"Lillemann! Nå hopper du ti ganger til, og så hopper du av. Okei?"

Boing. Boing. Boing.

"Okei!"

Jeg vet han hører meg.

"En...to...tre...fire...fem...seks...sju...åtte...ni...ti. Sånn da..."

Boing. Boing. Boing.

"Mamma. Min tur",roper Lillesøster og slenger armene hardt ned på siden.

"Lillemann! Skal jeg komme og løfte deg av?"

Boing. Boing. Boing.

"For det gjør jeg hvis du ikke slipper Lillesøster til nå. Og da mener jeg NÅ!"

Jeg blir sliten med det samme jeg har uttalt ordene. Ouff nei. Jeg orker virkelig ikke reise meg. Jeg prøver en ny taktikk:

"Lillemann! Hey! Vil du spille litt på Ipaden før kveldsmat?"

Boing. Boing. Boing.

"For hvis du vil det, hopper du av nå!"

Boing. Boing. Boing.

"Okei! Da blir det ingen Ipad i dag".

Boing. Boing. Boing.

"Og ikke i morgen heller!"

Boing. Boing. Boing.

Lillesøster øker volumet og skrur på sirenen.

"Bæ wuu. Bæ wuu. Bæ wuu!"

Hmm. Hva skal jeg finne på nå da? Jeg gynger fram og tilbake et par ganger. Myser opp mot sola. Så setter jeg den ene foten nedi bakken og drar meg halvveis opp med den ene hånden langs kjettingen mens jeg balanserer kaffekoppen i den andre.

Lillemann kaster et kjapt blikk bort på meg. Ser meg rett inn i øynene med det stålblå "jeg bestemmer-blikket" sitt.

Jeg kniper øynene sammen. Lillemann gjør det samme. Så ser han bort. Jeg skraper nedi grusen med tåa. Lillemann ser opp igjen. Jeg drar meg litt lenger opp med hånda.

Og der. Plutselig hopper han av. Lillesøster krabber på fortere enn en hund på jakt.

Boing. Boing. Boing.

Jeg setter meg tilbake i gummedekket. Sånn. Da kan jeg sitte her og nyte sola og kaffen litt til. Helt til det blir Lillemann sin tur igjen.

Hva gjør du i sommer?

Siste utvask

«Nå må du huske å kjøre de vaklete utemøblene på dynga da. Og kjøre alle vinglassene en ekstra gang i oppvaskmaskinen, slik at spindelvevet blir borte. Og ikke glem å legge den nye badematta på gulvet. Jeg hang den over døra før jeg dro».

Jeg tar mobilen fra øret og sjekker batteriet. En pinne igjen. Det burde holde.

Wops. Slik bør det ikke se ut når huseierne får tilbake huset sitt.

«Og så må du kjøre gryteklutene og kjøkkenforkleet på 30 graders håndvask i maskinen. Ta med de putene på kjøkkenstolene og forresten. Og bruk dobbelt med oppvaskmiddel på de vinglassene, så de ikke får kalkflekker».

Jeg tar mobilen fra øret igjen og ser på den. Den lyser, fortsatt med en pinne. Jeg legger den til øret igjen.

«Hallo? Er du der?»

Jeg sitter i Tyskland. Mannen er i Spania. Jeg er på vei gjennom Europa i bil med flyttelasset, mens mannen og barna kommer etter med fly noen dager senere. Jeg rakk ikke gjør alt jeg skulle før jeg dro, så mannen må ta den siste finpussen i huset vi har leid i Spania de siste to årene. Eierne kommer nedover uka etter.

«Ja da. Jeg er her», sier mannen på lang utpust.

«Ja, men hører du hva jeg sier», spør jeg med sammenbitte tenner.

«Selvfølgelig hører jeg hva du sier. Hvordan skulle jeg kunne unngå det», sier mannen og puster ut på slutten av setningen. Tømmer liksom lungene for luft.

«Jeg har vasket inni alle kjøkkenskapene, men jeg tror jeg glemte det oppe til venstre. Kan ikke du gå over det for å være sikker? Og sett søppelkassa inn i skapet under vasken. Ikke la den stå ute. Og så skal det stå tre krukker med grønne plastblomster på hjørnebordet og to lysestaker og to blomstervaser med hvite plastblomster på spisebordet. Alt sammen står i venstre skap i kommoden i stua…Hallo?!»

«Ja, jeg er her», sier mannen.

«Kan du ikke si ja da, for hver ting. Så jeg vet at du får det med deg», sier jeg irritert.

«Jeg får det med meg», sier mannen.

«Gjør du det? Eller syns du ikke det er så viktig», spør jeg og knytter neven.

«Jeg får det med meg», sier mannen igjen.

«Husk å sette ut de rosa blomsterpottene på de to nederste trappetrinnene. Og tørk over solstolene og bordet. Og legg sengeteppene på sengene før dere drar. Og husk å brette det siste sengetøyet jeg hang ut før jeg dro. Enkle stretchlaken i nederste skuffe i skatollet på soverommet og doble i den mellomste. Og brett lakenene fint sammen. Ikke bare rull de rundt armen og kast de inn».

Jeg venter. Det er helt stille i den andre enden.

«Hallo!!!»

«Ja, brette ikke rulle», sier mannen.

Jeg hører en pysht-lyd i bakgrunnen. Som om han åpner en boks med noe kullsyreaktig drikke.

«Drikker du øl», roper jeg med oppsperrede øyne.

«Ja, jeg tar meg en øl», sier han.

Det kommer klunkelyder gjennom røret, etterfulgt av et «Ah».

«Du tar ikke dette alvorlig i det hele tatt du. Det er en hel masse å gjøre før vi kan levere fra oss det huset. Og huseierne er skikkelig nøye. Det vet du. Alt må være tipp topp. Alt må stå på sine rette plasser. Det må være tellekanter i sengetøykommoden. Dette er alvor, Sjur. Og du bare…drikker øl!»

«Hallo?»

Jeg ser på mobilen. Den er svart. Jeg trykker på et par knapper men den forblir svart. Pokker. Der gikk batteriet. Laderen ligger i bilen. Og bilen står innelåst i et parkeringshus til i morgen.

Vel, da får det bare gå som det går. Det er ingenting jeg kan gjøre med det nå, tenker jeg mens to do-listen svirrer rundt i hodet mitt.

Jeg ser for meg mannen i huset i Spania. Han ligger i sofaen med beina på bordet og drikker øl. Smilende.

«Endelig gikk den mobilen tom for strøm», tenker han nok mens han tar en stor slurk og strekker seg etter fjernkontrollen.

Øl og tv! Hva med såpe og vann?

Han har sikkert kontrollen. Det er bare så forbanna vanskelig å gi den fra seg.

Hadde du latt mannen ta siste utvask?

Me and the highway

Jeg rekker armen skolerett i været med spisse fingre, mens jeg hopper opp og ned på stuegulvet.

"Jeg! Jeg! Jeg vil!"

Mannen ser på meg fra dypet av sofaen. Han snurper munnen og trekker brynene sammen. Som om han vurderer meg, innvendig og ut.

"Jeg! Jeg vil! Jeg kjører", sier jeg og rekker likeså godt den andre armen i været også.

Våre siste dager i Spania har kommet. Vi skal hjem til vårt nye hus på Raufoss. Men en av oss må kjøre bilen med flyttelasset hele veien hjem. Mens den andre tar flyet noen dager senere med barna og kattene. Det er ikke plass til alle i bilen.

Det ble jeg som kjørte bilen. Jeg startet i dag morges. Akkurat nå sitter jeg på en Bed and Breakfast i Nimes i Frankrike.

Fire dager skal jeg bruke på turen hjem. Og jeg storkoser meg!

Jeg mener, alternativet var å være alene med barna i fire dager, og så fly hjem med en toåring, en treåring, to katter, to barnevogner, to bilseter og baggasje.

Nope. No. Nei, nei og nei! Det blir ikke meg.

I stedet koser jeg meg med god musikk, lydbok, radio der jeg ikke forstår et ord av hva de sier, god mat uten oppvask, en seng jeg kan boltre meg i uten sovende sjøstjerne-unger.Og det er ingen som maser på meg og vekker meg klokka seks.

Valget var ikke vanskelig.

Just me and the highway!

Hva hadde du valgt?

Ps: La oss alle sende noen fine, oppløftende tanker til Kaos-mannen. Tror han trenger det.