hits

juli 2015

Vinn billetter til badeland i Sarpsborg

//Sponset opphold

Konkurransen er avsluttet og vinneren kontaktet. 

Mamma! Se på meg da, mamma! Se nå!

Femåringen setter seg helt på kanten av sklia. Så dytter han fra med hendene og hviner wiiiihaaaa på vei ned i skrekkblandet fryd, før han snurper fjeset sammen som en gammel rosin i det han treffer vannflaten og spruten står midt i fjeset.

 

 

 

Vi har testet det nyrenoverte badelandet på Quality Hotel & Resort i Sarpsborg.

Her kan både voksne og barn boltre seg på 2000 kvadratmeter våt moro.

Mens fireåringen digget å ligge og plaske i det grunne og varme barnebassenget, våget femåringen seg ut i strømkanalen og under soppen som sprutet vann.

Vi hadde planlagt at han skulle lære å svømme denne sommeren. Men med de temperaturene vi har hatt, har det blitt dårlig med bading utendørs.

Men etter litt øving i barnebassenget, tok han jammen sine første svømmetak helt på egen hånd i det store bassenget.

Stolt lillesøster og mamma!

 


Ja da, mamma. Fint at du smiler til kamera. Men du har en liten gutt bak deg som holder på å lære å svømme ...

 

På badelandet, finner du også flere sklier, boblebad, vanngardin og Space Bowl. Har du prøvd sistnevnte noen gang? Den er helt rå! Først sklir du nedover i rasende fart, før du ender opp i en bolle der du virvler rundt og rundt før du ramler ned i bassenget.

Veldig gøy!

For de voksne vel og merke. Men hey, vi skal jo ha det moro på badeland vi og.

Blir dere slitne, kan dere slappe av i relax-avdelingen. Her er støynivået lavt og vanntemperaturen på 34 grader. Denne avdelingen er for voksne og barn under tre år. Her finnes også badstue og kaldkulp.

 


Jeg tester Racersklia, som vi døpte den.

 

Hvis dere ikke blir helt utslitt av badeland, vil jeg anbefale å ta en tur innom den tørre delen av Superland også.

I tillegg til badelandet, er Superland et innendørs aktivitetssenter med klatrevegg, minigolf, ballbinge til fotball, innebandy, basket og kanonball, klatreløype og lekelabyrint.

Her tester mannen lekelabyrinten. Jeg var litt redd han skulle sette seg fast, men det gikk  heldigvis greit. Min rumpe derimot ...



 

Fargerike baller er alltid gøy. 

 

På Superland finner du også en særdeles fin nihulls minigolfbane. 



 

I Norges første stolpeklatrebane, klatrer du gjennom ti hindere, to meter over bakken. Dette ble raskt storebrors favoritt.



 

Godt å få litt hjelp av lillesøster. 

 



 

Man kan også prøve seg i den 12 meter høye klatreveggen. Heia storebror som spratt oppover som reneste Spidermann.



 

Og heia mannen! Vet ikke om det var han eller jeg som ble mest overrasket over hvor høyt han kom. 



 

 

Hvis man ikke orker både bade, klatre, leke og golfe på én dag, kan man overnatte på Quality Hotel & Resort, eller Barnas Hotell som de også kaller seg. Hotellet ligger i samme bygning som Superland.

Hotellet har egne frokost- og middagsbuffeer for barna. Og i skoleferien og i helgene, kommer Piccolo på besøk hver morgen under frokosten og hver ettermiddag.

 


Frokost

 

Lillesøster gikk for is til frokost. For på Barnas Hotell er det nemlig lov. 





 

Hoteller arrangerer aktiviteter for barna hver kveld. Da blåses hoppesklia opp, barna får ansiktsmaling, de kan danse på barnediscoen med Piccolo, bli med på quiss og se film.

 



 



 

Men, det er dessverre på plass med en liten advarsel.

Piccolo har en egen sang som han lærer barna. Vær forberedt på at barna kommer til å gå og synge denne sangen i flere dager etterpå. Og at du kommer til å bli smågal av å ha den i hodet 24 timer i døgnet. 

Her er en video av Lillesøster tatt dagen etter vi kom hjem. Du er herved advart!

 

video:img1386

 

Men nå kan altså en av dere vinne en familiebillett for fire personer til Badeland.

(Superland og overnatting er ikke inkludert.)

Skriv «En, to Piccolo» i kommentarfeltet, så er du med i trekningen. Så får vi alle den sangen på hjernen.

Jeg trekker en heldig vinner lørdag formiddag.

Lykke til!

Marte Frimand bindestrek Anda

Etternavn-debatten raser. 

 



 

Det raser spesielt rundt bloggeren Julianne Nilsen, eller Pilotfrue som bloggen heter. 

Hun har nemlig skrevet et innlegg på bloggen sin der hun mener vi jenter burde føye oss og ta mannens etternavn når vi gifter oss. 

Hun skriver blant annet:

"Jeg har nemlig bestemt meg for å ta etternavnet hans når vi gifter oss i februar. Nylig leste jeg en sak her på Side 2 om at flere velger å beholde pikenavnet sitt, og at det er blitt like vanlig at mannen tar etternavnet til kona, som at kona tar etternavnet til mannen. Jeg er kanskje litt gammeldags her og mener at det er vi jenter som skal føye oss."

I et intervju med Side2, sier hun at grunnen til at hun vil ta mannens etternavn, er fordi hun ønsker at familien hennes skal ha samme etternavn. Hun sier hun kjenner familier der alle har ulike etternavn, og at det ikke er noe hun ønsker. 

Jo da, jeg skjønner godt hva hun mener med at hun ønsker at alle i familien skal ha samme etternavn. Det var veldig viktig for oss også da vi giftet oss. For meg er det et symbol på nettopp, en familie. 

Jeg het Frimand. Han Anda. Hadde vi beholdt hvert vårt etternavn, hadde vi plutselig blitt en familie med tre etternavn. Marte Frimand, Sjur Anda og Ungene Frimand Anda.

Dessuten, har man to etternavn, er det kun det siste navnet som er faktisk etternavn. Det første navnet er kun et mellomnavn. Og hey, mine barn skal ha med seg mitt etternavn videre. Som ekte etternavn. 

Det var også helt uaktuelt for både mannen og meg og droppe våre egne etternavn. Etternavnet mitt er jo meg! Marte Frimand. Det er min identitet,. En identitet jeg har hatt i over 30 år. Det er ikke noe jeg bare legger fra meg så snart jeg treffer en mann! Jeg er jo fortsatt meg! I aller høyeste grad, vil helt sikkert mannen min si. 

Løsningen ble begge etternavnene med bindestrek. Da er begge navnene fullverdige etternavn.

Det klinger kanskje ikke så fint. Marte Frimand-Anda.

Jeg må alltid stave navnet mitt når jeg ringer skattekontoret og bestiller tannlegetime.

Marte ute H. Frimand, med i ... nei ikke y, iiiii som i Ivar. Friiimand. Nei vent, jeg er ikke ferdig ennå. Bindestrek. Og så Anda. Anda! A - N - D - A. Ja, som ei and. Kvakk kvakk. Marte Frimand bindestrek Anda. 

 

Hvordan har dere gjort det? Beholdt eget? Byttet? Tatt begge? Med eller uten bindestrek? Eller kanskje skippet begge og tatt et helt nytt ett?

 

PS: For flere oppdateringer om familien Frimand bindestrek Anda, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

Gutten i midten

Hei. Jeg er gutten i midten.

Gutten i midten av baksetet.

 



 

Forrige uke kjørte vi tur/retur Stavanger. Det er en kjøretur på over ti timer hver vei.

Og jeg, jeg satt i midten. I ti timer .., hver vei ...

På min høyreside satt lillesøster på fire år. På min venstre side, lille storebror på fem.

«Åååå, jeg klarer ikke», sutrer lillesøster.

«Kan ikke du hjelpe henne med å få opp korken på flaska», kommer det fra forsetet.

Så jeg hjelper henne med å få opp korken.

«Hey, hvor er øretelefonene mine?» roper lille storebror på andre siden.

«Kan ikke du hjelpe han med å lete etter øretelefonene», kommer det fra forsetet.

Så jeg leter etter øretelefonene, og finner dem på gulvet under et veltet popcorn-beger.

«Åååå, jeg klarer ikke», sutrer lillesøster igjen.

«Kan ikke du hjelpe henne med å skru på korken igjen», kommer det fra forsetet.

Så jeg hjelper henne med å skru på korken.

Jeg tar på meg mine egne øretelefoner og setter på noe musikk på mobilen. Så lener jeg meg tilbake og lukker øynene.

«Jesper. Jesper!» Lille storebror dunker meg i siden. «Hva hører du på?»

Jeg gidder ikke åpne øynene.

«Jeeespeeeer!» Dunk, dunk, dunk. «Hva hører du pååååå?»

«Ingen ting», sier jeg.

 


Mind your own business little man

 

«Åååå, jeg klarer ikke», sutrer lillesøster.

«Kan ikke du hjelpe henne med å åpne posen», kommer det fra forsetet.

Jeg river av meg øretelefonene. «Ingen ting», bjeffer jeg til lille storebror. «Jeg hører ikke på noen ting!»

Så åpner jeg posen til lillesøster og setter på meg øretelefonene igjen.

«Joooooo! Si det da!» maser lille storebror.

«Åååå, jeg klarer ikke», sutrer lillesøster som har mistet all kjeksen i posen over hele fanget sitt.

«Kan ikke du hjelpe henne med å plukke opp kjeksen», kommer det fra forsetet.

«Hey! Jeg får det ikke til», sier lille storebror. Han prøver å åpne en sånn godterispray med sukkerlake inni.

«Jesper! Hallo Jesper. Kan du hjelpe meg!» roper han og dytter meg hardt i siden.

«Åååå, jeg klarer ikke», sutrer lillesøster som nå har satt seg på all kjeksen slik at hele bilsetet hennes er fullt av smuler.

«Åh, pokker», sier lille storebror i det toppen av godterisprayen knekker og all sukkerlaken spruter over hele meg.

Jeg river av meg øretelefonene.

«Er vi fremme snart?» roper jeg frem til forsetet.

«Ha ha ha», ler de der fremme og ser på hverandre.

«Vi trodde det var de minste barna som skulle mase om vi var fremme snart. Ikke den store. Ta på deg øretelefonene og kos deg med musikken din du. Det er bare åtte timer til vi er fremme».

 

Les også: Er vi fremme snart?

Les også: Dette må du tåle av barn på fly

 

 PS: For flere oppdateringer om masete barn og hjelpsom bonussønn, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

 

  

 

 

 

 

 

Konsekvensen av ikke å ta barna på alvor

"Mamma, jeg vil klippe meg kort".

Jeg ser bort på den lille fireåringen min. Tar tak i den tykke hestehalen og drar det lange, lyse håret gjennom fingrene. 

"Nei, det vil du ikke det, lille venn", sier jeg og smiler. "Du har så langt og fint hår". 

"Jo, mamma, jeg vil! Jeg vil klippe meg kort!"

 

 

Lillesøster har alltid hatt et fantastisk fint, langt og tykt hår. 

Hver gang vi møter nye mennesker, bemerker de hvor fint håret hennes er. 

Visst har hun sagt flere ganger det siste halve året at hun vil klippe seg like kort som broren, men jeg har bare ledd og sagt at nei, det vil hun nok egentlig ikke. For håret hennes er jo så fint. 

Hun mente visst alvor ...

Da jeg slo opp øynene i dag tidlig, var det helt stille i huset. 

Det er aldri stille i vårt hus. 

Jeg strakk meg etter mobilen og trykket på knappen. Klokka var ti!

Jeg erindret langt bak i drømmeland et sted at Storebror stakk hodet inn på soverommet og ropte at han løp ut med kompisene sine. 

Jeg satt føttene ned på det kalde gulvet, dro til meg morgenkåpen som hang over gardinstangen og tuslet ut i gangen. 

Fortsatt helt stille. 

Jeg åpnet døra inn til badet:

 



 

"Jeg sa jo jeg ville ha kort hår", sa Lillesøster og smilte over hele ansiktet. Hadde ikke ørene sittet på hver side av hodet, hadde smilet gått helt rundt. 

Jeg burde vel egentlig ikke bry meg, men jeg må innrømme jeg synes det er litt vemodig. 

For når hun har satt hendene i siden, trampet med foten og sagt at hun vil ha kort hår, har jeg ikke ledd og sagt nei bare for hennes skyld. Jeg har sagt nei minst like mye fordi jeg har elsket håret hennes. Fordi jeg har nikket stolt og fornøyd når folk har bemerket hvor fint det er.  

Lillesøster har egentlig aldri brydd seg. 

 

Hei sveis!

 

Nå skal jeg rydde i både badeskap og kjøkkenskap, og legge alle sakser enda høyere opp.  

Og neste gang Lillesøster prøver å fortelle meg noe, skal jeg i hvert fall høre etter og ta det på alvor. 

Hvis ikke tar hun bare saken i egne hender. 

 

Les også: Inne i hodet til en treåring

Les også: Ti foreldrefeller de fleste av oss har gått i

Les også: Prinsippene som falt

 

 

PS: For flere oppdateringer om egoistisk mamma og handlekraftige barn, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Alenetid, og et knakende godt tilbud på KK

//Annonse

Jeg er en egoistisk mamma. En sånn mamma som ikke bare er mamma. Men en mamma som fortsatt har egne interesser, ønsker og behov.

Jeg er veldig glad i jobben min, jeg dyrker fortsatt flere av interessene jeg hadde før jeg fikk barn, jeg snakker gjerne om andre ting enn barn når jeg er med venninner og jeg digger bare å være alene.

 

 

 

Jeg fungerer rett og slett ikke uten tid helt for meg selv. Går jeg oppå mann og barn 24/7 blir jeg skikkelig sur og grinene.

Heldigvis kjenner mannen meg såpass godt, at nå som vi har ferie, tar han med seg barna ut med jevne mellomrom slik at jeg får noen timer for meg selv.

Da slenger jeg meg ned på sofaen, finner frem sjokoladen, ser på tv, henger på Facebook eller leser en bok eller et magasin.

Jeg har aldri vært storleser av glossy magasiner. Dere som følger meg, vet at jeg ikke er noen stor fan av glansbilder og perfeksjon.

Men det er ett magasin jeg likevel leser jevnlig. Og det er KK.

 

 

 

Hvorfor akkurat KK?

Fordi KK har en balansert miks med stoff. Jo da, visst kan du drømme deg bort med pene mennesker i pene klær blant pent interiør, flotte matretter, smootieoppskrifter, mote, kosmetikk og flotte feriedestinasjoner.

Men du finner også en god og solid dose ekte mennesker, interessant hverdag og jordnær virkelighet.

Tøffe kvinner, som portrettet med Kristin Solberg, NRKs nye korrespondent i Istanbul, Sørvest-Asia og Midtøsten. Eller det sterke intervjuet med Tina som har vært inn og ut av psykiatrisk avdeling hele sitt voksne liv. Og artikkelen om vidunderbarna som øver og øver for å bli best i sitt felt. Hva i alle dager er det som driver dem?

Dessuten applauderer med begge hendene høyt hevet over hodet at KK stadig velger voksne modeller og ikke bare tenåringer, og at årets bademoter ble vist av en modell i normal størrelse:

 



 

 
Ekte kvinner med valker. Ja, takk!

 

 

Nå har jeg et skikkelig bra tilbud på KK til dere som leser Casa Kaos:

Abonner på 10 utgaver til kun 298 kroner. I velkomstgave får du to champagneglass fra iittala, designet av Alfredo Häberli.

 

 



 

Total verdi på tilbudet er 898 kroner. Du sparer 600 kroner i forhold til løssalgspris.

Tilbudet er også mulig å kjøpe som gave.

Abonnementstilbudet finner du her

 

Trenger du alenetid? Og hva fyller du i så fall alenetiden med?

 

PS: For flere oppdateringer om egoistisk mamma, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Hva jeg sier og hva han hører

Hva jeg sier:

Har Lillesnuppa kledd på seg?

 

Hva han hører:

Jeg lurer på om Lillesnuppa har kledd på seg. Jeg skal sjekke jeg.

 

Hva jeg mener:

Lillesnuppa har ikke kledd på seg. Gidder du å gjøre det.

 

 

 

 

 

Hva jeg sier:

Oj, så høyt gresset har blitt.

 

Hva han hører:

Oj, så høyt gresset har blitt.

 

Hva jeg mener:

På tide å klippe gresset. Og det er DIN tur.

 

 

 

Hva jeg sier:

Har du sett Visa-kortet?

 

Hva han hører:

Jeg regner med du ikke har sett Visa-kortet? Jeg skal lete etter det, jeg.

 

Hva jeg mener:

Se til helvete og finn det Visa-kortet. Det var du som hadde det sist! Er det så vanskelig å legge ting tilbake på plass der de skal være?

 

 

 

Hva jeg sier:

Sendte du Lillemann i barnehagen i samme t-skjorte som han sov med i natt?

 

Hva han hører:

Så fint at du sendte Lillemann i barnehagen i samme t-skjorte som han sov med i natt.

 

Hva jeg mener?

Er du gæærn? Du kan da ikke sende Lillemann i barnehagen i samme t-skjorte som han sov med i natt!

 

 

 

Hva jeg sier:

Husk at barna må tisse før vi drar

 

Hva han hører:

Husk at barna må tisse før vi drar. Jeg sørger for det jeg.

 

Hva jeg mener:

Sørg for at barna tisser før vi drar.

 

 

 

Hva jeg sier:

Vi bør hente ungene litt tidligere i barnehagen i dag.

 

Hva han hører:

Vi bør hente ungene litt tidligere i barnehagen i dag. Men altså, bør og bør. Det er helt greit hvis du henter dem to minutter før barnehagen stenger også. Forresten, hent dem så sent som mulig, du.

 

Hva jeg mener:

Ikke hent ungene seinere enn tre i dag!

 

 

 

Hva jeg sier:

Er det virkelig så vanskelig å sette melka tilbake i kjøleskapet?

 

Hva han hører:

Jeg skjønner det er vanskelig å huske å sette melka tilbake i kjøleskapet. Men ikke tenk på det, du. Jeg gjør det for deg jeg, kjære. Gang, etter gang, etter gang, etter gang...

 

Hva jeg mener:

Sett inn melka etter deg!

 

 

 

Hva jeg sier:

Æsj. Søppelet flyter over jo.

 

Hva han hører:

Æsj. Søppelet flyter over jo. Jeg tar det med ut, jeg.

 

Hva jeg mener:

Æsj. Søppelet flyter over jo. Kan ikke du gå ut med det?

 

 

 

Hva jeg sier:

Lillemann vil sikkert også være med å handle.

 

Hva han hører:

Lillemann vil sikkert også være med å handle. Men drit i det. Ta med deg Snuppa du, så kan Lillemann være hjemme sammen med meg.

 

Hva jeg mener:

Ta med deg Lillemann også, så jeg får litt tid alene. Jeg blir riv ruskende gæærn av å ha dere oppå meg hele tiden.

 

 

 

Hva jeg sier:

Skal du på do nå?

 

Hva han hører:

Skal du på do nå? Kos deg kjære! Har du husket avisa?

 

Hva jeg mener:

Skal du på do nå? Da får du jammen kjappe deg. Jeg skal dusje.

 

Noen flere?

 

Les også: Skal du være sur lenge, eller?

Les også: Når mannen rydder

 

PS: For flere oppdateringer om håpløs mann og kjeftende kone, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

 

Slik lærer du barnet ditt å sykle (Åh, søren)

 Jeg leste nylig en artikkel i Aftenpostens nyeste magasin Oppvekst.

Der forklarer Carina Henske fra Trygg Trafikk steg for steg hvordan vi skal lære barna våre å sykle.

 

 

Det er nemlig ikke bare, bare.

«Før barnet lærer å sykle, må det lære å bremse, stanse og sette foten ned. Det syndes det mye mot», sier Carina Henske i artikkelen.

Hun mener barna må lære å sykle i et bilfritt område, og at foreldre i dag bruker altfor kort tid når de skal lære barna sine å sykle.

 


Fra Aftenposten Oppvekst

 

 

Her er Trygg Trafikks fire trinn for hvordan lære et barn å sykle, hentet fra Aftenposten Oppvekst:

 

1. Hold bak på sykkelen mens du går fort. Si: «Brems, stans og sett ned benet». Gjenta dette til du føler at barnet kan det, og det går noenlunde automatisk.

2. Så forteller du at du vil gi barnet fart på sykkelen, men at det ikke skal tråkke pedalene rundt. Du skyver sykkelen i fart og slipper den, og etter noen meter ber du barnet stanse.

3. Gjenta det samme, bortsett fra at du nå ber barnet om å tråkke et par ganger rundt på pedalene før det stanser. Øk antall tråkk etter hvert.

4. Siste punkt er at barnet selv setter sykkelen i fart. Lær det å sette den ene foten på pedalen i stilling «5 over 12», og tråkke denne ned samtidig som det skyver fra med den andre foten som det har i bakken. Da er det lett å få sykkelen i fart.

 

Åh søren ...

Og jeg som trodde det gikk greit bare å ta med barnet og sykkelen ut i gata, støtte, gi fart, og så slippe så fort barnet hadde balansen.

Hva blir konsekvensene for sønnen min, som lærte å sykle før han lærte å bremse? Og som dermed lærte å bremse the hard way med skrubbsår på knærne som resultat.

Nå innser jeg også at jeg selv har lært å sykle helt feil. Lurer på hvordan mitt forhold til sykling hadde vært dersom jeg hadde lært å sykle "riktig" den gangen for 35 år siden, da mamma bare slapp meg ned bakken på en vinglete sykkel.

Ikke rart vi har blitt en generasjon fullstendig usikre foreldre, forresten. Når vi til og med får servert en firepunkt fasit på hvordan vi skal lære barna våre å sykle!

Nå må vi snart begynne å ha litt tiltro til at dagens foreldre er relativt smarte mennesker, som ikke trenger å bli fortalt helt ned på detaljnivå alt fra hvordan vi skal få i barna våre mat, lære babyen å sove, hvordan vi skal rose barna våre riktig, hvordan vi skal snakke til barna, snakke med barna, hvordan vi skal lage grenser for dem, hvordan vi skal holde grensene, vaske håret deres, og nå altså hvordan vi skal lære dem å sykle.

Hva skjedde med å tenke litt selv?

 

Les også: Gi barna barndommen tilbake

Les også: Skal vi forby barna å klatre i trær?

 

PS: For flere oppdateringer om frittgående barn med skrubbsår og foreldre som gjør alt feil følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

 

På Ikea med små barn

Vi gjorde det igjen. Uten å ha lært noen ting fra forrige gang. 

Vi pakket ungene inn i bilen, og satte kursen mot Ikea. 

 

 

Det går forsåvidt greit i bilen. Barna sover og de voksne får en liten pause. Det gjelder å lade opp før stormen. Vi vet hva som venter oss. Tror vi ...

Rett innenfor inngangen ligger Småland. Det er her det begynner. Barna står i vinduet og ser med store øyne på de andre barna som leker i lekerommet. De vil inn. Du forsikrer deg fjorten ganger om at det er helt sikkert at de vil være der inne mens du handler. For mamma kan ikke bli med.Dette er bare for barna. 

Ja, det er det de vi. De vil leke i lekerommet. Uten mamma.

Da barna er ferdig registrert, går det plutselig opp for dem at mamma ikke skal bli med inn. De  begynner å gråte, og vil ikke inn likevel.

Okei.

Du finner handlevogner og traller med plass til begge ungene. Så tar du heisen opp.

Sofaavdelingen. Det går greit. Du kikker på flere, og prøvesitter et par stykker.

Du kommer deg også rimelig greit gjennom bokhyllene og tv-møblene.

Men i kjøkkenavdelingen begynner ungene å bli rastløse. De vil ikke sitte i handlevognene mer. Du løfter dem ned og formaner dem om å holde seg i nærheten.

Når du når avdelingen med middagsbord og spisestuer, er de borte. Du leter frenetisk mens angsten stiger i deg. Må alle disse folkene være her akkurat i dag da? Det kryr jo av mennesker her!

Du løper gjennom kontormøblene, og finner igjen ungene i sengeavdelingen. Rullende i sengene.

Du kjenner at du egentlig er ganske trøtt og har fått nok allerede. Du vil hjem. Du later som du prøver madrassene, bare for å få slappe av litt. Så dupper du.

Du våkner et par minutter senere og kikker deg forskrekket rundt. Alt ser ut som vanlig. Ingen har lagt merke til deg. Bortsett fra et ungt par som står et par senger bortenfor og hvisker og ler dempet.

Du samler sammen barna som hopper i noen senger rett bortenfor, og går videre. Gjennom garderober og skap. Og endelig kommer du til barnemøblene.

Her er det bare å slippe barna fri. La dem få løpe og hoppe og skli og teste ut alle møblene og lekene. Du finner en barnestol, synker ned i den og lar barna holde på en halvtimes tid.

Så er det mat. Kjøttboller og karamellpudding går ned på høykant. Du sørger for å få bord ved lekeområdet, så barna kan leke mens du spiser.

Så begynner den virkelige prøvelsen: Første etasje. Etasjen med alt stæsjet.

Barna er mette og fornøyd. De har lekt og fått ut litt energi. Du er ved godt mot.

Du kommer ikke lenger enn halvveis inn i køkkenutstyr-avdelingen før begge barna vil ut av handlevognene igjen. Men de vil ikke gå. De skal bæres. Eller slenges. Det vil si at du skal holde dem i begge armene og slenge dem fremover med foten for hvert skritt du tar.

Du forklarer bestemt at det ikke er aktuelt. Enten må de sitte i handlevogna, eller så må de gå selv.

Det ender med at du bærer den ene og slenger den andre.

Du velter en lampe i lampeavdelingen. Et speil går nesten i gulvet i speilavdelingen. Barna river ned en stabel med tepper i teppeavdelingen og en bilderamme i krimskrams-avdelingen.

Barna forsvinner igjen ved småoppbevarings-møblene. Du finner dem igjen ved bildene. De ligger midt på gulvet og stenger all passasje. Flere titalls, sure øyne speider rundt og leter etter foreldrene.

Jepp. Det er meg. Jeg er mammaen deres. Du plukker dem opp og plasserer dem i handlevognene igjen.

De sitter stille i to minutter. Så vil de ned.

Nå gir du opp. Nå gjelder det bare å få sanket inn det aller viktigste og komme seg ut i bilen. Du lar barna gå helt på selvstyr og håper de ødelegger mist mulig.

I kassakøen frister du med is og kokosboller hvis de oppfører seg pent og ikke river ut alle telysene og batteriene som ligger i boksene langs køen.

Du driter i at de søler is over hele seg. Du bryr deg ikke om at de tar på deg med grisede hender. Nå vil du bare hjem.

Du triller to fulle handlevogner med to hysteriske unger ut til parkeringen. Lemper alt inn i bilen, og lover deg selv at du aldri, aldri skal dra på Ikea med små barn igjen.

 


Aldri mer!

 

 

PS: For flere oppdateringer fra inkonsekvent mamma som aldri lærer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Hva synes svigermor om posekake?

//Annonse

Vi er på besøk hos bestemor og bestefar i Stavanger.

Og siden det er midtsommerdag i dag, tenkte jeg at jeg skulle overraske svigers med kake.

 



 

Svigermor er en sånn dame som virkelig kan bake. Hun baker ekte kaker, uten juks. Gode kaker, med ekte smør og sukker. Avanserte kaker med frukt og bær. Verdens beste sjokoladekake og min absolutte favoritt: Bostonkake.

Men hva synes egentlig svigermor om mine posekaker? Om mine ferdigkaker fra Regal?

Vel, jeg tok med meg Lillesøster ut på kjøkkenet, og rørte ut en pose eplekake med smør og vann.

 

Ehm. Vi slikker på sleiva etter vi har hatt røra i formen vel. Ikke mens vi rører ...

 

Så skrellet og delte jeg et par epler i biter som jeg stappet ned i deigen. Jeg blandet i noen bringebær også. Og strødde sukker og kanel på toppen. Svisj inn i ovnen i 30 minutter.

 



Perfekt midtsommerdag-kake

 

Jeg var litt spent. Jeg hadde ikke sagt noe om at det var Regal kakemiks jeg hadde baket.

Men svigermor ga tommel opp.

Og jeg pustet lettet ut.

 

Mmm. Hiv innpå. 

 

Ikke har jeg tenkt å gi henne oppskriften heller. Det blir min lille hemmelighet.

(Hvis hun ikke leser bloggen min da , så klart ?)

 



Hey. Den kaka forsvant litt vel fort ...

 

Vet du forresten at midtsommerdag, eller midtsommerblot, er en hedensk offerfest våre norrøne forfedre holdt 28 dager etter sommersolverv?

I dag kan du også spå været for høsten. Er det fint vær i dag, blir det en fin høst. Regner det i dag, blir det en våt høst.

Her i Stavanger er det til forandring strålende sol i dag. Det lover godt for svigers i hvert fall.

 

PS: For flere oppdateringer om hverdagsjuks og lettvinte løsninger, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

Spill- og filmanbefalinger til bilturen

Husker du barndommens lange, varme bilturer i sommerferien?

Time etter time i varm sommerbil.

 



 

Vi stappet den røde Lada-en vår full hver sommer og kjørte til mormor og morfar i Trondheim. Det tok en hel dag. 

En hel dag var broren min og jeg tvunget til å sitte sammen i et lite baksete, med kun en gul walkman med mikstape og et Donald-blad på deling. 

Kun avbrutt av noen stopp på rasteplasser med medsmurt matpakke og ferdigblandet saft på tomme brusflasker.

Vi hadde ingen spill, ingen apper, ingen filmer og ingen YouTube til å underholde oss. 

Jeg aner ikke hvordan mine foreldre overlevde de lange bilturene hver eneste sommer.

Jeg husker hvordan vi kjedet oss, maste gjentatte ganger om vi var fremme snart, kastet ting på hverandre og kranglet om hvor den imaginære sperrelinjen mellom oss i baksetet gikk.

Heldigvis har vår generasjon foreldre både nettbrett og smarttelefoner tilgjengelig.

I sommer kjører vi tur/retur Raufoss - Stavanger for å besøke bestemor og bestefar. Det er godt og vel ti timers kjøring hver vei. Jeg skal i hvert fall sørge for fulladede nettbrett med masse gode spill på.

Jeg har begynt å anmelde barnespill, -apper og -filmer for Kiddly.no.

Kiddly er en relativt ny nettside som gir deg anmeldelser av gode spill, apper, filmer og tv-program for barn. 

Det er jo en jungel av spill og filmer der ute. Og jeg vet hvor vanskelig det er å finne gode spill og apper til barna.

Denne gangen har jeg foreslått og anmeldt fem spill som er lette å spille med små fingre på svingete veier i humpete biler. 

Les spillanmeldelsene mine her: Fem supre sommerspill til bilturen

 

Perlespillet Pearly er en stor favoritt hos fireåringen

 

Og så har jeg foreslått  fem gode barnefilmer som garantert vil slå an i baksetet når "Er vi fremme snart" begynner å gå på repeat.

Les filmanbefalingene mine her: Fem fabelaktige filmer til bilturen

 

Jeg har forresten anmeldt ti superhelt-spill for barn som digger superhelter tidligere: Superhelt-favoritter

  

Les også: Er vi fremme snart?

Les også: I dag ble det seks timer skjermtid

 

Har du noen kule spill eller filmer å anbefale for svette bilturer?

 

PS: For flere oppdateringer om spill og film for barn, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Når småbarnsforeldre feirer bryllupsdag

Vi hadde bryllupsdag forrige fredag.

Hele fem år har vi vært gift. Det er jo på en måte et litt rundt tall det. Trebryllup, faktisk.

 



 

Vi hadde store planer.

Først skulle vi kose oss hele familien med pizza og bowling.  Barna elsker bowling, og gledet seg som små mus på julekvelden til å få velte ned de store kjeglene i enden av banen.

Så skulle vi få de to minste barna i seng så fort som mulig, og betale 14-åringen for å sitte barnevakt.

Vi skulle snike oss ut, kose oss i kveldssolen på et piknikkteppe og dele en flaske champagne, spise en bedre middag på fin restaurant med deilig vin til, og så avslutte kvelden med heftig femårssex.

Alt mens vi flettet hendene i hverandre, så hverandre dypt inn i øynene og hadde lange, gode samtaler om livet og om kjærligheten.

Mannen skulle fylle opp glasset mitt med champagne og kysse meg i nakken. Jeg skulle stryke han over ryggen og mate han med jordbær.

Vi skulle gjenoppleve den yrende forelskelsen som en gang bruste i kroppen. En gang, for lenge, lenge siden, før barna ble født og vi bare hadde oss selv og hverandre å tenke på.

 


Forelsket i London, pre kids.

 

 

Vi skulle være våkne hele natta og tenke at det er bare én gang vi har femårs bryllupsdag, og at akkurat i natt tenker vi ikke på at barna våkner seks i morgen tidlig.

Det ble ikke helt som planlagt.

Ungene luktet lunta, og sovnet ikke før nærmere halv ti om kvelden.

Da var jeg utslitt etter å ha løpt etter en naken fireåring i tjue minutter for å få på henne pysj, truet begge ungene med at hvis de ikke pusset tenner nå, ble det ikke lesing på sengekanten i kveld, hvilket jeg ikke holdt, og endte opp med å lese likevel.

Jeg var inn og ut av soverommet minst seks ganger med barn som måtte tisse, så bæsje (hvorfor kan ikke små barn tisse og bæsje samtidig når de først er på do?) og barn som var tørste.

Det var barn som hoppet i sengene sine, som sang mens jeg prøvde å lese, som pratet mens jeg prøvde å synge og som slo på lyset mens jeg slo det av.

Jeg måtte trøste barn som plutselig ble livredd for mygg (!), og jeg måtte forsikre dem gjentatte ganger om at varm lava ikke kan komme rennende inn på soverommet og at haier kun lever i havet. 

Mannen ble småsur da han fant ut at den fine skjorta hans ikke var vasket, og jeg ble småsur fordi han ble småsur. Han kunne vel ha vasket den selv.

Fjortenåringen var trøtt og sovnet før småungene.

Mannen snublet i bordet og slo albuen sin. Jeg fikk migrene og kom plutselig på at jeg ikke hadde vasket håret de siste fire dagene.

Da ungene endelig sovnet, sank vi ned i hvert vårt hjørne i sofaen.

Jeg kikket bort på mannen.

Skulle jeg virkelig gå i dusjen nå, vaske håret, barbere legger og bikinilinje, sminke meg, føne håret, ta på meg fin kjole, øredobber og smykker, høye hæler, drikke champagne, flette fingre, se mannen inn i øynene og snakke om kjærlighet i flere timer?

Mannen må ha sett desperasjonen i blikket mitt.

«Skal vi bare legge oss i senga og se en serie, eller?» mumlet han fra hjørnet sitt.

Akkurat da kjente jeg hvor høyt jeg virkelig elsker mannen min.

Jeg hoppet inn i treningsbuksa, tok på meg de tykke kosesokkene mine, fant frem barnas halvspiste potetgullposer og krøp opp i sengen. Sammen med mannen min.

Vi så hele to episoder av Downton Abbey. Jeg tror vi sovnet begge to mot slutten av den siste.

Om jeg er skuffet?

Over hodet ikke.

Dette var en perfekt feiring av vår fem års bryllupsdag. Finere kunne det ikke ha vært. 

 

Les også: Det er oss mot resten

Les også: Er det en annen?

 

Hvordan er din versjon av en perfekt feiring?

 

PS: For flere oppdateringer om småbarnslivet og hverdagskjærlighet, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

Seksualopplysning overload

Ungdom i dag er utlært innen sex allerede før de så mye som får mulighet til å ta på en pupp. De vet alt om vaniljesex, creampie, multiorgasmer og forskjellige fetisjer før de får sitt første tungekyss.

Har det blitt seksualopplysning overload i samfunnet vårt?

Portrait of young caucasian couple kissing.
Licensed from: BDS / yayimages.com

 

 

 

Har seksualopplysning for ungdom blitt så detaljrikt at det ikke er noe spenning igjen?

Jeg ble intervjuet av Aftenposten forrige uke om ungdom og seksualopplysning.

Bakgrunnen var Tore Renbergs kronikk - Jeg vil ha sexen tilbake til pornobladene i skogen

Han skriver blant annet:

«Jeg er sorry for det, ungdom, kall meg gamlis, kall meg konservativ, men jeg synes dere vokser opp i en uverdig og påtrengende offentlighet.

Jeg er sorry for det, ungdom, men jeg synes det er dritkjipt å tenke på at dere er utlært på alt som har med sex å gjøre lenge før dere har fingra en partner, ja, lenge før dere har sett en pupp noe annet sted enn på nettet.»

Han kritiserer spesielt NRK P3s seksualopplysningsprogram Juntafil, og mener de gir altfor detaljrik informasjon til ungdommen.

Jeg er litt enig med Tore Renberg. Hva skjedde med å la ungdommen få prøve og feile litt? Å være litt nysgjerrig og ikke helt vite hva som venter en. Prate litt og hviske om det, og så teste ut når tiden er inne.

Hva skjedde med spenningen ved det ukjente?

Kanskje blir det litt teit. Kanskje blir det litt flaut. Men det gjør ingen ting. Vi har alle vært der. Prøvende, famlende. Det hører med. Det er en verdifull opplevelse.

Likevel ser jeg nødvendigheten av programmer som Juntafil.

I dag er det mye skriving om sex og kropp i mediene. Pornoen er mye lettere tilgjengelig enn den var før. Pornoen er også mye mer urealistisk enn de uskyldige pornobladene vi vokste opp med.

I dag googler ungdom det de lurer på. Og vi vet alle at googling kan gjøre en mer forvirret enn opplyst.

Da kan det være verdifullt med programmer som Juntafil som gir god informasjon, i stedet for feilinformasjon.

Likevel, jeg har lyst til å fortelle ungdommen vår at man ikke trenger være ekspert på sex for å kunne ha sex.

Når man føler tiden er inne, er det bare å hoppe i det.

Gjør det som føles greit, og si nei hvis det er noe man ikke vil.

Trenger man egentlig å vite hvordan man får multiorgasmer før man i det hele tatt har hatt en helt vanlig en?

 

Les også: Innovertiss og utovertiss

Les også: Barn og blomster og bier og sånn

Les også: Når småbarnsforeldre har sex

 

Synes du det er seksualopplysning overload i samfunnet vårt i dag?

 

 PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

 

 

.

Heftig stisykling i Trysil

//Sponset opphold

Jo visst er det deilig med lange, slappe sommerdager. Dager der man bare ligger på verandaen og vifter med tærne mens barna plasker i plaskebassenget og hopper på trampolina.

Men av og til, er det ganske fint med aktiv ferie også. Spesielt når man kan være aktiv sammen hele familien.

Forrige helg var vi på Trysil og testet deres splitter nye sykkelløyper i Trysil bike arena

 


Go, go, go! Ja, du klarer det. Trysilguiden heier en litt usikker femåring fremover i treningsløypa. 

 

Trysil er vel egentlig best kjent som Norges største skidestinasjon. Men nå satser de på sommeraktiviteter også. Blant annet stisykling. I år kan de skilte med en helt ny ti kilometer lang sykkelsti som passer for både barn og voksne.

Vi fikk et stisykkelkurs før vi bega oss ut i sykkelstien i skogen.

Bak hotellet vi bodde på, var det laget en sykkelbane med forskjellige hindre og utfordringer som balansesykling, slalomsykling, hopp, dumper og vippe.

 

 Dyktige instruktører lærte oss alt om riktig bremsing, hvordan få best balanse, demping og hopping. 

 



 

Kurset er anbefalt for barn fra seks år og oppover. Men har du mindre barn som er trygg på sykkelen, passer dette kurset godt for dem også.

Min lille fireåring har ikke kastet støttehjulene ennå, og fikk kanskje ikke så mye ut av kurset. Men hun koste seg i hinderløypa likevel. 

 


Juhuu, hvor det går!

 

Etter kurset, dro vi ut i skogen og til den nybygde sykkelløypa kalt Gullia. Løypa ligger bare 500 meter unna hotellet.

Det er helt gratis å sykle i løypa. Det er også gratis å øve i øvingsbanen bak hotellet. Det eneste som koster noe, er hvis dere vil ha kurs først, og instruktører med dere i løypa første gangen. 

Er du klar? Spenn fast hjelmen og kast deg utfor. 

 


I skogsløypa.

Hjelp, tør jeg dette da?

 

Først gikk det veldig fort nedover på humpete stier. Femåringen hvinet høyt når han endelig torde å slippe bremsen og la seg trille nedover og nedover. Fortere og fortere.

Så gikk det litt hit og dit på svingete grusstier. Over planker og broer. Mellom store, mektige trær. Over hauger og humper, opp bakker og ned på andre siden.

 

 

Løypen passer for både nybegynnere og for erfarne stisyklister. Man velger linje etter ferdighetsnivå. Linjene med forskjellige vanskelighetsgrader går ved siden av hverandre og følger den samme hovedstien. Dermed kan både små og store sykle sammen samtidig som alle i familien får utfordringer tilpasset sitt nivå.

 

 

Husk å legge inn steinplukke-pauser. 

 

Siden vi hadde såpass små barn, tok vi en snarvei tilbake til veien ca. halvveis i løypa.

Men da vi møtte resten av gjengen som hadde syklet hele løypa, hadde de store stjerner i øynene. De smilte stort, fektet med armene og snakket entusiastisk om de kule nedoverbakkene. 

Denne sykkelstien er dog ikke noe for små barn med støttehjul. Derfor plasserte vi fireåringen i et barnesete bakpå sykkelen.

Det gikk greit, vi kom oss gjennom løypa, men det var kanskje ikke helt ideelt. 

 

 

Tre millioner kroner er det lagt i denne løypa. Og etter ytterlige utvidelser som åpner til neste år, er det svidd av hele ti millioner kroner. Vi kommer garantert tilbake neste sommer.

Uten støttehjul!

Sykkelstien er anbefalt for barn fra seks år og oppover. Men akkurat som på stisykkelkurset, er turen ypperlig for mindre barn som har syklet mye og som behersker syklingen godt.

Har man ikke egne sykler, kan man leie både sykkel og utstyr.

Vi fikk også være med på en fjelltur til Knettsetra. Vi tok stolheisen opp i fjellet, og tok beina fatt ned til Knettsetra.

 


Skummelt? Nei, slutt da. Dette er bare kult. 

 

 


Nydelig utsikt fra toppen. 

 


Ja da, klart det er greit å sjekke Insta på fjellet også. 

 

Turen tok en god halvtime med små fireårs- og femårsbein. Det er mye nedoverbakke, til tider ganske bratt. Det ble både langt og slitsomt for de minste barna.

Har du mindre barn, anbefaler jeg å ta dere god tid og legge inn mange pauser.

 



 


Han smiler tappert her. Men jeg skal love deg han så helt annerledes ut i ansiktet etter en halv times fjellvandring i nedoverbakke med femten kilo på nakken. 

 

På Knettsetra får du forresten kjøpt verdens beste rømmegrøt. Bare den alene var verdt hele den lange turen. 

 


Veldig, veldig god!

 

Og i skogen bak setra er det en råtøff hinderløype.

 


Hilderløype, med is i hånden. 

 

Det er også mulig å kjøre opp til Knettsetra dersom man ikke vil ta stolheis eller gå.

Er man skikkelig glad i å sykle, kan man ta med sykkelen på heisen opp, og enten sykle rundt toppen av fjellet, eller kaste seg ut i stiene som går ned fra fjellet. Heisen går lørdag og søndag i hele sommer.

Vi bodde på Radisson Blu Resort Trysil. Et veldig barnevennlig hotell med både eget lekerom med trampoline, oppblåsbar turnmatte og bordtennis, eget lekerom for de minste med puter og sklie, bowling og badeanlegg med stort basseng, to barnebassenger, klatrevegg og boblebad.

 


Det store lekerommet var veldig populært. Så populært at barna tuslet ned hit helt alene om morgenen, og lot mannen og meg sove et par timer ekstra (!)

 

 


Striiiiike!

 


Storegutt og Lillegutt i badebassenget.

 

 

Og så dere teste den store innendørs surfebølgen.

 



 



 


Ups ...

 

Det er også et spa på hotellet hvis du klarer å lure deg unna barna noen timer. 

Og Trysilfjellet Golf ligger i gangavstand fra hotellet. Mannen er spinn hakke golfgal og måtte selvfølgelig teste banen.

 

 

Med på turen var også Mammadamen, Mammanett.no og Reis med barn. Skikkelig kule damer med herlige barn som virkelig fant tonen. 

Akkurat slik skal forresten en femårings knær se ut etter en helg med stisykling i Trysil:

 



 

Liker du å sykle? Og liker du avslappende eller aktive ferier best?

 

PS: For flere oppdateringer fra vår sommer, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

  

 

 

 

.

Er det en annen?

Han lette egentlig etter husnøklene.

Igjen.

Nok en gang var nøklene borte, og han kunne ikke huske hvor han hadde gjort av de.

Han lette i alle lommene sine. Både på buksene og jakkene.

Han klødde seg i hodet, og trålet gjennom hylla i stua, oppå peisen, kjøkkenbenken og benken i gangen.

Han tenkte, lurte og undret.

Hvor hadde nå de nøklene tatt veien?

Han rotet rundt i kurvene med sykkelhjelmer, refleks og vanter i gangen.

Og der, under en refleksvest, over en regnponsjo, lå det en hvit konvolutt.

Han kikket på den. Det stod ikke noe navn på den. Ingen mottaker. Ingen ting.

Konvolutten var ikke limt igjen.

Han snudde den rundt og åpnet den. Kikket nedi.

Et kort?

Han kikket seg rundt. Ingen så ham.

Han tok kortet opp fra konvolutten.

Det var rødt, med røde og gullfargede hjerter på.

 

 

 

«Kjærlighetserklæring» stod det med løkkeskrift.

«Jeg trenger deg ?» stod det også.

Og «Jeg blir bare mer og mer glad i deg».

Han smilte. Lukket øynene et øyeblikk, og tenkte på bryllupsdagen om tre dager.

Han la kortet tilbake i konvolutten og la konvolutten tilbake mellom regnponsjoen og refleksvesten. Satt kurven tilbake under benken, og fant nøklene på gulvet, bak posen med tomflasker.

Tre dager senere kysset han kona si og ga henne bryllupsdag-gaven. Hun fikk et  langweekend-yogakurs på fjellet.

Hun smilte. Det var helt tydelig at hun elsket gaven.

Han fikk to billetter til et sommershow og en innrammet plakat med teksten til kjærlighetssangen deres. Bryllupsvalsen de danset i bryllupet for fem år siden.

Han fikk ikke noe kort.

Kanskje senere, tenkte han og dro kona inntil seg.

De spiste middag, de kysset, de flettet hender og fortalte hverandre hvor høyt de elsket hverandre.

Kvelden kom, og de slukket lyset.

Fortsatt ikke noe kort med «Kjærlighetserklæring» skrevet på forsiden med rød løkkeskrift.

Dagen etter sjekket han kurven i gangen. Kortet var borte.

To dager senere er de på Ikea. Barna krangler i baksetet mens de suser bortover E6 med bilen full av kjøkkenutstyr, pledd, puter og en ny kommode til barnerommet.

«Åh, nei men, se her da», utbryter hun og drar opp en hvit konvolutt opp fra innsiden av bildøra.

«Denne var jo til deg. Det har jeg helt glemt».

Hun åpner konvolutten og leser: «Kjærlighetserklæring ? jeg trenger deg ? jeg blir bare mer og mer glad i deg».

Han smiler.

Selvfølgelig. Hun hadde jo bare glemt det.

 



 Ups ...

Les også: Det er oss mot resten

Les også: Han slutter aldri å overraske

Les også: Hva jeg sier og hva han hører

 

PS: For flere oppdateringer om glemsk kjærlighet, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Gi barna barndommen tilbake

Barn mellom 6 og 12 år er mindre ute og leker nå enn før. De er også sjeldnere på besøk hos venner.

 

 

 

Dette meldte Aftenposten.no for et par uker siden i artikkelen Vi stjeler barndommen fra barna

Transportøkonomisk institutt har sett på barns fritidsliv i årene 2013/2014 og sammenliknet med 2005.

Les hele rapporten her

Det viser seg nemlig at andelen barn som sier de leker eller oppholder seg utendørs har gått ned fra 2005.

For ti år siden, sa 26 prosent av alle 6-12 åringer at de lekte ute mer enn to timer hver dag. I 2013/2014 sier kun 13 prosent det samme.  

 

Hvor ofte barn forteller at de leker eller oppholder seg utendørs utenom skoletid / AKS uten voksne:


Statistikken er hentet fra TØI rapport "Barns aktiviteter og daglige reiser i 2013/14"

 

Det er også en sterk nedgang i hvor ofte barna er sammen med venner utenom skoletiden.

Mens 12 prosent av barna oppga at de besøkte venner hver dag i 2005, oppgir kun 3 prosent at de besøker venner hver dag i 2013/2014

 

Hvor ofte barn besøker venner utenom skoletid: 

 

 
Statistikken er hentet fra TØI rapport "Barns aktiviteter og daglige reiser i 2013/14"


 

Det er flere grunner til at barn leker mindre ute og sammen nå enn før. Både sosiale medier, data og spill, og organiserte aktiviteter får mye av skylden.

Sosiolog og forsker ved Transportøkonomisk institutt, Susanne Nordbakke, sier til Aftenposten at vi stjeler barndommen fra barna våre ved å involvere dem så tidlig i organiserte aktiviteter med stramme tidsplaner. Hun er bekymret for barna som får mindre tid til å utfolde seg på egen hånd. Vi vet altfor lite om hva det organiserte fritidslivet gjør med barna våre

I Aftenposten kunne vi lese om elleve år gamle Nicolai som både går på fotball, håndball, terrengsykling, langrenn og spiller saksofon i korpset. Han har nesten ikke tid til å være med venner utenom de organiserte aktivitetene  

 

 
Faximile fra Aftenposten.no 19/6 2015

 

 

Én ting er at barna ikke får utforske motorikken og de fysiske grensene sine i fred. At vi voksne er der hele tiden og overvåker, overbeskytter og legger til rette.

Men en annen, og vel så viktig ting, er at barna ikke lenger lærer det sosiale samspillet med andre barn på egen hånd.

Man sparker ikke fotball i gata lenger, og krangler om det var mål eller ikke. Man trenger ikke knuffe og forhandle om hvem som skal stå i mål når keeperen må inn og spise middag. På fotballtreningen ordner trenerne opp i sånt. Treneren deler inn lag, har klare regler og bestemmer om det var mål eller ikke, og hvem som skal være keeper.

Barna trenger ikke finne egne regler for hvem sin tur det er til å hoppe på trampolinen på lekeplassen. Vi voksne er i nærheten og lager køsystem, så alle får hoppe like mye. 

Vi overvåker leken og passer på så alle barna deler likt, bytter på, får holde på like lenge og at ingen sniker i køen.

Trenerne lager regler for leken slik at barna våre ikke blir uvenner eller krangler. Gjør de det, er vi der med en gang og mekler.

Hva gjør dette med utvikling av empati og evnen til å finne løsninger selv?

Hvis vi voksne håndhever reglene og passer på at ingen av barna trår utenfor sperrelinjene vi har trekt opp, hva skjer da med evnen til å tilpasse seg regler og sosialt samspill? Hva med den viktige lærdommen man får av å prøve og feile og finne løsninger selv?

Den viktige frileken i gata holder på å forsvinne.

Vi voksne serverer leken og aktivitetene organisert, ferdig pedagogisk sammensatt med passe deler utfordring og mestring, og med all fare, ubehag og konflikt luket vekk.

De fleste konfliktene barna havner opp i, klarer de også fint å ordne opp i selv. De trenger ikke oss voksne til å mekle for seg.

 

La nå barna få barndommen sin tilbake. 

 

Les også: Stadig flere barn blir utbrent

Les også: Slipp barna fri

 

 

 PS: For flere oppdateringer om frittgående barn, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Det er oss mot resten

Vi hadde fem års bryllupsdag på fredag.

 


Foto: Lisbeth Andresen

 

 

Det har ikke vært lett. Vi har kranglet så busta fyker. Eller, jeg har kranglet og mannen har hevet øyenbrynene og ristet på hodet.

Vi har kranglet om barneoppdragelse, vi har kranglet om barnas leggetider, vi har kranglet om husarbeid, vi har kranglet om økonomi, om sex, om hvem som har sovet mest, om hvem som har stått opp flest ganger med barna, om hvem som er mest sliten, om hvem sin tur det er til å klippe plenen og om hvem som har mest å gjøre på jobben.

I perioder har vi vært så lei av hverandre at vi ikke har orket å snakke sammen. Så lei at vi nesten ikke har orket å se på hverandre en gang.

Jeg har prøvd å forandre han flere ganger. Tenkt at hadde han bare vært litt mer ryddig. Hadde han bare tatt litt mer initiativ til å få ferdig ting han har begynt på i huset. Hadde han bare vært litt mer oppmerksom på meg og mine behov. Så hadde alt blitt så mye bedre. 

Hvorfor i alle dager gidder vi da, egentlig?

Fordi et ekteskap handler om så mye mer enn de daglige kranglene og irritasjonen.

Selv om jeg får lyst til å kaste mannen ut av vinduet når han nyser (Han nyser helt usannsynlig høyt), og kaste harde ting etter han når han lager vanvittig mye lyd når han spiser, så har vi en ting sammen som overskygger alt annet: Det er oss to mot resten.

 



 

Når jeg får kjeft og kritikk for noe jeg har skrevet på bloggen, forsvarer han meg alltid. Selv om han ikke alltid er helt enig med meg.  

Når jeg har kranglet med barna en hel dag, og er så lei, så lei, at jeg bare har lyst til å legge de ut på Finn.no. Når jeg har oppført meg like barnslig som fireåringen selv, og bare ser hindre i stedet for løsninger. Da står han der med et forståelsesfullt blikk og en god klem.

Når jeg har jobbet altfor mye altfor lenge, feriepengene er brukt opp to dager etter vi fikk de, bilen har tatt kvelden, barna har øyekatarr og Netflix er nede, da er mannen der og forteller meg at dette kommer til å ordne seg. 

Når jeg har gjort noe dumt, og må rydde opp, står han ved siden av meg og heier, og forteller meg at dette kommer til å gå bra.

Da vi giftet oss for fem år siden, valgte vi en litt utradisjonell bryllupsvals: «Nothing else matters» av Metallica.

Ja, det er faktisk en vals.

På bryllupsdagen i år, fikk mannen en innrammet plakat med teksten til sangen. For å minne oss på at uansett hvor mye vi krangler om barn og husarbeid, uansett hvor irritert han er på meg for at jeg alltid skylder på han når jeg ikke finner nøklene, selv om det ofte er jeg som har lagt de på feil plass, og uansett hvor høyt han nyser, så har vi hverandre.

 

 

 

Det er oss mot resten.

And nothing else matters.

 

Les også: Skal du være sur lenge eller?

Les også: Og så sitter han bare der ...

 

Hva krangler dere om?

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt passe lykkelige ekteskap, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

 

 

 

.

Minions inntar kinoen igjen

//Annonse

Vinneren er kåret og kontaktet på e-post. Det ble Anja. Hurra!

Det er endelig Minions-tid igjen!

 



(Lengre ned i innlegget kan du vinne en råkul Minions-koffert)

 

Her i huset digger vi de små, brillefine figurene fra Grusomme meg-filmene.

Og i denne filmen, er Minions selv hovedpersonene.

Visste du at Minions har eksistert helt siden tidenes morgen? Og kanskje til og med enda lenger.

I denne filmen møter vi Minions fra tiden før de møtte Herr Gru.

Minions har nemlig alltid hatt ett mål: Å tjene skurker. De har tjent både dinosaurene, store krigførere og selveste Dracula .

Å finne skurker er enkelt. Men å holde på dem, viser seg å være litt vanskeligere. I hvert fall når man er små og gule og elsker å trykke på knapper man ikke skal trykke på, røre ting man bør la stå i fred, og gå på steder man ikke bør gå.

Etter hvert ble det færre og færre skurker i verden. Og Minions trakk seg tilbake til Antarktis for å skape seg et nytt liv der.

Men hva er vel poenget med å leve, hvis man ikke kan tjene en skurk?

På midten av 60-tallet dro tre modige Minions ut i verden for å finne en ny sjefsskurk.

I Orlando møter de på superskurken Scarlet Overkill.

Hun har ambisjoner om å ta over verden og bli den nye dronningen av England.

 





 

Jeg digger denne filmen. Og jeg digger at det endelig er Minions som er hovedpersonene.

Fireåringen lo høyd og skingrende når Minions ramlet, snublet, snakket tøysespråk, lette etter bananer og gjorde stor skade på omgivelsene. Hvilket de gjorde jevnlig gjennom hele filmen.

 

 

Femåringen min har maur i rumpa, og klarer sjelden å sitte stille gjennom en hel film. Verken på kino eller hjemme.

Det gjorde han ikke under denne filmen heller. Men de hodestående øvelsene i kinosetene, klatringen over seteryggene og rundene rundt på gulvet begrenset seg til kun to ganger! (Heldigvis satt vi helt bakerst. Vi har lært!)

Og tro meg, det er et veldig godt tegn på at filmen er bra.

 



 

 

Filmen er tillatt for alle, og har premiere over hele landet i morgen, fredag 3. juli.

Les mer om filmen og sjekk kinoprogrammet  her

 



 

Har du forresten lyst til å vinne en råkul Minions-koffert?




 

Legg igjen en kommentar og fortell meg hvem du vil vinne kofferten til, så trekker jeg en vinner på søndag.

PS: Det er i aller høyeste grad lov å vinne kofferten til seg selv. Det hadde jeg gjort.

Og du, følg gjerne Minions på Facebook også.

Ha en fin kinohelg!

Hvis voksne oppførte seg som barn

Noen ganger savner jeg å være barn. Husker du hvordan det var?

Alltid noe nytt. Nysgjerrig på alt. Stor wow-faktor, lett å begeistre, spontan og ubekymret. Alt var en lek.   

Når slutter vi egentlig å være barn?

 



 

Tenk deg at vi voksne var like spontane og barnslige som barn.

Tenk deg at vi voksne mistet det filteret i hjernen som filtrerer bort morsomme, men kanskje ikke helt passende ideer, før vi setter de settes ut i livet.

Tenk deg så gøy:

 

Det er kjærestekveld. Dette har dere gledet dere til lenge.

Ungene er plassert hos besteforeldrene.

Dere har spist ost og kjeks, og drukket en nøye utvalgt hvitvin. Tv-en er slått av. Mobilene er lagt igjen på kjøkkenet.

Dere har pratet i timevis. Om hverdagen, om en film dere har sett, om en bok dere har lest og om planene for oppussing av verandaen.

Klokken begynner å bli mye.

Dere ser på hverandre. Smiler lurt. Fletter hendene i hverandre der dere sitter ved siden av hverandre i sofaen.

Oss to. Bare oss to. Helt alene. Kjærestetid. Romantikk.

Dere vet hva som skal skje. Du fyller på vinglassene. Løfter ditt og tar en slurk mens du ser partneren din inn i øynene.

Små duggdråper renner sakte ned på utsiden av glasset. Du fanger den ene med pekefingeren. Den kalde, søte vinen gjør deg glad og rød i kinnene.

Dere kler dere nakne. Akkurat der, på sofaen. Ett og ett plagg. Dere begynner sakte. Men snart river dere av hverandre klærne. Klarer ikke vente.

Du snur deg rundt og fisker frem boksen med tusj og stempel fra bokhylla bak deg. Setter boksen mellom dere i sofaen.

Så kaster dere dere over tusjene, og tegner på hverandre.

Du ler høyt og peker på partneren som har fått rosa og lilla værhår i ansiktet. Du får en blå og gul hodefoting på magen. Med navlen din som nese.

Stempel oppover begge armene. Hulken-grønt ansikt. Svart sjørøverlapp over øyet.

Streker på kryss og tvers, tett i tett, over begge leggene.

Blomster i håndflaten.

Etter en halv time, synker dere sammen i sofaen. Utslitt, men fornøyd. Rundt dere ligger klær, tusjer, korker og stempelputer strødd utover sofaen, bordet og gulvet.

For en kveld!

 



 

 

Sola skinner. Endelig sommer. Endelig ferie. Dere er på hagefest hos et vennepar.

Folk smiler og er glad. Noen ler. Dere går rundt i hagen med små pappfat med tapasretter på i hendene.

Snakker litt her, ler litt der.

Markblomster står i blanke vaser rundt på bordene.

Det er varmt. Du svetter på ryggen.

Plutselig bare river du av deg klærne. Du strekker deg så lang du er og sukker høyt. Aaaaaaah, så deilig å gå naken. Du klør deg litt på leggen og går og henter deg et jordbær.

Borte ved buskene står mannen din og tisser. Han har også kledd seg naken. Han har plassert håndflatene i korsryggen og skyver hoftene frem. Han bøyer nakken frem og ser ned på tissen sin mens han ler høyt.

Wiiooo. Wiiooo. Wiiooo, ler han og svinger hoftene fra side til side, så strålen lager et sikksakkmønster over hekken.

Du ler. Ingen kan tisse som kjæresten din.

Åh, så stolt du er av han.

 

Du er i butikken. Mandagens storhandel må unnagjøres. Du henger over handlevognen med overkroppen og sleper deg søvnig mellom hyllene med tomatsuppe, hermetisk mais, tunfisk og erter.

Plutselig får du en idé.

Du sparker fra et par gangen med den ene foten. Så gir du gass og spinner rundt butikkhyllene med handlevognen mens du roper: Brrrrrrr. Brrrrrrr. Brrrrrrrrooooooom!

Du slædder i svingene, river ned en pakke dopapir, spinner opp forbi godterihylla og børner rundt ved melkeskapet. Du dulter borti de andre handlende, men kjører bare videre. 

Hey, dette ble jo en kul handletur likevel.

 

 



 

 

Tenk deg at du og partneren overnatter hos svigers. Dere våkner tidlig. Alle sover fortsatt. Dere prøver å lukke øynene og sove litt til. Men dere gleder dere så fryktelig til at det morsomme dere skal gjøre i løpet av dagen.

Kroppen kribler. Beina løper nesten av seg selv. Hodet er fullt av morsomme tanker.

Dere hopper ut av senga. Løper over det kalde gulvet. River opp døra til de voksnes soverom og kaster dere opp i sengen.

Juhuu! Roper dere mens dere stuper kråke opp mot hodeenden.

«Det er morgen. Det er morgen. Det er mooooorgen», synger dere så høyt dere bare kan mens dere holder hverandre i hendene og hopper opp og ned, før dere tar en salto, en hodestående og en piruett.

  

 

 

Du kikker ned på rullen med klistremerker du holder i hånden. Den du fikk til bursdagen din. Du hadde helt glemt at du hadde den.

Men nå fant du den plutselig igjen i en lomme i veska di.

Kollegaene dine har gått til lunsj. Du var egentlig på vei til kantina du og. Du måtte bare finne leppepomaden din først.

Du titter ned på klistremerkene. Det kribler i fingrene.

Du vet du ikke har lov, men du klarer ikke la være. Plutselig er det som om alle fornuftige tanker forsvinner. Du vet du kommer til å bli kalt inn til sjefen, og få en saftig reprimande. Men du klarer bare ikke la være.

Det er så gøy.

Og før du vet ordet av det, har du dekket kollegaenes pulter, stoler, telefoner, dataskjermer og stiftemaskiner med klistremerker.

Dette var gøy!

Du smiler og ler for deg selv mens du går mot heisen.

Oj, hvor du er sulten.

 

 



 

 

«Neste og siste stopp er rutebilstasjonen», sier bussjåføren over høyttaleranlegget.

Endelig fremme, tenker du og strekker deg i setet.

Du pakker sammen sakene dine. Et fotballblad, fotballkort, en halvtom brusflaske, en sjokolade, en epleskrott og iPaden.

Du er sistemann ut av bussen. Sjåføren har også gått ut. Sjåførsetet er tomt.

Du kikker ut vinduet. Sjåføren står og prater med noen av passasjerene.

Du ser tilbake til førersetet. Det store rattet. Den store girspaken.

Wow!

Før du vet ordet av det, sitter du i førersetet.

Du griper tak om det store rattet, og svinger det forsiktig fra side til side.

«Brom. Brom. Brombrombrom», brummer du fra langt nede i halsen.

Alt rundt deg forsvinner.

Du er bussjåfør. Du kjører denne råkule, digre bussen. Og passasjerene er helt avhengig av deg for å komme frem dit de skal.

«Brom. Brom. Brombrombrom»

Du ser noe bevege seg i øyekroken.

Du titter bort.

I trappa står bussjåføren og et par av passasjerene. De måper. Vet ikke helt hva de skal si.

Du smiler. Girer, trykker inn et par knapper og parkerer. Så hopper du ut av setet, griper veska di, og hopper ned trappa i jo jafs.

Ha det bra, roper du og vinker bakover med den ene armen, mens du hinkehopper bortover fortauet.

 

Flere her som savner barndommens små gleder?

 

PS: For flere oppdateringer fra barnslige foreldre, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

 

 

 

.