hits

august 2012

Mannens morgenkaos

Høye hyl trenger gjennom veggene, opp trappa og inn på soverommet der jeg ligger og sover. Er det snuppa? Jeg gløtter på det ene øyet. Nei, det er Lillemann. Det begynner å bli lyst ute. Jeg slenger dovent ut en arm og strekker meg etter moblien på nattbordet. Konstaterer at klokka er sju.

«Nå er det nok! Kom hit! Hvis du ikke…..mumle…..mumle…..så går du rett inn på rommet ditt!»

Jeg drar dyna over ørene og lukker øynene. Det er min sovemorgen.

Et halvt minutt senere slumrer jeg inn igjen. Mmmm, så deilig.

Har han kontroll, mon tro?

Et høyt smell røsker meg tilbake til virkeligheten. Noe gikk i gulvet. Eller i veggen. Jeg åpner øynene. Drar dyna vekk fra ørene og lytter. «Uæææææh! Uæææææh! Uæææææh!»

«Fyyyyy! Nå går du og …mumle…mumle. NÅ!»

Mere gråt.

Hva er det som skjer der nede? Og hva var det som gikk i veggen?

Stakkar Lillemann. Han gråter så sårt. Lurer på om ikke Sjur er litt vel streng med han nå. Han trenger vel ikke være så sint, tenker jeg før jeg sakte forsvinner inn i drømmeland igjen.

«Nei! Nei! Neineinei!» Dunk, bomp, bom, bombombom.

Himmel og hav. Hva skjer? Og der gråter lillesnuppa også. Åh, den gråten hennes. Den går rett inn i hjertet mitt og borer seg inn i det aller mykeste mammapunktet.

«Mammammammamma», gråter hun. «Mammammammamma».

Trøtt!

Jeg støtter meg på den ene albuen. Ser opp i taket. Venter.

Men plukk henne opp da, Sjur, tenker jeg. Stakkar, noe er galt. Hun har det vondt.

«Mammammammamma!» Jeg lukker øynene og presser peke- og tommelfingeren over neseryggen ved øyekroken.

Sjur kjefter. Lillemann roper «Nei! Nei! Neineinei!» Snuppa gråter «Mammammammamma!» Og jeg er trøtt. Skulle så gjerne sovet en time til. Nå når jeg har mulighet. Jeg legger meg ned på puta igjen. Lukker øynene. Prøver å sove. Sjur er en god far. Han vet hva han gjør.

Men hvorfor må han være så streng? Jeg setter meg opp i senga. Og hvorfor plukker han ikke opp snuppa?

Jeg ser for meg hvordan hun ligger alene på det kalde stuegulvet. Kanskje har han ikke kledd på henne ennå. Kanskje har hun slått seg. Eller klemt fingeren i døra. Hun ligger der, helt alene og gråter store tårer.

Og stakkar Lillemann. Han sitter sikkert med knærne trukket opp på stolen på rommet sitt. Mens han holder rundt bamsen sin med de små hendene sine så knokene blir hvite. Jeg ser for meg hvordan han bøyer hodet bakover og lener det inntil stolryggen mens han roper ut sin fortvilelse «Nei! Nei! Neineinei». Men det han egentlig sier er «Unnskyld, det var ikke meningen. Jeg er så liten, og forstår ikke alltid hvordan dere forventer at jeg skal oppføre meg. Kan jeg ikke få en klem? Vær så snill?»

Stakkar lillemannen min

Men Sjur, han bare kjefter. Jeg hører hvordan han går frem og tilbake. Så blir det stille. Hvorfor ble det stille? Hva gjør de nå? Hva holder de på med?

Jeg river dyna til side og går ut av senga mens jeg forbanner Sjur som ikke takler å være alene med barna.

«Hva gjør du oppe», spør han da jeg stikker det bustete hodet ned trappoppgangen.

«Jeg trodde du sov».

Sjur går rundt med snuppa på armen. Hun sutrer. Når hun ser meg, strekker hun armene mot meg. Jeg går ned trappa og tar imot henne. Hun var påkledd.

«Hva er det som skjer», spør jeg.

«Hva mener du», sier Sjur og ser rart på meg.

«Hvorfor gråter barna? Og hvorfor er du så streng?»

«Hvorfor gråter barna», sier han og himler med øynene.

«De gråter da rett som det er. Dessuten har de da ikke grått spesielt mye i dag. Bortsett fra at snuppa bæsjet og ikke ville bytte bleie. Og Lillemann ble sint fordi han ikke fikk stå på spisebordet og kaste legoklosser på katten. Det er lov å irettesette han da».

Jeg ser på klokka på veggen. Den er halv ni. Er det halvannen time siden jeg våknet? Det virker som ti minutter. Og det virker som om barna har grått hele tiden. Og at Sjur har kjeftet non-stop.

Jeg går inn på Lillemanns rom. Han står med ryggen til og drar ut skumgummi fra et lite hull i nakken på lillesøsters bamse.

Da han hører at jeg kommer inn, snur han seg og smiler fra øre til øre. «Mamma stå opp», roper han og løper mot meg. Lillesøster vil ikke dele oppmerksomheten og setter i et nytt hyl i det Lillemann når bort til oss.

«Slapp av. De har det bra. Jeg har kontroll. Hva trodde du egentlig», spør Sjur og tar lillesøster på armen.

«Nei, jeg vet ikke. Det bare hørtes ut som om… Nei, glem det. Jeg går og legger meg igjen», sier jeg og tusler opp trappen. Krabber opp i senga og trekker dyna over ørene. Han har kontroll, tenker jeg før jeg sovner igjen.

 

Klarer du å la partneren håndtere barna uten å blande deg?

Arveklær vs. shopping

«Syns du ikke det er litt dumt å få så mye arveklær til barna dine? Da kan du liksom ikke shoppe så mye nytt?»

Min høygravide venninnes gravidbukse-rumpe står rett i været. Armene hennes går som en propell gjennom tilbudskurvens innhold. Vi er på shopping til hennes snart ankomne lille arveprins.

Hva? Dumt med arveklær, nei.

To dager tidligere hadde jeg fått to esker proppfulle av klær etter mine barns tremenninger. Jeg satt på gulvet og rev ut klærne av eskene og slang dem rundt meg mens jeg så for meg Lillemann og Lillesnuppa i grønne selebukser og lilla kjoler.

Jeg elsker virkelig brukte klær! Har du noen gang hatt råd til å handle to esker fulle med klær til barna dine?

Derfor ble jeg veldig glad da jeg fikk høre at Polarn O. Pyret ikke bare har åpnet ny nettbutikk i Norge, men at de også har åpnet nettbutikk for kjøp og salg av brukte klær. Og tjenesten er helt gratis. Her kan du legge ut dine gamle Polarn O. Pyret-bukser, vel vitende om at de kommer til å springe mange flere kilometere med noen andres små bein. Eller podens favoritt t-skjorte, og tenke på at et annet barn kommer til å spise sjokoladeis som renner nedover t-skjorta mens mammaen sukker og sender oppgitte tanker til den allerede overfylte skittentøyskurven.

Polarn O. Pyret har også nylig lansert en egen kolleksjon for skolebarn mellom 6-12 år. Dette er stilige og komfortable klær som lar barn være barn.

Anbefaler alle å ta en tur innom den nyåpnede nettbutikken til Polarn O. Pyret.

Kanskje henger mitt elskelige forhold til brukte klær sammen med at jeg selv har en tre år eldre storebror som jeg arvet alle klærne etter. Har bare gode minner fra det, bortsett fra én gang da mamma absolutt skulle ha meg til å gå i en genser der det stod «Mister» over hele brystet. Jeg nektet, for jeg hadde da begynt med engelsk på skolen og visste godt hva mister betydde. Men mamma klarte å overbevise meg om at det ikke stod mister som i «herr», men mister som i å miste noe. Og det var jo tøft.

Nå skal det sies at jeg måtte bruke mye tid på å overbevise mine klassekammerater om det samme…

Hva er ditt forhold til brukte klær?

 

//Sponset av Polarn O. Pyret//

Campingkaos

Det begynte bra.

Første stopp på sommerferien var huset vårt på Hundvåg i Stavanger. Det vi nettopp har solgt, og som vi skulle bruke halve sommerferien på å flytte ut av og vaske ned før overtakelsen.

Vi bodde der i tre uker, og jeg pakket ut de tre koffertene våre allerede den første dagen. La klærne pent inn i klesskapet. Både mine og de to små sine. Hang opp kjoler, skjorter og det som kunne bli krøllete. Satte sjampo, balsam og såpe i dusjen, og kremer, børster, bomullpads og q-tips i badeskapet. Mannen gjorde det samme med sine ting.

Etter overtakelsen av huset, bodde vi en uke hos Sjurs foreldre. Jeg gjorde det samme der. Mine klær i ett skap, barnas i et annet. Dusjsaker i dusjen og toalettsaker i badeskapet. Her falt mannen av lasset og bodde i kofferten. Men han om det.

Badet. Noe fant faktisk veien til skapet. Men på langt nær alt.

Det var da vi sjekket inn på campinghytta på Gjøvik det skar seg. Det var da ferie-forsettet gikk rett vest og det som ikke skulle skje skjedde.

Ting begynte å minne faretruende om hverdagen. Den hverdagen vi har snakket mange ganger om at vi ikke vil ha. Jeg er nemlig møkklei av at alt flyter. Lei av å lete etter ting hele tiden. Av å lete etter sokker som ligger nederst i en haug i gangen, og ikke vite om de er rene eller møkkete en gang. Lei av å lete etter den bestemte t-skjorta eller Lillemanns favorittunderbukse når han ligger og hamrer i gulvet fordi det er den han vil ha, og bare den. Lei av å lete etter smokker, fjernkontroller, penner, mobiltelefoner, stekepanner og aviser.

Barnas klesskap. Hvor enkelt er det å finne akkurat den strømpebuksa til snuppa i denne haugen?

 

Gangen. Ser du tåteflaska jeg har lett etter i hele dag.

 

Kjøkkenet. Hmm, den leverposteiboksen burde vel stått i kjøleskapet? Er det farlig å gi barna brødskive med leverpostei som har stått på kjøkkenbenken en halv dag uten lokk mon tro?

 

Mitt klesskap. Dette er egentlig ikke så gæli. Har da fått hengt opp et par kjoler, ser jeg.

Vel, når vi kommer tilbake til Spania, blir det andre boller. Det har vi bestemt. Nå er det slutt på rotet! Hyttekaoset var bare en glipp. Nemlig!

Pakker du ut klærne og toalettsakene dine når du er på ferie, eller lever du i kofferten din?

Ting å gjøre når sommerferien regner bort

Se på regnet, sutre, kjede seg  og håpe det gir seg snart, fordi mamma egentlig ikke syns det er så gøy å leke ute når det regner.

 

Se intenst på regnet, sutre veldig mye, kjede seg  og virkelig håpe det gir seg snart, fordi mammas forsøk på å lage i stand inneaktiviteter ble en fiasko, og nå vil mamma helst ligge på sofaen under pleddet og lese en bok.

 

Løpe ut i regnet og imponere lillesøster. Bløte til alle klærne sine, løpe inn på våte sokker gjennom hele huset mens man skriker "AAAAAAAAHHHHH" av fulle lunger før man avslutter runden med å hoppe og rulle i sofaen.

 

Vaske håret og gi mamma et lite håp om at man ikke skal protestere og løpe ut av badekaret med armene veivende over hodet mens man skriker "AAAAAAAAHHHHH" neste gang hun insisterer på at man må vaske håret på ordentlig.

 

Ta bilder av regnet mens lillesøster prøver å få tak i kamerareimen for å rykke til seg apparatet mens Lillemann tester om mamma lar seg irritere av at han legger på ryggen hennes og skriker "AAAAAAAAAAAHHHHHH".

 

Øve på å gå. Og bli sint fordi mamma ikke skjønner at det er umulig å øve på å gå iført regndress og  gummistøvler.

 

Sitte under tak og forbanne regnet mens man ler av alle som ikke er under tak og som løper våte forbi.

 

Sprute vann på mamma så hun ler falskt og prøver å late som om hun syns det er kjempegøy mens hun egentlig hater å gå rundt i våt strikkejakke.

 

Eh... Ta bilde av mamma på vei til søppelspannet i høyhelte sandaler med hvite sokker i. Lekkert!

 

Da er med andre ord tre uker i Stavanger tilbakelagt, og vi setter straks snuten mot Gjøvik og en uke camping. Krysser fingrene for at det ikke vil regne hele uka.

Hva har du gjort i sommerferien?

Garasje-gribber

Jeg fikk et glimt av henne da jeg kom ut på trappen. Hun kjørte sakte forbi huset mitt med nedrullet vindu. De rødoransje neglene trommet over rattet. Sølvgrått hår var samlet i en knute ganske høyt opp på bakhodet. Hun kikket på meg gjennom mørke solbriller. Munnen var stram og rødmalt.

Jeg hadde sett bilen hennes tidligere samme dag. Sirkulerende rundt i nabolaget. Mørke vinduer.

Fem minutter senere kom en mørkeblå Saab snikende rundt svingen ved huset vårt. Også denne bilen med nedrullet vindu på førersetet. Nok en dame. Omtrent samme alder som den andre. Men blikket som møtte meg fra dette bilvinduet var mer flakkende. Det målte meg fra topp til tå. Startet med håret mitt, nedover den blå skjorta, olaskjørtet og ned til sandalene før det fór samme veien opp igjen. Videre saumfarte det huset mitt, boden, innkjørselen og plassen utenfor.

Idet den blå Saaben forsvant rundt svingen i andre enden av gata, kom den mystiske damen med solbriller gående. Men nå uten solbriller.

Alt skal vekk

«Næmmen. Se her a gitt. Skal dere selge alt dette?» Hun huket tak i meg i det jeg gikk ned inngangstrappen med nok en eske med kjøkkenutstyr.

«Ja, alt skal vekk», smilte jeg.

«Jeg gikk bare helt tilfeldig forbi her jeg, skjønner du. Men jøsse navn så mye fint du har her a».

Jeg smilte høflig til henne mens jeg lurte på om hun trodde jeg ikke kjente henne igjen fra de fjorten gangene hun hadde kjørt forbi huset vårt i løpet av den siste timen. Selv om hun hadde solbriller på.

«Du har kanskje ikke åpnet ennå», spurte hun og diltet etter meg bortover innkjørselen mellom bord og hyller fulle av alt mellom himmel og jord.

«Nei, vi åpner om en halv time. Men du kan bare se deg om og ta med deg det du vil ha», sa jeg og humret for meg selv.

Damen lyste opp. Neste gang jeg kom ut døra med en eske, løp de rødoransje neglene erfarent over gamle bilderammer og treskulpturer fra Afrika. Nesten som klør.

Jeg solgte livet mitt i helga på garasjesalg. Huset vårt her i Stavanger, solgte vi for et par uker siden. Overtakelsen var i går. Men forrige helg solgte vi altså alt som var igjen etter alle Finn-annonsene. Hele livet, stablet utenfor huset. I esker, i hyller, på bord og på bakken.

Hele livet mitt til salgs

Trekanthylla Sjur kjøpte på Youngstorget for 20 år siden. Tronen til katten min, Frida, som jeg insisterte på at hun måtte ha, men som hun ikke har brukt én eneste gang. Slalåmskiene mine, en gammel platespiller, hagemøbler, bøker og filmer, presskanner, brødristere, kopper og kar, skåler og fat.

Det var tungt, men litt deilig også. Jeg er veldig nostalgisk, så jeg har en tendens til å ta vare på altfor mange ting, altfor lenge. Nå må jeg innrømme at vi allerede har kjørt ett flyttelass ned til Spania. Og vi har stuet et rom hos svigers til randen. Men resten skulle altså vekk.

Solbrilledama kom i full fart over gårdsplassen med hendene fulle av ting og tang.

«Jeg skal ha den her», stotret hun andpustent og rakte frem en trebolle.

«Og disse», sa hun og satte to tallerkener og en kakeform foran meg på trappa. Hun kikket seg over skulderen.

Og der, over steingjerdet kom damen i Saaben springene.

«Jasså. Du er her allerede», sa hun uten å se på solbrilledama.

«Jeg trodde ikke de startet salget før 12 jeg. Det var det som stod i avisa», sa hun.

«Men nå som du allerede har begynt å plukke ting, så kan vel jeg begynne og da», sa hun og så på meg.

«Sett i gang», sa jeg og slo ut med armene.

Etter de hadde saumfart alt som stod ute, samlet de to damene seg nederst ved trappa. De flyttet vekten rastløst fra det ene beinet til det andre, nesten som dyr. De stod på tå for å se hva som var oppi eskene jeg kom ut med.

To garasjesalg-alfahunner. De kjente gamet. De visste hva de ville ha.

Etter hvert flyttet de seg oppover trappen. Trinn for trinn. Plutselig ble jeg møtt i døra av damen i Saaben. Neste gang, da jeg kom ut med en gammel veggklokke, stod hun i yttergangen og strakte hals innover i huset. Da jeg kom inn igjen, holdt hun begge hendene i dørkarmen og lente hele overkroppen innover.

«Har du mye her inne, eller», spurte hun og snuste i lufta og nesten været innover i huset.

«Du kan bare gå inn og…» Hun brukte to sprang inn til kjøkkenet.

Ute gikk rivalinnen urolig rundt og kikket rundt hjørnene.

«Har du sett hun andre?»

«Hun gikk inn», sa jeg.

Solbrilledamen åpnet munnen i et gap og blottet tennene. Hun la fort hånden flatt over leppene og sperret opp øynene.

«Du kan bare gå inn du og».

Da jeg kommer inn blir jeg stående og se på dem en stund. De vet ikke at jeg står der, lent inntil veggen i gangen utenfor kjøkkenet med armene i kors og et forundret smil på leppene. Jeg kan ikke tro mine egne øyne. To damer i 60-årene fyker rundt på kjøkkenet som to virvelvinder. River opp skap og skuffet. Dytter og knuffer med spisse albuer. Saab-damen røsker i hjørneskapet. Får det ikke opp. «Faen», roper hun mens hun tar et godt tak i håndtaket og drar til så store tjafser med hår faller ut av hårknuten og klistrer seg til den svette tinningen.

Nei, ærlig talt.

Etter å ha forklart dem at det er barnesikring på utvalgte dører og skap, og at de må være litt forsiktige, lusker de til slutt ut. Tar med seg byttene sine, betaler og går hvert til sitt. Glade, men ikke fornøyde. Skulle gjerne hatt kloa i det den andre fikk også.

Og hvordan det gikk med salget da vi endelig åpnet? Jo, kjempebra! Vi fikk solgt det meste. Resten ga vi til Frelsesarmeen. Nå eier jeg nesten ingen ting. Og det kjennes helt herlig. Bortsett fra at jeg merker en sykt sterk trang til å dra på shopping.

 

 

 

 

Troll i ord

En gammel skolevenninne fra Raufoss hadde denne statusoppdateringen på Facebook i helga:

Oversettelse for dere som ikke snakker totning: Hemat - hjem igjen Atplugge ører - hører ikke etter Surving - sutring Jøskens da'ar - ???

Hun var på vei til Tusenfryd med tre barn i baksetet. Og barna kranglet. De sutret og kranglet og var misfornøyde.

«Hvis dere ikke slutter nå, snur vi og drar hjem igjen», kommer det fra forsetet. Hvor mange av oss har ikke kommet med sånne trusler? Hvor mange ganger har jeg ikke truet barna med at hvis de ikke gjør som jeg sier, så drar vi hjem. Enten vi er i butikken, på lekeland, i parken eller på besøk.

Men hvor stress er det ikke å forlate butikken før du når kassen, når du har brukt en halv time på å fylle handlevognen. Og du trenger virkelig melk og bleier. Og hvor kjedelig er det ikke å dra fra lekeland eller parken når du har planlagt å tilbringe hele dagen der. Eller dra fra besteforeldrene som har kokt kaffe og du kjenner den deilige duften av nystekte vafler helt ned til yttergangen.

«Hvis dere ikke slutter å sutre nå, drar vi hjem!» Jo da, akkurat den setningen har jeg sagt noen mange ganger. Mens jeg holder pekefingeren skolerett opp foran nesa på barna og gir dem sinnablikket, og håper de skal tro meg og gi seg med det de holder på med. Det blir som regel stille. Men etter to minutter er det på an igjen.

«Vil dere vi skal gå og finne bilen?» Nei, det vil de ikke.

«Nei, da slutter dere, NÅ!» Ny pekefinger. Nye to minutter med fred. Og så begynner det igjen.

«Nei, nå går vi til bilen og kjører hjem». Ville protester. «Neeeeiii. Neeeeeiiii!»

«Nei, men da MÅ dere slutte og sutre. Hvis ikke så bærer det rett hjem!» Og sånn kan vi holde på en stund.

Men denne moren på Facebook, hun snudde bilen og kjørte hjem. Det syns jeg var utrolig tøft! Om jeg hadde gjort det samme? Jeg vet faktisk ikke. Det tar to timer å kjøre fra Raufoss til Tusenfryd. Kanskje hadde de planlagt denne turen i ukevis. Barna hadde sikkert gledet seg voldsomt, og snakket om alle karusellene de skulle kjøre. «Jeg skal ta den som går rundt sånn og sånn». «Og jeg skal kjøre berg og dal-banen».

Men jeg har faktisk satt fra meg handlevognen full av varer og dratt hjem en gang. Og jeg har latt kaffelatten og brownien stå urørt igjen på kafébordet og gått ut døra med én hylende unge under hver arm. Kanskje avanserer jeg ett hakk og drar hjem fra fornøyelsesparken neste gang hvis de søte små ikke hører etter.

Bruker du å true med å dra hjem hvis barna ikke hører etter? Og gjennomfører du det?

 

Kle på seg selv

Jeg ser på klokka. Ett kvarter til vi må ut av døra. Trekker pusten.

”Sånn Lillemann, da må du få på deg noen klær”, sier jeg med min søteste rosa sukkerspinnstemme. Jeg unngår å se på ham. Innbilder meg at han kan lese tankene mine. Føle usikkerheten.

Jeg snur meg mot klesshylla og tar fram en blåstripete t-skjorte. Ruller den opp og strekker armene ned med t-skjorte-halsen klar til å tre over hodet hans.

Vær så snill. Bare la mamma få kle på deg i dag, tenker jeg og unngår fortsatt blikket hans. Later som om dette er en helt naturlig del av morgenstellet.

”Neeeeeiiiii!” I neste øyeblikk løper den lille pjokken ut av badet med armene viftende over hodet, som om han skulle ha en hel sky med fluer rundt seg.

Svampe Bob er sjefen! Men ganske teit, spør du meg...

Pokker og! Da får vi prøve Svampe Bob-trikset.

”Lillemann! Kom hit, så skal du få på Svampe Bob-t-skjorta!” Jeg hater den t-skjorta. Lillemann elsker den. Var det opp til han, kunne han gå med den hver dag.

To, store, blå øyne titter på meg rundt dørkarmen.

”Nei”, sier han og gir meg sinnablikket.

Jaha… Da er det tydeligvis alvor. Hvis ikke en gang Svampe Bob hjelper.

Jeg kikker ut av vinduet et lite sekund. Hva gjør jeg nå? Klokka er tolv minutter til avgang.

”Se nå. Se her. Du kan få velge. Svampe Bob...” Jeg blar fort gjennom haugen med t-skjorter. Prøver å finne favorittene. ”...den med gutt på, eller den med bil, båt og tog. Hvilken vil du ha?”

Jeg holder de tre t-skjortene fram foran han. Han ser på dem med alvorlig mine. Jeg rister på dem, en etter en. ”Svampe Bob, gutt eller bil, båt og tog?”

Kom igjen da. Er det virkelig så vanskelig?

”Den”, sier han og peker på bil, båt og tog.

”Den? Ja, den er fin”, smiler jeg og ruller den opp med hendene klar til å dra den over hodet hans.

”Neeeeeiiiii!”

Og der forsvant han ut av badet igjen.

Jeg setter meg ned på dolokket med bil, båt og tog i hendene. Ok, da blir det tvang.

”Kom hit Lillemann!” roper jeg ut i gangen.

”Kle på selv”, roper toåringen fra stua.

Jeg ser på klokka. Ti minutter til vi må gå.

Greit. Jeg tar med t-skjorta, sokker og bukse inn i stua. Tar Lillemann under armen og plasserer han i sofaen.

”Greit. Se her. Du tar på deg t-skjorta, så kler jeg på deg bukse og sokker. Ok?”

Akk, du toåring. Hvorfor må du ha din egen vilje?

”Ut!” sier Lillemann og retter pekefingeren mot gangen.

Jeg vurderer situasjonen. Hadde jeg bare hatt en bruksanvisning.

”Du får to minutter. Mamma går ut. Når mamma kommer tilbake har du tatt på t-skjorta? Ok?”

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg sier ok. Jeg får aldri noe svar eller bekreftelse på at han faktisk hører etter uansett.

”Hjelp! Hjelp!” Ett minutt senere skjærer den lyse, inntrengende barnestemmen gjennom hele huset.

I sofaen sitter Lillemann fast i t-skjorta. Han har tatt både hodet og én arm inn i samme hull. Jeg kveler en liten latter og motstår fristelsen til å hente kamera. Han ser faktisk utrolig morsom ut der han sitter og kaver med den ene armen rett opp.

”Uff da. Her, la mamma hjelpe deg”.

”Neeeeeiiiii”, hyler han og prøver å kaste seg rundt. Men det gjør bare vondt verre. Han sitter stokk fast.

Nei, nå er det på tide å bli streng mamma. Jeg tar tak i armen hans og drar den ut. Trykker t-skjorta over hodet og drar ermene over de spinkle armene. Alt til ville protester.

Der, der var den på. Nå når vi først er i gang er det bare å dra på buksa i samme slengen. Det er som å kle på en blekksprut. Men det går. Sokkene er verre. Jeg blir stadig overrasket over hvor fort og hardt disse små føttene kan sparke. Men det går det og.

Sånn, da har jeg en påkledd, men rasende unge.

Jeg går ut på badet for å få på litt maskara før vi går. Da jeg er halvveis over den ene vippen, står Lillemann i døra. Uten t-skjorte.

”Svampe Bob”, sier han med sutrestemme.

Det er i slike øyeblikk det er viktig å være konsekvent. Det er nå jeg må stå på mitt og ikke belønne hyling, skriking og sutring. Men vi må gå om tre minutter. Og jeg må få maskaraen på det andre øyet også. Så jeg slenger Svampe Bob-t-skjorta bort til han. Uten å si et ord. Han tar den i hånda og drar den etter seg langs gulvet ut til stua.

Sånn. Lommebok, nøkler, mobil.

”Kommer du Lillemann?”

Pom, pom, pom. Små føtter løper over gulvet. Svampe Bob smiler stort fra ryggen hans.

Bak frem. Selvfølgelig.

”Jeg skal bare”… sier jeg og tar tak i det ene ermet.

”Neeeeeeiiiiii!”

Ok. Greit. Det får være. Da blir det Svampe Bob på ryggen i dag. Alt for husfreden.

Vil dine barn kle på seg selv, eller vil de ha hjelp?