august 2013

Ukens gí bort - body fra Marius Gris

Har du hørt om Marius Gris?

Marius Gris er et urbant norsk klesmerke som ble lansert i mai i år.

Marius Gris har latt seg inspirere av de aller norskeste av de norske ordene.

Damen bak klesmerket heter Lauren Pedersen og kommer fra New Zealand. Hun er nå vel integrert i Oslo, men da hun kom til Norge, ble hun både overrasket og fascineres over alle de særnorske uttrykkene vi har.

Som for eksempel ordet lakenskrekk.

Til tross for at lakenskrekk kan ramme folk i alle aldere vet vi jo at det vanligvis blir påvist svært tidlig i livet, og det første skrittet mot å bli kvitt et problem er jo naturligvis å innrømme at man faktisk har det, sier Lauren Pedersen.

Marius Gris har klær både for dame og herre, og nå har det aller første barneplagget kommet – nemlig en body for babyer med lakenskrekk.

Og de vet jeg det finnes mange av.

Klærne er produsert i USA og laget i beste kvalitet av folk som jobber under skikkelige arbeidsforhold, og med rettferdige lønninger. Det skulle jo egentlig bare mangle.

Navnet Marius Gris kommer forresten fra "mariusgenser" og uttrykket "alt går i grisen".

Nå kan du vinne en lakenskrekk-body. Den finnes foreløpig bare i én størrelse - 6 til 12 måneder.

For å bli med i konkurransen, kan du enten legge igjen en kommentar med et typisk norsk ord eller uttrykk du kjenner til.

Eller skriv hva det første ordet barna dine sa var.

Hvis du ikke har barn, eller så små barn at de ikke snakker ennå, vil jeg vite hva ditt første ord var.

Jeg trekker en vinner tirsdag kveld. Vinneren blir offentliggjort på min Facebook-side.

Lykke til og god helg!

Gårsdagens klær

Jeg kjenner jeg rødmer litt i det jeg går inn porten til barnehagen.

Lillesnuppa kommer løpende mot meg med armene strukket ut til siden. Hun vifter med fingrene som om hun prøver å dra meg til seg så fort som mulig. Smilet går fra øre til øre, og en flekk med sand har funnet veien til smilehullet hennes.

Kjempesøt jente. Helt nydelig. Men…i akkurat de samme klærne som hun hadde på seg i går. Om jeg ikke tar helt feil, sov hun faktisk i den t-skjorta i natt også. En gammel, slitt, blå t-skjorte med bil på, som hun har arvet etter storebroren sin.

Håret er samlet i en flette i nakken. Eller, det var en gang en flette. Nå er det bare en stor floke. Fletta er også fra i går. Og den har hun definitivt sovet med i natt.

Jeg burde ha kledd henne selv i dag morges, tenker jeg og sender en frustrert tanke til mannen. Hva tror folk om oss nå?

Skal det være en sprøstekt edderkopp?

De tror sikkert vi har et hus fullt av hybelkaniner og spindelvev. Et kaldt og mørkt hus, der barna må sitte alene på gulvet på kjøkkenet og spise havregrøt laget på vann til middag. De tror sikkert vi aldri bader, vasker klær eller grer oss.

Aha, de er en sånn familie de ja, tenker de helt sikkert mens de vipper sakte med hodet.

Toåringen når endelig frem til meg. Jeg løfter henne opp. Hun slenger armene rundt halsen min og gir meg en stor, god klem.

Næh, det er vel ikke så ille, tenker jeg og prøver å overse flokefletta i nakken hennes.

Og mannen, han stod faktisk opp med barna klokka halv seks i dag og tok hele morgenen og leveringen i barnehagen alene så jeg skulle få sove litt ekstra.

Da spiller det virkelig ingen rolle om barna går i de samme klærne fra i går. Og hvis folk tror vi spiser edderkopper til middag, kan de bare tro det. For alt jeg vet, kan det hende edderkopper er kjempegodt.

Lar du barna gå i klær fra i går?

Er det greit å bli sint på barna?

Og da mener jeg sånn skikkelig sint. Ikke bare sånn sint i magen som ikke vises. Men så sint at man kaster kjøkkenkluten med et hardt klask ned i oppvaskkummen så vannet spruter, knytter nevene og brøler: «Nei, nå får du jammen slutte med det tullet ditt! Ha deg ut på rommet ditt din lømmel!»

Ja, mener jeg. Det er ikke bare greit, det er din forbanna plikt som foreldre og rollemodell for barna dine.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg kan renne fullstendig over noen ganger. Noen ganger topper det seg og jeg blir så sint at jeg tror jeg skal sprekke.

Når vi har hatt en dårlig dag etter en natt med lite søvn, og frokosten går i gulvet fordi jeg delte brødskiven til toåringen i fire og ikke i to. Når jeg setter på den siste vaskemaskinen og med glede kan konstatere at jeg faktisk ser bunnen av skittentøysdunken, og så kommer mannen med et lass skittentøy som han har spart på i flere uker under senga. Og når den planlagte koselige turen på lekeplassen ender i bare krangling om hvem som skal få sitte på huska.

Nå orker jeg ikke mer.

Og når klokka endelig er sju og barna skal legge seg, og jeg er så sliten at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Og da, akkurat da, finner ungene ut at det er «nekte å pusse tennene-dagen» igjen. De løper rundt i huset med lukket munn og drar av seg pysjen jeg brukte tjue minutter å få på, da…da kan jeg bli sint.

Og da brøler jeg. Jeg brøler så høyt jeg kan mens tårene spretter. Jeg kjefter på ungene, ber dem for pokker om å kutte ut det forbanna tullet og åpne kjeften så jeg får pussa tennene deres.

Jeg kan kaste tannbørsten deres veggimellom, marsjere inn på soverommet og smelle døra igjen bak meg så hardt at det høres helt ut på gata. Jeg har lang erfaring med å smelle igjen soveromsdører fra tenårene, så den svingen er kraftfull.

Når jeg får summet meg igjen, får jeg verdens dårligste samvittighet. Da knusekoser jeg barna og forsikrer dem om at mamma ikke er sint lenger nå. Og innen jeg selv går til sengs, må jeg innom soverommet deres minst fem ganger og kysse de sovende øynene deres og stryke dem over håret.

Jeg kjenner jeg får dårlig samvittighet bare av å skrive dette her.

Men bør jeg egentlig ha det? Er det ikke helt naturlig å bli sint? Hva lærer jeg barna mine hvis jeg undertrykker enhver sinnafølelse, klistrer på et smil og later som om alt er i sin skjønneste orden, hele tiden. Tror du ikke barna gjennomskuer det?

Og hvordan skal mine barn lære seg å takle sine egne sinnafølelser hvis det er noe vi voksne undertrykker hos oss selv?

For min lille treåring kan bli sint. Kjempesint. Han er selvfølgelig både søt og snill og empatisk og flink, men han kan også bli veldig sint. Har han et aggresjonsproblem?

Søk tilflukt. Frittgående, sint treåring.

I en ny dansk undersøkelse oppgir pedagogene i danske barnehager at hele 22 prosent av barna er såkalte problembarn, fordi de gir utløp for sin irritasjon og frustrasjon. Hvert fjerde barn i alderen tre til seks år blir karakterisert som problembarn.

Har min lille treåring et aggresjonsproblem fordi han blir sint?

Jeg syns ikke det. Han hadde en periode der han slo de andre barna i barnehagen. Jeg prøvde å lære han at han gjerne måtte bli sint, men at det ikke var lov til å slå.

Foto: Kjetil Ree

Jeg ba ham om heller å brøle som en løve. Og det gjør han den dag i dag. Han brøler, akkurat som meg, tramper med føttene, eventuelt sparker til noe som ligger på bakken foran han, og smeller med dørene. Jeg ser ikke på dette som et problem.

Jeg ser på det som en helt naturlig oppførsel hos en treåring.

Du har sikkert hørt om Jesper Juul. Han danske familieterapeuten som gjennom spaltene sine hjelper oss nordmenn med å oppdra barna våre riktig. Jeg er egentlig ingen stor tilhenger av Jesper Juul. Jeg syns han ofte har altfor enkle løsninger av typen «Det er jo bare…».

Men i disse dager kommer han med boka «Aggresjon – en naturlig del av livet». Og her er jeg helt enig med han. I et intervju med den danske avisa Information, sier han følgende:

 

Aggresjon er den grunnfølelsen vi ikke har lov til å ha. Aggresjon er i dag like tabu som seksualitet var en gang. Men aggresjon er en naturlig følelse, som det tar en hel barndom å lære å kjenne. Å undertrykke den er et overgrep på barnet.

Jeg kunne ikke vært mer enig.

Problemet med aggresjon, i den grad det er et problem, blir ikke løst ved at man ignorerer det.

Tenk deg selv da, hvis barna våre vokser opp i en verden der de bare møter positivitet, smil, forståelse og kjærlige, vennlige mennesker. Og så bobler det under deres egen overflate av en følelse så sterk og så vond, men som de ikke vet hva er. De har aldri sett noen bli sint før, så de aner ikke hvordan de skal takle den.

Og hvis de slipper den ut, blir de kategorisert som problembarn.

Hvordan skal barna lære seg å håndtere disse følelsene hvis vi voksne ikke viser at det er en naturlig del av et menneskes følelsesregister?

Ups, nå er mamma sint. Men det går over. Det er ingen fare, verden går ikke under av den grunn.

Det er vel nettopp det som skaper trygge barn? Ikke å skåne dem for enhver negativ følelse. Hvordan kommer disse barna til å takle både eget og andres sinne senere i livet hvis de ikke lærer seg å håndtere det i barndommen?

Det er opplest og vedtatt at undertrykt aggresjon kan føre til forskjellige typer angst og depresjoner senere i livet.

De siste 10-15 årene har selvdestruktiv adferd blant unge i form av spiseforstyrrelser, depresjoner, selvmordstanker og selvskading økt. Dette er ifølge Jesper Juul en direkte årsak av at barn konstant møter voksne som ikke anerkjenner negative følelser hverken hos seg selv eller hos barna.

Dette er en skummel utvikling.

Så neste gang du sitter der med dårlig samvittighet fordi du har rent over av sinne foran barna dine. Dropp det. Du har snarere gjort dem en tjeneste.

Og neste gang barna dine freser og fråder, og du lurer på om de har et aggresjonsproblem. Ikke bekymre deg. Det har de mest sannsynlig ikke.

De er bare litt sinna.

Syns du det er greit å bli sint foran barna? Og får barna dine lov til å bli skikkelig sint?

Koner og treåringer

«Himmel og hav, vi kommer aldri til å komme i orden her», sier jeg og slår ut med armene.

Selv om vi flyttet inn i det nye huset for en drøy måned siden, vasser vi fortsatt i pappesker med dill og dall, plastposer med klær, malerpensler og ting som ikke har fått noen fast plass ennå. Jeg finner alt jeg ikke trenger, men aldri det jeg virkelig har bruk for.

Jeg blir stresset bare av å tenke på det.

«Nææih, det ser da ikke så jævlig ut», sier mannen fra sofaen.

«Syns det begynner å bli bra her jeg».

«Ja, men det syns ikke jeg», roper jeg og kaster armene ned langs siden mens jeg tramper i gulvet.

«Jeg vil bli ferdig. Helt ferdig. Slik at vi endelig kan slappe av og nyte det nye huset vårt».

«Ja ja», sier mannen og åpner avisa.

«Det blir bra til slutt. Ingen ting å stresse med».

Feil svar!

 

«Lillesnuppa har 38,3 i feber! Hun er skikkelig varm. Lurer på om vi burde ta henne med til legen?»

Klokka er 2 på natta. Snuppa får ikke sove.

«Nææih, 38 er vel ikke så mye. Syns ikke hun virker så veldig varm heller», sier mannen og legger en hånd på pannen hennes.

«Tror ikke det er noen fare», sier han og tusler ut på kjøkkenet for å varme melk.

«Men hun har fått utslett og. Har du sett det? Se her, på armen».

Jeg går etter han ut på kjøkkenet med Snuppa i armene.

Mannen bøyer seg over armen hennes. Drar brillene opp på hodet og myser mot de røde prikkene.

«Nææih, tror ikke det er noe farlig. Kan knapt se det, jo. Sikkert bare no varmeutslett. Du overdriver litt nå», sier han og åpner kjøleskapsdøra.

 

Kjære mannfolk. Vi er ikke så forskjellige, vi damer og treåringer.

Du vet, når treåringen klikker på stuegulvet fordi yndlings-genseren er i vask. Hvor langt kommer du egentlig med å si:

«Nææih, er det så viktig da? Syns ikke den genseren er så spesiell at det er noen vits i å lage et sånt leven ut av det. Er ikke noe å stresse med det vel?»

Da vet du at du kommer mye lenger med å si:

«Å nei, er genseren i vask? Den fine yndlingsgenseren din? Skjønner godt at du syns det var dumt.  Men kom, så skal jeg bli med deg ut på soverommet og finne en annen kul genser».

En genser er ikke bare en genser.

Akkurat som når jeg stresser fordi huset står helt på hodet etter innflyttingen.

Du trenger ikke være enig med meg, men du kommer mye lenger ved å behandle meg som en treåring:

«Ouff ja, jeg skjønner at du syns det er litt mye styr her nå. Men det kommer til å gå bra. Vi kommer i mål før eller senere».

Eller når Snuppa er syk:

«Ja, 38,3 i feber. Det er en del det. Men jeg tror ikke det er noen fare. Vi kan nok vente med å ringe legen».

Skjønner?

Men det er ett område der du på ingen måte skal behandle meg som en treåring. Når jeg sitter i sofaen og spiser sjokolade og klager over at jeg ikke klarer å gå ned i vekt etter graviditetene. Da vil jeg ikke høre noe diplomatisk svar som:

«Åh ja, jeg skjønner at du syns du er blitt litt tjukk. Og det har du nok også. Men det blir nok bedre, vet du. Etter hvert».

Akkurat da skal du få lov til å svare på ekte mannfolkvis:

«Nææih. Syns ikke du er blitt så tjukk, jeg. Er ikke noe å stresse med det vel?»

Er du lik en treåring?

Ukens gí bort – Tellekorpset og Lesekorpset på DVD.

Det er fredag. Det betyr nok en runde med gí bort.

I dag kan du vinne de to NRK-seriene Tellekorpset og Lesekorpset på DVD.

Aaaaaaaaa. Aaaaaaaaa. Aaaaaaaaa.

Tellekorpset og Lesekorpset fra NRK Super, tar på en morsom og fengende måte barna  med gjennom alle tallene fra 1 til 10, samt alle bokstavene i alfabetet vårt.

I hver episode blir barna kjent med ett tall eller en bokstav. Dette er ypperlig læring for små førsteklassinger.

Men også de minste kan ha stor glede av programmene. Mens toåringen her i huset syns det er gøy å se på DVD-ene fordi de danser og synger så fint, sitter treåringen, som snart blir fire, og uttaler lydene mens bokstavene ruller over skjermen.

"Aaaaaaaaa. Stor A og liten a. Sant mamma? Stor A og liten a", sier han og peker mot tv-en.

Selv om mine barn er mindre enn målgruppen, som er barn i førskolealder, tror jeg beinhard på at dette vil gi dem et godt utgangspunkt når de skal begynne på skolen om noen år.

I tillegg syns jeg det er utrolig morsomt å følge med på episodene selv. Det er en herlig og etterlengtet avkobling til mer eller mindre kjedelige tegnefilmer og barnefilmer.

Lesekorpset var også nominert til Emmy 2012 for beste barneprogram.

For å være med i konkurransen, må du legge igjen en kommentar og fortelle meg hva din favorittbokstav er.

Jeg trekke en vinner på tirsdag. Vinneren blir offentliggjort på min Facebook-side.

Lykke til!

Merkevare-galskap

Hva er det jeg holder på med? Hva i alle dager er det egentlig jeg holder på med?

Jeg står i kassa på Toysrus. Dama bak disken ber om 600 kroner.

Barna trengte håndklær. Og Lillemann måtte ha nytt sengetøy. Så jeg dro dem med meg på lekebutikken. De fikk velge seg ett håndkle hver. Lillemann ville ha Batman-håndkle og Avenger-sengetøy. Lillesøster valgte håndkle med Moshi monsters.

Klart jeg må ha Moshi monster-håndkle, mamma. Det skjønner vel du og?

600 kroner! 150 per håndkle og 300 for et sengetøy. Dette kunne jeg fått for langt under halve prisen et annet sted. Da kunne selvfølgelig ikke barna tørket seg med verken Batman eller små, søte monstre, men de kunne fått hvert sitt helt fine, ok håndkle. Kanskje til og med med noen fine striper på.

Hva er det egentlig jeg holder på med?

Uten å vite hvordan det skjedde, har jeg havnet i merkevare-fella. Når ungene trenger noe nytt, enten det er håndklær, sengetøy, sykkelhjelm eller hårbørster, så skal det være bilde av enten en superhelt eller ponnier og små, søte monstre.

Jeg betaler damen 600 kroner, mens Batman brøler triumferende mot meg fra håndkleet. Jeg har mest lyst til å legge varene tilbake. Men det er for sent nå. Jeg har nemlig en toåring og en treåring som står og hopper ved føttene mine, for de vil bruke de nye, kule håndklærne som kappe på vei til bilen.

Da jeg kommer hjem, tar jeg en kjapp runde rundt i huset. Og jammen…Jeg finner Spidermann-sykkelhjelm og Svampe Bob-sparkesykkel. Supermann-, Batman- og Spiderman-underbukser, Monsters matboks og sokker med Lynet McQueen på.

Jeg finner prinsesse-, Mikke Mus- og ugle-truser, Fantorangen drikkeflaske, Disney hårbørste og Rapunzel-genser.

Og så akker og stønner vi voksne, og lurer på hvorfor det er så stort merkepress blant større barn og tenåringer?

De vanene tror jeg vi foreldre skal ta en stor del av skylden for. Når man allerede i toårsalderen lærer at et håndkle ikke bare er et håndkle. Så sant det ikke er Moshi monsters på det. Og en sykkelhjelm ikke er en sykkelhjelp uten at Spiderman klatrer oppover siden. Da sier det seg selv at dette er holdninger barna tar med seg videre i livet.

Nå mener jeg selvfølgelig ikke vi skal stramme helt igjen her. Og jeg skal prøve ikke å gå i «sånn var det ikke da jeg vokste opp-fella». For det er mye som ikke er sånn det var da jeg vokste opp. Men jeg kjenner at denne merkevare-shoppingen begynner å få en liten bismak.

Vet du hvem Irina Lee er? Hun er tobarnsmor, frilansjournalist og har nettopp gitt ut boka Shoppingfri. I januar 2012 bestemte Irina seg for at nok var nok, og at hun ikke skulle shoppe på et helt år. Hun skulle klare seg med det hun hadde, reparere det som ble slitt og bytte bort det hun ikke trengte.

Dette er historien om Irinas år som shoppingfri, men også om markedets makt, om avhengighet, om forbrukerøkonomi, om bærekraft, og om en stadig voksende bevegelse mot det langsomme, gode liv.

Jeg tror ikke jeg skal dra den like langt som Irina, og kutte helt ut shoppingen. Men heretter skal håndklær og sengetøy med brølende Batman og morsomme monstre forbeholdes jule- og bursdagsgaver. Neste gang noen her i familien trenger håndklær, blir det håndklær med striper.

De er fine de og.

Får barna dine mye merkevarer? Eller må de ta til takke med vanlige striper?

Sove-sabotør

"Nei! Gå vekk! La meg være i fred!"

Lillemann løper bortover gulvet med lillesøster i hælene. Han holder Kaptein Sabeltann-bladet over hodet så snuppa ikke skal få ta i det.

"Mamma! Lillesøster ødelegger bladet mitt!"

Han kommer gråtende ut på kjøkkenet med lillesøster hoppende etter. Hun har dette fandenivoldske blikket og det lure, skeive smilet.

Mamma! Jeg får ikke lese bladet mitt i fred!

Og slik fortsetter det den neste timen. Treåringen sutrer og klager over toåringen som ødelegger bladet og som blander seg borti lekene hans.

Jeg hater Lillesøster. Hun er så dum! Dum, dum, dum! Kjempedum! Skulle ønske hun ramla ned i et hull og ble borte, så jeg kunne få leke i fred. Og så jeg kunne få mamma og pappa i fred. Hun er alltid i veien. Møkkete, ekkel og dum. Dum, dum, dum!

Jess, nå sovner hun snart. Dumme lillesøster. Sitter der i sofaen og blunker og ser teit ut. Håper hun sover lenge. Håper hun sover i flere dager.

Endelig! Det sovnet hun. Dumme lillesøster. Nå skal jeg leke i fred!

 

 

Tam, tam, tam. Sover hun ennå? Jah... Bra! Dumme, dumme sovesøster.

Hmm, jeg lurer på om hun merker at jeg drar henne bittelitt i håret her. Ha ha ha! Hun viftet med armen. Så teit hun er. Dum!

Men hva hvis jeg tar og drar litt i fingeren hennes. Lurer på hva som skjer da. Ha ha! Nå snudde hun seg rundt. Dum og teit, altså.

Hva skal jeg finne på nå da? Hun bare ligger der og tror hun er så søt. Det er hun ikke! Hun er dum.

Ha ha. Så teit hun ser ut med fiskemunn. Når jeg dytter inn bollekinnene hennes. Ha ha!

 

"Mamma! Skal lillesøster sove lenge?"

"Ja, hun skal få sove en times tid. La henne være nå. Gå og hent Sabeltann-bladet ditt nå da, som du endelig får være litt i fred".

Æsj. Kaptein Sabeltann er kjedelig.

Jah, nå har jeg det. Jeg kan kjøre Spidermann-bilen over henne. Ha ha ha! Hompi bompi. Brum brum.

 

Uæææææhh! Uæææææhh! Uæææææhh!

Oj, der våknet hun. Ups da.

"Hey! Ikke ta Spidermann-bilen min! Den er min! Du bare ødelegger den. Nææj. Ikke Sabeltann-bladet mitt. Du river det i stykker!"

"Mamma! Lillesøster ødelegger bladet mitt!"

ÅH! Hun er så dum! Jeg får aldri leke i fred. Hun bare ødelegger!

Ukens gí bort – Barneklær fra Vivtra

Ja, du leste riktig. Hver fredag fremover, kommer jeg til å gi bort noe fint til en av dere lesere av Casa Kaos.

Og først ut er barneklær fra Vivtra. Damen bak heter Vivian Tran. Hun begynte å sy klær til sine egne barn, men fikk etter hvert så mange forespørsler, at hun likeså godt begynte å sy klær for salg.

Vivian syr klær både til barn og dame. Og gjerne på bestilling.

Nå kan en av dere stikke av med ett av disse settene. Velg mellom sett i blått med reinsdyr, i lilla med mopeder eller grått stripete med stjerner. De to første settene kan fås enten med t-skjorte eller body.

Blått sett med reinsdyr

Lilla sett med mopeder

Stripete sett med stjerner

Settene fåes i størrelse 62 til 110.

Det eneste du må gjøre er å like Facebook-siden til Vivtra, og legge igjen en kommentar under her (altså på bloggen min) med hvilket sett du liker best, og hvilken størrelse du ønsker. Skriv også om du vil ha t-skjorte eller body hvis du har lyst på ett av de to første settene.

Hvis du vil følge Vivtra på Instagram, heter hun Vivluytra.

Vinneren trekkes på tirsdag og blir offentliggjort på Facebook-siden min.

Lykke til, og ha en fin helg. 

Vinneren er trukket, og den heldige ble Martine. Hun ønsket seg det grå stripete settet med stjerner i størrelse 92. Gratulerer så mye!

Det er jo bare å være konsekvent

Jeg får løsningen servert med jevne mellomrom:

Det er jo bare å være konsekvent.

Eller:

Du må jo bare ta kampene, så skjønner de nok hva du mener. Du må bare stå i det, vet du.

Eventuelt:

Det er jo bare å overse det de gjør. Så slutter de nok.

Det er jo bare…det er jo bare…det er jo bare.

Nei, det er ikke bare, bare

Når disse kommentarene kommer fra folk uten barn, som kun har barn på lån innimellom, ja da skjønner jeg at de ikke vet bedre.

Men når det kommer fra folk som har barn selv…det er da jeg begynner å lure.

Fins det englebarn? Sånne barn som smiler og ler seg gjennom småbarnstiden og trassalderen. Sånne barn som bare tester grenser én gang, og når de da får et nei, så trekker de hånden til seg, smiler og tenker: «Nei vel, det har jeg visst ikke lov til».

Hvis det fins sånne barn? Og hvis de som forteller meg at det er jo bare, har sånne barn, ja, da kjenner jeg at jeg rett og slett blir litt misunnelig.

For her står jeg, med en meget trassig, viljesterk og kraftfull treåring. En som absolutt ligger i det øvre sjiktet når det gjelder å teste grenser.

En liten tass som hyler og skriker og løper rundt i huset med armene veivende over hodet fordi han ikke vil pusse tennene, selv om vi har gjort det hver bidige morgen og hver bidige kveld helt siden den første tannen poppet opp da han var fire måneder.

Hvis ikke det er å være konsekvent, så vet ikke jeg!

Og rett bak står toåringen og hyler fordi hun ikke vil kle av seg og ta på pysjen, hvilket vi har gjort daglig i over to år og fire måneder nå.

Det er jo bare, tenker jeg og river meg i håret mens jeg går ut av badet og lukker meg inn på barnas soverom for et lite øyeblikk, så de ikke skal se hvor fortvilet jeg er.

Nå er det leggetid, kjære deg. Av med klærne, på med pysjen

Fins det englebarn?

Hvis det ikke fins englebarn, hvis disse det-er-jo-bare-foreldrene har barn som er like trassige og døve for oppdragelse som mine, er det meg det er noe feil med da?

Er det jeg som ikke er konsekvent nok? Er det jeg som ikke tar kampene, eller ikke overser den negative oppførselen, erkjenner følelsene deres, gir nok ros, har faste rutiner, eller hva det nå måtte være folk har av gode råd.

Er det meg da?

Foto: Kjetil Ree

Jeg er riktignok ingen supermamma. Det hender jeg gir etter, og kjøper meg litt fred med en is. Og det hender jeg ikke orker å ta kampen akkurat da. For man vet aldri hvor lenge en kamp varer. Det kan være alt fra tjue sekunder til tre timer. Og hvis vi har planlagt å gjøre noe skikkelig koselig den dagen, ja da kan det nok hende jeg dropper kampen bare for å beholde husfreden.

Men hvem gjør ikke det, da?

Men for all del, jeg kjemper jeg, altså. Jeg kjemper hver eneste dag, jeg.

Jeg skal være enig i at dette er fornuftige råd som helt sikkert er lure og riktig å gjøre. Det gjør sikker ting bedre her i heimen, men det er nødvendigvis ikke bare det som skal til.

Det er ikke så enkelt.

Men én ting har vi faktisk lykkes med her i huset. Barna elsker gulrøtter. Jeg vet ikke hvorfor, men det kan ha noe med å gjøre at vi i et svakt øyeblikk kastet gulrotbitene opp i lufta rundt middagsbordet en dag, og prøvde å fange dem med munnen.

Etter det har gulrøtter blitt en slager.

Så neste gang noen klager over at de ikke får ungene til å spise grønnsaker, skal jeg bare riste lett på hodet, trekke øyenbrynene opp i panna og si: Det er jo bare å kaste dem opp i lufta og fange dem med munnen. Så skal du nok se de begynner å spise grønnsaker.

Tror du det finnes englebarn? Og har du opplevd å få gode råd av typen det er jo bare…?

Vinner av årsabonnement på Pickatale

Da har jeg trukket tre vinnere som får hvert sitt årsabonnement på barnebok-appen Pickatale.

Gratulerer til Margit, Ellen og Camilla. Dere blir kontaktet på mail.

Dere som ikke vant, kan fortsatt gå inn på Pickatale her, skrive inn rabattkoden casakaos og få en måned til kun en krone. Da kan du teste appen og se om du liker den, før du eventuelt velger å abonnere videre. Et abonnement koster 49 kroner i måneden.

http://vimeo.com/66332690

Ha en fin kveld videre.

Skal på sjølveste tv-en

Husker du blogginnlegget mitt om forelskelse og etterelskelse?

Om hvordan den boblende forelskelsen forsvant i en tjukk tåke av amming, nattevåk, bæsjebleier og klesvask så fort barna kom?

Og at sex tre ganger om dagen ble byttet ut med kort lunte, stressnivå på rød sone og krangler om hvem som hadde sovet minst sist natt.

Bittibooooo. Her er jeg. I,m here to ruin your life.

I morgen, altså onsdag, er jeg bedt til programmet Ettermiddagen på TV2 for å snakke om forelskelse og etterelskelse i småbarnstiden. Eva Tryti kommer også. Hun er psykolog og samlivsekspert.

Hvis du har lyst til å se på, blir det sendt mellom klokka 17.30 og 18.00.

Jeg gruegleder meg veldig.

Gode tanker ala: "Dette kommer til å gå bra, Marte", mottas med takk.

Ha en fin kveld :-)

 

Potteskrekk

«Tisse! Tisse! Jeg må tisse!»

Toåringen kommer løpende ut i stua mens hun veiver armene over hodet.

Jeg spretter opp fra sofaen:

«Må du tisse? Ja, kom igjen», roper jeg og løper i ring rundt på stuegulvet.

Hvor er potta?

Jeg finner den under kjøkkenbordet. Drar den fram og setter den midt på stuegulvet.

Lillesnuppa hopper opp og ned.

«Tisse! Tisse!»

Hun stiller seg opp foran potta, snur seg rundt og smiler stort.

Jeg tar tak i buksene hennes og skal til å dra de ned.

«Neeeeiiiii!»

Lilesnuppa veiver med armene og setter blikket i meg. Hardt.

«Nei», sier hun igjen og gir meg pekefingeren.

Så løper hun hylende ut i stua. Jeg står igjen som et spørsmålstegn.

Jeg har da altså ei lita snuppe på to år og snart fire måneder. Og i sommer skulle hun bli bleiefri. Men nå er vi snart halvveis ut i august, og potta er fortsatt like tørr.

Ifølge en artikkel jeg leste på nett, er følgende punkter sikre tegn på at barnet er klar for å slutte med bleie:

  • Viser interesse for potte eller do, og for andre menneskers dovaner.

Check. Hun setter seg gjerne på potta med bleia på. Men stakkar den som prøver å ta av henne bleia. Ellers er hun ekstremt opptatt av mine dovaner. Ja da, hun elsker å sitte og se på mamman sin som er på do.

  • Snakker selv om bleieslutt.

Check. Hun nikker i hvert fall iherdig når jeg danser rundt med potta og synger om tiss og bæsj.

  • Kan sitte stille i samme stilling i to til fem minutter

Check. Når hun spiser. Eller ser på sauen Shaun.

  • Kan trekke buksen opp og ned selv.

Check. Hvor som helst – når som helst. Og gjerne i butikken eller på bussen.

  • Misliker følelsen av å ha på seg en våt og skitten bleie.

Ehm, nei. Akkurat det bryr hun seg ingen ting om.

  • Viser tydelige tegn på at hun bæsjer, enten ved å si det med ord, eller sette seg ned på huk, eller hjemme seg vekk under bordet.

Check. Hun stønner og grynter verre enn mannen.

  • Viser ikke sterk motstand mot å lære å bruke toalettet.

Check. Nei da, så lenge hun får ha bleia på.

  • Er generelt i et samarbeidende stadium, ikke midt oppi en trassperiode.

Nja… Men altså, man kan vel ikke vente til trassen går over? Jeg mener, det hadde vært fint å bli kvitt bleia før konfirmasjonen.

  • Uttrykker et ønske om å bli mer selvstendig.

Check. Hele tiden. Absolutt hele tiden!

Det er sju av ni punkter det. Men her vi altså. Like langt.

Kom igjen nå. Mamma er lei av å bytte bleie.

I sommer gikk hun mye uten bleie. I begynnelsen stoppet hun opp og ropte på meg hver gang hun med forskrekkelse la merke til at hun tisset.

Men så sluttet hun og bry seg, og begynte å gå rundt og skvette som en liten kattunge. En liten dam her, og en liten dam der.

Og potta… Nei, den rørte hun ikke. Ikke så lenge stumpen var bar. Men så fort bleia var på, ja da gikk hun gjerne bort og satte seg.

Hjelp. Hva skal jeg gjøre?

Hvis dine barn har sluttet med bleie – hvor gamle var de da? Og har du noen tips å dele?

Tatt på fersken

Ups...

Glemmer alltid at nå som vi har snudd bilsetet frem, kan Lillemann se meg når jeg prøver å snikspise godteri i bilen...

Mmmm. Min! Bare min!

Jeg hater å dele godteriet mitt! Vil ha det for meg selv. Bilen og etter leggetid har alltid vært mine frisoner. Nå er det bare etter leggetid igjen.

Liker du å dele godteriet ditt?

Om å velge sine kamper

Å være foreldre handler om å velge sine kamper. Det handler om å være smart, og kjempe for de tingene man virkelig syns er viktig. Og kun dem!

Hvis man maser om alt, gidder ikke ungene høre etter til slutt. Dessuten sliter man seg ut. Vil du at barna skal respektere reglene dine – velg de viktigste og hold deg til dem.

Men vet dere hva, unger? Det gjelder faktisk dere og! Hvis du vil ha min respekt og oppmerksomhet rundt kampene dine, ja da får du velge deg ut noen få!

Ikke regn med at jeg gidder å bry meg når du hyler og skriker fordi…

… du må kle på deg hver morgen

… du må kle av deg hver kveld

… Spiderman-pysjen er i vask

… pannekaken hadde en ørliten rift i siden

… jeg ber deg om ikke å hamre plastsverdet ditt inn i tv-en når du ser på Kaptein Sabeltann

 

Ikke forvent at jeg skal være tålmodig og forstå deg og dine innerste følelser hver bidige gang du…

… roper til meg og kaller meg dum fordi du glemte igjen Spiderman-capsen din i barnehagen

… vil ha sol når det regner

… vil ha regn når det er sol

… kaster gulroten i veggen fordi den er dum

… klikker totalt i butikken fordi du ikke får kindersjokolade

 

Ikke tro at jeg orker å bruke flere timer på å gjøre deg fornøyd når du kaster deg dramatisk ned på gulvet fordi…

… jeg har byttet sengetøy på senga di

… jeg klemte ut ketsjupen i rundinger over spagettien dit, når du ville ha den i små dæsjer i dag

… Batman-genseren var møkkete

… jeg tilbyr deg å gå med møkkete Batman-genser i barnehagen

… jeg insisterer på at du må ha på støvler når det pøsregner ute

 

Ikke trekk strikken så langt du kan når jeg er sliten ved å klage høylydt og dramatisk over...

… alt annet enn spagetti med ketsjup til middag

… at jeg brer dyna over deg feil vei

… at du må dele lekene dine

… at du må pusse tenner hver bidige morgen og kveld

… at jeg åpnet bananen i feil ende

Kjære barn. Du kommer mye lenger ved å velge dine kamper. Da kan det faktisk hende at du blir hørt.

Velger dine barn sine kamper?

Gí bort – tre årsabonnement på barnebok-app

Etter fem ukers sommerferie og barnehagefri, vet jeg ikke hva jeg skulle gjort uten iPaden. Den har vært vår beste venn hver eneste ekstremtidlige morgen og gjennom alle mamma-jeg-kjeder-meg-i-hjel-periodene i løpet av dagen.

Nå er sommerferien straks over for vår del, men det er likevel ingen grunn til å slutte å lese barnebøker.

Har du hørt om Pickatale? Barnas bibliotek på iPad?

http://vimeo.com/66332690

Her finner du over hundre barnebøker på både norsk og engelsk for barn mellom 0 og 8 år. I biblioteket finner du både de kjente og kjære klassikerne, som Skjønnheten og udyret, Rødhette, Keiserens nye klær og Den lille havfruen, samt mange helt nye bøker.

Min lille, store treåring ble helt hekta på Birger og hvalen. Tenk deg å få skli vannrutsjebane på halen til en hval, da!

Toringen falt pladask for boken I dag er jeg… Om en liten gutt som plutselig blir en brølende løve. Nå løper Lillesnuppa rundt og brøler hele dagen mens hun prøver å se skikkelig skummel ut.

Du er ikke lenger en flink, liten pike som gjør som du skal nei... Fint det, vennen min.

På Pickatale kan du velge om du vil lese boken selv, eller få den lest for deg.  Sistnevnte er ypperlig når de minste barna vil lese, og du ikke har tid. Du kan til og med velge at boka skal bla seg selv.

For de litt større barna, er det kanskje mest givende å lese selv. Og det geniale er at dersom de står fast i teksten, eller ikke helt vet hvordan et ord skal uttales, kan de bare trykke på fanen til høyre, og få teksten lest opp. I tillegg kan man trykke på bildene i bøkene, og en stemme leser hva man trykker på. Som for eksempel: stol, bamse, hval og så videre.

Dette kaller jeg genial lesetrening!

Dette er også en glimrende måte å introdusere barna for engelsk. Da kan man begynne med de helt enkle bøkene, og lese selv eller få de lest opp, på både engelsk og norsk om hverandre. Etter hvert vil bøkene også komme på flere språk, blant annet spansk. Da kan kanskje til og med jeg holde spansken min ved like.

Bøkene kan sorteres etter alder og tema. Det gjør det enkelt å finne bøker som passer perfekt for akkurat ditt barn.

Sidene er lette å manøvrere rundt i, og toåringen her i huset har ingen problemer med å finne frem de bøkene hun har lyst til å lese.

Med Pickatale slipper du med andre ord å lete rundt i Appstore etter barnebøker. Her får du alle på ett sted. Det er bare å la barna boltre seg i morsomme og spennende historier.

Et abonnement hos Pickatale koster 49 kroner i måneden.

Men nå får alle lesere av Casa Kaos én måned til én krone. Og av de som registrerer seg for en måned, trekker jeg tre vinnere som får et helt år gratis.

Gå inn her: Pickatale Og skriv inn casakaos som rabattkode.

Husk at når du registrerer deg, går abonnementet automatisk i 36 måneder, hvis du ikke sier det opp. Men andre ord, hvis du ikke vinner et gratis år, og ikke vil fortsette å abonnere etter den første måneden, må du huske å si opp abonnementet ditt. Da koster det deg kun den ene krona.

Jeg trekker tre vinnere torsdag neste uke.

Lykke til!

Hva er din barnebokfavoritt? Og hva tenker du om å introdusere flere språk for de minste barna? 

Spesialmat

“Æsj”, sier Lillemann og ser stygt på det ødelagte, kokte egget.

«Æsj», sier Lillesøster og rynker på nesen.

En uformelig klump av eggehvite har presset seg gjennom en liten rift i skallet. Jeg har sikkert sluppet det for hardt nedi kasserollen da jeg skulle koke det.

«Åh nei du. Dette er ikke æsj», sier jeg og ser fra treåringen til toåringen med lure øyne og hevede øyenbryn.

«Dette er et spesialegg!» Jeg nikker med hodet og legger stemmen i alvorlige, mørke folder:

«Dette unger. Dette er et superdupermega-spesialegg».

Fire, store øyne har helt glemt å blunke. Lillemann har munnen åpen. Lillesøster ser bort på storebroren for å forsikre seg om at hun reagerer riktig. Så åpner hun også munnen.

«Hva da, mamma? Hva er et spesialegg», spør Lillemann.

«Nei du, det kan jeg dessverre ikke si. Det får bare den som spiser det opp vite», sier jeg og strekker ut armen.

«Men hvis dere syns det er æsj, kan jeg ta det jeg», sier jeg.

Lillemann drar armen til seg.

«Nei, jeg vil ha det», sier han fort og kakker det ivrig i bordet for å få hull på skallet.

Lurer på hvor lenge dette virker. At all mat som er litt broket er spesialmat. En krokete gulrot, en litt for brun banan, en skeiv kake, en klumpete kjøttkake - superdupermega-spesialmat!

«Sånn mamma. Nå har jeg spist opp spesialegget. Hva skjer nå?»

Lillemann klapper i hendene og svelger unna en altfor stor munnfull med egg. Den gule eggeplommen tyter ut av munnvikene.

Ups! Ja, det var det da.

Hva skjer nå?

«Jo nå, Lillemann. Nå… Ehm… Nå skal du se at du plutselig kjenner…at du får superkrefter. Kjenner du det? Du får super-trampolinekrefter. Det betyr at du kan hoppe ekstra høyt på trampolina i hele dag.

"Nææh", roper treåringen og er allerede på vei ut verandadøra med lillesøster hakk i hel.

Herrlighet. At de går på det der! Men det funker. Nesten hver gang. Enn så lenge.

Funker det hos dere?

hits