hits

august 2014

Når du sover

Du kryper opp i senga mi. Legger deg helt inntil meg. Grynter og smatter litt før du sovner igjen. Jeg aner ikke hvor mye klokka er, men det er helt mørkt.

Jeg legger armen rundt deg og begraver nesa i håret ditt. Det lukter så godt. Det er langt fra nyvasket. Snarere tvert imot. Det lukter både sand, leverpostei og gress. Men det lukter deg.

 




 

 

Du er så fredelig der du ligger. Helt stille. Du er aldri helt stille. Bare når du sover. Det må være godt endelig å få hvile den lille kroppen litt.

Jeg tenker på hvordan du fyker gjennom huset som en virvelvind. Hvordan du er høyt og lavt med sverdene dine. Hvordan du har imaginære sverdkamper mot både Kaptein Sabeltann, Spiderman og Michelangelo i Ninja Turtles.

Rundt i hele huset. Over alt. Plutselig kommer du borti Lillesøsteren din som begynner å grine. Eller du river ned noe. Eller løper i veien for meg når jeg kommer ut fra kjøkkenet med varme middagsgryter i hendene.

Det hender jeg kjefter litt på deg da.

«Ta det nå litt med ro! Kan du ikke bare...ta det litt med ro!»

Men du kan ikke det. Du vil ikke det. Du er ikke en sånn gutt som liker å ta det med ro. Tv er bare kjedelig. Det er spill også. Fem, ti minutter her og der, ja det går greit. Men så må du opp og hoppe litt, eller løpe litt igjen.

 



 

 

Du rykker litt i armen. Rynker på nesa og drar noen lange «Mmmmmmmmmmm»

Jeg lurer på hva du drømmer. Hva drømmer en fireåring om egentlig?

Den lille hånden din ligger slapt på madrassen. Fingrene krummer seg mykt inn mot håndflaten. Jeg legger hånden din i min og stryker deg over håndbaken.

Du er så stille. Jeg hører bare pusten din. Langsomme drag inn og ut. Inn og ut.

Du er aldri stille. Du prater hele tiden. Absolutt hele tiden. Du har så mye å fortelle. Og så uendelig mange spørsmål som du bare ha svar på med en gang. Skikkelige svar. Det nytter ikke å svare "Fordi det er sånn. Fordi jeg sier det". Du vil så gjerne forstå.

Hvorfor er mormor død? Når kommer hun tilbake? Hva skjer med bæsjen når vi trekker ned i do? Hvor er Lillesøster? Hva er det til middag? Hvorfor er det spagetti til middag? Hvorfor kan jeg ikke få ta med skateboardet inn? Når får jeg skjegg? Hvorfor kan fugler fly?

Noen ganger skulle jeg ønske du kunne være stille bare et lite øyeblikk. Sånn at jeg kan få tenke en tanke eller to sammenhengende.

Men det er så vanskelig, sier du. Det går bare ikke. For hvorfor har vi munn da, hvis vi ikke skal bruke den til noe?

Plutselig begynner du å puste litt fortere. Du klemmer om fingeren min som jeg har lagt i hånden din. Det rykker litt i føttene dine.

Så slapper du av igjen. Pusten går igjen langsomt og grepet om fingeren min løsner.

Er du redd? Når du blir redd eller usikker, reagerer du ofte ved å gi meg et par knyttneveslag i låret. Eller ut i løse luften, gjerne sammen med et «Huaaah! Hiaaaah!»

«Slutt med det der. Ikke slå», formaner jeg.

Men du klarer ikke slutte med det der. For det er sånn du reagerer når du blir engstelig. Det bobler sånn i magen. Og så sprer det seg ut gjennom armer og bein som en rakett. Og opp gjennom halsen og ut av munnen i høye rop.

Jeg drar deg tett inntil meg og holder rundt deg. Lukker øynene, kysser deg i håret og stryker pekefingeren over øreflippen din.

Du er perfekt!

Du er akkurat sånn du skal være. Fordi du er deg. Jeg skal ikke sammenlikne deg med andre. Hva folk som ikke kjenner deg måtte mene og tro om deg er meg revnende likegyldig. Jeg ville ikke byttet ut noen av sidene dine for alt i verden. For du er helt perfekt akkurat sånn du er.

Jeg er så utrolig glad for at jeg får være mammaen din.

Og tenk, at akkurat du ble min!

 

Først når du sover er du min,
dagene flyr og gjør som de vil,
jeg bøyer meg over og snuser deg inn.

Fra "Når du sover" av CC Cowboys

(Trykk på bildet under for å høre hele sangen)

 

 
 

 

Spill-sabotør

«Mamma, vil du bli med meg og spille litt?»

Fireåringen står foran meg med iPaden i hendene. Nei-et ligger på tunga. Men jeg ombestemmer meg før det kommer ut.

«Okei, Lillemann. La oss spille».

 




 

Vi setter oss godt til rette i sofaen. Blir enig om et skatespill og trykker oss inn.

«Jeg begynner», slår Lillemann fast og legger iPaden på fanget.

Han manøvrer seg lett nedover den bratte bakken. Tar både høyre- og venstresvingene uten å kjøre av veien og krysser målstreken som den ubestridte vinner.

«Kult! Veldig bra», sier jeg oppriktig imponert og flytter iPaden over på mitt fang.

«Min tur».

Jeg velger en skater som likner litt på meg, finner en bane som er passe vanskelig og setter utfor.

«Nei, nei. Du trenger ikke bremse for den svingen der», sier Lillemann i det jeg prøver å komme meg gjennom en krapp venstresving med tornebusker i veikanten.

«Nå kommer du snart til en slette. Da må du bare gasse på», sier han fra sidelinjen. Han har satt seg opp på kne nå.

«Og nå kommer det snart tre tette svinger!» Nå henger han over skulderen min.

«Kom igjen nå, mamma! Kjør på! Du kan klare det!»

 


Kom igjen, mamma!

 

Jeg kommer i mål som andremann og er veldig fornøyd med det.

Lillemanns tur. Han velger en passe vanskelig bane, og kjører igjen inn til en suveren førsteplass.

Min tur igjen.

«Jeg kan finne en kul bane til deg, jeg», sier han og taster seg inn på alternativene.

«Se her, denne er passe for deg vettu, mamma». Han gir meg motvillig brettet.

«Men vet du hva? Det er et par litt vanskelige svinger på begynnelsen. Jeg kan kjøre de for deg, jeg. Så får du iPaden etterpå».

Og før jeg vet ordet av det, sitter han og spiller. Etter de tre første svingene, prøver jeg å ta brettet tilbake. Men Lillemann snur seg unna med blikket festet til den svarte veien på skjermen.

«Vent! Jeg skal bare...»

Og der var han i mål. På nok en førsteplass.

«Hey, mamma! Jeg vant for deg, jeg», sier han og gir meg håndflaten til en high five.

«Min tur», roper han entusiastisk og har allerede satt utfor den største bakken.

«Skal jeg hjelpe deg litt denne gangen også» spør han når han er ferdig.

«Nei, ellers takk», sier jeg. «Nå vil jeg gjerne kjøre selv».

«Men se her, jeg skal bare finne en grisetøff bane til deg. Denne her vettu. Denne er sååååå kul. Kjør på, mamma!»

Han gir meg motvillig brettet.

Etter den første bakken, ramler jeg i en sving. Jeg reiser meg opp og prøver igjen. Nok et fall. Lillemann griper om iPaden med begge hender og drar den til seg.

«Se her. Jeg skal hjelpe deg».

«Nei, jeg vil gjerne prøve selv», sier jeg og drar iPaden tilbake. Men Lillemann slipper ikke, og har allerede satt utfor bakken. Han runder svingen på første forsøk.

«Sånn, nå vil jeg gjerne kjøre resten selv», sier jeg. Lillemann svarer ikke. Han sitter med tungen ut av den venstre munnviken og fullfører banen på rekordtid.

«Min tur igjen!» roper han entusiastisk og innkasserer enda en førstepris.

«Du mamma. Skal vi spille tre ganger hver kanskje?» sier han og er allerede i gang med neste spill.

 


Når var det egentlig min tur?

 

«Jah, hvorfor ikke», sukker jeg og legger beina på bordet.

Etter tre spill legger Lillemann seg på magen i sofaen med beina på fanget mitt. Han sparker meg i låret hver gang han gir fart på skateboardtet. Han er i gang med runde fire. Og like etterpå runde fem.

Jess, det er så gøy å spille med barna. Virkelig kvalitetstid.

Liker du å spille med barn?

En hyllest til aleneforeldre

«Hva? Skal du være borte hele helgen?» Jeg ser forskrekket opp på mannen.

«Ja, hele helgen. Men det visste du da», sier han og drar bagen etter seg ut i gangen.

 


Hva? Skal du være borte hele helgen? Som i hele helgen?

Jo da, jeg har visst en stund at mannen skulle bort i helgen. Men jeg tenkte noe sånt som fra fredag ettermiddag til søndag formiddag. Ikke fra tidig fredag morgen til langt ut på søndagsnatta.

Men okei. Dette skal jeg klare. Jeg er ikke ofte alene med barna i helgene. En ukedag i ny og ne, ja. Men da er det sju timer med barnehage. En hel helg er verre.

Fredagen gikk egentlig greit. Eller...vi hadde våre episoder med Lego-kasting, grining, småkrangling og «vilikke» etter barnehagen denne dagen også. Men alt i alt gikk det greit.

Lørdag morgen klokka halv seks, blir sengen min forvandlet til en gymsal. Det er da jeg begynner å savne mannen for alvor. Han er nemlig den som står opp med barna på disse umenneskelige tidene.  Hver dag. Ja hver eneste dag, ukedag som helg, står mannen opp med kråkene, som regel før klokka seks.

 


Våre unger er dessverre ikke sånne unger som kan ligge stille i sengen og spille eller se på film mens vi voksne kan ligge og dra oss en time til. 

 

Jeg tusler inn på badet og lukker døra bak meg. Skrur på dusjen og stiller meg under det varme vannet.

«Mamma? Hvor er bilen til bilbanen?»

Fireåringen river dusjforhenget til side så jeg skvetter og velter hylla med såpe og barberhøvler.   

«Jeg vet ikke. Mamma dusjer nå. Jeg kan hjelpe deg når jeg er ferdig», sier jeg og røsker i dusjforhenget.

«Og lukk igjen døra etter deg!» roper jeg akkurat i det de små føttene tramper ut i gangen. Uten å lukke igjen døra.

Døra blir revet opp seks ganger til før jeg er ferdig i dusjen. Spørsmål om hvor dukkevogna er, om det er sjokoladepålegg til frokost i dag, hvor katten er og hvor mange år jeg er, er sånne spørsmål som absolutt ikke kan vente i fem minutter. Og hver gang glemmer de å lukke igjen døra etter seg, så rommet blir iskaldt.

Under frokosten finner jeg riktig pålegg til ungene som ombestemmer seg minst fem ganger før de er fornøyd, smører og deler brødskiver på riktig måte (fireåringen vil ha den delt i to på skrå, treåringen i fire), heller i melk, tørker opp melk, heller i mer melk, blåser på fingre som blir klemt, finner plaster, jager katten ned fra bordet, stopper en krangel om hvem som har størst teskje, tørker rødbetsaft ut av øyet på en hylskrikende unge og skreller to appelsiner som de ikke ville ha likevel. Jeg får ikke spist selv før ungene er ferdig og har gått fra bordet.

 


Puh!

 

Jeg bruker en hel time på å rydde av bordet, fordi jeg blir avbrutt av en som sitter på do og som trenger hjelp til å tørke og en som sitter fast i klatrestativet og trenger hjelp til å komme ned. I tillegg må jeg mekle i nok en krangel, denne gangen om hvor gamle de er (Nei, slapp nå av lillesøster, du er tre år, ikke to. Ikke bry deg om hva Lillemann sier), plastre nok en finger, tørke opp spy etter katten, skru ned volumet på det rosa keyboardet og tørke opp innholdet fra en full potte som har veltet.

Jeg skal ikke en gang gå inn på hvordan tannpussen og påkledningen forløp, men jeg kan si så mye som at det tok noen timer og at de timene inneholdt både krangling, kjefting, grining, sukking, bestikkelser og trusler.

 


Ikke sett deg fast nå!

 

Endelig sitter vi i bilen alle tre, på vei til biblioteket. Lillesuppa sovner ett minutt før vi er fremme. Hun er passe sur når jeg vekker henne, og jeg må bære henne inn i øsende regnvær. Vel inne finner vi noen bøker, setter oss godt til rette i hula og leser.

Etter to sider, må Lillesnuppa på do.

«Vil du bare vente her?» spør jeg Lillemann. Men nei, det vil han ikke.

Alle tre, ut i gangen, gjennom kafeen de holder på å pusse opp og inn på do.

Tilbake i hula. Etter to nye sider, må Lillemann tisse. Ut igjen, alle tre. Inn på do.

Tilbake i hula.

«Jeg må bæsje!» Tilbake til doen. Ny krangel da Lillesnuppa slår av lyset gjentatte ganger, og jeg slår det på igjen like mange ganger, mens Lillemann sitter på do. Lillemann truer til slutt med at han ikke vil være storebroren hennes lenger hvis hun holder på sånn.

Lillesøster blir kjempelei seg og begynner å grine. Jeg trøster med den ene hånden mens jeg tørker bæsj og vasker hender med den andre hånden.

Vi kommer oss ut i bilen igjen med en ny bunke bøker. Barna krangler om hvem som skal bære nettet med bøkene hele veien til bilen. Jeg later som de ikke er mine barn. 

Vi setter snuta mot Gjøvik og kjøpesenteret. Vi skal på ToysRus og bytte en defekt sykkelhjelm. Bilturen tar en liten halvtime, og begge ungene sovner ti minutter før vi er fremme.

Det er ingen parkeringsplasser ledig i parkeringshuset, så vi må stå på taket, lengst unna inngangsdøra. Det sprutregner, og jeg må bære begge barna inn.  16 kilo på den ene hofta og 11 på den andre.

Vi får byttet hjelmen men barna blir passe grinete når de til slutt skjønner at vi ikke skal kjøpe noe som helst.

Lillemann gjør noe han ikke har gjort på to år. Han legger seg ned utenfor butikken og hyler. Flaut. Jeg bærer de 16 kiloene ut i bilen igjen, mens jeg drar treåringen etter meg.

«Du lovde vi skulle kjøpe is», hyler Lillemann på vei gjennom regnet mot bilen.

«Ja, men jeg kjøper ikke is når du holder på sånn», svarer jeg og kjenner med ett hvor sulten jeg egentlig er. Det begynner å bli lenge siden frokost.

Og da kommer plutselig Lillesøster på at jeg lovet dem is.

«Men jeg vil ha is! Jeg holder ikke på sånn», roper hun mens regnet siler nedover ansiktet. Det er umulig å se hva som er tårer og hva som er regn.

Jeg dytter dem begge inn i bilen, spenner de fast og sender en stygg tanke til mannen som sitter i sola i Tromsø og koser seg på jobb.

Så må vi handle. Vi bruker vanligvis å storhandle hver mandag. Men denne uka hadde jeg vært syk, og mannen hadde jobbet så mye at vi ikke fikk tid til det.

Jeg prøver å overtale barna til å vente i bilen mens jeg går inn i butikken, men det er ikke snakk om.

Barna krangler om hvem som skal sitte i selve handlevogna og hvem som skal sitte i setet. Krangelen varer gjennom hele butikken.

 


Tar kurven, jeg.

 

Så må vi på Europris og handle lørdagsgodt. For det er bare der de har sånne lange, feite geleslanger som barna elsker. Ingen lørdag uten slanger.

Jeg prøver igjen å få barna til å vente i bilen, men det kan jeg bare glemme.

Hadde mannen vært hjemme nå, hadde jeg dratt hjem med barna og tatt handleturen alene. Jeg begynner plutselig å tenke på de som aldri  har noen hjemme som kan passe på barna slik at de får handlet alene.

De som har det sånn som dette hver eneste dag, hver eneste helg. Som ikke har noen som kan stå opp med barna om morgenen, så de av og til får sove litt lenger. De som ikke har noen å dele husarbeidet med, som ikke har noen å diskutere barneoppdragelse med og som aldri har noen som kan hjelpe til med å bære ungen når det sprutregner og bilen står parkert helt i andre enden av parkeringsplassen. 

Når vi kommer hjem er jeg helt utslitt. Og klokka er bare to! Det er tid for middag, og jeg skal ikke en gang gå inn på hvordan den forløp. Ei heller resten av dagen. Eller søndagen.

 

Utslitt!

 

Kjære alle aleneforeldre. Hvordan klarer dere det? Jeg bøyer meg i bæsjebleia for dere. Jeg overlever så vidt en helg alene med barna. Dere gjør dette hele tiden. Jeg er fra meg av beundring. Respekt!

 

PS: Hvis du trenger litt trøst i hverdagen, enten du er aleneforeldre eller ikke, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram (casa_kaos)

Ingen lekevåpen i mitt hus! (Yeah right...)

Jeg trenger bare å kaste et kjapt blikk på mannen min over bordet før jeg skjønner at han tenker akkurat det samme som meg.

Den lille gutten ved siden av oss i parken løper rundt med lekepistolen sin og roper pang, pang, pang. Han sikter på moren sin, trekker av og hopper to ganger mens han roper pang igjen. Så løper han videre.

 

 

Foto fra Flickr woodleywonderworks

  

Moren registrerer det ikke en gang.

Jeg rister på hodet, drar det ene øyebrynet opp i pannen og kikker ned på den store magen min.

Nei, vet du hva. Sånn får ikke min sønn holde på. Sverd, pistoler, gevær og andre lekevåpen skal ikke inn i mitt hus! Våpen er ikke leketøy.

Skammelig, tenker jeg og skuler bort på moren ved siden av meg.

Skammelig.

 


Min ufødte sønn skal få en oppvekst uten lekevåpen.

 

Fire år senere, ligger jeg på alle fire under spisebordet og plukker opp gulrotbiter etter middagens gulrotkrig. Treåringen står og hyler ved siden av meg. Tårene spretter ut av øynene hennes mens hun peker febrilsk rundt seg og roper noe om at katten ikke vil gå på planken.  

Fireåringen spinner rundt i stua med ninja-skilpadden Rafaels røde maske over øynene. I hendene holder han to gigantiske plastgafler (eller hva det nå skal forestille).

 




 

«Ninja, ninja, ninja turtles», synger han av full hals mens han løper opp i sofaen, tar snarveien over stuebordet, tramper halvveis opp i trappen og tar gelenderet ned.

«Ninja power!»

Jeg rygger ut med hendene fulle av gulrot og et par andre udefinerbare grønnsaker som har ligget så lenge under bordet at det er helt umulig å se hvilken form og farge de har hatt opprinnelig.

Jeg slår hodet i bordkanten på vei opp, kveler et veldig stygt ord, snubler i en planke på vei ut på kjøkkenet og holder på å tråkke på katten som har søkt tilflukt i hjørnet ved kjøleskapet.

Jeg plukker opp Lillesnuppa og setter meg på kjøkkenbenken. Trekker pusten og teller til ti.

Forbi meg suser Lillemann. Nå har han byttet ut gaflene med et sverd.

Han legger den ene hånden bak på ryggen, retter sverdet mot oss og hinker sidelengs fremover.

«Hvis jeg ikke får skatten, så moser jeg trynet ditt», roper han av full hals mens han kniper sammen øynene, snurper munnen til en tynn strek og vifter med sverdet under nesa til Lillesnuppa.

(Takk til Harriet i «Jul i svingen» for den der mose-trynet-ditt-frasen).

 


Hvordan skal det gå med deg, lille gutten min? Er du dømt til et liv bak murene fordi mammaen din lot deg leke med våpen som barn?

 

Lillesnuppa spreller med strømpebukse-beina og vil ned. Snart løper de rundt med hvert sitt sverd og veksler mellom å rope «Ninja power» og «Hiv og hoy».

Hva var det egentlig som skjedde? Hvor ble det av "ingen lekevåpen i mitt hus"?

De første par årene gikk det ganske bra. Men så snart Lillemann rundet to år, begynte han å se opp til alle disse mer eller mindre supre heltene. Vi har vært gjennom både Spiderman, Batman, Hulken, Captain America, Iron man, Superman, Kaptein Sabeltann og nå er det altså Ninja Turtles.

Selv om han ikke fikk sverd av oss, fant han fort pinner, kosteskaft eller en del av bilbanen som gjorde samme nytten.

Pistoler bygde han av Lego.

Og sakte men sikkert snek det seg inn både plastsverd, gigantiske skilpaddegafler og andre lekevåpen inn i huset. 

Og nå har jeg gitt opp. Jeg vet rett og slett ikke om det er mulig å holde barn unna lekevåpen.

 


If you can't beat them, join them.

 

Jeg kan i hvert fall krysse av for nok et prinsipp som har gått rett ned i vasken.

Hva synes du om barn og lekevåpen? 

 

PS: For flere pedagogisk ukorrekte oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller Instagram. (casa_kaos)

Mine ufordragelige barn

Mine to håpefulle har blitt diskutert over det ganske nett i helga. Etter jeg la ut innlegget: Er det greit å kjefte på andres barn? har diskusjonene gått heftig både på blogger, i sosiale medier og ikke minst på mammaforumene.

Jeg kom nemlig til å skrive at her hos oss er det lov å hoppe i sofaen og turne i gardinene. Ja, også skrev jeg at under middagen er spagettien slanger, vannglassene badebasseng for bestikket, og ketsjupen promper.

I tillegg tar vi gjerne en liten sang, holder takten med gaffel og kniv mot bordplaten og vi snakker med mat i munnen. (Vis meg den treåringen som ikke snakker med mat i munnen da dere). Og blir man veldig ivrig, er det helt greit å stå på stolen.

 


Nei, fy så ufordragelig. Dette er jo helt grusomt!

 

Jeg kom mer eller mindre ufrivillig over noen av disse diskusjonene der mødre ristet på hodet, tok seg sjokkert til pannen og kappet om å rope høyest at Kaos-ungene, ja fytti katta for noen ufordragelige barn de må være.

 


Fra Klikk - Barn i magen

 

Og da blir jeg litt overrasket. Synes dere virkelig barna mine er uoppdragne og ufordragelige på grunn av det jeg skrev i det innlegget? For det er jo ingen ting! Det er jo bare en liten flis av hverdagen vår.

Da skulle dere nemlig sett dem når de bader sammen. De hopper og plasker og spruter på hverandre så hele badegulvet blir helt vått. Ja, av og til spruter de så langt at jeg til og med må dra over speilet over vasken etterpå.

Og hva hadde dere sagt mon tro, dersom jeg hadde fortalt om den lørdagsmorgenen da jeg stod opp litt seint, og ungene hadde kjedet seg litt for lenge, og dette var synet som møtte meg da jeg kom inn i stua:

 


Gisp! Så grusomt! 

 

Og hva hadde dere tenkt hvis dere hadde visst at vi ikke bare hopper i sofaen, vi har putekrig også! Og vet dere hva? En kveld fant jeg til og med tre sofaputer ute på trampolinen!

Tenk om dere hadde sett oss når vi spiser sen helgefrokost. Når fireåringen leker prinsesse Leia med to halve rundstykker over hvert øre. Og treåringen, i et ubevoktet øyeblikk, dypper fingeren ned i Nugattien og stikker den sjokoladekledde fingeren inn i munnen. Følger vi ikke med, dipper hun gjerne fingeren en gang til også.

 


Oj da. Treåringen spiser laks med tærne. Ja ja, hvis det er eneste måten å få i henne fisk, så hvorfor ikke? Tærne kan da vaskes.


Hos oss er det også lov å være så sint at man kaster ting (helst myke) veggimellom. Og det er greit å slå i sofaputene så hard man bare kan. Her er det lov å vise at man er både sint og sur og irritert. Få det ut. Sitt for all del ikke inne med det.

Mange har reagert på at jeg skrev i innlegget at barna mine ikke trenger komme å spise middag hvis de ikke vil. Og at de kan forlate bordet når de ønsker. Har dere tenkt på at dette kanskje ikke er et stort problem hos oss? At i ni av ti tilfeller kommer de og setter seg sammen med oss så snart maten står på bordet. Og sitter helt til alle er ferdige med å spise. Hvorfor lage regler og tvang ut av ting som fungerer så godt uten?

Men det dere ikke vet. Er at en dag, for rundt to uker siden, så ville ikke treåringen komme å spise middag. Og vet dere hva hun gjorde da? Hun klatret opp på kjøkkenbenken og tok seg en tomat! Helt grusomt!

 

Noen mener dette er en beskrivelse av to uoppdragne, ufordragelige og ufyselige barn.

Jeg ser to helt normale, kreative, utrolig morsomme små barn fulle av liv, latter og temperament. Alltid med et lurt smil i munnviken. To aktive barn som ikke liker å sitte stille. To barn som hopper og danser og synger og ler med utestemme inne.

 


Kuleste barna i gata. Helt objektivt sett, selvfølgelig. 

 

Akkurat sånn vi liker det. Akkurat sånn vi vil ha det.

 

//For flere ufordragelige oppdateringer, følg oss gjerne på Facebook (casakaos) og Instagram (casa_kaos)

Se på meg, mamma!

Lillemann: Mamma, se. Mamma! Se! Se på meg.

Meg: Ja, mamma ser. Å, så flink du er til å balansere på fortauskanten. Kjempeflink, gutten min.

Lillemann: Se nå, mamma. Se på meg nå.

Meg: Wow, så høyt du hopper. Det var jo kjempehøyt. Stilig!

 




 

Lillemann: Se nå da. Se på meg nå.

Meg: Oj, ja se på deg. Du går baklengs.

Lillemann: Mamma! Se, mamma. Se hva jeg gjør!

Meg: Ja, vent litt, gutten min. Mamma skal bare snakke ferdig med pappa.

Lillemann: Nei, nå! Se nå, mamma. SE!

Meg: ...

Lillemann: MAMMA!

Meg: Ja, hva er det vennen?

Lillemann: Se, jeg løper. Jeg løper fort!

Meg: Oj, kjempefort.

Lillemann: Se nå da, mamma.

Meg: Mhmm. Jeg ser.

Lillemann: Nei, du ser ikke. Se ordentlig!

Meg: Åja, ja nå seg jeg ordentlig. Ehm, hva gjør du egentlig?

Lillemann: Se, jeg står på tå.

Meg: Ja, nå ser jeg det. Du står på tå. Kult.

Lillemann: Mamma!

Meg: Mhmm.

Lillemann: Mamma, se da!

Meg: Ja, jeg ser.

Lillemann: Nei, du ser ikke. MAMMA!

Meg: Ja, ja, ja. Jeg ser. Hva er det for noe, lille venn?

Lillemann: Se på meg. Jeg gjør sånn.

Meg: Oj, ja du...ehm...bøyer deg ned og tar på skoen din? Fantastisk.

Lillemann: Se nå da, mamma.

Lillemann: Mamma! MAMMA! Mamma? Hallo, mamma?

Lillemann: Hvor ble du av, mamma?

 

Er et greit å kjefte på andres barn?

I nyeste Foreldre og Barn, er Mammadamen, Susanne Kaluza og jeg spurt om vi synes det er greit å kjefte på andres barn når de er uhøflige eller bøllete.

 



 

 

For bør vi egentlig si fra når vi er på lekeplassen og et annet barn sniker i køen og tar huska rett foran nesa på vårt eget barn?

Og hva hvis barna på nabobordet på kaféen søler is og synger av full hals mens du selv har barnefri og prøver å lese en bok.

Eller barna dine har besøk av venner fra barnehagen eller skolen og de plutselig begynner å hoppe i den nye sofaen din.

Eller enda verre, hva om du går forbi en gjeng som tydelig erter et annet barn?

Hva gjør du da?

Jeg har veldig høy terskel for å irettesette andres barn. Kanskje fordi jeg har en veldig aktiv og temperamentsfull fireåring selv. Det er ikke mange som kan konkurrere med han.

 



 

 

Hjemme hos oss er det veldig liberalt, og det er lov å hoppe i sofaen og turne i gardinene.

Jeg har vel aldri trengt å irettesette andre barn hjemme hos oss fordi de har vært for aktive. Men jeg har tenkt en del på hvordan mine egne barn oppfører seg når de er på besøk hos andre. Jeg er redd man plutselig kan finne min fireåring i taklampa.

På kafé skal det også veldig mye til før jeg snakker til andre foreldre eller deres barn. Jeg har faktisk aldri gjort det.

Etter å ha bodd to år i Spania, synes jeg vi nordmenn er altfor strenge når det gjelder barn i offentlige rom.

I Spania er barna en naturlig del av familien. Barna er med der foreldrene ferdes, enten det er på kafé, på restaurant, i butikken eller hos frisøren. I Spania får barn være barn. De ses og høres, og er overalt. I Norge skal barna helst bare ferdes der det er tilrettelagt for barn. Og skal de være med foreldrene andre steder, bør de sitte helt stille og ikke lage ett pip. Aller helst bør man skaffe barnevakt.

Les gjerne mitt gjesteinnlegg hos Lammelårtanker: Med adresse i Spania ? der barna er en naturlig del av samfunnet.

 

På kafé i Spania. Hopp i vei du gutten min.

 

 

Mammadamen skriver forresten veldig bra på bloggen sin i innlegget Er det greit å irettesette andres barn:

Jeg mener dog at vi voksne bør gi rom for at barn kan være veldig ulike og komme fra hjem med helt andre regler enn det vi selv har. Som utenforstående ser man bare en liten episode, og man vet ikke alltid hvilke verdier andre foreldre ønsker å gi videre til sine barn. Jeg synes derfor vi bør være veldig rause ovenfor andres barn.

Jeg er helt enig. Vi har for eksempel ikke jobbet mye med å få barna våre til å spise pent og sitte stille under måltidene.

Når vi spiser middag, er spagettien slanger, vannglassene badebasseng for bestikket, og ketsjupen promper. I tillegg tar vi gjerne en liten sang, holder takten med gaffel og kniv mot bordplaten og vi snakker med mat i munnen. Og blir man veldig ivrig, er det helt greit å stå på stolen.

Barna trenger heller ikke komme og sette seg ved spisebordet hvis de ikke vil ha mat, og de får forlate bordet når de vil. Dette funker veldig bra for oss. Det er sånn vi vil ha det.

 




 

Likevel er mitt inntrykk at de fleste barn har en innebygd bryter som slår om når de er på besøk hos folk med andre regler. Jeg kan jo aldri være helt sikker, men jeg tror ikke mine barn står på stolen og synger med mat i munnen når de er på besøk hos andre. I så fall hadde jeg ikke hatt noe imot at foreldrene hadde tatt en gjennomgang av deres husregler med mitt barn.

 

Men det er en ting jeg er veldig streng på: Det er ikke lov å mobbe eller være slem mot andre, verken voksne eller barn.

I fjor sommer hadde vi besøk av noen barn. De lekte gjemsel, og gutten som skulle telle ble puttet ned i en kiste. De andre barna løp ut for å gjemme seg, men ble opptatt med noe annet. Plutselig hørte jeg barnegråt fra kista. Da jeg åpnet den, satt det en redd gutt der som ikke greide å komme seg ut.

Da sa jeg klart ifra til de andre barna at det ikke var greit. Jeg tror ikke de gjorde det med vilje, men det var såpass ubetenksomt at de fortjente litt kjeft.

Å si fra til foreldre, sitter dog enda lengre inne enn å kjefte på barna.

Vi har vel alle sukket litt oppgitt over foreldre som tilsynelatende ikke har kontroll på barna sine. Men det er mange grunner til at barn oppfører seg som de gjør. Vi må aldri glemme at barn er forskjellig. Og kanskje er det nettopp foreldrene med de mest uregjerlige barna som fortjener en oppmuntrende klapp på skulderen.

Jeg er veldig forsiktig med å dømme andre foreldre. Og for å være helt ærlig, er det ikke rent sjelden at det er min fireåring som roper høyest og som hopper opp og ned når alle skal sitte stille.

Har du kjeftet på andre barn før? Og når synes du det er greit?

 

Prosjekt upefekt - jantelov og misunnelse?

Mye har blitt skrevet og ment om Aftenpostens #prosjektuperfekt. Prosjektet er elsket og hatet, hyllet og kritisert.


A-magasinet 25. juli 2014

 

Her har jeg samlet noe av kritikken mot prosjekt uperfekt, og lagt til mine tanker.

 

Vi er bare misunnelig på de som er vellykket. 

Jeg elsker prosjekt uperfekt. Men er det fordi jeg er misunnelig? Sitter jeg med armene i kors og bobler av misunnelse ovenfor de som klarer å lage flotte trelags sjørøver- og prinsessekaker, mens mine egne kaker ser ut som trafikkulykker.

De som har smilende, søte, vellykkede barn som spiller instrument og som kler seg selv i matchende klær helt fra treårsalderen, mens min egen treårings favorittantrekk er badedrakt og strømpebukse.

De som har designertapet i stua, Kähler-lysestaker på bordet og marokkanske designfliser på kjøkkenet, i et ellers tilsynelatende ryddig og rent hus, mens mitt eget hus alltid er rotete og jeg aldri rekker rydde den forbaskede kjøkkenbenken før den blir rotete igjen. 

Mammadamen  skriver både på egen blogg og på mamma.no:

Likhetstanken står sterkt i Norge, og fører mye godt med seg. Men den bringer også med seg janteloven. Man skal passe seg for å være for vellykket. Med fremveksten av sosiale medier har det blitt enda lettere å se til og sammenligne seg med andre, og med den muligheten har visst også janteloven plutselig fått mer aksept.

 

Mamma.no 4. august 2014


Nei, dette handler absolutt ikke om janteloven. Og nei, man skal ikke passe seg for å være vellykket. De som er en kløpper på kjøkkenet, må selvfølgelig få legge ut skrytebilde av kaka eller middagen. Og har man en fin hage, så for all del, legg ut bilde av den og høst velfortjent applaus.

Men det må også være plass i sosiale medier for oss som ikke får til disse tingene. Uten at vi blir beskyldt for å være misunnelige. 

Prosjekt uperfekt oppfordrer folk til å vise mer enn den glatte, vellykkede overflaten. Men ikke på bekostning av idylliske bilder. I tillegg til.

Bloggeren Eventyrelin skriver en kommentar til Mammadamens innlegg at hun fikk en dårlig følelse etter hun la ut et bilde av en kake hun hadde jobbet lenge med og var skikkelig stolt av. Hun endte opp med å fjerne bildet fra bloggen sin.

Og da blir jeg litt trist. Selvfølgelig skal Eventyrelin legge ut bilde av den kaka! Og selvfølgelig skal hun ta til seg hvert eneste rosende ord og hver eneste like. De fleste av oss er både perfekt og uperfekt. Vi er finke på noe, og ikke så flinke på andre ting. Begge deler har plass i sosiale medier. Så får hver enkelt bestemme hva de vil legge ut. 

 

Hvorfor diskutere slike ubetydelige ting, når det er krig i verden?

I en kronikk i Adressa.no skriver Kari Løvedahl Mogstad blant annet at hun synes det er rart at nordmenn er opptatt av å være minst mulig perfekt når det er krig i Gaza og Ninni Stoltenberg er død.

 


Adressa.no 7. august 2014

 

Jeg synes det blir litt for enkelt å si at vi ikke kan diskutere ting som opptar oss her i Norge "hvor vi har det så godt", så lenge det finnes andre som har det verre enn oss.

Ja, prosjekt uperfekt er tøys og fjas og humor, men det er også ramme alvor for veldig mange. 

Over 3000 norske kvinner får en alvorlig fødselsdepresjon hvert år. Og tallet øker. Nybakte mødre forteller om press og krav til å ha en perfekt fasade. De sliter seg ut på å strebe etter perfeksjon.

Landsgruppen av helsesøstre antar at nærmere 70 prosent av nye mammaer tror at de skal få kroppen sin tilbake bare noen få måneder etter fødsel. Mange får en depresjon når de opplever at det ikke stemmer. Andre løper på treningsstudioet før babyen er en uke gammel for å kunne legge ut bilde av en flat mage på Facebook og Instagram og høste likes og rosende kommentarer.

Les også mitt innlegg om kroppspress etter fødsel.

 


Aftenposten.no 5. juli 2014

 

Dette kan selvfølgelig ikke sammenliknes med å leve i et krigsherjet område der bombene suser rundt ørene. Men skal vi virkelig ikke diskutere slike såkalte norske luksusproblemer fordi Gaza brenner?

De som opplever en fødselsdepresjon ser forresten neppe på det som et luksusproblem. Jeg gjorde ikke det.

 

I siste KK er det et intervju med Helena Brodtkorb, forfatter av boken «Mammasjokket» og meg om fødselsdepresjon. Vi har begge hatt en alvorlig fødselsdepresjon, og opplevde til slutt at vi ikke klarte å ta vare på babyen vår. 

 


Fra KK 1. august 2014

 

 

Mange irriterer seg over alle disse mødrene som forteller om hvor stort sjokk det var å bli mamma. Vi skal jo egentlig være lykkelig, skal vi ikke? Hvem er egentlig interessert i å høre om nybakte mødre som sliter?

«Jeg spyr neste gang en kjendismamma står frem og forteller om hvilket sjokk det var å bli mamma», skrev en annen blogger i en kommentar på Facebook for en stund siden.

Men hvorfor i ale dager spyr folk av å lese om det? Selv om man har hatt en grei barsel- og småbarnstid, må man vel kunne akseptere at andre opplever det på en annen måte, og snakker om det.

Det er forresten ikke bare mødre med fødselsdepresjoner som sliter. Mange nybakte mødre forteller at de føler seg mislykket og utilstrekkelig fordi de ikke klarer å leve opp til det bildet de blir presentert for på sosiale medier. Et helt urealistisk bilde, men det er ikke så lett å vite. Og spesielt ikke når man er full av hormoner og innhyllet i ammetåke.

 

Ja, for hvorfor drive og sammenlikne oss med andre? Vi har alle ansvar for vårt eget liv. 

Mange mener vi bør slutte å sammenlike oss med andre.  Vi har alle et ansvar for eget liv, og kan ikke gi andre skylden for vår egen usikkerhet. 

Ja visst, til syvende og sist er det hver enkelts ansvar ikke å la seg bli overstadig påvirket av hvilke bilder andre poster. Og det hadde vært så fint hvis alle hadde styrke til det. Men sånn er det ikke.

Vi blir alle påvirket av samfunnet vi lever i. Jeg blir i hvert fall det. Derfor mener jeg vi trenger flere nyanser i sosiale medier. Det er ikke rart så mange nybakte mødre bruker nettopp ordet mammasjokk når de blir mamma for første gang. Når sosiale medier flyter over av lykke og idyll, blir det et sjokk når hverdagen ramler ned over hodet på en sammen med den nyfødte babyen. 

 

Dette er elitens mammaopprør. Det treffer ikke dem som virkelig sliter. 

Marit Øimoen, som skriver bloggen Rosafeministen, skriver i en kronikk på aftenposten.no at prosjekt uperfekt er elitens mammaopprør.  Hun mener det er de ressurssterke foreldrene som diskuterer om det er greit å gi barna frossenpizza foran tv-en og om det er greit å ha det litt rotete hjemme.

 


Aftenposten.no 30. juli 2014

 

Da synes jeg det er viktig å huske på at de ressurssvake også er på Facebook. Og selv om de kanskje ikke blir hørt i den offentlige debatten fordi de ikke blogger, sender inn kronikker til landets aviser eller deltar i diskusjonene på nett, så druknes de også i bilder av vellykkethet. Jeg tror de såkalte ressurssvake finner trøst i å se at de ikke er de enste som ikke får det til. Akkurat som mange ressurssterke gjør. Akkurat som jeg gjør.

Jeg ønsker å vise unge, nybakte mødre, og andre mødre som sliter, både ressurssterke og ressurssvake, at det finnes en verden bak de glansede bildene og at man ikke er helt alene i verden om å føle seg mislykket. Elite eller ei.

 

 Har det blitt en konkurranse om å være minst perfekt nå?




 

Hvorfor dvele ved det negative. Det man ikke får til.

Både Mammadamen og flere andre bloggere og debattanter lurer på hvorfor vi på død og liv skal dvele ved det negative. Det man ikke får til. Hvorfor rope så høyt om de gangene man føler seg mislykket. Hvorfor ikke legge det bak seg og bruke energien sin på det som er positivt.

Men det er ikke snakk om å dvele ved de situasjonene der man føler seg som mest mislykket. Ei heller om å grave seg ned i skiten og være et offer.

For meg handler det om å klare å le av det jeg ikke får til i stedet for å føle meg mislykket. Og så nikke gjenkjennende til andre som heller ikke får det til, gi hverandre en liten klapp på skulderen, og gå videre og bruke energien på det som er positivt og det man faktisk får til.

 

Å nei, søren. Denne kroppen kan jeg ikke legge ut på sosiale medier. Da blir jeg bare beskyldt for å være misunnelig på de som har tynne lår.

 

Jeg kommer i hvert fall til å fortsette å blogge om alle de utfordringene jeg møter på som sliten og til tider mislykket småbarnsmamma. Og jeg kommer til å fortsette å legge ut bilder av rot, møkkete barn, en smålubben kropp med mammamage og mislykkede kaker.

Ikke fordi jeg er misunnelig på de som får det til. Ei heller fordi jeg fordømmer eller mistenkeliggjør de som velger kun å legge ut idyll. Men fordi livet mitt er mer kaos enn idyll og fordi det for meg føles veldig unaturlig å legge ut bilder av et perfekt hjem og en perfekt familie. Akkurat som det føles unaturlig for andre å legge ut bilder av skittentøykurven sin.  

Ja til mangfoldet! Ja til flere nyanser på sosiale medier!

 

//For flere uperfekte bilder og diskusjoner, følg meg gjerne på Facebook, Twitter som MarteFA og Instagram som casa_kaos

Kjære treåringen min

Jeg ser hvordan du strever hver eneste dag med å finne din plass i din lille verden, i familien, og i deg selv.

Hvor sint du blir når du setter deg fast i genseren med begge armene rett opp i halsåpningen. Hvordan du freser og raser og spinner rundt på gulvet og nekter å ta imot hjelp. Mens jeg syns du er helt håpløs.

Men egentlig er du kjempefrustrert fordi du så veldig gjerne vil klare selv. Og så blir det nok en nedtur når du ikke får det til, og du innser at du fortsatt trenger mammas hjelp.

Ganske stor, men fortsatt veldig, veldig liten.

 

 

Hele verdenen din kan gå under fordi Spiderman-pysjen fortsatt ligger i skittentøyet når du skal legge deg. Og jeg kan ikke forstå at det skal være noen big deal. Kan du ikke sove i den med biler på i natt da, så skal jeg vaske Spiderman til i morgen.

Men jeg sa det samme i går, og du har gledet deg hele dagen til å sove i favoritt-pysjen din. Du har snakket om det i barnehagen og fortalt det til bamsen din. Klart du blir lei deg når jeg ikke har vasket den likevel.

Så mye for så lite. Men veldig viktig likevel.

 

Jeg blir så sint på deg når du fiker til lillesøsteren din i bakhodet så hun ramler med nesa i gulvet. Og enda verre er det å se hvor utspekulert du kan være. Når du venter til du tror jeg ikke ser deg.

Men egentlig er det sjalusien som river og sliter i deg. Denne lysluggede, lille søsteren din som får all oppmerksomheten når vi er ute. Det er henne alle ser på og sier «Ååååhh», når hun legger hodet på skakke og smiler sitt yndigste smil. Ingen ser på deg. Ikke før du river ned noen pakker frokostblanding fra nederste hylle.

Lillesøster, som du er så glad i. Men som du samtidig skulle ønske aldri kom inn i vår lille familie. 

 

Stor løve i liten kropp

 

Disse hissige anfallene du får når jeg ber deg slutte å mase. Når jeg står over komfyren med kokende pastavann og ihjelstekt kylling i panna, og du gjentatte ganger prøver å si noe. Er det virkelig så viktig? Kan det ikke vente til etterpå? Du blir så sint, så sint, og roper at jeg er dum og slem og river posen med gulrøtter ned fra kjøkkenbenken.

Men egentlig er du lei deg fordi jeg ikke har tid til deg. Fordi hverdagen raser avgårde og vi er sent ute med middagen og alle er sultne. Igjen.

Så sint så sint, men vil bare ha litt oppmerksomhet.

 

Du blir så frustrert og kaster boka i veggen når vi sitter i sofaen og du prøver gjentatte ganger å fortelle meg noe jeg ikke forstår. Om og om igjen får du feil svar. Og du prøver gang på gang og fortelle det du vil si til halvdøve ører.

Men egentlig blir du oppgitt over deg selv. At du ikke klarer å uttale alle ordene riktig. At du ikke husker hva papegøye het, og at jeg ikke forstår hva du mener når du snakker om stor, rød fugl.

Så frustrerende ikke å bli forstått.

 

Jeg ser hvordan du strever, hver eneste dag.

Jeg har så lyst til å fortelle deg at det vil bli bedre. En dag vil du forstå at det ikke er verdens undergang at mamma åpner bananen i feil ende. Eller at det er feil sengetøy på senga.

En dag vil du få til alle de tingene du ikke klarer i dag.

Det blir bedre. Du vil finne din plass i verden, i familien og i deg selv.

Kjære, lille, store treåringen min. Ja visst er det slitsomt å være mammaen din. Men jammen er det slitsomt å være tre år og.