hits

august 2014

Nr du sover

Du kryper opp i senga mi. Legger deg helt inntil meg. Grynter og smatter litt fr du sovner igjen. Jeg aner ikke hvor mye klokka er, men det er helt mrkt.

Jeg legger armen rundt deg og begraver nesa i hret ditt. Det lukter s godt. Det er langt fra nyvasket. Snarere tvert imot. Det lukter bde sand, leverpostei og gress. Men det lukter deg.

 




 

 

Du er s fredelig der du ligger. Helt stille. Du er aldri helt stille. Bare nr du sover. Det m vre godt endelig f hvile den lille kroppen litt.

Jeg tenker p hvordan du fyker gjennom huset som en virvelvind. Hvordan du er hyt og lavt med sverdene dine. Hvordan du har imaginre sverdkamper mot bde Kaptein Sabeltann, Spiderman og Michelangelo i Ninja Turtles.

Rundt i hele huset. Over alt. Plutselig kommer du borti Lillessteren din som begynner grine. Eller du river ned noe. Eller lper i veien for meg nr jeg kommer ut fra kjkkenet med varme middagsgryter i hendene.

Det hender jeg kjefter litt p deg da.

Ta det n litt med ro! Kan du ikke bare...ta det litt med ro!

Men du kan ikke det. Du vil ikke det. Du er ikke en snn gutt som liker ta det med ro. Tv er bare kjedelig. Det er spill ogs. Fem, ti minutter her og der, ja det gr greit. Men s m du opp og hoppe litt, eller lpe litt igjen.

 



 

 

Du rykker litt i armen. Rynker p nesa og drar noen lange Mmmmmmmmmmm

Jeg lurer p hva du drmmer. Hva drmmer en firering om egentlig?

Den lille hnden din ligger slapt p madrassen. Fingrene krummer seg mykt inn mot hndflaten. Jeg legger hnden din i min og stryker deg over hndbaken.

Du er s stille. Jeg hrer bare pusten din. Langsomme drag inn og ut. Inn og ut.

Du er aldri stille. Du prater hele tiden. Absolutt hele tiden. Du har s mye fortelle. Og s uendelig mange sprsml som du bare m ha svar p med en gang. Skikkelige svar. Det nytter ikke svare "Fordi det er snn. Fordi jeg sier det". Du vil s gjerne forst.

Hvorfor er mormor dd? Nr kommer hun tilbake? Hva skjer med bsjen nr vi trekker ned i do? Hvor er Lillesster? Hva er det til middag? Hvorfor er det spagetti til middag? Hvorfor kan jeg ikke f ta med skateboardet inn? Nr fr jeg skjegg? Hvorfor kan fugler fly?

Noen ganger skulle jeg nske du kunne vre stille bare et lite yeblikk. Snn at jeg kan f tenke en tanke eller to sammenhengende.

Men det er s vanskelig, sier du. Det gr bare ikke. For hvorfor har vi munn da, hvis vi ikke skal bruke den til noe?

Plutselig begynner du puste litt fortere. Du klemmer om fingeren min som jeg har lagt i hnden din. Det rykker litt i fttene dine.

S slapper du av igjen. Pusten gr igjen langsomt og grepet om fingeren min lsner.

Er du redd? Nr du blir redd eller usikker, reagerer du ofte ved gi meg et par knyttneveslag i lret. Eller ut i lse luften, gjerne sammen med et Huaaah! Hiaaaah!

Slutt med det der. Ikke sl, formaner jeg.

Men du klarer ikke slutte med det der. For det er snn du reagerer nr du blir engstelig. Det bobler snn i magen. Og s sprer det seg ut gjennom armer og bein som en rakett. Og opp gjennom halsen og ut av munnen i hye rop.

Jeg drar deg tett inntil meg og holder rundt deg. Lukker ynene, kysser deg i hret og stryker pekefingeren over reflippen din.

Du er perfekt!

Du er akkurat snn du skal vre. Fordi du er deg. Jeg skal ikke sammenlikne deg med andre. Hva folk som ikke kjenner deg mtte mene og tro om deg er meg revnende likegyldig. Jeg ville ikke byttet ut noen av sidene dine for alt i verden. For du er helt perfekt akkurat snn du er.

Jeg er s utrolig glad for at jeg fr vre mammaen din.

Og tenk, at akkurat du ble min!

 

Frst nr du sover er du min,
dagene flyr og gjr som de vil,
jeg byer meg over og snuser deg inn.

Fra "Nr du sover" av CC Cowboys

(Trykk p bildet under for hre hele sangen)

 

 
 

 

Spill-sabotr

Mamma, vil du bli med meg og spille litt?

Fireringen str foran meg med iPaden i hendene. Nei-et ligger p tunga. Men jeg ombestemmer meg fr det kommer ut.

Okei, Lillemann. La oss spille.




Vi setter oss godt til rette i sofaen. Blir enig om et skatespill og trykker oss inn.

Jeg begynner, slr Lillemann fast og legger iPaden p fanget.

Han manvrer seg lett nedover den bratte bakken. Tar bde hyre- og venstresvingene uten kjre av veien og krysser mlstreken som den ubestridte vinner.

Kult! Veldig bra, sier jeg oppriktig imponert og flytter iPaden over p mitt fang.

Min tur.

Jeg velger en skater som likner litt p meg, finner en bane som er passe vanskelig og setter utfor.

Nei, nei. Du trenger ikke bremse for den svingen der, sier Lillemann i det jeg prver komme meg gjennom en krapp venstresving med tornebusker i veikanten.

N kommer du snart til en slette. Da m du bare gasse p, sier han fra sidelinjen. Han har satt seg opp p kne n.

Og n kommer det snart tre tette svinger! N henger han over skulderen min.

Kom igjen n, mamma! Kjr p! Du kan klare det!


Kom igjen, mamma!

Jeg kommer i ml som andremann og er veldig fornyd med det.

Lillemanns tur. Han velger en passe vanskelig bane, og kjrer igjen inn til en suveren frsteplass.

Min tur igjen.

Jeg kan finne en kul bane til deg, jeg, sier han og taster seg inn p alternativene.

Se her, denne er passe for deg vettu, mamma. Han gir meg motvillig brettet.

Men vet du hva? Det er et par litt vanskelige svinger p begynnelsen. Jeg kan kjre de for deg, jeg. S fr du iPaden etterp.

Og fr jeg vet ordet av det, sitter han og spiller. Etter de tre frste svingene, prver jeg ta brettet tilbake. Men Lillemann snur seg unna med blikket festet til den svarte veien p skjermen.

Vent! Jeg skal bare...

Og der var han i ml. P nok en frsteplass.

Hey, mamma! Jeg vant for deg, jeg, sier han og gir meg hndflaten til en high five.

Min tur, roper han entusiastisk og har allerede satt utfor den strste bakken.

Skal jeg hjelpe deg litt denne gangen ogs spr han nr han er ferdig.

Nei, ellers takk, sier jeg. N vil jeg gjerne kjre selv.

Men se her, jeg skal bare finne en grisetff bane til deg. Denne her vettu. Denne er s kul. Kjr p, mamma!

Han gir meg motvillig brettet.

Etter den frste bakken, ramler jeg i en sving. Jeg reiser meg opp og prver igjen. Nok et fall. Lillemann griper om iPaden med begge hender og drar den til seg.

Se her. Jeg skal hjelpe deg.

Nei, jeg vil gjerne prve selv, sier jeg og drar iPaden tilbake. Men Lillemann slipper ikke, og har allerede satt utfor bakken. Han runder svingen p frste forsk.

Snn, n vil jeg gjerne kjre resten selv, sier jeg. Lillemann svarer ikke. Han sitter med tungen ut av den venstre munnviken og fullfrer banen p rekordtid.

Min tur igjen! roper han entusiastisk og innkasserer enda en frstepris.

Du mamma. Skal vi spille tre ganger hver kanskje? sier han og er allerede i gang med neste spill.


Nr var det egentlig min tur?

Jah, hvorfor ikke, sukker jeg og legger beina p bordet.

Etter tre spill legger Lillemann seg p magen i sofaen med beina p fanget mitt. Han sparker meg i lret hver gang han gir fart p skateboardtet. Han er i gang med runde fire. Og like etterp runde fem.

Jess, det er s gy spille med barna. Virkelig kvalitetstid.

Liker du spille med barn?

En hyllest til aleneforeldre

Hva? Skal du vre borte hele helgen? Jeg ser forskrekket opp p mannen.

Ja, hele helgen. Men det visste du da, sier han og drar bagen etter seg ut i gangen.


Hva? Skal du vre borte hele helgen? Som i hele helgen?

Jo da, jeg har visst en stund at mannen skulle bort i helgen. Men jeg tenkte noe snt som fra fredag ettermiddag til sndag formiddag. Ikke fra tidig fredag morgen til langt ut p sndagsnatta.

Men okei. Dette skal jeg klare. Jeg er ikke ofte alene med barna i helgene. En ukedag i ny og ne, ja. Men da er det sju timer med barnehage. En hel helg er verre.

Fredagen gikk egentlig greit. Eller...vi hadde vre episoder med Lego-kasting, grining, smkrangling og vilikke etter barnehagen denne dagen ogs. Men alt i alt gikk det greit.

Lrdag morgen klokka halv seks, blir sengen min forvandlet til en gymsal. Det er da jeg begynner savne mannen for alvor. Han er nemlig den som str opp med barna p disse umenneskelige tidene. Hver dag. Ja hver eneste dag, ukedag som helg, str mannen opp med krkene, som regel fr klokka seks.


Vre unger er dessverre ikke snne unger som kan ligge stille i sengen og spille eller se p film mens vi voksne kan ligge og dra oss en time til.

Jeg tusler inn p badet og lukker dra bak meg. Skrur p dusjen og stiller meg under det varme vannet.

Mamma? Hvor er bilen til bilbanen?

Fireringen river dusjforhenget til side s jeg skvetter og velter hylla med spe og barberhvler.

Jeg vet ikke. Mamma dusjer n. Jeg kan hjelpe deg nr jeg er ferdig, sier jeg og rsker i dusjforhenget.

Og lukk igjen dra etter deg! roper jeg akkurat i det de sm fttene tramper ut i gangen. Uten lukke igjen dra.

Dra blir revet opp seks ganger til fr jeg er ferdig i dusjen. Sprsml om hvor dukkevogna er, om det er sjokoladeplegg til frokost i dag, hvor katten er og hvor mange r jeg er, er snne sprsml som absolutt ikke kan vente i fem minutter. Og hver gang glemmer de lukke igjen dra etter seg, s rommet blir iskaldt.

Under frokosten finner jeg riktig plegg til ungene som ombestemmer seg minst fem ganger fr de er fornyd, smrer og deler brdskiver p riktig mte (fireringen vil ha den delt i to p skr, treringen i fire), heller i melk, trker opp melk, heller i mer melk, blser p fingre som blir klemt, finner plaster, jager katten ned fra bordet, stopper en krangel om hvem som har strst teskje, trker rdbetsaft ut av yet p en hylskrikende unge og skreller to appelsiner som de ikke ville ha likevel. Jeg fr ikke spist selv fr ungene er ferdig og har gtt fra bordet.


Puh!

Jeg bruker en hel time p rydde av bordet, fordi jeg blir avbrutt av en som sitter p do og som trenger hjelp til trke og en som sitter fast i klatrestativet og trenger hjelp til komme ned. I tillegg m jeg mekle i nok en krangel, denne gangen om hvor gamle de er (Nei, slapp n av lillesster, du er tre r, ikke to. Ikke bry deg om hva Lillemann sier), plastre nok en finger, trke opp spy etter katten, skru ned volumet p det rosa keyboardet og trke opp innholdet fra en full potte som har veltet.

Jeg skal ikke en gang g inn p hvordan tannpussen og pkledningen forlp, men jeg kan si s mye som at det tok noen timer og at de timene inneholdt bde krangling, kjefting, grining, sukking, bestikkelser og trusler.


Ikke sett deg fast n!

Endelig sitter vi i bilen alle tre, p vei til biblioteket. Lillesuppa sovner ett minutt fr vi er fremme. Hun er passe sur nr jeg vekker henne, og jeg m bre henne inn i sende regnvr. Vel inne finner vi noen bker, setter oss godt til rette i hula og leser.

Etter to sider, m Lillesnuppa p do.

Vil du bare vente her? spr jeg Lillemann. Men nei, det vil han ikke.

Alle tre, ut i gangen, gjennom kafeen de holder p pusse opp og inn p do.

Tilbake i hula. Etter to nye sider, m Lillemann tisse. Ut igjen, alle tre. Inn p do.

Tilbake i hula.

Jeg m bsje! Tilbake til doen. Ny krangel da Lillesnuppa slr av lyset gjentatte ganger, og jeg slr det p igjen like mange ganger, mens Lillemann sitter p do. Lillemann truer til slutt med at han ikke vil vre storebroren hennes lenger hvis hun holder p snn.

Lillesster blir kjempelei seg og begynner grine. Jeg trster med den ene hnden mens jeg trker bsj og vasker hender med den andre hnden.

Vi kommer oss ut i bilen igjen med en ny bunke bker. Barna krangler om hvem som skal bre nettet med bkene hele veien til bilen. Jeg later som de ikke er mine barn.

Vi setter snuta mot Gjvik og kjpesenteret. Vi skal p ToysRus og bytte en defekt sykkelhjelm. Bilturen tar en liten halvtime, og begge ungene sovner ti minutter fr vi er fremme.

Det er ingen parkeringsplasser ledig i parkeringshuset, s vi m st p taket, lengst unna inngangsdra. Det sprutregner, og jeg m bre begge barna inn. 16 kilo p den ene hofta og 11 p den andre.

Vi fr byttet hjelmen men barna blir passe grinete nr de til slutt skjnner at vi ikke skal kjpe noe som helst.

Lillemann gjr noe han ikke har gjort p to r. Han legger seg ned utenfor butikken og hyler. Flaut. Jeg brer de 16 kiloene ut i bilen igjen, mens jeg drar treringen etter meg.

Du lovde vi skulle kjpe is, hyler Lillemann p vei gjennom regnet mot bilen.

Ja, men jeg kjper ikke is nr du holder p snn, svarer jeg og kjenner med ett hvor sulten jeg egentlig er. Det begynner bli lenge siden frokost.

Og da kommer plutselig Lillesster p at jeg lovet dem is.

Men jeg vil ha is! Jeg holder ikke p snn, roper hun mens regnet siler nedover ansiktet. Det er umulig se hva som er trer og hva som er regn.

Jeg dytter dem begge inn i bilen, spenner de fast og sender en stygg tanke til mannen som sitter i sola i Troms og koser seg p jobb.

S m vi handle. Vi bruker vanligvis storhandle hver mandag. Men denne uka hadde jeg vrt syk, og mannen hadde jobbet s mye at vi ikke fikk tid til det.

Jeg prver overtale barna til vente i bilen mens jeg gr inn i butikken, men det er ikke snakk om.

Barna krangler om hvem som skal sitte i selve handlevogna og hvem som skal sitte i setet. Krangelen varer gjennom hele butikken.


Tar kurven, jeg.

S m vi p Europris og handle lrdagsgodt. For det er bare der de har snne lange, feite geleslanger som barna elsker. Ingen lrdag uten slanger.

Jeg prver igjen f barna til vente i bilen, men det kan jeg bare glemme.

Hadde mannen vrt hjemme n, hadde jeg dratt hjem med barna og tatt handleturen alene. Jeg begynner plutselig tenke p de som aldri har noen hjemme som kan passe p barna slik at de fr handlet alene.

De som har det snn som dette hver eneste dag, hver eneste helg. Som ikke har noen som kan st opp med barna om morgenen, s de av og til fr sove litt lenger. De som ikke har noen dele husarbeidet med, som ikke har noen diskutere barneoppdragelse med og som aldri har noen som kan hjelpe til med bre ungen nr det sprutregner og bilen str parkert helt i andre enden av parkeringsplassen.

Nr vi kommer hjem er jeg helt utslitt. Og klokka er bare to! Det er tid for middag, og jeg skal ikke en gang g inn p hvordan den forlp. Ei heller resten av dagen. Eller sndagen.

Utslitt!

Kjre alle aleneforeldre. Hvordan klarer dere det? Jeg byer meg i bsjebleia for dere. Jeg overlever s vidt en helg alene med barna. Dere gjr dette hele tiden. Jeg er fra meg av beundring. Respekt!

PS: Hvis du trenger litt trst i hverdagen, enten du er aleneforeldre eller ikke, flg meg gjerne p Facebook eller p Instagram (casa_kaos)

Ingen lekevpen i mitt hus! (Yeah right...)

Jeg trenger bare kaste et kjapt blikk p mannen min over bordet fr jeg skjnner at han tenker akkurat det samme som meg.

Den lille gutten ved siden av oss i parken lper rundt med lekepistolen sin og roper pang, pang, pang. Han sikter p moren sin, trekker av og hopper to ganger mens han roper pang igjen. S lper han videre.

Foto fra Flickr woodleywonderworks

Moren registrerer det ikke en gang.

Jeg rister p hodet, drar det ene yebrynet opp i pannen og kikker ned p den store magen min.

Nei, vet du hva. Snn fr ikke min snn holde p. Sverd, pistoler, gevr og andre lekevpen skal ikke inn i mitt hus! Vpen er ikke lekety.

Skammelig, tenker jeg og skuler bort p moren ved siden av meg.

Skammelig.


Min ufdte snn skal f en oppvekst uten lekevpen.

Fire r senere, ligger jeg p alle fire under spisebordet og plukker opp gulrotbiter etter middagens gulrotkrig. Treringen str og hyler ved siden av meg. Trene spretter ut av ynene hennes mens hun peker febrilsk rundt seg og roper noe om at katten ikke vil g p planken.

Fireringen spinner rundt i stua med ninja-skilpadden Rafaels rde maske over ynene. I hendene holder han to gigantiske plastgafler (eller hva det n skal forestille).




Ninja, ninja, ninja turtles, synger han av full hals mens han lper opp i sofaen, tar snarveien over stuebordet, tramper halvveis opp i trappen og tar gelenderet ned.

Ninja power!

Jeg rygger ut med hendene fulle av gulrot og et par andre udefinerbare grnnsaker som har ligget s lenge under bordet at det er helt umulig se hvilken form og farge de har hatt opprinnelig.

Jeg slr hodet i bordkanten p vei opp, kveler et veldig stygt ord, snubler i en planke p vei ut p kjkkenet og holder p trkke p katten som har skt tilflukt i hjrnet ved kjleskapet.

Jeg plukker opp Lillesnuppa og setter meg p kjkkenbenken. Trekker pusten og teller til ti.

Forbi meg suser Lillemann. N har han byttet ut gaflene med et sverd.

Han legger den ene hnden bak p ryggen, retter sverdet mot oss og hinker sidelengs fremover.

Hvis jeg ikke fr skatten, s moser jeg trynet ditt, roper han av full hals mens han kniper sammen ynene, snurper munnen til en tynn strek og vifter med sverdet under nesa til Lillesnuppa.

(Takk til Harriet i Jul i svingen for den der mose-trynet-ditt-frasen).


Hvordan skal det g med deg, lille gutten min? Er du dmt til et liv bak murene fordi mammaen din lot deg leke med vpen som barn?

Lillesnuppa spreller med strmpebukse-beina og vil ned. Snart lper de rundt med hvert sitt sverd og veksler mellom rope Ninja power og Hiv og hoy.

Hva var det egentlig som skjedde? Hvor ble det av "ingen lekevpen i mitt hus"?

De frste par rene gikk det ganske bra. Men s snart Lillemann rundet to r, begynte han se opp til alle disse mer eller mindre supre heltene. Vi har vrt gjennom bde Spiderman, Batman, Hulken, Captain America, Iron man, Superman, Kaptein Sabeltann og n er det alts Ninja Turtles.

Selv om han ikke fikk sverd av oss, fant han fort pinner, kosteskaft eller en del av bilbanen som gjorde samme nytten.

Pistoler bygde han av Lego.

Og sakte men sikkert snek det seg inn bde plastsverd, gigantiske skilpaddegafler og andre lekevpen inn i huset.

Og n har jeg gitt opp. Jeg vet rett og slett ikke om det er mulig holde barn unna lekevpen.


If you can't beat them, join them.

Jeg kan i hvert fall krysse av for nok et prinsipp som har gtt rett ned i vasken.

Hva synes du om barn og lekevpen?

PS: For flere pedagogisk ukorrekte oppdateringer, flg meg gjerne p Facebook ellerInstagram. (casa_kaos)

Mine ufordragelige barn

Mine to hpefulle har blitt diskutert over det ganske nett i helga. Etter jeg la ut innlegget: Er det greit kjefte p andres barn? har diskusjonene gtt heftig bde p blogger, i sosiale medier og ikke minst p mammaforumene.

Jeg kom nemlig til skrive at her hos oss er det lov hoppe i sofaen og turne i gardinene. Ja, ogs skrev jeg at under middagen er spagettien slanger, vannglassene badebasseng for bestikket, og ketsjupen promper.

I tillegg tar vi gjerne en liten sang, holder takten med gaffel og kniv mot bordplaten og vi snakker med mat i munnen. (Vis meg den treringen som ikke snakker med mat i munnen da dere). Og blir man veldig ivrig, er det helt greit st p stolen.


Nei, fy s ufordragelig. Dette er jo helt grusomt!

Jeg kom mer eller mindre ufrivillig over noen av disse diskusjonene der mdre ristet p hodet, tok seg sjokkert til pannen og kappet om rope hyest at Kaos-ungene, ja fytti katta for noen ufordragelige barn de m vre.


Fra Klikk - Barn i magen

Og da blir jeg litt overrasket. Synes dere virkelig barna mine er uoppdragne og ufordragelige p grunn av det jeg skrev i det innlegget? For det er jo ingen ting! Det er jo bare en liten flis av hverdagen vr.

Da skulle dere nemlig sett dem nr de bader sammen. De hopper og plasker og spruter p hverandre s hele badegulvet blir helt vtt. Ja, av og til spruter de s langt at jeg til og med m dra over speilet over vasken etterp.

Og hva hadde dere sagt mon tro, dersom jeg hadde fortalt om den lrdagsmorgenen da jeg stod opp litt seint, og ungene hadde kjedet seg litt for lenge, og dette var synet som mtte meg da jeg kom inn i stua:


Gisp! S grusomt!

Og hva hadde dere tenkt hvis dere hadde visst at vi ikke bare hopper i sofaen, vi har putekrig ogs! Og vet dere hva? En kveld fant jeg til og med tre sofaputer ute p trampolinen!

Tenk om dere hadde sett oss nr vi spiser sen helgefrokost. Nr fireringen leker prinsesse Leia med to halve rundstykker over hvert re. Og treringen, i et ubevoktet yeblikk, dypper fingeren ned i Nugattien og stikker den sjokoladekledde fingeren inn i munnen. Flger vi ikke med, dipper hun gjerne fingeren en gang til ogs.


Oj da. Treringen spiser laks med trne. Ja ja, hvis det er eneste mten f i henne fisk, s hvorfor ikke? Trne kan da vaskes.


Hos oss er det ogs lov vre s sint at man kaster ting (helst myke) veggimellom. Og det er greit sl i sofaputene s hard man bare kan. Her er det lov vise at man er bde sint og sur og irritert. F det ut. Sitt for all del ikke inne med det.

Mange har reagert p at jeg skrev i innlegget at barna mine ikke trenger komme spise middag hvis de ikke vil. Og at de kan forlate bordet nr de nsker. Har dere tenkt p at dette kanskje ikke er et stort problem hos oss? At i ni av ti tilfeller kommer de og setter seg sammen med oss s snart maten str p bordet. Og sitter helt til alle er ferdige med spise. Hvorfor lage regler og tvang ut av ting som fungerer s godt uten?

Men det dere ikke vet. Er at en dag, for rundt to uker siden, s ville ikke treringen komme spise middag. Og vet dere hva hun gjorde da? Hun klatret opp p kjkkenbenken og tok seg en tomat! Helt grusomt!

Noen mener dette er en beskrivelse av to uoppdragne, ufordragelige og ufyselige barn.

Jeg ser to helt normale, kreative, utrolig morsomme sm barn fulle av liv, latter og temperament. Alltid med et lurt smil i munnviken. To aktive barn som ikke liker sitte stille. To barn som hopper og danser og synger og ler med utestemme inne.


Kuleste barna i gata. Helt objektivt sett, selvflgelig.

Akkurat snn vi liker det. Akkurat snn vi vil ha det.

//For flere ufordragelige oppdateringer, flg oss gjerne p Facebook (casakaos)og Instagram (casa_kaos)

Se p meg, mamma!

Lillemann: Mamma, se. Mamma! Se! Se p meg.

Meg: Ja, mamma ser. , s flink du er til balansere p fortauskanten. Kjempeflink, gutten min.

Lillemann: Se n, mamma. Se p meg n.

Meg: Wow, s hyt du hopper. Det var jo kjempehyt. Stilig!




Lillemann: Se n da. Se p meg n.

Meg: Oj, ja se p deg. Du gr baklengs.

Lillemann: Mamma! Se, mamma. Se hva jeg gjr!

Meg: Ja, vent litt, gutten min. Mamma skal bare snakke ferdig med pappa.

Lillemann: Nei, n! Se n, mamma. SE!

Meg:...

Lillemann: MAMMA!

Meg: Ja, hva er det vennen?

Lillemann: Se, jeg lper. Jeg lper fort!

Meg: Oj, kjempefort.

Lillemann: Se n da, mamma.

Meg: Mhmm. Jeg ser.

Lillemann: Nei, du ser ikke. Se ordentlig!

Meg: ja, ja n seg jeg ordentlig. Ehm, hva gjr du egentlig?

Lillemann: Se, jeg str p t.

Meg: Ja, n ser jeg det. Du str p t. Kult.

Lillemann: Mamma!

Meg: Mhmm.

Lillemann: Mamma, se da!

Meg: Ja, jeg ser.

Lillemann: Nei, du ser ikke. MAMMA!

Meg: Ja, ja, ja. Jeg ser. Hva er det for noe, lille venn?

Lillemann: Se p meg. Jeg gjr snn.

Meg: Oj, ja du...ehm...byer deg ned og tar p skoen din? Fantastisk.

Lillemann: Se n da, mamma.

Lillemann: Mamma! MAMMA! Mamma? Hallo, mamma?

Lillemann: Hvor ble du av, mamma?

Er et greit kjefte p andres barn?

I nyeste Foreldre og Barn, er Mammadamen, Susanne Kaluza og jeg spurt om vi synes det er greit kjefte p andres barn nr de er uhflige eller bllete.

 



 

 

For br vi egentlig si fra nr vi er p lekeplassen og et annet barn sniker i ken og tar huska rett foran nesa p vrt eget barn?

Og hva hvis barna p nabobordet p kafen sler is og synger av full hals mens du selv har barnefri og prver lese en bok.

Eller barna dine har besk av venner fra barnehagen eller skolen og de plutselig begynner hoppe i den nye sofaen din.

Eller enda verre, hva om du gr forbi en gjeng som tydelig erter et annet barn?

Hva gjr du da?

Jeg har veldig hy terskel for irettesette andres barn. Kanskje fordi jeg har en veldig aktiv og temperamentsfull firering selv. Det er ikke mange som kan konkurrere med han.

 



 

 

Hjemme hos oss er det veldig liberalt, og det er lov hoppe i sofaen og turne i gardinene.

Jeg har vel aldri trengt irettesette andre barn hjemme hos oss fordi de har vrt for aktive. Men jeg har tenkt en del p hvordan mine egne barn oppfrer seg nr de er p besk hos andre. Jeg er redd man plutselig kan finne min firering i taklampa.

P kaf skal det ogs veldig mye til fr jeg snakker til andre foreldre eller deres barn. Jeg har faktisk aldri gjort det.

Etter ha bodd to r i Spania, synes jeg vi nordmenn er altfor strenge nr det gjelder barn i offentlige rom.

I Spania er barna en naturlig del av familien. Barna er med der foreldrene ferdes, enten det er p kaf, p restaurant, i butikken eller hos frisren. I Spania fr barn vre barn. De ses og hres, og er overalt. I Norge skal barna helst bare ferdes der det er tilrettelagt for barn. Og skal de vre med foreldrene andre steder, br de sitte helt stille og ikke lage ett pip. Aller helst br man skaffe barnevakt.

Les gjerne mitt gjesteinnlegg hos Lammelrtanker: Med adresse i Spania ? der barna er en naturlig del av samfunnet.

 

P kaf i Spania. Hopp i vei du gutten min.

 

 

Mammadamen skriver forresten veldig bra p bloggen sin i innlegget Er det greit irettesette andres barn:

Jeg mener dog at vi voksne br gi rom for at barn kan vre veldig ulike og komme fra hjem med helt andre regler enn det vi selv har. Som utenforstende ser man bare en liten episode, og man vet ikke alltid hvilke verdier andre foreldre nsker gi videre til sine barn. Jeg synes derfor vi br vre veldig rause ovenfor andres barn.

Jeg er helt enig. Vi har for eksempel ikke jobbet mye med f barna vre til spise pent og sitte stille under mltidene.

Nr vi spiser middag, er spagettien slanger, vannglassene badebasseng for bestikket, og ketsjupen promper. I tillegg tar vi gjerne en liten sang, holder takten med gaffel og kniv mot bordplaten og vi snakker med mat i munnen. Og blir man veldig ivrig, er det helt greit st p stolen.

Barna trenger heller ikke komme og sette seg ved spisebordet hvis de ikke vil ha mat, og de fr forlate bordet nr de vil. Dette funker veldig bra for oss. Det er snn vi vil ha det.

 




 

Likevel er mitt inntrykk at de fleste barn har en innebygd bryter som slr om nr de er p besk hos folk med andre regler. Jeg kan jo aldri vre helt sikker, men jeg tror ikke mine barn str p stolen og synger med mat i munnen nr de er p besk hos andre. I s fall hadde jeg ikke hatt noe imot at foreldrene hadde tatt en gjennomgang av deres husregler med mitt barn.

 

Men det er en ting jeg er veldig streng p: Det er ikke lov mobbe eller vre slem mot andre, verken voksne eller barn.

I fjor sommer hadde vi besk av noen barn. De lekte gjemsel, og gutten som skulle telle ble puttet ned i en kiste. De andre barna lp ut for gjemme seg, men ble opptatt med noe annet. Plutselig hrte jeg barnegrt fra kista. Da jeg pnet den, satt det en redd gutt der som ikke greide komme seg ut.

Da sa jeg klart ifra til de andre barna at det ikke var greit. Jeg tror ikke de gjorde det med vilje, men det var spass ubetenksomt at de fortjente litt kjeft.

si fra til foreldre, sitter dog enda lengre inne enn kjefte p barna.

Vi har vel alle sukket litt oppgitt over foreldre som tilsynelatende ikke har kontroll p barna sine. Men det er mange grunner til at barn oppfrer seg som de gjr. Vi m aldri glemme at barn er forskjellig. Og kanskje er det nettopp foreldrene med de mest uregjerlige barna som fortjener en oppmuntrende klapp p skulderen.

Jeg er veldig forsiktig med dmme andre foreldre. Og for vre helt rlig, er det ikke rent sjelden at det er min firering som roper hyest og som hopper opp og ned nr alle skal sitte stille.

Har du kjeftet p andre barn fr? Og nr synes du det er greit?

 

Prosjekt upefekt - jantelov og misunnelse?

Mye har blitt skrevet og ment om Aftenpostens #prosjektuperfekt. Prosjektet er elsket og hatet, hyllet og kritisert.


A-magasinet 25. juli 2014

Her har jeg samlet noe av kritikken mot prosjekt uperfekt, og lagt til mine tanker.

Vi er bare misunnelig p de som er vellykket.

Jeg elsker prosjekt uperfekt. Men er det fordi jeg er misunnelig? Sitter jeg med armene i kors og bobler av misunnelse ovenfor de som klarer lage flotte trelags sjrver- og prinsessekaker, mens mine egne kaker ser ut som trafikkulykker.

De som har smilende, ste, vellykkede barn som spiller instrument og som kler seg selv i matchende klr helt fra trersalderen, mens min egen trerings favorittantrekk er badedrakt og strmpebukse.

De som har designertapet i stua, Khler-lysestaker p bordet og marokkanske designfliser p kjkkenet, i et ellers tilsynelatende ryddig og rent hus, mens mitt eget hus alltid er rotete og jeg aldri rekker rydde den forbaskede kjkkenbenken fr den blir rotete igjen.

Mammadamen skriverbde p egen blogg og p mamma.no:

Likhetstanken str sterkt i Norge, og frer mye godt med seg. Men den bringer ogs med seg janteloven. Man skal passe seg for vre for vellykket. Med fremveksten av sosiale medier har det blitt enda lettere se til og sammenligne seg med andre, og med den muligheten har visst ogs janteloven plutselig ftt mer aksept.

Mamma.no 4. august 2014


Nei, dette handler absolutt ikke om janteloven. Og nei, man skal ikke passe seg for vre vellykket. De som er en klpper p kjkkenet, m selvflgelig f legge ut skrytebilde av kaka eller middagen. Og har man en fin hage, s for all del, legg ut bilde av den og hst velfortjent applaus.

Men det m ogs vre plass i sosiale medier for oss som ikke fr til disse tingene. Uten at vi blir beskyldt for vre misunnelige.

Prosjekt uperfekt oppfordrer folk til vise mer enn den glatte, vellykkede overflaten. Men ikke p bekostning av idylliske bilder. I tillegg til.

Bloggeren Eventyrelin skriver en kommentar til Mammadamens innlegg at hun fikk en drlig flelse etter hun la ut et bilde av en kake hun hadde jobbet lenge med og var skikkelig stolt av. Hun endte opp med fjerne bildet fra bloggen sin.

Og da blir jeg litt trist. Selvflgelig skal Eventyrelin legge ut bilde av den kaka! Og selvflgelig skal hun ta til seg hvert eneste rosende ord og hver eneste like. De fleste av oss er bde perfekt og uperfekt. Vi er finke p noe, og ikke s flinke p andre ting. Begge deler har plass i sosiale medier. S fr hver enkelt bestemme hva de vil legge ut.

Hvorfor diskutere slike ubetydelige ting, nr det er krig i verden?

I en kronikk i Adressa.no skriver Kari Lvedahl Mogstad blant annet at hun synes det er rart at nordmenn er opptatt av vre minst mulig perfekt nr det er krig i Gaza og Ninni Stoltenberg er dd.


Adressa.no 7. august 2014

Jeg synes det blir litt for enkelt si at vi ikke kan diskutere ting som opptar oss her i Norge "hvor vi har det s godt", s lenge det finnes andre som har det verre enn oss.

Ja, prosjekt uperfekt er tys og fjas og humor, men det er ogs ramme alvor for veldig mange.

Over 3000 norske kvinner fr en alvorlig fdselsdepresjon hvert r. Og tallet ker. Nybakte mdre forteller om press og krav til ha en perfekt fasade. De sliter seg ut p strebe etter perfeksjon.

Landsgruppen av helsesstre antar at nrmere 70 prosent av nye mammaer tror at de skal f kroppen sin tilbake bare noen f mneder etter fdsel. Mange fr en depresjon nr de opplever at det ikke stemmer. Andre lper p treningsstudioet fr babyen er en uke gammel for kunne legge ut bilde av en flat mage p Facebook og Instagram og hste likes og rosende kommentarer.

Les ogs mitt innlegg om kroppspress etter fdsel.


Aftenposten.no 5. juli 2014

Dette kan selvflgelig ikke sammenliknes med leve i et krigsherjet omrde der bombene suser rundt rene. Men skal vi virkelig ikke diskutere slike skalte norske luksusproblemer fordi Gaza brenner?

De som opplever en fdselsdepresjon ser forresten neppe p det som et luksusproblem. Jeg gjorde ikke det.

I siste KK er det et intervju med Helena Brodtkorb, forfatter av boken Mammasjokket og meg om fdselsdepresjon. Vi har begge hatt en alvorlig fdselsdepresjon, og opplevde til slutt at vi ikke klarte ta vare p babyen vr.


Fra KK 1. august 2014

Mange irriterer seg over alle disse mdrene som forteller om hvor stort sjokk det var bli mamma. Vi skal jo egentlig vre lykkelig, skal vi ikke? Hvem er egentlig interessert i hre om nybakte mdre som sliter?

Jeg spyr neste gang en kjendismamma str frem og forteller om hvilket sjokk det var bli mamma, skrev en annen blogger i en kommentar p Facebook for en stund siden.

Men hvorfor i ale dager spyr folk av lese om det? Selv om man har hatt en grei barsel- og smbarnstid, m man vel kunne akseptere at andre opplever det p en annen mte, og snakker om det.

Det er forresten ikke bare mdre med fdselsdepresjoner som sliter. Mange nybakte mdre forteller at de fler seg mislykket og utilstrekkelig fordi de ikke klarer leve opp til det bildet de blir presentert for p sosiale medier. Et helt urealistisk bilde, men det er ikke s lett vite. Og spesielt ikke nr man er full av hormoner og innhyllet i ammetke.

Ja, for hvorfor drive og sammenlikne oss med andre? Vi har alle ansvar for vrt eget liv.

Mange mener vi br slutte sammenlike oss med andre. Vi har alle et ansvar for eget liv, og kan ikke gi andre skylden for vr egen usikkerhet.

Ja visst, til syvende og sist er det hver enkelts ansvar ikke la seg bli overstadig pvirket av hvilke bilder andre poster. Og det hadde vrt s fint hvis alle hadde styrke til det. Men snn er det ikke.

Vi blir alle pvirket av samfunnet vi lever i. Jeg blir i hvert fall det. Derfor mener jeg vi trenger flere nyanser i sosiale medier. Det er ikke rart s mange nybakte mdre bruker nettopp ordet mammasjokk nr de blir mamma for frste gang. Nr sosiale medier flyter over av lykke og idyll, blirdet et sjokk nr hverdagen ramler ned over hodet p en sammen med den nyfdte babyen.

Dette er elitens mammaopprr. Det treffer ikke dem som virkelig sliter.

Marit imoen, som skriver bloggen Rosafeministen, skriver i en kronikk p aftenposten.no at prosjekt uperfekt er elitens mammaopprr. Hun mener det er de ressurssterke foreldrene som diskuterer om det er greit gi barna frossenpizza foran tv-en og om det er greit ha det litt rotete hjemme.


Aftenposten.no 30. juli 2014

Da synes jeg det er viktig huske p at de ressurssvake ogs er p Facebook. Og selv om de kanskje ikke blir hrt i den offentlige debatten fordi de ikke blogger, sender inn kronikker til landets aviser eller deltar i diskusjonene p nett, s druknes de ogs i bilder av vellykkethet. Jeg tror de skalte ressurssvake finner trst i se at de ikke er de enste som ikke fr det til. Akkurat som mange ressurssterke gjr. Akkurat som jeg gjr.

Jeg nsker vise unge, nybakte mdre, og andre mdre som sliter, bde ressurssterke og ressurssvake, at det finnes en verden bak de glansede bildene og at man ikke er helt alene i verden om fle seg mislykket. Elite eller ei.

Har det blitt en konkurranse om vre minst perfekt n?




Hvorfor dvele ved det negative. Det man ikke fr til.

Bde Mammadamen og flere andre bloggere og debattanter lurer p hvorfor vi p dd og liv skal dvele ved det negative. Det man ikke fr til. Hvorfor rope s hyt om de gangene man fler seg mislykket. Hvorfor ikke legge det bak seg og bruke energien sin p det som er positivt.

Men det er ikke snakk om dvele ved de situasjonene der man fler seg som mest mislykket. Ei heller om grave seg ned i skiten og vre et offer.

For meg handler det om klare le av det jeg ikke fr til i stedet for fle meg mislykket. Og s nikke gjenkjennende til andre som heller ikke fr det til, gi hverandre en liten klapp p skulderen, og s g videre og bruke energien p det som er positivt og det man faktisk fr til.

nei, sren. Denne kroppen kan jeg ikke legge ut p sosiale medier. Da blir jeg bare beskyldt for vre misunnelig p de som har tynne lr.

Jeg kommer i hvert fall til fortsette blogge om alle de utfordringene jeg mter p som sliten og til tider mislykket smbarnsmamma. Og jeg kommer til fortsette legge ut bilder av rot, mkkete barn, en smlubben kropp med mammamage og mislykkede kaker.

Ikke fordi jeg er misunnelig p de som fr det til. Ei heller fordi jeg fordmmer eller mistenkeliggjr de som velger kun legge ut idyll. Men fordi livet mitt er mer kaos enn idyll og fordi det for meg fles veldig unaturlig legge ut bilder av et perfekt hjem og en perfekt familie. Akkurat som det fles unaturlig for andre legge ut bilder av skittentykurven sin.

Ja til mangfoldet! Ja til flere nyanser p sosiale medier!

//For flere uperfekte bilder og diskusjoner, flg meg gjerne p Facebook, Twitter som MarteFA og Instagram som casa_kaos

Kjre treringen min

Jeg ser hvordan du strever hver eneste dag med finne din plass i din lille verden, i familien, og i deg selv.

Hvor sint du blir nr du setter deg fast i genseren med begge armene rett opp i halspningen. Hvordan du freser og raser og spinner rundt p gulvet og nekter ta imot hjelp. Mens jeg syns du er helt hpls.

Men egentlig er du kjempefrustrert fordi du s veldig gjerne vil klare selv. Og s blir det nok en nedtur nr du ikke fr det til, og du innser at du fortsatt trenger mammas hjelp.

Ganske stor, men fortsatt veldig, veldig liten.

 

 

Hele verdenen din kan g under fordi Spiderman-pysjen fortsatt ligger i skittentyet nr du skal legge deg. Og jeg kan ikke forst at det skal vre noen big deal. Kan du ikke sove i den med biler p i natt da, s skal jeg vaske Spiderman til i morgen.

Men jeg sa det samme i gr, og du har gledet deg hele dagen til sove i favoritt-pysjen din. Du har snakket om det i barnehagen og fortalt det til bamsen din. Klart du blir lei deg nr jeg ikke har vasket den likevel.

S mye for s lite. Men veldig viktig likevel.

 

Jeg blir s sint p deg nr du fiker til lillessteren din i bakhodet s hun ramler med nesa i gulvet. Og enda verre er det se hvor utspekulert du kan vre. Nr du venter til du tror jeg ikke ser deg.

Men egentlig er det sjalusien som river og sliter i deg. Denne lysluggede, lille ssteren din som fr all oppmerksomheten nr vi er ute. Det er henne alle ser p og sier hh, nr hun legger hodet p skakke og smiler sitt yndigste smil. Ingen ser p deg. Ikke fr du river ned noen pakker frokostblanding fra nederste hylle.

Lillesster, som du er s glad i. Men som du samtidig skulle nske aldri kom inn i vr lille familie. 

 

Stor lve i liten kropp

 

Disse hissige anfallene du fr nr jeg ber deg slutte mase. Nr jeg str over komfyren med kokende pastavann og ihjelstekt kylling i panna, og du gjentatte ganger prver si noe. Er det virkelig s viktig? Kan det ikke vente til etterp? Du blir s sint, s sint, og roper at jeg er dum og slem og river posen med gulrtter ned fra kjkkenbenken.

Men egentlig er du lei deg fordi jeg ikke har tid til deg. Fordi hverdagen raser avgrde og vi er sent ute med middagen og alle er sultne. Igjen.

S sint s sint, men vil bare ha litt oppmerksomhet.

 

Du blir s frustrert og kaster boka i veggen nr vi sitter i sofaen og du prver gjentatte ganger fortelle meg noe jeg ikke forstr. Om og om igjen fr du feil svar. Og du prver gang p gang og fortelle det du vil si til halvdve rer.

Men egentlig blir du oppgitt over deg selv. At du ikke klarer uttale alle ordene riktig. At du ikke husker hva papegye het, og at jeg ikke forstr hva du mener nr du snakker om stor, rd fugl.

S frustrerende ikke bli forsttt.

 

Jeg ser hvordan du strever, hver eneste dag.

Jeg har s lyst til fortelle deg at det vil bli bedre. En dag vil du forst at det ikke er verdens undergang at mamma pner bananen i feil ende. Eller at det er feil sengety p senga.

En dag vil du f til alle de tingene du ikke klarer i dag.

Det blir bedre. Du vil finne din plass i verden, i familien og i deg selv.

Kjre, lille, store treringen min. Ja visst er det slitsomt vre mammaen din. Men jammen er det slitsomt vre tre r og. 

N ogs med bok: Fkk lykke! Kjp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Flg @casa_kaos p Instagram: Instagram