hits

august 2015

Er det greit å levere barna i barnehagen når man har fri selv?

Noen ganger venter jeg med å hente barna i barnehagen selv om jeg er ferdig på jobb en time tidligere.

Noen ganger leverer jeg barna i barnehagen selv om jeg har fri hele dagen.

 



 

Jeg er med andre ord en sånn mamma som av og til prioriterer seg selv fremfor barna.

Fordi jeg trenger det. Fordi jeg noen ganger trenger å handle matvarer uten barna på slep.

Fordi jeg noen ganger trenger å spise en sen lunsj med mannen, helt alene, uten at barna står og hopper på stolene.

Fordi jeg av og til trenger bare å være helt alene en liten stund mellom jobb og henting slik at jeg i det hele tatt skal henge sammen resten av ettermiddagen.

Andre dager igjen, kan det hende jeg henter barna ekstra tidlig selv om jeg strengt tatt ikke behøver det. Eller vi tar fri en hel dag sammen.

Noen foreldre reiser på ferie uten barna. En langhelg i en storby, eller en uke under palmene mens barna er i barnehagen og hos besteforeldre.

Den eneste grunnen til at mannen og jeg ikke har tatt oss noen langhelg eller ferieuke noe sted uten barn, er fordi vi ikke har tilgang på barnevakt. Hadde vi hatt det, hadde vi reist sporenstreks.

Jeg mener det må være opp til hver enkelt familie hvordan de velger å organisere hverdagen sin. Folk kan ha mange grunner til å levere ungene i barnehagen selv om de har fri. Det kan være snakk om skiftarbeid, sykdom, par som opplever en krise og som sårt trenger kjærestetid sammen, eller at man bare rett og slett trenger litt tid uten barna for å være en så god forelder som man ønsker.

Selv har jeg tidligere gått på en skikkelig smell, og må hele tiden veie hvor mye energi jeg har og hvor mye jeg bruker. Jeg prioriteter egentid når jeg trenger det, for å unngå å bli syk igjen. Rett og slett litt forbyggende.

Andre har helt andre grunner.

Noen har besteforeldre som kan ta barna litt ekstra når det røyner på. Andre har ikke den muligheten, og må finne andre løsninger.

Noen syns det er helt topp å være sammen med barna sine hele tiden. Andre har behov for å gjøre ting uten barn også.     

Da jeg tidligere i sommer la ut et bilde på Instagram der jeg hyllet barnehagestart, ble det stor debatt i kommentarfeltet.

 



 

En av de som var uenig med meg, var Ellen Hageman, eller Forklefeministen, som hun kanskje er bedre kjent som.

Ellen er kritisk til å sende ungene i barnehagen når man selv har fri. Ellen er teolog, feminist, skribent og hjemmeværende firebarnsmamma.

 



 

Jeg tok kontakt med Ellen og lurte på om hun hadde lyst til å si sin mening her på bloggen. Og det hadde hun:

Staten finansierer dyre barnehageplasser. Men jeg synes ikke skattepenger skal brukes til at foreldre skal kunne kjøpe seg fri fra egne barn for eksempel for å gå på kafe med venninner eller gå på shopping eller lese Knausgård. Det er ikke statens oppgave å finansiere sånt. Det er sånt vi får finne tid (og penger) til innen familie eller vennenettverk.

Når jeg er kritisk til å sende unger i barnehage når foreldrene har fri, så er det fordi jeg i utgangspunktet er kritisk til å institusjonalisere barns barndom. Unger trenger ikke barnehager. Unger trenger nærhet til sine nærmeste omsorgspersoner og masse frihet. De trenger uorganisert lek. Og de trenger å kjede seg og ikke være i fokus hele tiden. De trenger ikke en organisert hverdag med pedagogisk tilrettelegging fra ettårsalderen. Det er et samfunnsskapt behov bl.a. for å sikre økonomisk vekst. Toinntekstfamilien som norm er ikke det beste for unger generelt sett. Folk bruker tid på å tjene penger til nytt kjøkken og dyre ferier i stedet for å redusere forbruket og ha mer tid sammen med barna sine. Og de voksnes jobb er blitt et selvrealiseringsprosjekt. Og jammen er vi ikke i ferd med å gjøre ungene våre til et prosjekt også, sier hun.

Og når det er sagt, tror jeg ikke barnehager er farlige, eller at unger lider av å være der. Ingenting er perfekt. Det trenger ikke ungers hverdag å være heller. For all del! Det er barnehage som norm for ungers oppvekst jeg vil til livs. Noen MÅ sende unger i barnehagen på grunn av sykdom eller at man er aleneforsørger. Andre vil. Greit nok. Og barnehager bør være gode steder å være. Men jeg synes nok det er overraskende mange som foretrekker nytt bad og sydenferie fremfor tid med egne unger.

Så når jeg mener at det generelt sett er galt å sende unger i barnehage når foreldrene har fri, så er det fordi jeg tenker at vi trenger mest mulig uorganisert hverdag sammen. Det er klart det går fortere å støvsuge når poden leker i barnehagen enn når han roper på mamma ørten ganger før man er ferdig. Men jeg tror vi trenger nettopp tid til sånne hverdager. Vi trenger å holde ut med hverandre. Vi trenger tid til de konfliktene som oppstår. Å sende unger i barnehagen fordi det ellers ville bli for kjedelig siden pappa skal vaske badet, det synes jeg ikke er noe argument. Fordi de kjedelige dagene er for få i vårt samfunn.

Å sende ungen i barnehagen kan gjøre at man unngår en del konflikter. Men konflikter er viktige! De er utviklende både for oss voksne og for ungene våre. Men de er bare utviklende dersom vi tar oss tid til dem, og ikke minst tid til å reflektere rundt dem. På den måten er faktisk unger utrolig nyttige for oss voksne! Dessuten tror jeg ikke det er bra at for mange konflikter flyttes fra familien til barnehagen. Det er ikke pedagogiske løsninger unger trenger. Men å oppleve friksjonen med mennesker som elsker dem.

Men altså: Unger trenger ikke mer tid i institusjon, men mindre. Vi trenger å kjede oss, vi trenger konflikter og vi trenger et mindre alderssegregert samfunn. Vi trenger mindre forbruk og mer tid.  - Ut og lek! Mamma skal støvsuge.

Smart dame, ikke sant?

Jeg er enig i mye av det Ellen skriver. Spesielt det med at unger trenger å kjede seg, at vi med fordel kan senke forbruket vårt en hel del, og at konflikter i familien ikke er noe barna trenger å skjermes mot.

Men likevel, jeg kommer til å fortsette å sende barna i barnehagen selv om jeg har fri, når jeg trenger det.

Ønsker du å lese mer fra Ellen, finner du bloggen hennes her: Forklefeministen

Og følg henne gjerne på Instagram: Forklefeministen

 

Hva mener du? Er det greit å lever barna i barnehagen når man selv har fri?

 


Les også:
Den store ingentingdagen

Les også: Muslimsk redning i bikinisesongen

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

.

Casa Kaos på Hilton

//Sponset tur

Vi? På Hilton?

Casa Kaos på Hilton?

Jeg tror du er helt tullerusk, jeg.

Men nei, det var de visst ikke. Vi var velkommen til Hilton Copenhagen Airport. Hotellet som ligger rett ved, nesten på, flyplassen i København.

 



 

Vel, vel, nå vet dere ikke hva dere gjør, tenkte jeg da jeg pakket sammen fireåringen og meg selv og satt snuten mot København i dag tidlig.

Hilton ... Jeg sa navnet inni meg og smattet flere ganger da vi satt på flyet.

Lillesøster hadde akkurat sølt et glass vann utover hele kjolen sin og halve flysetet.

Hilton ... Det er jo et sånt stivt, nesa i været, alle går i dress-hotell. Et sånt hotell der man går målrettet og bestemt i gangene, bare snakker hvis man har noe viktig å si og spiser lunsj med serviett i fanget.

Det er vel ikke et hotell for små fireåringer som liker å løpe fort i trapper, le høyt og hoppe rundt med armene i været.

 



 

Vel, det viste seg raskt at jeg pent måtte innse at mine fordommer var nettopp det ... fordommer.

Selv om verken Lillesøster eller jeg forstår et ord av hva personalet her sier, har vi fått med oss at de ser på Lillesøster med myke øyne, smiler, kaller henne prinsesse (selv om hun langt fra er noen prinsesse) og ikke helt vet hva godt de kan gjøre for oss.

De tok Lillesøsters lunsj-spesialbestilling «of the menu» på strak arm. Nemlig spagetti plane med ketsjup.

 


Her fant du meg

 

Og det var ingen som så surt på oss da Lillesøster løp barbeint rundt på det grønne teppet i resepsjonen.

Og kanskje best av alt, Hilton har fått sitt helt egne tumle-rom med Bobles-møbler.

 


Bobles tumlemøbler

 

I kveld har vi bestilt roomservice og spist middag i sengen med tegnefilm på tv-en. Etterpå hoppet vi i sengene, før vi lekte litt gjemsel og testet badekaret.

 


Middag i sengen

 


Viktig å teste spretten i madrassen

 


Dagens høydepunkt: hotellrommet hadde hele to telefoner

 

Dette var jo ikke skummelt i det hele tatt. Kanskje vi til og med tør komme på besøk igjen.

Hadde du turt å bo på Hilton med barn?

//Turen er sponset av Hilton og Bobles 

 

 

PS: For flere oppdateringer fra kaosfamilien på tur, følg oss gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

 

 

.

Vis meg din hverdagsmatpakke

Tidligere i uka postet jeg innlegget Hva skjedde med hverdagsmatpakka?

En liten hyllest til den enkle, men helt dugende hverdagsmatpakka med to grove med kaviar og en yoghurt.

 



 

I disse dager skal jo barnas matpakker helst se ut som små kunstverk med melon skåret ut som traktor, ostestjerner med glitter og agurkhjerter sirlig flettet inn i paprikamåner.

Jeg oppfordret dere lesere til å sende meg bilder av hverdagsmatpakkene deres:

 





 

Og til sammen har det rullet inn flere hundre bilder, på mail, Facebook, Instagram og Snap.

Jeg skulle ønske jeg kunne vise frem alle, men der lar seg dessverre ikke gjøre.

Men her et lite bildegalleri med random supre hverdagsmatpakker.

Kanskje får du inspirasjon til matpakker som ikke koster en hel formue og som ikke tar hele kvelden i forveien å lage:

 

      



   


   


   



   



   



   


   



   

































 

Og så passer det fint å avslutte med denne:



 

Fortsett gjerne å sende meg Snaps (casakaos) med matpakka di. Eller post bilde på Instagram med #hverdagsmatpakke Tag meg gjerne @casa_kaos

Hvordan ser deres matpakker ut?

 

Les også: Når sunt blir usunt

Les også: Hva er sunn og enkel mat?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma med sånn passe fine matpakker, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

 

 

.

Er man en dårlig mor når man glemmer å gi ungene frokost?

Vel, jeg er ikke sikker på om jeg nødvendigvis er en dårlig mor for det, men jeg følte meg likevel ikke helt som verdens beste da jeg parkerte bilen utenfor skolen i dag.

 



 

«Mamma, jeg er sulten», sa en tynn stemme fra baksetet.

«Jo, men nå må du vente til lunsj», sa jeg og skrudde av tenningen. «Du har jo nettopp spist frokost».

«Nei, jeg har ikke det», fortsatte den tynne stemmen. «Jeg har faktisk ikke spist frokost i dag».

«Tøysetullegutt», sa jeg og lo litt. «Klart du har spist frokost».

Eller ?

Jeg stoppet opp med hånden på døråpneren. Eller har han ikke spist frokost i dag?

«Tuller du nå?» sa jeg og snudde meg mot den ferske førsteklassingen i baksetet.

Han trengte ikke svare. Selv om han smiler, ser jeg ganske lett på han når han snakker sant og når han tuller.

«Men da har vel ikke Lillesøster spist frokost i dag heller da», sa jeg og hørte hvordan stemmen gikk opp i falsett på «da».

Gutten i baksetet ristet taktfast på hodet.

«Jeg var da sikker på at ?», mumlet jeg og tenkte tilbake på morgenen vår.

Mannen løper ut døra klokka halv sju for å rekke toget til Oslo, mens jeg fortsatt sover. Barna sitter i stua og ser på Lazy Town.

Jeg står opp klokka sju, dusjer, smører matpakker, gir katten mat, sjekker kalenderen at ingen skal på tur eller skal ha med seg noe spesielt i dag, sørger for at barna kler på seg, at skolegutten pakker sekken sin og en bag med fotballsko og trøye til FFO (fotball fritidsordningen), passer på at Lillesøster har med skift og en ekstra jakke i barnehagen, pusser tenner på alle tre og pakker til slutt alle inn i bilen.

Men vent, det mangler jo noe i den regla: Frokost! 

Jeg bruker å sette frem to skåler med havregryn og melk som de spiser mens jeg ordner alt jeg skal ordne. Hvis barna våkner tidlig, gjør mannen det før han løper ut døra. Selv spiser jeg frokost på jobb etter jeg har levert barna.

Jeg tok en kjapp telefon til barnehagen for å si at da jeg svarte «ja» på spørsmålet om Lillesøster hadde spist frokost i dag, så mente jeg egentlig «nei».

Så fant jeg frem matboksen til skolegutten og ga han ei brødskive i bilen.

Det ordnet seg. Alle fikk frokost til slutt.

Men noen god mor-medalje, det får jeg nok ikke utdelt i dag.

Flere her som er glemsk om morgenen?

 

Les også: Så gjorde vi det jammen igjen

Les også: Riktige sko - er det egentlig så viktig?

Les også: Konsekvensen av ikke å ta barna på alvor

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

.

 

 

 

Du får de barna du fortjener

For det er jo bare å være konsekvent, ha gode regler og rutiner, aldri gi etter og snakke pedagogisk riktig til barnet ditt hele tiden, så får du søte, høflige, snille, smarte og lykkelige barn.

Ikke sant?

 



 

NOT!

Er det noe som virkelig irriterer meg, er det folk som tror at barna er et rent speilbilde av foreldrene.

Folk som tror det, har som regel ikke barn selv, eller de er så heldige at de har barn som er enkle å korrigere.

Grunnen til at jeg vet det, er fordi jeg har en av samme typen selv. Jeg har ett barn som det er kjempeenkelt å være konsekvent med, som nesten aldri trasser, som gir seg etter ett minutt og to sukk dersom hun ikke er enig i det jeg sier, som aksepterer grenser og regler, og som sjelden protesterer på noe som helst.

Et såkalt enkelt barn. Og hadde jeg bare hatt dette ene barnet, eller flere barn av samme typen, hadde sikkert jeg også smattet og ristet på hodet når jeg kom over foreldre med uregjerlige barn, og tenkt: «Ja ja, du får de barna du fortjener».

Men jeg har ett barn til. Et barn som alltid har stilt spørsmål ved både nye og gamle regler, som har en veldig sterk vilje, som er full av energi, som startet trassalderen i ettårsalderen og ikke kom ut av den før nærmere fem, som uansett hvor konsekvent jeg er stadig utfordrer, og som ikke finner seg i svar som «fordi det bare er sånn» eller «fordi jeg sier det».

 



 

Begge barna har de samme foreldrene, og har fått helt lik oppdragelse.

Hvorfor er de så forskjellig da?

Fordi barn er forskjellig!

Visst påvirker vi barna våre i veldig stor grad gjennom måten vi oppdrar dem. Men det er dessverre, eller kanskje heldigvis, ikke den hele og fulle sannheten.

Barn er født med en helt egen og unik personlighet. I denne personligheten finner vi blant annet temperamentet.

Noen barn er født med lite temperament og er enkle å veilede. Andre er født med mye temperament, og krever en helt annen oppfølging og innsats fra foreldre og andre voksne i barnets liv.

Personlighet er noe kompliserte greier.

Noen barn reagerer for eksempel med sinne når de blir usikre. Andre reagerer med å gråte. Atter andre med å sette seg stille ned i et hjørne og studere neglene sine.

Noen barn blir høylytte og frekke når de er slitne. Andre prøver å bekjempe trøttheten med å hoppe som en gal i sofaen. Andre igjen blir bare trøtte og sovner.

Noen barn blir voldsomme når de er lei seg og frustrert. Andre blir stille. Og andre igjen reagerer med å gråte.

Noen barn ler høyt med åpen munn når de er glade. Andre smiler og klapper med hendene. Andre må kanskje løpe en runde rundt huset mens de veiver med armene over hodet og roper alt de kan.

Barn er forskjellig. Og det er mange forskjellige grunner til at de reagerer sånn som de gjør i akkurat den situasjonen.

Akkurat som vi voksne.

Vi er også forskjellig.

Vi reagerer også helt forskjellig når vi er redd, sint, lei oss og glad.

Er det ikke fint?

Å bli foreldre, er ikke som å få en klump leire i hendene som man kan forme som man vil. Selv om noen også opplever det akkurat sånn.

Å bli foreldre, handler om å bli kjent med et lite menneske. Det handler om å prøve og feile, helt til man finner løsninger som fungerer for akkurat dette lille mennesket (og for foreldrene).

Noen må prøve og feile mer enn andre.

Og til dere som slår dere på brystet og tror dere er verdens beste foreldre fordi dere har fått et enkelt barn. Til dere som fordømmer andre foreldre som ikke har det så enkelt, og som strever med å knekke koden for akkurat dette barnet. Dere som sukker oppgitt og rister på hodet mens dere tenker, eller i verste fall sier høyt: Du får de barna du fortjener.

Dere burde skamme dere.

Hvordan i alle dager kan dere i det hele tatt tro at dere vet alt om andre barns temperament, andre foreldres kamper, andres livssituasjon og andre familiers liv?

Hva med å tilby en utstrakt hånd i stedet for fordømmelse?

 

Les også: Vi stopper ikke mobbing ved å gjøre alle barn like

Les også: Frekke barn og tafatte foreldre

Les også: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

 

PS: For flere oppdateringer om to forskjellige foreldre med to forskjellige barn, følg oss gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

.

 

 

Fra Spiderman til Ronaldo

Pfffft, sier femåringen og ser på meg som om jeg skulle ha kommet ramlende ned fra månen.

«Spiderman-sokker?»

Han lar spørsmålet henge i lufta.

«Ja, Spiderman-sokker», sier jeg og holder bunten med røde og blå sokker opp foran ham.

 



 

«Eller skal vi se om vi finner Batman? Eller kanskje Supermann? Eller Iron-man. Eller hva med Hulken? Han liker du jo så godt».

Femåringen tar sokkepakken ut av hånda mi og legger den bestemt ned i kurven igjen.

«Kutt ut a, mamma!»

Han drar de lyse øyenbrynene opp i panna og rister på hodet.

«Spiderman er skikkelig dust da. Hallo! Spiderman, liksom».

Det er ikke mange ukene siden femåringen digget Spiderman. Og Superman, og Iron-man, og Hulken og alle disse superheltene.

Fikk han klær med Spiderman på, hoppet han rundt på stuegulvet, klappet i hendene og forsikret meg om og om igjen at jeg var verdens beste mamma.

 



 

Alt handlet om superhelter. Han kledde seg i Spiderman- og Batmanklær. Han sov i Avengers-sengetøy Han pusset tennene med Spiderman-tannbørste, tørket seg med Batman-håndkle, lagde Superman-kappe av laken og tapetserte rommet sitt med superhelt-plakater. 

I løpet av sommeren har superhelter plutselig blitt helteit.

Nå er det fotballspillere som gjelder. Det er Ronaldo, Messi, Neymar, Pepe og Rocky (Raufoss-spiller). Det er Barca og Real og Raufoss.

 



 

Spidermanplakater er byttet ut med fotballplakater. Batman t-skjorter er byttet ut med fotball t-skjorte.

Og de stakkar superheltfigurene ligger i bunnen av lekekassa og støver ned. Hele lekekassa støver for øvrig ned.

For poden er ute og sparker fotball. Han løper ut før frokost, og kommer ikke inn før han absolutt må før leggetid.  

 


Til og med blåbær plukkes med ball og  i fotballdrakt. 


 

Hva skjedde egentlig med Spiderman?

Jeg savner han litt, jeg.

 

Les også: Ti foreldrefeller de fleste foreldre har gått i

Les også: Så gjorde vi det jammen igjen

Les også: På Ikea med små barn

 

PS: For flere oppdateringer om Spiderman og Ronaldo, følg oss gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

 

 

.

 

 

 

 

Hva tenker vi egentlig på når vi har sex?

«Nå får vi jo faktisk ryddet verandaen også nå, nå som vi skal slipe den».

Jeg hørte det med en gang. Dette var feil. Feil tid, feil sted, feil ord.

Mannen stopper opp. Han ser ned på meg. Hever øyenbrynene og sperrer opp øynene, i et eyeball what?

«Hva var det du sa nå», sier han med trykk på «var».

 



 

Mannen og jeg har sex. Ungene sover og det var ingen ting på tv.

Et halvt minutt tidligere, prøvde jeg å tenne nattbordlampa. Men stikkkontakten hadde falt ut. Den gjør alltid det. Den sitter så løst.

Jeg lente meg over sengekanten.

«Gleder meg til vi får de nye nattbordene på plass», tenkte jeg i det jeg stakk stikkkontakten inn.

«Da kommer den ikke til å falle ut hele tiden, siden nattbordet vil stå foran».

Så tenkte jeg på nattbordene som stod umontert ute på verandaen.

Der har de stått i hele sommer. Jeg skulle beise de før jeg skrudde de sammen. Men så trengte jeg flere lag beis enn jeg trodde. Jobben ble plutselig mye større, hvilket endte med at jeg lot de stå. På ubestemt tid.

Så kavet jeg meg opp i sengen igjen og tente lyset på vei opp.

Mannen smilte lurt mot meg og blunket.

Jeg smilte lurt tilbake og tenkte at jeg skulle beise ferdig nattbordene i morgen.

Så tenkte jeg på alt rotet som stod der ute på verandaen. Barnas slappe plaskebasseng, en badering og et par baller. Oppkappede planker til verandagjerdet. Noen malingsspann. Redskap til grillen, fire flasker såpebobler, et plastsverd, et par sofaputer og en fire, fem enslige sokker som hadde blåst av tørkestativet.

Men oh, det er jo så tiltak å rydde verandaen. Så jeg utsetter det. Det og.

Så kom jeg på at mannen skulle slipe verandagulvet i morgen. Og så ble jeg plutselig så glad, for da måtte vi jo rydde verandaen først.

Og så bare glapp det ut av meg: «Nå får vi jo faktisk ryddet verandaen også nå, nå som vi skal slipe den».

Kanskje ikke det mest romantiske man kan si midt i akten. Kanskje ikke akkurat det mannen tenner mest på.

Men hey, la oss bare innrømme det: Det hender tankene vandrer til de merkeligste steder, også når man har sex.

 

Les også: Når småbarnsforeldre har sex

Les også: Fifty shades of kaos

Les også: Hva jeg sier og hva han hører

 

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt romantiske forhold, følg oss gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

 

.

Det hender jeg savner livet før barn

Da jeg kunne sove lenge om morgenene, og ikke bli vekket klokka seks av to morgenfriske akrobater som har både hodestående, trampoline og flikk flakk på programmet.

 


Altfor tidlig morgen

 

Det hender jeg savner å kunne være lenge opp om kveldene. Kanskje drikke litt vin. Eller til og med gå på en fest, uten å telle timer til jeg må opp igjen. Dessuten er det fryktelig slitsomt å være fyllesyk når man må tilbringe hele morgenen med ekstremversjonen av Sportacus fra Lazy Town og Kermit the frog. 

Det hender jeg savner å ha kroppen full av energi, og få ting gjort. I stedet bruker jeg en hel sommer på å få malt to nattbord, ett år på å vaske gjennom alle kjøkkenskuffene, og to år på å pusse opp barnas soverom.

Det hender jeg savner å gå på do i fred, og dusje uten at noen hele tiden åpner døra til badet og drar dusjforhenget til side. 

Det hender jeg savner å lese avisen. En hel avis, altså. Ikke bare to og to avsnitt før jeg blir avbrutt av "Mamma, se på meg, da!". 

Det hender jeg savner å drikke varm kaffe.

Det hender jeg savner å reise bort på kjærestetur med mannen. Bare oss to, helt alene, til et sted helt renset for barn.

Det hender jeg savner kroppen min, slik den så ut før jeg fikk barn. Da rumpa var spretten, magen flat og puppene pekte rett frem mens de smilte til mannen. Nå titter de trist nedover mens de funderer på hvor de egentlig slutter og hvor magen begynner.

Det hender jeg savner sex. Du vet, sånn spontan, lang sex med vorspiel. Ikke bare en kjapp en mens vi håper barna ikke skal våkne.

Det hender jeg savner lysten på sex også. For helt ærlig, den er ikke akkurat på topp etter en lang dag med søskenkrangling, masing om is, trøsting av barn som har kastet Lego i hodet på hverandre og barn som ikke sovner før to timer etter leggetid.

Det hender jeg savner å kunne tenke en hel tanke uten å miste tråden.

Men når jeg får tenkt meg om, ville jeg ikke ha vært foruten dette:

 



 

Jeg ville ikke ha vært foruten å våkne opp om morgenen og se rett inn i to store øyne bak et bustete hår to centimeter fra nesetippen min, og en stemme som jubler: «Juhuu! Mamma er våken!»

Jeg ville ikke ha vært foruten å kjenne to myke, varme hender rundt nakken min og en myk stemme som forteller meg at jeg er verdens beste mamma, enda jeg har vært dritsur hele dagen og kjeftet og smelt med dørene.

Jeg ville ikke ha vært foruten smilet til femåringen, som gikk helt opp til øynene, da han tok sine første svømmetak helt på egen hånd i sommer.

Jeg ville ikke ha vært foruten det lure smilet til jenta mi da hun kom ut av badet og hadde limt en tatovering av en blomst midt i pannen.

Jeg ville ikke ha vært foruten å kunne snuse i håret til gutten min når han sover, og kjenne den deilige dunsten av jord, nyslått gress og levepostei.

Jeg ville ikke ha vært foruten å oppleve hans første skoledag. Og se hvor stolt han var da han gikk opp og hilste på rektor og lærer.

Jeg ville ikke ha vært foruten små nylakkerte negler med glitter, musefletter med to forskjellige strikker, skrubbsår på kneet etter den første sykkelturen, små føtter som sparker fotball, bollekinn, lilla tegninger av mamma, lyse stemmer som synger «Plystre på deg» og små kropper som stolt viser frem sine nye moves på dansegulvet foran sofaen.

 

For egentlig, sånn i det store og det hele, er livet med barn helt okei.

 

Les også: Kjære treåringen min

Les også: 25 tegn på at du er en erfaren forelder

Les også: Fem år og helt perfekt

 

PS: For flere oppdateringer fra en sliten og litt lei, men fornøyd mamma, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

.

Gratis D-vitamin til folket

//Annonse

Visste du at hver tredje nordmann får i seg for lite D-vitamin?

I følge NRK, ligger altså hele 30 prosent av oss nordboere under Ernæringsrådets anbefalinger om hvor mye D-vitamin vi bør få i oss.

 

 

 

D-vitaminet kalles gjerne solens vitamin. Det er fordi D-vitamin dannes i huden vår når vi er ute i solen. Om sommeren er solen vår hovedkilde til dette vitaminet.

Men om vinteren blir det verre. Da er ikke sola sterk nok til at det dannes D-vitamin i huden.

Da må vi få i oss dette vitaminet på annen måte. Nemlig gjennom det vi putter i oss.

Men det er ikke så lett å få i seg nok D-vitamin gjennom maten.

Man må faktisk spise mellom 300 og 400 gram laks hver eneste dag for å dekke behovet vårt for D-vitamin.

 

Salmon

 

Hjelp. Der ramler jeg av. Har rett og slett ikke sjans!

Vi spiser fisk til middag to dager i uken. Og den ene dagen spiser vi gjerne torsk eller annen hvit fisk, som ikke inneholder i nærheten av like mye D-vitamin som fet fisk.

Men er man skikkelig flink da, og spiser fet fisk som laks, ørret eller makrell til middag tre ganger i uken, så må man i tillegg spise fet fisk som pålegg og drikke melk og spise egg, ost og margarin daglig for å få i seg nok D-vitamin.

Da kan det være greit å få litt hjelp gjennom kosttilskudd.

En skje tran eller Sanasol hver dag dekker behovet. Eller man kan ta kosttilskudd i form av tabletter.

Nå deler Lab Pharma ut gratis D-vitamin til folket

 

 
Vær så god

 

Gå inn her og bestill din gratis pakke. Du betaler ikke noe i frakt.

Pakken varer i to måneder, og inneholder sugetabletter med sitronsmak. De er faktisk veldig gode!

Tablettene kan spises av både voksne og barn, og dekker dagsbehovet for D-vitamin.

 

 

 

Men hvorfor er det så viktig å få i seg nok D-vitamin?

Vel, D-vitaminmangel er alvorlig og vitaminet er viktig for å forebygge benskjørhet, siden kroppen ikke klarer å ta opp kalsium uten D-vitamin. D-vitaminmangel kan også føre til engelsk syke, eller rakitt som det også kalles.

I følge NRK mener også en del forskere at D-vitaminet i tillegg beskytter mot og kurerer alt fra fedme, kreft og depresjon til hjerte- og karlidelser, diabetes og MS.

Andre forskere er uenig akkurat det.

Det er også gjort forskning som viser at D-vitamin har betydning for hvor lenge du lever, noe både Johan Moan, fysikkprofessor og Haakon Meyer, professor i samfunnsmedisin og overlege ved Folkehelseinstituttet og Universitetet i Oslo bekrefter. Begge er av Norges fremste forskere på D-vitamin.

 

 

Sun picture



 

Når du bestiller din gratispakke, inngår du også et abonnement på D-vitamin. Du får tilsendt to pakker hver andre måned til 75 kroner per pakke.

Ønsker du å avbestille abonnementet etter gratispakken din, gjør du det enkelt og uten noen form for bindingstid.

Men når det er sagt, håper jeg virkelig den altfor sene sommeren vil vare langt utover høsten, slik at vi kan nyte de D-vitaminfylte solstrålene i mange uker til.

Følg gjerne kampanjen på Facebook også: Gratis D-vitamin til folket

 

PS: Ta kontakt med legen din hvis du har flere spørsmål rundt din helse og D-vitamin. 

Yes, jeg turte

Tidligere i år gjorde jeg noe jeg aldri i min villeste fantasi hadde trodd jeg skulle tørre.

Jeg holdt foredrag!

 


Faksimile fra KK 21.august 2015

Foto: Geir Dokken

 

I denne ukens KK, kan du lese om hvordan det gikk, og hva jeg gjorde for å overvinne frykten.

For vi snakker frykt her. Ikke bare litt sommerfugler i magen, men en høyst reel frykt med svetting, rødming, hyperventilering og skjelving som resultat.

Jeg hadde plutselig havnet i den situasjonen at jeg skulle holde ett foredrag om foreldrerollen for foreningen Voksne for barn. Om å være god nok som man er uten å la seg forvirre av alle de motstridende rådene vi blir bombardert med i mediene.

Og så skulle jeg holde et bloggforedrag for Gründergirls i Fredrikstad dagen etter.

To på rappen, altså.

Les mer om foredragene her

Jeg tror det aller viktigste man kan gjøre når man skal eller må gjøre noe man gruer seg til, er å legge lista lavt.

Jeg følte meg temmelig trygg på det jeg skulle si. Jeg kan blogg. Og jeg mener en hel del om mammarollen og vår generasjon foreldres utfordringer.

Men jeg ville helst også gjennomføre foredragene som en proff. Jeg ville seile inn på scenen som om jeg aldri hadde gjort annet, ta tilhørerne med storm og holde på oppmerksomheten deres uavbrutt hele den timen foredraget varte, og få dem til å smile og le om hverandre.

Jeg ville helst snakke uten manus, og fylle hele scenen med mitt forrykende og fengslende kroppsspråk.

Jeg ville jo gjerne gjøre mitt aller beste og gi et godt inntrykk.

Jeg snakket en del med Astrid Valen-Utvik før foredragene. Astrid jobber med sosiale medier og digital kommunikasjon i byrået VU Valen-Utvik, og holder masse foredrag, gjerne for flere hundre personer.

«Hallo!» sa hun og så meg rett inn i øynene.

«H-A-L-L-O!»

«Det viktigste her er vel at du gjennomfører dette, uten å spy og uten å besvime. Så kan du sette deg nye mål etterpå og gradvis bli bedre og bedre. Til slutt blir du kanskje proff. Til slutt!»

Det fikk meg til å tenke. Og hun har jo helt rett.

Det var første gang jeg skulle gjøre noe sånt. Første gang jeg skulle møte min store frykt og se døden i hvitøyet. Selvfølgelig kom jeg ikke til å være proff.

Jeg kom helt sikkert til å være kjempenervøs, og ha mer enn nok med å fokusere synet så jeg kunne lese hva jeg hadde skrevet på jukselappen min, og trykke på knappen på fjernkontrollen til overheaden til riktig tid. Om jeg ikke skulle lære meg hele foredraget utenat, og sprade avslappet rundt på scenen mens jeg veivet entusiastisk med armene i tillegg.

Dessuten, gjorde det egentlig noe om jeg var synlig nervøs, da?

 

Takk, Astrid!
 

 

Da jeg var ferdig med det siste foredraget, var det en hel masse jeg kunne ha plukket på. Mye jeg kunne ha gjort bedre. Men jeg valgte å klappe meg selv på skulderen og si «Yes, jeg turte! Jeg gjorde det!»

 


Det gikk jo bra

 

Ja, også kjøpte jeg meg to doughnut og en rosinbolle til togturen hjem. (Og en pose chips og en Smil.)

Har du turt noe du aldri trodde du ville tørre?

 

Les også: Ikke spy og ikke besvime

 

PS: For flere oppdateringer om å være passe god, følg meg gjerne her:


                  

      casakaos              casa_kaos                 casakaos



 

 

 

 

.

 

 

 

Frekke barn og tafatte foreldre

Vår foreldregenerasjon får stadig høre hvor frekke og uhøflige barna våre er.

Hvor ettergivende og tafatte vi foreldre er. Hvor feige vi er som ikke tør si «nei», hvor dårlige vi er til å overholde regler og grenser, og hvordan vi lar barna styre hele familielivet mens vi selv sitter der som noen tafatte høns uten ryggrad.

 



 

Sist ut er Frida Bojsen, tidligere sjefredaktør i Gøteborgs Tidningen. Hennes kronikk Våga lära ditt barn att förstå ett nej, går viralt i Sverige i disse dager.

Jeg ble intervjuet av Side2 om kronikken og Frida Bojsens meninger: Foreldre er blitt slappe, og det uroer meg

Kort fortalt skriver Frida Bojsen i kronikken sin om to episoder på stranden der to elleve år gamle gutter traff henne i hodet med en ball gjentatte ganger uten at verken dem eller foreldrene sa unnskyld.

Og en fem år gammel gutt som sølte og etter hvert kastet sand på henne, mens mammaen først sa et alt for mykt nei, og senere helt ignorerte sandkastingen.

Det har i det hele tatt blitt et evig høylydt hylekor om dagens tafatte foreldre og deres frekke barn.

Jeg kan ikke si jeg kjenner meg helt igjen. Jeg har vært på mange strandturer, og aldri opplevd liknende.

Jeg ferdes mye ute blant barn og deres foreldre, og opplever ytterst sjelden at barn er frekke og uhøflige.

Det er klart, jeg hadde også blitt irritert på unger som kastet ball på meg flere ganger uten å bry seg når jeg snakket til dem. Jeg hadde også blitt irritert hvis et barn hadde kastet sant og grus i øynene mine gjentatte ganger uten at foreldrene reagerte.

Og selvfølgelig finnes det barn som er frekke. (Men ofte av helt andre grunner enn tafatte foreldre).

Selvfølgelig finnes det foreldre som ikke bryr seg om at barna plager andre.

Men er det virkelig et så stort problem at det rettferdiggjør å sable ned en hel foreldregenerasjon og kalle dem tafatte og ettergivende?

Frida Bojsen sier også til Side2 at hun tror noe av grunnen til at foreldre er blitt så slappe i oppdragelsen, er fordi vi sitter og fikler med mobilen hele tiden og ikke følger med på barna våre. 

Jeg har snarere tvert imot inntrykk at av vår generasjon foreldre ser barna sine tiden. Vi ser og følger med fra morgen til kveld. Vi organiserer, mekler, legger til rette og passer på dem til vi blir helt blå i ansiktet. 

Jeg synes de aller fleste foreldre er helt supre foreldre som balanserer foreldreoppgavene på en utmerket måte.

Visst gjør vi alle feil av og til. Visst kan vi tenke i ettertid at vi kanskje burde ha håndtert en situasjon annerledes. Vi strever alle med å finne vår vei som foreldre.

Men jeg synes da virkelig ikke dagens barn er så forferdelige.

Syns du?

 

Les også: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

Les også: Dette skader barnet ditt!

 

 

PS: For flere oppdateringer om passe gode foreldre og deres passe perfekte barn, følg oss gjerne på:


                  

      casakaos              casa_kaos                 casakaos


 

 

 

 

.

Hva skjedde med hverdags-matpakka?

Trenger virkelig barna matpakker formet som kunstverk for å få i seg nistematen?

 


Foto: Creative common by gamene

 

Og hvem i alle dager har tid til å stå på kjøkkenet og koke hjerte-egg, skjære ut stjerner i brødskiver, lage melon-blomster og skrive barnets navn i avocado-bokstaver tidlig om morgen?

Gjøre det kvelden før, sier du?

Vel, jeg kan i hvert fall komme på minst femti andre ting jeg har lyst til å gjøre om kveldene etter barna har sovnet enn å lage matpakkekunst.

Men hey, ikke alle er som meg. Noen synes sikkert det er helt topp å lage sånne super-matpakker.

Og det er helt greit. Kos dere med det.

Men hvis foreldre står opp en halv time før de må, og står med rødsprengte øyne og danderer pålegget på podens matpakke som ansikter med agurkskiver som øyne, oliven som pupiller og paprikaskive til munn, ikke fordi de har lyst, men fordi de tror de må for å være en god forelder, da synes jeg det er oppriktig trist.

For når begynte egentlig barna å kreve små kunstverk i matboksen? Når ble det sånn at barn ikke spiser sunn mat hvis den ikke er kuttet, skåret, dandert og anrettet på en morsom måte?

Dette er vel et behov vi foreldre har skapt. Og har du først begynt, skjønner jeg at det er vanskelig å komme seg unna.

For oss som aldri har kastet oss på den trenden, er det fortsatt håp.

Nå vil jeg gjerne se din matpakke.

 


Gårsdagens matpakke.

 


Dagens. Hey, i dag fikk de mandler og blåbær og gitt. 

 

Skriv et blogginnlegg om matpakka di, post bilde på Instagram med#hverdagsmatpakke og #casakaos eller send meg en Snap (casakaos) av matpakka di.

Så skal jeg samle alle bildene og publisere de her på bloggen.

La oss slå et slag for hverdagsmatpakka, være stolt av den og vise at den langt fra er død, men fortsatt lever i beste velgående. 

 

                  

      casakaos              casa_kaos                 casakaos



Kjør matpakke!

 

Les også: Når sunt blir usunt

Les også: Hva er sunn og enkel mat?

Les også: Vi stopper ikke mobbing ved å gjøre alle barn like

 

 

 

Få penger tilbake når du handler på nettet

//Annonse

Jeg er ikke veldig glad i å løpe rundt i butikker og handle. Og i hvert fall ikke med barna på slep.

De vimser rundt, maser om is, nekter å prøve klærne du finner frem, og legger fra seg capsen og Barbie-dukken i en eller annen butikk, så vi må gå tilbake gjennom alle butikkene vi har vært innom.

De strander på lekerommet og nekter å gå derfra. Også må de på do, midt i prøvingen av ny bukse.

Så blir alle sultne og irritable, og det eneste jeg vil, er å komme meg hjem så fort som mulig.

Takke meg til netthandel. Da kan jeg sitte i fred og ro i sofaen og handle mens barna leker, sover eller spiser kveldsmat.

Eller, jeg handler mens jeg er på jobb. Men det er hemmelig.

 

 

PS: Lengre ned i innlegget, kan du vinne en rettetang fra GHD

 

Jeg bruker StartShop når jeg handler på nett.

StartShop gir deg penger tilbake når du handler i over 200 kjente nettbutikker som Zalando, Lekmer, Hotels, Bangerhead, Ellos, SAS, Blush, CDON, Get Inspired og Tanum.

StartShop fungerer som et bonusprogram for alle disse 200 butikkene. På nettsiden deres finner du oversikt over hvor mye bonus du får i de forskjellige butikkene. De fleste gir mellom 5 og 8 prosent.

 



 

Bonusen kan du overføre til bankkontoen din når du selv ønsker det.  

Det er helt gratis å være medlem og det er ingen forpliktelser. Alt du trenger å oppgi for å bli medlem er epostadressen din. StartShop vil ikke dele din epostadresse med tredjeparter.

 

Slik kommer du i gang:

 

  1. Registrer deg på StartShop.no

Det er gratis å registrere seg og tar bare 10 sekunder.

 

  1. Velg nettbutikk

Du handler i nettbutikken på vanlig måte. Kjøpet vil automatisk bli registrert på din StartShop-konto.

 

  1. Få penger tilbake

Etter at kjøpet er bekreftet vil du motta cashback-poeng i bonus. Cashback-poeng kan du overføre til din bankkonto når du selv ønsker det. 1 cashback-poeng = 1 krone.

 

 Sjekk Casa Kaos instruksjonsvideo:

 

video:min film

 

 

 

 

TIPS:

StartShop har laget en smart bonuspåminner. Når du besøker en nettside som StartShop har avtale med, vil det dukke opp en beskjed øverst i nettleseren om at du får bonus i denne nettbutikken dersom du går via StartShop. Klikker du på denne, vil du bli sendt til StartShop slik at handelen gir deg bonus.

Klikk her for å laste ned bonuspåminneren til din PC

 

Vinn valgfri rettetang

Jeg har fått lov til å gi bort en valgfri GHD rettetang fra skjønnhetsbutikken Bangerhead til en verdi opp til over 2000 kroner.

Det er enkelt og gratis å delta:

 

1.    Du må være medlem av StartShop.no

2.   Skriv i kommentarfeltet under her hvilken rettetang du ønsker deg.

 

Du kan velge blant disse GHD rettetengene.

 

Her er et lite utvalg: 




                


Jeg trekker en heldig vinner på lørdag.

Lykke til!

 

 

Vi stopper ikke mobbing ved å gjøre alle barn like

Skolen er i gang igjen.

Mobbing er atter et tema. Avisene og nettet bugner over av mobbe-artikler og alle prøver å løse nøtten: Hvordan kan vi stoppe mobbing.

Mange mener veien mot en mobbefri skole er å viske ut alle forskjellene og gjøre alle barn like slik at ingen stikker seg ut på verken den ene eller den andre måten.

Jeg mener det er helt feil ende å begynne i.

 



 

La barna få snakke om ferien sin

Vi stopper ikke mobbing ved å nekte barna å fortelle om sommerferiene sine i plenum når de kommer tilbake til skolen. Tanken bak denne regelen som mange skoler har innført, er å beskytte barna som kun har vært på såkalte kjipe ferier eller bare hjemme hele sommeren.  

Ved å nekte barna å snakke om feriene sine, forteller vi dem at noen ferier er bedre enn andre, at det er skamfullt bare å ha vært hjemme hele sommeren, og at det er noe som i så fall bør holdes hemmelig.

Jeg mener vi tvert imot stopper mobbing ved å la alle barna som har lyst få fortelle om ferien sin med rak rygg og hevet hode.

Og så er det vi voksnes oppgave å fortelle barna våre at hjemmeferie er like bra som dyre utenlandsferier, at en blåbærtur i skogen er like mye verdt som en tur til Tusenfryd, og at en fisketur på Mjøsa på ingen måte er mindre verdt enn haisafari i Thailand.

Vi må lære barna våre at den ene ferien ikke er bedre enn den andre. De er bare forskjellige.

 





 

Merkeklær vs. arveklær

Vi stopper ikke mobbing ved å innføre skoleuniformer.

Hvordan skal vi lære barna å akseptere og respektere at alle er forskjellig hvis vi voksne gjør dem helt like?

Vi stopper mobbing ved å lære barna at arveklær er like bra som nye klær. At billige klær er like bra som dyre klær. At noen gutter liker rosa, at noen jenter vil gå i Ronaldo-fotballgenser og at begge deler er helt OK.

                                    

Felles barnebursdager

Vi stopper ikke mobbing ved å lage regler om felles feiring i skolens gymsal for å unngå at noen barn har kjipere bursdager enn andre.

Ved å tvinge gjennom fellesfeiringer, forteller vi barna våre at de såkalte kjipe bursdagsselskapene er nettopp ... kjipe. Og at det er en annenrangs feiring vi helst bør unngå.

Vi stopper mobbing ved å la barna få oppleve alle slags bursdagsfeiringer, og lære dem at både hjemmebursdag, lekeland-bursdag, utebursdag og McDonalds-bursdag er like bra.

Vi må vise barna våre at noen bursdagsbarn får Toro sjokolade-langpanne pyntet med nonstopp, mens andre får trelags Spiderman-kake eller Elsa-kake med glitter. Og at den ene bursdagen ikke er bedre enn den andre, de er bare forskjellig.

 

 



 

Det må være lov å være flink

Vi stopper ikke mobbing ved å holde igjen de flinke barna for å skåne de mindre flinke.

Gjør vi det, lærer vi barna at det ikke er greit verken å være flink eller mindre flink, og at det er noe man burde skamme seg over.

Vi stopper mobbing ved å lære barna at alle er flinke i noe og at ingen er mindre verdt selv om de er mindre flinke eller henger etter.

Noen er flink i fotball, andre suger på fotballbanen. Noen er flink i matte mens andre ikke forstår meningen med alle disse talene i det hele tatt. Noen er en reser på å tegne mens andre er små genier på piano.

Tenk om vi kunne lære barna våre å dra fordeler av disse forskjellene i stedet for å skjule dem.

 

Ikke press barna inn i boksen

Ved å gjøre alle barna like, lærer vi dem at det eneste som er OK er å passe inn i den boksen vi voksne har laget for dem.

Vi lærer dem at forskjeller og annerledes er noe rart og dumt som vi må luke vekk og gjemme bort.

Jeg synes det er en altfor lettvint og enkel løsning på mobbeproblematikken. Barn er ikke like. De skal ikke være like heller.

Hva om vi i stedet oppfordrer barna våre til å være som de er og være stolt av det?

Hva om vi heller lærer barna våre å ha respekt for hverandre og for de som er annerledes.

Hva om vi heller lærer barna våre å ha empati med de som trenger det, i stedet for å skjule alt som er vondt og trist.

Hva om vi heller kan vise barna våre hvor fint det er å være forskjellig, hvordan vi kan bruke forskjellene på en positiv måte og at vi kan lære av hverandre?

Naivt? Ja, kanskje. Men jeg tror likevel det er veien å gå for å stoppe mobbing.

Hva tror du?

 

Andre innlegg jeg har skrevet om samme tema:

Livet er urettferdig

Ingen skam med hjemmeferie

Må alle barn være helt like?

 

PS: For flere oppdateringer om mobbing og barn som er forskjellig, følg oss gjerne på sosiale medier:

                  

      casakaos              casa_kaos                 casakaos




 

 

 

 

.

 

Kjære lille, store førsteklassing

I år er det din tur. Endelig. På mandag skal det skje.

 

 

 

Du er ikke barnehagebarn lenger. Nå er du skolebarn. Førsteklassing. Og stor!

Du gleder deg veldig. Det har du gjort hele det siste halve året.

Første skoledag-antrekket ligger klart på rommet ditt. Det har ligget der lenge, pent brettet sammen, planlagt helt ned til minste detalj.

Skolesekken ligger i fotenden av senga di. Også om natten når du sover.

Når noen spør deg om du gleder seg til å begynne på skolen, brer smilet seg umiddelbart over ansiktet ditt. Du hopper et par ganger opp og ned på stedet, klapper med hendene synger et høyt og tydelig JA.

JA, jeg gleder meg til å begynne på skolen!

Og så må du løpe et par runder rundt deg selv for å jevne ut alle sommerfuglene som spreller nede i magen din hver gang noen nevner ordene "skole" og "førsteklasse".

Du gleder deg til å møte læreren din. Til å lære å lese og skrive. Og til å lære pluss og minus.

Du gleder seg til å bli kjent med de andre elevene i klassen din. Til å sitte på pulten ved siden av bestevennen din og veksle blikk og entusiastisk rekke opp hånden når dere begge kan svaret på det læreren spør om.

Du har kvesset alle fargeblyantene dine. Noen så mye at det bare er små stumper igjen.

 

 

 

Du har tvunget lillesøsteren din til å leke rektor, slik at du kunne øve på å ta rektor i hånden. Gang på gang.

Du gleder deg til friminuttene. Da du skal leke med alle de nye vennene dine. Dere skal huske og skli, leke sisten og stiv heks.

Du har øvd på å rekke opp hånden når du skal si noe. Og noen ettermiddager har vi sittet og rukket opp hånden rundt middagsbordet alle sammen hver gang vi hadde noe å si.

Vi har lest opp alle navnene på de fremtidige klassevennene dine om og om igjen, så klasseliste-arket vi fikk fra skolen i vår har blitt helt krøllete.

Og du har allerede planlagt bursdagen din, som ikke er før i slutten av november, og bestemt hvor alle i klassen skal sitte rundt bordet når dere skal spise kake.

 

 

happy children group in school
Licensed from: dotshock / yayimages.com

 

 

Men når kvelden kommer, blir du stille. Du setter deg i hjørnet av sofaen og plukker intenst på en løs tråd på buksa di.

Når jeg spør deg hva du tenker på, svarer du «ingen ting».

Etter hvert kommer det frem at du egentlig lurer litt på hvordan læreren din er. Om hun er snill, eller om hun er slem.

Om hun kommer til å kjefte på deg og sende deg til rektor hvis du glemmer deg bort og snakker i timen uten å rekke opp hånden. Det er jo så fort gjort.

Du lurer på om rektor egentlig er en heks, selv om hun både så og virket veldig snill da du hilste på henne på besøksdagen på skolen før sommerferien. Man kan jo aldri vite. Du har hørt mange historier fra eldre barn om rektorer som koker barn i ei jerngryte på kontoret sitt.

Du tenker på de andre elevene du skal gå i klasse med, og kommer plutselig på at du egentlig bare kjenner fire av dem. Selv om du har sett mange av de andre før.

Du tørker en liten tåre med ermet og lurer på om de andre barna kommer til å like deg. Tenk om de ikke gjør det. Tenk om de synes du er dum. Og teit. Tenk om de synes den nye skolesekken din er stygg.

Tenk om bestekompisen din, som du leker med hver dag, og som også skal gå i klassen din, plutselig blir bestevenn med noen andre. Og du står der uten noen bestevenn.

Du sukker skjelvende og begynner plutselig å tvile på om du noen sinne vil klare å lese og skrive skikkelig. For det er jo unektelig ganske vanskelig. Og tenk om du ender opp som den eneste i klassen som ikke klarer å regne pluss og minus med store tall.

Du sovnet omsider. Med mange tanker surrende rundt i hodet. Med mange følelser spinnende rundt i magen, som en fargerik tornado full av glede, frykt , spenning og forventning.

 

Lykke til på mandag, alle førsteklassinger. Det kommer helt sikkert til å gå bra!

Og lykke til alle førsteklasse-foreldre. Vi kommer oss nok gjennom dette på et vis vi og. 

 

Les også: Hva skal barnet mitt bli?

Les også: Oppfør dere, foreldre!

Les også: Må alle barn være like?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra spent førsteklassing og førsteklasse-mamma, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

PSS: Og du, nå er jeg på Snap også: Casakaos

 

 

 

 

 

.

Da jeg satt i fengsel

Jepp, jeg har vært i fengsel. Ikke så lenge, vel og merke. Bare ett døgn. Og ikke fordi jeg hadde gjort noe galt heller. Men fordi jeg skrev for Asfalt, gateavisen i Stavanger, Stavangers svar på =Oslo.

 


Fra magasinet Asfalt.

Foto: Marie Von Krogh

 

Det er noen år siden nå. Jeg var faktisk gravid med Lillemann (nå fem år) da jeg ble satt inn. Jeg fikk streng beskjed om å gå i store, løse klær og ikke å nevne med ett ord til de andre innsatte at jeg var gravid. Det kunne nemlig være ekstra hendig med en gravid kvinne ved en eventuell gisselsituasjon.

Sammen med fotograf Marie Von Krogh skulle jeg altså tilbringe ett døgn sammen med gutta på Stavanger fengsel.

Jeg skulle ikke få noen særbehandling. Det var full stripp ved oppmøte. Det var urinprøver, trening, samvær med gutta og låst celle.

Det var et veldig spesielt døgn, på både godt og vondt, og er nok den saken jeg husker aller best fra mine år som journalist.

 



 

Her er forresten hele teksten. Det er litt vanskelig å lese på faksimilene over:

 

Ett døgn i fengsel

Klokken er 10.00 en grå tirsdag morgen i juni. Mørke skyer ligger tungt over Stavanger, og kjemper om plassen på himmelen med noen få strimer med morgensol.

Den store, blanke porten utenfor Stavanger fengsel rager høyt over asfalten. Jeg trykker på den svarte knappen på callingen.

"Hei. Dette er Marte Frimand. Jeg skal inn til soning".

En svak summing høres og jeg drar i døren. Jeg får en ekkel klump i magen idet jeg går over plassen. Murveggen med de gitrede vinduene blir høyere og høyere jo nærmere jeg kommer. Ned en trapp, inn en dør, så står jeg ved en disk med en uniformert mann bak. Han ser på klokken.

"Du er ti minutter forsinket. Dette kan gå ut over prøveløslatelsen din senere", sier han med myndig stemme.

Jeg prøver å forklare at gps`en i bilen ikke virket, men kommer ingen vei.

 

Naken og liten

To stramme og uniformerte damer kommer inn og tar meg med inn på toalettet. Engangshanskene smekker idet de drar dem på og slipper dem over håndleddet. Jeg får tilbud om dusj, men takker høflig nei.

"Da kan du kle av deg og legge klærne på dolokket", sier den ene.

"Alt sammen?" Jeg prøver å late som ingenting, men hjertet slår fort, hendene skjelver svakt og stemmen er tynn.

"Ja, alt sammen".

Jeg kler av meg sakte mens jeg ser ned i gulvet. Jeg må stå med hendene ut fra kroppen mens de sjekker håret og fingrene.

"Gap opp. Opp med tungen. Snu degrundt. Løft føttene. Ned på huk. Opp igjen. Ned en gang til. Bøy deg fremover".

"Har du noe narkotika med deg", spør den samme damen.

"Nei".

"Det er bedre om du sier det nå, for vi kommer til å finne det uansett", fortsetter hun.

"Jo, men jeg har ikke noe med meg".

Jeg får en følelse av at de ikke tror meg.

 

Blå, tunge dører

Etter den mest ydmykende opplevelsen jeg kan huske å ha vært gjennom, får jeg utdelt en tre nummer for stor treningsdress og et par sokker. Mine egne klær skal gjennomgås og luktes på av hund.

En sekk med dyne, pute, sengetøy og toalettsaker står og venter i registreringsrommet.

Jeg tar sekken i hånden og tar farvel med mobiltelefon og lommebok.

Vi går opp to etasjer, og kommer inn på avdelingen. De blå, tunge dørene står på rekke og rad i den smale gangen. På høyre side er en dør med navnet mitt på. Betjenten tar høflig farvel og lukker døren bak meg.

Jeg setter meg på den smale sengen. Det er stille. Den eneste lyden som trenger gjennom stillheten, er en svak susing fra lufteanlegget.

Gjennom gitteret i vinduet ser jeg at skyene har kvalt de tapre solglimtene, og de første regndråpene drypper forsiktig utenfor vinduet.

De hvite veggene lyser mot meg. De er kalde og nakne. Bare en nedskriblet korktavle bryter det hvite. ?Lino 07?, ?Viva Kosovo? og ?TCF CLICK 08? står skrevet med svart spritusj.

Det blanke toalettet i hjørnet griner mot meg. Det har ikke noe lokk. Jeg må på do, men har ikke lyst til å gå på den saken. Jeg holder meg.

 

Som første skoledag

Jeg leser signaturene på tavlen om og om igjen, og prøver å ikke tenke på hvor mye jeg savner mobilen min. Jeg vil ringe noen: mamma, storebror, samboeren.

De andre innsatte er ute på jobb og skole og kommer tilbake til lunsj. Jeg gruer meg til å møte dem og har vondt i magen.

Døra går opp. Klokken er 11.30 og det er mat. Jeg hører stemmer fra kjøkkenet, bestikk som klunker og glass som klirrer.

Jeg tusler ut av cella og bortover gangen.

Plutselig står jeg der foran hele gjengen, i min alt for store treningsdress. Det er lenge siden jeg har følt meg så liten og usikker. Dette minner om første skoledag i ny klasse.

"Hei", sier jeg forsiktig.

Noen mumler noe tilbake. Noen flirer litt, men de fleste kaster et blikk på meg og konsentrerer seg om maten.

"Du får bare slå deg ned. Det er ledig her", sier en av guttene. Han har bustete hår og en tatovering som stikker opp av kraven på t-skjorten.

Jeg spiser en skive med leverpostei. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Hva snakker man om i et fengsel? Hva heter du? Hvor jobber du? Hvor bor du? Jeg finner ikke på noe passende.

 

Alene uten privatliv

"Du må skylle tallerkenen din selv", sier ganggutten. Han har ansvaret for kjøkkenet.

De innsatte skal tilbake til arbeidet. Jeg har ikke søkt om sysselsetting ennå, og må derfor inn på cella igjen. Her skal jeg sitte i tre timer, til middag.

Timene snegler seg avgårde. Jeg må fortsatt på do, men klarer ikke. Døren kan gå opp når som helst. Selv om jeg sitter innelåst på en celle, føles det som om jeg ikke har noe privatliv.

Hva er det som skjer der ute? Jeg får et veldig behov for å åpne døra, selv om jeg vet at gangen er tom. Det er som når du skal sove, men bare åpne øynene og kikke deg rundt i rommet, selv om du vet at det ser akkurat slik ut som det gjorde da du la deg.

Jeg har alltid tenkt at det å komme i fengsel, ikke er så ille. Men når jeg nå sitter her, er jeg ikke så sikker lenger. For det første trodde jeg man bare ble låst inne på cella om natten. Ikke flere timer midt på lyse dagen.

Og jeg ante ikke at jeg taklet så dårlig å bli fortalt hva jeg skal gjøre og når jeg skal gjøre det.

Ellers har jeg alltid likt å tilbringe tid alene, men da har jeg valgt det selv. Og det er noe helt annet å være alene uten mobiltelefonen min.

Det slår meg at alle kan havne i fengsel. Man kan være litt trøtt på veien og være skyld i en bilulykke. Som tenåring var jeg ikke alltid mors beste barn, og ofte er det tilfeldigheter som avgjør hvilke ungdomsopprør som får konsekvenser. Man kan også bli uskyldig dømt.

 

Mattis

Klokken er blitt 15.00 og det er middag. Kjøttkaker med grønnsaker og poteter blir servert. Jeg spiser for det meste i stillhet.

"Vil du være med og spille kort?" En snauklippet gutt står over meg med kortstokken i hendene.

"Ja, veldig gjerne", svarer jeg.

Vi setter oss ved bordet. Det går i Mattis. Det er det som er fengselsspillet, får jeg vite. Flere blir med, og etter hvert blir det ganske morsomt.

Latteren sitter løst, og jeg ser at tatoveringen på halsen til han med det bustete håret, er en søt delfin.

Klokken 16.00 er det halvannen time lufting. Alle de tre herreavdelingene har lufting sammen. Guttene på avdelingen min spiller volleyball mot avdeling Nord. Jeg får spørsmål om jeg vil være med, og takker ja.

 

Volleyball

Vi går i samlet flokk ned trappen og gjennom en metalldetektor. Skyene ligger fortsatt tungt over byen og luftegården.

Plutselig er klumpen i magen der igjen. Den råe, kjølige luften slår mot meg idet jeg går ut døra. Vi er siste avdeling ut. Noen går rundt og prater. Andre sitter sammen i små klynger.

Det andre laget er allerede på plass. De ser skumle ut. Ingen ?hei?. Ingen smil. Bare likegyldige blikk.

"Du har spilt volleyball før, ikke sant", spør en på avdelingen. 

"Nei", svarer jeg.

Guttene veksler blikk, og gir meg en plass på banen. Vi er i gang.

Uansett hvor mye jeg bommer eller sender ballen ut av banen, kommer det oppmuntrende kommentarer fra de andre på laget.

"Bra. Det var nesten. Neste gang tar du den. Det var bedre enn i sted. Du lærer fort".

Jeg føler meg med ett bedre.

 

Rullekake

Før vi låses inn på cella for natten, er det tre timer fellesskap. Jeg tusler litt fram og tilbake i gangen.

Noen spiller kort på kjøkkenet. Andre ser film i stua. Andre igjen sitter og prater på cellene.

Jeg blir med på et slag Mattis, og ser en film etterpå.

"Vil du ha kake?" Han med det lengste skjegget titter rundt hjørnet og inn på tv-stua.

Han har bakt rullekake. Han gjør visst det ganske ofte, får jeg høre.

Klokken er 21.00, og dørene låses igjen.

Stillheten er tilbake. Alle stemmene, fottrinnene og latteren forsvinner. Det er som om jeg blir pakket inn i plast. Bare summingen fra lufteanlegget høres igjen.

Nok en gang kommer ensomheten kastet på meg, og savnet etter mobilen blir enormt. Jeg skrur på radioen.

 

Urinprøve

Klokken er 06.45. To betjenter står i døra.

Urinprøve.

Jeg må bli med ned og inn på et stort toalett med hyller med papirer på veggene.

Betjentene tar på engangshanskene igjen. Jeg kommer aldri til å venne meg til de hanskene.

Vel oppe på avdelingen igjen, har det så vidt begynt å livne til. Kaffetrakteren surkler i hjørnet. Jeg spiser havregryn med melk og skjenker en kopp nytraktet kaffe. Etter en slurk, heller jeg den diskret ut igjen. Den var sur.

Etter frokost samles alle i stua, der vi ser på nyheter på tv. Etterpå er det rusmestring.

En psykolog og en miljøarbeider forteller om skadevirkningene av narkotika.

Klokken 12.00 er det trening. Vi går ned til treningsrommet som minner om gymsalen på skolen. Volleyball står på programmet igjen. Men denne gangen er ikke de skumle guttene fra avdeling Nord med. Det er bare oss, og stemningen er mye løsere.

En knapp time senere blir jeg hentet. Mitt fengselsdøgn er over. Jeg tar farvel med guttene. Det er nesten litt vemodig. Selv om de ser litt skumle ut ved første øyekast, er de egentlig veldig hyggelige, bare man blir kjent med dem.

Jeg står igjen på utsiden av porten. Det første jeg gjør, er å skru på mobilen min. Meldinger og e-post tikker inn. Plutselig innhenter virkeligheten meg med et smell.

Jeg trekker pusten og går mot bilen. Idet jeg setter meg, kjenner jeg hvor sliten jeg egentlig er. Jeg blir sittende en god stund før jeg starter motoren.

Hadde jeg holdt ut flere år der inne? Det frister ikke. Jeg konkluderer med at oppholdet var helt annerledes og mye tøffere enn jeg trodde.

Jeg er glad jeg slapp unna med kun ett døgn.

 

Les også: Deprimert i Oslo

Les også: Ikke bli så forbanna såret, da! 

 

PS: For flere oppdateringer fra fengselmamma, følg meg gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

PSS: Og du, nå er jeg på Snap også: Casakaos

  

 

 

 

.

Nå skal vi pokker meg skape barndomsminner her!

Noe av det jeg husker best fra mine egne barndoms somre, er blåbærturene.

Vi pakket ned bærplukkere, bøtter og myggspray og kastet oss på syklene i retning blåbærlynga.

Mamma visste om et hemmelig sted. Et sted der det bugnet av deilige, søte, blå bær.

Da vi kom hjem hadde vi blåbærparty. Da var det bare å hive innpå så mange bær man klarte helt frem til leggetid.

I år hadde jeg virkelig gledet meg til å gjenoppleve barndommens blåbærminner med mine egne barn. Skape barndomsminner. Sommerminner.

 


 

 

Minner de selv skulle se tilbake på når de var voksne og etter hvert fikk egne barn. Og hvis noen spurte dem: "Hva husker du best fra sommerferien da du var barn?" skulle de svare med myke stemmer mens de kastet et langt blikk ut i evigheten: "Blåbærturene med mamma".

Det begynte bra. Femåringen satt seg midt i en tue og gomlet blåbær med begge nevene. Fireåringen fant et strå og tredde dem på. Oh, idyll!

Men så begynte fireåringen å knirke. Det var altfor vanskelig å manøvrere seg rundt i den tøffe lyngen på små fireårsføtter.

Til slutt reiste hun seg opp, åpnet munnen på vidt gap, tok sats fra magen og sendte ut et voldsomt vræl i retning meg.

Okei, okei, okei. Jeg skrittet mot henne gjennom lyng og bær og løftet henne opp. Bar henne med meg til den tua jeg stod ved, og satte henne ned igjen. Men jenta var lei.

Myggen surret, lyngen stakk og magen var kvalm av blåbær. Nå skulle hun bæres. Hun ble til gele, og løftet beina opp under seg hver gang jeg prøvde å sette henne ned.

Jeg kikket ned i bøtta mi. Jeg kunne fortsatt se den røde bunnen gjennom det tynne laget med bær.

Jeg prøvde å plukke med jentungen på armen, men fikk krampe i armen etter to minutter.

Så ble storebror sulten. Selv om jeg vet at han ikke egentlig var det. Han spiste tre skiver med kaviar rett før vi gikk.

Men dårlig humør smitter. Og han har funnet ut at han får større respons hvis han sier at han er sulten enn at han er sliten. Sultne barn blir tatt på alvor!

Jeg bestakk begge ungene med potetgull og smågodt.

Det funket. I hvert fall en liten stund.

 


 

 

Jeg plukket i fem minutter til mens barna satt på en stein og gomlet. Så var storebror tørst. Heldigvis tok jeg med vann. Men det lå igjen i bilen.

Vi trasket tilbake til bilen. Fant vannflasken, slukket tørsten og alle var glade.

Men så insisterte storebror på at han skulle ha med seg skateboardet sitt som lå i bagasjerommet. Jeg spurte hva i alle dager han skulle med skateboard midt ute i skogen, men det fikk jeg aldri noe fornuftig svar på.

Jeg sa at da fikk han bære det selv, for at jeg ikke under noen omstendigheter kom til å bære det for han. Han nikket og sa ja.

Ut i lyngen igjen. Jeg innså at målet om å plukke hele ti-liters-bøtta full kanskje var litt vel ambisiøst. Vi ble enig om at jeg skulle få plukke bærplukkeren full, og så skulle vi kjøre og kjøpe sjokolade.

De neste ti minuttene foregikk omtrent slik:

"Mamma? Er den full nå?"

"Nei, vennen min. Ikke ennå".

"Nå da, mamma? Er den full nå?"

"Nei, den er fortsatt ikke full".

"Nå da? Nå er den vel full?"

"Uææææh! Uææææh! Uææææh!"

 


 

 

Det ble ingen full bærplukker. Og langt fra noen full ti-liters-bøtte. Like etterpå stablet vi oss mot bilen igjen. Jeg med bøtta i den ene hånda, skateboardet under den andre og Lillesøster på armen.

Det ble ingen barndoms sommerminner den dagen heller. I hvert fall ingen å skryte av. Og når jeg tenker godt etter, så er jeg egentlig ikke så veldig begeistret for blåbærplukking selv heller.

Vi får lage barndoms-sommerminner til neste år.

Men da skal vi pokker meg lage dem og!

 

Les også: Ti foreldrefeller de fleste foreldre har gått i

Les også: Så gjorde vi det jammen igjen

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt idylliske familieliv, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

PSS: Og du, vil du virkelig følge med på småbarnsidyll, kan du følge oss på Snap også: Casa Kaos

 

Dette skader barnet ditt!

Gjør du dette, skader du barnet ditt for livet.

Det skal nemlig ingen ting til før barn blir skadet. 

 

Mad Boy with a Balloon Hat
Licensed from: Creatista / yayimages.com

 

 

I hvert fall hvis vi skal tro alle artiklene i avisene og magasinene som iherdig forteller oss foreldre om alt vi gjør galt og alt som gir barna våre skader for livet.

Dagens foreldregenerasjon blir bombardert med skremselspropaganda på nett, i aviser og i mamma- og foreldremagasiner. 

Jo da, det er helt sikkert mye vi gjør som er både dumt og uheldig. Men at barna våre blir direkte skadet av at vi gir dem rosiner, sender dem i barnehagen, ser på tv, spiller på nettbrett og lakker neglene, det synes jeg er litt rart. 

Her er et lite knippe artikler som forteller oss alt som er skadelig for barn:

 

 

Fra Familieverden.no

 

Okei. Denne første her har vi sett i mange forskjellige variasjoner. Grenseløse foreldre skader barna sine. Shame on you! (And me)

 

 

Bergens Tidende

 

 

Jo da, vi vet  jo at røyking skader barna. Men for livet ... Ja, okei. For livet. Skal ikke argumentere mot det. 

Men når vi da faktisk tar konsekvensene av dette, og går ut og røyker, da møter vi pokker meg på denne overskriften:

 

 

VG.no

 

 

Men over til noe annet. La oss se på de virkelig store og alvorlige skadene vi foreldre gir barna våre:

 


Aftenposten

 

Kardemomme by selvfølgelig. Grisefarlig! Pass på, foreldre. 

 

 

Foreldre.no

 

Oh no. Tenker tilbake på alle de gangene barna og jeg har lakket neglene sammen. Eller de gangene de har lånt leppepomaden min, stjålet lipglossen og smurt seg inn med bodylotionen min. 

 

 

 

Dagbladet.no

 

Soltabber skader barna, ja. Her har jeg garantert gjort noen tabber. Enda mer skade på barna. Hvordan skal dette ende?

 

Nettavisen.no

Hva? Er rosiner og ris skadelig for barna? I bunn og grunn, er ikke all mat mer eller mindre skadelig for barna?  

 

 

 

Dagbladet.no

 

Åh nei. Sommerferien og?

 

 


Familieverden.no

 

Nå kjenner jeg at jeg begynner å få skikkelig dårlig samvittighet. 

Men nå kommer vi til alle artiklene om nettbrett, tv og mobil da. Akkurat på dette området er løpet kjørt for vår del, så her er det bare å innse at barna mine er totalskadet:

  

 


TV2.no

 Farlig, farlig!

 


VG.no

 

 Je je ...

 

Vårt land

South Park, ja. Så klart. 

 

 

 

VG.no

 

Bakgrunns-tv? Seriøst? Skadelig? Ikke bare litt uheldig, men direkte skadelig? 

Og så har vi de artiklene som virkelig setter seg som en klam hånd rundt hjertet vårt: 

 

Dagbladet.no

 

Ouff. Sånne advarsler svir. Dette har vi jo ingen kontroll over.

Denne og:

 


Side2.no

 

 

Og vi fortsetter:

 

Dinside.no

 

Ups, Skyldig igjen. Små sko.

Og så denne da (knis):

iTromsø

 

 

Himmel og hav! Er det noe rart foreldre i dag blir usikre? Det er jo kul umulig å gjøre noe riktig. 

Men ingen vil jo skade barna sine. Vi vil jo gjøre så godt vi kan. Barna er jo det kjæreste og mest verdifulle vi har. Så vi strekker oss litt ekstra da, og passer ekstra godt på, mens overskriftene om alt som skader barna våre ringer i bakhodet.

Helt til denne overskriften dukker opp:

 

Fredrikstad Blad

 

 

Og der. Akkurat der, gir jeg opp. 

Skader du barna dine?

 

Les også: Ro ned kostholdtyranniet!

Les også: Slik lærer du barnet ditt å sykle (Åh, søren)

Les også: Hva gjør jeg feil?

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt skadelige familieliv, som for øvrig inneholder både rosiner, bakgrunns-tv og sommerferie, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

PSS: Og du, vil du virkelig se hvor skadelig vi lever, kan du følge oss på Snap også: Casa Kaos

 

 

 

 

 

.

Min lure liste til barnehagestart

//Annonse

I disse dager florerer det med lister over alt man trenger til barnehagestart.

 



 

Mange av listene er så lange og dyre at både lommeboka og mitt dårlig fungerende shopping-gen gir fra seg små klynk mens de krøller seg livredd sammen.

Med to tette, små barn vet jeg at det fort kan bli fryktelig mye jobb og veldig dyrt med alt som skal handles inn.

Derfor gjelder det å tenke litt lurt.

Her er min lure liste over hva man egentlig trenger til barnehagestart:

 

Sko

Joggesko, støvler, vintersko og eventuelt cherrox.

Ikke alle trenger cherroxer. Det kommer an på klima og temperatur der du bor. Mange kan gå rett fra joggesko, via støvler til vintersko.

 

Regntøy og vinterdress

Kjøp gjerne brukt. Barna vokser som regel ut av yttertøyet etter én sesong, og mye av det som selges brukt er like bra som nytt.

Jeg ser mange anbefaler at man har to regndresser, to vinterdresser, to par støvler og to par vintersko, slik at man kan bytte når det blir vått.

Det er sikkert veldig praktisk, men også veldig dyrt. Vi har klart oss med ett sett til hvert barn, og det er ikke noe problem å få klærne tørket fra dag til dag.

 

Yttertøy

En skalljakke, eller overgangsjakke for årstiden mellom sommer og vinter, er lurt å ha.

Jeg har lagt min elsk på skalljakkene fra Polarn O. Pyret som kan suppleres med en vindfleece inni. Vindfleecen kan festes i skalljakken med knapper, så det blir til én varm jakke, eller begge jakkene kan bruker hver for seg.

Vinterjakker har vi hatt veldig lite bruk for i barnehagen. Er det så kaldt at barna trenger tykk vinterjakke, bruker de vinterdressen i stedet.

Boblebukse eller skallbukse har vi heller aldri hatt bruk for. Har du en vinterdress, holder det i massevis. De ansatte i barnehagen foretrekker som regel at barna har dress fremfor jakke og bukse.

 


Vindfleece fra Polarn O. Pyret

 

 

Ull

Okei, alle barn ikke på død og liv ha ull. Ull er kjempedyrt, og det finnes mange gode alternativer.

Vi bor på Raufoss med 20 minus om vinteren, så vi må tenke mye på hvordan vi holder barna våre varme. Men bor man et sted med mildere vinterklima, synes jeg man godt kan slappe litt mer av med ulla. Mange barn tåler ikke ull heller, og får eksem og klør. Fleece er i mange tilfeller et godt og billig alternativ.

 

Innesko

Her trenger man ikke investere i dyre tøfler eller andre nye innesko. Vi har brukt sommerens avlagte sandaler som innesko i barnehagen. Funker helt fint.

 

Lue, votter og regnvotter

 

Ekstra skift

Ekstra skift med klær hvis barna blir våte. Her legger jeg også med en ekstra tykk genser hvis det blir kaldt.

 

Matboks

 

Merkepenn eller navnelapper

 

Annet utstyr som drikkeflaske og barnehagesekk.

Hør med de ansatte i barnehagen hva du trenger. I vår barnehage bruker de for eksempel ikke drikkeflaske. Barna har en kopp hver hengende ved vannkrana. Barna bruker heller ikke egen sekk når de skal ut på tur. 

Spør barnehagepersonalet om råd før du vrenger lommeboken din og drar på handletur. De ansatte vet hva barnet trenger av klær og utstyr. Mitt inntrykk er at de fleste som jobber i barnehage har et nøkternt forhold til innkjøp.

 

Arveklær i god kvalitet

Og husk at dersom man har to eller flere barn med forskjellig kjønn, er det ingen ting i veien for at de kan arve klær etter hverandre.

Jeg er også opptatt av at klærne skal være praktiske og gode å leke i. Derfor velger jeg ofte Polarn O. Pyret

Klærne deres er komfortable og slitesterke med morsomme mønster og farger. Dette er klær som er designet for å leke i, og som lar barn være barn.

Mange av klærne er unisex, og siden de også har veldig god kvalitet, kan de arves både en, to, tre og fire ganger.

 



Klær designet for barn som ikke sitter stille.


Kjøp brukt

Vi kjøper mye brukt, og følger alltid med på Finn.no og bruktsider på Facebook etter klær til barna. Polarn O. Pyret har også en nettside der man kan selge og kjøpe brukte POP-klær helt gratis. Hurra for det!

 

 


Myke, vide jeans med strikk i livet og ribbekant nederst. Perfekt for aktive fotballgutter.

 

Polarn O. Pyrets kjoler og bukser er regulerbare i midjen, og de fleste kan vaskes på 60 grader.

Jeg liker veldig godt jeansene deres. De er kåret til best i test av Testfakta for god holdbarhet og fordi de holder formen bedre i vask. 

 

 

Polarn O. Pyrets vindfleece. Disse jakkene er lette og tynne, og motstår regn og holder barnet varm når det blåser. En bra overgangsjakke.

 

 

Polarn O. Pyrets skalljakker. Vind- og vanntette. Kan også festes utenpå vindfleecen med knapper.

 

Og så måtte jeg bare investere i en sånn snurrekjole til Lillesøster. Disse kjolene ble raskt favoritter hos fireåringen. De er passe varme til småkalde sensommerdager, har kule farger, kule mønstre og råkul snurreeffekt.

 


Se på meg nå mamma! Se nå! Se da! Se nå da, mamma!

 

Hva pakker du ned til barnehagestart? Og kjøper du mye nytt?

 

PS: For flere oppdateringer om barnehagestart, følg meg gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

Helt normalt å glemme igjen barna

En fransk familie glemte igjen treåringen sin på en rasteplass. De merket ikke at hun var borte før de hadde kjørt 15 mil.

Nettavisen skriver at familien hadde tre barn, og fikk bare med seg to da de kjørte videre etter en rastepause langs motorveien A7 nær Loriol i Sør-Frankrike.

Folk går bananas i kommentarfeltet. Både her i Norge og i Frankrike. Folk er forskrekket. De roper om barnevern og at foreldrene helt sikkert må gå på dop. At foreldrene aldri burde hatt barn og at jenta garantert er traumatisert og ødelagt for livet.

 

 

Og jeg undrer ... er det bare jeg som sitter her og tenker at noe sånt helt sikkert kunne ha skjedd meg også?

Vi kjørte nærmere 70 mil fra Raufoss til Stavanger i sommer. Og tilbake igjen. I baksetet satt en fjortenåring, en femåring og en fireåring.

Vi stoppet på flere rasteplasser.

De to minste løp rundt som to spinnville snurrebasser, mens fjortenåringen subbet rundt med øretelefoner på hodet og blikket festet på iPhonen.  

Da vi skulle dra igjen, skulle først den ene tisse. Så den andre. Enda jeg spurte den andre innstendig om han måtte på do når jeg likevel skulle gå med den første.

Den minste ramlet av huska mens jeg pakket sammen pålegg og jusbokser. Det måtte blåses, trøstes, og plastres. Plasteret fant jeg nederst i toalettmappa mi etter å ha endevendt hele bagasjerommet på bilen.

Femåringen satt allerede på plass i bilstolen sin, men så sitt snitt til å spinne nok en runde rundt på rasteplassen mens den minste fikk plaster og trøst.

Jeg satt den minste på plass i bilen, og ryddet plass til fjortenåringen. Huket tak i femåringen som hang opp ned i et klatrestativ, og spente han fast i setet sitt.

Så måtte femåringen bæsje, og vi måtte ta nok en tur på do.

Mannen fikk en veldig viktig telefon, og satt seg på huska med mobilen på øret.

Etter endt dobesøk, hadde den minste blitt lei av å vente, og gjemt seg under bordet vi spiste på. Hun synes dette var en super tid å leke gjemsel på.

Femåringen ville ha is, og ble fly forbannet når han ikke fikk. Jeg måtte regelrett brette ham sammen og spenne han fast i setet sitt.

Til slutt ga jeg etter og tok med alle barna bort til kiosken for å kjøpe is.

Da vi kom tilbake var mannen borte. Jeg spente fast alle ungene i bilen igjen og gikk for å lete etter mannen. Jeg fant han borte ved en Porsche som stod parkert noen biler bortenfor vår.

«Når vi vinner i Lotto ?» begynte han, som vanlig, og jeg stakk pekefingrene i ørene og trasket tilbake til bilen.

Der hadde den minste mistet isen i fanget. Hun gråt. Femåringen begynte også å gråte. Bare fordi den minste gråt.

Fjortenåringen mumlet noe om at det ikke var fred å få noe sted, og gikk ut og satt seg på benken. Fortsatt med øretelefoner på hodet og mobilen i hånden.

Jeg løftet den minste ut av bilen og sendte henne med mannen for å hente tørkepapir på toalettet.

Så ropte jeg på fjortenåringen og ba han komme sette seg, for nå måtte vi komme oss avgårde.

Jeg satt meg inn i bilen og presset pekefinger og tommel hardt over neseroten mens jeg pustet dypt.

Mannen kom tilbake med den lille og spente henne fast i bilsetet igjen.

Men den lille ville ha en is til, for hun hadde bare fått to slikk av isen før hun mistet den.

Jeg gikk ut av bilen og bort til kiosken for å kjøpe en is til.

På vei tilbake til bilen snublet jeg plutselig i femåringen som hadde løpt etter meg i håp om at kanskje han også kunne få en is til.

Tilbake i bilen, fortet jeg meg å lukke igjen alle dører og vinduer og starte motoren før enda en unge kom seg ut.

Heldigvis gikk det bra med oss. Vi kom frem til Stavanger med alle ungene i baksetet.

Men jeg har virkelig ingen problemer med å forstå at trebarnsforeldre kan glemme igjen ett av barna på en rasteplass.

Det er nemlig veldig fort gjort.

Hva mener du? Synes du man er en dårlig forelder hvis man glemmer igjen et barn på en rasteplass, eller et annet sted?

 

Les også: Baby på Preikestolen

Les også: Nanny søkes til tre måneder gammel baby

Les også: På ferie med små barn - et mareritt 

 

PS: For flere oppdateringer om to såkalt dårlige foreldre, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

PSS: Og du, nå har jeg jammen kommet meg på Snap også: Casa Kaos

 

 

 

 

 

.

Kjære foreldre - ikke slukk stjernene

Det er farlig å klatre i trær. Man kan ramle ned.

Det er farlig å skli også. Man kan få vondt i rumpa hvis man sklir for fort på sklia og ikke lander på føttene.

Og hvis man ikke ser seg for, kan man slå hodet i huska.

 


 

 

For ikke å snakke om alt som kan skje på en tur i skogen. Man kan snuble i seige røtter og få skrubbsår på knærne. Man kan ripe seg opp på pinner, få blader i øynene, tråkke i myr og bli våt på føttene, og kanskje til og med bli angrepet av maur!

I følge TV2, åpner flere barnehager nå dørene etter sommerferien med nye forbud mot både å klatre i trær og å gå på tur i skogen.

Det er heller ikke lenger nok å polstre lekeapparateme og ha EU-godkjente underlag. Nå fjerner like så godt barnehagene lekeapparatene, slik at de ikke under noen omstendigheter kan utgjøre noen fare for barna. 

Årsaken er blant annet press fra foreldre som er livredd for at barna deres skal skade seg i barnehagen.

Ellen Beate Hansen Sandseter ved Dronning Mauds Minne Høgskole, forsker på spennings- og risikofylt lek blant barn i barnehagealder.

Hun sier til TV2 at hun de siste årene har observert en sikkerhetsopptrapping hun mener kan være uheldig for barnas utvikling:

«Flere barnehager har endret på uteområdet, og blant annet fjernet flere lekeapparater. Det er innført regler mot å klatre i trær. Flere barnehager drar ikke lenger i nærheten av sjø og vann, og har sluttet å dra på tur i skog og mark», sier hun i artikkelen.

  


 

 

Vi bodde i Spania i to år da barna vår små. Eldstemann gikk i spansk barnehage.

Jeg husker jeg spurte da jeg leverte han første dagen, om jeg skulle ta med støvler. Da så pedagogen rart på meg og lurte på hvorfor i alle dager jeg mente han trengte støvler.

Nei, hvis dere skal ut når det regner, svarte jeg. Da lo hun godt, ristet på hodet så de mørke krøllene danset, og sa overrasket at de gikk da ikke ut når det regnet.

I Spania går ikke barnehagebarn på tur. Mange går ikke ut i det hele tatt. Foreldrene liker det ikke.

Våre barn var heldig. For var det opphold, ikke for sterk sol, ikke for mye vind, ikke for varmt og ikke for kaldt, hendte det de tok en tur ut i «hagen». Uteområdet var en liten inngjerdet plass med kunstgress på bakken. Ingen lekeapparater, ingen husker eller sklier, ingen trær, ingen planter, ingen ting å klatre i. Ingen ting å skade seg på.

Dette var en relativt dyr privat barnehage, og gikk for å være en av de beste i området. Og det var den også. Sett med spanske øyne. For i Spania er en god barnehage en barnehage som leverer barna tilbake til foreldrene rene og hele uten møkkete klær, uten skrubbsår og uten plaster. Det var slik spanske foreldre ville ha det.

Gutten min hadde det greit nok, han. Han visste jo ikke om noe annet. Han ble en reser på å fargelegge. Og han ble råflink til å tegne, klippe, lime og male.

Men han hadde aldri stjerner i øynene da han kom tuslende og møtte meg i døra etter endt barnehagedag.

De to siste årene har han gått i norsk barnehage.

Han kommer som regel løpende mot meg over gårdsplassen, med armene veivende over hodet, og hopper opp på meg før jeg får lukket grinden bak meg.

Han forteller stolt at han reddet en hard ball med nesa og det ene øyet da han stod keeper. Så viser han meg kulen i panna og forteller med hele kroppen hvordan han gikk rett i bakken da ballen traff han, men at hey, han reddet ballen!

Han sammenlikner skrubbsår med lillesøsteren sin i bilen hjem og han teller blåmerker på leggene før han sovner.

 


 

 

Han forteller lange usammenhengende historier om at han klatret opp på en så stor stein at han var usikker på om han noen gang ville komme ned igjen.

Han forteller på både utpust og innpust om marken han fant under en stein, om den store rota i skogen de kaller for blekkspruten og om mauren han kom til å spise da de grillet pølser på bål.

Og de stjernene, akkurat de stjernene, ønsker jeg virkelig at alle foreldre skal få se i sine barns øyne når de henter dem i barnehagen. 

Jeg synes det er ufattelig trist derom neste generasjon barn ikke får gå på tur i skogen i barnehagen fordi de kan snuble i ei rot.

Ellen Beate Hansen Sandseter og psykolog Leif Edward Ottesen Kennair, har forsket på om barn som faller ned fra et tre og brekker benet, eller om barn som nesten har druknet, har angst som voksne.

Svaret var et høyt og rungende nei!

Det er faktisk stikk motsatt. Det er de barna som aldri fikk lov til å klatre i trærne eller leke ved vannet som er overrepresentert blant de som har angst som voksne.

 


Kjære foreldre, la barna klatre.

 

Så kjære foreldre, vær så snill, ikke slukk stjernene i øynene til barna våre. For det er vi foreldre som gjør det. Ikke de barnehageansatte.

La barna få leke, klatre, hoppe og danse. Og la de få gå på tur i skogen!

De ansatte i barnehagene er voksne, ansvarlige mennesker som vet hva de gjør. Som vet hvordan de skal ta vare på barna våre. Som vet hva barn trenger for å få stjerner i øynene.

Og de vet hvor mye de stjernene betyr for barna våre.

 

Les også: Gi barna barndommen tilbake 

Les også: La oss forby barna å klatre i trær

Les også: Slik lærer du barnet ditt å sykle (Åh, søren)

 

PS: For flere oppdateringer om frittgående barn, følg meg gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

PSS: Og du, nå har jeg jammen kommet meg på Snap også: Casa Kaos

 

 

 

 

 

.