hits

august 2015

Er det greit å levere barna i barnehagen når man har fri selv?

Noen ganger venter jeg med å hente barna i barnehagen selv om jeg er ferdig på jobb en time tidligere.

Noen ganger leverer jeg barna i barnehagen selv om jeg har fri hele dagen.

 



 

Jeg er med andre ord en sånn mamma som av og til prioriterer seg selv fremfor barna.

Fordi jeg trenger det. Fordi jeg noen ganger trenger å handle matvarer uten barna på slep.

Fordi jeg noen ganger trenger å spise en sen lunsj med mannen, helt alene, uten at barna står og hopper på stolene.

Fordi jeg av og til trenger bare å være helt alene en liten stund mellom jobb og henting slik at jeg i det hele tatt skal henge sammen resten av ettermiddagen.

Andre dager igjen, kan det hende jeg henter barna ekstra tidlig selv om jeg strengt tatt ikke behøver det. Eller vi tar fri en hel dag sammen.

Noen foreldre reiser på ferie uten barna. En langhelg i en storby, eller en uke under palmene mens barna er i barnehagen og hos besteforeldre.

Den eneste grunnen til at mannen og jeg ikke har tatt oss noen langhelg eller ferieuke noe sted uten barn, er fordi vi ikke har tilgang på barnevakt. Hadde vi hatt det, hadde vi reist sporenstreks.

Jeg mener det må være opp til hver enkelt familie hvordan de velger å organisere hverdagen sin. Folk kan ha mange grunner til å levere ungene i barnehagen selv om de har fri. Det kan være snakk om skiftarbeid, sykdom, par som opplever en krise og som sårt trenger kjærestetid sammen, eller at man bare rett og slett trenger litt tid uten barna for å være en så god forelder som man ønsker.

Selv har jeg tidligere gått på en skikkelig smell, og må hele tiden veie hvor mye energi jeg har og hvor mye jeg bruker. Jeg prioriteter egentid når jeg trenger det, for å unngå å bli syk igjen. Rett og slett litt forbyggende.

Andre har helt andre grunner.

Noen har besteforeldre som kan ta barna litt ekstra når det røyner på. Andre har ikke den muligheten, og må finne andre løsninger.

Noen syns det er helt topp å være sammen med barna sine hele tiden. Andre har behov for å gjøre ting uten barn også.     

Da jeg tidligere i sommer la ut et bilde på Instagram der jeg hyllet barnehagestart, ble det stor debatt i kommentarfeltet.

 



 

En av de som var uenig med meg, var Ellen Hageman, eller Forklefeministen, som hun kanskje er bedre kjent som.

Ellen er kritisk til å sende ungene i barnehagen når man selv har fri. Ellen er teolog, feminist, skribent og hjemmeværende firebarnsmamma.

 



 

Jeg tok kontakt med Ellen og lurte på om hun hadde lyst til å si sin mening her på bloggen. Og det hadde hun:

Staten finansierer dyre barnehageplasser. Men jeg synes ikke skattepenger skal brukes til at foreldre skal kunne kjøpe seg fri fra egne barn for eksempel for å gå på kafe med venninner eller gå på shopping eller lese Knausgård. Det er ikke statens oppgave å finansiere sånt. Det er sånt vi får finne tid (og penger) til innen familie eller vennenettverk.

Når jeg er kritisk til å sende unger i barnehage når foreldrene har fri, så er det fordi jeg i utgangspunktet er kritisk til å institusjonalisere barns barndom. Unger trenger ikke barnehager. Unger trenger nærhet til sine nærmeste omsorgspersoner og masse frihet. De trenger uorganisert lek. Og de trenger å kjede seg og ikke være i fokus hele tiden. De trenger ikke en organisert hverdag med pedagogisk tilrettelegging fra ettårsalderen. Det er et samfunnsskapt behov bl.a. for å sikre økonomisk vekst. Toinntekstfamilien som norm er ikke det beste for unger generelt sett. Folk bruker tid på å tjene penger til nytt kjøkken og dyre ferier i stedet for å redusere forbruket og ha mer tid sammen med barna sine. Og de voksnes jobb er blitt et selvrealiseringsprosjekt. Og jammen er vi ikke i ferd med å gjøre ungene våre til et prosjekt også, sier hun.

Og når det er sagt, tror jeg ikke barnehager er farlige, eller at unger lider av å være der. Ingenting er perfekt. Det trenger ikke ungers hverdag å være heller. For all del! Det er barnehage som norm for ungers oppvekst jeg vil til livs. Noen MÅ sende unger i barnehagen på grunn av sykdom eller at man er aleneforsørger. Andre vil. Greit nok. Og barnehager bør være gode steder å være. Men jeg synes nok det er overraskende mange som foretrekker nytt bad og sydenferie fremfor tid med egne unger.

Så når jeg mener at det generelt sett er galt å sende unger i barnehage når foreldrene har fri, så er det fordi jeg tenker at vi trenger mest mulig uorganisert hverdag sammen. Det er klart det går fortere å støvsuge når poden leker i barnehagen enn når han roper på mamma ørten ganger før man er ferdig. Men jeg tror vi trenger nettopp tid til sånne hverdager. Vi trenger å holde ut med hverandre. Vi trenger tid til de konfliktene som oppstår. Å sende unger i barnehagen fordi det ellers ville bli for kjedelig siden pappa skal vaske badet, det synes jeg ikke er noe argument. Fordi de kjedelige dagene er for få i vårt samfunn.

Å sende ungen i barnehagen kan gjøre at man unngår en del konflikter. Men konflikter er viktige! De er utviklende både for oss voksne og for ungene våre. Men de er bare utviklende dersom vi tar oss tid til dem, og ikke minst tid til å reflektere rundt dem. På den måten er faktisk unger utrolig nyttige for oss voksne! Dessuten tror jeg ikke det er bra at for mange konflikter flyttes fra familien til barnehagen. Det er ikke pedagogiske løsninger unger trenger. Men å oppleve friksjonen med mennesker som elsker dem.

Men altså: Unger trenger ikke mer tid i institusjon, men mindre. Vi trenger å kjede oss, vi trenger konflikter og vi trenger et mindre alderssegregert samfunn. Vi trenger mindre forbruk og mer tid.  - Ut og lek! Mamma skal støvsuge.

Smart dame, ikke sant?

Jeg er enig i mye av det Ellen skriver. Spesielt det med at unger trenger å kjede seg, at vi med fordel kan senke forbruket vårt en hel del, og at konflikter i familien ikke er noe barna trenger å skjermes mot.

Men likevel, jeg kommer til å fortsette å sende barna i barnehagen selv om jeg har fri, når jeg trenger det.

Ønsker du å lese mer fra Ellen, finner du bloggen hennes her: Forklefeministen

Og følg henne gjerne på Instagram: Forklefeministen

 

Hva mener du? Er det greit å lever barna i barnehagen når man selv har fri?

 


Les også:
Den store ingentingdagen

Les også: Muslimsk redning i bikinisesongen

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

.

Vis meg din hverdagsmatpakke

Tidligere i uka postet jeg innlegget Hva skjedde med hverdagsmatpakka?

En liten hyllest til den enkle, men helt dugende hverdagsmatpakka med to grove med kaviar og en yoghurt.

 



 

I disse dager skal jo barnas matpakker helst se ut som små kunstverk med melon skåret ut som traktor, ostestjerner med glitter og agurkhjerter sirlig flettet inn i paprikamåner.

Jeg oppfordret dere lesere til å sende meg bilder av hverdagsmatpakkene deres:

 





 

Og til sammen har det rullet inn flere hundre bilder, på mail, Facebook, Instagram og Snap.

Jeg skulle ønske jeg kunne vise frem alle, men der lar seg dessverre ikke gjøre.

Men her et lite bildegalleri med random supre hverdagsmatpakker.

Kanskje får du inspirasjon til matpakker som ikke koster en hel formue og som ikke tar hele kvelden i forveien å lage:

 

      



   


   


   



   



   



   


   



   

































 

Og så passer det fint å avslutte med denne:



 

Fortsett gjerne å sende meg Snaps (casakaos) med matpakka di. Eller post bilde på Instagram med #hverdagsmatpakke Tag meg gjerne @casa_kaos

Hvordan ser deres matpakker ut?

 

Les også: Når sunt blir usunt

Les også: Hva er sunn og enkel mat?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma med sånn passe fine matpakker, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

 

 

.

Er man en dårlig mor når man glemmer å gi ungene frokost?

Vel, jeg er ikke sikker på om jeg nødvendigvis er en dårlig mor for det, men jeg følte meg likevel ikke helt som verdens beste da jeg parkerte bilen utenfor skolen i dag.

 



 

«Mamma, jeg er sulten», sa en tynn stemme fra baksetet.

«Jo, men nå må du vente til lunsj», sa jeg og skrudde av tenningen. «Du har jo nettopp spist frokost».

«Nei, jeg har ikke det», fortsatte den tynne stemmen. «Jeg har faktisk ikke spist frokost i dag».

«Tøysetullegutt», sa jeg og lo litt. «Klart du har spist frokost».

Eller ?

Jeg stoppet opp med hånden på døråpneren. Eller har han ikke spist frokost i dag?

«Tuller du nå?» sa jeg og snudde meg mot den ferske førsteklassingen i baksetet.

Han trengte ikke svare. Selv om han smiler, ser jeg ganske lett på han når han snakker sant og når han tuller.

«Men da har vel ikke Lillesøster spist frokost i dag heller da», sa jeg og hørte hvordan stemmen gikk opp i falsett på «da».

Gutten i baksetet ristet taktfast på hodet.

«Jeg var da sikker på at ?», mumlet jeg og tenkte tilbake på morgenen vår.

Mannen løper ut døra klokka halv sju for å rekke toget til Oslo, mens jeg fortsatt sover. Barna sitter i stua og ser på Lazy Town.

Jeg står opp klokka sju, dusjer, smører matpakker, gir katten mat, sjekker kalenderen at ingen skal på tur eller skal ha med seg noe spesielt i dag, sørger for at barna kler på seg, at skolegutten pakker sekken sin og en bag med fotballsko og trøye til FFO (fotball fritidsordningen), passer på at Lillesøster har med skift og en ekstra jakke i barnehagen, pusser tenner på alle tre og pakker til slutt alle inn i bilen.

Men vent, det mangler jo noe i den regla: Frokost! 

Jeg bruker å sette frem to skåler med havregryn og melk som de spiser mens jeg ordner alt jeg skal ordne. Hvis barna våkner tidlig, gjør mannen det før han løper ut døra. Selv spiser jeg frokost på jobb etter jeg har levert barna.

Jeg tok en kjapp telefon til barnehagen for å si at da jeg svarte «ja» på spørsmålet om Lillesøster hadde spist frokost i dag, så mente jeg egentlig «nei».

Så fant jeg frem matboksen til skolegutten og ga han ei brødskive i bilen.

Det ordnet seg. Alle fikk frokost til slutt.

Men noen god mor-medalje, det får jeg nok ikke utdelt i dag.

Flere her som er glemsk om morgenen?

 

Les også: Så gjorde vi det jammen igjen

Les også: Riktige sko - er det egentlig så viktig?

Les også: Konsekvensen av ikke å ta barna på alvor

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

.

 

 

 

Du får de barna du fortjener

For det er jo bare å være konsekvent, ha gode regler og rutiner, aldri gi etter og snakke pedagogisk riktig til barnet ditt hele tiden, så får du søte, høflige, snille, smarte og lykkelige barn.

Ikke sant?

 



 

NOT!

Er det noe som virkelig irriterer meg, er det folk som tror at barna er et rent speilbilde av foreldrene.

Folk som tror det, har som regel ikke barn selv, eller de er så heldige at de har barn som er enkle å korrigere.

Grunnen til at jeg vet det, er fordi jeg har en av samme typen selv. Jeg har ett barn som det er kjempeenkelt å være konsekvent med, som nesten aldri trasser, som gir seg etter ett minutt og to sukk dersom hun ikke er enig i det jeg sier, som aksepterer grenser og regler, og som sjelden protesterer på noe som helst.

Et såkalt enkelt barn. Og hadde jeg bare hatt dette ene barnet, eller flere barn av samme typen, hadde sikkert jeg også smattet og ristet på hodet når jeg kom over foreldre med uregjerlige barn, og tenkt: «Ja ja, du får de barna du fortjener».

Men jeg har ett barn til. Et barn som alltid har stilt spørsmål ved både nye og gamle regler, som har en veldig sterk vilje, som er full av energi, som startet trassalderen i ettårsalderen og ikke kom ut av den før nærmere fem, som uansett hvor konsekvent jeg er stadig utfordrer, og som ikke finner seg i svar som «fordi det bare er sånn» eller «fordi jeg sier det».

 



 

Begge barna har de samme foreldrene, og har fått helt lik oppdragelse.

Hvorfor er de så forskjellig da?

Fordi barn er forskjellig!

Visst påvirker vi barna våre i veldig stor grad gjennom måten vi oppdrar dem. Men det er dessverre, eller kanskje heldigvis, ikke den hele og fulle sannheten.

Barn er født med en helt egen og unik personlighet. I denne personligheten finner vi blant annet temperamentet.

Noen barn er født med lite temperament og er enkle å veilede. Andre er født med mye temperament, og krever en helt annen oppfølging og innsats fra foreldre og andre voksne i barnets liv.

Personlighet er noe kompliserte greier.

Noen barn reagerer for eksempel med sinne når de blir usikre. Andre reagerer med å gråte. Atter andre med å sette seg stille ned i et hjørne og studere neglene sine.

Noen barn blir høylytte og frekke når de er slitne. Andre prøver å bekjempe trøttheten med å hoppe som en gal i sofaen. Andre igjen blir bare trøtte og sovner.

Noen barn blir voldsomme når de er lei seg og frustrert. Andre blir stille. Og andre igjen reagerer med å gråte.

Noen barn ler høyt med åpen munn når de er glade. Andre smiler og klapper med hendene. Andre må kanskje løpe en runde rundt huset mens de veiver med armene over hodet og roper alt de kan.

Barn er forskjellig. Og det er mange forskjellige grunner til at de reagerer sånn som de gjør i akkurat den situasjonen.

Akkurat som vi voksne.

Vi er også forskjellig.

Vi reagerer også helt forskjellig når vi er redd, sint, lei oss og glad.

Er det ikke fint?

Å bli foreldre, er ikke som å få en klump leire i hendene som man kan forme som man vil. Selv om noen også opplever det akkurat sånn.

Å bli foreldre, handler om å bli kjent med et lite menneske. Det handler om å prøve og feile, helt til man finner løsninger som fungerer for akkurat dette lille mennesket (og for foreldrene).

Noen må prøve og feile mer enn andre.

Og til dere som slår dere på brystet og tror dere er verdens beste foreldre fordi dere har fått et enkelt barn. Til dere som fordømmer andre foreldre som ikke har det så enkelt, og som strever med å knekke koden for akkurat dette barnet. Dere som sukker oppgitt og rister på hodet mens dere tenker, eller i verste fall sier høyt: Du får de barna du fortjener.

Dere burde skamme dere.

Hvordan i alle dager kan dere i det hele tatt tro at dere vet alt om andre barns temperament, andre foreldres kamper, andres livssituasjon og andre familiers liv?

Hva med å tilby en utstrakt hånd i stedet for fordømmelse?

 

Les også: Vi stopper ikke mobbing ved å gjøre alle barn like

Les også: Frekke barn og tafatte foreldre

Les også: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

 

PS: For flere oppdateringer om to forskjellige foreldre med to forskjellige barn, følg oss gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

.

 

 

Hva tenker vi egentlig på når vi har sex?

«Nå får vi jo faktisk ryddet verandaen også nå, nå som vi skal slipe den».

Jeg hørte det med en gang. Dette var feil. Feil tid, feil sted, feil ord.

Mannen stopper opp. Han ser ned på meg. Hever øyenbrynene og sperrer opp øynene, i et eyeball what?

«Hva var det du sa nå», sier han med trykk på «var».

 



 

Mannen og jeg har sex. Ungene sover og det var ingen ting på tv.

Et halvt minutt tidligere, prøvde jeg å tenne nattbordlampa. Men stikkkontakten hadde falt ut. Den gjør alltid det. Den sitter så løst.

Jeg lente meg over sengekanten.

«Gleder meg til vi får de nye nattbordene på plass», tenkte jeg i det jeg stakk stikkkontakten inn.

«Da kommer den ikke til å falle ut hele tiden, siden nattbordet vil stå foran».

Så tenkte jeg på nattbordene som stod umontert ute på verandaen.

Der har de stått i hele sommer. Jeg skulle beise de før jeg skrudde de sammen. Men så trengte jeg flere lag beis enn jeg trodde. Jobben ble plutselig mye større, hvilket endte med at jeg lot de stå. På ubestemt tid.

Så kavet jeg meg opp i sengen igjen og tente lyset på vei opp.

Mannen smilte lurt mot meg og blunket.

Jeg smilte lurt tilbake og tenkte at jeg skulle beise ferdig nattbordene i morgen.

Så tenkte jeg på alt rotet som stod der ute på verandaen. Barnas slappe plaskebasseng, en badering og et par baller. Oppkappede planker til verandagjerdet. Noen malingsspann. Redskap til grillen, fire flasker såpebobler, et plastsverd, et par sofaputer og en fire, fem enslige sokker som hadde blåst av tørkestativet.

Men oh, det er jo så tiltak å rydde verandaen. Så jeg utsetter det. Det og.

Så kom jeg på at mannen skulle slipe verandagulvet i morgen. Og så ble jeg plutselig så glad, for da måtte vi jo rydde verandaen først.

Og så bare glapp det ut av meg: «Nå får vi jo faktisk ryddet verandaen også nå, nå som vi skal slipe den».

Kanskje ikke det mest romantiske man kan si midt i akten. Kanskje ikke akkurat det mannen tenner mest på.

Men hey, la oss bare innrømme det: Det hender tankene vandrer til de merkeligste steder, også når man har sex.

 

Les også: Når småbarnsforeldre har sex

Les også: Fifty shades of kaos

Les også: Hva jeg sier og hva han hører

 

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt romantiske forhold, følg oss gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

 

.

Gratis D-vitamin til folket

//Annonse

Visste du at hver tredje nordmann får i seg for lite D-vitamin?

I følge NRK, ligger altså hele 30 prosent av oss nordboere under Ernæringsrådets anbefalinger om hvor mye D-vitamin vi bør få i oss.

 

 

 

D-vitaminet kalles gjerne solens vitamin. Det er fordi D-vitamin dannes i huden vår når vi er ute i solen. Om sommeren er solen vår hovedkilde til dette vitaminet.

Men om vinteren blir det verre. Da er ikke sola sterk nok til at det dannes D-vitamin i huden.

Da må vi få i oss dette vitaminet på annen måte. Nemlig gjennom det vi putter i oss.

Men det er ikke så lett å få i seg nok D-vitamin gjennom maten.

Man må faktisk spise mellom 300 og 400 gram laks hver eneste dag for å dekke behovet vårt for D-vitamin.

 

Salmon

 

Hjelp. Der ramler jeg av. Har rett og slett ikke sjans!

Vi spiser fisk til middag to dager i uken. Og den ene dagen spiser vi gjerne torsk eller annen hvit fisk, som ikke inneholder i nærheten av like mye D-vitamin som fet fisk.

Men er man skikkelig flink da, og spiser fet fisk som laks, ørret eller makrell til middag tre ganger i uken, så må man i tillegg spise fet fisk som pålegg og drikke melk og spise egg, ost og margarin daglig for å få i seg nok D-vitamin.

Da kan det være greit å få litt hjelp gjennom kosttilskudd.

En skje tran eller Sanasol hver dag dekker behovet. Eller man kan ta kosttilskudd i form av tabletter.

Nå deler Lab Pharma ut gratis D-vitamin til folket

 

 
Vær så god

 

Gå inn her og bestill din gratis pakke. Du betaler ikke noe i frakt.

Pakken varer i to måneder, og inneholder sugetabletter med sitronsmak. De er faktisk veldig gode!

Tablettene kan spises av både voksne og barn, og dekker dagsbehovet for D-vitamin.

 

 

 

Men hvorfor er det så viktig å få i seg nok D-vitamin?

Vel, D-vitaminmangel er alvorlig og vitaminet er viktig for å forebygge benskjørhet, siden kroppen ikke klarer å ta opp kalsium uten D-vitamin. D-vitaminmangel kan også føre til engelsk syke, eller rakitt som det også kalles.

I følge NRK mener også en del forskere at D-vitaminet i tillegg beskytter mot og kurerer alt fra fedme, kreft og depresjon til hjerte- og karlidelser, diabetes og MS.

Andre forskere er uenig akkurat det.

Det er også gjort forskning som viser at D-vitamin har betydning for hvor lenge du lever, noe både Johan Moan, fysikkprofessor og Haakon Meyer, professor i samfunnsmedisin og overlege ved Folkehelseinstituttet og Universitetet i Oslo bekrefter. Begge er av Norges fremste forskere på D-vitamin.

 

 

Sun picture



 

Når du bestiller din gratispakke, inngår du også et abonnement på D-vitamin. Du får tilsendt to pakker hver andre måned til 75 kroner per pakke.

Ønsker du å avbestille abonnementet etter gratispakken din, gjør du det enkelt og uten noen form for bindingstid.

Men når det er sagt, håper jeg virkelig den altfor sene sommeren vil vare langt utover høsten, slik at vi kan nyte de D-vitaminfylte solstrålene i mange uker til.

Følg gjerne kampanjen på Facebook også: Gratis D-vitamin til folket

 

PS: Ta kontakt med legen din hvis du har flere spørsmål rundt din helse og D-vitamin. 

Frekke barn og tafatte foreldre

Vår foreldregenerasjon får stadig høre hvor frekke og uhøflige barna våre er.

Hvor ettergivende og tafatte vi foreldre er. Hvor feige vi er som ikke tør si «nei», hvor dårlige vi er til å overholde regler og grenser, og hvordan vi lar barna styre hele familielivet mens vi selv sitter der som noen tafatte høns uten ryggrad.

 



 

Sist ut er Frida Bojsen, tidligere sjefredaktør i Gøteborgs Tidningen. Hennes kronikk Våga lära ditt barn att förstå ett nej, går viralt i Sverige i disse dager.

Jeg ble intervjuet av Side2 om kronikken og Frida Bojsens meninger: Foreldre er blitt slappe, og det uroer meg

Kort fortalt skriver Frida Bojsen i kronikken sin om to episoder på stranden der to elleve år gamle gutter traff henne i hodet med en ball gjentatte ganger uten at verken dem eller foreldrene sa unnskyld.

Og en fem år gammel gutt som sølte og etter hvert kastet sand på henne, mens mammaen først sa et alt for mykt nei, og senere helt ignorerte sandkastingen.

Det har i det hele tatt blitt et evig høylydt hylekor om dagens tafatte foreldre og deres frekke barn.

Jeg kan ikke si jeg kjenner meg helt igjen. Jeg har vært på mange strandturer, og aldri opplevd liknende.

Jeg ferdes mye ute blant barn og deres foreldre, og opplever ytterst sjelden at barn er frekke og uhøflige.

Det er klart, jeg hadde også blitt irritert på unger som kastet ball på meg flere ganger uten å bry seg når jeg snakket til dem. Jeg hadde også blitt irritert hvis et barn hadde kastet sant og grus i øynene mine gjentatte ganger uten at foreldrene reagerte.

Og selvfølgelig finnes det barn som er frekke. (Men ofte av helt andre grunner enn tafatte foreldre).

Selvfølgelig finnes det foreldre som ikke bryr seg om at barna plager andre.

Men er det virkelig et så stort problem at det rettferdiggjør å sable ned en hel foreldregenerasjon og kalle dem tafatte og ettergivende?

Frida Bojsen sier også til Side2 at hun tror noe av grunnen til at foreldre er blitt så slappe i oppdragelsen, er fordi vi sitter og fikler med mobilen hele tiden og ikke følger med på barna våre. 

Jeg har snarere tvert imot inntrykk at av vår generasjon foreldre ser barna sine tiden. Vi ser og følger med fra morgen til kveld. Vi organiserer, mekler, legger til rette og passer på dem til vi blir helt blå i ansiktet. 

Jeg synes de aller fleste foreldre er helt supre foreldre som balanserer foreldreoppgavene på en utmerket måte.

Visst gjør vi alle feil av og til. Visst kan vi tenke i ettertid at vi kanskje burde ha håndtert en situasjon annerledes. Vi strever alle med å finne vår vei som foreldre.

Men jeg synes da virkelig ikke dagens barn er så forferdelige.

Syns du?

 

Les også: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

Les også: Dette skader barnet ditt!

 

 

PS: For flere oppdateringer om passe gode foreldre og deres passe perfekte barn, følg oss gjerne på:


                  

      casakaos              casa_kaos                 casakaos


 

 

 

 

.

Hva skjedde med hverdags-matpakka?

Trenger virkelig barna matpakker formet som kunstverk for å få i seg nistematen?

 


Foto: Creative common by gamene

 

Og hvem i alle dager har tid til å stå på kjøkkenet og koke hjerte-egg, skjære ut stjerner i brødskiver, lage melon-blomster og skrive barnets navn i avocado-bokstaver tidlig om morgen?

Gjøre det kvelden før, sier du?

Vel, jeg kan i hvert fall komme på minst femti andre ting jeg har lyst til å gjøre om kveldene etter barna har sovnet enn å lage matpakkekunst.

Men hey, ikke alle er som meg. Noen synes sikkert det er helt topp å lage sånne super-matpakker.

Og det er helt greit. Kos dere med det.

Men hvis foreldre står opp en halv time før de må, og står med rødsprengte øyne og danderer pålegget på podens matpakke som ansikter med agurkskiver som øyne, oliven som pupiller og paprikaskive til munn, ikke fordi de har lyst, men fordi de tror de må for å være en god forelder, da synes jeg det er oppriktig trist.

For når begynte egentlig barna å kreve små kunstverk i matboksen? Når ble det sånn at barn ikke spiser sunn mat hvis den ikke er kuttet, skåret, dandert og anrettet på en morsom måte?

Dette er vel et behov vi foreldre har skapt. Og har du først begynt, skjønner jeg at det er vanskelig å komme seg unna.

For oss som aldri har kastet oss på den trenden, er det fortsatt håp.

Nå vil jeg gjerne se din matpakke.

 


Gårsdagens matpakke.

 


Dagens. Hey, i dag fikk de mandler og blåbær og gitt. 

 

Skriv et blogginnlegg om matpakka di, post bilde på Instagram med#hverdagsmatpakke og #casakaos eller send meg en Snap (casakaos) av matpakka di.

Så skal jeg samle alle bildene og publisere de her på bloggen.

La oss slå et slag for hverdagsmatpakka, være stolt av den og vise at den langt fra er død, men fortsatt lever i beste velgående. 

 

                  

      casakaos              casa_kaos                 casakaos



Kjør matpakke!

 

Les også: Når sunt blir usunt

Les også: Hva er sunn og enkel mat?

Les også: Vi stopper ikke mobbing ved å gjøre alle barn like

 

 

 

Få penger tilbake når du handler på nettet

//Annonse

Jeg er ikke veldig glad i å løpe rundt i butikker og handle. Og i hvert fall ikke med barna på slep.

De vimser rundt, maser om is, nekter å prøve klærne du finner frem, og legger fra seg capsen og Barbie-dukken i en eller annen butikk, så vi må gå tilbake gjennom alle butikkene vi har vært innom.

De strander på lekerommet og nekter å gå derfra. Også må de på do, midt i prøvingen av ny bukse.

Så blir alle sultne og irritable, og det eneste jeg vil, er å komme meg hjem så fort som mulig.

Takke meg til netthandel. Da kan jeg sitte i fred og ro i sofaen og handle mens barna leker, sover eller spiser kveldsmat.

Eller, jeg handler mens jeg er på jobb. Men det er hemmelig.

 

 

PS: Lengre ned i innlegget, kan du vinne en rettetang fra GHD

 

Jeg bruker StartShop når jeg handler på nett.

StartShop gir deg penger tilbake når du handler i over 200 kjente nettbutikker som Zalando, Lekmer, Hotels, Bangerhead, Ellos, SAS, Blush, CDON, Get Inspired og Tanum.

StartShop fungerer som et bonusprogram for alle disse 200 butikkene. På nettsiden deres finner du oversikt over hvor mye bonus du får i de forskjellige butikkene. De fleste gir mellom 5 og 8 prosent.

 



 

Bonusen kan du overføre til bankkontoen din når du selv ønsker det.  

Det er helt gratis å være medlem og det er ingen forpliktelser. Alt du trenger å oppgi for å bli medlem er epostadressen din. StartShop vil ikke dele din epostadresse med tredjeparter.

 

Slik kommer du i gang:

 

  1. Registrer deg på StartShop.no

Det er gratis å registrere seg og tar bare 10 sekunder.

 

  1. Velg nettbutikk

Du handler i nettbutikken på vanlig måte. Kjøpet vil automatisk bli registrert på din StartShop-konto.

 

  1. Få penger tilbake

Etter at kjøpet er bekreftet vil du motta cashback-poeng i bonus. Cashback-poeng kan du overføre til din bankkonto når du selv ønsker det. 1 cashback-poeng = 1 krone.

 

 Sjekk Casa Kaos instruksjonsvideo:

 

video:min film

 

 

 

 

TIPS:

StartShop har laget en smart bonuspåminner. Når du besøker en nettside som StartShop har avtale med, vil det dukke opp en beskjed øverst i nettleseren om at du får bonus i denne nettbutikken dersom du går via StartShop. Klikker du på denne, vil du bli sendt til StartShop slik at handelen gir deg bonus.

Klikk her for å laste ned bonuspåminneren til din PC

 

Vinn valgfri rettetang

Jeg har fått lov til å gi bort en valgfri GHD rettetang fra skjønnhetsbutikken Bangerhead til en verdi opp til over 2000 kroner.

Det er enkelt og gratis å delta:

 

1.    Du må være medlem av StartShop.no

2.   Skriv i kommentarfeltet under her hvilken rettetang du ønsker deg.

 

Du kan velge blant disse GHD rettetengene.

 

Her er et lite utvalg: 




                


Jeg trekker en heldig vinner på lørdag.

Lykke til!

 

 

Vi stopper ikke mobbing ved å gjøre alle barn like

Skolen er i gang igjen.

Mobbing er atter et tema. Avisene og nettet bugner over av mobbe-artikler og alle prøver å løse nøtten: Hvordan kan vi stoppe mobbing.

Mange mener veien mot en mobbefri skole er å viske ut alle forskjellene og gjøre alle barn like slik at ingen stikker seg ut på verken den ene eller den andre måten.

Jeg mener det er helt feil ende å begynne i.

 



 

La barna få snakke om ferien sin

Vi stopper ikke mobbing ved å nekte barna å fortelle om sommerferiene sine i plenum når de kommer tilbake til skolen. Tanken bak denne regelen som mange skoler har innført, er å beskytte barna som kun har vært på såkalte kjipe ferier eller bare hjemme hele sommeren.  

Ved å nekte barna å snakke om feriene sine, forteller vi dem at noen ferier er bedre enn andre, at det er skamfullt bare å ha vært hjemme hele sommeren, og at det er noe som i så fall bør holdes hemmelig.

Jeg mener vi tvert imot stopper mobbing ved å la alle barna som har lyst få fortelle om ferien sin med rak rygg og hevet hode.

Og så er det vi voksnes oppgave å fortelle barna våre at hjemmeferie er like bra som dyre utenlandsferier, at en blåbærtur i skogen er like mye verdt som en tur til Tusenfryd, og at en fisketur på Mjøsa på ingen måte er mindre verdt enn haisafari i Thailand.

Vi må lære barna våre at den ene ferien ikke er bedre enn den andre. De er bare forskjellige.

 





 

Merkeklær vs. arveklær

Vi stopper ikke mobbing ved å innføre skoleuniformer.

Hvordan skal vi lære barna å akseptere og respektere at alle er forskjellig hvis vi voksne gjør dem helt like?

Vi stopper mobbing ved å lære barna at arveklær er like bra som nye klær. At billige klær er like bra som dyre klær. At noen gutter liker rosa, at noen jenter vil gå i Ronaldo-fotballgenser og at begge deler er helt OK.

                                    

Felles barnebursdager

Vi stopper ikke mobbing ved å lage regler om felles feiring i skolens gymsal for å unngå at noen barn har kjipere bursdager enn andre.

Ved å tvinge gjennom fellesfeiringer, forteller vi barna våre at de såkalte kjipe bursdagsselskapene er nettopp ... kjipe. Og at det er en annenrangs feiring vi helst bør unngå.

Vi stopper mobbing ved å la barna få oppleve alle slags bursdagsfeiringer, og lære dem at både hjemmebursdag, lekeland-bursdag, utebursdag og McDonalds-bursdag er like bra.

Vi må vise barna våre at noen bursdagsbarn får Toro sjokolade-langpanne pyntet med nonstopp, mens andre får trelags Spiderman-kake eller Elsa-kake med glitter. Og at den ene bursdagen ikke er bedre enn den andre, de er bare forskjellig.

 

 



 

Det må være lov å være flink

Vi stopper ikke mobbing ved å holde igjen de flinke barna for å skåne de mindre flinke.

Gjør vi det, lærer vi barna at det ikke er greit verken å være flink eller mindre flink, og at det er noe man burde skamme seg over.

Vi stopper mobbing ved å lære barna at alle er flinke i noe og at ingen er mindre verdt selv om de er mindre flinke eller henger etter.

Noen er flink i fotball, andre suger på fotballbanen. Noen er flink i matte mens andre ikke forstår meningen med alle disse talene i det hele tatt. Noen er en reser på å tegne mens andre er små genier på piano.

Tenk om vi kunne lære barna våre å dra fordeler av disse forskjellene i stedet for å skjule dem.

 

Ikke press barna inn i boksen

Ved å gjøre alle barna like, lærer vi dem at det eneste som er OK er å passe inn i den boksen vi voksne har laget for dem.

Vi lærer dem at forskjeller og annerledes er noe rart og dumt som vi må luke vekk og gjemme bort.

Jeg synes det er en altfor lettvint og enkel løsning på mobbeproblematikken. Barn er ikke like. De skal ikke være like heller.

Hva om vi i stedet oppfordrer barna våre til å være som de er og være stolt av det?

Hva om vi heller lærer barna våre å ha respekt for hverandre og for de som er annerledes.

Hva om vi heller lærer barna våre å ha empati med de som trenger det, i stedet for å skjule alt som er vondt og trist.

Hva om vi heller kan vise barna våre hvor fint det er å være forskjellig, hvordan vi kan bruke forskjellene på en positiv måte og at vi kan lære av hverandre?

Naivt? Ja, kanskje. Men jeg tror likevel det er veien å gå for å stoppe mobbing.

Hva tror du?

 

Andre innlegg jeg har skrevet om samme tema:

Livet er urettferdig

Ingen skam med hjemmeferie

Må alle barn være helt like?

 

PS: For flere oppdateringer om mobbing og barn som er forskjellig, følg oss gjerne på sosiale medier:

                  

      casakaos              casa_kaos                 casakaos




 

 

 

 

.

 

Nå skal vi pokker meg skape barndomsminner her!

Noe av det jeg husker best fra mine egne barndoms somre, er blåbærturene.

Vi pakket ned bærplukkere, bøtter og myggspray og kastet oss på syklene i retning blåbærlynga.

Mamma visste om et hemmelig sted. Et sted der det bugnet av deilige, søte, blå bær.

Da vi kom hjem hadde vi blåbærparty. Da var det bare å hive innpå så mange bær man klarte helt frem til leggetid.

I år hadde jeg virkelig gledet meg til å gjenoppleve barndommens blåbærminner med mine egne barn. Skape barndomsminner. Sommerminner.

 


 

 

Minner de selv skulle se tilbake på når de var voksne og etter hvert fikk egne barn. Og hvis noen spurte dem: "Hva husker du best fra sommerferien da du var barn?" skulle de svare med myke stemmer mens de kastet et langt blikk ut i evigheten: "Blåbærturene med mamma".

Det begynte bra. Femåringen satt seg midt i en tue og gomlet blåbær med begge nevene. Fireåringen fant et strå og tredde dem på. Oh, idyll!

Men så begynte fireåringen å knirke. Det var altfor vanskelig å manøvrere seg rundt i den tøffe lyngen på små fireårsføtter.

Til slutt reiste hun seg opp, åpnet munnen på vidt gap, tok sats fra magen og sendte ut et voldsomt vræl i retning meg.

Okei, okei, okei. Jeg skrittet mot henne gjennom lyng og bær og løftet henne opp. Bar henne med meg til den tua jeg stod ved, og satte henne ned igjen. Men jenta var lei.

Myggen surret, lyngen stakk og magen var kvalm av blåbær. Nå skulle hun bæres. Hun ble til gele, og løftet beina opp under seg hver gang jeg prøvde å sette henne ned.

Jeg kikket ned i bøtta mi. Jeg kunne fortsatt se den røde bunnen gjennom det tynne laget med bær.

Jeg prøvde å plukke med jentungen på armen, men fikk krampe i armen etter to minutter.

Så ble storebror sulten. Selv om jeg vet at han ikke egentlig var det. Han spiste tre skiver med kaviar rett før vi gikk.

Men dårlig humør smitter. Og han har funnet ut at han får større respons hvis han sier at han er sulten enn at han er sliten. Sultne barn blir tatt på alvor!

Jeg bestakk begge ungene med potetgull og smågodt.

Det funket. I hvert fall en liten stund.

 


 

 

Jeg plukket i fem minutter til mens barna satt på en stein og gomlet. Så var storebror tørst. Heldigvis tok jeg med vann. Men det lå igjen i bilen.

Vi trasket tilbake til bilen. Fant vannflasken, slukket tørsten og alle var glade.

Men så insisterte storebror på at han skulle ha med seg skateboardet sitt som lå i bagasjerommet. Jeg spurte hva i alle dager han skulle med skateboard midt ute i skogen, men det fikk jeg aldri noe fornuftig svar på.

Jeg sa at da fikk han bære det selv, for at jeg ikke under noen omstendigheter kom til å bære det for han. Han nikket og sa ja.

Ut i lyngen igjen. Jeg innså at målet om å plukke hele ti-liters-bøtta full kanskje var litt vel ambisiøst. Vi ble enig om at jeg skulle få plukke bærplukkeren full, og så skulle vi kjøre og kjøpe sjokolade.

De neste ti minuttene foregikk omtrent slik:

"Mamma? Er den full nå?"

"Nei, vennen min. Ikke ennå".

"Nå da, mamma? Er den full nå?"

"Nei, den er fortsatt ikke full".

"Nå da? Nå er den vel full?"

"Uææææh! Uææææh! Uææææh!"

 


 

 

Det ble ingen full bærplukker. Og langt fra noen full ti-liters-bøtte. Like etterpå stablet vi oss mot bilen igjen. Jeg med bøtta i den ene hånda, skateboardet under den andre og Lillesøster på armen.

Det ble ingen barndoms sommerminner den dagen heller. I hvert fall ingen å skryte av. Og når jeg tenker godt etter, så er jeg egentlig ikke så veldig begeistret for blåbærplukking selv heller.

Vi får lage barndoms-sommerminner til neste år.

Men da skal vi pokker meg lage dem og!

 

Les også: Ti foreldrefeller de fleste foreldre har gått i

Les også: Så gjorde vi det jammen igjen

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt idylliske familieliv, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

PSS: Og du, vil du virkelig følge med på småbarnsidyll, kan du følge oss på Snap også: Casa Kaos

 

Min lure liste til barnehagestart

//Annonse

I disse dager florerer det med lister over alt man trenger til barnehagestart.

 



 

Mange av listene er så lange og dyre at både lommeboka og mitt dårlig fungerende shopping-gen gir fra seg små klynk mens de krøller seg livredd sammen.

Med to tette, små barn vet jeg at det fort kan bli fryktelig mye jobb og veldig dyrt med alt som skal handles inn.

Derfor gjelder det å tenke litt lurt.

Her er min lure liste over hva man egentlig trenger til barnehagestart:

 

Sko

Joggesko, støvler, vintersko og eventuelt cherrox.

Ikke alle trenger cherroxer. Det kommer an på klima og temperatur der du bor. Mange kan gå rett fra joggesko, via støvler til vintersko.

 

Regntøy og vinterdress

Kjøp gjerne brukt. Barna vokser som regel ut av yttertøyet etter én sesong, og mye av det som selges brukt er like bra som nytt.

Jeg ser mange anbefaler at man har to regndresser, to vinterdresser, to par støvler og to par vintersko, slik at man kan bytte når det blir vått.

Det er sikkert veldig praktisk, men også veldig dyrt. Vi har klart oss med ett sett til hvert barn, og det er ikke noe problem å få klærne tørket fra dag til dag.

 

Yttertøy

En skalljakke, eller overgangsjakke for årstiden mellom sommer og vinter, er lurt å ha.

Jeg har lagt min elsk på skalljakkene fra Polarn O. Pyret som kan suppleres med en vindfleece inni. Vindfleecen kan festes i skalljakken med knapper, så det blir til én varm jakke, eller begge jakkene kan bruker hver for seg.

Vinterjakker har vi hatt veldig lite bruk for i barnehagen. Er det så kaldt at barna trenger tykk vinterjakke, bruker de vinterdressen i stedet.

Boblebukse eller skallbukse har vi heller aldri hatt bruk for. Har du en vinterdress, holder det i massevis. De ansatte i barnehagen foretrekker som regel at barna har dress fremfor jakke og bukse.

 


Vindfleece fra Polarn O. Pyret

 

 

Ull

Okei, alle barn ikke på død og liv ha ull. Ull er kjempedyrt, og det finnes mange gode alternativer.

Vi bor på Raufoss med 20 minus om vinteren, så vi må tenke mye på hvordan vi holder barna våre varme. Men bor man et sted med mildere vinterklima, synes jeg man godt kan slappe litt mer av med ulla. Mange barn tåler ikke ull heller, og får eksem og klør. Fleece er i mange tilfeller et godt og billig alternativ.

 

Innesko

Her trenger man ikke investere i dyre tøfler eller andre nye innesko. Vi har brukt sommerens avlagte sandaler som innesko i barnehagen. Funker helt fint.

 

Lue, votter og regnvotter

 

Ekstra skift

Ekstra skift med klær hvis barna blir våte. Her legger jeg også med en ekstra tykk genser hvis det blir kaldt.

 

Matboks

 

Merkepenn eller navnelapper

 

Annet utstyr som drikkeflaske og barnehagesekk.

Hør med de ansatte i barnehagen hva du trenger. I vår barnehage bruker de for eksempel ikke drikkeflaske. Barna har en kopp hver hengende ved vannkrana. Barna bruker heller ikke egen sekk når de skal ut på tur. 

Spør barnehagepersonalet om råd før du vrenger lommeboken din og drar på handletur. De ansatte vet hva barnet trenger av klær og utstyr. Mitt inntrykk er at de fleste som jobber i barnehage har et nøkternt forhold til innkjøp.

 

Arveklær i god kvalitet

Og husk at dersom man har to eller flere barn med forskjellig kjønn, er det ingen ting i veien for at de kan arve klær etter hverandre.

Jeg er også opptatt av at klærne skal være praktiske og gode å leke i. Derfor velger jeg ofte Polarn O. Pyret

Klærne deres er komfortable og slitesterke med morsomme mønster og farger. Dette er klær som er designet for å leke i, og som lar barn være barn.

Mange av klærne er unisex, og siden de også har veldig god kvalitet, kan de arves både en, to, tre og fire ganger.

 



Klær designet for barn som ikke sitter stille.


Kjøp brukt

Vi kjøper mye brukt, og følger alltid med på Finn.no og bruktsider på Facebook etter klær til barna. Polarn O. Pyret har også en nettside der man kan selge og kjøpe brukte POP-klær helt gratis. Hurra for det!

 

 


Myke, vide jeans med strikk i livet og ribbekant nederst. Perfekt for aktive fotballgutter.

 

Polarn O. Pyrets kjoler og bukser er regulerbare i midjen, og de fleste kan vaskes på 60 grader.

Jeg liker veldig godt jeansene deres. De er kåret til best i test av Testfakta for god holdbarhet og fordi de holder formen bedre i vask. 

 

 

Polarn O. Pyrets vindfleece. Disse jakkene er lette og tynne, og motstår regn og holder barnet varm når det blåser. En bra overgangsjakke.

 

 

Polarn O. Pyrets skalljakker. Vind- og vanntette. Kan også festes utenpå vindfleecen med knapper.

 

Og så måtte jeg bare investere i en sånn snurrekjole til Lillesøster. Disse kjolene ble raskt favoritter hos fireåringen. De er passe varme til småkalde sensommerdager, har kule farger, kule mønstre og råkul snurreeffekt.

 


Se på meg nå mamma! Se nå! Se da! Se nå da, mamma!

 

Hva pakker du ned til barnehagestart? Og kjøper du mye nytt?

 

PS: For flere oppdateringer om barnehagestart, følg meg gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

Helt normalt å glemme igjen barna

En fransk familie glemte igjen treåringen sin på en rasteplass. De merket ikke at hun var borte før de hadde kjørt 15 mil.

Nettavisen skriver at familien hadde tre barn, og fikk bare med seg to da de kjørte videre etter en rastepause langs motorveien A7 nær Loriol i Sør-Frankrike.

Folk går bananas i kommentarfeltet. Både her i Norge og i Frankrike. Folk er forskrekket. De roper om barnevern og at foreldrene helt sikkert må gå på dop. At foreldrene aldri burde hatt barn og at jenta garantert er traumatisert og ødelagt for livet.

 

 

Og jeg undrer ... er det bare jeg som sitter her og tenker at noe sånt helt sikkert kunne ha skjedd meg også?

Vi kjørte nærmere 70 mil fra Raufoss til Stavanger i sommer. Og tilbake igjen. I baksetet satt en fjortenåring, en femåring og en fireåring.

Vi stoppet på flere rasteplasser.

De to minste løp rundt som to spinnville snurrebasser, mens fjortenåringen subbet rundt med øretelefoner på hodet og blikket festet på iPhonen.  

Da vi skulle dra igjen, skulle først den ene tisse. Så den andre. Enda jeg spurte den andre innstendig om han måtte på do når jeg likevel skulle gå med den første.

Den minste ramlet av huska mens jeg pakket sammen pålegg og jusbokser. Det måtte blåses, trøstes, og plastres. Plasteret fant jeg nederst i toalettmappa mi etter å ha endevendt hele bagasjerommet på bilen.

Femåringen satt allerede på plass i bilstolen sin, men så sitt snitt til å spinne nok en runde rundt på rasteplassen mens den minste fikk plaster og trøst.

Jeg satt den minste på plass i bilen, og ryddet plass til fjortenåringen. Huket tak i femåringen som hang opp ned i et klatrestativ, og spente han fast i setet sitt.

Så måtte femåringen bæsje, og vi måtte ta nok en tur på do.

Mannen fikk en veldig viktig telefon, og satt seg på huska med mobilen på øret.

Etter endt dobesøk, hadde den minste blitt lei av å vente, og gjemt seg under bordet vi spiste på. Hun synes dette var en super tid å leke gjemsel på.

Femåringen ville ha is, og ble fly forbannet når han ikke fikk. Jeg måtte regelrett brette ham sammen og spenne han fast i setet sitt.

Til slutt ga jeg etter og tok med alle barna bort til kiosken for å kjøpe is.

Da vi kom tilbake var mannen borte. Jeg spente fast alle ungene i bilen igjen og gikk for å lete etter mannen. Jeg fant han borte ved en Porsche som stod parkert noen biler bortenfor vår.

«Når vi vinner i Lotto ?» begynte han, som vanlig, og jeg stakk pekefingrene i ørene og trasket tilbake til bilen.

Der hadde den minste mistet isen i fanget. Hun gråt. Femåringen begynte også å gråte. Bare fordi den minste gråt.

Fjortenåringen mumlet noe om at det ikke var fred å få noe sted, og gikk ut og satt seg på benken. Fortsatt med øretelefoner på hodet og mobilen i hånden.

Jeg løftet den minste ut av bilen og sendte henne med mannen for å hente tørkepapir på toalettet.

Så ropte jeg på fjortenåringen og ba han komme sette seg, for nå måtte vi komme oss avgårde.

Jeg satt meg inn i bilen og presset pekefinger og tommel hardt over neseroten mens jeg pustet dypt.

Mannen kom tilbake med den lille og spente henne fast i bilsetet igjen.

Men den lille ville ha en is til, for hun hadde bare fått to slikk av isen før hun mistet den.

Jeg gikk ut av bilen og bort til kiosken for å kjøpe en is til.

På vei tilbake til bilen snublet jeg plutselig i femåringen som hadde løpt etter meg i håp om at kanskje han også kunne få en is til.

Tilbake i bilen, fortet jeg meg å lukke igjen alle dører og vinduer og starte motoren før enda en unge kom seg ut.

Heldigvis gikk det bra med oss. Vi kom frem til Stavanger med alle ungene i baksetet.

Men jeg har virkelig ingen problemer med å forstå at trebarnsforeldre kan glemme igjen ett av barna på en rasteplass.

Det er nemlig veldig fort gjort.

Hva mener du? Synes du man er en dårlig forelder hvis man glemmer igjen et barn på en rasteplass, eller et annet sted?

 

Les også: Baby på Preikestolen

Les også: Nanny søkes til tre måneder gammel baby

Les også: På ferie med små barn - et mareritt 

 

PS: For flere oppdateringer om to såkalt dårlige foreldre, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

PSS: Og du, nå har jeg jammen kommet meg på Snap også: Casa Kaos

 

 

 

 

 

.

Nå også med bok: Føkk lykke! Kjøp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Følg @casa_kaos på Instagram: Instagram