hits

september 2012

Uforskammet besøk

Jeg kaster lange blikk ned mot bordet der de andre sitter. Noen sier noe morsomt, og alle ler. Duften av hjemmebakt foccacia når meg der jeg sitter på steingjerdet i andre enden av hagen.

Lillesøster sitter i vogna og gråter. Hun har sutret og grått hele dagen. Tenner på vei…igjen. Vi skulle ha en skikkelig kose-familiedag med besøk i vannparken Mundomar. Etterpå skulle vi besøke noen venner av mannen min.

Vel, dagen i vannparken er en historie for seg selv. Men så sitter jeg altså her. På steingjerdet i andre enden av hagen. Mens de andre spiser varm foccacia og ler.

Hadde jeg ikke hatt barn, eller hadde jeg hatt barn som ikke fikk tenner, hadde besøket fortonet seg omtrent slik:

Hallo, lille bleierumpe... Hvor er du på vei?

Jeg hadde hilst pent på dem vi besøkte. Snakket litt om hvor fint hus og hvor stor hage de har. Så hadde jeg kikket meg litt rundt. Da fruen i huset forsvant inn på kjøkkenet for å lage foccacia, hadde jeg gått etter henne og lurt på om hun trengte hjelp. Jeg hadde tilbudt meg å dekke på, kanskje bære ut drikke. Jeg hadde ikke løpt rundt og plukket unger ned fra bord, stoler og andre møbler mens jeg kjeftet på mannen, som om det var hans feil at lillesøster fikk tenner og sutret.

Da maten var ferdig, hadde jeg ventet med å forsyne meg til vertskapet hadde sagt vær så god. Ikke tatt en bit før serveringsfatet nådde bordet, fordi snuppa gråter, og kanskje er sulten, mens mannen stikker pekefingeren borti alle bitene og spør Lillemann: «Vil du ha den? Den? Den? Den?» mens Lillemann rister febrilsk på hodet for hver bit han blir tilbudt.

Jeg hadde vært oppriktig interessert i å bli kjent med de vi var på besøk hos. Få høre hva de jobbet med, hvilke planer de hadde fremover, i stedet for å stille et spørsmål og gjentatte ganger måtte følge opp med: «Beklager, hva var det du sa? Var det lærer du var, sa du?» Og beklage at jeg ikke fikk med meg noen ting fordi snuppa sutrer, kaster mat på gulvet, og prøver og rive ned glasset på bordet, mens Lillemann plukker av all skinken mens han teller til ti på norsk, engelsk og spansk, høyere og høyere til han til slutt roper «uno, dos tres…» av full hals siden ingen roser ham for hvor flink han er til å telle.

Jeg hadde ikke reist meg og gått midt i maten, for å prøve å få lillesøster til å sove i vognen sin. Jeg hadde heller ikke satt meg på steingjerdet og meldt meg helt ut av samtalen mens jeg voggen vognen frem og tilbake.

Da vi skulle gå, hadde jeg absolutt ikke glemt å si takk for maten, og jeg hadde heller ikke forlatt hagebordet med masse foccacia-biter under etter lillesøsters forsøk på å spise selv. Jeg hadde hjulpet til med å bære inn på kjøkkenet, og jeg hadde nok også tatt hintet om at bilen vår sperret bilen deres inne, og at eldstegutten skulle bli kjørt til skoledansen han var sent ute til.

Nå hadde heldigvis disse tre barn selv, dog i skolealder. Men har du en gang vært der, husker du hvordan det var.

Men kjære alle dere som måtte få besøk av meg senere. Jeg er egentlig ganske veloppdradd. Jeg ble opplært til å tilby min hjelp og si takk for maten når jeg er på besøk. Det er bare det at ettåringer som får tenner gjør noe med deg. Og er det ikke tenner neste gang jeg skal på besøk, er det helt sikkert noe annet. Toårstrass, barn som har sovet for lite, barn som har sovet for mye, barn som ikke vil spise, søsken som krangler, og så videre, og så videre.

Håper dere har meg unnskyldt.

 

 

Lett tilgjengelig

Jeg har en kurv på kjøkkenbenken. Den er full av alt mulig rart. Småting som ligger og slenger og som egentlig ikke har noen fast plass i huset, men som skal være lett tilgjengelig.

Problemet er bare at når kurven flyter over av ting som skal være lett tilgjengelig, virker den geniale løsningen min stikk motsatt: Ting blir umulig å finne. Her om dagen ryddet jeg i kurven, og her er noe av det jeg fant:

Gamle kvitteringer, visittkort og timekort hos tannlegen (Ups, det hadde jeg visst helt glemt) Trenger kanskje ikke være så veldig tilgjengelig. Tror det meste kan kastes uten at jeg en gang kommer til å merke at det er borte.

 

Sminke. Alltid greit å ha tilgjengelig så man vet hva man ikke rekker å gjøre før man løper ut døra om morgenen.

 

Pulsklokke. Fikk den i bursdagsgave av mannen for tre år siden. Har ennå ikke tatt den i bruk. Men en dag... Best å ha den lett tilgjengelig da.

 

Nesespray. Ja, jeg er avhengig. Den må jeg har tilgjengelig. Problemet er bare at uansett hvor tilgjengelig den er, finner jeg den aldri når jeg trenger den.

 

Undervannskamera. Fra Egypt 2008. Skal få fremkalt de bildene en gang. Ligger i kurven så jeg skal huske å ta det med meg neste gang jeg skal i nærheten av en fotobutikk. Begynner å bli litt usikker på om strategien virker.

 

Usj, nei. Forsvinner ikke denne bare av seg selv hvis jeg glemmer den da?

 

Detox. Kjekt å ha tilgjengelig til neste gang jeg bestemmer for å la meg lure av at man kan gå ned opp til fire kilo på en uke.

 

 

Ting jeg ikke vet hva er. Viktig å ha lett tilgjengelig hvis jeg plutselig skulle finne ut hva det er og få bruk for det.

 

Og  helt til slutt i bunnen av kurven - alt det jeg faktisk trenger å ha lett tilgjengelig men som forsvinner i alt det andre rotet: Aloe vera-gele, lillesøsters kam og hårstrikker, neglesaks og negleklipper, bankbrikke, plaster, mobillader, Lypsyl, kortleser til kamera, pinsett og lesebriller (ja, jeg har faktisk kommet i lesebrille-alderen).

 

 

Har du en kurv, boks eller skrin med det rare i? Og hva har du der?

Leggetid. NÅ!

«Mamma! Mamma!» Soveromdøra slår i veggen så det rister i hele huset.

«Mamma! Hår på tutti», roper Lillemann der han kommer ut av døra i full fart. Nakne føtter springer over stuegulvet. Klask, klask, klask. Han ser helt forstyrret ut. Øynene er sperret opp. Han holder den ene hånda rett ut foran seg. I neven ligger en grønn smokk.

Tutti. Lillemanns beste venn.

«Hår på tutti. Laaaaangt hår på tutti», gjentar han i det han hopper opp i sofaen. Han blir stående ved siden av meg med smokken i hånda.

Jeg tar i mot smokken. Og ja da, ganske riktig, der var det et langt, lyst hår. Jeg drar det ut med tommel og pekefinger, og slipper det ned på gulvet.

«Sånn. Borte. Gå og legg deg nå».

Men Lillemann står med store øyne og ser på tv-en. En brannbil kjører over skjermen.

«Du. Hallo», sier jeg og pirker ham i siden.

«Leggetid».

Ingen reaksjon.

«Hey. Gå og legg deg!» Jeg reiser meg opp og løfter den lille kroppen ned fra sofaen.

«Bjannmann Sam», sier Lillemann og retter pekefingeren mot skjermen.

«Ja, Brannmann Sam. Men nå skal Brannmann Sam jobbe og du skal sove. Inn på rommet ditt. Nå. Og god natt».

Klokka er åtte. En time over leggetid.

Det begynte bra. Kveldsmaten var unnagjort på en halv time. Kosetiden i sofaen var koselig. Barna drakk varm melk, vi leste bok og så på Teletubbies.

Da tennene skulle pusses, var Lillemann plutselig ikke ferdig med melken sin likevel. Det er merkelig hvordan han alltid har litt melk igjen når det går mot tannpussetid. Skulle nesten tro han sparte for å drøye tiden…

Lillesøster blir pusset først. Hun får tenner, og har konstant vondt i munnen. Men tennene må pusses. Hun protesterer så godt hun kan, men har ennå ikke lært seg å gråte med lukket munn. Så jeg har lett tilgang til de små, hvite knuppene.

Sånn. Lillesøster opp i senga.

«Nestemann», roper jeg ut i stua.

«Wiihaaa!» Lillemann løper rund med fars golfkølle mellom beina som en hest mens han veiver med capsen i den ene hånda.

Da jeg kommer mot ham, løper han opp i sofaen, klar for å leke katt og mus rundt stuebordet. Jeg får tak i ham på andre runde, og bærer ham inn på badet. Jeg er for sen med å lukke døra. Han smetter ut sekundet etter jeg har satt ham ned på gulvet.

«Pusse i sofa. Pusse i sofa», roper han der han turner rundt i sofaputene.

Ok. Vi kan pusse i sofaen.

Da jeg kommer ut i stua står han på hodet i sofaen med beina oppover veggen.

«Se, mamma. Se», roper han entusiastisk.

«Ja, se», sier jeg, og klarer ikke helt å møte entusiasmen hans.

Det ender med tvangspussing etter å ha gravd den lille gutten gjentatte ganger opp fra sofaputene.

Endelig er begge i seng. Vi synger «Twinkle, twinkle little star», «A ja ja ja ja boff», og «Da Lykke Liten kom til verden».

«Syng fort, mamma. Syng fort», ler Lillemann mens han hopper opp og ned i senga. Jeg synger annenhver linje fort og annenhver sakte, til stor jubel.

Sove nei. Hvorfor det? Noe så kjedelig!

Til slutt ligger begge barna pent i hver sin seng, Lillemann i Pippi-stil med beina på puta og hodet under dyna. Jeg slukker lyset, sniker meg ut døra, dumper ned i sofaen foran tv-en og krysser fingrene for at kvelden min skal starte snart.

Det går bare et halvt minutt før jeg hører vræling fra soverommet.

«Mammammamma! Mammammamma!» Lillesøsters hjertegråt.

Jeg spretter opp av sofaen. På mystisk vis har en av Lillemanns smokker havnet i senga hennes. Jeg mistenker at den ble siktet rett mot bakhodet hennes. Lillemann ligger med lukkede øyne og et lurt smil om munnen.

«Ikke lov å kaste tutti på lillesøster. Neste gang tar jeg den fra deg».

Jeg lukker døra bak meg. Rekker akkurat å sette meg i sofaen da Lillemann kommer stormende ut av rommet igjen.

«Tisse! Tisse!» roper han og setter kurs inn mot stua.

Jeg endrer kursen hans mot badet før han kommer langt nok til å se tv-en.

Inn på badet, diskutere fram og tilbake om han trenger å stå på skammelen for å nå opp til doringen, eller om jeg bare skal løfte ham opp. Mens han gjør sitt fornødne, vifter han med beina så underbuksa flyr av de tynne leggene.

Mens jeg vasker hendene, er Lillemann på vei ut i stua med underbuksa i hånda.

«Hvor skal du, unge mann?»

«Ta på underbuksa», sier han og setter seg i sofaen og prøver så godt han kan å få beina inn i hvert sitt hull. Nøye og omstendig.

Jeg hjelper ham, til ville protester.

«I segn nå, sier jeg og peker mot soveromssdøra».

Ingen reaksjon. Jeg tar tak i armen og leier han ned fra sofaen. Til voldsomme vræl.

«Feil vei. Feil vei», roper han.

Selvfølgelig. Han må gå ned av sofaen den samme veien han gikk opp.

Endelig tilbake i senga. Dyna opp til ørene. Jeg sleper meg ut i stua igjen og dumper ned i sofaen. Det er helt stille fra rommet. Jeg slenger beina på bordet.

Akkurat da smeller døra  i veggen.

«Natta, far». Lillemann står i gangen og slenger med armene.

«Far er ikke hjemme. Han sa natta til deg før han gikk ut. Det får holde. Marsj i seng nå».

Ut av sofaen igjen. Løfte Lillemann opp i senga. Dyna på.

«Hvis du kommer ut en gang til, må du sove i lillesenga» sier jeg strengt og nikker mot den grønne sprinkelsenga som fortsatt står ferdig oppredd midt på gulvet. Som et tomt fengsel til skrekk og advarsel.

Jeg setter meg ikke ned i sofaen igjen. Går hvileløst rundt og venter på neste trekk fra de to, små. Det går fem minutter. Fortsatt helt stille. Jeg tar sjansen og setter meg i sofaen.

«Squiiiik. Squiiiiik». I alle dager. Hva er det for en lyd? Høres ut som om noe blir dratt frem og tilbake over gulvet. Lillesøster ler.

Jeg åpner døra på gløtt. Lillemann sitter i senga si og dytter og drar sprinkelsenga til lillesøster frem og tilbake med lillesøster oppi.

«Squiiiik. Squiiiiik»

Så fort lysstripen fra den åpne døra når de to små, kaster de seg ned i sengene sine mens de kveler latteren så godt de kan.

Det går i alt halvannen time før de sovner. Lillemann har kommet ut på alle fire og lekt hund.

«Voff. Voff».

Fint at du vil leke hund, vennen. Men nå er det leggetid!

Han har kastet nok en smokk i senga til lillesøster. Og fått en koseløve i retur.

«Mamma! Lillesøster kasta løva på meg!»

Verdens undergang!

Lillesøster har bæsjet, fått myggstikk og rotet seg fast inne i dynetrekket.

Teen min er kald. Favorittprogrammet ferdig. Jeg er trøtt. Kan likeså godt gå og legge meg. Gleder meg til barnehagen åpner igjen.

 

Endelig!

 

 

 Får du barna i seng til leggetid?

 

 

Nå også med bok: Føkk lykke! Kjøp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Følg @casa_kaos på Instagram: Instagram