hits

september 2012

Uforskammet besøk

Jeg kaster lange blikk ned mot bordet der de andre sitter. Noen sier noe morsomt, og alle ler. Duften av hjemmebakt foccacia når meg der jeg sitter på steingjerdet i andre enden av hagen.

Lillesøster sitter i vogna og gråter. Hun har sutret og grått hele dagen. Tenner på vei…igjen. Vi skulle ha en skikkelig kose-familiedag med besøk i vannparken Mundomar. Etterpå skulle vi besøke noen venner av mannen min.

Vel, dagen i vannparken er en historie for seg selv. Men så sitter jeg altså her. På steingjerdet i andre enden av hagen. Mens de andre spiser varm foccacia og ler.

Hadde jeg ikke hatt barn, eller hadde jeg hatt barn som ikke fikk tenner, hadde besøket fortonet seg omtrent slik:

Hallo, lille bleierumpe... Hvor er du på vei?

Jeg hadde hilst pent på dem vi besøkte. Snakket litt om hvor fint hus og hvor stor hage de har. Så hadde jeg kikket meg litt rundt. Da fruen i huset forsvant inn på kjøkkenet for å lage foccacia, hadde jeg gått etter henne og lurt på om hun trengte hjelp. Jeg hadde tilbudt meg å dekke på, kanskje bære ut drikke. Jeg hadde ikke løpt rundt og plukket unger ned fra bord, stoler og andre møbler mens jeg kjeftet på mannen, som om det var hans feil at lillesøster fikk tenner og sutret.

Da maten var ferdig, hadde jeg ventet med å forsyne meg til vertskapet hadde sagt vær så god. Ikke tatt en bit før serveringsfatet nådde bordet, fordi snuppa gråter, og kanskje er sulten, mens mannen stikker pekefingeren borti alle bitene og spør Lillemann: «Vil du ha den? Den? Den? Den?» mens Lillemann rister febrilsk på hodet for hver bit han blir tilbudt.

Jeg hadde vært oppriktig interessert i å bli kjent med de vi var på besøk hos. Få høre hva de jobbet med, hvilke planer de hadde fremover, i stedet for å stille et spørsmål og gjentatte ganger måtte følge opp med: «Beklager, hva var det du sa? Var det lærer du var, sa du?» Og beklage at jeg ikke fikk med meg noen ting fordi snuppa sutrer, kaster mat på gulvet, og prøver og rive ned glasset på bordet, mens Lillemann plukker av all skinken mens han teller til ti på norsk, engelsk og spansk, høyere og høyere til han til slutt roper «uno, dos tres…» av full hals siden ingen roser ham for hvor flink han er til å telle.

Jeg hadde ikke reist meg og gått midt i maten, for å prøve å få lillesøster til å sove i vognen sin. Jeg hadde heller ikke satt meg på steingjerdet og meldt meg helt ut av samtalen mens jeg voggen vognen frem og tilbake.

Da vi skulle gå, hadde jeg absolutt ikke glemt å si takk for maten, og jeg hadde heller ikke forlatt hagebordet med masse foccacia-biter under etter lillesøsters forsøk på å spise selv. Jeg hadde hjulpet til med å bære inn på kjøkkenet, og jeg hadde nok også tatt hintet om at bilen vår sperret bilen deres inne, og at eldstegutten skulle bli kjørt til skoledansen han var sent ute til.

Nå hadde heldigvis disse tre barn selv, dog i skolealder. Men har du en gang vært der, husker du hvordan det var.

Men kjære alle dere som måtte få besøk av meg senere. Jeg er egentlig ganske veloppdradd. Jeg ble opplært til å tilby min hjelp og si takk for maten når jeg er på besøk. Det er bare det at ettåringer som får tenner gjør noe med deg. Og er det ikke tenner neste gang jeg skal på besøk, er det helt sikkert noe annet. Toårstrass, barn som har sovet for lite, barn som har sovet for mye, barn som ikke vil spise, søsken som krangler, og så videre, og så videre.

Håper dere har meg unnskyldt.

 

 

Stem på Casa Kaos

Casa Kaos er en av tolv finalister i Artdeco og Side2 sin kåring av "Norges mest elskede blogg".

(Huh...? Jeg har vel ikke akkurat sett på Casa Kaos som en veldig elskelig blogg...) Men jeg ble veldig overrasket og glad da jeg fikk vite dette.

Hvis du har lyst til å stemme på meg, kan du gjøre det her: Side 2 Finalistene.

Tusen takk til alle dere som følger, leser og kommenterer på bloggen min. Jeg blir helt overveldet over all responsen. Dere inspirerer meg virkelig til å fortsette å skrive ned mine kaosmamma-historier.

 

 

Okei, apekatt

Vi var på MundoMar i Benidorm i helgen

Lillemann: Se mamma, en apekatt.

Meg: Nei, Lillemann. Det er en lemur.

Lillemann: Nei mamma. Apekatt.

Meg: Nei, det likner på en apekatt. Men det er lemur. Kan du si lemur? Le-mur.

Lillemann: Nei! Apekatt!

Meg: Det er faktisk en lemur.

Lillemann: NEI!!! APEKATT!!!!

Meg: Okeiokeiokei. Så er det en apekatt...

Jeg burde ikke hatt barn

 Er det mulig?! Sitter bare her sjokkert! Hva forventet du da du fikk barn da?

Det du skriver virker veldig umodent av deg, du har virkelig ikke forstått det. At det går an å være så egoistisk.

Stakkars barn.

Hvorfor fikk du barn egentlig? For at de skal være små bebiser som bare gurgler og smiler? Merker jeg blir kvalm!

Men herreguuuud da!! Hva tenkte du på når du skulle ha barn da? Sitte i sofaen å se tv hele dagen? Høres ut som en 14 åring som klager over husarbeid!

Det er ufattelig trist at du opplever samværet med dine små undre av noen barn som en prøvelse.

Dette er bare noen av tilbakemeldingene jeg har fått, enten på bloggen, i min private mail, på Facebook eller på Familieverden.no der jeg har en fast ukentlig blogg-spalte.

Det er fint med tilbakemeldinger. Og 98 prosent av dem er heldigvis veldig hyggelige. Jeg vet også at når jeg velger å stå fram som kaosmamma, så kommer det reaksjoner. Og det er helt greit.

Men av de kritiske tilbakemeldingene er det spesielt en som synes å gå igjen:

Hvorfor fikk du barn hvis du syns det bare er pes/ hvis du ikke liker å leke med dem/ hvis du ikke var innstilt på flere år med våkenetter/hvis du gleder deg til barnehagen åpner mandag morgen,

og så videre.

Men er det sånn at det kun er de såkalte perfekte foreldre som bør få barn? De som elsker å sitte i timevis på gulvet og bygge med klosser? De som tar et helt år med våkenetter på strak arm uten å klage og de som går hjemme med barna i minst to år før de sender dem i barnehage? De som forguder barna sine 24/7 og aldri blir ørlite grann lei innimellom? Er ikke vi andre skikket som foreldre?

Forrige uke leste jeg et intervju i bladet Mamma med barnevernspedagog og blogger Nina Stanghov Ulstein. Først vil jeg bare si at jeg liker Ulstein godt, og er veldig enig i mye av det hun skriver på bloggen sin. Men ikke i akkurat dette intervjuet:

At foreldre har behov for privatliv, eller intimitet, mener hun at må ses på som nedprioritert sammenlignet med barnets behov.

– Det er barnas behov som kommer først, det er altfor overdrevet fokus på hva de voksne vil og trenger. Når man velger å bli foreldre, så må man ha realistiske forventninger. Man får ikke sove mer når man får barn, det er stort sett stikk motsatt. Og er det sånn at barnet ditt har utfordringer med å legge seg, ja så er dere jammen meg foreldre etter klokken sju også, slår hun i bordet med.

Ja da, jeg er enig i det. Barna skal komme først. Stort sett. Men hvor mange førstegangsforeldre har realistiske forventninger til det å bli foreldre? Og hvordan i alle dager skal førstegangsforeldre skaffe seg realistiske forventninger? Jeg tror de aller fleste blir tatt på senga når de får sitt første barn. Selv hadde jeg virkelig ingen anelse om hva jeg gikk til.

Jeg syns også det er helt greit at foreldre tenker litt på seg selv av og til. Jeg tror vi blir bedre foreldre av å innrømme at vi er slitne og at nå trenger vi en pause.

Enten det innebærer å la barna sove hos besteforeldrene en helg og ha kjærestetid med partneren. Eller ikke samsove fordi man sover bedre uten barn i sengen. Kanskje det betyr å kutte ut nattammingen tidligere enn anbefalt fordi man blir zombie hele dagen av det. Eller å sende barna i barnehagen før anbefalte to år fordi man savner jobben sin.

Hvem skal bestemme hvem som er gode foreldre?

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg føler meg som en god mamma. Selv om jeg hater å sitte på gulvet og bygge lego. (Oh, gjett om det ble bråk etter dette innlegget: Jeg hater å leke med barna). Selv om toårstrassen går meg på nervene av og til og jeg syns det er et herk når snuppa får tenner. Selv om jeg syns det er slitsomt med morgener som starter klokka halv seks, søskenkrangling, barn som ikke vil kle på seg, barn som hiver tannbørsten veggimellom, skittentøy som vokser ut av kurven og et evig rotet hus.

Betyr virkelig det at jeg ikke burde hatt barn? Selv om jeg elsker dem over alt på jord og er så stolt av dem at jeg nesten sprekker? Selv om jeg gir dem så mye kjærlighet at jeg nesten er redd de skal drukne?

Jeg leste et intervju med Vera Micaelsen en gang. Jeg hadde nettopp blitt mamma til min første. Han hadde kolikk og tortikoles/KISS og gråt ustoppelig døgnet rundt. Jeg gikk rundt med evig dårlig samvittighet fordi jeg følte jeg ikke gjorde nok for han. Fordi jeg var sliten, trøtt og til tider drittlei av å være mamma. Fordi jeg gråtende overleverte han til mannen min mens jeg hulket: «Nå orker jeg ikke mer», og drømte om å rømme fra alt. Jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg ikke lekte nok med han, fordi jeg ikke gikk mange og lange nok turer med han, fordi jeg ikke badet han hver dag, fordi jeg hang etter med klesvasken så han ikke hadde rene klær og fordi jeg av og til ønsket å prioritere meg selv.

Vel, Vera Micaelsen sammenliknet det å være foreldre med nødprosedyre i fly. Når oksygenmaskene faller ned, får du beskjed om å ta på din egen før du hjelper barna. Sånn er det å være foreldre og. Du kan ikke hjelpe barna dine hvis du ikke hjelper deg selv først.

Så når jeg hører om folk som slår i bordet og nærmest krever at man skal glemme sine egne behov for å møte barnets behov til en hver tid, ja da blir jeg litt lei meg. Det samme når folk mener jeg ikke burde hatt barn fordi jeg innrømmer at det er slitsomt til tider og fordi jeg trenger tid for meg selv.

Jeg er ferdig med å ha dårlig samvittighet for alt jeg ikke får til. Jeg gjør så godt jeg kan, og det er godt nok!

(Jeg har snakket med Nina Stanghov Ulstein i ettertid, og hun fortalte at intervjuet i bladet Mamma ble litt misforstått. Hun presiserte at hun ikke mener at foreldre aldri skal tenke på seg selv).

Lett tilgjengelig

Jeg har en kurv på kjøkkenbenken. Den er full av alt mulig rart. Småting som ligger og slenger og som egentlig ikke har noen fast plass i huset, men som skal være lett tilgjengelig.

Problemet er bare at når kurven flyter over av ting som skal være lett tilgjengelig, virker den geniale løsningen min stikk motsatt: Ting blir umulig å finne. Her om dagen ryddet jeg i kurven, og her er noe av det jeg fant:

Gamle kvitteringer, visittkort og timekort hos tannlegen (Ups, det hadde jeg visst helt glemt) Trenger kanskje ikke være så veldig tilgjengelig. Tror det meste kan kastes uten at jeg en gang kommer til å merke at det er borte.

 

Sminke. Alltid greit å ha tilgjengelig så man vet hva man ikke rekker å gjøre før man løper ut døra om morgenen.

 

Pulsklokke. Fikk den i bursdagsgave av mannen for tre år siden. Har ennå ikke tatt den i bruk. Men en dag... Best å ha den lett tilgjengelig da.

 

Nesespray. Ja, jeg er avhengig. Den må jeg har tilgjengelig. Problemet er bare at uansett hvor tilgjengelig den er, finner jeg den aldri når jeg trenger den.

 

Undervannskamera. Fra Egypt 2008. Skal få fremkalt de bildene en gang. Ligger i kurven så jeg skal huske å ta det med meg neste gang jeg skal i nærheten av en fotobutikk. Begynner å bli litt usikker på om strategien virker.

 

Usj, nei. Forsvinner ikke denne bare av seg selv hvis jeg glemmer den da?

 

Detox. Kjekt å ha tilgjengelig til neste gang jeg bestemmer for å la meg lure av at man kan gå ned opp til fire kilo på en uke.

 

 

Ting jeg ikke vet hva er. Viktig å ha lett tilgjengelig hvis jeg plutselig skulle finne ut hva det er og få bruk for det.

 

Og  helt til slutt i bunnen av kurven - alt det jeg faktisk trenger å ha lett tilgjengelig men som forsvinner i alt det andre rotet: Aloe vera-gele, lillesøsters kam og hårstrikker, neglesaks og negleklipper, bankbrikke, plaster, mobillader, Lypsyl, kortleser til kamera, pinsett og lesebriller (ja, jeg har faktisk kommet i lesebrille-alderen).

 

 

Har du en kurv, boks eller skrin med det rare i? Og hva har du der?

Er dere klare?

«Er dere klare?»

«Hø», sier mannen med nesa nedi I phonen.

«Er dere klare til å gå? Vi må være ute av døra om ti minutter».

«Hø. Ja, jeg er klar», sier mannen uten å se opp.

Han sitter på stuebordet og sjekker Facebook.

«Hvor er barna da? Er de klare?»

«Øh, ja. Tror da det», sier han og kaster et kjapt blikk utover stua før han forsvinner ned i mobilen sin igjen.

«Tror du, eller vet du», sier jeg og prøver å dempe en bølge av irritasjon. Ingen vits i å skape dårlig stemning nå. Det får vente til vi sitter i bilen. Vi har dårlig tid og må komme oss avgårde. Jeg klarer likevel ikke å kvele det enorme sukket som presser seg vei helt fra bunnen av lungene.

Ti minutter tidligere gikk jeg for å ta en dusj. Jeg spurte pent om Sjur kunne ha barna klare til jeg var ferdig.

«Jo da. Klart det», svarte han og slo av pc-en.

Jeg finner Lillemann i innkjørselen. Iført underbukse og støvler. Lillesøster står på kjøkkenet og rydder ut av kjøkkenskapet.

Takk for hjelpen, lille venn. Neste gang jeg trenger hjelp, sier jeg fra.

«Hallo! Attention please». Jeg kommer ut fra kjøkkenet med lillesøster på armen og Lillemann diltende etter.

«Kan du kle på Lillemann, vær så snill? Og tømme han?»

Ja, klart han kan. Ikke noe problem det. Sjur spretter opp fra bordkanten, legger mobilen i lomma og tar med Lillemann ut på soverommet.

Jeg vasker lillesøsters jordbær-ansikt i vasken på badet. Bytter kjolen som er full av… ett eller annet. Jordbær, tomat, kritt... Jeg er ikke helt sikker. Ny bleie får hun også.

Søt på en ettåring. Ikke like fin på en snart tre år gammel gutt...

Da jeg kommer ut i stua igjen, er mannen sporløst forsvunnet. Lillemann løper rundt med Svampebob-t-skjorte og lillesøsters hvite bleiebukse med rosa pusekatter på. Du vet, disse vide kortbuksene med strikk rundt lårene, som ser ut som ballonger for å få plass til store bleierumper.

Grøss. Var det det beste du klarte, tenker jeg, og sender den forsvunne mannen en medlidende tanke. Jeg bestemmer meg for ikke å nevne noe. Jeg har ikke tid til å bytte på Lillemann, så han får gå som han er. Litt teit, men ok.

«Er du klar?» roper jeg ut i huset.

Ingen svar.

«Sjur, hvor er du? Nå må vi gå!»

«Ja ja, jeg kommer», hører jeg fra husets aller helligste.

Jeg river opp døra til do. Og ganske riktig. Der sitter han, med i-paden.

«Sitter du på do», roper jeg vantro.

«Eh, ja», sier mannen mens han blar nedover Facebook-siden.

«Kan du lukke døra, vær så snill?»

«Vi har så dårlig tid, og så tar du deg tid til å gå på do. Nå?» Stemmen min sprekker på slutten og går opp i en lite kledelig falsett.

«Må man så må man», sier mannen og dytter igjen døra.

To minutter senere kommer han ut.

«Ok, da går vi», sier jeg og grabber bleiebagen. Den er urovekkende lett. Jeg setter den ned og titter oppi. Tom.

«Har du ikke pakket bagen?»

«Mmmm, næææi. Jeg trodde den var pakket, jeg», sier mannen mens han kikker seg rundt i stua.

«Jeeeez. Hva mente du egentlig da du svarte ja på at dere var klare til å dra», spør jeg mens jeg rasker med meg bleier, våtsevietter, ekstra skift, solkrem, solhatt, løvebamsen og et par bokser med appelsinjus.

Da jeg kommer ut inngangsdøra står mannen midt i innkjørselen og taster på mobilen sin igjen. Lillemann løper rundt og hoier mens lillesøster krabber etter en bille på bakken.

«Har du ikke satt dem i bilen?»

Sjur ser opp. Heiser på skuldrene og tar barna med ut i bilen. Spenner dem fast i hvert sitt sete.

Jeg låser døra og setter meg inn i bilen. Jeg rekker akkurat å starte motoren da Lillemann roper fra baksetet: «Tisse, tisse!»

«Tømte du han ikke», spør jeg mannen mens jeg fortsatt har hendene på rattet og ser stivt ut av frontruta.

«Mmmmneeeeiii…»

Lillemann og Sjur setter avgårde inn mot doen.

Og så har vi glemt smokker. Jeg lar hånden kjapt saumfare gulvet bak setene. Ingen smokk der. Jeg løper inn og kolliderer med lille- og store-Sjur i døra.

«Har du smokker?»

Nææææi, det har han ikke.

Jeg løper inn og endevender huset etter smokkene. Finner til slutt en i badekaret og en under senga til lillesøster.

Vi kommer oss endelig avgårde. Og vi rakk det vi skulle rekke.

Men kjære vene, er det bare meg eller betyr setningen «Ja, vi er klare» at man faktisk er klar til å gå ut av døra? Eller er det jeg som har misforstått her?

 

 

 

 

 

 

Leggetid. NÅ!

«Mamma! Mamma!» Soveromdøra slår i veggen så det rister i hele huset.

«Mamma! Hår på tutti», roper Lillemann der han kommer ut av døra i full fart. Nakne føtter springer over stuegulvet. Klask, klask, klask. Han ser helt forstyrret ut. Øynene er sperret opp. Han holder den ene hånda rett ut foran seg. I neven ligger en grønn smokk.

Tutti. Lillemanns beste venn.

«Hår på tutti. Laaaaangt hår på tutti», gjentar han i det han hopper opp i sofaen. Han blir stående ved siden av meg med smokken i hånda.

Jeg tar i mot smokken. Og ja da, ganske riktig, der var det et langt, lyst hår. Jeg drar det ut med tommel og pekefinger, og slipper det ned på gulvet.

«Sånn. Borte. Gå og legg deg nå».

Men Lillemann står med store øyne og ser på tv-en. En brannbil kjører over skjermen.

«Du. Hallo», sier jeg og pirker ham i siden.

«Leggetid».

Ingen reaksjon.

«Hey. Gå og legg deg!» Jeg reiser meg opp og løfter den lille kroppen ned fra sofaen.

«Bjannmann Sam», sier Lillemann og retter pekefingeren mot skjermen.

«Ja, Brannmann Sam. Men nå skal Brannmann Sam jobbe og du skal sove. Inn på rommet ditt. Nå. Og god natt».

Klokka er åtte. En time over leggetid.

Det begynte bra. Kveldsmaten var unnagjort på en halv time. Kosetiden i sofaen var koselig. Barna drakk varm melk, vi leste bok og så på Teletubbies.

Da tennene skulle pusses, var Lillemann plutselig ikke ferdig med melken sin likevel. Det er merkelig hvordan han alltid har litt melk igjen når det går mot tannpussetid. Skulle nesten tro han sparte for å drøye tiden…

Lillesøster blir pusset først. Hun får tenner, og har konstant vondt i munnen. Men tennene må pusses. Hun protesterer så godt hun kan, men har ennå ikke lært seg å gråte med lukket munn. Så jeg har lett tilgang til de små, hvite knuppene.

Sånn. Lillesøster opp i senga.

«Nestemann», roper jeg ut i stua.

«Wiihaaa!» Lillemann løper rund med fars golfkølle mellom beina som en hest mens han veiver med capsen i den ene hånda.

Da jeg kommer mot ham, løper han opp i sofaen, klar for å leke katt og mus rundt stuebordet. Jeg får tak i ham på andre runde, og bærer ham inn på badet. Jeg er for sen med å lukke døra. Han smetter ut sekundet etter jeg har satt ham ned på gulvet.

«Pusse i sofa. Pusse i sofa», roper han der han turner rundt i sofaputene.

Ok. Vi kan pusse i sofaen.

Da jeg kommer ut i stua står han på hodet i sofaen med beina oppover veggen.

«Se, mamma. Se», roper han entusiastisk.

«Ja, se», sier jeg, og klarer ikke helt å møte entusiasmen hans.

Det ender med tvangspussing etter å ha gravd den lille gutten gjentatte ganger opp fra sofaputene.

Endelig er begge i seng. Vi synger «Twinkle, twinkle little star», «A ja ja ja ja boff», og «Da Lykke Liten kom til verden».

«Syng fort, mamma. Syng fort», ler Lillemann mens han hopper opp og ned i senga. Jeg synger annenhver linje fort og annenhver sakte, til stor jubel.

Sove nei. Hvorfor det? Noe så kjedelig!

Til slutt ligger begge barna pent i hver sin seng, Lillemann i Pippi-stil med beina på puta og hodet under dyna. Jeg slukker lyset, sniker meg ut døra, dumper ned i sofaen foran tv-en og krysser fingrene for at kvelden min skal starte snart.

Det går bare et halvt minutt før jeg hører vræling fra soverommet.

«Mammammamma! Mammammamma!» Lillesøsters hjertegråt.

Jeg spretter opp av sofaen. På mystisk vis har en av Lillemanns smokker havnet i senga hennes. Jeg mistenker at den ble siktet rett mot bakhodet hennes. Lillemann ligger med lukkede øyne og et lurt smil om munnen.

«Ikke lov å kaste tutti på lillesøster. Neste gang tar jeg den fra deg».

Jeg lukker døra bak meg. Rekker akkurat å sette meg i sofaen da Lillemann kommer stormende ut av rommet igjen.

«Tisse! Tisse!» roper han og setter kurs inn mot stua.

Jeg endrer kursen hans mot badet før han kommer langt nok til å se tv-en.

Inn på badet, diskutere fram og tilbake om han trenger å stå på skammelen for å nå opp til doringen, eller om jeg bare skal løfte ham opp. Mens han gjør sitt fornødne, vifter han med beina så underbuksa flyr av de tynne leggene.

Mens jeg vasker hendene, er Lillemann på vei ut i stua med underbuksa i hånda.

«Hvor skal du, unge mann?»

«Ta på underbuksa», sier han og setter seg i sofaen og prøver så godt han kan å få beina inn i hvert sitt hull. Nøye og omstendig.

Jeg hjelper ham, til ville protester.

«I segn nå, sier jeg og peker mot soveromssdøra».

Ingen reaksjon. Jeg tar tak i armen og leier han ned fra sofaen. Til voldsomme vræl.

«Feil vei. Feil vei», roper han.

Selvfølgelig. Han må gå ned av sofaen den samme veien han gikk opp.

Endelig tilbake i senga. Dyna opp til ørene. Jeg sleper meg ut i stua igjen og dumper ned i sofaen. Det er helt stille fra rommet. Jeg slenger beina på bordet.

Akkurat da smeller døra  i veggen.

«Natta, far». Lillemann står i gangen og slenger med armene.

«Far er ikke hjemme. Han sa natta til deg før han gikk ut. Det får holde. Marsj i seng nå».

Ut av sofaen igjen. Løfte Lillemann opp i senga. Dyna på.

«Hvis du kommer ut en gang til, må du sove i lillesenga» sier jeg strengt og nikker mot den grønne sprinkelsenga som fortsatt står ferdig oppredd midt på gulvet. Som et tomt fengsel til skrekk og advarsel.

Jeg setter meg ikke ned i sofaen igjen. Går hvileløst rundt og venter på neste trekk fra de to, små. Det går fem minutter. Fortsatt helt stille. Jeg tar sjansen og setter meg i sofaen.

«Squiiiik. Squiiiiik». I alle dager. Hva er det for en lyd? Høres ut som om noe blir dratt frem og tilbake over gulvet. Lillesøster ler.

Jeg åpner døra på gløtt. Lillemann sitter i senga si og dytter og drar sprinkelsenga til lillesøster frem og tilbake med lillesøster oppi.

«Squiiiik. Squiiiiik»

Så fort lysstripen fra den åpne døra når de to små, kaster de seg ned i sengene sine mens de kveler latteren så godt de kan.

Det går i alt halvannen time før de sovner. Lillemann har kommet ut på alle fire og lekt hund.

«Voff. Voff».

Fint at du vil leke hund, vennen. Men nå er det leggetid!

Han har kastet nok en smokk i senga til lillesøster. Og fått en koseløve i retur.

«Mamma! Lillesøster kasta løva på meg!»

Verdens undergang!

Lillesøster har bæsjet, fått myggstikk og rotet seg fast inne i dynetrekket.

Teen min er kald. Favorittprogrammet ferdig. Jeg er trøtt. Kan likeså godt gå og legge meg. Gleder meg til barnehagen åpner igjen.

 

Endelig!

 

 

 Får du barna i seng til leggetid?

 

 

Dårlig språklig selvtillit

Hørt om dårlig språklig selvtillit før? Ikke det? Tenkte meg nesten det.

Det hadde ikke jeg heller, før jeg leste VGs artikkel i dag.

Faksimile fra VG, onsdag 12. september 2012

En dialektforsker, Ann-Kristin Molde ved Nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen, syns det er skremmende at raringer på barne-tv og i barnefilmer ofte har trønderdialekt. Hun mener dette kan ødelegge de stakkars trønderbarnas språklige selvtillit.

Selv er jeg vokst opp på Raufoss, på tjukkeste Toten. «Vazelina Bilopphøggers», sa østlandsfolk da de hørte meg snakke. Og så lo de.

Jo da, det var ikke alltid like gøy å bli assosiert med de bilknusende gutta hver gang jeg åpnet kjeften utenfor Totens trygge favn. Men jeg kan da aldri huske at jeg led av dårlig språklig selvtillit heller.

Nå må vi ikke beskytte barna våre i hjel her, og lage problemstillinger som ikke eksisterer.

Et lite barn fra Trondheim vil da aldri finne på å tenke: "Åh nei, nå er det morrofolk med trønderdialekt på barne-tv igjen. Huff, nå får jeg dårlig selvtillit".

Hvis målet er å beskytte alle barn fra alle følelser som er litt negative, ja da er vi på god vei. Men av og til kan det være en god idé å kjenne på negative følelser også. Det er en del av livet.

Selvfølgelig skal vi beskytte barna våre, men vi må velge våre kamper.

At dialekten din blir brukt til å karakterisere en viss type person på barne-tv kan da ikke være det viktigste å beskytte barna mot?

Hva mener du? Lider barn under at dialekten deres blir brukt til å fremstille visse persontyper på tv? Og er det riktig å beskytte barna våre mot alle negative følelser?

 

 

Endelig barnehagestart

Jeg har revet meg i håret av barn som ikke vil kle på seg. Jeg har slamret med badedøren i sinne etter å ha blitt avbrutt hele åtte ganger i løpet av en kort dusj. Jeg har låst meg inne på soverommet og grått i frustrasjon etter å ha fått hele tomatsuppeskålen i fanget av to kranglende, veivende søsken. Jeg har startet krangler med mannen basert på helt ubetydelige ting. Jeg har kjeftet, jeg har bannet og jeg har opptil flere ganger ropt: «Nå orker jeg ikke mer!»

Seks uker uten barnehage er tøft!

Nå sitter jeg her og skal begynne å jobbe. Den eneste lyden jeg hører er vaskemaskinen som surrer og går. Mannen går hvileløst rundt i stua og vet ikke helt hva han skal ta seg til. Katten ligger rett ut i sofaen og maler som aldri før, vel vitende om at ingen kommer til å haledra henne ut av søvnen de nærmeste timene.

Jeg drakk varm kaffe til frokosten. Jeg fikk også spist hele frokosten før jeg drakk den kaffekoppen. Ingen brødbiter havnet på gulvet. Ingen makrell i tomat smurt utover bordet. Ingen Pingu fra pc-skjermen som maste «Nåt, nåt» (eller hva det nå er han sier) med irriterende stemme. Det var ingen som måtte ha hjelp til å gå på do mens jeg dusjet. Ingen som dro meg i morgenkåpa og bare måtte vise meg en lastebil som parkerte utenfor i gata mens jeg sminket meg. Ingen som tørket snørr på den rene t-skjorta mi.

Det er mulig jeg sang litt for lystig i bilen i dag på vei til barnehagen. Og jeg gikk kanskje litt for fort fra bilen til den velkjente grinda. Kanskje smilte jeg litt for bredt til de ansatte.

Høstens første barnehagedag.

Men nå sitter jeg altså her. Skal begynne å jobbe. Klapper katten som har stort underskudd på kos. Leser litt aviser på nett. Henter meg en kaffekopp til. Setter på en vaskemaskin. Går på do. Ups, burde kanskje dra over vasken og badebenken en runde. Facebook. Sender noen mailer til et par venninner. Ser på bilder fra sommerferien:

Lillemann som løper ute i Stavanger-regnet mens lillesøster sitter i verandadøra og hyler av glede. Lillemann og bestekompisen på Lekeland. Lillesøster som iakttar en forskremt sau. Vet ikke hvem som er mest redd. Møljekos i sofaen. Kakao og marshmallows under pledd mens regnet spruter utenfor. Båttur rundt Torreviejas kyst. To smilende iskremfjes. Lillemann som turte å bade i svømmebassenget uten armringer. Lange frokoster ute på kafé. Altfor sene kvelder. Late dager, lek, latter, kiling og knusekosing.

Vel, det er en tid for alt.

Har hverdagen innhentet deg også?