hits

september 2012

Uforskammet besk

Jeg kaster lange blikk ned mot bordet der de andre sitter. Noen sier noe morsomt, og alle ler. Duften av hjemmebakt foccacia nr meg der jeg sitter p steingjerdet i andre enden av hagen.

Lillesster sitter i vogna og grter. Hun har sutret og grtt hele dagen. Tenner p vei…igjen. Vi skulle ha en skikkelig kose-familiedag med besk i vannparken Mundomar. Etterp skulle vi beske noen venner av mannen min.

Vel, dagen i vannparken er en historie for seg selv. Men s sitter jeg alts her. P steingjerdet i andre enden av hagen. Mens de andre spiser varm foccacia og ler.

Hadde jeg ikke hatt barn, eller hadde jeg hatt barn som ikke fikk tenner, hadde besket fortonet seg omtrent slik:

Hallo, lille bleierumpe... Hvor er du p vei?

Jeg hadde hilst pent p dem vi beskte. Snakket litt om hvor fint hus og hvor stor hage de har. S hadde jeg kikket meg litt rundt. Da fruen i huset forsvant inn p kjkkenet for lage foccacia, hadde jeg gtt etter henne og lurt p om hun trengte hjelp. Jeg hadde tilbudt meg dekke p, kanskje bre ut drikke. Jeg hadde ikke lpt rundt og plukket unger ned fra bord, stoler og andre mbler mens jeg kjeftet p mannen, som om det var hans feil at lillesster fikk tenner og sutret.

Da maten var ferdig, hadde jeg ventet med forsyne meg til vertskapet hadde sagt vr s god. Ikke tatt en bit fr serveringsfatet ndde bordet, fordi snuppa grter, og kanskje er sulten, mens mannen stikker pekefingeren borti alle bitene og spr Lillemann: Vil du ha den? Den? Den? Den? mens Lillemann rister febrilsk p hodet for hver bit han blir tilbudt.

Jeg hadde vrt oppriktig interessert i bli kjent med de vi var p besk hos. F hre hva de jobbet med, hvilke planer de hadde fremover, i stedet for stille et sprsml og gjentatte ganger mtte flge opp med: Beklager, hva var det du sa? Var det lrer du var, sa du? Og beklage at jeg ikke fikk med meg noen ting fordi snuppa sutrer, kaster mat p gulvet, og prver og rive ned glasset p bordet, mens Lillemann plukker av all skinken mens han teller til ti p norsk, engelsk og spansk, hyere og hyere til han til slutt roper uno, dos tres… av full hals siden ingen roser ham for hvor flink han er til telle.

Jeg hadde ikke reist meg og gtt midt i maten, for prve f lillesster til sove i vognen sin. Jeg hadde heller ikke satt meg p steingjerdet og meldt meg helt ut av samtalen mens jeg voggen vognen frem og tilbake.

Da vi skulle g, hadde jeg absolutt ikke glemt si takk for maten, og jeg hadde heller ikke forlatt hagebordet med masse foccacia-biter under etter lillessters forsk p spise selv. Jeg hadde hjulpet til med bre inn p kjkkenet, og jeg hadde nok ogs tatt hintet om at bilen vr sperret bilen deres inne, og at eldstegutten skulle bli kjrt til skoledansen han var sent ute til.

N hadde heldigvis disse tre barn selv, dog i skolealder. Men har du en gang vrt der, husker du hvordan det var.

Men kjre alle dere som mtte f besk av meg senere. Jeg er egentlig ganske veloppdradd. Jeg ble opplrt til tilby min hjelp og si takk for maten nr jeg er p besk. Det er bare det at ettringer som fr tenner gjr noe med deg. Og er det ikke tenner neste gang jeg skal p besk, er det helt sikkert noe annet. Torstrass, barn som har sovet for lite, barn som har sovet for mye, barn som ikke vil spise, ssken som krangler, og s videre, og s videre.

Hper dere har meg unnskyldt.

 

 

Stem p Casa Kaos

Casa Kaos er en av tolv finalister i Artdeco og Side2 sin kring av "Norges mest elskede blogg".

(Huh...? Jeg har vel ikke akkurat sett p Casa Kaos som en veldig elskelig blogg...) Men jeg ble veldig overrasket og glad da jeg fikk vite dette.

Hvis du har lyst til stemme p meg, kan du gjre det her: Side 2 Finalistene.

Tusen takk til alle dere som flger, leser og kommenterer p bloggen min. Jeg blir helt overveldet over all responsen. Dere inspirerer meg virkelig til fortsette skrive ned mine kaosmamma-historier.

 

 

Okei, apekatt

Vi var p MundoMar i Benidorm i helgen

Lillemann: Se mamma, en apekatt.

Meg: Nei, Lillemann. Det er en lemur.

Lillemann: Nei mamma. Apekatt.

Meg: Nei, det likner p en apekatt. Men det er lemur. Kan du si lemur? Le-mur.

Lillemann: Nei! Apekatt!

Meg: Det er faktisk en lemur.

Lillemann: NEI!!! APEKATT!!!!

Meg: Okeiokeiokei. S er det en apekatt...

Jeg burde ikke hatt barn

Er det mulig?! Sitter bare her sjokkert! Hva forventet du da du fikk barn da?

Det du skriver virker veldig umodent av deg, du har virkelig ikke forsttt det. At det gr an vre s egoistisk.

Stakkars barn.

Hvorfor fikk du barn egentlig? For at de skal vre sm bebiser som bare gurgler og smiler? Merker jeg blir kvalm!

Men herreguuuud da!! Hva tenkte du p nr du skulle ha barn da? Sitte i sofaen se tv hele dagen? Hres ut som en 14 ring som klager over husarbeid!

Det er ufattelig trist at du opplever samvret med dine sm undre av noen barn som en prvelse.

Dette er bare noen av tilbakemeldingene jeg har ftt, enten p bloggen, i min private mail, p Facebook eller p Familieverden.no der jeg har en fast ukentlig blogg-spalte.

Det er fint med tilbakemeldinger. Og 98 prosent av dem er heldigvis veldig hyggelige. Jeg vet ogs at nr jeg velger st fram som kaosmamma, s kommer det reaksjoner. Og det er helt greit.

Men av de kritiske tilbakemeldingene er det spesielt en som synes g igjen:

Hvorfor fikk du barn hvis du syns det bare er pes/ hvis du ikke liker leke med dem/ hvis du ikke var innstilt p flere r med vkenetter/hvis du gleder deg til barnehagen pner mandag morgen,

og s videre.

Men er det snn at det kun er de skalte perfekte foreldre som br f barn? De som elsker sitte i timevis p gulvet og bygge med klosser? De som tar et helt r med vkenetter p strak arm uten klage og de som gr hjemme med barna i minst to r fr de sender dem i barnehage? De som forguder barna sine 24/7 og aldri blir rlite grann lei innimellom? Er ikke vi andre skikket som foreldre?

Forrige uke leste jeg et intervju i bladet Mamma med barnevernspedagog og blogger Nina Stanghov Ulstein. Frst vil jeg bare si at jeg liker Ulstein godt, og er veldig enig i mye av det hun skriver p bloggen sin. Men ikke i akkurat dette intervjuet:

At foreldre har behov for privatliv, eller intimitet, mener hun at m ses p som nedprioritert sammenlignet med barnets behov.

– Det er barnas behov som kommer frst, det er altfor overdrevet fokus p hva de voksne vil og trenger. Nr man velger bli foreldre, s m man ha realistiske forventninger. Man fr ikke sove mer nr man fr barn, det er stort sett stikk motsatt. Og er det snn at barnet ditt har utfordringer med legge seg, ja s er dere jammen meg foreldre etter klokken sju ogs, slr hun i bordet med.

Ja da, jeg er enig i det. Barna skal komme frst. Stort sett. Men hvor mange frstegangsforeldre har realistiske forventninger til det bli foreldre? Og hvordan i alle dager skal frstegangsforeldre skaffe seg realistiske forventninger? Jeg tror de aller fleste blir tatt p senga nr de fr sitt frste barn. Selv hadde jeg virkelig ingen anelse om hva jeg gikk til.

Jeg syns ogs det er helt greit at foreldre tenker litt p seg selv av og til. Jeg tror vi blir bedre foreldre av innrmme at vi er slitne og at n trenger vi en pause.

Enten det innebrer la barna sove hos besteforeldrene en helg og ha kjrestetid med partneren. Eller ikke samsove fordi man sover bedre uten barn i sengen. Kanskje det betyr kutte ut nattammingen tidligere enn anbefalt fordi man blir zombie hele dagen av det. Eller sende barna i barnehagen fr anbefalte to r fordi man savner jobben sin.

Hvem skal bestemme hvem som er gode foreldre?

Jeg kan med hnden p hjertet si at jeg fler meg som en god mamma. Selv om jeg hater sitte p gulvet og bygge lego. (Oh, gjett om det ble brk etter dette innlegget: Jeg hater leke med barna). Selv om torstrassen gr meg p nervene av og til og jeg syns det er et herk nr snuppa fr tenner. Selv om jeg syns det er slitsomt med morgener som starter klokka halv seks, sskenkrangling, barn som ikke vil kle p seg, barn som hiver tannbrsten veggimellom, skittenty som vokser ut av kurven og et evig rotet hus.

Betyr virkelig det at jeg ikke burde hatt barn? Selv om jeg elsker dem over alt p jord og er s stolt av dem at jeg nesten sprekker? Selv om jeg gir dem s mye kjrlighet at jeg nesten er redd de skal drukne?

Jeg leste et intervju med Vera Micaelsen en gang. Jeg hadde nettopp blitt mamma til min frste. Han hadde kolikk og tortikoles/KISS og grt ustoppelig dgnet rundt. Jeg gikk rundt med evig drlig samvittighet fordi jeg flte jeg ikke gjorde nok for han. Fordi jeg var sliten, trtt og til tider drittlei av vre mamma. Fordi jeg grtende overleverte han til mannen min mens jeg hulket: N orker jeg ikke mer, og drmte om rmme fra alt. Jeg hadde drlig samvittighet fordi jeg ikke lekte nok med han, fordi jeg ikke gikk mange og lange nok turer med han, fordi jeg ikke badet han hver dag, fordi jeg hang etter med klesvasken s han ikke hadde rene klr og fordi jeg av og til nsket prioritere meg selv.

Vel, Vera Micaelsen sammenliknet det vre foreldre med ndprosedyre i fly. Nr oksygenmaskene faller ned, fr du beskjed om ta p din egen fr du hjelper barna. Snn er det vre foreldre og. Du kan ikke hjelpe barna dine hvis du ikke hjelper deg selv frst.

S nr jeg hrer om folk som slr i bordet og nrmest krever at man skal glemme sine egne behov for mte barnets behov til en hver tid, ja da blir jeg litt lei meg. Det samme nr folk mener jeg ikke burde hatt barn fordi jeg innrmmer at det er slitsomt til tider og fordi jeg trenger tid for meg selv.

Jeg er ferdig med ha drlig samvittighet for alt jeg ikke fr til. Jeg gjr s godt jeg kan, og det er godt nok!

(Jeg har snakket med NinaStanghov Ulstein i ettertid, og hun fortalte at intervjuet i bladet Mamma ble litt misforsttt. Hun presiserte at hun ikke mener at foreldre aldri skal tenke p seg selv).

Lett tilgjengelig

Jeg har en kurv p kjkkenbenken. Den er full av alt mulig rart. Smting som ligger og slenger og som egentlig ikke har noen fast plass i huset, men som skal vre lett tilgjengelig.

Problemet er bare at nr kurven flyter over av ting som skal vre lett tilgjengelig, virker den geniale lsningen min stikk motsatt: Ting blir umulig finne.Her om dagen ryddet jeg i kurven, og her er noe av det jeg fant:

Gamle kvitteringer, visittkort og timekort hos tannlegen (Ups, det hadde jeg visst helt glemt) Trenger kanskje ikke vre s veldig tilgjengelig. Tror det meste kan kastes uten at jeg en gang kommer til merke at det er borte.

 

Sminke. Alltid greit ha tilgjengelig s man vet hva man ikke rekker gjre fr man lper ut dra om morgenen.

 

Pulsklokke. Fikk den i bursdagsgave av mannen for tre r siden. Har enn ikke tatt den i bruk. Men en dag... Best ha den lett tilgjengelig da.

 

Nesespray. Ja, jeg er avhengig. Den m jeg har tilgjengelig. Problemet er bare at uansett hvor tilgjengelig den er, finner jeg den aldri nr jeg trenger den.

 

Undervannskamera. Fra Egypt 2008. Skal f fremkalt de bildene en gang. Ligger i kurven s jeg skal huske ta det med meg neste gang jeg skal i nrheten av en fotobutikk. Begynner bli litt usikker p om strategien virker.

 

Usj, nei. Forsvinner ikke denne bare av seg selv hvis jeg glemmer den da?

 

Detox. Kjekt ha tilgjengelig til neste gang jeg bestemmer for la meg lure av at man kan g ned opp til fire kilo p en uke.

 

 

Ting jeg ikke vet hva er. Viktig ha lett tilgjengelig hvis jeg plutselig skulle finne ut hva det er og f bruk for det.

 

Og helt til slutt i bunnen av kurven - alt det jeg faktisk trenger ha lett tilgjengelig men som forsvinner i alt det andre rotet: Aloe vera-gele, lillessters kam og hrstrikker, neglesaks og negleklipper, bankbrikke, plaster, mobillader, Lypsyl, kortleser til kamera, pinsett og lesebriller (ja, jeg har faktisk kommet i lesebrille-alderen).

 

 

Har du en kurv, boks eller skrin med det rare i? Og hva har du der?

Er dere klare?

Er dere klare?

H, sier mannen med nesa nedi I phonen.

Er dere klare til g? Vi m vre ute av dra om ti minutter.

H. Ja, jeg er klar, sier mannen uten se opp.

Han sitter p stuebordet og sjekker Facebook.

Hvor er barna da? Er de klare?

h, ja. Tror da det, sier han og kaster et kjapt blikk utover stua fr han forsvinner ned i mobilen sin igjen.

Tror du, eller vet du, sier jeg og prver dempe en blge av irritasjon. Ingen vits i skape drlig stemning n. Det fr vente til vi sitter i bilen. Vi har drlig tid og m komme oss avgrde. Jeg klarer likevel ikke kvele det enorme sukket som presser seg vei helt fra bunnen av lungene.

Ti minutter tidligere gikk jeg for ta en dusj. Jeg spurte pent om Sjur kunne ha barna klare til jeg var ferdig.

Jo da. Klart det, svarte han og slo av pc-en.

Jeg finner Lillemann i innkjrselen. Ifrt underbukse og stvler. Lillesster str p kjkkenet og rydder ut av kjkkenskapet.

Takk for hjelpen, lille venn. Neste gang jeg trenger hjelp, sier jeg fra.

Hallo! Attention please. Jeg kommer ut fra kjkkenet med lillesster p armen og Lillemann diltende etter.

Kan du kle p Lillemann, vr s snill? Og tmme han?

Ja, klart han kan. Ikke noe problem det. Sjur spretter opp fra bordkanten, legger mobilen i lomma og tar med Lillemann ut p soverommet.

Jeg vasker lillessters jordbr-ansikt i vasken p badet. Bytter kjolen som er full av… ett eller annet. Jordbr, tomat, kritt... Jeg er ikke helt sikker. Ny bleie fr hun ogs.

St p en ettring. Ikke like fin p en snart tre r gammel gutt...

Da jeg kommer ut i stua igjen, er mannen sporlst forsvunnet. Lillemann lper rundt med Svampebob-t-skjorte og lillessters hvite bleiebukse med rosa pusekatter p. Du vet, disse vide kortbuksene med strikk rundt lrene, som ser ut som ballonger for f plass til store bleierumper.

Grss. Var det det beste du klarte, tenker jeg, og sender den forsvunne mannen en medlidende tanke. Jeg bestemmer meg for ikke nevne noe. Jeg har ikke tid til bytte p Lillemann, s han fr g som han er. Litt teit, men ok.

Er du klar? roper jeg ut i huset.

Ingen svar.

Sjur, hvor er du? N m vi g!

Ja ja, jeg kommer, hrer jeg fra husets aller helligste.

Jeg river opp dra til do. Og ganske riktig. Der sitter han, med i-paden.

Sitter du p do, roper jeg vantro.

Eh, ja, sier mannen mens han blar nedover Facebook-siden.

Kan du lukke dra, vr s snill?

Vi har s drlig tid, og s tar du deg tid til g p do. N? Stemmen min sprekker p slutten og gr opp i en lite kledelig falsett.

M man s m man, sier mannen og dytter igjen dra.

To minutter senere kommer han ut.

Ok, da gr vi, sier jeg og grabber bleiebagen. Den er urovekkende lett. Jeg setter den ned og titter oppi. Tom.

Har du ikke pakket bagen?

Mmmm, ni. Jeg trodde den var pakket, jeg, sier mannen mens han kikker seg rundt i stua.

Jeeeez. Hva mente du egentlig da du svarte ja p at dere var klare til dra, spr jeg mens jeg rasker med meg bleier, vtsevietter, ekstra skift, solkrem, solhatt, lvebamsen og et par bokser med appelsinjus.

Da jeg kommer ut inngangsdra str mannen midt i innkjrselen og taster p mobilen sin igjen. Lillemann lper rundt og hoier mens lillesster krabber etter en bille p bakken.

Har du ikke satt dem i bilen?

Sjur ser opp. Heiser p skuldrene og tar barna med ut i bilen. Spenner dem fast i hvert sitt sete.

Jeg lser dra og setter meg inn i bilen. Jeg rekker akkurat starte motoren da Lillemann roper fra baksetet: Tisse, tisse!

Tmte du han ikke, spr jeg mannen mens jeg fortsatt har hendene p rattet og ser stivt ut av frontruta.

Mmmmneeeeiii…

Lillemann og Sjur setter avgrde inn mot doen.

Og s har vi glemt smokker. Jeg lar hnden kjapt saumfare gulvet bak setene. Ingen smokk der. Jeg lper inn og kolliderer med lille- og store-Sjur i dra.

Har du smokker?

Ni, det har han ikke.

Jeg lper inn og endevender huset etter smokkene. Finner til slutt en i badekaret og en under senga til lillesster.

Vi kommer oss endelig avgrde. Og vi rakk det vi skulle rekke.

Men kjre vene, er det bare meg eller betyr setningen Ja, vi er klare at man faktisk er klar til g ut av dra? Eller er det jeg som har misforsttt her?

 

 

 

 

 

 

Leggetid. N!

Mamma! Mamma! Soveromdra slr i veggen s det rister i hele huset.

Mamma! Hr p tutti, roper Lillemann der han kommer ut av dra i full fart. Nakne ftter springer over stuegulvet. Klask, klask, klask. Han ser helt forstyrret ut. ynene er sperret opp. Han holder den ene hnda rett ut foran seg. I neven ligger en grnn smokk.

Tutti. Lillemanns beste venn.

Hr p tutti. Laaaaangt hr p tutti, gjentar han i det han hopper opp i sofaen. Han blir stende ved siden av meg med smokken i hnda.

Jeg tar i mot smokken. Og ja da, ganske riktig, der var det et langt, lyst hr. Jeg drar det ut med tommel og pekefinger, og slipper det ned p gulvet.

Snn. Borte. G og legg deg n.

Men Lillemann str med store yne og ser p tv-en. En brannbil kjrer over skjermen.

Du. Hallo, sier jeg og pirker ham i siden.

Leggetid.

Ingen reaksjon.

Hey. G og legg deg! Jeg reiser meg opp og lfter den lille kroppen ned fra sofaen.

Bjannmann Sam, sier Lillemann og retter pekefingeren mot skjermen.

Ja, Brannmann Sam. Men n skal Brannmann Sam jobbe og du skal sove. Inn p rommet ditt. N. Og god natt.

Klokka er tte. En time over leggetid.

Det begynte bra. Kveldsmaten var unnagjort p en halv time. Kosetiden i sofaen var koselig. Barna drakk varm melk, vi leste bok og s p Teletubbies.

Da tennene skulle pusses, var Lillemann plutselig ikke ferdig med melken sin likevel. Det er merkelig hvordan han alltid har litt melk igjen nr det gr mot tannpussetid. Skulle nesten tro han sparte for drye tiden…

Lillesster blir pusset frst. Hun fr tenner, og har konstant vondt i munnen. Men tennene m pusses. Hun protesterer s godt hun kan, men har enn ikke lrt seg grte med lukket munn. S jeg har lett tilgang til de sm, hvite knuppene.

Snn. Lillesster opp i senga.

Nestemann, roper jeg ut i stua.

Wiihaaa! Lillemann lper rund med fars golfklle mellom beina som en hest mens han veiver med capsen i den ene hnda.

Da jeg kommer mot ham, lper han opp i sofaen, klar for leke katt og mus rundt stuebordet. Jeg fr tak i ham p andre runde, og brer ham inn p badet. Jeg er for sen med lukke dra. Han smetter ut sekundet etter jeg har satt ham ned p gulvet.

Pusse i sofa. Pusse i sofa, roper han der han turner rundt i sofaputene.

Ok. Vi kan pusse i sofaen.

Da jeg kommer ut i stua str han p hodet i sofaen med beina oppover veggen.

Se, mamma. Se, roper han entusiastisk.

Ja, se, sier jeg, og klarer ikke helt mte entusiasmen hans.

Det ender med tvangspussing etter ha gravd den lille gutten gjentatte ganger opp fra sofaputene.

Endelig er begge i seng. Vi synger Twinkle, twinkle little star, A ja ja ja ja boff, og Da Lykke Liten kom til verden.

Syng fort, mamma. Syng fort, ler Lillemann mens han hopper opp og ned i senga. Jeg synger annenhver linje fort og annenhver sakte, til stor jubel.

Sove nei. Hvorfor det? Noe s kjedelig!

Til slutt ligger begge barna pent i hver sin seng, Lillemann i Pippi-stil med beina p puta og hodet under dyna. Jeg slukker lyset, sniker meg ut dra, dumper ned i sofaen foran tv-en og krysser fingrene for at kvelden min skal starte snart.

Det gr bare et halvt minutt fr jeg hrer vrling fra soverommet.

Mammammamma! Mammammamma! Lillessters hjertegrt.

Jeg spretter opp av sofaen. P mystisk vis har en av Lillemanns smokker havnet i senga hennes. Jeg mistenker at den ble siktet rett mot bakhodet hennes. Lillemann ligger med lukkede yne og et lurt smil om munnen.

Ikke lov kaste tutti p lillesster. Neste gang tar jeg den fra deg.

Jeg lukker dra bak meg. Rekker akkurat sette meg i sofaen da Lillemann kommer stormende ut av rommet igjen.

Tisse! Tisse! roper han og setter kurs inn mot stua.

Jeg endrer kursen hans mot badet fr han kommer langt nok til se tv-en.

Inn p badet, diskutere fram og tilbake om han trenger st p skammelen for n opp til doringen, eller om jeg bare skal lfte ham opp. Mens han gjr sitt forndne, vifter han med beina s underbuksa flyr av de tynne leggene.

Mens jeg vasker hendene, er Lillemann p vei ut i stua med underbuksa i hnda.

Hvor skal du, unge mann?

Ta p underbuksa, sier han og setter seg i sofaen og prver s godt han kan f beina inn i hvert sitt hull. Nye og omstendig.

Jeg hjelper ham, til ville protester.

I segn n, sier jeg og peker mot soveromssdra.

Ingen reaksjon. Jeg tar tak i armen og leier han ned fra sofaen. Til voldsomme vrl.

Feil vei. Feil vei, roper han.

Selvflgelig. Han m g ned av sofaen den samme veien han gikk opp.

Endelig tilbake i senga. Dyna opp til rene. Jeg sleper meg ut i stua igjen og dumper ned i sofaen. Det er helt stille fra rommet. Jeg slenger beina p bordet.

Akkurat da smellerdra i veggen.

Natta, far. Lillemann str i gangen og slenger med armene.

Far er ikke hjemme. Han sa natta til deg fr han gikk ut. Det fr holde. Marsj i seng n.

Ut av sofaen igjen. Lfte Lillemann opp i senga. Dyna p.

Hvis du kommer ut en gang til, m du sove i lillesenga sier jeg strengt og nikker mot den grnne sprinkelsenga som fortsatt str ferdig oppredd midt p gulvet. Som et tomt fengsel til skrekk og advarsel.

Jeg setter meg ikke ned i sofaen igjen. Gr hvilelst rundt og venter p neste trekk fra de to, sm. Det gr fem minutter. Fortsatt helt stille. Jeg tar sjansen og setter meg i sofaen.

Squiiiik. Squiiiiik. I alle dager. Hva er det for en lyd? Hres ut som om noe blir dratt frem og tilbake over gulvet. Lillesster ler.

Jeg pner dra p gltt. Lillemann sitter i senga si og dytter og drar sprinkelsenga til lillesster frem og tilbake med lillesster oppi.

Squiiiik. Squiiiiik

S fort lysstripen fra den pne dra nr de to sm, kaster de seg ned i sengene sine mens de kveler latteren s godt de kan.

Det gr i alt halvannen time fr de sovner. Lillemann har kommet ut p alle fire og lekt hund.

Voff. Voff.

Fint at du vil leke hund, vennen. Men n er det leggetid!

Han har kastet nok en smokk i senga til lillesster. Og ftt en koselve i retur.

Mamma! Lillesster kasta lva p meg!

Verdens undergang!

Lillesster har bsjet, ftt myggstikk og rotet seg fast inne i dynetrekket.

Teen min er kald. Favorittprogrammet ferdig. Jeg er trtt. Kan likes godt g og legge meg. Gleder meg til barnehagen pner igjen.

 

Endelig!

 

 

Fr du barna i seng til leggetid?

 

 

Drlig sprklig selvtillit

Hrt om drlig sprklig selvtillit fr? Ikke det? Tenkte meg nesten det.

Det hadde ikke jeg heller, fr jeg leste VGs artikkel i dag.

Faksimile fra VG, onsdag 12. september 2012

En dialektforsker, Ann-Kristin Molde ved Nordisk sprkvitenskap ved Universitetet i Bergen, syns det er skremmende at raringer p barne-tv og i barnefilmer ofte har trnderdialekt. Hun mener dette kan delegge de stakkars trnderbarnas sprklige selvtillit.

Selv er jeg vokst opp p Raufoss, p tjukkeste Toten. Vazelina Bilopphggers, sa stlandsfolk da de hrte meg snakke. Og s lo de.

Jo da, det var ikke alltid like gy bli assosiert med de bilknusende gutta hver gang jeg pnet kjeften utenfor Totens trygge favn. Men jeg kan da aldri huske at jeg led av drlig sprklig selvtillit heller.

N m vi ikke beskytte barna vre i hjel her, og lage problemstillinger som ikke eksisterer.

Et lite barn fra Trondheim vil da aldri finne p tenke: "h nei, n er det morrofolk med trnderdialekt p barne-tv igjen. Huff, n fr jeg drlig selvtillit".

Hvis mlet er beskytte alle barn fra alle flelser som er litt negative, ja da er vi p god vei. Men av og til kan det vre en god id kjenne p negative flelser ogs. Det er en del av livet.

Selvflgelig skal vi beskytte barna vre, men vi m velge vre kamper.

At dialekten din blir brukt til karakterisere en viss type person p barne-tv kan da ikke vre det viktigste beskytte barna mot?

Hva mener du? Lider barn under at dialekten deres blir brukt til fremstille visse persontyper p tv? Og er det riktig beskytte barna vre mot alle negative flelser?

 

 

Endelig barnehagestart

Jeg har revet meg i hret av barn som ikke vil kle p seg. Jeg har slamret med badedren i sinne etter ha blitt avbrutt hele tte ganger i lpet av en kort dusj. Jeg har lst meg inne p soverommet og grtt i frustrasjon etter ha ftt hele tomatsuppesklen i fanget av to kranglende, veivende ssken. Jeg har startet krangler med mannen basert p helt ubetydelige ting. Jeg har kjeftet, jeg har bannet og jeg har opptil flere ganger ropt: N orker jeg ikke mer!

Seks uker uten barnehage er tft!

N sitter jeg her og skal begynne jobbe. Den eneste lyden jeg hrer er vaskemaskinen som surrer og gr. Mannen gr hvilelst rundt i stua og vet ikke helt hva han skal ta seg til. Katten ligger rett ut i sofaen og maler som aldri fr, vel vitende om at ingen kommer til haledra henne ut av svnen de nrmeste timene.

Jeg drakk varm kaffe til frokosten. Jeg fikk ogs spist hele frokosten fr jeg drakk den kaffekoppen. Ingen brdbiter havnet p gulvet. Ingen makrell i tomat smurt utover bordet. Ingen Pingu fra pc-skjermen som maste Nt, nt (eller hva det n er han sier) med irriterende stemme. Det var ingen som mtte ha hjelp til g p do mens jeg dusjet. Ingen som dro meg i morgenkpa og bare mtte vise meg en lastebil som parkerte utenfor i gata mens jeg sminket meg. Ingen som trket snrr p den rene t-skjorta mi.

Det er mulig jeg sang litt for lystig i bilen i dag p vei til barnehagen. Og jeg gikk kanskje litt for fort fra bilen til den velkjente grinda. Kanskje smilte jeg litt for bredt til de ansatte.

Hstens frste barnehagedag.

Men n sitter jeg alts her. Skal begynne jobbe. Klapper katten som har stort underskudd p kos. Leser litt aviser p nett. Henter meg en kaffekopp til. Setter p en vaskemaskin. Gr p do. Ups, burde kanskje dra over vasken og badebenken en runde. Facebook. Sender noen mailer til et par venninner. Ser p bilder fra sommerferien:

Lillemann som lper ute i Stavanger-regnet mens lillesster sitter i verandadra og hyler av glede. Lillemann og bestekompisen p Lekeland. Lillesster som iakttar en forskremt sau. Vet ikke hvem som er mest redd. Mljekos i sofaen. Kakao og marshmallows under pledd mens regnet spruter utenfor. Bttur rundt Torreviejas kyst. To smilende iskremfjes. Lillemann som turte bade i svmmebassenget uten armringer. Lange frokoster ute p kaf. Altfor sene kvelder. Late dager, lek, latter, kiling og knusekosing.

Vel, det er en tid for alt.

Har hverdagen innhentet deg ogs?

 

 

 

N ogs med bok: Fkk lykke! Kjp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Flg @casa_kaos p Instagram: Instagram