september 2013

Dønn kjedelige babyer

Jeg kjeder livet av meg når jeg går hemme med baby. Jeg syns babyer er kjedelige. Dønn kjedelige. De ligger jo bare der. Eller griner, eller gulper og raper og bæsjer.

Jeg kjeder meg rett og slett i hjel. Bysse, synge, lulle, amme, bytte bleie. Bysse, synge, lulle, amme, bytte bleie…

Søt, men fryktelig kjedelig.

Da jeg var i mammaperm med mine to, kunne jeg ikke vente med å komme tilbake til jobben. Jeg elsker jobben min, og kjeder meg sammen med babyer.

Jeg har aldri forstått disse kommentarene man alltid får når man er ute og viser frem babyen: «Åh, næmmen. Du må ta godt vare på denne tiden. Nyt den. Den går så fort. Plutselig springer de rundt».

Ja, tenker jeg da. Jeg jeg kan nesten ikke vente. Jeg håper inderlig denne tiden går fort, så de begynner å springe rundt.

For det er jo da moroa begynner!

Altså, misforstå meg ikke nå. Jeg tar godt vare på barna mine når de er babyer. De får alt de trenger. Ingen fare. Jeg både bysser, synger, luller, ammer og bytter bleie. Men ikke med stor iver og entusiasme.

Nå har jeg en gutt som snart er fire og ei jente på to og et halvt. Og det er først nå i det siste jeg virkelig har begynt å skjønne hvor utrolig morsomt det er å være mamma. Og det blir bare bedre og bedre.

Jeg syns det er utrolig gøy å leke superhelt med snart fireåringen. Og ta del i hans verden der Hulken, Batman og Spiderman er noe av det kuleste som finnes.

Jasså, så du tror du er sterkere enn mamma? Kom hit din lille pirat, så skal vi se hvor tøff du egentlig er.

Det er alltid spennende å hente han i barnehagen og høre hva de gjort i løpet av dagen. Har dere vært monstre? Og fanget en bjørn? Å, så gøy. Var det en som dyttet deg av huska? Uff da, så dumt. Hva gjorde du da?

Det er helt fantastisk å høre hvordan hans verden henger sammen.

Og så storkoser jeg meg når vi kan sitte sammen i sofaen og prøve å forstå klokka. Og når vi ser på Lesekorpset på DVD og prøver å huske alle bokstavene. Stor A og liten a. Ikke sant, mamma? Stor A og liten a.

Herlig!

Det er et under å se hvordan toåringen har gått fra å være en kravlende bylt på gulvet til et lite, sosialt vesen. Hvordan hun hver dag under middagen kommer med nye ord. Og hvordan hun løper etter storebroren sin med et håndkle knytet rundt skuldrene og leker superhelt.

Kjempemoro!

Hadde noen fortalt meg at det skulle bli så gøy å ha barn, da jeg satt der i sofaen og kjedet livet av meg med en glupsk unge på puppen, hadde jeg nok sett litt lysere på tilværelsen.

For jeg elsker å være mamma. Barne barna blir store nok.

Syns du babyer er kjedelige?

Vaskekaos og konkurranse. Vinn årsforbruk på nytt tøyvaskemiddel

«Nei, nei, nei. Ikke der!»

Lillemann på tre år ser på meg med store øyne. Han blunker et par ganger før han senker armen med vaskepulveret.

Jeg har stått med ryggen til og sortert skittentøy.

«Vaskemiddelet skal i den skuffen der. Ser du. Der. Ikke inn i tørketrommelen».

Jeg åpner skuffen på vaskemaskinen og peker nedi.

«Der skal vaskemiddelet», sier jeg med hyggelig men en smule anstrengt stemme.

Jeg løper ut på kjøkkenet for å finne en vaskefille til tørketrommelen. Ble han virkelig så lang på den krakken? Så lang at han rakk helt opp til tørketrommelen som står oppå vaskemaskinen? Utrolig.

Da jeg kommer tilbake blir jeg møtt av et strålende smil.

«Sånn, mamma. Der», smiler treåringen og peker oppi skuffen på vaskemaskinen.

Jeg kikker oppi.

«Jah», sukker jeg og ser fra skuffen til Lillemann, og så tilbake oppi skuffen.

«Nesten. Det var nesten det, gutten min. Akkurat der skal skyllemiddelet være. Men hey, det var nesten».

Jeg løfter den lille kroppen ned fra krakken.

«Jeg kan ta resten, jeg», sier jeg og drar ut hele skuffen og tar den med bort til vasken for å skylle vekk vaskepulveret. Lillemann drar krakken etter. Han vil hjelpe til.

Med ivrige armer strekker han seg mot vannet. Det er da jeg hører lyden. Først et lite klask, og så et langt spsssj. Som om det regner over gulvflisene. Det var boksen med vaskepulver som gikk i gulvet.

Og der står lillesøster på to år i døråpningen.

«Hva var det», spør hun, og skritter over dørterskelen for å ta det hvite pulveret i nærmere øyensyn.

«Nei, nei, nei. Vent nå. Ikke kom inn hit».

Jeg reagerer lynkjapt men ikke kjapt nok. Lillesøster legger hele håndflaten ned i den hvite pulverdammen på gulvet. Så putter hun fingrene i munnen. Hun gjør en grimase, kniper øynene sammen og gnir seg så i øyet med vaskepulverhånden.

Etter å ha tørket tårer, skyllet hender og øye, og trøstet i et kvarter, lemper jeg begge ungene ut av badet, låser døra og tar fatt på opprydningsarbeidet. Jeg vasker gulv og tørketrommel, og skyller vaskemaskin-skuffen.

Puh.

Det er fint med hjelp altså. Men må dere søle sånn?

Men nå til konkurransen.

Dere som leser bloggen min, vet at jeg er stor tilhenger av alt som kan gjøre hverdagen enklere. Ikke bare når jeg skal vaske klær, men over hele linja. Jeg er ekspert på å finne lure løsninger. Om enn ikke alltid like stuerene, men dog, løsninger som gjør at dagene glir lettere.

Dere som har små barn, vet også at det ikke alltid skal så mye til før hverdagen velter, sånn som når hele badet blir dekket av vaskepulver. Man får bare lyst til å sette seg ned og grine. Ikke sant?

Har du hørt om Dizolve? Det er et nytt tøyvaskemiddel som har kommet på markedet.

Det som gjør Dizolve så bra for oss småbarnsforeldre, er at man slipper alt som heter pulver eller flytende vaskemidler. Dette vaskemiddelet kommer som små ark, ferdig dosert. Man river bare av et ark, putter det inn i maskinen, og så er det bare å sette i gang vasken.

Jess. Dette klarer til og med treåringen.

Ikke no søl, ikke no rot. Pakkene er helt flate, og kan gjemmes øverst i det allerede overfylte badeskapet. Helt der oppe, der ungene ikke får tak i dem. Selv om de står på krakk.

Disse vaskearkene er også veldig bra sett i et miljøperspektiv. Det viser seg nemlig at mange bruker mye mer vaskemiddel en nødvendig. Hele 33 prosent mer, faktisk. Med Dizolve får du rett dosering til hver eneste vask, og sparer dermed både penger og miljøet.

Og kanskje det beste av alt: Du kan få Dizolve hjem i posten. Så trenger du aldri mer stå der med full vaskemaskin og finne ut at du har glemt å kjøpe vaskemidler. Eller skyllemiddel, for den saks skyld. For du trenger nemlig ikke bruke skyllemiddel når du bruker Dizolve.

Vil du vinne et helt års forbruk av Dizolve? To lesere av Casa Kaos kan nå vinne et helt årsforbruk av disse vaskearkene.

For å bli med i konkurransen, må du gå inn på Dizolve sin hjemmeside her og registrere deg. Da får du 12 tøyvask hjem i posten, helt gratis. 

(Du registrerer deg da som abonnent. Men du kan stoppe abonnementet hvis du ikke vil fortsette etter den første gratis pakken).

Når du har registrert deg, legger du igjen en kommentar under her, hvor du forteller meg om du eller barna dine noen gang har fått vaskepulver i øyet. (Det har jeg nemlig. Og det gjorde fryktelig vondt).

Jeg trekker to vinnere på torsdag. Vinnerne blir offentliggjort på Casa Kaos Facebook-side.

Ha en fin søndagskveld.

//Sponset av Dizolve

Ukens gí-bort – Mommy I´m Here fra Barn Ombord

Konkurransen er avsluttet og vinneren kontaktet.

De fleste foreldres største mareritt, er å miste barnet av synet.

Det skjedde meg forrige helg. Vi var på tivoli, og vips så var Lillesnuppa borte. Heldigvis hadde hun ikke gått langt, men du kjenner helt sikkert den følelsen, når du snur deg og oppdager at barnet ditt ikke er der du trodde det var.

Hallo, lille FletteMette. Hvor har du tenkt deg?

Mommy I´m Here er en liten sender med mottaker beregnet på barn. Du fester den lille bamsen med sender på skoen, beltet eller rundt armen til barnet. Og så beholder du mottakeren selv.

Går barnet mer enn 10-12 meter fra deg, vil mottakeren pipe.

Du kan også trykke på alarmknappen på senderen når du måtte ønske det selv, og den lille bamsen vil da gi fra seg en alarm på 90 db, samt at en liten rød lampe på bamsen vil lyse.

Denne lille bamsen hjelper deg med å finne din lille rømling enten dere er i parken, på flyplassen, på kjøpesenteret, på stranden eller på tivoli.

Mommy I´m Here har en god trådløs rekkevidde på omlag 45 meter.

Du kan for øvrig også bruke den som armbånd. Lillesnuppa mi nektet å ta den av, og pynter seg med bamse-armbåndet stadig vekk. Du kan selvfølgelig slå av alarmen så den ikke piper når den bare skal være til pynt.

Barn Om bord AS, er et selskap som driver utleie og salg av utstyr for deg som skal ut og fly med små barn.

Du bestiller enkelt det utstyret du trenger online, og både henter og leverer produktet på flyplassen. BarnOmbord har i dag utleie på sju flyplasser i Norge: Oslo/Gardermoen, Moss/Rygge, Torp/Sandefjord, Bodø Lufthavn, Stavanger/Sola, Evenes Lufthavn og Trondheim/Værnes. Og flere flyplasser kommer.

Her kan du leie utstyr som Stokke Prampack for beskyttelse av barnevogner under transport, barneseng spesialdesignet for fly, stående bæremeis for barn eller ekstra sikkerhetsustyr for barn.

Flyr du ofte, kan det kanskje lønne seg å kjøpe utstyret. Barn Om bord har også en nettbutikk der du i tillegg til nevnte leieprodukter kan kjøpe hendige bæreseler, sammenleggbare triller for bilstolen, Trunki trillekoffert til barn, samt en hel masse smarte småting som gjør flyreisen med barn mye enklere.

Ta også en titt på bloggen deres: Reise med baby. Her får du mange gode tips og råd om flyreiser med små barn.

Ønsker du å vinne en Mommy I´m Here? Da må du først like Facebook-siden til Barn Ombord.

Og så må du legge igjen en kommentar under her hvor du forteller meg om du har flydd med barn før, og hvor du i så fall fløy sist.

Jeg trekker en heldig vinner på tirsdag. Vinneren blir offentliggjort på Casa Kaos Facebook-side.

Ha en fin helg.

Nei! Det er ikke lov å sykle på bordet!

Jeg trodde aldri det skulle bli nødvendig å si den setningen: Nei! Det er ikke lov å sykle på bordet!

Men det ble det altså. I dag tidlig, da jeg kom ut av dusjen, ble jeg møtt av Lillemann midt på stuebordet - oppå sykkelen sin.

Han hadde hentet den inn fra verandaen, og nå stod han der, oppå sykkelen, oppå bordet, og strakk armene i været mens han ropte: "Yes!"

Lillesøster stod på gulvet med store øyne og så beundrende opp på den kule storebroren sin.

Hvor tar han det fra, tenkte jeg. Men så kom jeg på hvilken video vi hadde sett på You Tube før de la seg i går:

Det var hakket før han tok med seg sykkelen for å hoppe i senga. Man må virkelig passe på alt, altså. Det er neimen ikke lett å være småbarnsforeldre.

Hva er det rareste barna dine har gjort når du snudde ryggen til et øyeblikk?

//Sponset av JM

Det grusomme hoppeslottet

«Se mamma! Se på vannet!»

Lillemann og Lillesnuppa dypper hendene så langt de tør ned i boblebadet. Det blå vannet bobler seg oppover kanten til stor fornøyelse for de to små.

Vi er på Boligmessa i Telenor arena. Dagen er helt perfekt. Barna sov helt til halv sju, og lot oss voksne sove en halv time ekstra før de begynte å hoppe på oss. Vi spiste frokost uten krangling om hvem som fikk mest leverpostei på brødskiva. Det var til og med ingen som kastet mat på gulvet.

Barna kledde på seg selv uten at jeg trengte å mase på dem, de gapte da vi pusset tenner og de satt glad og fornøyd hele bilturen inn til Oslo. Ikke ett eneste: Er vi framme snart nåååååå?

Jippi. Boligmesse!

Lillemann rister vannet av hendene sine, og harehopper bortover gangen mellom standene med parkett, tapet og kjøkkeninnredning.

Lillesnuppa løper hjulbeint etter.

«Se her. Nå kan du få holde ballongen litt. Nå har jeg hatt den så lenge», sier Lillemann og bøyer seg ned mot lillesøster.

Mannen og jeg ser på hverandre. Dette er for godt til å være sant. Men likevel helt fantastisk. Vi fletter hendene i hverandre og peiler oss inn mot barneparken.

Barna kan nesten ikke vente med å komme inn. Hoppeslott, ansiktsmaling, ballonger i lange baner og masse kule leker. Jippi.

«Dere vet at dere må gå inn alene? Ikke sant? Mamma får ikke lov til å være med».

«Ja da, mamma», sier Lillemann og presser seg inn porten.

«Men vi er rett her ute», roper jeg etter dem og gjør en veivende bevegelse med hånden over området.

"Og pass litt ekstra på lillesøster, da".

Men de hører meg ikke. De er allerede på vei inn i det gule, gyngende hoppeslottet.

Wow. Fantastisk. Nå har vi en time fri. En hel time!

Vi løper bort til standen med fotmassasje-apparater, slenger oss ned i hver vår myke skinnstol og plasserer føttene på de varme, roterende kulene.

Etterpå skal vi finne tapet til stua, se på nytt gulv til soverommet, finne en god og billig peis og kanskje et badekar. Og så skal jeg innom Naprapatlandslaget som driver og prakker på folk gratis massasje et par rader bortenfor. Og kanskje vil til og med får tid til en kaffe i kafeen til slutt.

Da ringer mobilen min. Jeg vet allerede hva det gjelder. Det er barneparken. Lillesnuppa gråter. Hun vil til mamma.

Vi småløper bortover gangene. Jeg hører henne over ti stander unna. Vel fremme, kaster hun seg rundt halsen min og låser hendene bak nakken min.

Lillemann har også begynt å gråte. Han vet ikke helt hvorfor, men alt ble plutselig så fryktelig skummelt og trist. Han vil ikke være igjen alene.

Vel, vel. Det gikk jo så greit å ha dem med i dag, tenker jeg. Så vi skal nok få sett på både tapet og gulv og peis og badekar likevel. Kanskje jeg til og med kan få sneket meg til den massasjen også.

Jeg setter de røde brannhjelmene på hodene deres, og fisker frem ballongen.

«Se her. Hvem vil ha ballongen først? Og hvem kan løpe fortest bortover den gangen», sier jeg entusiastisk og peker i retning av tapetboden.

Men barna står og smågråter og drar meg i buksebeinet. De vil bæres. De er traumatisert, ble forlatt i barneparken med det grusomme hoppeslottet, må skjønne.

To traumatiserte bærebarn. Og en sliten mamma.

Resten av boligmessen bar jeg rundt på to, småsutrende barn. Ni kilo på den ene hoften og femten på den andre. To barn som nektet å slippe meg av syne og som med jevne mellomrom, og annen hver gang, maste om å dra hjem.

Pokker, jeg skulle aldri ha plassert dem i den barneparken.

Det ble verken tapet, gulv, peis eller badekar på oss den dagen. Og langt fra noe massasje. Men vi kjøpte oss ti minutter fred med en Kvikk lunsj. Det var det beste vi klarte.

Der ble det stille i fem minutter, ja.

Leverer du barna dine i barnepass der de må være alene?

Fra husmor til glamour

Det er ikke ofte jeg går ut med venninner lenger. Jeg har knapt tid til å ta en kaffe med dem. Bare en helt enkel telefonsamtale kan være helt umulig å få til i perioder.

Hverdagen er blitt så stor. Den sluker meg helt med middagslaging, klesvask, matpakkesmøring og klissete barnehender.

Men i helgen ble det jammen venninnekveld på meg. Stemningen bygget seg opp gjennom hele uka. Fredag skulle vi på Wallmans i Oslo.

Men å forberede seg til en kveld ute, er ikke det samme som det en gang var. For det første passer ingen av penklærne mine lenger. Penbuksene har krympet, knappene på blusen har flyttet på seg, og skjørtene har fått gnagekant i linningen.

Jeg fant heldigvis noe til slutt. Men da jeg skulle sminke meg, ble jeg plutselig veldig klar over at jeg ikke har brukt øyeskygge på mange år. For den var blitt steinhard. Likevel trødde jeg til med optimisme og pågangsmot og trykket penselen ned i øyeskyggen med alle krefter. Med det resultat at øyelokket ble dekket av en mørkebrun, klumpete masse som gjorde det umulig å blunke.

Da det var ti minutter til toget til Oslo gikk, fant jeg bare den ene skoen. "Kan du ikke ta et annet par da", sa mannen som stod klar for å kjøre meg til togstasjonen.

Jeg gadd ikke en gang kommentere det. Ta et annet par? Det er da ikke bare å ta et annet par, når man skal ha det paret!

Neste helgs aktivitet: rydde i yttergangen.

Vel, det ble et annet par, for tiden gikk og togavgangen nærmet seg faretruende. Da vi svingte inn på stasjonen, rakk vi akkurat å se bakenden av toget tøffe mot Oslo.

"Nei, for pokker", sa mannen og svingte ut på veien igjen i retning Oslo. "Du skal med det toget!"

Han suste avgårde, og hentet igjen toget etter to stasjoner.

"Ikke snakk om at du skal sitte hjemme som en mørk sky hele helgen fordi du ikke rakk toget til Oslo", sa mannen da han bråbremset foran stasjonen akkurat i det toget tøffet inn på perrongen.

På toget gjorde jeg forresten den forbløffende oppdagelsen at jeg ikke trenger barn for å søle på blusen min. Det klarer jeg faktisk utmerket selv.

Da jeg endelig møtte min venninne utenfor Stortinget, var det med psykotiske øyne, rare sko og med flekk på blusen. men hun så ikke ut til å bry seg nevneverdig.

Klar for show. Bring it on!

Men vi kom oss da endelig til Wallmans, og hadde en fantastisk kveld der. Og av fire retter, klarte jeg å søle både sashimi og kalvebiff på buksa.

Men hvem bryr seg om det, når servitørene synger og danser og shower som om de aldri skulle ha gjort noe annet. Og det har de kanskje ikke heller.

Vår flotte servitør, Pål.

Høydepunktet for min del, kom mellom middagen og desserten. Da dro de i gang en skikkelig rocke-kavalkade med god gammel Guns N' Roses, Metallica, Queen, Meat Loaf, Alice Cooper og Bon Jovi. Akkurat sånn en tidligere permanentkrøllete rocke-entusiast liker det.

At jeg gjorde hvafornoe sa du? Tok av som om jeg var 17 og ikke 37? Skjønner ikke hva du mener...

Men dette kan husmora leve lenge på. Når toåringen kommer gråtende med banan smurt inn i hele håret, og treåringen har satt seg fast i gardinen på rommet sitt, mens jeg brenner middagen… Da nynner jeg litt på Queen, tenker på de glinsende paljettjakkene til servitøren vår Pål, og så går plutselig alt så mye bedre.

Menn i paljettjakker. Jeg er solgt.

Har du tid til å se vennene dine like ofte etter du fikk barn?

//Innlegget er sponset av Wallmans

Ukens gí-bort - årsabonnement på Pickatale barnebok-app

Denne uken kan du vinne et årsabonnement på barnebok-appen Pickatale, barnas bibliotek på iPad.

Nå som høstferien står for døren, er Pickatale et ypperlig tidsfordriv, både for skolebarn, men også for de helt minste barna.

Sjekk videoen under:

http://vimeo.com/66332690

Her finner du over hundre barnebøker på både norsk og engelsk for barn mellom 0 og 8 år. I biblioteket finner du både de kjente og kjære klassikerne, som Hans og Grete, Skjønnheten og udyret, Rødhette og Den lille havfruen.

I tillegg ligger det mange nye og spennende bøker i biblioteket også. Og det kommer nye bøker hver uke.

Her i huset er det "De tre bukkene bruse" som går non stop for tiden. Både toåringen og snart fireåringen er helt hekta på dette eventyret.

De sitter med store øyne av skrekkblandet fryd hver gang trollet brøler: «Hvem er det som tramper på min bru?» Og så er det full stanging rundt i sofaputene når den største bukken endelig stanger ned trollet.

Toringen digger også boka "Hva skal jeg ha på meg?" Har du noen gang sett en en bussjåfør med nattdrakt, løpere med våtdrakter og svømmeføtter, en fotballspiller med ballerinaskjørt, en maler med dressjakke og en lærer med klovnekostyme? Denne boka syns til og med jeg er skikkelig festlig.

På Pickatale kan du velge om du vil lese boken selv, eller få den lest for deg. Sistnevnte er ypperlig når de minste barna vil lese, og du ikke har tid. Du kan til og med velge at boka skal bla seg selv.

For de litt større barna, er det kanskje mest givende å lese selv. Og det geniale er at dersom de står fast i teksten, eller ikke helt vet hvordan et ord skal uttales, kan de bare trykke på fanen til høyre, og få teksten lest opp.

Dette kaller jeg genial lesetrening!

I tillegg kan man trykke på bildene i bøkene, og en stemme leser hva man trykker på. Som for eksempel: stol, kake, hval og så videre.Dette er også en glimrende måte å introdusere barna for engelsk. Da kan man begynne med de helt enkle bøkene, og lese eller få de opplest, på både engelsk og norsk om hverandre. Etter hvert vil bøkene også komme på flere språk, blant annet spansk.

Bøkene kan sorteres etter alder og tema. Det gjør det enkelt å finne bøker som passer perfekt for akkurat ditt barn.

Sidene er lette å manøvrere rundt i, og toåringen her i huset har ingen problemer med å finne frem de bøkene hun har lyst til å lese.

Med Pickatale slipper du med andre ord å lete rundt i Appstore etter barnebøker. Her får du alle på ett sted. Det er bare å la barna boltre seg i morsomme og spennende historier.

Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort i helgene uten iPaden, når barna står opp klokka 6 og jeg vil sove litt lenger.

Et abonnement hos Pickatale koster 49 kroner i måneden.

Men nå får alle lesere av Casa Kaos én måned til én krone. Og av de som registrerer seg for en måned, trekker vi en vinner som får et helt årsabonnement gratis.

Og ikke nok med det. Alle som registrerer seg, enten det er gjennom Casa Kaos eller andre steder, er med i trekningen av en iPad Mini.

For å bli med i konkurransen, gå inn her: Pickatale/Casa Kaos. Og skriv inn casakaos som rabattkode.

Så må du legge igjen en kommentar under her hvor du forteller meg hva som er din favoritt barnebok.

Husk at når du registrerer deg, går abonnementet automatisk i 36 måneder, hvis du ikke sier det opp. Men andre ord, hvis du ikke vant et gratis årsabonnement eller en iPad Mini. Og hvis du ikke vil fortsette å abonnere etter den første måneden, så må du huske å si opp abonnementet ditt. Da koster det deg kun den ene krona.

Jeg trekker en vinner som får gratis abonnement på tirsdag.

Vinneren av iPad mini trekkes mandag 14. oktober.

Vinnerne blir offentliggjort på min Facebook-side.

Lykke til, og god helg.

Fifty shades of chaos

Fra boka:

 

“Stoler du på meg?” puster han.

Jeg nikker, med store øyne. Hjertet mitt hopper i brystet. Blodet pumper rundt i kroppen.

Han drar det sølvgråe silkeslipset opp fra bukselomma. Det sølvgråe silkevevde slipset med mønster som etterlater små merker på huden min.

Han beveger seg raskt. Plutselig sitter han over meg på sengen og binder håndleddene mine sammen. Men denne gangen binder han den andre enden av slipset til en av eikene på den hvite jerngavlen over sengen min.

Han drar i knuten, sjekker om den sitter. Jeg kommer ingen vei. Jeg er bundet fast, rett og slett, til sengen min. Og jeg er så opphisset.

 

I virkeligheten:

“Stoler du på meg?” puster han.

Nja, det kommer vel litt an på, tenker jeg. Men jeg nikker, med store øyne. Hjertet mitt hopper i brystet. Blodet pumper rundt i kroppen.

Hva er det nå han planlegger, tenker jeg skeptisk.

Han drar det rutete, grønne slipset opp fra bukselomma. Det grønne slipset som han aldri bruker. Et par rosa hårspenner som tilhører Lillesnuppa har viklet seg inn i slipset. Han river og drar i det for å få opp knuten.

Han skrever over meg med det ene beinet og setter seg på magen min.

Ouff, sukker jeg idet vekten av kroppen hans presser luften ut av meg.

«AU!» roper jeg og vrir hoftene unna.

«Går det bra?» spør han og løfter på rumpa.

«Ja da, det går fint», svarer jeg.

«Bare ikke sett deg rett ned på magen min», sier jeg og tenker på tacoen jeg spiste for en halv time siden. Jeg gjør en grimase mens jeg prøver å holde igjen luften som presser på i nederste del av magen.

Han binder håndleddene mine sammen.

«Au, ikke så hard da», sier jeg og vrir håndleddene.

«Går det bra sånn?» spør han.

Jeg tar armene ned.

«Hvis du bare løsner litt der…»

«Her?»

«Ja, der. Sånn ja. Når går det greit. Tror jeg» sier jeg og strekker armene over hodet igjen.

Hva nå da, tenker jeg og ser opp på veggen. Han holder i den andre enden av slipset og ser seg rundt. Sengegavlen vi har bestilt kommer ikke før om tre uker. Og den er uansett helpolstret.

«Vent her», sier han og skrever ut av sengen. Jeg hører han romsterer ute i gangen. Til slutt kommer han inn med en spiker og en hammer.

«Ligg stille, nå», sier han og holder den andre enden av slipset opp mot veggen. Han setter spikeren mot slipset og hever hammeren.

«Nei, men for pokker», roper jeg og kniper sammen øynene.

«Du kan da vel ikke spikre slipset fast i veggen?»

«Hvorfor ikke?» spør han og ser på meg.

«Vi har jo nettopp sparklet og malt de veggene jo», sier jeg frustrert.

«Men sengegavlen vil jo stå over når den kommer. Det er ingen som kommer til å se det hullet».

Okei. Okei, okei, okei. Jeg lukker øynene og kjenner hvordan hele sengen rister når han slår hammeren inn i den nymalte soveromsveggen vår så gipsen spruter.

 

Fra boka:

Han glir av meg og står ved siden av sengen. Han stirrer ned på meg med øyne mørke av lyst. Blikket hans er triumferende.

“Det var bedre”, mumler han og smiler ertende. Han bøyer seg over meg og begynner å knyte opp den ene skoen min. Åh nei… nei… føttene mine. Nei, jeg har jo nettopp løpt.

“Nei”, protesterer jeg mens jeg prøver å sparke ham bort.

Han stopper.

“Hvis du kjemper imot, binder jeg føttene dine og. Hvis du lager en enste lyd Anastasia, kommer jeg til å kneble deg. Hold munn. Katherine er mest sannsynlig utenfor og lytter akkurat nå.

Kneble meg! Kate! Jeg holder kjeft.

Han fjerner skoene og sokkene mine kjapt, og drar sakte av meg treningsbuksene. Oj, hvilke truser har jeg på meg?

Han løfter meg opp og drar dyna vekk. Så legger han meg tilbake, denne gangen oppå lakenet.

«Sånn». Han slikker seg sakte over underleppen.

«Du biter deg i leppen, Anastasia. Du vet hvilken effekt det har på meg».

Han legger langfingeren over leppene mine. Som en advarsel.

 

I virkeligheten:

Han glir av meg og ned ved siden av sengen. Han snubler på vei ned, men henter seg inn igjen før han faller.

Jeg kniser.

Han stirrer ned på meg med mørke øyne fulle av lyst.

Jeg kniser igjen.

Han bøyer seg over meg og begynner å knyte opp den ene skoen min. Åh nei… nei… føttene mine. Jeg har ikke dusjet i dag. Og det må være et halvt år siden sist jeg filte den sprukne, harde huden på helene. Minst. Og jeg har ikke hatt tid til å fjerne den flisete, røde neglelakken jeg la på for tre måneder siden.

“Nei”, protesterer jeg mens jeg prøver å sparke ham bort.

Han stopper.

“Hvis du kjemper imot, binder jeg føttene dine og. Hvis du lager en enste lyd Marte, kommer jeg til å kneble deg. Hold munn».

Kneble meg! Jeg holder kjeft.

Han fjerner skoene mine kjapt. Sokkene sitter klistret fast til føttene. Han vrenger dem mens han drar dem av og kaster dem på gulvet.

Så drar han sakte av meg de slitte, grå treningsbuksene. Oj, hvilke truser har jeg på meg?

Jeg saumfarer alternativene i hodet, og konkluderer med at jeg har de slitte, grå med rosa prikker. De med hull i linningen.

Han tar tak i dyna ved sengeenden og napper den til seg. Den rikker seg ikke. Han krabber opp i senga og står på kne ved siden av meg. Han prøver å løfte meg. Men han mister balansen og ramler forover med nesa i madrassen på andre siden av meg.

Han krabber opp til knestående igjen.

«Kan du løfte på rumpa», sier han og gjør en viftene bevegelse med hånden.

Jeg løfter hoftene opp mens jeg lurer på hvor mye jeg har lagt på meg i sommer. Nå må jeg begynne å trene, tenker jeg. Neste uke. Da skal jeg begynne.

Han vugger meg frem og tilbake mens han lirker dynen ut under meg. Til slutt ligger den som en klump på gulvet.

Aj. Og så akkurat der som treåringen stod og spiste brødskive med makrell i tomat tidligere i dag, mens har furtet over at han ikke fikk spise i sengen min. Jeg fikk aldri kastet de skorpene og tørket vekk tomatsausen.

«Sånn». Han slikker seg sakte over underleppen.

«Du har sånne rykninger rundt nesen igjen, Marte. Du vet hvilken effekt det har på meg».

Han legger langfingeren over leppene mine. Som en advarsel.

 

Fra boka:

Åh hjelp. Jeg kan nesten ikke beherske meg. Jeg ligger her hjelpeløs, mens jeg ser han beveger seg grasiøst rundt i rommet. Han er et berusende afrodisiakum.

Så tar han av seg skoene og sokkene, sakte. Åpner buksene og drar skjorten over hodet.

“Jeg tror du har sett for mye”, sier han. Han setter seg over meg igjen og drar opp t-skjorten min. Jeg tror han skal ta den av meg, men i stedet ruller han den opp til halsen min og drar den over hodet mitt så øynene dekkes. Bare nesen og munnen min synes under den.

Og siden den er rullet over øynene mine, kan jeg ikke se noen ting.

«Mmm», puster han.

«Dette blir bare bedre og bedre. Jeg skal bare hente noe å drikke».

 

I virkeligheten:

Åh hjelp. Jeg kan nesten ikke beherske meg. Nå må jeg virkelig prompe. Hadde jeg visst at han hadde slike planer i kveld, hadde jeg aldri spist den tacoen. Jeg ligger her hjelpeløs, mens jeg ser mannen traske rundt i rommet.

Så tar han av seg skoene og sokkene sine. Hopper rundt på ett bein da den ene sokken sitter fast.

Flere som har svette føtter, tenker jeg og flirer for meg selv.

Så åpner han buksene sine og drar genseren over hodet. Av gammel vane sniffer han kjapt under den ene armen i den samme bevegelsen.

“Jeg tror du har sett for mye”, humrer han.

Han setter seg over meg igjen, litt mer forsiktig denne gangen, og drar opp t-skjorten min.

«Hehey», roper jeg og vrir meg under han.

«Det kiler», ler jeg.

Jeg tror han skal ta den av meg, men i stedet ruller han den opp til halsen min og drar den over hodet mitt så øynene dekkes.

Jeg kjenner hvordan maskaraen klistrer seg utover øynene. Og linsene mine. Aj, linsene mine.

«Linsene mine. Det gjør vondt», sier jeg og kaster hodet frem og tilbake.

Mannens forskrekkede ansikt kommer til syne over t-skjorten mens han ruller den ned igjen.

«Går det bra», spør han forfjamset.

«Ja, men... jeg skulle gjerne ha tatt ut linsene».

«Skal jeg se om jeg får de ut», spør han forsiktig.

«Nei, nei, nei. Det går ikke. Jeg må gjøre det selv.

Det er ingen vei utenom. Han løsner knuten rundt håndleddene mine. Jeg kryper ut av sengen og drar t-skjorten ned over magen mens jeg løper ut på badet. Jeg tar av linsene og setter på vannkrana mens jeg lirer ut prompen som har ligget og lurt faretruende gjennom hele seansen.

Jeg løper ut på soverommet igjen. Krabber opp i senga og legger armene over hodet.

«Sånn», sier jeg og smiler.

Han knyter slipset på igjen, ruller opp t-skjorten min og legger den over øynene mine.

«Går det bra nå», spør han, og jeg nikker.

«Mmm», puster han.

«Dette blir bare bedre og bedre. Jeg skal bare hente noe å drikke».

 

Fra boka:

Han bøyer seg ned og kysser meg. Leppene hans er myke mot mine. Så forsvinner vekten hans fra sengen. Jeg hører den stille knirkingen fra soveromdøren.

Hente noe å drikke? Hvor? Her? Portland? Seattle? Jeg lytter etter han.

Jeg hører lav mumling og jeg vet han snakker med Kate. Åh nei… Han er jo praktisk talt naken. Hva kommer hun til å si? Jeg hører en svak poppende lyd. Hva var det? Han kommer tilbake. Døren knirker igjen. Skritt over soveromgulvet. Og is som klinker mot glass som om det ligger i noe flytende. Hva slags drikke?

Han lukker døren og trasker rundt mens han fjerner buksene. De faller ned på gulvet og nå vet jeg at han er naken. Han setter seg over meg igjen.

«Er du tørst, Anastasia», spør han med ertende stemme.

«Ja», puster jeg, og kjenner at munnen er tørr.

Jeg hører isen klinke mot glasset i det han setter det ned og lener seg over meg og kysser meg, samtidig som han heller en deilig, søt og kjølig veske inn i munnen min fra munnen sin. Det er hvitvin. Det er så uventet, så sexy. Christians lepper er kalde.

«Mer», hvisker han.

Jeg nikker.

 

I virkeligheten:

Han bøyer seg ned og kysser meg. Skjeggstubbene stikker på overleppen min. Så forsvinner vekten hans fra sengen. Jeg hører den stille knirkingen fra soveromdøra.

«Faen», roper han plutselig.

«Gikk det bra», roper jeg tilbake.

«Jada», hører jeg fra gangen.

«Men pokker og, nå må vi snart få gjort noe med den helvetes dørterskelen!»

Jeg lytter etter han. Jeg hører han banner lavt fra kjøkkenet. Åh nei… Han er jo praktisk talt naken. Hva kommer naboene til å si? Håper han holder seg unna vinduet i stua.

Jeg hører kjøkkenkrana suse. Hva var det? Han kommer tilbake. Døren knirker igjen. Skritt over soveromgulvet. Og is som klinker mot glass som om det ligger i noe flytende. Hva slags drikke?

Han lukker døren og subber rundt mens han fjerner buksene. Hører han hinker rundt mens han småbanner. Innholdet i glasset treffer gulvet i små plask.

Bare ikke på dyna, tenker jeg.

Buksene faller ned på gulvet, og nå vet jeg at han er naken. Han setter seg over meg igjen.

«Er du tørst, Marte», spør han med ertende stemme.

«Jah, jo… Ehm ja, jeg er vel kanskje det», sier jeg og kremter.

Jeg hører isen klinke mot glasset i det han setter det ned og lener seg over meg og kysser meg, samtidig som han heller noe kaldt inn i munnen min fra munnen sin. Vann…

Jeg skvetter til og halve munnfullen renner ned langs kinnet mitt og legger seg i øret. Mannen skvetter og. Jeg svelger feil og begynner å hoste. Samtidig kjenner jeg en våt dam bre seg under rumpa mi.

«Nei, for pokker», roper mannen og skvetter opp. Glasset veltet. Han løfter opp det tomme glasset, samler sammen isbitene og setter det på gulvet.

Jeg hoster fortsatt.

«Jeg…tror…jeg…må…få…komme…løs», hikster jeg mellom hosteanfallene.

Mannen løsner slipsknuten igjen. Jeg bøyer meg sammen over knærne mine og hoster. Armene veiver opp i været ut at t-skjorten som er rullet over hodet mitt. Jeg blir plutselig veldig oppmerksom på valkene rundt magen min som disser i takt med hostekulene. Jeg prøver å få tak i t-skjorta slik at jeg kan rulle den ned, men jeg får ikke tak i den.

Da jeg endelig er ferdig og har tørket tårene, blir jeg igjen bundet fast.

«Mer», hvisker Sjur.

«Ehm, nei takk»

 

Fra boka:

Han bytter stilling så han ligger ved siden av meg. Jeg kan kjenne ereksjonen hans mot hoften min. Åh, jeg vil ha han.

Så begynner han å kysse meg. Ha plasserer små stier med kyss nedover kroppen min. Fra halsen, mellom brystene og nedover magen. Han legger en isbit i navlen min sammen med en dam med kald vin. Det brenner langt inn i dypet av magen min. Wow.

«Nå må du ligge helt stille», hvisker han.

«Hvis du rører deg, Anastasia, vil du søle vin over hele sengen».

Hoftene mine spenner seg automatisk.

«Og hvis du søler vin, må jeg straffe deg, frøken Steel».

Jeg stønner og prøver desperat å bekjempe trangen til å røre på hoftene mine. Åh nei, vær så snill.

Han drar ned bh-skålene mine, en etter en, med en finger. Brystene mine blottlegges, nakne og sårbare.

 

I virkeligheten:

Han bytter stilling så han ligger ved siden av meg. Jeg kan kjenne ereksjonen hans mot hoften min. Jeg begyner å telle etter hvor lenge det er siden jeg hadde mensen.

Så begynner han å kysse meg. Han plasserer små stier med kyss nedover kroppen min. Fra halsen, mellom brystene og nedover magen.

«Ajajajajaj», fniser jeg og kaster meg frem og tilbake i senga.

«Det kiler», roper jeg.

Han legger en isbit i navlen min. Jeg skvetter til og padler med beina.

Jeg hører et dunk og kjenner hvordan det svir på kneskålen.

«Au», roper mannen.

«Åh, sorry! Hva skjedde», spør jeg bekymret.

«Du sparket meg i pannen med kneet ditt», sier mannen og sukker.

«Men, drit i det nå», fortsetter han, noe irritabel i stemmen.

«Bare vær forsiktig med magen min», sier jeg.

«Jeg er så kilen».

«Nå må du ligge helt stille», hvisker han plutselig.

«Hvis du rører deg, Marte, vil du søle vann over hele sengen. Og hvis du søler vann, må jeg straffe deg, Fru Frimand-Anda».

Hæ? Straffe meg? Hva mener han? Hvordan da? Skal han ikke lage middag i morgen likevel? Ikke hente ungene i barnehagen til uka? Slutte å sortere skittentøyet sitt?

Jeg stønner. Åh nei, vær så snill.

Han drar ned bh-skålene mine, en etter en.

Flapp, flapp. De skvetter umiddelbart tilbake.

«Det er kanskje best om du åpner bh-en bak», sier jeg og løfter hoftene.

Flomp. Isbiten sklir ut av navlen, nedover siden på magen og lander på lakenet.

Åh nei.

Mannen legger ikke merke til det. Han fører den ene hånden bak ryggen min og tukler med låsen på bh-en. Han river og sliter og til slutt får han den løs.

Brystene mine blottlegges. Og i stedet for å strutte pent opp i været, legger de seg slapt ned på hver sin side. Jeg kan formelig høre dem sukke i det de legger seg ned.

 

Fra boka:

Han lener seg ned og kysser og kjæler med begge brystene mine. Den ene etter den andre, med kalde lepper.

Jeg holder kroppen stille, selv om den har mest lyst til å bøye seg i en bue mot ham.

«Hvor godt liker du dette», puster han og blåser på den ene brystvorten min.

«Hvis du søler vinen, får du ikke komme», fortsetter han.

«Åh, vær så snill, Christian, vær så snill». Han gjør meg gal. Jeg hører ham smile.

Isen i navlen smelter. Jeg er varm og vilig. Jeg vi ha han, inni meg. Nå!

Hans kjølige fingre stryker meg nedover magen. Huden min er hypersentitiv. Hoftene mine spenner seg automatisk, og den varme vesken i navlen min skvulper over magen. Christian beveger seg hurtig og slikker den i seg med tungen.

«Åh, kjære Anastasia, du rørte på deg. Hva skal jeg gjøre med deg?

Jeg peser høylydt. Alt jeg kan tenke på er stemmen og fingrene hans. Ingen ting annet eksisterer. Ingen ting betyr noe.

Han smyger fingeren under trusestrikken min. Han drar luften hardt inn i lungene sine.

«Åh, baby», mumler han.

 

I virkeligheten:

Han lener seg ned og kysser og kjæler med begge brystene mine. Den ene etter den andre, med kalde lepper.

Jeg holder kroppen helt stille, selv om jeg klør på den ene rumpeballen. Han har ennå ikke merket at isbiten har ramlet ned. Jeg fniser inni meg.

«Hvor godt liker du dette», puster han og blåser på den ene brystvorten min.

Jeg åpner munnen for å svare i det jeg hører en lyd. Først svakt, langt borte. Så sterkere og sterkere.

«Mamma! Mamma! Mammammammammma!»

Tassende skritt når soveromdøra.

Mannen skvetter opp og presser dørhåndtaket oppover.

«Vent litt, lille venn», roper han og prøver å fiske til seg underbuksa fra gulvet med den ene foten. Han når den akkurat ikke.

«Mamma! Mamma!» roper det fra andre siden av døren mens små og forbausende sterke hender prøver desperat å dytte ned dørhåndtaket.

Jeg vrir meg i sengen og prøver å få løs hendene. Men det er nytteløst.

Mannen prøver å forhandle med treåringen på andre siden av døra. Til slutt får han den lille gutten til å gå tre skritt bak. Mannen smetter ut og lukker døra bak seg. Dunk. «Faen. Nå må vi få gjort noe med den dørterskelen snart», roper han inn til meg.

«Ja, det må vi», mumler jeg der jeg ligger, spikret opp til veggen, med t-skjorta rundt øynene og med den slitte, underbuksa med rosa prikker på.

«Ja, det må vi».

Resten av kvelden ble tilbrakt i senga mellom to sovende, snorkende barn.

«Åh, baby».

Ukens gí-bort – fem pakker fra Vossatassar

Konkurransen er avsluttet og vinnerne trukket.

Denne uken kan fem heldige vinnere stikke av med hver sin pakke fra Vossatassar. I pakken finner du en god og varm lue, en matboks, refleksvest, aktivitetshefte, kortspill, stigespill og tre dørhengere.

Og nå tenker du sikkert, hva er en dørhenger? For det var det første jeg tenkte da jeg fikk høre hva som var oppi pakkene. Eller nei forresten, det var det andre jeg tenkte. For det første jeg tenkte var: Oj, stigespill. Så gøy. Eksisterer det fortsatt altså?

Dette er dørhengere:

Dørhengere er altså sånne beskjeder som barna kan henge utenpå dørene sine. Eventuelt vi voksne. «Ikke kom inn før klokken 8. Jeg sover» skulle det i så fall stått på min.

Uansett, her har du et bilde av hele pakken:

Lue, matboks, refleksvest, aktivitetshefte, kortspill, stigespill og dørhengere.

Du kjenner kanskje til klærne fra Vossatassar? De lager klær for barn mellom 1 og 7 år, for barn som har lek som livsstil.

Vossatassar er et alternativ til den store kjønnsdelingen vi ser blant barneklær i dag. Klærne er fargerike, praktiske og morsomme, og tilpasset barn som er barn.

Dette er klær som barna kan hoppe og sprette i, springe og dette i. Klatre i tre. Grave i sand. Bade i snø. Hoppe i slott. Plaske i vann. Springe barbeint. Bygge snømann. Ake på et brett. Bake på et brett. Stå på ski. Falle i staver.

Dere som har fulgt bloggen min en stund, skjønner nok at dette er som musikk i mine ører. Ja til aktive, nysgjerrige, morsomme, flotte barn som skal få lov til å være – ja, nettopp barn.

For å bli med i trekningen, må du melde deg på nyhetsbrevet til Vossatassar.

Men vent! Før du tenker: Å nei, jeg vil ikke ha masse teit reklame i mailen min. Så skal du vite at dette nyhetsbrevet inneholder en hel masse kule ting.

Brevet sendes ut hver torsdag, og inneholder tips til forskjellige prosjekter og aktiviteter som du kan gjøre sammen med barna, både inne og ute.

Forrige uke kunne du for eksempel lære å lage bursdagshatter. Og uka før det, morsomme briller av piperensere. De har vært innom alt fra rakett og korthus til spå og orogami. Og enda mer moro blir det.

Dette nyhetsbrevet er for nysgjerrige og kreative barn, og er ment som et alternativ til å sitte foran pc-en og tv-en.

Når du har meldt deg på nyhetsbrevet her, legger du igjen en kommentar under dette innlegget der du skriver: Vossatassar hei! Vossatassar hei, hei, hei!

Eventuelt: Vossatassar hei og hå!

Og vips, så er du med i trekningen av fem kule pakker.

Jeg trekker en vinner på tirsdag. Vinneren blir offentliggjort på min Facebook-side.

Lykke til. Og ha en strålende helg.

Hvor går grensen?

Treåringen stapper munnen full av spagetti. Ketsjupen tyter ut av munnvikene hans. Og når munnen er helt full, presser han inn en gaffel til.

«Mmmmmmmmm», roper han og peker entusiastisk med begge pekefingrene på spagetti-tsunamien i ansiktet.

Lillesøster hviner høyt og syns storebror er verdens kuleste storebror.

En dame på nabobordet snur seg mot oss og rynker pannen når hun ser hvor den entusiastiske Mmmmmmmmm-lyden kommer fra. Så snur hun seg tilbake mot de to venninnene ved bordet og trekker munnen nedover mens hun hinter bort på Lillemann med øynene. Så snakker de lavt sammen mens de lener seg over bordet med rynker i pannen og sure munner.

Jeg syns egentlig det var litt kult, jeg. Tenk å få så mye spagetti inn i munnen på en gang da. Jeg hadde aldri klart det. Jeg har mest lyst til å le høyt og gi Lillemann en high five over bordet.

Men når jeg ser nabodamene, ombestemmer jeg meg. Det er kanskje ikke greit likevel.

Hvor går egentlig grensen?

Mmm. Is er godt, men snart må jeg finne på noe bøll.

Tidligere i sommer satt vi på en utekafe og koste oss med is. Så fort barna hadde kastet i seg isen, begynte de rastløst å kikke seg rundt. Lillemanns øyne saumfarte området etter noe bøll han kunne finne på.

Jeg var sliten. Kjempesliten. Fem uker uten barnehage. To rastløse barn og to overtrøtte foreldre. Jeg var villig til å nesten gjøre nesten hva som helst for en liten stund med fred.

Ungene reiste seg og begynte å slenge rundt. Du vet, denne gangen der de subber bortover med føttene mens de slenger armene rundt seg. Det betyr bare en ting: det er fanteri på gang.

De subbet bort til en blomsterpotte. En sånn utendørs, stor en som nesten ser ut som en brønn. Blomsterpotta var full av småstein.

Ja, jeg regner med du vet hva som skjedde. Ungene begynte å kaste småstein ut over fortauet.

«Ikke gjør det», sa jeg halvhjertet mens jeg myste mot sola.

«Ikke kast steinene ut av potta!»

Tror du de hørte? Nei, selvfølgelig ikke. De så ikke på meg en gang. Bare fortsatte med kastingen.

Ja ja, tenkte jeg. Det er jo ikke akkurat sånn at de tar en neve av gangen. De kaster og bare en og en stein. De kommer til å bruke flere timer hvis de skal tømme hele potta. Dessuten er fortauet fullt av småstein likevel. Ingen kommer til å se noen forskjell.

Jeg lente meg tilbake og lukket øynene mot sola. Men med en liten bismak i munnen.

Er det egentlig greit?

Altså, jeg orker ikke henge over barna mine hele tiden når vi er ute. Med en toåring og en treåring, blir det mye å passe på.

Jeg har noen ting der jeg er skikkelig prinsippfast, som for eksempel at de ikke skal plage andre, at de selvfølgelig ikke får lov til å ødelegge andres ting eller ting i butikken, at de må vente på tur og at det ikke er lov å kaste søppel ute.

Men når det gjelder alle disse andre tingene, de grensetilfellene, så er jeg nok ganske liberal. Eller slapp om du vil.

Jeg mener, barn er da barn. Man kan vel ikke forvente at de skal sitte stille med lukket munn når vi er ute? Alle som har barn selv vet hvor umulig det er.

Les også: Lykkelige barn sitter ikke stille

Men jeg syns ofte det er vanskelig å vite hva som er greit. Jeg vil jo ikke plage andre heller.

Er det for eksempel greit å stå i sofaen på kafé?

Er det greit å tegne med kritt på fortauet utenfor en butikk?

Er det greit at treåringen synger Spiderman-sangen på restaurant?

Og er det ok å spise med fingrene på den samme restauranten?

Hvor mange druer er det greit å gi barna når det står smaksprøver ved fruktdisken i butikken?

Og hva med å bade naken i fontenen på torget? (Barna altså…)

Er det ok at barna lekesloss midt på gulvet på venteværelset hos tannlegen?

Og er det greit å klatre på rekkverket inne på kjøpesenteret?

Hva syns du? Hvor går grensa?

Liv i huset

«Nei, vi må få litt liv i huset», sier mannen og kikker opp fra avisa.

Liv i huset? Hvorfor det, tenker jeg og myser bort på mannen over frokostbordet.

«Blir koselig med liv i huset, ikke sant», fortsetter mannen.

«Blir litt stille her når det bare er oss to».

Hæ? Hva skal vi med liv i huset, da?

Denne samtalen fant sted for fem år siden. Da bodde vi i en leilighet i Stavanger. Bare mannen og jeg og katten. Vi hadde lange frokoster i helgene. Frokoster med varm kaffe og aviser. Om ettermiddagene dro mannen gjerne avgårde til golfbanen mens jeg stakk innom treningssenteret en tur. Eller vi bare var hjemme og lagde gode middager, så på tv eller satt i sofakroken og leste.

«Ja, skal bli fint med litt liv i huset», konkluderer mannen for seg selv og bretter sammen avisen.

Jo da, jeg har alltid visst at jeg vil ha barn. Men jeg har aldri hatt behov for liv i huset. Jeg syns det er helt ok og komme hjem til et stille og rolig hus etter jobb eller andre sosiale aktiviteter. Et stille hus har aldri plaget meg.

Liv i huset du, tenker jeg fem år senere mens jeg sitter i sofaen og prøver å svare på en mail som haster. En spretten treåring flyr over meg og lander oppå pc-en som ynker seg smertefullt under føttene hans.

Se opp! Flyvende treåring klar for landing.

Toåringen står på gulvet og drar meg i buksebeinet. Hun må bæsje.

«Sjur! Kan du sjekke bleia til Snuppa» roper jeg ut på kjøkkenet.

Ikke noe svar.

Den flyvende treåringen klatrer opp på sofaryggen og tar sats igjen. Denne gangen med sirene.

«BÆ BU BÆ BU BÆ BU», roper han og strekker ut armene. Han kommer borti luggen til Lillesøster i landingen.

«UÆÆH UÆÆH UÆÆH», hyler hun og drar meg enda hardere i beinet.

«Sjur», roper jeg så høyt jeg kan.

Mannen titter ut fra kjøkkenet.

«Hæ? Jeg hører ikke hva du sier. Det er så mye bråk her» roper han tilbake og rister på hodet.

Jeg løfter opp Lillesøster og bærer henne ut på kjøkkenet.

«Her. Hun har bæsja», sier jeg og setter henne på kjøkkenbenken.

«Bæsja! Bæsja! Bæsja», roper hun og veiver med armene.

«Hallo eller», roper mannen for å overdøve både bæsje-snuppa og sirenen ute i stua. Han slenger fra seg oppvaskhåndkleet på kjøkkenbenken.

«Det går jo ikke an å tenke her i huset en gang, jo».

«Det var du som ville ha liv i huset», roper jeg tilbake.

«Hæ?»

Lillesøsters bæsje-mantra tiltar i styrke.

«Det var du som ville ha liv i huset», roper jeg og går ut av kjøkkenet.

«Vær glad nå. Du har fått det akkurat som du ville», fortsetter jeg og tar med meg pc-en og går mot soverommet. Sirenen og bæsje-ropet blir svakere og svakere mens jeg går bortover gangen, og i det jeg lukker døra bak meg, høres det bare som en svak klaging i bakgrunnen.

Jepp, jeg kommer aldri til å glemme at mannen sa det, og jeg bruker det stadig mot han. Og jeg har aldeles ikke tenkt å slutte med det.

Liker du liv i huset? Eller er det andre grunner til at du fikk barn?  

Ukens gí-bort–valgfritt plagg fra me&i. Når pris er viktig men ikke alt!

Selvfølgelig er prisen på et plagg viktig, det er det ingen tvil om. Men det er også viktig med god kvalitet. Og ikke minst, så er det viktig at klærne man kjøper blir produsert på fabrikker der de ansatte både behandles bra, og får lønninger de kan leve av.

Me&i har valgt å ta sitt ansvar, og det applauderer jeg høyt.

De produserer alle klærne sine i Europa, for det meste i Portugal og Tyrkia. Og de arbeider aldri med masseproduserende fabrikker, kun mindre lokale fabrikker.

Me&i skriver alltid en avtale med sine produsenter, der produsentene garanterer at arbeiderne i fabrikkene har frihet til å opprette fagforeninger, at det ikke forekommer barnearbeid, samt at diskriminering er forbudt.

Lønnsnivåene skal ikke bare være minimumslønn, men ”levelønn”. Det vil si at det skal være mulig å leve av lønna man får.

Og nå har høstkolleksjonen kommet. Det blir faktisk den 19. kolleksjonen siden oppstarten i 2004.

Klærne er som alltid typisk me&i med sterke farger og morsomme motiv. Gjerne med en touch av retro.

Klærne er også behagelige for barna å ha på seg.

Nå kan en av dere velge dere ut et valgfritt plagg fra høstens nye kolleksjon. Du bestemmer selv om du vil velge fra Kids eller Woman.

For å delta i konkurransen, gå inn på meandi.no og velg deg ut et plagg. Fortell meg i kommentarfeltet hvilket plagg du vil ha hvis du vinner. Vi avtaler størrelse senere, hvis du vinner.

Jeg vil også gjerne vite hva du syns er viktigst når du handler klær: kvalitet eller pris.

Jeg trekker en vinner tirsdag kveld. Vinneren blir offentliggjort på min Facebook-side.

Lykke til. Og god helg.

Toårstrass i praksis

Splætt.

En gaffel kjøttdeig i tomatsaus finner veien til gulvet med et lite plask. Den røde sausen legger seg som ei fin stjerne rundt kjøttet. Et par dråper spruter oppover det hvite stolbeinet.

To, store, blå øyne ser på meg. Forventningsfullt.

«Hva var vitsen med det da», sier jeg forskrekket og reiser meg for å finne tørkepapir på kjøkkenet.

Var det et uhell? Jeg er ikke helt sikker. Jeg får la tvilen komme henne til gode.

Splætt.

Jeg snur meg med kjøkkenrullen i hånda. Nok en rød flekk ligger på gulvet. Ryggen til toåringen rister.

Jeg går bort til spisebordet, tørker opp de to flekkene og setter meg igjen.

Lillesøster sitter og ser opp i taket med et lurt smil om munnen. Storebror ser storøyd bort på Lillesøster, så på meg, og så tilbake til Lillesøster.

«Ja, nå spiser vi», sier jeg og trer en pastaskrue på gaffelen.

«Så dere hadde lekt monstre i barnehagen i dag, Lillemann?»

Splætt.

«Nei, hva er det du holder på med», sier jeg forskrekket og snur meg mot Lillesøster.

Hun dytter gaffelen sin ned i kjøttet på tallerkenen, løfter den opp over bordet og svinger armen elegant ut over bordflaten. Og akkurat da, i dette øyeblikk, snur hun hodet mot meg, åpner øynene og ser rett på meg. Så snur hun hånda rundt så kjøttdeigen sakte slipper gaffelen og daler ned mot gulvet.

Splætt...

Jeg måper. Drar blikket fra gulvet tilbake til Lillesøster. Hun stirrer fortsatt på meg. Uten å blunke. Hun rynker den lille oppstoppernesen sin mens hun sperrer opp øynene enda en anelse.

«Hva er det egentlig du holder på med», spør jeg mens jeg strekker ut hånda og tar fra henne gaffelen.

«Sitter du her og kaster mat på gulvet med vilje?»

Hun drar den høyre munnviken innover i kinnet. Fortsatt uten å blunke.

Så griper hun etter en pastaskrue. Klask, ned på gulvet.

Storebror har sittet helt musestille. Han har nesten ikke pustet. Nå heiser han skuldrene og legger begge hendene over munnen mens han kniper sammen øynene.

Jeg bøyer meg over bordet og løfter pekefingeren.

«Det er ikke lov å kaste mat på gulvet», sier jeg mens jeg vifter fingeren under nesa til Lillesøster.

«Hører du? Det er ikke lov til å kaste mat på gulvet. Fyyyyy!»

Så tar jeg med meg både gaffelen og fatet hennes ut på kjøkkenet.

«Hvis du ikke klarer å putte maten i munnen der den hører hjemme, blir det ikke mer middag på deg», sier jeg med trykk på hver stavelse mens jeg setter fatet på kjøkkenbenken.

Jeg snur meg akkurat i tide til å få med meg en high five. De to, små hendene møtes i et hardt klask over bordet.

«Steinkult», hvisker storebror mens han nikker med hodet.

«Jahaa», sukker Lillesøster dypt og klapper i hendene.

Dødskult, tenker jeg mens jeg river av nok en remse med kjøkkenpapir.

Dødskult.

Toårstrassen er ikke til å spøke med. Hva trasser dine barn med?

Bær meg!

«Bæje mi».

Lillesnuppa står ved føttene mine og strekker armene opp mot meg.

«Bæje mi», sier hun igjen og vifter med fingrene.

«Nei, du må gå selv», sier jeg og går videre.

«Bæje mi», roper Lillesnuppa enda høyere og tar tak i buksebeinet mitt.

«Nei, jeg kan ikke bære deg nå. Jeg har hendene fulle», sier jeg og holder frem bæreposene.

«Ser du? Jeg kan ikke bære deg nå». Jeg rister løs beinet og går to skritt før hun igjen tar tak i det.

«Bæje mi», gråter hun og ser sårt opp på meg.

«Nei», sier jeg igjen og går.

«Du må gå selv».

Så setter hun seg ned på gulvet utenfor butikken og vræler. Høye, lange vræl. Jeg kikker meg fortvilet rundt og lurer på hva jeg skal gjøre nå.

Jeg har gitt etter altfor mange ganger. Den lille toåringen min er vant med å bli båret over alt. Fra bilen til butikken, fra butikken til bilen. Mellom butikker. Fra huset til bilen, fra bilen til huset. Ute på tur, i fornøyelsesparken, på vei til lekeplassen, lekeplassen, på tur med hundene til onkel, mellom ytterdøra og postkassa.

Så fort jeg setter henne ned på bakken, strekker hun armene opp mot meg: «Bæje mi».

Og jeg bærer. Jeg bærer og bærer og bærer. Jeg bærer til nakken verker. Jeg bærer med den ene armen mens jeg holder fire tunge bæreposer fulle av matvarer i den andre. Jeg bærer mens jeg klemmer avisa og posten under armen og balanserer gummistøvler og matbokser fra barnehagen i den andre hånda. Jeg bærer til og med mens jeg skyver en tom barnevogn!

Men nå er det nok. Nå må den lille selverklærte jeg-bestemmer-og-du-må-bare-finne-deg-i-å-gjøre-akkurat-som-jeg-sier-dronninga mi begynne å gå selv på de små føttene sine. Jeg er lei av å bære henne rundt. Nå er det nok!

Jeg setter fra meg bæreposene på gulvet og sukker. Ser bort på den lille kroppen som har satt seg pal ned på gulvet og roper: «Bæje mi! Bæje mihihi!»

Jeg tenker på middagen som mannen holder på å lage hjemme. Kjenner hvor sulten jeg er. Hvor lite lyst jeg har til å stå her utenfor matbutikken og høre «bæje mi» hele ettermiddagen.

Jeg maner meg opp en siste gang: «Nei, du gå selv. Jeg kan ikke bære deg.»

Men jeg tror ikke hun hører meg en gang. Så jeg går bort til henne, løfter henne opp fra gulvet og bærer henne ut og bort til bilen. Hun smiler lurt mot meg i det jeg setter henne ned i bilsetet.

«Neste gang, lille dronning. Neste gang skal du gå selv», sier jeg og smeller igjen døra.

Har du bærebarn? Og gidder du i så fall å bære dem rundt over alt?

hits