hits

september 2014

Anti-morgenidyll

Jeg har tidligere avkreftet ryktene om at grunnen til at jeg skriver om vårt kaotiske småbarnsliv er fordi jeg er misunnelig på de som har rene, ryddige hus, perfekte ektemenn, slanke kropper og lykkelige sovebarn som kan sitte og leke for seg selv i timevis.

Men så har jeg tenkt litt. Og kommet frem til at det er faktisk noen jeg er litt misunnelig på.

Og det er på dere som har morgenrolige kosebarn. Dere som har barn som kommer tuslende inn i dobbeltsengen tidlig lørdag og søndag morgen, og som ligger stille, enten å koser, eller spiller eller leser eller spiser banan, eller hva de nå gjør, slik at dere foreldre får sove, eller i det minste slumre en liten time til. Før dere alle spiser en lang frokost i senga.

Ja, jeg kjenner at jeg er litt misunnelig på dere. Bitte litt. Ørlite grann.

 


To minutter etter dette bildet ble tatt, stod den ene på hodet i senga mens den andre hoppet på magen min. 

 

Når jeg sitter ved kjøkkenbordet klokken halv åtte lørdag morgen, og blar gjennom Facebook-feeden min mens barna dreper hverandre ute i stua, da kjenner jeg at jeg blir litt misunnelig. 

Jeg har som regel allerede har vært våken et par timer, og sitter der med den tredje kaffekoppen min, håret til alle retninger og med poser større enn en storhandel på Rema 1000 under øynene 

Så begynner det å poppe opp det ene bildet etter det andre, av familier som spiser lang lørdagsfrokost i senga. Bilder der de voksne leser avisa mens barna ligger på magen og spiller på iPaden eller leser Donald.

Men jeg gir aldri opp håpet om at en dag, en dag, er det jeg som kan poste et bilde av lørdagmorgen-idyll på Facebook.

Jeg forbereder meg godt. Hver eneste helg.

Kvelden i forveien rigger jeg til i stua. Jeg legger fram to bananer, en bolle popcorn, en fulladet iPad, en mobiltelefon og fjernkontrollen til tv-en.

 


Sånn skal det være. Barn som klarer seg selv, slik at mamma får sove.

 

Jeg hører de to kråkene våkne. Klokka er halv seks. De fniser og freser i sengene sine. Så hører jeg små føtter som klask, klask, klasker bortover gangen.

«Mamma! Er det morgen?»

De dytter opp soveromdøra mi så den slår i veggen.

«Nei. Gå og legg dere igjen», har jeg mest lyst til å si. Men vet av erfaring at det er helt umulig å få de fire små øyelokkene til å lukke seg rundt de fire kjempestore øynene igjen.

«Gå ut i stua», grynter jeg. «Det står popcorn der».

Fire små føtter løper ut i stua.

Jeg får sove i sirka ett kvarter ekstra før bananene er borte og popkorn-bollen tømt. Så står de i døråpningen igjen. De står ikke lenge der. De bare tar sats, for å se hvem som kan hoppe lengst opp i senga.

 




 

Fra stua synger kaptein Sabeltann «Hiv og hoi» på full guffe. Et spill plinger surt fra iPaden.

Jeg åpner Netflix på mobilen og sparker mannen ut for å hente iPaden i stua. Lar fireåringen spille uten lyd mens Lillesøster får se en lydløs episode av Teletubbies.

Men mine barn ligger ikke stille lenge av gangen. Aldri! Lillemann kan ligge maks to minutter på magen og spille, før han slenger seg rundt på ryggen, legger beina opp etter veggen og klasker en fot i ansiktet mitt.

Lillesøster kan sitte litt på kne og se på Teletubbies, men så må hun opp og hoppe litt, med mobilen i hånda. Hun tar sats, lander på rumpa og fortsetter å se på de fire, fargerike kosebamsene, som hun kaller dem, mens hun roterer rundt i senga uten å bry seg det minste om at det ligger et annet menneske der som prøver å sove.

 




 

Etter fem minutter ligger både iPaden og mobilen min på gulvet, mens ungene sitter tvers over meg og leker at jeg er en hest. Eller var det et tog?

Så kryper Lillemann under dyna for å blåse meg på magen, mens Lillesøster setter seg over hodet mitt og drar i øyelokkene mine.

Okei, det er morgen.

Jeg skrur på lyset og setter meg halvt opp i senga. Tenker litt krampaktig at dette nok skal bli en fin dag selv om klokka ikke er seks en gang, og sender mannen ut for å hente avisa.

Jeg plukker med meg en unge fra taklampa og en fra gardinene, og tusler ut på kjøkkenet.

Jeg må ha kaffe. Store mengder kaffe. Slik at jeg orker å bla forbi bildene og oppdateringene om lange, koselige lørdagsmorgener i senga.

 

Har du morgenrolige kosebarn, eller blir senga di også omgjort til en turnsal i helgene?

 

 PS: For flere antimorgenidyll-oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

Jeg vant i PFU

Mot Dagbladet Magasinet.

Dere som leste bloggen min for et drøyt halvt år siden, har sikkert fått med dere at jeg var veldig misfornøyd med en reportasje Dagbladet Magasinet lagde om oss. 

 



For nye lesere, kan jeg fortelle at i november i fjor, fikk vi besøk av journalist Rønnaug Jarlsbo og fotograf Nina Ruud. De skulle lage en reportasje om oss i forbindelse med at den svenske psykiateren David Eberhard har gitt ut boken "Hur barna tog makten". I boken hudfletter han vår generasjon foreldre for å ha gitt fra seg makten til barna våre. 

Jeg har i ettertid reagert kraftig på hvordan vi ble fremstilt i denne saken. Jeg skal ikke gå inn på alle detaljene nå, for det ville fort tatt resten av dagen. 

Men de som er interessert, kan lese innlegget jeg skrevpå bloggen etter reportasjen stod på trykk:

Hvordan Dagbladet tok makten

Jeg skrev en klage til PFU (Pressens Faglige Utvalg). PFU er et klageorgan, der man kan klage inn pressen dersom man mener de har opptrådt kritikkverdig. 

Klagen min ble behandlet tidligere denne uken, og Dagbladet Magasinet ble felt og fikk kritikk for  - bildebruk, sammenstillingen av bilde, tittel og ingress, samt vinklingen i saken. De fikk også kritikk for at de ikke hadde gjort premissene klare før intervjuet, og for å ikke ha tatt nødvendig hensyn til at barn var involvert.

De som vil lese PFUs uttalelse, finner den her: Marte Frimand-Anda mot Dagbladet

 

Jeg vil gjerne få si tusen takk til alle dere lesere som har støttet og oppmuntret meg på veien. Og til alle dere som har lagt igjen kommentarer og overbevist meg om at Magasinets reportasje var et overtramp.

Jeg var veldig usikker på om klagen min ville holde. Visst opptrådte Magasinet uforsvarlig, jeg var aldri i tvil om det, men jeg var usikker på i hvilken grad. Jeg er jo langt fra objektiv i denne saken. Og det er alltid rart å lese intervjuer av seg selv og se bilder av familien sin på trykk. 

Var det bare jeg som overreagerte? Var det bare jeg som ikke likte måten jeg ble fremstilt på?

Men det ramlet altså inn hundrevis av kommentarer fra dere. Og de aller fleste reagerte akkurat som jeg. Dette var ikke greit. 

Derfor bestemte jeg meg til slutt for å lytte til magefølelsen, og til dere, og sende inn en klage. 

Og hurra for det!

Så tusen takk alle sammen. Vi klarte det!

Trøblete tannpuss (og hvorfor jeg egentlig skulle vært i Ghana akkurat nå)

Du skal pusse i to minutter, får vi høre. Og det er uhorvelig lenge!

 

 
Hvor mange ganger må man egentlig synge "Puss, puss, så får du en suss", før det har gått to minutter?

 

Spesielt når man allerede har brukt ti minutter på å få barna inn på badet og opp på krakken foran vasken. Og så fire minutter på å diskutere hvilken tannkrem de skal ha på.

Nei, ikke den. Den er for sterk! Nei, ikke den heller. Den er blå. Æsj, jeg kan ikke pusse med rosa Bambie-tannkrem. Jeg vil ha tiger-tannkrem. Nei, vent, jeg vil ha den med gris på. Eller er det den sterke?

Så er det å få barna til å gape. Ikke bare en gang, men gjentatte ganger gjennom tannpussen.

Til slutt lurer jeg på om de to minuttene gjelder den tiden barna tygger på tannbørsten mens du pusser også. Jeg mener, det blir jo nesten som å pusse det? Gjør det ikke?

 

 


 

En fersk undersøkelse gjennomført av Respons Analyse for Wrigleys Extra, viser at mange norske småbarnsforeldre synes det er krevende å pusse barnas tenner.

Kun fem prosent hevder de alltid pusser barnas tenner i anbefalte to minutter.

Jeg er ikke så overrasket. Og jeg er nok heller ikke av de fem prosentene som alltid pusser i to minutter.

 

 

 Ha ha. Prøv å puss tennene min nå du, mamma!


Jeg skulle forresten egentlig ha vært i Ghana nå. Jepp, akkurat nå, denne uken, skulle jeg har vært i Ghana sammen med SOS Barnebyer og Wrigley, som gir ut Extra tyggegummi.

Der skulle vi hjulpet til med å bedre barnas tannhelse, og jeg skulle dokumentere turen med tekst og bilder på Wrigleys Facebook-side.

Turen ble dessverre utsatt til våren på grunn av ebola-utbrudd. Men du kan likevel være med og hjelpe barna i Ghana.

 



I 8 uker fremover, gir Wrigley 1 øre for hver Extra tyggisbit vi nordmenn tygger, til SOS-barnebyers programmer i Ghana. Pengene går til opplæring om tannhelse og tannbørster til barn. Dessverre er ikke tilgang til tannbørste, tannkrem og kunnskaper om tannpleie en selvfølge for alle.

Ifølge WHO, lider i dag 60 til 90 prosent av alle skolebarn over hele verden av karies. Dette kan gi smertefulle infeksjoner og dårlig selvfølelse, som igjen kan føre til uteblitt skolegang.

Prosjektet ble i fjor gjennomført med SOS-barnebyer i Sverige. Beløpet som ble samlet inn utgjorde nok til å drifte en barneby i ett år, og 16.000 barn i Ghana fikk økt kunnskap om tannhelse.

 





Selv om jeg ikke kom meg til Ghana i høst, skal jeg i hvert fall tygge mye tyggegummi, og fortsette å jobbe med tannpussen til mine egne barn. 

Og har du noen gode tannbørste-tips som gjør tannpussen med barn litt enklere, del dem gjerne i kommentarfeltet.

Puss i vei!

 

 

Føkk lykke! (igjen)

Det finnes bare én godkjent sinnsstemning i dag, og det er å være lykkelig. Alt annet har blitt unormalt og blir i medisinert.

 


Nei, jeg vil ikke være lykkelig hele tiden. Det er så forbanna slitsomt.

 

Dette er satt litt på spissen, men er ikke så langt fra virkeligheten heller.

 

Jennifer Senio er redaktør i New York Magazine, og har skrevet boken «Ren lykke-null moro». Den kommer nå ut på norsk.

Kort fortalt, mener hun vi foreldre må slutte å være så opptatt av å gjøre barna våre lykkelige. Vi bør heller ha som mål at vi ikke skal såre barnet, og passe godt på det.

Sammen med Pappahjerte, Mammlivet og Sølje Bergman, ble jeg intervjuet av Nettavisen om dette, og jeg er så enig med Senio.

Intervjuet kan du lese her.

 

 
Faximile fra Nettavisen.no 19.9.2014

 

Jeg ser en tendens i dag der vi skåner barna våre i hjel. En ting er det fysiske. Vi er så redd for at barna skal slå seg, at vi ikke lenger lar dem få klatre i trær og sykle fort på sykkel.

Men vel så ille, og kanskje til og med enda verre, er det at vi skåner barna våre mot alle negative og vanskelige følelser.

Mange husker kanskje debatten mellom stortingspolitiker Abid Raja og meg i sommer. Der han mente at lærerne burde droppe og snakke om barnas ferier i plenum når skolen startet igjen, fordi noen barn kunne bli såret av å høre at andre hadde hatt en finere og dyrere ferie enn dem selv.

Jeg mente dette var helt feil og at vi må slutte å skåne barna våre mot alle vonde følelser når de er små. For hvordan skal de klare å håndtere dem når de blir større, når mamma og pappa ikke går foran og rydder alle vonde ting av veien?

VG: Abid Raja mener barna må skånes fra andres barns feroeopplevelser

VG: Jeg mener barna må tåle å få seg en på tryne

Ukeslutt: Radiodebatt mellom Raja og meg

 

I Nettavisen-intervjuet, sier jeg blant annet at det å være barn, handler mye om å lære. Det er da vi blant annet lærer å takle sinne, sorg, skam, frustrasjon og alle de andre følelsene vi er så heldig å være utstyrt med.

Jeg mener det nærmest er et overgrep å frata barna våre muligheten til å lære seg og håndtere disse følelsene.

 


Selvfølgelig skal du få lov til å være lei deg, lille venn. Det unner jeg deg. 

 

Når jeg i tillegg leser at bruken av antidepressiva hos unge jenter mellom 15 og 19 år har økt med 53 prosent i løpet av de siste sju årene, ifølge Reseptregisteret. Og årets nasjonale Ungdatarapport viser at tre av ti norske jenter stresser seg syke i søken etter lykken. Og hver fjerde jente på 10. trinn har depressive symptomer. Da lurer jeg på om dette kan ha en sammenheng.

Som jeg har skrevet mange ganger før, er det lov til å vise mye følelser hjemme hos oss. Alle slags følelser.

Det er lov å være både sinna, lei seg, frustrert og irritert. Det er helt ok å smelle med dører, kaste ting i veggen (helst myke ting, da) og rope ut sin frustrasjon. Så snakker vi heller om det etterpå.

Så føkk lykke! Ikke frata barna muligheten til å bli hele mennesker.

 

Mener du vi er for lykkelige i dag? Og tror du det er bra for barna å være lykkelig hele tiden?


PS: For flere ulykkelige oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram (casa_kaos)


20 tegn på et perfekt forhold

«20 tegn på et perfekt forhold. Hvor mange punkter treffer dere?», er overskriften på Side2.no.

Og når jeg leser sånn, er jeg ikke snauere enn at jeg må ta testen. I dette tilfellet burde jeg nok latt være.

 


Åh-åh. Muggen kone. 

 

Her er lista over 20 ting som utgjør et perfekt forhold ? rangert i rekkefølge:

 

1. Innrøm at du tar feil etter en krangel.

Ehm. Det kommer litt an på? Jeg kan være veldig påståelig, og mener stort sett at jeg har rett. Jeg kan egentlig ikke huske sist jeg tok feil i en krangel.

 

2. Si «jeg elsker deg» før dere legger dere.

Nei, dessverre. Det gjør vi ikke lenger. Vi gjorde det nok før, da vi var nyforelsket.

Nå går som regel mannen og legger seg først, mens jeg vimser rundt i huset og gjør alt mulig rart bare for å slippe å legge meg. Jeg lider nemlig av lakenskrekk.

Når jeg endelig kommer meg i seng, har mannen enten allerede sovnet, eller så ligger han og leser. Jeg tar frem mobilen og leser de siste innleggene på blogger jeg følger, sjekker de siste kommentarene på innlegget mitt, kommenterer et par bilder på Facebook og blar gjennom Instagram. Så avslutter jeg kvelden med en runde Maleficient. Og for dere som ikke vet hva det er, er det altså en versjon av Candy Crush.

Innen jeg er ferdig med det, har i hvert fall mannen helt sikkert sovnet.

 

3. Del husarbeidet.

Ja det gjør vi faktisk, selv om jeg alltid klager over at jeg gjør mest.

Gir oss ett poeng der!

 


Sexy!

 4. Ha regelmessige dater sammen.

Hvor ofte er regelmessig? En gang i året? Og hva er en date? Er en kveld i sofaen med «Orange is the new black» en date? I så fall dater vi ofte.

 

5. Bytt på å lage middag.

Jeg lager ikke middag. Punktum. Det tar mannen seg av.

 

6. Ha sex minst to ganger i uka.

Ehm... Nja... Tja... Av og til hender det vi scorer to ganger i uka. Og i gode perioder, til og med tre. Men med en treåring som er midt i trassalderen og som nekter å børste håret, pusse tennene, spise, ta på sko, ta av sko, dele, sitte stille og i det hele tatt gjøre som jeg sier, og en fireåring som også nekter å børste håret, pusse tennene, spise, ta på sko, ta av sko, dele, sitte stille og i det hele tatt gjøre som jeg sier? Ja, da er den sofaen veldig god og myk så fort barna er i seng.

 

I morgen, kjære. I morgen.

7. Del oppvasken.

Nei, det gjør vi heller ikke. Her er det også mannen som tar ansvar.

 

8. Lik smak når det gjelder film.

Ja, det har vi. Hurra! Ett poeng til.

 

9. Dere har felles venner.

Det har vi også. Nytt poeng!

 

10. Aldersforskjellen er på cirka 3,5 år.

Nei, det dobbelte faktisk.

 

11. Dere deler minst to hobbyer.

Nei. Så lenge mannen er uhelbredelig golfidiot, er det ingen sjans for at vi noen sinne kommer til å dele hobbyer.

 

12. Dere deler tre felles venner.

Vet ikke helt forskjellen på denne og punkt 9. Men det blir et ja!

 

13. Minst tre kvelder (dater) sammen i måneden.

Hva er en kveld sammen? At jeg sitter ved kjøkkenbordet og jobber mens mannen ser på fotball på tv-en? Eller at vi synker ned i hver sin ende av sofaen, mannen med ei bok og jeg med fjernkontrollen? Jeg mistenker at vi faller gjennom her.

 

14. Dere er bestevenner.

Ja, det er vi. Et stort og rungende poeng til oss her!

 

15. Kysser fem ganger om dagen.

Nja? det hender vi tar den store forhold-praten og blir enige om at vi må bli flinkere til å kysse og sånn. Det varer kanskje i fem dager. Men på en god dag, kysser vi nok fem ganger. På en dårlig?ingen.

 

16. Koser fem ganger om dagen.

Se punkt 15.

 

17. Har minst ett romantisk måltid i måneden sammen.

Vi hadde det før. Hver onsdag byttet vi på å lage god mat til hverandre etter barna var i seng. Men siden jeg ikke liker å lage mat, ble det bare stress. Så den tradisjonen bare forsvant i stillhet.

 

18. To langhelger hvor dere reiser sammen i året.

Nope. Og med langhelg regner jeg med de mener barnefri langhelg. Vi har hatt tre netter barnefri siden vi ble foreldre for snart fem år siden: bryllupsdagen vår, da jeg fødte Lillesøster (hun kom ikke før på morgenen, så teknisk sett hadde vi barnefri hele natta) og så hadde vi én barnefri natt i november i fjor. Da var vi på parterapi på Sundvolden hotell.

 

19. Begge jobber fulltid.

Nei, egentlig ikke. Vi er frilansere begge to, og har valgt å jobbe mindre i disse slitsomme småbarnsårene.

 

20. Dere har lik smak når det gjelder mat.

Nei. Han liker sterk mat, jeg tåler ikke en mild saltsmak på maten en gang.

Han liker kjøttet blodig, jeg liker det godt stekt.

Jeg elsker potetgull, han liker sjokolade.

Han er opptatt av at maten skal smake godt, jeg er opptatt av å bli mett.

 

 

Og så var det de dårlige tegnene da:

 

1. Dårlig kjøring.

Ja, jeg synes mannen kjører litt dårlig. Jeg synes han bruker altfor lang tid på å begynne å bremse, han bråbremser alltid. Og så synes jeg han svinger for brått.

 


Er det tilleggspoeng for å være blid sjåfør?

 

2. Skittentøy på gulvet.

Hæ? Hva mener du? Skal det være dårlig for forholdet også nå da?

Hos oss blir skittentøy liggende der det tas av: Sokker og barnas pysj i sofaen, undertøy på gulvet ved siden av senga vår, våte bukser i gangen og gensere med matflekker på kjøkkenet. Så tar vi noen runder der vi drar med oss skittentøyet med føttene bort til en stor haug foran badedøra. Og så hender det noen (les: jeg) løfter det opp i skittentøydunken. Når haugen er stor nok, vel og merke.

 

3. Ikke kontroll over økonomien.

Nja, kontroll og kontroll. Vi har vel kontroll på en måte, selv om det ikke alltid føles sånn. For vi har ikke spesielt god råd. Akkurat nå prioriterer vi mer fritid og (stort sett) blide foreldre, fremfor penger og sure, stressede foreldre.

 

Med andre ord, er vårt forhold dødsdømt. Vi fikk 5 poeng av 20 mulige. Men siden vi også tramper rett uti de tre store dødssyndene med begge beina, blir det vel minus tre poeng der. Da sitter vi igjen med to poeng!

Hvordan er det mulig? Vi som har det så bra sammen! Mannen min som er helt perfekt for meg. Han som jeg kan snakke med om alt. Som aldri dømmer eller kritiserer meg uansett hvor mye rart jeg gjør, og ikke minst hvor mye rart jeg har gjort før vi møttes. Han som sender meg små sms-er der han sier at han elsker meg, selv om det ikke nødvendigvis er før vi legger oss.

Han som leser meg som en åpen bok og som elegant styrer unna meg og drar ut på golfbanen når han ser at jeg er muggen og helst bare vil være i fred.

Han som muntrer meg opp når jeg skal i et viktig møte, når jeg egentlig bare er trøtt og sliten og helt mangler den selvtilliten jeg trenger.

 





Han som bruker hele kvelden på å fikse pc-en min som har kræsjet fordi han vet jeg trenger den dagen etter.

Vi som ler så mye sammen, som har akkurat samme humor, og som kan snakke samme om alt. Vi som har sex når vi føler for det selv om det i perioder ikke blir to ganger i uka. Som har to fantastiske barn sammen og som gir hverandre den alenetiden vi trenger. Vi som gneldrer og knurrer litt uten at den andre tar seg nær av det. Skulle ikke vi være perfekt sammen?

 


Ha ha. Akkurat min form for humor!

 

For hva er egentlig et perfekt forhold? Finnes det en mal? Og hvor mange passer egentlig inn i den?

Og med dette utfordrer jeg også Pappahjerte og Mammadamen til å se hvor mange poeng de får i sine forhold.

Hvor mange poeng får du? Og tror du det finnes en mal på et perfekt forhold?

 

PS: Vil du vite mer om vårt dødsdømte forhold? Følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram

 

Baby på Preikestolen

Jeg regner med de fleste har fått med seg babyen på Preikestolen.


Faksimile fra Aftenbladet.no 14. september 2014
 

Kort fortalt har en person tatt bilde av tre voksne mennesker som la fra seg en baby på en fjellhylle og tok bilder av den. 

Og dermed var hylekoret i gang. Norske foreldre hyttet med neven, ristet på hodet og ropte etter barnevernet. Foreldrene på Preikestolen burde ikke hatt barn, og må fratas foreldreomsorgen umiddelbart.

Jeg sitter igjen litt måpende. Det var da voldsomt til fordømming. Hva vet vel egentlig vi om situasjonen? Annet enn at en mann har tatt et bilde der det ser ut som om babyen er farlig nær kanten.

Jeg synes for øvrig ikke det nødvendigvis ser ut som om babyen er så farlig nær kanten, heller jeg da. Har noen i det hele tatt stoppet opp og tenkt at foreldrene kanskje har kontroll?

For det første, kan et bilde lyve. Det kan se ut som det er mindre enn en halvmeter mellom babyen og kanten, men det kan også være fem meter.

Jeg får lyst til å siterer min tidligere kollega, Hallgeir B. Skjelstad, da vi diskuterte denne saken. Han har for øvrig nærmere 50 års bakgrunn som fotograf:

«Det dreier seg ikke om variasjon på en halvmeter eller to, det kan godt være snakk om så mange meter at det ikke finnes fare for at ungen skal rekke å kravle utfor, med mindre de ansvarlige glemmer at de har ham med seg. Det KAN være snakk om uforsvarlig kort avstand, men bildet kan utmerket godt lyve. Bare den som er lommekjent på Prekestolen kan gi svar på dette.»

For det andre, sitter og står det tre mennesker rundt denne babyen, og jeg vil tro de passer på og har kontroll på situasjonen.

Med andre ord, vi vet ikke. Og mens noen velger å fordømme foreldrene, velger jeg å la tvilen komme dem til gode.

Akkurat som ordføreren i Preikestol-kommunen Forsand, Ole Tom Guse, sa til NRK søndag kveld:

«Eg tenker dei har kontroll.»

Dette minner meg for øvrig om moren som løp inn på bensinstasjonen tidligere i vår, mens hennes åtte år gamle sønn sov i bilen. Uheldigvis var det en biltyv i nærheten, som stakk avgårde med både bilen og sønnen. Snakk om uflaks!

Les saken på vg.no her. 

Nå endte heldigvis denne historien godt, men kjære vene som denne stakkars mammaen ble regelrett hetset i kommentarfelt og i sosiale medier i ettertid.

Dette kunne like gjerne ha skjedd meg. Jeg har også løpt inn på bensinstasjonen en kjapp tur mens barna har sovet i bilen. Jeg bruker å ta med meg nøkkelen og låse bildøra, men plutselig en gang kan jeg glemme det. Sånt skjer.

Og hold dere fast, jeg har til og med gått en kjapp tur inn på butikken og kjøpt både melk og brød og hvitost, også med barna sittende i bilen. Noen ganger sovende, andre ganger våkne.

Jeg ser likevel på meg selv som en rimelig god mamma.

Men det er betryggende å vite at det finnes så mange feilfrie foreldre der ute. Foreldre som føler at de er så perfekt, at de kan vifte med pekefingeren og fordømme andre. Selv når de ikke kjenner situasjonen godt nok til å kunne vite.

Og det er jo fint!

 

 

PS: For flere politisk og pedagogisk ukorrekte meninger, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram (casa_kaos)

Tjen penger på netthandel og på bloggen din

//Inneholder reklame

Jeg hater å gå i butikker. Spesielt med barn på slep. Jeg blir stresset av alle menneskene, og barna klarer alltid å grine seg til ett eller annet de egentlig ikke skulle ha. Enten en is, en kjærlighet på pinne eller en sprettball fra en av disse strategisk utplasserte og forlokkende automatene. 

Jeg handler mer og mer på nett, og synes det er helt ok å ta en shoppingrunde fra spisebordet etter ungene er i seng. 

PS: Jeg gir bort et gavekort på 500 kroner fra BliVakker lengre ned i innlegget.

 




Og nå har jeg kommet over et system som gjør at jeg kan spare penger på egen netthandel, og i tillegg tjene penger når andre handler. 

Ved å registrere seg hos StartShop.no, får man bonus hver gang man handler i over 200 nettbutikker som for eksempel Lekmer.no, Babybanden, LensWay, BliVakker, Platekompaniet, Hotels.com, Nelly, Zalando, og Tanum.

 

 

StartShop får nemlig betalt når kunder sendes videre til nettbutikker og gjennomfører et kjøp gjennom nettsiden deres. Størstedelen av provisjonen StartShop mottar, betaler de tilbake til kunden i form av cashback-poeng. Cashback-poengene kan du velge å få overført til din bankkonto eller få utbetalt i form av gavekort. 1 cashback-poeng = 1 krone.

I tillegg til disse bonus-poengene, får du også gode rabattkoder. Blant annet får du en 10 prosent rabattkode hos både Zalando og BliVakker. Denne rabatten får du i tillegg til 7 prosent bonus hos Zalando og 8 prosent hos BliVakker. Så handler du i disse butikkene gjennom StartShop.no, sparer du altså hele 17 til 18 prosent.

Slik får du bonus på netthandel:

1.            Registrer deg på Startshop.no. Det tar ti sekunderer å registrere seg, og er helt gratis. Du oppgir kun epostadresse og et selvvalgt passord.

2.            Velg nettbutikk. Du handler i nettbutikken på vanlig måte. Kjøpet vil automatisk bli registrert på din StartShop-konto.

3.            Motta bonus. Etter at kjøpet er bekreftet vil du motta cashback-poeng i bonus. Cashback-poengene kan du overføre til din bankkonto eller ta ut som gavekort.

Ønsker du å tjene enda mer penger, kan du verve venner. Da får du 100 cashback-poeng når et medlem du har vervet, har tjent 100 cashback-poeng på sin netthandel. Her er det bare å bruke bloggen din eller Facebook til å verve venner og lesere. Dette er altså helt frivillig, og ikke noe krav for å få bonusene og rabattkodene beskrevet over. 

Så til konkurransen:

En av dere kan altså stikke av med et gavekort på 500 kroner fra BliVakker

Og ja, jeg vet hva du tenker. Kan vi egentlig bli vakrere? Og mitt svar er et høyt og rungende NEI. Det kan vi ikke. Det skal i hvert fall noe til for å gjøre denne skjønnheten vakrere enn den allerede er:

 


Ja, jeg vet. Jeg er av de få som kler badehette usedvanlig godt.

Men jeg har nå likevel fått lov til å dele ut et gavekort på 500 kroner hos BliVakker, i samarbeid med StartShop.

Personlig ville jeg nok gått for ny hårføner, hårstrikker til Lillesøster og kanskje noe snasent pudder fra Bare Minerals.

For å delta i konkurransen må du:

1. Være medlem av StartShop.no

2. Skrive i kommentarfeltet under her hva du ønsker deg fra BliVakker dersom du vinner gavekortet. Eventuelt lime inn lenke til produktet.

Jeg trekker en heldig vinner torsdag kveld. Vinneren blir offentliggjort på Casa Kaos Facebookside

Lykke til!

//Innlegget er sponset av StartShop

Sykt irriterende selunger

«Sånn, nå er det leggetid», sier jeg og trykker på den lille, røde knappen på fjernkontrollen. Vi har nettopp sett filmen SOS Svartskjær. En film om smugling av narkotika og redding av seler.

 




Tv-en gir fra seg et lite sukk og går i svart. Det samme gjør ungene.

De synker sammen i sofaen, lukker øynene og sukker tungt. Jeg kan formelig se hvordan de pønsker ut en måte å utsette leggetiden på.

 

Jeg reiser meg og går ut mot badet. I det jeg runder døråpningen kan jeg se de to små trollene i stua. De ser lurt på hverandre og nikker og smiler.

Jeg finner frem to små tannbørster og tannkrem. Klemmer ut en passe stor dose på bustene som spriker i alle retninger og tenker at jeg snart må kjøpe nye tannbørster.

«Kom igjen», roper jeg ut i stua.

Men der er det helt tomt.

Plutselig dukker det opp et lite ansikt rundt hjørnet på stuebordet. Og så to små kropper. De ligger på magen og støtter seg opp på albuene.

 




 

«Mmm. Mmm. Mmm», piper de som to marsvin.

«Kom igjen, nå», sier jeg og vifter med tannbørstene.

«Ut på badet!»

Jeg setter meg på dolokket og venter. Legger fra meg tannbørstene på badebenken og legger hodet i hendene.

Hvor lang tid kan det egentlig ta og forflytte seg de ti meterne fra sofaen til badet?

«Mmm. Mmm. Mmm», piper det omsider utenfor døra.

Jeg reiser meg. Drar frem krakken foran vasken og setter på krana.

«Kom så. Pusse tann. Hvem vil være først i dag?»

Jeg klapper på krakken.

 

 

Men barna ligger på magen på badegulvet og bruker albuene til å snurre rundt seg selv.

Pip, pip, pip, med lukket munn.

 

«Kom igjen da», sier jeg og ser på klokka. Den har blitt halv åtte allerede. De skulle vært i seng nå.

«Hallo! Kom igjen. Opp på krakken!»

Fireåringen legger seg foran føttene mine og ser opp på meg med store øyne:

«Mmm. Mmm. Mmm»

«Hva Mmm. Mmm. Mmm?» sier jeg klapper på krakken igjen.

Lillemann sukker og ser oppgitt bort på lillesøsteren sin.

«Mamma. Vi er seler. Vi kan ikke snakke. Eller stå på noen krakk. Skjønner du?» Han setter albuene i gulvet og tar en runde på de hvite flisene.

«Nei, vet du hva. Akkurat det skjønner jeg ikke helt nå. Nå er det leggetid, og dere har vært altfor lenge oppe allerede. Kom igjen nå».

Jeg løfter opp den minste selen og holder henne over krakken. Beina er som spagetti. De bare synker inn under henne når jeg prøver å sette henne ned.

«Stå da», kommanderer jeg og svelger et «for pokker».

«Kom igjen».

Den lille selen piper og flakser med de små armene.

 

«Hun kan ikke stå», sier Lillemann fra gulvet.

«Hun har ikke føtter!»

Jeg sukker og legger fra meg den myke bylten på gulvet igjen.

 

 

«Vet dere hva? Hva om dere leker seler i morgen i stedet? For nå er det leggetid, og jeg er virkelig ikke i humør til å leke sel akkurat nå».

En kjapp hoderegning konkluderer med at hvis de ikke er i seng før åtte, får jeg bare to timer alenetid før jeg må begynne å tenke på å legge meg selv.

To timer er minimum! Jeg trenger de timene for meg selv på kvelden.

Vi inngår til slutt et kompromiss om at seler kan stå på kne. Og så bruker jeg fem minutter på å overtale dem om at seler også kan gape. At de også vasker hender og ansikt og skifter til pysj.

Hvis du ikke har skiftet til pysj på en sel før, kan du prøve å kle av og på en potetsekk på 15 kilo. Det er omtrent like lett.

Ett kvarter senere har begge tisset også. 

Nøyaktig ti minutter på åtte, marsjerer jeg over gangen og inn på barnas soverom. Jeg setter meg i Lillesøsters seng og roter rundt i bokkassen på gulvet.

«Hvilken bok vil dere lese i dag?» roper jeg ut på badet.

Ingen svar.

«Hallo! Kommer dere?», spør jeg og lener meg ut av senga så jeg ser inn på badet.

Der ligger det to seler, midt på gulvet og piper Mmm. Mmm. Mmm.

Jeg sukker. Lener meg tilbake i senga og vifter litt med tærne.

Så går jeg ut på badet. Jeg jager selene bortover gulvet med store håndbevegelser. Drar den lille over dørstokken og puffer den store bortover gulvet.

 




Fem minutter senere har jeg løftet dem begge oppi senga. Klokka er åtte.

Dette er siste gang vi ser SOS Svartskjær før leggetid. Egentlig er det svært lite vi kan se før leggetid. I går var ungene pusekatter etter å ha sett Postmann Pat. Det er ikke lenge siden de var fisker etter en runde med Nemo. Og vi har vært innom både løver, sommerfugler, marker, snegler og hunder. 

Fint med barn med mye fantasi, altså. Men må de ha så mye av det rett før leggetid?

PS: For flere oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram (casa_kaos)

Antimobbe-Instagram for barn

//Inneholder reklame

Med to foreldre som mer eller mindre jobber med sosiale medier, er det ikke til å unngå at barna blir veldig nysgjerrig på hva disse sausete mediene egentlig er for noe.

«Mamma, hva er Fjeisbukk? Hva er Insta? Kan jeg også få bli med?»

Og skal vi virkelig kose oss en kveld: «Mamma, kan vi se på bilder på Insta?»

 



Fireåringen, som snart blir fem, er ikke snauere enn at han sniker med seg mobilen min ut i stua lørdag morgen mens jeg fortsatt ligger og sover, trykker på Facebook-appen, eller Instagram, og koser seg med bildene på nyhetsfeeden min.

Etterpå går han gjerne noen runder rundt i huset og knipser bilder. Heldigvis har han ikke skjønt hvordan han publiserer de enda. Men det er rett rundt hjørnet.

Jeg vet jeg før eller senere må slippe barna løs på sosiale medier. Men jeg kjenner at jeg gruer meg litt. Sosiale medier kan være råtøft for barn og unge. Jeg merker jo selv hvordan jeg kan bli påvirket av mangel på likes og delinger, andres meninger og kjipe kommentarer. Og jeg er voksen!

Nå har mine to, til tider håpefulle, fått hver sin Kuddle-konto. Her deler de sine egne bilder, sjekker, liker og ler seg i hjel av hverandres bilder.

 


Ta bilder og legge ut på egen konto. Det er gøy!

 

Kuddle er norskprodusert, og er den første sosiale medie-platformen designet nettopp for barn og unge under 13 år. Og både barna og de voksne, blir veiledet trinn for trinn i hva man bør gjøre på sosiale medier, og hva man ikke bør gjøre. En viktig del av appen er antimobbe-budskapet.

 


Alle får Kodi Kuddle til venn når de registrer seg. Han er kjempekul.

 

For det er jo en del å huske på når vi slipper barna våre ut på sosiale medier for første gang.

Her er det viktig at vi foreldre hjelper og guider barna. Men hvordan gjør man det da? Selv er jeg over gjennomsnittet interessert i sosiale medier. Men for mange foreldre, strekker interessen seg til en Facebook-konto. Da er det ikke så lett å vite hvordan man skal gripe dette store, skumle mediet fatt og introduserer det for de små, (og foreløpig) uskyldige barna våre.

 

Her er noen av fordelene ved Kuddle:

  • Alle må registrere seg med fullt navn. Pseudonymer er ikke tillatt.
  • Ved registrering, må foresattes e-post legges inn og bekreftes.
  • Foresatte vil få beskjed på e-post med kopi av hvert bilde barnet legger ut. Man kan fjerne bilde, hvis ønskelig.
  • Å følge noen, er en betegnelse man ikke bruker på Kuddle. Her blir man venner.
  • Bildene vises kun til vennene.
  • Barnet kan skrive en tekst til bildet sitt, men andre kan ikke kommentere på det. Kun like.
  • Liksene er anonyme. Dette for å forhindrer sosialt press, popularitetskonkurranser og mobbing.
  • Det er ikke mulig å spore opp hvor brukerne befinner seg. Stedstjenester er ikke aktivert.
  • Kuddle har egne moderatorer som overvåker bilder og bildetekster og fjerner uønsket innhold.
  • Hver gang man ønsker å dele et bilde, kommer det opp et spørsmål som barnet må svare på. Det kan for eksempel være:

«Vet du at du kan be andre om å slette et bilde av deg, hvis du ikke sa det var greit at de delte det?»

«Hei folkens! Kjenner du alle du er venner med på Kuddle?»

«Hallo! Er det viktigere å dele et positivt bilde enn det er å få mange likes?»

      

 

På  hjemmesiden til Kuddle, ligger det også en video som demonstrerer hvordan Kuddle virker. 

Siden mine to små ikke kan lese eller skrive ennå, bruker de appen mest til lek. Samtidig som de lærer seg å poste, dele, like og hvordan en bildedelingstjeneste fungerer.

Men jeg har fått min 13 år gamle bonussønn til å teste Kuddle:

 




Jeg synes det er en bra app. Likte spesielt godt at man kan tegne på bildene. Det liker vi.

Jeg liker også at man ikke ser hvem som liker bildet ditt, bare hvor mange som liker det. Man kan ofte gå og lure på hvorfor den og den likte det og det bilde, eller hvorfor ikke han eller han likte det bildet.

Og så synes jeg det er bra at spesielt de minste barna som ikke kan så mye om sosiale medier får informasjon tidlig om hvordan man oppfører seg på nettet. Mobbing er ikke kult!

Hvis jeg skal si noe negativt, må det være at jeg skulle ønske jeg kunne endre bakgrunnsfarge og hadde litt flere alternativer til å utforme designet på siden min. Sånt liker nok vi største best, mens det nok hadde blitt for komplisert for de minste barna.

Terningkast: 5

 

Hvor gamle var dine barn da de begynte å utforske nettet? Og kunne du tenke deg å laste ned Kuddle til dine barn?

//Innlegget er sponset av Kuddle

Oppfør dere, foreldre!

«Nei nei. Dette er ikke til deg», sier jeg med munnen full av potetgull. Fireåringen står og hopper ved siden av meg.

«Det er mye usunt fett i potetgull at det rett og slett ikke er bra for deg. Og i hvert fall ikke på en onsdag!» De gule, halvtygde flakene spruter ut av munnen min mens jeg snakker. Jeg stikker den ene hånden med i posen igjen mens jeg holder guttungen unna med den andre.

«Nei, lille venn. Vi spiser ikke potetgull midt i uka. Det er ikke bra!» sier jeg og stapper innpå en ny knasende munnfull. 

 




 

«Se her. Ta på deg denne», sier jeg og kaster en rosa bukse bort til poden. Han setter seg på sofaen og stikker det ene beinet inn.

«Herregud, rosa på gutter er homo», sier jeg til mannen som går forbi på vei ut til kjøkkenet. Jeg legger armene i kors og rister på hodet mens jeg ler en liten latter.

«Kom igjen da, vennen. Vi har dårlig tid», sier jeg og klapper i hendene.

Den lille gutten i sofaen trekker beinet ut av buksa. Han vil ikke ha den på seg likevel.

«Klart du skal», sier jeg og setter meg på kne foran sofaen for å hjelpe til.

«Men du sa jo at rosa på gutter er så homo», sier den lille tassen.

«Nei, nei. Alle kan gå i rosa. Både gutter og jenter. Så, på med den».

 

De fleste av oss ville ikke oppført seg på denne måten ovenfor barna sine. Det strider mot all sunn fornuft.

Men hvorfor synes så mange det er greit å oppføre seg slik når vi er på nett?

Vi er alle enig i at digital mobbing er grusomt. Og de fleste av oss lærer barna sine omtrent det samme: Vær grei når du er på nettet. Vis normal høflighet.

Men for oss voksne, gjelder det visst helt andre regler.

Det er selvfølgelig greit å være uenig. Og en god diskusjon på Facebook eller i kommentarfeltet på en nettavis er bare gøy og inspirerende.

Men hvordan kan vi forvente at barna våre skal respektere hverandre og følge god, gammeldags folkeskikk på nett når vi voksne lirer av oss det ene adjektivet styggere enn det andre, latterliggjør folk som ser annerledes ut, kaller hverandre for homo, idiot, knulledokker og andre stygge ord fordi de vi diskuterer med har andre meninger enn oss. Eller bare rett og slett fordi vi ikke «liker trynet» deres.

Jeg vet det har blitt sagt før, men jeg sier det igjen: Vi voksne, og spesielt foreldre, har et felles ansvar for å være gode forbilder for barna våre og oppføre oss skikkelig på nett. Barna gjør som vi gjør, ikke som vi sier. 

Og husk at dersom du er venn med egne eller andres barn på Facebook, får de opp alt du kommenterer når du bruker profilen din. Ikke bare på Facebook, men også på alle andre nettsteder.

Det nytter ikke forklare poden halvhjertet at han må være grei på nett, hvis vi selv spyr ut halvtygd potetgull og annen galle.

Så vær nettgrei, foreldre.

Tenk dere om!

Barn og blomster og bier og sånn

Jeg leser på Familieverden.no om hvordan man skal snakke med små barn om sex.

Hold det enkelt, råder psykolog Svein Øverland:

«Når to voksne vil kose seg sammen, kan de lage barn», holder ofte som svar på treåringens spørsmål om hvordan barn blir til. Stopp der. Ikke forvirr med detaljer. Som oftest vil dette svaret faktisk være nok, sier Øverland.

Nja, hadde det nå bare vært så enkelt.

Slik foregikk min sexsamtale med min den gang treåring:

«Mamma? Hvordan ble jeg til?»

Wops! Treåringen sitter på verandagulvet og leker med en sko. Jeg bråstopper midt i klesopphengingen, snur meg rundt med mannens våte t-skjorte i hendene og smiler.

 

 
 

«Ehm. Jo, du vet. Du var jo inne i magen min. Og så ble du født. Og sånn ble du til, vet du».

Treåringen trer skoene på hendene og labber rundt på verandaplankene. Jeg rister t-skjorten et par ganger og henger den over snora.

Jah, dette gikk jo greit, tenker jeg og griper etter en shorts i vaskebalja.

«Men mamma? Hvordan kom jeg inn i magen din da?»

Jeg sukker. Vi var ikke helt ferdig, nei. Det ante meg.

«Ehm... Ehm... Nei, altså... Det var far som puttet deg inn. Han plantet et lite frø i magen min. Og så vokste frøet og ble til en bitte liten baby. Og det var deg».

«Wow! Er det sant? Så kult! Hvor får man tak i sånne frø?»

«Nei du, det er sånne frø som man bare får tak i når man blir voksen.»

Jeg legger fra meg klesvasken og setter meg i utesofaen. Dette kan nok ta litt tid.

«Men mamma? Får jeg også sånne frø når jeg blir voksen?»

«Ja, det gjør du».

«Og så kan jeg plante de i magen til noen?»

«Ja».

«Kan jeg pante de i min egen mage?»

«Nei, du må plante det i magen til ei jente. Det er bare jenter som kan ha baby i magen».

«Æsj. Så dumt da».

«Ja».

Treåringen tar en liten pause og labber litt rundt på verandaen igjen. Så setter han seg ned, kneiser litt med nakken og ser opp.

«Men du mamma?»

«Ja, lille venn».

«Hvor får jeg kjøpt sånne frø da?»

«Alle voksne menn har sånne frø i ... ja, i tissen sin».

«Hva?»

Treåringen spretter opp.

«I tissen?»

«Ja, eller i pungen. Du vet, de to, små...greiene...som henger bak tissen din».

«Wow! Er det sant? Har jeg en liten baby i tissen min?»

«Nei, nei. Ikke nå. Når du blir stor. Du kommer til å få millioner med små frø der, som kan bli til babyer, dersom du planter dem i magen til ei jente».

«Ha ha hahaha», synger treåringen og danser rundt på gulvet.

«Jeg har babyer i tissen. Trallalla la la la».

Etter en stund stopper han opp og ser på meg.

«Har (bestevennen) i barnehagen også babyer i tissen sin?»

«Ja. Eller ikke ennå. Når han blir stor, så får han også det. Men altså, det er ikke helt riktig å si at man har babyer i tissen heller».

«Haha! Så kult! Det må jeg fortelle han i morgen!»

Noen dager senere:

«Mamma?»

«Ja, lille venn».

«Hvordan kommer babyen ut av magen da?»

«Joh, det har seg sånn at...»

«Nei vent, nå vet jeg det! Den kommer ut gjennom navlen? Ikke sant?»

«Nei, ikke helt. Den kommer faktisk ut gjennom...altså...tissen til mamma».

«Hæh?»

Treåringen bråstopper midt på stuegulvet.

«Er det sant? Gjennom tissen?»

«Ja, gjennom tissen».

«Åååååh».

Han klør seg på haka med sverdet. Så rynker han hele ansiktet i en grimase, legger seg ned på gulvet og vrir seg som en mark.

«Æsj! Tisset du meg ut?»

«Nesten, kjære deg. Nesten. Ja, man kan vel kanskje si det sånn. At jeg tisset deg ut».

«I do!!!»

Han legger seg på ryggen, drar øyenbrynene langt opp i panna og sperrer opp øynene.

«Nei, ikke i do. Man må på sykehuset for å føde en baby. Det heter forresten å føde».

«Ja, det vet jeg da, mamma. At det heter å føde, altså».

«Men du mamma?»

«Ja?»

«Putter far frøet inn i magen gjennom tissen din også da kanskje?»

Så kjære psykolog Svein Øverland. Jeg skulle så gjerne ha gjort det enkelt. Jeg skulle gjerne ha holdt meg til: «Når to voksne vil kose seg sammen, kan de lage barn».

Men det holder dessverre ikke. Ikke alltid.

Rådvill Mammaråd (Gi-bort)

Tidligere i år kom boka Mammarådet ut. For nye lesere, er det altså en bloggbok med Susanne Kaluza som redaktør, der 16 mammabloggere har skrevet hvert sitt kapittel om morsrollen anno 2014.

Og nå gir jeg bort to Mammaråd-bøker til to av dere. 

 


Yey! Mammarådet! 
 

Mitt bidrag til boken heter Rådvill og handler om hvordan vi håndterer alle rådene vi blir bombardert med. Og hvor lett det er å føle seg mislykket når rådene, som gjerne blir presentert som fasiter, ikke virker.

Her er et lite utdrag:

«Batman! Batman! Batman NÅ!»

Jeg trekker pusten dypt, ser ned på skotuppene mine og vifter litt med tærne i de åpne sommerskoene. En halvmeter foran de rødmalte tåneglene mine, ligger treåringen på magen. Han veksler mellom å gjemme hodet i hendene og strekke det opp mot taket i lange hyl.

Jeg sitter på benken utenfor lekebutikken. Sukker stille og masserer neseroten med langfinger og tommel. Prøver ikke å møte blikkene til alle som går forbi.

Tjue minutter tidligere småløp vi bortover gangen på kjøpesenteret. Lillemann og jeg. Lillemann gjorde et lite hopp da vi rundet hjørnet før han hare-hoppet de siste meterne fram til den store, gule inngangen til lekehimmelen.

Vi skulle kjøpe nytt Spiderman-fat. Det gamle ble ødelagt i oppvaskmaskinen. Hvordan kunne jeg forresten vite at Spiderman ikke tåler oppvaskmaskin? Jeg mener, får man virkelig kjøpt fat som ikke tåler det lenger?

Vi fant fatet i hylla. Nøyaktig der det stod sist. Men nå hadde de fått inn Batman-fat og. Og Lillemann syns det var både rett og rimelig at han skulle få begge deler. Det syns ikke jeg.

«Batman. Jeg vil ha Batman», sa Lillemann og pekte med den lille fingeren sin opp mot hylla.

Jeg sa et vennlig nei, plukket ned Spiderman-fatet og holdt det entusiastisk opp foran ham. 

«Se her da, lille venn. Her er jo Spiderman som du har savnet så fælt. Nå tar vi han med oss hjem, og så skal mamma love ikke å ødelegge det igjen».

«Nei. Batman», sa Lillemann med trykk på «Bat», og trampet foten i gulvet. Det store, blå blikket hans smalnet.

Jeg stoppet opp et par sekunder, for å vurdere situasjonen. Jeg så hvor dette bar. Ante hvordan dette kunne komme til å ende. Et ungt par i tjueårene, hun tydelig gravid, rundet hjørnet til reolen der vi stod. De diskuterte babygym. Hun ville ha den med musikk. Det ville ikke han. Den gravide damen smilte til meg da hun gikk forbi. Så kikket hun ned på Lillemann og åpnet munnen som om hun skulle si noe til ham. Lillemann så på henne med smale øyne. Jeg kan banne på at jeg så et lite, gult lysglimt i alt det blå der inne. Munnen var rett som en strek.

«Batman», sa han og trampet i gulvet igjen.

Nei, vær så snill, ba jeg inni meg. Ikke lag en scene nå. Jeg ble varm i kinnene og kjente hvordan ryggen plutselig ble klam. Den søte, gravide damen så forvirret opp på meg og plasserte høyrehånden kjærlig på magen sin før hun vagget videre bortover hyllene.

Jeg tenkte tilbake på alle artiklene jeg hadde lest på nett om barneoppdragelse. På alle debattene i gravid- og mammaforumene, på bloggene jeg leste og på bøkene jeg kjøpte da jeg gikk gravid. Alle disse sidene dukket opp foran øynene mine og jeg bladde gjennom dem med blikket på ekte iPad-vis.

Nummer én i barneoppdragelse, det er å være konsekvent. Det er alle eksperter enige om. Nei betyr nei. Så det blir ingen Batman-fat i dag.

Men det er også viktig å la barna få valg. Hvis de skal vokse opp og bli selvstendige individer, er det viktig at de får føle at de er med å bestemme. Det har jeg sett på et tv-program.

«Okei, Lillemann. Du kan få velge. Vil du ha Batman-fatet? Det er greit. Men da setter vi Spiderman tilbake».

Jeg tok ned Batman-fatet og holdt begge fatene opp foran han.

«Batman eller Spiderman?»

Men Lillemann hadde allerede satt seg ned. Han trampet føttene i gulvet mens han sklei rundt seg selv på rumpa.

«Nei! Batman!»

«Batman? Okei. Da tar vi Batman». Jeg satt Spiderman opp i hylla.

«Spiderman», hylte treåringen og reiste seg. Han strakk seg etter fatet med bilde av den røde mannen i blå strømpebukser.

«Vil du ha Spiderman-fat likevel? Da setter jeg Batman tilbake?»

«Næææææiiii!»

Jeg fikk to knyttneveslag i låret før jeg fikk tak rundt håndleddet hans. Plutselig følte jeg at hele landets barnepsykologer stod og tappet meg på ryggen med pekefingeren.

Da kom jeg på en annen artikkel jeg hadde lest. Det var en svensk barnepsykolog som sa at det var viktig å snakke til barnas følelser. Man måtte forstå dem. Først da fikk man ønsket respons og respekt fra barna. Svare med bekreftelse først, og så fortelle dem hvorfor de ikke kunne få det som de ville.

Jeg satt meg ned på huk og søkte blikket til treåringen. Det gravide paret hadde stoppet noen hyller bortenfor oss. Lillemann trakk pusten ekstra dypt og sendte den ut igjen i et langt vræl. Lyden traff trommehinnene mine som små spyd. Paret så på meg, på Lillemann og så på hverandre. Smilet hennes var borte. Blikkene deres talte sitt tydelige språk: «Sånn unge skal i hvert fall ikke vi ha. Vi skal prioritere en skikkelig oppdragelse». 

«Lillemann. Hør på meg nå». Jeg prøvd å fange det sinte, flakkende blikket. Jeg skyndte meg da han trakk pusten:

«Lillemann. Jeg skjønner veldig godt at du har lyst på det Batman-fatet. Det er jo kjempefint. Jeg syns det er steinkult jeg og. Og vet du hva? Du har jo bursdag om...ehm, et halvt år. Da kan du ønske deg Batman-fatet i bursdagsgave. Hæ? Hadde ikke det vært fint?»

Lillemann sluttet å gråte. Han så på meg med overraskende tørre øyne til å ha vært så lei seg.

«NEI!» sa han bestemt og rev ned en lekebil fra nederste hylle med foten.

 





Hvordan dette endte, kan du altså lese om i Mammarådet. 

Og nå gir jeg bort to bøker til to av dere.

Konkurransen foregår på Instagram. Gå inn på profilen min casa_kaos og tagg en venn som du synes fortjener å få en bok.

Jeg trekker to vinnere - en som har tagget en venn, og en som har blitt tagget.

Hvis du ikke er på Instagram, kan du legge igjen en kommentar under her, og fortelle meg hvem du synes burde få en bok, så er både du og vennen din med.

Jeg trekker en vinner onsdag kveld. Vinnerne blir offentliggjort på Instagram og på Facebook-siden min.

Og du, når vi først er inne på sånne gi-borter. Husk at du også kan vinne gavekort på 1000 kroner fra Coop Obs. Jeg trekker den heldige gavekort-vinneren i kveld. Bli med!

Lykke til!

 

 

 

Nå også med bok: Føkk lykke! Kjøp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Følg @casa_kaos på Instagram: Instagram