september 2015

Lei av å bli lurt

Jeg liker ikke å bli lurt.

Som for eksempel hvis jeg skal kjøpe leilighet. Og finner en knallfin en på Finn.no. Badet ser stort og fint ut, og garderobeskapet på soverommet ser ut som en drøm. Og så kommer jeg på visning, bare for å finne ut at bildene var tatt med latterlig stor vidvinkel. Og at badet egentlig er knøttlite, og garderobeskapet bare var ei enkel dør.

 

 

 

Eller når jeg kjøper rekesalat på butikken, og oppdager når jeg kommer hjem at det kun er to reker i salaten.

Eller når man ser flotte, lettkledde kropper i magasiner og på store reklameboards over hele byen. Kropper med flate mager, thigh gap og innsvingede midjer. Og så viser det seg at bildene er retusjert.

Nei, jeg liker ikke å bli lurt. Jeg vil rett og slett ikke finne meg i det.

Og nå syns jeg det er på tide at eiendomsmeglerne slapper litt av med vidvinkelen, at rekesalaten skal inneholde minst like mange reker som det er bilde av utenpå boksen og at all retusjert reklame blir merket.

Når det gjelder sistnevnte, tenker jeg spesielt på unge jenter og gutter som daglig ser retusjerte kropper, og som begynner å tro at det er det som er normalt.

Den vanlige kroppen har blitt litt tabu i vårt samfunn. Vi kler på oss og gjemmer bort blek hud, hengepupper og valker. Små jenter helt ned i to- treårsalderen blir ikledd bikinitopper. I dag får knapt små babyer krabbe rundt nakne verken i hagen eller på stranden.

Ansatte på badeanlegg forteller at de har store problemer med at badegjestene ikke dusjer før de går ut i anlegget. Og det gjelder de voksne også. De fleste anlegg har installert dusjbåser, slik at gjestene kan få dusje i fred, uten å vise frem den nakne kroppen sin.

Nei, ikke la oss bli utsatt for noe så forferdelig som en naken kropp. Så sant det ikke er en retusjert kropp da, på store reklameboards over hele byen. Da er det greit. Men helt normale kropper, nei, det vil vi ikke se lenger.

Og så lurer vi på hvorfor barn og tenåringer har sluttet å dusje etter gymmen, fordi de er flau over hvordan de ser ut. (Og fordi de er redd for å bli tatt bilde av). Og hvorfor barn helt ned i tre, fire årsalderen forteller foreldrene sine at de er flaue over kroppene sine.

Ved å gjemme bort de helt normale kroppene våre, med både valker og hengepupper, er vi med på å skape en kroppskultur der det normale ikke er middelmådig, eller «godt nok», men der det normale er perfekt og retusjert.

Visste du at så mange som 85 prosent av unge jenter opplever kroppspress? Og at 67 prosent av disse oppgir at reklame er den største årsaken?

En stor internasjonal undersøkelse kalt Children`s Worlds, har spurt barn fra 8 til 12 år over hele kloden om hvor tilfreds de er på forskjellige områder i livet. Aftenposten Oppvekst skriver at undersøkelsen viser at barn fra Norge og andre land i Nord-Europa, er mer misfornøyd med hvordan de ser ut, og har et mindre positivt selvbilde enn barn fra resten av verden. (Bortsett fra i Sør-Korea). Dette gjelder spesielt 12-åringene våre.

Elisabeth Backe-Hansen, forsker ved velferdsforskningsinstituttet NOVA, har stått for den norske delen av studien. Hun sier til Aftenposten at dette er bekymringsfullt, sett i lys av den kroppsfikseringen særlig unge jenter blir utsatt for i tenårene. Hun syns det er synd at barn utsettes for slike skjønnhetsidealer når de er så små.

Jeg er helt enig!

Nå har Sanitetskvinnene startet et opprop om å merke retusjert reklame.

I bresjen går komiker og relasjonsterapeut Dora Thorhallsdottir. Du husker henne kanskje fra denne reportasjen i Kamille:

 


Bjørg og Dora Thorhallsdottir. To flotte, tøffe jenter med helt normale kropper. Faximile fra Kamille november 2014. 

 

Jeg oppfordrer deg til å bli med og skrive under oppropet

For ingen liker å bli lurt.

Og jeg vil at min datter skal vokse opp og vite at idealene hun kommer til å sammenligne seg med ikke er ekte, og derfor uoppnåelige.

Oppropet vil bli overlevert politikerne med en klar oppfordring om å påby merking av retusjert reklame. 

 

Les også: Feite, late kjerringer som kler av seg

Les også: Puppen har fått et fryktelig dårlig rykte

 

Mener du retusjert reklame bør merkes?

 

PS: For flere oppdateringer fra en smålubben mamma med hengepupper, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Tolv typiske yoga-flauser

Yoga er for alle. Likevel er det noen ting som skal stemme og være på plass når man skal gjøre yoga.

 



 

Her har jeg listet opp ti typiske yoga-flauser de fleste som har prøvd yoga helt sikkert kan kjenne seg igjen i:

 

1 Prompe

Det er nesten ikke til å unngå. Jeg mener, når du gjør solhilsen, og skal inn i fjellstillingen ? Når du står der med strake bein, rumpa i været og presser panna ned og inn mot magen din. Da er det fort gjort at det kommer en liten pffiott.

Vi har alle gjort det. I hvert fall de av oss som har født barn.

Men hva gjør man hvis man promper? Er du heldig, klarer du å lirke den ut uten en lyd. Er du riktig uheldig, kommer det en promp som virkelig gir gjenklang i veggene. Skal man bare late som ingen ting? Si et lite «ups»? Eller skal man le høyt?

 

2 Snorke

Hvordan er det egentlig mulig ikke å sovne under avslapningen? Når du ligger der død stille, og yogainstruktøren enten guider deg gjennom avslapningen med rolig stemme, eller setter på noe søvndyssende pling, plong-musikk.

Plutselig rykker du til. Du syns du hørte en lyd. Var det deg? Sovnet du? Eller var det noen andre?

Dette skjer gjerne gjentatte ganger gjennom hele avslapningen: Sovne, snorke, våkne med et rykk. Sovne igjen, snorke, våkne med et rykk.

 

3 Ugly cry

Det er verken uvanlig eller flaut å felle en kledelig tåre eller to i løpet av en yogaøkt.

Men skikkelig flaut blir det når noe plutselig, og gjerne helt overraskende, slipper taket og man begynner å hulke. Og da mener jeg virkelig hulke, med snørr og tårer og hiksting og uling.

Du vet aldri når det skjer.

 

4 For kort t-skjorte

Denne fella er det fryktelig lett å gå i. Du tar på seg en t-skjorte som er akkurat passe lang når du står oppreist. Men når du begynner å bøye og tøye og setter rumpa i været, strekker armene over hodet, og kanskje til og med går opp i nakke- eller hodestående, da blir plutselig toppen alt for kort.

Magen blottes, ryggen blottes, og har du i tillegg en litt slapp buksestrikk, får du jammen en nydelig rørleggersprekk å vise frem også.

Resultatet er gjerne at du mellom hver eneste øvelse, og gjerne et par ganger midt i, må stoppe, og dra buksa opp og t-skjorta ned.

 



 

 

5 Hettegenser

Hettegenser er alt annet enn praktisk å ha på seg på yoga. Hver gang du bøyer deg ned, får du hetta over hodet og snøret opp i nesa. 

Ganske irriterende, men det ser fryktelig morsomt ut. For alle andre.

 

6 Suse-nese

Når du egentlig er litt tett i nesa og har glemt å ta nesespray før timen. Når hver eneste inn- og utpust høres ut som en blåsebelg med nye batterier. Det beste du kan gjøre da, er å late som du driver med ujjayi-pust. (En pusteteknikk der man strammer inn halsen slik at man hveser).

 

7 Latterkrampe

Kanskje instruktøren har sagt noe feil. Kanskje noen prompet. Kanskje du bare begynte å tenke på noe morsomt.

Hvis du først begynner å le, er det helt umulig å stoppe. Det kan være hysterisk morsomt hvis latteren smitter, og flere får latterkrampe. Det er virkelig en opplevelse!

Men hvis det bare er du som ler så tårene renner og magen vrenger seg, uten mulighet for å stoppe, mens de andre prøver å konsentrere seg, da er det ikke så veldig gøy egentlig.

 

8 Sure tær

Når du skal ta av deg sokkene, og kommer på at du ikke har dusjet siden i går kveld, og at du har trasket rundt i tette sko hele dagen.

Eller at du ikke har klippet tåneglene på en stund og ikke fått fjernet restene etter den røde neglelakken du la på før sommeren.

 

9 Spinnville tanker

Dette punktet er kanskje ikke nødvendigvis så flaut, men kan være ganske irriterende for det.

«La tankene fare», sier instruktøren.

«Konsentrer deg om pusten din».

Du skal tømme sinnet ditt og finne roen. Kommer det en tanke, skal du bare sende den rolig videre.

Men hvor lett er det egentlig? Du ligger der, helt stille, og plutselig begynner du å tenke på de nye baderomflisene du skal kjøpe, på poden som nektet å gjøre lekser før du dro, hva du skal ha til middag i morgen, og om du skal skifte sengetøy når du kommer hjem, eller vente til i morgen.

 

10 Balanse-boogie

Du har endelig kommet inn i treet. Du har funnet balansen og står der på ett bein. Du fokuserer på punktet ditt. Så løfter du armene fra namaskar (Når du står med håndflatene mot hverandre foran brystet) og strekker de opp mot taket.

Foten du står på begynner å vingle. Du svaier. Men du tviholder på stillingen. Det kan hende du klarer å hente deg inn igjen. Det har skjedd før.

Og så slipper du foten du har i lysken, og armene over hodet akkurat for sent til at du klarer å ta deg imot. Og dermed deiser du ned i gulvet som en strandet hval.

Eventuelt må du hoppe og løpe mange små trinn med bøyd overkropp og armene veivende ut til siden for ikke å falle. Hvilket gjerne resulterer i at du skumper borti minst fire av naboene dine som også akkurat har funnet balansen i treet.

 

 



 

11 Hoste

Når du plutselig begynner å klø i halsen som om det skulle være tusen maur som løp opp og ned der inne. Eller når du tar en slurk av vannflasken din og svelger feil.

Når du hoster så mye og så høyt at instruktøren må ta pauser når hun snakker for ingen hører hva hun sier. Og når du endelig klarer å slutte for å trekke pusten, og instruktøren begynner å snakke igjen, og så kommer det nok en hostekule.

Flaut!

 

12 Gnagende truse

Ta på myke, behagelige klær, står det alltid på hjemmesiden til yogasentrene.

Men det er lett å glemme trusa.

Og hvis du har tatt på deg en truse som kanskje er bittelitt stram og som dermed gnager noe fryktelig hver gang du bøyer deg fremover, ja, da kan det bli i overkant mange runder med hånda ned i buksebaken.

For det er klin umulig å gjøre yoga med gnagende truse. Det samme gjelder forresten bh.

 

Men når det er sagt, er det som regel veldig høy takhøyde blant yogafolk. Og de aller fleste både har, og er, med jevne mellomrom innom flere av disse flausene. Så det er absolutt ikke noe å skamme seg over.

God yoga!

 

Flere her som kjenner seg igjen?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra yogamamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Slutt å mas a, mamma

Hvordan har du hatt det på skolen i dag da, vennen?

Bra.

 



 

Gjorde dere noe spennende i dag?

Kanskje ... Næh.

Hva da? Få høre da?

Næh. Ikke no. Husker ikke.

Var det gøy med utematte i dag da?

Mmm.

Hva gjorde dere da?

Husker ikke.

Hva gjorde du i friminuttene i dag da? 

Åh, slutt å mas a, mamma.

Men jeg er jo bare interessert i å høre hvordan du har hatt det på skolen i dag.

Hvis du er så veldig interessert i hvordan det er på skolen, kan du vel begynne på skolen selv.

Omtrent sånn høres hver eneste samtale femåringen og jeg har om skolen ut.

Jeg er så nysgjerrig. Jeg mener, jeg har en liten femåring som nettopp har begynt på skolen. Og dette er kjempestort for meg. Kanskje til og med litt større for meg enn for femåringen selv, har jeg begynt å forstå.

Jeg kan ikke få nok informasjon. Jeg vil vite alt! Har han det bra? Har man fått nye venner? Syns han det er gøy å lære matte? Hva med norsk? Og engelsk? Er det noe han syns er vanskelig? Er det noe han grubler på? Har han funnet sin plass i klassen? Hva gjør de egentlig i friminuttene?

Men det er umulig å få noe fornuftig ut av han.

«Bra», «Vet ikke» og «Slutt å mas a, mamma» er universalsvar på alt.

Så kom jeg over denne artikkelen her, på Foreldre.no med 25 litt annerledes spørsmål man kan spørre skolebarnet om.

Og gjett om jeg har fått mange morsomme svar.

Som for eksempel:

Hvor er det kuleste stedet på skolen?

Fotballbanen 

 

Fortell meg et rart ord du hørte i dag.

Yellow og rumpetryne

 

Hvis jeg ringte læreren din i kveld, hva ville hun fortalt meg om deg?

At jeg ikke er noe flink.

Hæ? Hva er det du ikke er flink til?

Å tegne.

Syns ikke læreren din at du er noe flink til å tegne?

Jo, hun syns sikkert det. Men jeg syns ikke jeg er noe flink selv.

 

Hvis et romskip med aliens kom til klassen din og tok med seg noen, hvem skulle du ønske at det var?

Mmm, ingen, tror jeg. Eller jo .... Eller nei.

 

Hva syns du at du bør gjøre eller lære mer av på skolen?

Sparke mer fotball. Og lære mer engelsk. Og litt mer matte og, kanskje. Og mindre tegning. Jeg liker ikke å tegne. Definitivt mer fotball.

 

Det blir fortsatt en del "Bra» og «Vet ikke».

Og «Slutt å mas a, mamma».

Men jeg har fått noen utrolig bra svar også.

Men å mase, det kommer jeg alltid til å gjøre. Jeg er jo mamma.

Har du noen triks til hvordan få barn til å fortelle om dagen sin uten bare å si "Bra" og "Vet ikke"?

 

PS: For flere oppdateringer fra masete mamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Den irriterende mannen

Det er mye som irriterer meg med mannen. Det er langt fra bare mangel på, og halvgjort husarbeid.

 



 

Det irriterer meg også grenseløst at han tar så store biter når han spiser. For det første irriterer det meg fordi det lager uhorvelig mye lyd. Selv om han tygger med munnen lukket, kommer det fryktelig mange udefinerbare lyder ut av han når han spiser.

Det andre som er utrolig irriterende med de store bitene, er at jeg må vente i nærmere to minutter før jeg får svar på det jeg spør om. Å holde en normal samtale under middagen er umulig. (Okei, det er ikke bare mannens skyld, da. Vi har jo to kråker også som står og hopper på stolene sine og roper og synger og vil ha all oppmerksomhet).

Jeg syns også det er kjempeirriterende at han legger igjen epleskrotter i lomma på bildøra. Og glemmer å ta de med ut og kaste de når han kommer hjem.

Og så er det utrolig irriterende at han aldri merker selv at han sovner. Plutselig begynner han å snorke. Og når jeg sparker borti han, blir han sur for at jeg plager han. Når jeg prøver å si at han snorker, nekter han, for han har nemlig ikke sovnet ennå.

Han tar med barna ut og hopper i søledammer i joggesko. Han vrenger av seg sokkene i sofaen foran tv-en om kvelden. Og glemmer de der. Han drikker min boks med Pepsi Max, som jeg har satt i kjøleskapet for å ha lørdag kveld. Og når jeg endelig skal kose meg med en brus, er den borte.

Det er umulig å dele mat eller godteri med han. Kjøper vi en boks sushi på deling, får jeg kanskje i meg fem biter før han har tømt hele boksen. Og kjøper vi en pose smågodt for å ha sammen på lørdagskvelden, er den tom før jeg har fått så mye som en eneste svart krokodille. (Jeg får kanskje en gul, hvis jeg er heldig. Men de er på langt nær like gode som de svarte).

Han setter seg gjerne ned på do mens jeg står og sminker meg. Han glemmer igjen Clas Ohlson-katalogen på nevnte do. Han legger q-tips igjen på badebenken. Og han roper fryktelig høyt når han ser fotball på tv og Viking skårer.

Skikkelig irriterende, ikke sant?

Men denne irriterende mannen er min mann. Og jeg er usikker på om det er mulig å leve i et forhold uten å irritere seg over hverandre. Spesielt etter man får barn. Vis meg den personen som ikke irriterer seg over partneren etter år med søvnmangel, trassalder, søskenkrangling og «Mamma, mamma, se på meg!» dagen lang.

Jeg ville ikke byttet ut denne irriterende mannen med noen annen. Dessuten er jeg helt sikker på at jeg hadde blitt like irritert på en hvilken som helst annen mann jeg skulle prøve å bo sammen med.

Og nå har det seg sånn at jeg endte opp med akkurat denne mannen. Og det er det såpass mange og gode grunner til, at jeg ikke hiver han på sjøen på grunn av disse irriterende tingene.

 


I gode og onde. I fine og irriterende. We're stuck. 

 

Dessuten vet jeg at han irriterer seg over ganske mange ting som jeg gjør også. Som at jeg insisterer på å ha katten i senga om natten, slik at lakenet alltid er fullt av jord, gress og andre udefinerbare smuler.

Og at jeg er så trøtt om morgenen at jeg bruker en evighet på å komme meg ut av senga når han har sovemorgen. Hvilket resulterer i at ungene kommer inn og hopper i senga vår med jevne mellomrom for å få meg til å stå opp, og samtidig vekker han.  

Visst er det en kamp å holde ut med hverandre i perioder. Og spesielt tøft er det i småbarnsperioden. Men vi holder ut. Og det har vi pokker meg tenkt å gjøre resten av livet.

Et langt og godt forhold handler ikke bare om forelskelse, roser, sene middager, flettede hender, lange samtaler og stearinlys. Et forhold handler også om epleskrotter, sure sokker og krangling om husarbeid.

Har du forresten lyst til å se mannens versjon av vårt særdeles uglamorøse hverdagsliv? Nysgjerrig på hvordan det egentlig er å leve med en sånn masete, surkjerring som meg?

Da syns jeg du skal følge han på Snapchat: kaosmannen

 



 

Les også: Skal du være sur lenge, eller?

Les også: Ukas krangel - de våte joggeskoene  

Les også: Hei du fantastiske far

 

 

Irriterer du deg over partneren din?

 

PS: For flere oppdateringer fra to irriterende småbarnsforeldre, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvorfor er hun så sliten?

«Hvorfor er du så sliten?» spør han.

«Nei, det er ikke noe», svarer hun og synker ned i sofaen

«Jeg ser jo at du er sliten», sier han. «Er det noe jeg kan gjøre?»

«Nei da, det går fint», smiler hun tilbake og vipper frem fjernkontrollen fra bak sofaputen.

 



 

«Vi deler da 50/50 på både ungene og husarbeidet», fortsetter han. «Gjør vi ikke det da?»

«Jo da, kjære», svarer hun og tar en slurk av tekoppen. «Jo da, kjære. Vi deler 50/50 vi ...»

Hver fredag ettermiddag rydder og vasker de i huset. Som regel sammen. Den ene rydder mens den andre støvsuger. Den ene tørker støv mens den andre vasker gulv. Det ene tar kjøkkenet mens den andre tar badet.

De bytter på å lage middag og vaske klær.

De handler mat hver mandag for hele uka. Enten sammen eller annenhver gang.

De deler på å kjøre ungene til barnehage og skole. De deler på å hente dem. Og de deler på å kjøre dem til fritidsaktiviteter.

De deler 50/50.

Tror han ...

For når han har tørket støv, tar hun en runde med støvbørsten over dørkarmene, på nattbordslampa på soverommet, oppå bildene i hylla og de andre stedene han ikke har sett.

Når han har ryddet og vasket kjøkkenet, putter hun de tomme flaskene som står i hjørnet på kjøkkenbenken i poser og setter de i gangen for panting. Hun setter de siste glassene inn i oppvaskmaskinen, rydder unna en skjærefjøl og tømmer beholderen til kaffemaskinen. Så vasker hun over kjøkkenbenken der han ikke har vasket, bak brødboksen, mellom kokeplatene og benken, bak kranen og der tomflaskene har stått, og drar oppvaskbørsten en runde rundt nede i kummen. Hun vasker flisene over komfyren, skifter ut kjøkkenkluten og fjerner et blåbær som noen har tråkket ned i gulvet.

Når han har vasket do, tar hun sisternen.

Når han har vasket klær, henger hun opp de siste to sokkene som ligger igjen i trommelen. Hun skyller såpe- og skyllemiddel-dispenserne, siden han har strødd vaskepulver over alt.

Når han har tromlet sengetøy, renser hun lofilteret på tørketrommelen og tømmer vannbeholderen. En gang i uka støvsuger hun lofilteret og renser filteret i vaskemaskinen. Hun sorterer også skittentøyet, slik at mørkt, lyst, 40 grader, 60 grader og finvask ligger hver for seg. Hun ruller ut og vrenger skitne sokker og sjekker alle lommer for kvitteringer, småstein, hårspenner og annet krimskrams.

Hun skriver handleliste når han skal handle mat. Hun kaster samtidig mat fra kjøleskapet som har gått ut på dato og tørker vekk matsøl i kjøleskapshyllene. Når han kommer hjem med matvarene og har ryddet ut av posene, tar hun med seg varene som skal ut på badet, som han har satt igjen på benken. Og så legger hun på plass det han ikke vet hvor skal. Hun skrur i de nye lyspærene og vasker frukten før hun legger den i fruktskålen.

Dagen etter drar hun ut og handler det han har glemt.

Når han lager mat har hun allerede hentet opp frossen kjøttdeig fra fryseren i kjelleren og lagt den til tining på kjøkkenbenken.

Når han har dekket på til middag, fyller hun inn de tingene han har glemt, som skje til lillesøster, ketsjup og tørkepapir.

Når han har ryddet av middagsbordet, tar hun de siste tre tingene han alltid lar stå igjen, som ett glass, en gaffel og gryteunderlaget.

Og så rydder hun kjøkkenet etter matlagingen.

Hun lager systemer slik at han vet hvor alt skal ligge når han rydder. Og så rydder hun vekk det som fortsatt ligger strødd utover, som han ikke vet hvor skal.

Når han har lagt barna, samler hun sammen klærne deres som ligger spredt rundt i sofaen. Hun tar også med sokkene hans, som ligger sammenrullet mellom et par sofaputer. Hun bretter sammen pleddene i sofaen og henger de over armlenet før hun bærer fat og skåler etter barnas kveldsmat ut på kjøkkenet. Der ser hun at det er tomt for kattemat. Hun fyller på matskålen og skifter ut vannet. Når hun kommer ut på badet, skyller hun og legger barnas tannbørster på plass, kaster noe papir hun ikke aner hva har blitt brukt til i do, og trekker ned.

Når han tømmer søpla, går hun over bunnen av søppelskapet med en klut for å fjerne gamle matrester og sur melk som har rent ut av matavfall-posen.

I tillegg tømmer hun bager og sekker når ungene kommer hjem fra barnehage og skole. Hun legger møkkete klær til vask. Hun henger regntøyet til tørk på badet, og tar sålene ut av våte sko. Hun tømmer matbokser og setter de i oppvaskmaskinen. Hun henger de nye tegningene opp på kjøleskapet sammen med en bursdagsinnbydelse. Skriver opp bursdagen i kalenderen og noterer beskjeder fra barnehagen og skolen. Hun sørger også for at ungene har fått med seg luer, leker og vanter inn fra bilen.

Hun handler inn bursdagsgaver og kort til nevnte bursdag, pakker inn gavene, og sørger for at barna skriver på kortet.

Hun holder oversikt over, og baker kaker til foreldremøter, julefester og avslutninger. Og hun har alltid noe å servere når de får besøk.

Hun skifter på sengene og bytter jevnlig ut håndklærne på badet. Hun fyller på med såpe på bad og kjøkken og skifter kopphåndkle på kjøkkenet.  

Hun vanner blomster, både inne og ute, og fyller på med stearinlys. Hun går ut med papirhaugen som har fylt seg opp under kjøkkenbordet, og samler sammen glass og metall fra det overfylte kjøkkenskapet.

Hun har full oversikt over barnas kleslagre, og går jevnlig gjennom klær, sko, støvler, regntøy, yttertøy, votter og ullundertøy, og bytter ut det som har blitt borte, slitt eller for lite.

Før hun legger seg om kvelden, dobbeltsjekker hun barnas timeplaner som henger på kjøleskapet og sjekker om de skal ha med seg noe spesielt i barnehagen og på skolen dagen etter. Hun sjekker værmeldingen og pakker ned klær, sko og yttertøy. Hun holer oversikt over når det er skolefoto, tur i barnehagen og nissefest.

Så sjekker hun at leksene er gjort. Hun tørker over speilet på badet mens hun pusser tenner. Hun tørker over gulvet foran doen der det alltid ligger et par dråper etter barna, som aldri har tid til å gjøre seg helt ferdig før de løper videre. Og hun fjernet hår fra sluken i dusjen.

«Jo da, kjære. Vi deler 50/50 vi», mumler hun fra sofaen mens hun skrur på tv-en, slenger beina opp på noen sofaputer, og åpner en sjokolade.

"Klart vi gjør".

Deler dere 50/50?

 

Les også: Når småbarnsforeldre har sex

Les også: Han sitter bare der

Les også: Når mannen rydder

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sliten småbarnsmamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

. 

Designveskene du faktisk har råd til ... eller

Jeg er egentlig ikke så opptatt av vesker.

Det er sjelden jeg bruker vesker. Jeg stapper som regel Visa-kortet i baklomma, og mobilen og nøklene i bukselomma, evt i jakkelomma.

Hva mer trenger man egentlig når man skal ut?

Men det hender jo jeg må ha med meg flere ting. Spesielt når barna er med. Som våtservietter, vann og krisesnacks, vantene de nekter å ta på seg, for de kommer garanter ikke til å bli kald på hendene, hvilket de jo blir, og en bok eller en avis å lese på mens ungene løper rundt på lekeland eller tumbler rundt i skateparken og roper "Se på meg. Se på meg, mamma!".

Ja, og så den ene uka i måneden da. Da trenger man absolutt veske, hvis man skal være ute mer enn noen få timer.

Derfor ble jeg litt glad da jeg så denne artikkelen på Side2.no:

 



 

Kanskje jeg rett og slett skulle investere i en litt finere designveske? Jeg mener, hvis de er så billige at man faktisk har råd til det.

Jeg klikket meg inn, og scrollet nedover. Wow, her var det mange kule vesker. 

 





 

Med den overskriften, tenkte jeg veskene skulle koste sånn ca. pluss/minus en tusenlapp. Men så kikket jeg litt nærmere på prisen:

 

 

 



 

 

Kremt.

Jeg foreslår ny overskrift på den artikkelen: Designveskene du faktisk har råd til hvis du dropper bursdagsgave til poden, avbestiller hytteturen i høstferien, avlyser neste helgs romantiske restaurantplaner med mannen og glemmer den fine, nye vinterjakka du har så lyst på. 

For å si det sånn, det ble ingen ny veske på meg likevel.

Bruker du veske? Og hvor mye kostet den?

 

Les også: Netthandel fail

Les også: Slipp magen ut, det er høst

  

 

PS: For flere oppdateringer fra en håpløs veskemamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

  

 

.

Hverdagsmiddag - idebank

Forrige uke etterlyste jeg tips til hverdagsmiddager.

 


En stor favoritt her i huset: Ferdige fiskekaker med 80% fisk, fullkornspasta, raspet gulrot og kålrot og en dæsj remulade. Kjempegodt, passe sunt og lages på ti minutter.

 

For det er ikke bare jeg som syns det er et evig pes å finne på middager hver dag. Det skal gå kjapt, være enkelt å lage, være godt, og helst noe ungene liker også, og sånn passe sunt. I hvert fall de fleste av dagene.

Vi har en tendens til å havne i det samme mønsteret uke etter uke, og det er de samme rettene som serveres på omgang.

Dere tok virkelig oppfordringen min på alvor, og har sendt meg en hel haug med bilder på Instagram, Facebook og Snapchat.

Det kom inn så mange bilder, at jeg dessverre ikke har mulighet til å dele alle. Men her er et lite utvalg.

Vil du se flere, søk på #hverdagsmiddag på Instagram.

 

 
Fiskekake i hamburgerbrød



Ostesmørbrød

 


Pasta, hermetiske tomater, tunfisk og oliven

 

 


Foliebakt laks med rosenkål

 


Hjemmelaget tomatsuppe ...

 


... med pannekaker til dessert

 


Pizzasnurrer

 


Pizza med bunn av tacolefse. Legg på det du liker, og stek ti minutter i ovnen. 

 

 

 





 





 



 


Klikk på bildet, og se hvordan bloggeren Mamma til 6 lager store mengder pannekaker uten å bruke hele dagen på å steke. Genialt!

 

 













 





 



 



 





 



 



 



 

 

Tusen takk til alle som har sendt meg bilder av middagen sin. Jeg har fått mange nye gode ideer. 

Fortsett gjerne å sende meg Snaps (casakaos) med hverdagsmiddagen din. Eller post bilde på Instagram med #hverdagsmiddag

 

Hva er din favoritt hverdagsmiddag?

 

PS: For flere tips til enkle og kjappe hverdagsmiddager, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

  

 

.

 

Nå skilles våre veier

Jeg har tenkt på det lenge. Og det har vært like før mange ganger. Men nå er det nok. Nå skilles våre veier. Mine pre-gravid klær og jeg.

 



 

De har ligget der i skapet i årevis. De har vært med på to flyttelass. Den kule kjolen, den trange singleten, den stripete skjorten. Alle de kule klærne jeg brukte før jeg ble gravid. Og jeg har tenkt at én gang, én gang, kommer de sikkert til å passe igjen.

Pføy.

Nå er det fire og et halvt år siden jeg var gravid sist. Og jeg har endelig forstått det. Klærne jeg brukte før jeg ble gravid, kommer aldri, aldri (!) til å passe igjen.

 

 

Når kleshengerne  støver ned, er det kanskje på tide å ta hintet. 

 

 


Denne utrolig kule jeanstoppen var en av favorittene. 

 


No way. Kommer aldri til å skje igjen. 

 


Digger denne singleten. Men jeg lover deg, den er ikke like fin på kvapsete muffinsmage som på flat mage. 

 


Er ikke denne kjolen kul? Nå får jeg ikke igjen glidelåsen bak. Har ikke sjans. Enda jeg holder inn magen alt jeg klarer og ikke puster. 



Denne hadde jeg på da  jeg møtte mannen. Gode minner. 

 



Ha ha ha. Denne kommer jeg heller aldri til å bruke igjen. Den lå nederst, bakerst under de altfor små treningstoppene mine. No more intervalltrening på meg. Hater det. Og jeg har sluttet å gjøre ting jeg egentlig hater. 

 

Så farvel alle klær i størrelse 38. Farvel alle klær som er trange over magen. Farvel alle mine små favoritter. 

Nå skal jeg endelig begynne å kjøpe nye, fine klær i riktig størrelse i stedet for å vente på å passe inn i de gamle klærne mine. 

For det kommer aldri til å skje. 

 

Flere her som tar vare på gamle klær i håp om at de en gang skal passe igjen? (Selv om årene går) (Og går)

 

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

Les også: Kjære rumpa mi

Les også: Jeg sitter bom fast

 

PS: For flere oppdateringer fra smålubben mamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

  

 

.

Hvorfor har syriske flyktninger så mye penger?

Lykkejegere, ropes det om. Det er ikke synd på de flyktningene som kommer seg helt opp hit til oss. Det er kun de med penger som kommer hit. Og de er bare lykkejegere. De har iPhone og fine klær. De har det egentlig bra, men vil ha det enda bedre.

 



 

Hvorfor har mange av de syriske flyktningene penger?

Fordi før krigen brøt ut i Syria, var store deler av landet rimelig velfungerende. Mange hadde gode jobber, bodde i gode hus, hadde fine klær og grei økonomi. Akkurat som deg og meg. Folk levde sine liv med jobb, skole, lekser, middag, venner, tv og iPhone.

Så ble det borgerkrig. Og med krigen fulgte bombing, voldtekter, tortur, lemlesting og drap.

Folk fikk husene sine bombet sønder og sammen. Folk mistet familiemedlemmene sine. Folk mistet sine barn, sine ektefeller, sine foreldre.

Folk flyktet.

Noen av flyktningene var fattige og vanskeligstilte. Andre hadde grei økonomi.

Noen av flyktningene har klart å komme helt opp hit til oss. Noen av dem har klart det nettopp fordi de hadde greit med penger i Syria.

Betyr det at vi ikke skal ta imot dem?

Selv om disse menneskene har penger og ressurser, er de like redd for sitt liv, for sine barn og for sin familie som de som ikke har penger.

Si at det bryter ut krig her i Norge. Og du og jeg må flykte nedover Europa. Tenk at huset ditt bombes, familien din blir splittet og livet ditt blir snudd fullstendig på hodet. Du vet at hvis du blir igjen i Norge, vil du dø. Dine barn vil også dø.

Du har både penger, fine klær og iPhone. Tenk om landene du søker tilflukt hos, spytter deg i trynet og ber deg dra tilbake til Norge for du har tydeligvis flust av penger og er bare en lykkejeger.

Jeg syns egentlig det er litt rart at så mange klager over at noen av flyktningene er ressurssterke. Hva med i stedet å snu det på hodet, og tenke at de kan bli en stor ressurs for landet vårt.

Er det sånn at dere som klager over lykkejegerne, bare vil ta imot fattige og uføre flyktninger? For jeg har ikke akkurat fått inntrykk av det heller.

Det viktigste for meg at de som kommer hit oppriktig trenger vår beskyttelse. At de har blitt jaget på flukt av en grusom krig. Det spiller ikke så stor rolle for meg hvilket liv de levde i Syria før de dro.

De som kommer hit til Norge er heldige. Det er det ingen tvil om. Men ikke bruk det mot dem. Det er lov å være velfungerende.

 

Har du forresten lyst til å bli med og hjelpe de mindre heldige flyktningene, har flere bloggere gått sammen og startet en innsamling her:

 



 

 

PS: For flere oppdateringer, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

  

 

.

GPS-sporing av barn - et overgrep

Hele seks av ti foreldre syns det er helt greit å utstyre barna sine med GPS for å kunne spore hvor de er. 

Det skriver Aftenposten.no

 

GPS

 

Jeg mener GPS-sporing av barn er et overgrep mot barnet.

Barn i dag blir overvåket 24 timer i døgnet. Vi henger over barna våre fra morgen til kveld.

Vi fjerner alle fysiske farer, slik at de ikke skal skade seg.

Vi organiserer fritiden deres og tar dermed bort den frie gateleken med venner. Leken der barna styrer selv. Leken der barna på egen hånd lærer å mekle, løse problemer og bli venner igjen etter krangler, uten at en trener eller en annen voksen lager regler og ordner opp.

Vi sender barna på SFO etter skolen slik at de skal slippe å være alene hjemme.

Vi organiserer og tilrettelegger fritiden deres slik at de ikke skal kjede seg.

Vi GPS-sporer de, slik at de ikke skal gå seg bort eller komme for sent til skolen eller til middag.

Vi later som det er til barnas eget beste. Vi later som at vi gjør alt dette fordi vi er gode foreldre som bare ønsker barna våre alt godt.

Men sannheten er at vi gjør det for å føle oss vel selv. For å slippe å kjenne på den dårlige samvittigheten som melder seg når vi ikke har full kontroll på barna våre. Vi gjør det for å slippe å gå rundt og være redd for at barna våre skal skade seg eller forsvinne på skoleveien. (Hvor mange barn forsvinner egentlig på skoleveien i Norge i dag?) Vi gjør det for å slippe å forholde oss til alt som er vanskelig, vondt, usikkert og utenfor vår kontroll.

Og mens vi voksne tilfredsstiller oss selv og våre behov for kontroll, frarøver vi barna våre friheten og gleden ved å være barn.

Vi frarøver barna våre muligheten til og utforske sine egne grenser. Til å klatre litt for høyt, og ramle ned og slå seg. Slik at de neste gang vet hvor høyt de faktisk burde klatre.

Vi frarøver barna våre å føle mestring.

Vi frarøver barna våre den deilige følelsen av å være alene hjemme uten at noen voksne henger over en.

Vi frarøver dem evnen til å kjede seg.

Vi frarøver dem evnen til å lære å løse konflikter med venner på egen hånd.

Vi frarøver barna våre retten til å føle spenning, risiko og mestring. Og vi frarøver dem retten til å være trist, lei, ensom, sjalu, sint og alle andre vonde følelser som vi voksne er så redd for at barna våre skal føle. Vi vil jo ha lykkelige, harmoniske barn. Hele tiden!

Vi undervurderer barna våre kraftig, og viser dem null tillit i vår egoistiske søken etter å tilfredsstille oss selv.

La barna få slå seg, bli redd, gå seg vill, være sint, krangle, sloss, tryne, gjøre rampestreker og glemme tiden. La dem få prøve og feile og finne løsninger selv.

La barn få være barn!

 

Les også: Kjære foreldre, ikke slukk stjernene

Les også: Stadig flere barn blir utbrent

Les også: Slipp barna fri

 

PS: For flere oppdateringer om frittgående barn, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

  

 

.

Må barn sitte stille for å lære?

Det er ikke like lett å sitte stille når man bare er fem, seks år gammel. For hva er egentlig den beste sittestillingen for en liten førsteklassing? Jo, det er den neste stillingen.  

Men må egentlig barna sitte stille for å lære?

I Danmark har de gjort et interessant eksperiment.

Skoleåret 2011/2012, fikk en førsteklasse på 27 elever ved den danske skolen Skolen ved Sundet, byttet ut de vanlige stolene sine med en Bobles Orm, som er et møbel med vippefunksjon.

 


Fra den danske skolen Skolen ved Sundet. Foto: Bobles

 

Skolen gikk sammen med barnefysioterapeut Louise Hærvig og Bobles barnemøbler for å ta et aldri så lite oppgjør med ideen om at barn må sitte stille for å lære.

Man tok to førsteklasser ved skolen, der den ene klassen ble en testklasse som fikk byttet ut stolene sine med Bobles Orm, og den andre klassen ble en sammenlikningsklasse, som fortsatte å sitte på sine vanlige stoler.

 

 




 

Og hva tror du skjedde?

Vel, den første uken med Bobles vippestoler i klasserommet, var preget av uro. Det var nye møbler og mye å undersøke for de små elevene.

Men så, etter den første uken, når barna hadde vent seg til de nye stolene sine, roet det seg.  

Etter 26 uker fortalte lærerne at klassen som fikk sitte og vippe eller rulle litt på stolen sin, hadde følgende resultater:

Barna klarte å sitte lenger på plassen sin

De kunne sitte lenger med en oppgave

Barna hadde lettere for å konsentrerte seg

Det ble generelt mindre uro i klassen

 


Ormen kan brukes både loddrett og vannrett. Foto: Bobles

 

Siden har flere danske skoler fulgt etter, og byttet ut elevenes stoler med Bobles Orm.

Barnefysioterapeuten sier følgende etter prosjektet:

«At barns trang til bevegelse, spesielt i klasserommet, skal imøtekommes, har for meg vært den største fornøyelse å jobbe med - for det tror jeg på!»

 

Viseinspektør, Annette Vistesen ved Skolen Ved Sundet har følgende kommentar:

«Det viktigste med Bobles Orm, er at den inkluderer alle barna som er naturlig urolig. De får ikke konstant beskjed om at de må sitte stille. Vi vet at barn er naturlig urolige, og vi vet at de trenger mange forskjellige stimuli for å lære. Her får de automatisk stimuli ved å sitte på ormen.»

 

Det er altså ikke så store bevegelser som skal til for at urolige barn får utløp for energien sin.

Og når jeg tenker etter, jeg jobber også mye bedre når jeg får sitte og vippe litt, rulle litt eller snurre litt på stolen min.

 


Foto: Bobles

 

//PS: For to uker siden, var jeg i København på en tur sponset av Hilton og Bobles. Formålet med turen var å teste ut om Hilton var et barnevennlig hotell, og samtidig sjekke ut Bobles nye lekerom på hotellet. Dette innlegget her, er verken sponset, krevd eller ønsket og er skrevet helt på eget initiativ nettopp fordi jeg tente veldig på dette skoleprosjektet.

 

Tror du barna må sitte stille for å lære? Og tror du dette hadde slått an i norsk skole?

 

Les også: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

Les også: Lykkelige barn sitter ikke stille

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

  

 

.

Dette må du ikke si til gravide

Vokt deg vel for hva du sier til gravide kvinner. De blir visstnok veldig fort krenket og såret. I hvert fall hvis vi skal tro jordmor Grethe R. Teigen ved Mamastork.

 





 

I et artikkel på Babyverden.no, sier hun at dagens gravide kvinner har blitt allemannseie, og at hun blir provosert på de gravides vegne når folk kommenterer størrelsen på magen deres eller begynner å gjette om det er en gutt eller jente der inne basert på magens fasong.

Tidligere har jeg lest utallige artikler om alt gravide kvinner føler seg såret over å høre, og alt som støter dem. Det er visstnok ganske mye.

Greit nok at man har kroppen full av hormoner, og kan begynne å gråte bare av at noen ser litt skjevt på en under graviditeten. Men er virkelig gravide kvinner så sårbare i forhold til kropp og mage?

Jeg personlig elsket magen min da jeg var gravid. Og jeg elsket all oppmerksomheten den fikk. Var jeg blant andre mennesker, enten det var på jobb, på kafé, på middag hos svigers eller i butikken, ble jeg sjeleglad hvis noen var interessert i å snakke om magen min.

Om noen syns den var stor, liten, satt høyt eller hang lavt, spilte da ingen rolle. Og hvis noen våget seg til å tippe kjønnet basert på magens form, syns jeg det var utrolig festlig. Jeg kunne diskutere magen min i timevis hvis noen gadd å engasjere seg.

Ja, jeg var til og med en sånn gravid dame som syns det var helt okei at folk tok meg på magen også. Akkurat på dette punktet kan jeg forstå at noen syns det er å tre over en grense, og jeg prøver å la være å stryke andre gravide over magen. Selv om jeg har veldig lyst.

Men syns virkelig norske gravide kvinner det er så sårende at andre kommenterer magen deres? Så sant det er gjort i beste mening og uten å være verken belærende eller stygg?

Hva mener du? Ble du såret hvis noen viste interesse for magen din da du var gravid?

 

Les også: Kates flate mage vs. min

Les også: Slipp magen ut, det er høst

Les også: Kjære nybakte mamma

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

  

 

Tynn og kløfri ull - det er faktisk gull

//Annonse

Ull er gull, er det noe som heter. Og det er faktisk ikke tull. I hvert fall ikke så lenge ulla er tynn, myk og kløfri. Og i tillegg ser skikkelig tøff ut. 

 


100 prosent kløfri merinoull fra Pierre Robert

 

Her i huset starter vi ullsesongen i september, og legger ikke vekk ulla før langt ut i mai. Siden Raufoss er et kuldehøl uten like (det er ikke uvanlig med temperaturer helt ned i minus 20 store deler av vinteren) er ull et must både for voksne og barn.

Høst og vår bruker barna ull alene under regntøyet og høst/vår-dressen. Når snøen kommer og temperaturen bikker nedover minussiden, fyller vi på med enten ett lag fleece eller enda ett lag med tykk ull utenpå ullundertøyet, før vi trer vinterdressen over.

Pierre Roberts ullundertøy til barn er så pass tynt, at det går fint an å bruke det under andre plagg.

 


Høstens farger. Tilgjengelig i landets dagligvarebutikker eller på pierrerobert.no

 

Ull er et genialt materiale som holder på mye fuktighet uten å føles våt. Blir man svett, vil fukten trekkes bort fra huden og ut i det ytterste laget, slik at man ikke begynner å fryse.

Derfor er det en fordel å bruke ull innerst mot huden og på føttene om vinteren. Ull har temperaturregulerende egenskaper, og regulerer både kulde og varme. Om vinteren har ull en varmeisolerende effekt.

 


Liker du ikke tydelige striper? Du finner også ensfargede trøyer og trøyer med svake striper blant høstens kolleksjon.  

 

Når vinteren er her, går knapt barna i annet enn ull. Jeg leverer den minste i barnehagen i bare ullundertøyet. Så kan hun leke og danse rundt i bare ulla inne. Når det er utetid, er det enkelt og fort gjort bare å tre yttertøyet over.

Derfor er det heller ingen minus at Pierre Roberts ullundertøy kommer i kule farger og design.

Eldstemann er plaget med eksem om vinteren, og det skal lite til før han klør. Derfor bruker vi kun merinoull på han. Merinoull har lengre og tynnere fibre enn andre ulltyper, og plagg i merinoull føles lette og myke mot huden og klør ikke.

 


Visste du at ull er selvrensende? Det betyr at du ikke trenger å vaske ullklærne så ofte. Det er digg da. De fleste småbarnsforeldre har mer enn nok klesvask eller. 
 

Høstens kolleksjon inneholder longs, langermede trøyer, tubehals og luer i 100 prosent merinoull, samt sokker i ullmix for god passform og elastisitet.

Pierre Roberts ulltrøye til barn fikk forresten terningkast seks og ble kåret til Best i Test i Foreldre&Barns store ulltest i fjor. 

 

 

 
Se på meg da, storebror!

 

En annen ting som er viktig for en sånn dyreverner som meg, er at Pierre Robert Group er helt tydelige på at de ikke tolererer uetisk og inhuman behandling av dyr.

Alle leverandørene forplikter seg til å overholde de etiske retningslinjene, som inkluderer krav til godt dyrehold og omfatter både gårdsdrift, transport av dyr, sikkerhet, bærekraft og generell velferd og mulesing. (Mulesing er et smertefullt inngrep som skal forhindre at fluelarver setter seg i huden på merinosauen.)

 

 
Ull fra glade, og fornøyde sauer. Det er viktig!

 

 

Har du forresten lyst til å vinne et sett ullundertøy til barn fra Pierre Robert?

Gå inn på Pierre Roberts facebook-side og delta i konkurransen, der to deltakere vinner hvert sitt ullsett.

Konkurransen varer frem til 25. september.

 

 

PS: For flere oppdateringer fra ullmamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

  

 

Vis meg din hverdagsmiddag

Ja, nå er det middagens tur.

Det kom inn flere hundre bilder da jeg etterlyste bilder av hverdagsmatpakker. Du kan se et lite bildegalleri på bloggen her. Ellers kan du sjekke #hverdagsmatpakke på Instagram for inspirasjon til billige, enkle og sunne matpakker som er kjappe å lage.

Flere har tatt kontakt med meg og lurt på om vi ikke kan kjøre det samme opplegget med hverdagsmiddagen.

For det er ikke så lett å finne nye og spennende middagsretter hver eneste dag, når man er sliten etter en lang dag, både store og små er sultne og man skal kjøre ungene på trening om tre kvarter.

 


En slager hver gang jeg er alene hjemme med ungene

 

En slager her i huset er ferdige fiskekaker med 80% fisk (de er faktisk veldig sunne og gode) med fullkornsmakaroni og raspet gulrot og kålrot. Med ketsjup på makaronien, sitron på grønnsakene og remulade på fiskekakene, blir det faktisk utrolig godt.

Det tar meg nøyaktig ti minutter å lage denne middagen. Sleng fiskekakene i panna, kok makaronien i sju minutter, og rasp grønnsakene mens du venter.

Kjapt, sunt og enkelt.

Men nå er det din tur. Post bilder av din favoritt hverdagsmiddag på Facebook eller Instagram med #hverdagsmiddag. Tagg gjerne meg også: @casa_kaos

Eller send meg en snap (casakaos). Jeg tar skjermdump av bildet ditt, og legger noen av bildene ut, sammen med bildene fra Insta og Face, i et felles bildegalleri på bloggen.

Så kan vi kanskje få noen gode tips og bli inspirert til å lage noen nye, kjappe hverdagsretter.

 



 

Kjør på!

Hva er din favoritt hverdagsmiddag?

 

Les også: Hva skjedde med hverdagsmatpakka?

Les også: Vis meg din hverdagsmatpakke

Les også: Når sunt blir usunt

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

  

 

.

Kall barna dine hva søren du vil

Kall barna dine Ola, Per, Kari eller Astrid.

Kall de Rainbow, Star, Storm eller Magic.

Kall de Paris, Austin, Sienna eller Brooklyn.

Kall barna dine opp etter slekta, byer, land, eventyr, årstider, kjendiser, blomster, værfenomener eller vindruer.

Kall barna dine akkurat hva du vil.

Teenager with a Badge

 

Jeg syns det er utrolig gøy at vår generasjon er så bevisst når vi gir navn til barna våre. Våre barns navn spenner helt fra det stødige og tradisjonelle til det kreative og morsomme. De fleste foreldre velger navn som betyr noe for dem.

Navneforsker Benedicta Windt-Val er ikke enig. Hun mener barnas navn har blitt foreldrenes egotripp, og at slike kreative navnevalg er et uttrykk for manglende respekt for barnet som person og for barnets integritet.

I en kronikk på NRK Ytring, skriver hun at trenden i vår tid er at foreldrene tar egne interesser og prosjekter som utgangspunkt når de skal velge navn til barna. Som for eksempel stedet der barnet ble unnfanget. Hun mener at barna våre blir omvandrende reklameplakater som løfter frem foreldrenes identitet.

 


Fra NRK Ytring

 

Kronikkforfatteren mener det var bedre før, for da valgte foreldre navn til barna som pekte på egenskaper de ønsket barna skulle få, eller navn som skulle medføre en lykkelig skjebne.

Som for eksempel å gi guttene dyrenavn som Bjørn, Ulv og Orm, som skulle overføre dyrets styrke og ferdigheter til barnet. Eller navn etter våpen som Odd eller Geir, som betyr spyd.

Eller gi jentene navn med en henvisning til guder som skulle beskytte dem, for eksempel Astrid, som betyr ?vakker kvinne beskyttet av gudene?. 

Navneforskeren mener man bør ha i tankene at den lille babyen skal bli et voksent menneske en gang.

Men hva om den lille gutten som ble oppkalt etter den store, sterke bjørnen, eller den farlige ulven, ikke vokser opp til å bli verken stor, sterk eller farlig, da? Hva om lille Ulv ender opp som gartner. Og vakre Astrid blir kickbokser, som langt fra trenger noen beskyttelse fra gudene. Og hva om Orm finner lykken i livet gjennom synkronsvømming.

Benedicta Windt-Val skriver:

«Det kan ikke være morsomt å komme på et jobbintervju og presentere seg med et navn hentet fra en barnebok når man er blitt en voksen mann som gjerne vil gjøre et sterkt og modent inntrykk.»

Men hva i alle dager vet hun om det? 

Vi kan da ikke gi alle gutter tøffe navn fordi det kan hende de syns det er dumt å presentere seg med et navn hentet fra en barnebok når de egentlig vil gjøre et sterkt og modent inntrykk på et jobbintervju.

Navneforskeren etterlyser respekt for barnet som person og for barnets integritet. Men det gir vel ikke mer respekt å kalle guttene sine opp etter tøffe dyr og redskaper, med en tydelig forventning om at guttene skal bli store, tøffe og sterke, enn å kalle barna opp etter en by man har en historie i, eller en barnebokfigur man har et sterkt forhold til, kanskje helt tilbake til egen barndom?

Dessuten, dersom foreldrene giftet seg i Paris, vil det ikke gi både rotfeste og en dypere mening for barnet å bli kalt opp etter byen foreldrene giftet seg i?

Når vi sitter der på barselhotellet med den lille bylten i armene, er det umulig å vite hvordan barnet kommer til å bli når han eller hun vokser opp. Vi kan tro, vi kan håpe og vi kan ønske. Men vi vet ikke.

Og siden vi ikke vet, må vi pent bare ta sjansen, og gi barna et navn vi tror passer dem, og som vi tror de blir fornøyd med. Og ikke minst, et navn som vi foreldrene også liker. Vi skal tross alt si det noen tusen ganger i årene som kommer. 

Kanskje vokser barnet opp og syns det er mest komfortabelt med et navn som alle andre har. Eller kanskje vokser barnet opp og syns det er helt supert å ha et navn ingen har hørt om en gang. 

Så kall barna dine hva søren du vil.

Det er sjelden jeg hører om voksne folk som har fått livet sitt ødelagt på grunn av navnet.

Hva tenkte du på når du skulle gi barna dine navn?

Og liker du ditt eget navn?

 

Les også: Vi stopper ikke mobbing ved å gjøre alle barn like

Les også: Dette skader barnet ditt

Les også: Alle gjør feil, og det er helt OK

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

  

 

.

Slipp magen ut det er høst

Endelig er høsten her. Endelig kan vi slappe av.

Elegant plus size woman in funny pose


 

Her er ti grunner til at høsten er helt topp:

1 Vi kan la pelsen gro. Vi kan dra på oss langbukser og vente helt til våren igjen med å barbere leggene. Og den stakkar røde og nuppete bikinilinja kan få hvile i fred.

2 Slipp ut magen. Det er slutt på å holde inn magen i florlette sommerkjoler.

3 La puppene dingle. Endelig kan vi droppe push up-bh-er og bikinioverdeler. La puppene dingle akkurat sånn de vil under tykke, varme strikkegensere.

4 Gi cellulittene fred. Etter å ha blitt målt opp og ned under små bikinitruser i flere måneder, kan endelig cellulittene slappe av i sidrumpa treningbukser.

5 Vi kan gjemme bort tærne. La tåneglene vokse og neglelakken flasse. Og den harde huden på hælene skal få være i fred hele vinteren.

6 Ingen mer slitsom peeling. Finnes det noe mer slitsomt og tidkrevende enn å peele kroppen?Legg kroppspeelingen tilbake i badeskapet, helt bakerst, bak rettetang og barberblader.

7 Se på tv hele lørdag formiddag. Nå kan vi endelig sitte inne under et tykt, mykt teppe, og se på tv og drikke kakao med krem hele lørdag formiddag. Uten dårlig samvittighet for at vi burde være ute i det fine været.

8 Spis boller. Og vi kan bake boller med sjokoladebiter og steke vafler som vi kan kose oss med til kakaoen. Nå kan vi vente med slankingen helt til våren igjen. 

9 Sleng deg ned i sofaen. Når ungene har lagt seg om kvelden, kan vi slenge oss ned i sofaen og se på tv, istedenfor å sette oss ut på verandaen, for det er jo tross alt sol og 18 varmegrader ute.

10 Vær deppa. Det er lov å være litt deppa og melankolsk. Og det er faktisk utrolig deilig. Det er slitsomt å være sommerglad hele tiden.

Hva liker du med høsten?

 

Les også: Slik får du bikinikropp

Les også: Netthandel fail

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

  

 

.

Bli med bloggerne og hjelp flyktningene

Man blir så maktesløs når man ser alle bildene som ruller over skjermen, alle overskriftene i avisene og alle artiklene på nettet. 

Jeg er ufattelig glad for at jeg sitter her i trygge Norge og kan forholde meg til dette på avstand.

Jeg får lyst til å vekke ungene mine når de sover bare for å gi dem en stor klem og fortelle dem hvor høyt jeg elsker dem. Og jeg får lyst til å hente  dem i barnehagen og skolen og ta dem med hjem og bare holde rundt dem. 

Vi er så utrolig heldige. 

 



 

Nå har flere norske bloggere gått sammen for å støtte flyktningene. Vi har startet en innsamling kalt Forente bloggere. 

Med på laget er Ida Wulff, Styleconnection, Pappahjerte, Marthe Borge, Kristina Andersen og Speiltvillingene.

Gå inn her og bli med og gi en slant du også. 

Og har du en blogg, blir vi veldig glad hvis du deler aksjonen. 

Klarer vi å samle inn 100.000 kroner?

 

På forhånd, tusen takk. 

 

PS: For flere oppdateringer fra casakaos, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

  

 

.

Bare hopp i vanndammene du, gutten min

//Annonse

Han løper bortover veien. Klask, klask, klask, sier det hver gang de små føttene treffer den våte bakken.

 



 

Han leker at de fire søledammene som ligger på rekke og rad er lava. Klarer han hoppe over dem? Tør han gå gjennom?

 




 

 

 

Han hinkehopper et lite stykke, før han tar noen lange skritt. Bare for å måle hvor mye beina har vokst i sommer. Han snur seg etter hvert skritt for å måle avstanden mellom fotsporene.

Jo, han har nok vokst en hel del.

Føttene vil løpe igjen. Når han kommer til det gamle treet i grøften, utenfor huset til fru Hansen med den lille hunden, slenger han fra seg ranselen i veikanten og klatrer helt opp til toppen.

Så kaster han seg utfor og lander på bakken med begge beina. Han må ta seg for med hendene i gresset denne gangen. Neste gang skal han klare det uten å ta seg for, tenker han mens han plukker opp ranselen og løper videre.

Han tar en snarvei gjennom Hansens hage. Han ramler i det høye, våte gresset og får våte merker på knærne.  

Han børster bort litt jord og et par gule blader som har limt seg fast til buksestoffet, og løper videre.

Med høsten kommer regn, våte veier med vanndammer, vått gress og sleipe, gule blader. Og med en aktiv femåring i hus, får jeg daglig nærkontakt med disse fargerike og våte høstsymbolene.

Det kan være en utfordring å finne sko som holder de aktive føttene tørre og varme.

 



 

På denne tiden av året, spesielt på de våte dagene, blir joggesko blir for lette og tynne. Støvler blir for tette og klumsete for små treklatrere, og vintersko blir for varme.

Det kan være lurt å investere i en god overgangsko.

Hos Eurosko, får du tak i sko fra IN2. De er hundre prosent vanntette og pustende. Skoene har en sympatexmembran som ligger som et tynt materiale inne i skoen, mellom yttermaterialet og fôret. Membranen stopper vind og vann utenfra, samtidig som den slipper ut varme og damp. Dermed holder føttene seg både tørre og varme uten at de blir svette og fuktige.

Overdelen på skoene er av kraftig tekstil og beskytter mot kulde og regn.

Disse skoene fungerer perfekt som høstsko for aktive barn som ikke alltid hopper over vanndammene.

Og så ser de utrolig kule ut også.

 

Skoene kommer med strikklisser som er enkle å stramme. Dette er en høy modell som går litt opp over ankelen.  

 

Så bare løp du, lille gutten min. Bare hopp i alle vanndammene du møter på skoleveien, klatre i trærne og løp i det våte gresset. Det går helt fint. 

Men bare en ting: Kan du være så snill å la være å putte meitemark i bukselomma og glemme dem der? 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

  

 

 

.

http://track.adform.net/C/?bn=8010603 1x1 pixel counter :

Når mannen har ansvar for barnehagefoto

"Husk at Lillesøster skal ta barnehagefoto på fredag da", ropte jeg fra kjøkkenet. 

"Ja da", svarte mannen fra stua. "Husker det".

 

Senior adult photographer shooting punk kid over white background

 

Jeg skulle til Oslo og bli der i noen dager. 

Jeg skrev "Husk barnehagefoto" på kalenderen på kjøkkenet med rød tusj. 

Så la jeg frem den grønne kjolen hun skulle ha på seg, og minnet mannen på at han skulle lage musefletter på henne. Jeg må innrømme jeg ikke er helt fornøyd med sveisen hennes etter hun klippet seg selv tidligere i sommer

Så dro jeg til Oslo. Jeg hadde mine tvil, men valgte likevel å la tvilen komme mannen til gode. 

Tror du han husket det?

Vel, denne disse meldingene gikk mellom Raufoss - Oslo fredag kveld: 

 

 







Og la meg bare få legge til: hun hadde ikke jeans. Hun hadde en slitt, blå, sidrumpa treningsbukse, og en grå utvasket t-skjorte på.

Gjett om jeg gleder meg til årets barnehagebilder er ferdig!

 

Tar du sjansen på å la mannen fikse barna når de skal ta bilde?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

 

.

Ren flaks

Det er mye jeg gjør riktig som mor.

Det er mye jeg gjør feil også, for all del, jeg prøver og feiler stadig vekk. Men det er faktisk en del ting jeg virkelig får til.

 



 

Som legging. Vi har aldri hatt problemer med å få barna i seng. Når klokka begynner å nærme seg åtte, strekker de seg i sofaen, gjesper og smatter litt mens de spiser havregryn og ser barne-tv.

Så tusler de etter meg inn på badet, pusser tenner, vasker hender, tisser og kryper opp i sengene sine. Vi leser og synger, og så legger de de små hodene sine ned på putene og lukker øynene.

Når mine to kråker blir trøtt, blir de nettopp det. Trøtt. Mange barn blir overtrøtte og helt bajas når det nærmer seg leggetid. Mine barn er bajas hele dagen ellers, men når kvelden kommer, roer de seg ned og gjør seg klar til leggetid.  

Supermamma?

Nehei, ikke i det hele tatt.

Visst kunne jeg klappet meg selv på skulderen, tatt all æren selv og skyldt den uproblematiske leggingen vår på mine pedagogiske korrekte rutiner og mine eksepsjonelt gode foreldreegenskaper.

Kanskje kunne jeg til og med stukket hodet frem og skrytt litt av det, mens jeg ristet på hodet og rynket på nesen til de som ikke hadde like enkle legginger.

Kanskje kunne jeg tenkt at de som har bajasbarn om kvelden og problematiske legginger nok ikke er like gode foreldre som meg. Og at jeg har skjønt noe de ikke har skjønt.

Men sånn er det ikke.

For våre enkle legginger handler kun om én ting: Flaks. Ren flaks.

Jeg har barn som er skrudd sammen slik at de blir rolige når de blir trøtte. Jeg har barn som liker å sove. Ikke lenge om morgenen (dessverre), men de liker å legge seg i sengene sine om kvelden og de liker å sove.

Jeg har hatt flaks på flere områder også.

Ta grønnsaker, for eksempel.

Mine barn spiser grønnsaker. De spiser gulrot, brokkoli, blomkål, asparges, rosenkål, tomat, agurk og paprika. Det spiller ingen rolle om det er rått, kokt, stekt, dampet eller gratinert. De spiser grønnsaker til det tyter ut av ørene deres.

Er det min fortjeneste? Er det fordi jeg introduserte dem for grønnsaker på akkurat riktig tidspunkt da de var små? Er det fordi jeg gjør som ekspertene råder og lar dem få være med og lage maten slik at de føler eierskap til den, jevnlig setter oppkuttede grønnsaker frem foran dem, tilbyr dem grønnsaker uten å mase, leser barnebøker om grønnsaker og snakker pedagogisk riktig til dem om grønnsaker?

Absolutt ikke.

Det er ren flaks. Mine barn liker rett og slett grønnsaker. Så enkelt er det.

Det samme med fisk, forresten. De spiser all slags fisk med like stor selvfølge som de spiser kjøttboller.

De tar tran også. Hver eneste kveld. Null problem. De gaper som små fuglunger og jeg kjører skjeia inn i kjeften på dem. Ikke en rynke på nesen. Ikke ett eneste «æsj» eller «blæh».

Ren flaks.

De liker også å bade, og vasker villig både hår og ører.

Den eldste er kjempeflink til å huske alt han skal ha med seg i skolesekken hver dag, og han vet nøyaktig hvor akkurat den permen og hvor akkurat den bibliotekboka er. Han vet alltid hvor fotballskoene, Verdens beste SFO-dvd-en og den nye blå t-skjorten er. Full oversikt. Og ikke bare på sine egne ting. Finner jeg ikke mobilen min, er det bare å spørre femåringen. Han vet garantert hvor den er.

Den yngste kan kopiere en dans helt nøyaktig etter å ha sett den én gang på tv. Hun tar beskjeder med en gang, og har sjelden behov for å opponere mot regler og grenser. Trassalderen var en drøm.

Igjen, ren flaks.

Det kunne ikke falle meg inn å ta æren for dette og pirke på foreldre som ikke har kveldstrøtte og grønnsaksspisende barn.

Av og til har man bare litt flaks.

Har du flaks med noe i barneoppdragelsen?

 

Les også Mammadamens fine innlegg om å få de barna man fortjener.

Les også: Mine ufordragelige barn

Les også: Du får de barna du fortjener

 

PS: For flere oppdateringer fra en passe god mamma med litt flaks, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

.

Noen ganger må man ta upopulære valg

Noen ganger må man ta valg som andre syns er rare. Noen syns kanskje til og med valgene er forkastelige. Valg som andre folk, i andre livssituasjoner ikke forstår. Men valg som er til det beste for deg og din familie.

 



 

Etter jeg fikk barn, har jeg virkelig forstått viktigheten av å prioritere.

Jeg rekker ikke alt, jeg orker ikke alt, jeg gidder ikke alt.

Derfor har vi sammen funnet ut hva som er de viktigste verdiene og prioriteringene i vår familie, og så lar vi resten mer eller mindre seile.

 

Dette er ikke viktig for oss:

Ryddig hus. Vi lever fint med litt rot og noen hybelkaniner.

Fest og kake. Vi holder ikke storslåtte barnebursdager med trelags Frost-kaker.

Middag. Det er ikke veldig viktig for oss at alle spiser middag sammen hver dag, eller at alle sitter ved bordet til alle er ferdig med å spise. Noen ganger spiser vi middag til forskjellige tider. Det hender vi kompenserer med felles kveldsmat i stedet.

Å være sammen hele tiden og dyrke barna. Vi er en familie med fire, til tider fem, medlemmer. Alle har sine interesser, ønsker og behov som skal dekkes. De voksne også.

Regler og forbud. Vi har ikke strenge regler eller forbud mot ting som hopping i sofaen, putekrig over stuebordet og dansing på stolen under middagen. Vi har to veldig aktive og kreative barn. Vi tåler kaos, og sofaen vår er billig.

Å fotfølge barna. Barna våre har mye frihet. Med frihet følger også ansvar. Det fungerer utmerket for vår familie.

 

Dette er viktig for oss:

Egentid. Mannen og jeg trenger både tid sammen uten barna, og hver for oss alene. For å få til det, hender det for eksempel vi venter med å hente barna i barnehagen selv om vi slutter en time tidligere på jobb. Eller vi sender barna i barnehagen selv om vi har fri hele dagen.

Jobb. Både mannen og jeg er veldig glad i jobbene våre, og i perioder både jobber og reiser vi mye.

Lave skuldre! Det er ikke alltid vi får det til, men vi prøver så langt det lar seg gjøre ikke å stresse. Føler vi noe blir stress, er vi raske med å droppe det eller senke lista.

Normal høflighet. Vi er opptatt av at alle skal være snille og greie og vise normal høflighet, både for hverandre og andre. Det er her vi legger inn støtet i barneoppdragelsen. Så er det ikke så viktig for oss at barna spiser pent, snakker med innestemme og sitter stille.

Masse kos. Vi er en ordentlig kosefamilie, og jeg gruer meg til den dagen ungene blir for store til å sitte på fanget og kose.

Kvalitetstid. Kvalitetstid for oss er ikke å sitte på gulvet og leke med ungene mens vi glor oss i hjel på dem. (Grøss, noe så kjedelig). Kvalitetstid for oss er alt fra å lage mat sammen, gjøre husarbeid, sitte rundt spisebordet og småprate mens vi voksne jobber litt og barna gjør lekser eller tegner, eller det kan være å se en film sammen, gå en tur eller rydde i hagen. Kvalitetstid er hverdagstid for oss.

 

I morgen tidlig, mellom halv ti og ti en gang, skal jeg på God morgen Norge på TV2 og snakke om tid og prioriteringer.

Dit kommer også Cecilie Thunem-Saanum, foredragsholder og rådgiver innen kommunikasjon og tidsbruk. Hun har også gitt ut boken «Tid til alt», som faktisk ligger på nattbordet mitt akkurat nå.

Syns du det er vanskelig å prioritere i en hektisk hverdag?

 

Les også: Den slitsomme kvalitetstiden

Les også: Lykkelige barn sitter ikke stille

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

  

 

.

Hvor lenge er snart?

//Inneholder annonselenke

Jeg var ute og reiste med fireåringen i helgen.

 



Først tok vi tog fra Raufoss til Oslo.

«Er vi fremme snart?» spurte Lillesøster før vi i det hele tatt hadde rukket å sette oss ned.

«Ja, om to timer», lo jeg og fant frem matpakkene våre.

«Er vi fremme snart nå da?» knirket hun da vi passerte Kjelsås.

«Ja, nå er vi snart fremme», sa jeg. «Nå er det ikke lenge igjen».

«Men hvor lenge er egentlig snart da?» sa Lillesøster ti minutter senere.

Tja, tenkte jeg. Hvor lenge er egentlig snart?

«Er det tre?» spurte hun.

«Tre hva da?» svarte jeg.

«Tre? Er snart, tre?» spurte hun utålmodig og sukket høyt og dramatisk.

«Mener du tre minutter?» svarte jeg og klappet henne på hodet.

Lillesøster heiste skuldrene opp til ørene og slapp dem fort ned igjen.

«Tre!» ropte hun og holdt opp tre fingre.

Det samme spørsmålet fikk jeg da vi ventet på flytoget. Og da vi satt i flytoget på vei til Gardermoen. Og igjen da vi ventet på å borde flyet. Og da flyet var forsinket.

«Skal vi ikke fly snart?» spurte hun da vi satt godt plantet i flysetene våre.

«Jo da, vi skal nok fly snart», sa jeg og prøvde å få luft ut av de små luftblåserne på bagasjehylla over hodet.

«Hvor lenge er snart, da?» hvinte Lillesøster med oppsperrede øyne.

Hun så på meg met et intenst blikk. Hvor vanskelig kunne det være, liksom. Bare gi meg et skikkelig svar. Hvor lenge er snart!

Flyet lettet omsider. Men jeg er usikker på om det var innenfor betegnelsen «snart».

Vel fremme på hotellet, bestilte vi middag. Lillesøster bestilte spagetti med ketsjup.  

«Den kommer nok snart», sa jeg da hun knep sammen øynene og strøk seg over magen.

Fireåringen knep øynene enda mer sammen og så på meg med et lynende blikk.  

Jo da, det er koselig å reise på tur med barn. Og er du ikke helt avskrekket etter dette innlegget, får du nå ti prosent avslag på alle hoteller hos Hotels.com gjennom Cuponation. Du finner forresten flere gode rabattkoder hos Cuponation, og kan spare litt mer på kleshandelen, skokjøpet eller flyreisen neste gang du handler på nett.

Men det kan være lurt å tenke ut hvor lenge snart er før dere reiser.

Jeg har ingen anelse.

Har du?

 

Les også: Dette må du tåle av barn på fly

Les også: Ingen skam med hemmeferie

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

  

 

.

Hvordan stå imot kjøpepresset?

Jeg leser på Side2 om lille Anders som kom i hjemmelaget kostyme til sjørøverfest i barnehagen. Stolt og glad troppet han opp med pannebånd, stripete genser og oppklippede bukser i ekte sjørøverstil.

Men i døra møtte han barn i dyre Kaptein Sabeltann-kostymer. De så rart på han og sa han var en rar og stygg pirat.

 


Faksimile fra Side2 

 

De fleste av oss får vondt i både hjerte og magen når vi leser om lille Anders.

Sånn skal det ikke være!

Men sånn er det.

Barn kan være fryktelig stygge og slemme mot hverandre. Det er på ingen måte greit, men sånn er det. Det er ikke alltid barn skjønner at det de sier sårer.

Her i huset har vi alltid gått for hjemmesnekret. Både til halloween, karneval, nissefest, lucia og andre arrangementer der barna skal kle seg ut. Jeg er ingen tilhenger av å kjøpe dyre kostymer til barna. Vi bruker det vi har liggende hjemme: gamle klær, pysjer, oppklipte laken og andre ting vi finner.

Av og til supplerer vi med ansiktsmaling, et plastsverd eller hoggtenner fra Nille.


Fra halloween i fjor. Lillesøsters i storebrors Hulken-pysj. Storebror i skjelett-pysj. Skumlere blir det ikke. 

 

 

Det har gått bra så langt.

Og mange barnehager er veldig flinke til å oppfordre barna til å bruke det de har. 

Mine barn har aldri fått høre at de ser rare eller stygge ut i kostymene sine. 

Heldigvis.

Men hva gjør jeg den dagen det skjer?

Hva gjør jeg den dagen en av barna mine hinkehopper stolt og forventningsfullt mot døren i hjemmesnekret pirat- eller vampyrkostyme, og blir møtt av barn i dyre, flotte kjøpekostymer som ser rart på dem og sier de ser stygge ut.

Hva gjør jeg den dagen stolte smil blir byttet ut med nedovermunn og tårer fordi de andre barna mener de ikke ser bra nok ut i sine billige hjemmekostymer?

Jeg håper jeg ikke gir etter.

Jeg håper virkelig ikke jeg drar frem lommeboken og kjøper kostymer til flere hundre kroner for at barnet mitt skal få en fin fest. For det er virkelig ikke det slike fester handler om.

Men hvordan forklare et lite barn at det ikke skal bry seg om hva de andre sier, og at de er kjempefine akkurat sånn de er? I vår voksne verden er det logisk. I et lite barns verden er det ikke det.

Hvor lett er det egentlig å holde på egne prinsipper når barnet ditt gråter og ikke vil gå i de klærne du har funnet frem, for alle de andre har nye kostymer. 

Hvor lett er det å insistere på at hjemmesnekret er like bra som kjøpt når du vet at barnet ditt kommer til å bli ertet for det han eller hun har på seg. Og det som skulle være en morsom fest bare blir trist og leit. 

Jeg håper jeg ikke gir etter. 

Men det kommer ikke til å bli lett. 

Jeg tenker også på de som ikke har noe alternativ. Jeg har råd til å kjøpe fine kostymer til barna mine. Jeg kan velge. Hva med de som ikke kan det. Hva med de som sende barna sine på fest i billige hjemmelagede kostymer fordi de ikke har råd til å kjøpe nytt, enda de i verste fall vet at barna blir ertet for det.

Jeg kommer til å gjøre alt jeg kan for å overbevise barna mine om at hjemmelagde kostymer er helt supert. Akkurat som kjøpekostymer også er helt fint. Jeg mener, selvfølgelig skal barna som er stolt eier av en skinnende Kaptein Sabeltann-jakke få bruke den på sjørøverfesten. Det skulle bare mangle.

 


Store storebror. Skummel cyborg med linser, sminke, sølvpapir og fars altfor store jakke. 

 

Jeg håper også lille Anders kommer i hjemmelaget kostyme neste gang barnehagen hans arrangerer sjørøverfest. Og at han gjør det med hevet hode. 

Og så håper jeg så mange foreldre som mulig står imot kjøpepresset, og ikke føler de kjøpe dyre klær og kostymer de egentlig ikke har lyst til eller råd til å kjøpe.

For på karneval bør det være plass til alle. Både de med nytt, gammelt, kjøpt og hjemmesnekret. 

 

Hva gjør du når barna skal kle seg ut? Lager du selv, eller kjøper du?

Og syns du det er vanskelig å stå imot kjøpepresset?

 

 

Les også: Vi stopper ikke mobbing ved å gjøre alle barn like

Les også: Helt middelmådig, og stolt av det

Les også: Oppfør dere, foreldre

 

PS: For flere oppdateringer fra en passe god mamma, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

.

Alle foreldre gjør feil - og det er helt OK!

Da jeg skrev at jeg glemte å gi ungene mine frokost en dag, ble det hylekor på Facebook. Spesielt da Nettavisen delte innlegget på sine Facebook-sider.

Mange mente jeg ikke burde hatt barn og at barnevernet burde kobles inn sporenstreks.

 


Ups. Ingen frokost i dag, unger.

 

Heldigvis var det også veldig mange som synes det var helt innafor å glemme en frokost i ny og ne. Og det var spesielt én kommentar som jeg syns var veldig fin:

Jovisst kan du innkreve god mor medalje også i dag. Du har ikke bare glemt frokost, du har lært barna at problemer er til for å løses. Det er ikke så viktig hva man opplever, men hvordan man forholder seg til det som skjer. Godt jobba faktisk. Tenk på den du.

Og ja, akkurat det har jeg tenkt mye på.

For det å være en god forelder handler ikke om å gjøre alt riktig til en hver tid.

Det klarer ingen av oss. Ikke en gang de beste.

Alle glemmer noe innimellom. Det kan være å vaske sokker så ungene plutselig ikke har rene sokker å ha på seg. Det kan være matpakka, frokosten, kveldsmaten, fotballskoene, tannlegetimen, eller å bestille kinobilletter. Ja, noen glemmer til og med barna igjen på rasteplassen.

Av og til kommer vi for sent. Noen ganger til skolen, til barnehagen, til jobben, til avtalen, til ballett-treningen eller til toget eller flyet.

Noen ganger gjør vi ting vi angrer på. Kanskje var vi litt stresset og ble litt for sint da ungene nektet å legge seg.

Kanskje burde vi ha lekt litt mer med barna i går, i stedet for å slenge oss ned på sofaen foran tv-en.

Kan hende vi var litt for streng da vi truet med ikke noe lørdagsgodteri i tre uker fremover bare fordi poden ikke ville gi fra seg iPaden.

Sånt skjer.

Og så lenge det skjer av og til, tåler barna det helt fint. Man er ikke en dårlig forelder av den grunn.

Spørsmålet er hva man gjør med det etterpå.

Da jeg glemte å gi barna mine frokost, ringte jeg barnehagen og spurte om de kunne gi henne en brødskive fra matpakken hennes.

Ikke noe problem.

Jeg ga skolegutten en skive i bilen fra hans matboks.

Ikke noe problem.

Glemmer jeg å vaske sokker, finner vi helt sikkert en løsning på det og.

Og glemmer vi tannlegetimen, bestiller vi en ny.

Er jeg for sint, ber jeg om unnskyldning.

Er jeg for sliten til å leke med barna en dag eller i en periode, finner vi på noe fint sammen en annen dag.

Blir barna traumatisert av dette?

Nei, langt i fra.

De lærer tvert imot at problemer er til for å løses. At livet kommer med utfordringer som man må finne løsninger på hele tiden. De lærer at man kan gjøre feil, og at det er helt OK. Og best av alt, de ser at det finnes løsninger på det aller, aller meste.

Og kanskje er det vel så bra som å vokse opp med foreldre som aldri gjør noe feil.

Selv om jeg tviler på at slike foreldre i det hele tatt finnes.

Gjør du feil av og til?

 

Les også: En av fem foreldre blir altfor sint

Les også: Frekke barn og tafatte foreldre

Les også: Dette skader barnet ditt

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en passe god mamma som gjør masse feil, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

 

hits