hits

oktober 2012

Dobbel trass

”Fyyyy. Fy! Fy! Fy!”

Jeg holder pekefingeren skolerett helt oppi nesa til Lillesnuppa.

”Det er ikke lov å kaste mat på gulvet!”

Lillesnuppa på halvannet år har aldri fått skjenn før. Det har ikke vært nødvendig. Jeg fjerner fingeren og gransker henne. Skal hun begynne å gråte nå? Huke seg sammen i stolen sin og hulke. For så å gråte seg i søvn i kveld? Hun er jo så liten, og så sensitiv. Min lille engel.

Nam nam. Deilig mat som skal i magen, ikke på gulvet.

Snuppa ser på meg med store, blå øyne. Strekker ut armen og fisker opp en pastaskrue fra den grønne plasttallerkenen. Fører hånden mot munnen. Gaper høyt og plasserer pastaskruen der den hører hjemme.

”Flink jente”, sier jeg og klapper henne på hodet.

”Sånn skal det gjøres”.

Et ukjent smil kommer til syne på leppene hennes. Hun åpner neven igjen og tar en ny skrue. Jeg smiler og blunker til henne. Ser fornøyd hvordan hun fører hånden mot munnen. Stopper et lite øyeblikk før hun retter ut armen over stolkanten og åpner hånda så pastaskruen finner veien til verandagulvet. Uten å slippe blikket mitt ett sekund.

Jeg ser på henne med forskrekkede øyne. Hva var det for noe? Jeg blir målløs. Snuppa ser meg fortsatt rett inn i øynene. Tar en pastaskrue til og kaster den utfor stolen. Og denne gangen slipper hun den ikke. Hun regelrett kaster den ned. Løfter armen høyt over hodet og gir den fart med hele armen før hun åpner hånda så den treffer gulvet med et vått klask. Fortsatt uten å slippe blikket mitt.

”Fy! Fy! Fy!” sier jeg mens meg vipper pekefingeren taktfast mot nesen hennes.

Snuppa smiler søtt og blunker to ganger før hun snur seg mot storebror. Han sitter med åpen munn og ser helt skrekkslagen ut. Nå bryter han ut i et stort smil og hever armen for å gi snuppa en high five.

”Ikke”, sier jeg og tar tak rundt håndleddet hans tidsnok til å avbryte hyllesten.

”Du holder deg utenfor dette”.

”Søster kasta mat på gulvet”, roper han og klapper i hendene. Jeg kan formerlig lese hvordan det lille hodet hans jubler over endelig å ha fått en medsammensvoren. En partner in crime.

Jeg bøyer meg over hjørnet på bordet og sier med rolig stemme til Lillesnuppa: ”Hvis du kaster mat på gulvet en gang til, så flytter jeg deg vekk fra middagsbordet”. Jeg ser meg fort rundt, og peker mot grinda bak henne.

Sånn. Ikke mer oppmerksomhet til lillesøster nå. Nå spiser vi. Snuppa putter to biter i munnen. Jeg smiler stolt. Dette fikset jeg bra. Årets mamma.

Klask. Der lå nok en pastaskrue på gulvet. Jeg reiser meg brått, løfter opp hele stolen til lillesøster og setter henne inn mot muren med ryggen til oss. Går tilbake til stolen min og fortsetter å spise.

Næh, se på den kule fuglen der oppe a...

”Spis, Lillemann”, sier jeg til den lille gutten som sitter med åpen munn og oppsperrede øyne. Han ser fra meg, til snuppa og tilbake til meg. Gapet brer seg utover hele ansiktet til et stort smil. Han spidder to pastaskruer på gaffelen, bøyer seg over fatet sitt og prøver å skjule det store gliset.

Jeg kikker bort på snuppa. Hvordan reagerer hun på dette mon tro? Lille, søte jenta mi. Som aldri har gjort noe galt før. Vel okei, hun har mistet mat på gulvet tidligere. Men det var bare uhell. Var det ikke?

Hun sitter bare der. Kikker seg rundt. Ser opp på himmelen. Pirker på veggen. Gråter hun inni seg nå? Lille snuppa mi. Jeg går bort til henne og løfter stolen tilbake til bordet. Skyver den grønne plasttallerkenen foran henne. Ser strengt på Lillemann, og fortsetter å spise.

”Hva har du gjort i barnehagen i dag da, Lillemann?”

Klask, klask, klask, klask og klask. Ikke bare én skrue, men fem. På én gang. Og en neve kjøttdeig.

”Fyyyyyy”, sier jeg igjen og retter nok en pekefinger mot nesen hennes. Igjen ser hun meg rett inn i øynene mens hun griper nok en neve pasta og kaster den med full fart mot gulvet.

Lillemann fniser. Jeg sender ham det strengeste mammablikket jeg har, og bærer stolen med snuppa bort til veggen igjen.

”Hva hadde du gjort i barnehagen, sa du”, spør jeg igjen i det jeg setter meg.

Men Lillemann følger ikke med. Han har snudd seg bak frem på stolen og sitter og smiler til lillesøster. Som for øvrig har reist seg opp, snudd seg rundt og står og smiler tilbake.

Jeg sukker. Setter albuen i bordet og legger hodet i hånden. En epoke er over. En ny har begynt. Lillesnuppa er ingen lillesnuppe lenger. Hun begynner å bli stor. Snart har vi to trassunger i hus.

Hjelp!

Har du barn i trassalderen? Hvor gamle var de da den begynte? Og hvis du har større barn, hvor gammel var de da den gikk over?

 

 

 

Morgenmonster

Det begynte vel egentlig for to dager siden. Lillemann trengte ny pysj, og vi dro til butikken. Han fikk velge selv, og det ble en rød og fin Spider-Man-pysj.

Jeah. Spider-Man!

«Du må huske på at du ikke får sove med den i natt. Mamma må vaske den først», sa jeg hele veien til kassen.

«Ikke sant, Lillemann? Du skjønner det», forsikret jeg meg om gjentatte ganger på veien hjem.

Ja da, mamma. Det forsto han.

Tror ikke han fikk med seg et ord av det jeg sa, for da vi kom hjem var overraskelsen stor da han ikke fikk ta den på seg med en gang. Jeg var nære ved å gi etter. Men jeg har lest at nye klær er fulle av kjemikalier, og at små barn ikke under noen omstendigheter skal ha på seg uvaskede, nye klær.

Lillemann gråt seg i søvn mens jeg forsikret han om at i morgen, i morgen lille venn. Da skal du få sove i Spider-Man-pysjen din.

Åh nei. Pokker, var det første jeg tenkte da Lillemann kom inn døra fra barnehagen dagen etter.

«Spider-Man!» ropte han i det han stakk hodet inn i stua.

Pokker. Det hadde jeg helt glemt.

Jeg kastet umiddelbart pysjen i vaskemaskinen, men fikk den ikke tørr til leggetid.

Det ble en slitsom kveld. Lillemann kom inn på pysjen hvert kvarter hele kvelden gjennom. Jeg lot han få en våt pysj for å se om han brydde seg om det, hvilket han selvfølgelig gjorde. Han kastet seg ned på gulvet og gråt sine store, dramatiske tårer med gjentatte mellomrom helt fram til sengetid.

Ah, morgen allerede?

I dag våknet han klokken fem med et vræl. Det var mannens tur til å ha morgenen, men jeg fikk ikke sove. Den lille gutten hylte som en alarm helt til klokken seks.

”Uæææææh. Uæææææh. Uæææææh!”

Da stod jeg opp. Trøtt og sliten og drittlei hele den idiotiske spindelvev-kastende, hettekledde mannen i blå strømpebukse.

Søvndrukken kjeftet jeg litt på mannen som lot barna få sitte i sofaen og se på barne-tv og drikke varm melk på flaske før frokost. De skal jo spise frokost først. Og så sitte i sofaen og se på barne-tv og drikke varm melk fra flaske.

Jeg ble enstemmig sendt rett opp til sengs igjen med beskjed om å komme ned senere.

Mannen vekte meg etter halvannen time. Så dro han ut for å spille golf. Morgenmonsteret var plutselig alene med barna.

Både Lillemann og jeg er i et elendig humør. Lillesnuppa og. Selv om hun ikke har noen annen grunn til å være i dårlig humør enn at alle vi andre er det. Men det er jo for så vidt god nok grunn det.

Lillemann løper rundt og maser om alt og ingenting. Vil ha yoghurt. Vil ikke ha yoghurt. Vil lese bok. Nei, ikke den. Og ikke den. Vil ikke lese bok likevel.

Plutselig kommer jeg på at pysjen er tørr. Nå kan han få ta den på seg. Jeg er til og med villig til å sende han i barnehagen i pysjen, for husfredens skyld.

Med forventning og glede hentet jeg den rene og tørre pysjen fra tørkesnora, helt fri for kjemikalier.

”Se her Lillemann. Nå er Spider-Man ren og tørr og fin. Vil du ha på deg pysjen nå?”

Oh, som jeg angrer på at jeg i det hele tatt spurte.

”Næææææi”, hyler han og kaster Spider-Man veggimellom  Så slenger han seg dramatisk ned på gulvet igjen og slår de små nevene klask, klask, klask i steingulvet.

Så sint som bare en toåring kan bli.

Okei, tenker jeg og lister meg stille ut av rommet. Gjør Lillesøster klar, pusser tennene, børster håret og setter snuppa pent i sofaen.

”Sånn Lillemann. Da skal du få kle på deg. Så skal vi gå i barnehagen”, sier jeg med den lyseste stemmen jeg har.

Kanskje ble stemmen litt for lys, for den sprekker på toppen.

Jeg finner fram klær, og prøver alle triksene i boka for å få dem på.

”Skal vi kle på i senga? Neieh, ikke det. Skal vi kle på i sofaen? Nei, ikke det heller. Vil du stå på hodet i sofaen mens jeg kler på deg? Nei! Kle på selv? Nope. Kle på opp ned foran berne-tv? Absolutt ikke”.

”Nei, men da gidder ikke mamma mer”, sier jeg og kjenner hvordan hodepinen begynner å bre seg utover fra høyre tinning.

Jeg tar tak i den lille, sprellende kroppen og bærer ham inn i senga og begynner å kle på med makt. Men alle som har prøvd å kle på en illsint, sprellende toåring, vet hvor vanskelig det er.

Jeg får på underbuksa til slutt, men den den lille kroppen hopper ned på gulvet og river den rett av mens han roper: ”Nei! Nei! Nei!”

Lillesøster gråter fra sofaen.

”Nå er det nok”, roper jeg og retter pekefingeren mot han. Tørker en tåre og går ut i stua. Bærer en gråtende snuppe ut i senga, og en hylende Lillemann ut av soverommet.

”Uæææææh. Uæææææh. Uæææææh”, fra senga.

”Nei! Nei! Nei!” fra Lillemann.

Lemper sprellekroppen ut opp i sofaen, og lar få romstere rundt. Lillesøster vil ikke sove, og jeg orker ikke høre på gråtingen hennes. Så jeg plukket henne opp.

Så går jeg rundt der da. Med en gråtende, overtrøtt snuppe på armen og en fresende Lillemann i sofaen.

Da får jeg en melding fra mannen: ”God morgen. Håper det går bra med dere.”

Jeg hadde ikke tenkt å blande ham inn. Jeg hadde virkelig ikke det. Jeg unner han de golfdagene han har. Men jeg kunne jo ikke lyve heller.

”God morgen. Det går ikke bra i det hele tatt. Jeg får ikke kledd på Lillemann og Lillesøster bare gråter. Nå orker jeg snart ikke mer!”

Så ringer han, så klart.

”Skal jeg komme hjem?”

”Nei, du skal ikke komme hjem”, hulker jeg. ”Jeg fikser dette, jeg. Kos deg på golfbanen du”.

”Mener du det, eller sier du det og vil at jeg skal komme hjem likevel”.

”Nei, jeg mener det!”

Og så legger jeg på.

Lillemann finner plutselig ut at han vil ha banan. Han har glemt hva han egentlig er så sint for, og må finne på noe nytt.

”Banan! Banan! Banan!” går han rundt og roper og gråter om hverandre.

”Vi har ikke banan, Lillemann. Hvis du er sulten, kan du får noe annet å spise.”

”Uæææææh. Uæææææh. Uæææææh. Banaaaaan!”

Telefonen ringer igjen.

”Går det bra?”

”Nei, det går ikke bra! Og ikke spør, for da blir det så mye verre”, gråter jeg på skjelvende utpust.

”Jeg kommer hjem”.

Jeg prøver å legge Lillesøster igjen. Setter henne i senga og lukker døra. Lillemann har fått øye på skålen med smokker oppå mikroen.

”Tutti! Tutti! Tutti!” roper han og strekker seg opp mot kjøkkenbenken.

”Uæææææh. Uæææææh. Uæææææh” fra soverommet.

”Tutti! Tutti! Tutti!”

Jeg tar skålen med smokker, og tømmer den over Lillemann.

”Sånn, her har du tutti”, sier jeg og kaster meg ned i sofaen. Borer ansiktet ned i putene og holder for ørene.

Lillemann blir helt stille et øyeblikk. Vet ikke helt om han syns det er morsomt eller traumatisk å få alle smokkene i hodet. Han lander på det siste, og setter i gang hylekoret igjen.

Ti minutter senere kommer mannen inn døra. Jeg går rett opp og legger meg og sover til langt utpå dag.

Nå er Lillemann endelig i barnehagen, Lillesøster sover ettermiddagsluren sin og mannen har igjen våget seg ut på golfbanen. Jeg sitter her med verdens dårligste samvittighet og føler meg som verdens dårligste mamma.

Går rastløs rundt i huset og kikker på bøkene til Lillemann. Den kan vi lese når han kommer hjem. Den liker han så godt. Kikker på filmene hans. Elias! Den liker han. Kanskje vi skal se den i kveld. Ut på kjøkkenet og åpner kjøleskapet. Har vi kjøttdeig? Ja, det har vi. Da lager jeg spagetti og kjøttdeig til middag. Det er favoritten. Skal jeg bake en kake, kanskje?

Jeg vet at han kommer til å være glad for å se meg. Han kommer til å smile og fortelle om alt de har gjort i barnehagen i dag. Han kommer ikke til å nevne monstermorgenen med ett ord. Kanskje har han allerede glemt den.

Likevel føler jeg at jeg må stå skolerett ovenfor den lille mannen min når han kommer hjem. Nesten som å stå og vente utenfor døra til rektor når du vet du har gjort noe galt.

Har du hatt sånne monstermorgener før? Og har du noen triks for å komme gjennom dem med vettet i behold?

Minste motstands vei

«Kom igjen, Lillemann. Kjapp deg nå. Inn i bilen og ned på setet ditt», sier jeg og klapper i hendene mens jeg holder bakdøra åpen. Det er tidlig morgen og vi prøver å komme oss avgårde til barnehagen.

Hvor ble han av nå da?

«Lillemann. Kom igjen. Kjapp, kjapp».

Da jeg går rundt bilen for å se om jeg ser den lille rømlingen, oppdager jeg to bein som padler opp fra baksetet.

Selvfølgelig. Bakluka sto oppe.  Da skal han så klart klatre inn der, over lillesøsters vogn, over stolryggene og så inn på plassen sin. Hvis han ikke tar turen innom førersetet, ut døra der og så inn i baksetet da. Eventuelt ut døra på Lillesøsters plass i baksetet, inn døra på passasjersetet, mellom forsetene over til baksetet og så ned på plassen sin.

Før vi dro hjemmefra skulle han åle seg mellom fjerde og femte trappetrinn på vei ned trappa, for så å slippe seg ned på gulvet derfra. Lillesøster måtte krype to runder rundt stuebordet før hun til slutt krøp gjennom bordet, hvilket alltid fører til at hun reiser seg opp for tidlig og slår hodet i bordplaten.

            

Så måtte Lillemann klatre helt til toppen av grinda foran ytterdøra mens Lillesøster måtte ta omveien over alle skoene som lå slengt rundt uti gangen, i stedet for å krabbe rett fram og dermed få klar bane ut.

Når vi kommer fram til barnehagen, tar Lillemann den samme ruta ut av bilen som han tok inn. Bare motsatt vei.

Etter barnehagen, tar vi veien innom butikken for å kjøpe middag. Lillemann finner seg en sånn kurv med hjul på og går inn i butikken gjennom kassen med lengst kø. Helst med Lillesøster oppi kurven. Så kjører han i full fart rundt inne i butikken bøyd over kurven med hendene plantet på hver side mens de små beina spinner bortover gulvet. Det er veldig viktig ikke å misse en eneste vei gjennom reolene. Fram og tilbake og sikksakk mellom grønnsaker, grøt, bleier og brus.

Når vi står i kø, venter han til vi kommer akkurat så langt inn mot kassen at det ikke er noen vei tilbake. For å komme ut av køen må han klatre over eller mellom de store metallrørene i gjerdet som skiller køene fra hverandre. Så skal han tilbake inn i køen og ut igjen et par ganger. Lillesøster krabber etter.

Midt under middagen må Lillemann på do, og for å komme ut på badet går han rundt hele spisebordet og balanserer så møysommelig han kan på noen bøker som ligger på gulvet. Rører han gulvet, må han begynne på nytt igjen.

Etter vi har spist middag, kravler Lillesøster ned fra stolen på den siden som vender inn mot trappa, for så å krype under bordet, gjennom alle stolene og sope med seg all maten som har havnet på gulvet, før hun omsider kommer ut med et stort smil.

Når kvelden endelig senker seg og det er på tide å finne senga, kryper Lillemann først under peisen, bak tv-benken og ut på kjøkkenet der han kryper baklengs opp veggen for deretter å hoppe fra den ene kjøkkenstolen til den andre til han har vært innom alle sammen.

Lillesøster brøyter seg vei bak alle sofaputene, så sofaen ser ut som en nygravd grøft etterpå. Turen går videre under spisebordet igjen og ender opp under senga så hun må dras ut etter beina. Hvis hun da ikke tar runden gjennom trappegrinda og opp til toppen av trappa for å lene seg over rekkverket og vifte med armene mens hun skrattler så jeg får hjertet i halsen og ser for meg brukne armer og bein i alle retninger.

Når ungene endelig er i seng, går jeg rett ut på kjøkkenet, heller i en kopp kaffe og finner veien ut til stua og opp i sofaen. Det bruker jeg maks 15 skritt på. Hvorfor må barn alltid velge maksimum motstand vei?

Går dine barn lange omveier når de skal noe?

Lillemanns motortrøbbel

Jeg sa klart ifra før vi gikk:

"Okei. Du kan få ta med motorsykkelen din. Men da du kjøre på den hele veien til butikken og tilbake selv. Mamma må trille vogna til lillesøster og bære matvarene. Så mamma gidder ikke bære sykkelen for deg i tillegg".

Åh ja da. Lillemann nikket ivrig og lovde på tro og ære at han skulle kjøre den selv.

Og slik gikk det:

 

 

 

Nå også med bok: Føkk lykke! Kjøp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Følg @casa_kaos på Instagram: Instagram