hits

oktober 2012

Dobbel trass

”Fyyyy. Fy! Fy! Fy!”

Jeg holder pekefingeren skolerett helt oppi nesa til Lillesnuppa.

”Det er ikke lov å kaste mat på gulvet!”

Lillesnuppa på halvannet år har aldri fått skjenn før. Det har ikke vært nødvendig. Jeg fjerner fingeren og gransker henne. Skal hun begynne å gråte nå? Huke seg sammen i stolen sin og hulke. For så å gråte seg i søvn i kveld? Hun er jo så liten, og så sensitiv. Min lille engel.

Nam nam. Deilig mat som skal i magen, ikke på gulvet.

Snuppa ser på meg med store, blå øyne. Strekker ut armen og fisker opp en pastaskrue fra den grønne plasttallerkenen. Fører hånden mot munnen. Gaper høyt og plasserer pastaskruen der den hører hjemme.

”Flink jente”, sier jeg og klapper henne på hodet.

”Sånn skal det gjøres”.

Et ukjent smil kommer til syne på leppene hennes. Hun åpner neven igjen og tar en ny skrue. Jeg smiler og blunker til henne. Ser fornøyd hvordan hun fører hånden mot munnen. Stopper et lite øyeblikk før hun retter ut armen over stolkanten og åpner hånda så pastaskruen finner veien til verandagulvet. Uten å slippe blikket mitt ett sekund.

Jeg ser på henne med forskrekkede øyne. Hva var det for noe? Jeg blir målløs. Snuppa ser meg fortsatt rett inn i øynene. Tar en pastaskrue til og kaster den utfor stolen. Og denne gangen slipper hun den ikke. Hun regelrett kaster den ned. Løfter armen høyt over hodet og gir den fart med hele armen før hun åpner hånda så den treffer gulvet med et vått klask. Fortsatt uten å slippe blikket mitt.

”Fy! Fy! Fy!” sier jeg mens meg vipper pekefingeren taktfast mot nesen hennes.

Snuppa smiler søtt og blunker to ganger før hun snur seg mot storebror. Han sitter med åpen munn og ser helt skrekkslagen ut. Nå bryter han ut i et stort smil og hever armen for å gi snuppa en high five.

”Ikke”, sier jeg og tar tak rundt håndleddet hans tidsnok til å avbryte hyllesten.

”Du holder deg utenfor dette”.

”Søster kasta mat på gulvet”, roper han og klapper i hendene. Jeg kan formerlig lese hvordan det lille hodet hans jubler over endelig å ha fått en medsammensvoren. En partner in crime.

Jeg bøyer meg over hjørnet på bordet og sier med rolig stemme til Lillesnuppa: ”Hvis du kaster mat på gulvet en gang til, så flytter jeg deg vekk fra middagsbordet”. Jeg ser meg fort rundt, og peker mot grinda bak henne.

Sånn. Ikke mer oppmerksomhet til lillesøster nå. Nå spiser vi. Snuppa putter to biter i munnen. Jeg smiler stolt. Dette fikset jeg bra. Årets mamma.

Klask. Der lå nok en pastaskrue på gulvet. Jeg reiser meg brått, løfter opp hele stolen til lillesøster og setter henne inn mot muren med ryggen til oss. Går tilbake til stolen min og fortsetter å spise.

Næh, se på den kule fuglen der oppe a...

”Spis, Lillemann”, sier jeg til den lille gutten som sitter med åpen munn og oppsperrede øyne. Han ser fra meg, til snuppa og tilbake til meg. Gapet brer seg utover hele ansiktet til et stort smil. Han spidder to pastaskruer på gaffelen, bøyer seg over fatet sitt og prøver å skjule det store gliset.

Jeg kikker bort på snuppa. Hvordan reagerer hun på dette mon tro? Lille, søte jenta mi. Som aldri har gjort noe galt før. Vel okei, hun har mistet mat på gulvet tidligere. Men det var bare uhell. Var det ikke?

Hun sitter bare der. Kikker seg rundt. Ser opp på himmelen. Pirker på veggen. Gråter hun inni seg nå? Lille snuppa mi. Jeg går bort til henne og løfter stolen tilbake til bordet. Skyver den grønne plasttallerkenen foran henne. Ser strengt på Lillemann, og fortsetter å spise.

”Hva har du gjort i barnehagen i dag da, Lillemann?”

Klask, klask, klask, klask og klask. Ikke bare én skrue, men fem. På én gang. Og en neve kjøttdeig.

”Fyyyyyy”, sier jeg igjen og retter nok en pekefinger mot nesen hennes. Igjen ser hun meg rett inn i øynene mens hun griper nok en neve pasta og kaster den med full fart mot gulvet.

Lillemann fniser. Jeg sender ham det strengeste mammablikket jeg har, og bærer stolen med snuppa bort til veggen igjen.

”Hva hadde du gjort i barnehagen, sa du”, spør jeg igjen i det jeg setter meg.

Men Lillemann følger ikke med. Han har snudd seg bak frem på stolen og sitter og smiler til lillesøster. Som for øvrig har reist seg opp, snudd seg rundt og står og smiler tilbake.

Jeg sukker. Setter albuen i bordet og legger hodet i hånden. En epoke er over. En ny har begynt. Lillesnuppa er ingen lillesnuppe lenger. Hun begynner å bli stor. Snart har vi to trassunger i hus.

Hjelp!

Har du barn i trassalderen? Hvor gamle var de da den begynte? Og hvis du har større barn, hvor gammel var de da den gikk over?

 

 

 

Sjokoladesnok

Stakkar Lillemann som fikk kjeft for å ha snoket i sjokoladeskapet.

Stol under åpent kjøkkenskap. Det er da typisk små barns verk...?

Og så var det mannen gitt.Jeg fant han i vaskekroken blant bøtter og skittentøy. Der stod han og mumset i seg restene etter lørdagssjokoladen.

Det endte med at mannen fikk kjeft, og Lillemann fikk sjokolade.

 

 

 

 

Morgenmonster

Det begynte vel egentlig for to dager siden. Lillemann trengte ny pysj, og vi dro til butikken. Han fikk velge selv, og det ble en rød og fin Spider-Man-pysj.

Jeah. Spider-Man!

«Du må huske på at du ikke får sove med den i natt. Mamma må vaske den først», sa jeg hele veien til kassen.

«Ikke sant, Lillemann? Du skjønner det», forsikret jeg meg om gjentatte ganger på veien hjem.

Ja da, mamma. Det forsto han.

Tror ikke han fikk med seg et ord av det jeg sa, for da vi kom hjem var overraskelsen stor da han ikke fikk ta den på seg med en gang. Jeg var nære ved å gi etter. Men jeg har lest at nye klær er fulle av kjemikalier, og at små barn ikke under noen omstendigheter skal ha på seg uvaskede, nye klær.

Lillemann gråt seg i søvn mens jeg forsikret han om at i morgen, i morgen lille venn. Da skal du få sove i Spider-Man-pysjen din.

Åh nei. Pokker, var det første jeg tenkte da Lillemann kom inn døra fra barnehagen dagen etter.

«Spider-Man!» ropte han i det han stakk hodet inn i stua.

Pokker. Det hadde jeg helt glemt.

Jeg kastet umiddelbart pysjen i vaskemaskinen, men fikk den ikke tørr til leggetid.

Det ble en slitsom kveld. Lillemann kom inn på pysjen hvert kvarter hele kvelden gjennom. Jeg lot han få en våt pysj for å se om han brydde seg om det, hvilket han selvfølgelig gjorde. Han kastet seg ned på gulvet og gråt sine store, dramatiske tårer med gjentatte mellomrom helt fram til sengetid.

Ah, morgen allerede?

I dag våknet han klokken fem med et vræl. Det var mannens tur til å ha morgenen, men jeg fikk ikke sove. Den lille gutten hylte som en alarm helt til klokken seks.

”Uæææææh. Uæææææh. Uæææææh!”

Da stod jeg opp. Trøtt og sliten og drittlei hele den idiotiske spindelvev-kastende, hettekledde mannen i blå strømpebukse.

Søvndrukken kjeftet jeg litt på mannen som lot barna få sitte i sofaen og se på barne-tv og drikke varm melk på flaske før frokost. De skal jo spise frokost først. Og så sitte i sofaen og se på barne-tv og drikke varm melk fra flaske.

Jeg ble enstemmig sendt rett opp til sengs igjen med beskjed om å komme ned senere.

Mannen vekte meg etter halvannen time. Så dro han ut for å spille golf. Morgenmonsteret var plutselig alene med barna.

Både Lillemann og jeg er i et elendig humør. Lillesnuppa og. Selv om hun ikke har noen annen grunn til å være i dårlig humør enn at alle vi andre er det. Men det er jo for så vidt god nok grunn det.

Lillemann løper rundt og maser om alt og ingenting. Vil ha yoghurt. Vil ikke ha yoghurt. Vil lese bok. Nei, ikke den. Og ikke den. Vil ikke lese bok likevel.

Plutselig kommer jeg på at pysjen er tørr. Nå kan han få ta den på seg. Jeg er til og med villig til å sende han i barnehagen i pysjen, for husfredens skyld.

Med forventning og glede hentet jeg den rene og tørre pysjen fra tørkesnora, helt fri for kjemikalier.

”Se her Lillemann. Nå er Spider-Man ren og tørr og fin. Vil du ha på deg pysjen nå?”

Oh, som jeg angrer på at jeg i det hele tatt spurte.

”Næææææi”, hyler han og kaster Spider-Man veggimellom  Så slenger han seg dramatisk ned på gulvet igjen og slår de små nevene klask, klask, klask i steingulvet.

Så sint som bare en toåring kan bli.

Okei, tenker jeg og lister meg stille ut av rommet. Gjør Lillesøster klar, pusser tennene, børster håret og setter snuppa pent i sofaen.

”Sånn Lillemann. Da skal du få kle på deg. Så skal vi gå i barnehagen”, sier jeg med den lyseste stemmen jeg har.

Kanskje ble stemmen litt for lys, for den sprekker på toppen.

Jeg finner fram klær, og prøver alle triksene i boka for å få dem på.

”Skal vi kle på i senga? Neieh, ikke det. Skal vi kle på i sofaen? Nei, ikke det heller. Vil du stå på hodet i sofaen mens jeg kler på deg? Nei! Kle på selv? Nope. Kle på opp ned foran berne-tv? Absolutt ikke”.

”Nei, men da gidder ikke mamma mer”, sier jeg og kjenner hvordan hodepinen begynner å bre seg utover fra høyre tinning.

Jeg tar tak i den lille, sprellende kroppen og bærer ham inn i senga og begynner å kle på med makt. Men alle som har prøvd å kle på en illsint, sprellende toåring, vet hvor vanskelig det er.

Jeg får på underbuksa til slutt, men den den lille kroppen hopper ned på gulvet og river den rett av mens han roper: ”Nei! Nei! Nei!”

Lillesøster gråter fra sofaen.

”Nå er det nok”, roper jeg og retter pekefingeren mot han. Tørker en tåre og går ut i stua. Bærer en gråtende snuppe ut i senga, og en hylende Lillemann ut av soverommet.

”Uæææææh. Uæææææh. Uæææææh”, fra senga.

”Nei! Nei! Nei!” fra Lillemann.

Lemper sprellekroppen ut opp i sofaen, og lar få romstere rundt. Lillesøster vil ikke sove, og jeg orker ikke høre på gråtingen hennes. Så jeg plukket henne opp.

Så går jeg rundt der da. Med en gråtende, overtrøtt snuppe på armen og en fresende Lillemann i sofaen.

Da får jeg en melding fra mannen: ”God morgen. Håper det går bra med dere.”

Jeg hadde ikke tenkt å blande ham inn. Jeg hadde virkelig ikke det. Jeg unner han de golfdagene han har. Men jeg kunne jo ikke lyve heller.

”God morgen. Det går ikke bra i det hele tatt. Jeg får ikke kledd på Lillemann og Lillesøster bare gråter. Nå orker jeg snart ikke mer!”

Så ringer han, så klart.

”Skal jeg komme hjem?”

”Nei, du skal ikke komme hjem”, hulker jeg. ”Jeg fikser dette, jeg. Kos deg på golfbanen du”.

”Mener du det, eller sier du det og vil at jeg skal komme hjem likevel”.

”Nei, jeg mener det!”

Og så legger jeg på.

Lillemann finner plutselig ut at han vil ha banan. Han har glemt hva han egentlig er så sint for, og må finne på noe nytt.

”Banan! Banan! Banan!” går han rundt og roper og gråter om hverandre.

”Vi har ikke banan, Lillemann. Hvis du er sulten, kan du får noe annet å spise.”

”Uæææææh. Uæææææh. Uæææææh. Banaaaaan!”

Telefonen ringer igjen.

”Går det bra?”

”Nei, det går ikke bra! Og ikke spør, for da blir det så mye verre”, gråter jeg på skjelvende utpust.

”Jeg kommer hjem”.

Jeg prøver å legge Lillesøster igjen. Setter henne i senga og lukker døra. Lillemann har fått øye på skålen med smokker oppå mikroen.

”Tutti! Tutti! Tutti!” roper han og strekker seg opp mot kjøkkenbenken.

”Uæææææh. Uæææææh. Uæææææh” fra soverommet.

”Tutti! Tutti! Tutti!”

Jeg tar skålen med smokker, og tømmer den over Lillemann.

”Sånn, her har du tutti”, sier jeg og kaster meg ned i sofaen. Borer ansiktet ned i putene og holder for ørene.

Lillemann blir helt stille et øyeblikk. Vet ikke helt om han syns det er morsomt eller traumatisk å få alle smokkene i hodet. Han lander på det siste, og setter i gang hylekoret igjen.

Ti minutter senere kommer mannen inn døra. Jeg går rett opp og legger meg og sover til langt utpå dag.

Nå er Lillemann endelig i barnehagen, Lillesøster sover ettermiddagsluren sin og mannen har igjen våget seg ut på golfbanen. Jeg sitter her med verdens dårligste samvittighet og føler meg som verdens dårligste mamma.

Går rastløs rundt i huset og kikker på bøkene til Lillemann. Den kan vi lese når han kommer hjem. Den liker han så godt. Kikker på filmene hans. Elias! Den liker han. Kanskje vi skal se den i kveld. Ut på kjøkkenet og åpner kjøleskapet. Har vi kjøttdeig? Ja, det har vi. Da lager jeg spagetti og kjøttdeig til middag. Det er favoritten. Skal jeg bake en kake, kanskje?

Jeg vet at han kommer til å være glad for å se meg. Han kommer til å smile og fortelle om alt de har gjort i barnehagen i dag. Han kommer ikke til å nevne monstermorgenen med ett ord. Kanskje har han allerede glemt den.

Likevel føler jeg at jeg må stå skolerett ovenfor den lille mannen min når han kommer hjem. Nesten som å stå og vente utenfor døra til rektor når du vet du har gjort noe galt.

Har du hatt sånne monstermorgener før? Og har du noen triks for å komme gjennom dem med vettet i behold?

Lekeplass-politi

Lukten av varm, sterk kaffe snirkler seg smilende opp av pappkruset og treffer meg midt i nesa. Mmm. Duften av kaffe. Varm kaffe. Jeg tar av det hvite plastlokket og snuser inn dampen. Lukker øynene og skal akkurat til å ta en slurk.

«Jeg tror det er hun som sitter der borte på benken».

Hva? Meg? Er det meg de mener? Jeg ser meg rundt og myser mot lekeplassen som ligger en 20 meter unna. En mor holder beskyttende om barnet sitt og ser utålmodig i min retning.

Jeg sukker. Setter lokket på kaffen igjen og labber tungt mot lekeplassen. Hva er det nå som har skjedd?

Lillemann står midt i sandkassen og kaster sant opp i lufta med et hvin. Da han ser meg sprudler han over: «Mamma se. Så masse sand. Kjempemasse sand».

«Ja, se gutten min. Masse sand», sier jeg og kjenner blikkene fra de andre foreldrene. De sier ikke noe, men de vil tydelig at jeg skal få Lillemann til å slutte med sandkastingen.

«Vil du huske», spør jeg og sender lange tanker til den varme kaffen.

«Jaaaaa», roper han og er borte ved huskene i to sprang.

Etter å ha gitt ham fart helt på grensen til å snurre trill rundt, går jeg tilbake til benken min. Jeg åpner lokket til kaffen igjen.

Vel, lunken kaffe er bedre enn kald, tenker jeg og tar en slurk. Kaster et blikk mot lekeplassen. Lillemann sitter fortsatt og jubler i huska. Lillesøster krabber rundt på bakken og studerer steiner og pinner.

Jeg våger meg til å ta opp en bok fra stelleveska. En bok jeg har holdt på med i tre uker, og bare kommet halvveis ut i andre kapittel. Kanskje, kanskje, tenker jeg med følelsen av å gå i gang med noe veldig forbudt.

To minutter senere ser jeg igjen en gjeng foreldre strekke hals mot benken min. Hva er det nå da?

Pass deg! Du er i veien!

Lillesnuppa har tydeligvis tatt seg en kunstpause på bakken foran sklia. Hun sitter og studerer ett eller annet hun har funnet. Er det en sneip? En sprøyte, tenker jeg og ser på de bekymrede foreldre-ansiktene.

Jeg legger boka fra meg, setter lokket på kaffen, og småløper de få meterne bort.

«Hva er det du har funnet nå da, lille snupp», sier jeg og åpner de små nevene hennes. En grønn stein som ser ut som et hjerte.

Jeg ser forvirret opp og møter blikket til en av mødrene. Hun peker opp mot toppen av sklia.

Der står to gutter i seks, sjuårsalderen og sammenlikner sko. Jeg ser igjen bort på damen.

Hun tar ett skritt mot meg og nikker mot toppen av sklia igjen.

«Ja, altså de guttene hadde tenkt å skli. Men så satte jenta di seg ned rett nedenfor sklia», sier hun kort og går tilbake til de andre.

Jah, tenker jeg. Hun kryper nå rundt her da... Hun bruker å flytte seg før de når bunnen av sklia. Ellers er det bare å si til henne at hun skal flytte seg.

Men jeg sier ingen ting. Går bort til Snuppa og løfter henne to meter bort.

«Sånn. Her kan du sitte og se på steinen din», sier jeg og klapper henne på hodet.

Jeg blir stående en stund i utkanten av lekeplassen og følge med. Tør liksom ikke helt gå tilbake til benken. Selv om den roper etter meg.

Lillemann hopper av huska og løper bort til trampolinen. Han elsker trampoliner. Han tar løpefart og slenger seg utpå. Hopp, hopp, hopp. Ned på rumpa og opp på føttene på neste sprett.

Så flink han er, tenker jeg stolt og ser på de andre foreldrene som står rundt trampolinen. De ser rart på meg. Jaha, tenker jeg. Dere lurer nå, på hvordan en så liten gutt kan hoppe så høyt og med så stor kontroll? Jeg smiler stolt tilbake.

Pass, Lillemann! Du må stå i kø.

«Det er køsystem her, altså», sier en av damene.

Hæ? Kø-hvafornoe?

Jeg går bort til dem.

«Hva sa du?»

«Det er køsystem for trampolinen. Det står flere barn i kø her, og så kommer sønnen din og bare springer utpå. Han må stå i kø han også», sier hun og rister på hodet.

Jeg blir stående helt matt en stund. Ser bort på de andre foreldrene med spørrende øyebryn. De nikker og rister på hodet om hverandre. Regner med at nikkingen bekrefter damens påstand om køsystem og ristingen er rettet mot den frekke lille gutten som snek i køen.

Jeg ser mot den andre siden av trampolinen. Og ganske riktig. Der står fire barn i kø. De sukker og stønner og slår ut med armene mens de ser oppgitt mot foreldrene sine. Mamma, du må ordne opp, sier blikkene deres.

«Lillemann, kom», sier jeg og går mot kanten av den svarte sprettduken.

«Kom, Lillemann. Det er noen andre som må få hoppe før deg», sier jeg og strekker ut en arm. Men Lillemann vil ikke gå av.

«Se, mamma. Se», roper han og spretter ned på alle fire mens han klukkler.

Jeg tar noen prøvende skritt utpå.

«Kom Lillemann. Du må gå av. De andre barna må få hoppe først. Du skal få hoppe etterpå», sier jeg og får tak i armen hans.

Én ting er å bære en hylende, buktende unge på flatt underlag. Noen ganger prøvd å bære en sparkende unge av en trampoline før? Det ender med at vi begge tryner av trampolinen med nesa først. Min nese. Lillemann hyler.

«Han må gjerne hoppe, men han må følge køsystemet som de andre. Alle får ti hopp, og så må de gå bak i køen igjen», sier damen mens hun snurrer armen rundt ved albuen i ekte trafikkonstabel-stil.

«Neste», roper hun myndig.

Jeg sender henne et oppgitt blikk og bærer Lillemann bort til benken. Leter fram en smokk fra stellevesken.

«En, to, tre, fire, fem…», hører jeg fra trampolinen.

Jeeez, han er to år. Han skjønner da vel ikke at det er køsystem for å få hoppe på trampolinen, tenker jeg surt. Han kan jo knapt telle til ti.

Laget av porselen? Eller av kjøtt og blod?

«Nei, vær nå forsiktig. Ikke gjør sånn. Hun er så liten», hører jeg en bekymret mannsstemme si borte ved sandkassa.

Lillesnupp, tenker jeg. Og nå har jeg lært. Er snuppa i trøbbel, eller er på vei til å havne i trøbbel, er det best å følge med. Disse andre foreldrene har ikke veldig mye til overs for meg akkurat nå.

Jeg tar en tuttesuttende Lillemann på hofta og går bort mot sandkassa. Ei lita jente med rosa hårbånd, snaut to år kanskje, har forbarmet seg over Lillesnuppa mi. Hun viser henne hvordan hun kan bygge sandslott. Så søte de er, tenker jeg og smiler.

Lillemann får øye på noen gutter som sparker fotball, og setter avgårde. Glemt er køsystem og trampoline.

Den lille jenta med rosa hårbånd fyller bøtta si med sand, setter den på hodet, klapper den på bunnen, og snur den stolt. Lillesnuppa hyler av later hver gang den tørre sanden renner ut av bøtta og legger seg som en uformelig haug på bakken.

«Vær forsiktig nå», sier faren igjen. «Hun er så liten». Han står to meter unna og følger nøye med.

«Hun er ganske robust», ler jeg. «Hun har en storebror, så hun er vant med tøffe tak».

Mannen smiler og nikker.

Sånn. Kanskje jeg kan gå bort til benken min igjen nå da. Jeg lusker avgårde. Tømmer ut kaffen og kaster pappkoppen i søppelbøtta ved siden av benken. Åpner boka, som har lukket seg, og leter fram siden jeg var. Leser to linjer.

«Nei, ikke gjør sånn». Den bekymrede faren igjen.

Jeg ser opp. Snuppa ler. Lillemann kaster ball med en annen gutt på sin egen alder.

To linjer til.

«Forsiktig. Hun er så liten».

Næmmen slapp av nå da, tenker jeg og legger boka irritert ned i fanget mens jeg ser opp mot den blå himmelen. La dem nå få holde på.

«Unnskyld. Er det din unge der borte?»

En ivrig far står ved siden av benken. Jeg tar blikket fra den blå, fine himmelen og snur meg sakte mot ham. Jeg rekker ikke engang å svare, før han fortsetter:

«Han har tatt ballen til sønnen min. Og nekter å gi den tilbake».

«Really», svarer jeg på brå utpust og reiser meg. Skritter bort til lekeplassen og ser Lillemann løpe rundt med en rød ball i armene.

«Mamma se», roper han lykkelig da han får se meg. Han runder den andre gutten i full fart.

«Vi kaster ball», roper han og løper i åttetall rundt sklia og huskene.

Tatt ballen og nekter å gi den tilbake? Det kalles lek, tenker jeg, men sier fortsatt ingen ting.

Ups. Den kom litt fort.

På vei tilbake, kaster Lillemann ballen mot gutten, som står og ser på faren sin og dermed ikke er klar i det hele tatt. Ballen treffer ham midt i panna.

Gutten ser opp på faren sin og begynner å gråte. Faren løfter ham opp etter de utstrakte armene og snur seg mot meg.

Lillemann plukker opp ballen igjen og ser usikkert bort på meg.

Jeg tenker meg om i to sekunder.

«Lillemann. Kom hit. Skal vi gå på kafé og spise kake?»

Den lille kroppen spinner rundt i en gledespiruett.

«Jaaaaah!»

Han slenger ballen fra seg og løper mot meg. Både faren og gutten ser på meg.

«Ja, du får jaggu hente ballen selv». Sier jeg og snapper med meg Lillesnuppa på veien ut.

«Hun tåler det», sier jeg og ser på faren til jenta med det rosa hårbåndet.

«Så lenge hun ikke gråter er det greit».

Ti minutter senere sitter vi på en fortauskafé og spiser sjokoladekake. Ungene har fått brus også. Og jeg har fått kaffe. Deilig, varm, sterk kaffe. Endelig.

Kan ungene leke alene på lekeplassen mens vi slapper av, eller bør vi foreldre observere og veilede dem?

Hopp, mamma. Hopp!

«Hopp, Marte. Hopp!» roper mannen og vrir seg i krampelatter på plenen.

«Nei! Stopp! Hahahaha. Stopp. Ikke! Jeg vil ikke! Hahahaha!»

Mannens medsammensvorne sitter sammen med meg på trampolina og gir fart. Hun tar sats stående på alle fire og kjører knærne nedi den svarte gyngende bunnen. Om og om igjen.

«Næhæhæhæhæhei», roper jeg mens jeg prøver å dempe spretten.

«Stopp!»

Men jo mer jeg stritter imot jo mer ler mannen. Og jo mer fart får jeg.

Fjærene skriker taktfast. Squiiik. Squiiik. Squiiik. Squiiik.

«Stopp! Haha. Jeg mener det!»

Den medsammensvorne reiser seg opp nå. Tar skikkelig fart, drar beina opp mens hun er i lufta og strekker dem hardt ut som to stramme fjærer i det hun er på full fart ned. Jeg spretter himmelhøyt.

Jeg ler og ber om hverandre.

Må komme meg av. Må komme meg av denne saken. Fort.

Jeg ser meg rundt, men det er milevis til kanten. Føler meg som om jeg er på åpent hav. Til slutt får jeg samlet beina under meg og setter meg ned med et dump. Krabber hompedi bomp mot den blå kanten mens jeg tryner med panna nedi for annethvert krabb.

«Ha ha ha», hyler mannen.

"Det er ikke morsomt", ler jeg.

«Se mamma! Se mamma!» roper Lillemann og peker.

«Haha, stopp», roper jeg mens jeg ler så tårene spretter.

Endelig når jeg kanten. Kaster meg over med nesa først. Lander heldigvis mykt i gresset. Jeg stabler meg på beina og løper inn så fort jeg bare kan. Hiver etter pusten og tar trappa i to steg.

"Jeg ... kan ikke ...  hoppe ... trampoline ... og le ... samtidig", roper jeg i det jeg river opp døra. Klam over hele kroppen med lattertårer nedover kinnene.

Når heseblesende dodøra og kaster meg over dørhåndtaket.

Nå! Nå jeg begynne å trene 3x10. Hver dag! Det er bare så forbanna kjedelig. Men nå. jeg.

 

Er du flink til å trene? ;-)

Minste motstands vei

«Kom igjen, Lillemann. Kjapp deg nå. Inn i bilen og ned på setet ditt», sier jeg og klapper i hendene mens jeg holder bakdøra åpen. Det er tidlig morgen og vi prøver å komme oss avgårde til barnehagen.

Hvor ble han av nå da?

«Lillemann. Kom igjen. Kjapp, kjapp».

Da jeg går rundt bilen for å se om jeg ser den lille rømlingen, oppdager jeg to bein som padler opp fra baksetet.

Selvfølgelig. Bakluka sto oppe.  Da skal han så klart klatre inn der, over lillesøsters vogn, over stolryggene og så inn på plassen sin. Hvis han ikke tar turen innom førersetet, ut døra der og så inn i baksetet da. Eventuelt ut døra på Lillesøsters plass i baksetet, inn døra på passasjersetet, mellom forsetene over til baksetet og så ned på plassen sin.

Før vi dro hjemmefra skulle han åle seg mellom fjerde og femte trappetrinn på vei ned trappa, for så å slippe seg ned på gulvet derfra. Lillesøster måtte krype to runder rundt stuebordet før hun til slutt krøp gjennom bordet, hvilket alltid fører til at hun reiser seg opp for tidlig og slår hodet i bordplaten.

            

Så måtte Lillemann klatre helt til toppen av grinda foran ytterdøra mens Lillesøster måtte ta omveien over alle skoene som lå slengt rundt uti gangen, i stedet for å krabbe rett fram og dermed få klar bane ut.

Når vi kommer fram til barnehagen, tar Lillemann den samme ruta ut av bilen som han tok inn. Bare motsatt vei.

Etter barnehagen, tar vi veien innom butikken for å kjøpe middag. Lillemann finner seg en sånn kurv med hjul på og går inn i butikken gjennom kassen med lengst kø. Helst med Lillesøster oppi kurven. Så kjører han i full fart rundt inne i butikken bøyd over kurven med hendene plantet på hver side mens de små beina spinner bortover gulvet. Det er veldig viktig ikke å misse en eneste vei gjennom reolene. Fram og tilbake og sikksakk mellom grønnsaker, grøt, bleier og brus.

Når vi står i kø, venter han til vi kommer akkurat så langt inn mot kassen at det ikke er noen vei tilbake. For å komme ut av køen må han klatre over eller mellom de store metallrørene i gjerdet som skiller køene fra hverandre. Så skal han tilbake inn i køen og ut igjen et par ganger. Lillesøster krabber etter.

Midt under middagen må Lillemann på do, og for å komme ut på badet går han rundt hele spisebordet og balanserer så møysommelig han kan på noen bøker som ligger på gulvet. Rører han gulvet, må han begynne på nytt igjen.

Etter vi har spist middag, kravler Lillesøster ned fra stolen på den siden som vender inn mot trappa, for så å krype under bordet, gjennom alle stolene og sope med seg all maten som har havnet på gulvet, før hun omsider kommer ut med et stort smil.

Når kvelden endelig senker seg og det er på tide å finne senga, kryper Lillemann først under peisen, bak tv-benken og ut på kjøkkenet der han kryper baklengs opp veggen for deretter å hoppe fra den ene kjøkkenstolen til den andre til han har vært innom alle sammen.

Lillesøster brøyter seg vei bak alle sofaputene, så sofaen ser ut som en nygravd grøft etterpå. Turen går videre under spisebordet igjen og ender opp under senga så hun må dras ut etter beina. Hvis hun da ikke tar runden gjennom trappegrinda og opp til toppen av trappa for å lene seg over rekkverket og vifte med armene mens hun skrattler så jeg får hjertet i halsen og ser for meg brukne armer og bein i alle retninger.

Når ungene endelig er i seng, går jeg rett ut på kjøkkenet, heller i en kopp kaffe og finner veien ut til stua og opp i sofaen. Det bruker jeg maks 15 skritt på. Hvorfor må barn alltid velge maksimum motstand vei?

Går dine barn lange omveier når de skal noe?

Jeg reiser alene

Det begynte da jeg skulle bestille flybilletter. Jeg la pekeren automatisk over knappen «antall barn» og skulle til å trykke på tallet 2. Men så kom jeg på at jeg skulle jo reise alene. Det var ganske deilig å trykke 0 barn. 1 voksen og 0 barn.

Sent mandag kveld sto jeg med en grå dressjakke i den ene hånda og en blå strikkejakke i den andre og veide dem opp mot hverandre. Hvilken kom jeg til å bruke mest? Men så kom jeg på at jeg ikke trengte å gjøre plass til en masse små, barneklær med biler og bier på i kofferten. Så jeg la både dressjakken og strikkejakken oppi. Pluss to bukser, flere gensere, sko, sjampo, kremer og bøker. Bare min, tenkte jeg i Gollum-stil mens jeg grådig fylte plassen med alle tingene mine. Bare min.

Kommer jeg til å savne deg, lille snupp?

Da flyet lettet fra Alicante flyplass tirsdag morgen, tenkte jeg at himmel og hav, hvordan skal nå dette gå? Jeg kommer til å savne barna noe helt borti natta. Det var første gangen jeg skulle være borte fra dem så lenge. Fire dager faktisk. Fire dager! Det er ganske mye det.

«Ååååh, første gang du skal være borte fra barna? Åh, jasså ja. Og så i fire dager! Oj, oj, oj. Gjett om du kommer til å savne dem», sa folk og smattet mens de gynget med hodene da de hørte om min husmorferie til gamlelandets hovedstad.

Før jeg dro, fikk Lillemann tre store knusekoser. «Mamma», sa han plaget og så lidende ut etter den andre. Lillesnuppa dyttet meg til slutt bort etter jeg hadde holdt henne inntil meg i flere minutter og snust inn duften av håret hennes. (Og ørevoks. Hvilket hun har veldig mye av. Det nytter ikke uansett hvor grundig jeg vasker de ørene. Voksen kommer tilbake bare timer etter jeg har skrubbet de. Men til og med ørevoks lukter godt på en ett år gammel jente).

Snork...

Så satt jeg da på flyet tirsdag morgen og ventet spent på at jeg skulle begynne å savne dem. Men da flyet lettet, sovnet jeg, og våknet ikke før vi var framme. Savner jeg barna nå, var det første jeg tenkte da jeg slo opp øynene og tørket meg om munnen. Nei, ikke ennå. Men jeg har jo nettopp dratt. Har jo ikke vært lenger borte fra dem enn jeg er hver dag når de er i barnehagen og hos dagmamma. Det kommer nok, tenkte jeg gikk ut i den kalde og klare oslolufta.

Da jeg la meg den kvelden ble jeg liggende våken en stund og tenke på de der hjemme. Jeg tenkte på Lillemann som sikkert lå i senga si med tre smokker, en i munnen og en i hver hånd. Lillesøster som lå i sprinkelsenga med løven sin og drømte om dyrene i Afrika. Men savnet jeg dem? Nei, egentlig ikke, tenkte jeg litt bekymret før jeg strakk meg ut så lang jeg var og sovnet søtt, helt alene i den store, myke senga.

Onsdag våknet jeg tidlig. Klokka sju, faktisk. Og jeg som virkelig skulle benytte anledningen til å sove lenge. Under frokosten satt jeg og tenkte på alt jeg måtte huske å kjøpe med tilbake til Spania. Favoritt-tåteflaskene til Lillesøster, nye smokker til Lillemann og den boka om muldvarpen som noen har bæsjet på hodet til, og noen filmer med norsk tale.

Savner jeg dem nå da, tenkte jeg og tømte kaffelatten. Mmmmmnei. Nei. Jeg gjør ikke det. Men siden jeg sitter her og tenker på alt jeg må kjøpe til dem, betyr ikke det at jeg savner dem da? Jeg tenkte etter en gang til. Skikkelig. Nei, jeg savner dem ikke. Jeg gjør faktisk ikke det. Nei vel, tenkte jeg og reiste meg. Det er jo bare et døgn siden jeg så dem. Jeg kommer sikkert til å savne dem i løpet av dagen. Så trippet jeg ut i Karl Johan med visakortet brennende i lommen.

«Det er klart man kan bli lei av barna sine av og til, men nå som du er borte fra dem, savner du dem helt sikkert», sa min venninne mens hun kikket etter en kelner som kunne gi henne påfyll i vinglasset. Det var onsdag kveld, og vi var ute og spiste. Jeg så skrått opp i taket og rynket brynene en anelse. Kjente godt etter. Nei, jeg savnet ikke barna nå heller. Visst hadde jeg tenkt på dem i løpet av dagen. Ganske mange ganger. Jeg hadde til og med snakket med Lillemann på telefonen før han la seg. Og det var helt fantastisk. Han hørtes så stor ut gjennom telefonrøret. Da vi la på, sendte jeg dem noen gode nattatanker, og så ringte jeg min venninne for å finne ut hvor vi skulle møtes.

Da jeg tumlet til sengs klokken kvart på ett den natta (Jah, jeg vet! Kvart på ett! Har ikke vært oppe så sent siden Lillesnuppa gjorde sin ankomst for halvannet år siden), ble jeg oppriktig bekymret. Hvorfor savnet jeg dem ikke? Men jeg fant fort ut at jeg jo hadde fått i meg noen glass vin, og at det nok hadde bedøvet mitt blødende mammahjerte.

Torsdag sov jeg helt til klokka ni. Savnet fortsatt ikke barna. Men sluttet å bekymre meg for det. Fikk en deilig hot-stone massasje, som seg hør og bør når man er på husmorferie, og kastet en kjapp tanke i retning Spania. Men tanken kom ikke lenger enn til Danmark før den falt til jorden og jeg ble lullet inn i komatøs tilstand av svenske Johans varme steiner.

Spise sushi og sjokoladekake fra Deli de Luca i senga og se på romantisk komedie. Uten barn som rynker på nesen av fisken og syns filmen er kjedelig. Herlig!

Nå sitter jeg på flyet på vei hjem. Jeg savner fortsatt ikke barna. Jeg har hatt det helt topp, helt alene. Fire dager uten barn: No problem! Hadde jeg klart en uke? Jah, på strak arm. To uker? Njaaa. Jo. Mulig. Jeg tror kanskje det.

Men visst skal det bli godt å se dem igjen. Og visst skal det bli godt å møljekose i sofaen. Og gjett om jeg gleder meg til å vise Lillemann boka med muldvarpen som han har ønsket seg så inderlig. Og som jeg gleder meg til å lukte på Lillesnuppas hår (og ørevoks) igjen.

Men savne dem…nope.

Savner du barna når du er borte fra dem?

 

Lillemanns motortrøbbel

Jeg sa klart ifra før vi gikk:

"Okei. Du kan få ta med motorsykkelen din. Men da du kjøre på den hele veien til butikken og tilbake selv. Mamma må trille vogna til lillesøster og bære matvarene. Så mamma gidder ikke bære sykkelen for deg i tillegg".

Åh ja da. Lillemann nikket ivrig og lovde på tro og ære at han skulle kjøre den selv.

Og slik gikk det: