hits

oktober 2012

Dobbel trass

”Fyyyy. Fy! Fy! Fy!”

Jeg holder pekefingeren skolerett helt oppi nesa til Lillesnuppa.

”Det er ikke lov kaste mat p gulvet!”

Lillesnuppa p halvannet r har aldri ftt skjenn fr. Det har ikke vrt ndvendig.Jeg fjerner fingeren og gransker henne. Skal hun begynne grte n? Huke seg sammen i stolen sin og hulke. For s grte seg i svn i kveld? Hun er jo s liten, og s sensitiv. Min lille engel.

Nam nam. Deilig mat som skal i magen, ikke p gulvet.

Snuppa ser p meg med store, bl yne. Strekker ut armen og fisker opp en pastaskrue fra den grnne plasttallerkenen. Frer hnden mot munnen. Gaper hyt og plasserer pastaskruen der den hrer hjemme.

”Flink jente”, sier jeg og klapper henne p hodet.

”Snn skal det gjres”.

Et ukjent smil kommer til syne p leppene hennes. Hun pner neven igjen og tar en ny skrue. Jeg smiler og blunker til henne. Ser fornyd hvordan hun frer hnden mot munnen. Stopper et lite yeblikk fr hun retter ut armen over stolkanten og pner hnda s pastaskruen finner veien til verandagulvet. Uten slippe blikket mitt ett sekund.

Jeg ser p henne med forskrekkede yne. Hva var det for noe? Jeg blir mlls. Snuppa ser meg fortsatt rett inn i ynene. Tar en pastaskrue til og kaster den utfor stolen. Og denne gangen slipper hun den ikke. Hun regelrett kaster den ned. Lfter armen hyt over hodet og gir den fart med hele armen fr hun pner hnda s den treffer gulvet med et vtt klask. Fortsatt uten slippe blikket mitt.

”Fy! Fy! Fy!” sier jeg mens meg vipper pekefingeren taktfast mot nesen hennes.

Snuppa smiler stt og blunker to ganger fr hun snur seg mot storebror. Han sitter med pen munn og ser helt skrekkslagen ut. N bryter han ut i et stort smil og hever armen for gi snuppa en high five.

”Ikke”, sier jeg og tar tak rundt hndleddet hans tidsnok til avbryte hyllesten.

”Du holder deg utenfor dette”.

”Sster kasta mat p gulvet”, roper han og klapper i hendene. Jeg kan formerlig lese hvordan det lille hodet hans jubler over endelig ha ftt en medsammensvoren. En partner in crime.

Jeg byer meg over hjrnet p bordet og sier med rolig stemme til Lillesnuppa: ”Hvis du kaster mat p gulvet en gang til, s flytter jeg deg vekk fra middagsbordet”. Jeg ser meg fort rundt, og peker mot grinda bak henne.

Snn. Ikke mer oppmerksomhet til lillesster n. N spiser vi. Snuppa putter to biter i munnen. Jeg smiler stolt. Dette fikset jeg bra. rets mamma.

Klask. Der l nok en pastaskrue p gulvet. Jeg reiser meg brtt, lfter opp hele stolen til lillesster og setter henne inn mot muren med ryggen til oss. Gr tilbake til stolen min og fortsetter spise.

Nh, se p den kule fuglen der oppe a...

”Spis, Lillemann”, sier jeg til den lille gutten som sitter med pen munn og oppsperrede yne. Han ser fra meg, til snuppa og tilbake til meg. Gapet brer seg utover hele ansiktet til et stort smil. Han spidder to pastaskruer p gaffelen, byer seg over fatet sitt og prver skjule det store gliset.

Jeg kikker bort p snuppa. Hvordan reagerer hun p dette mon tro? Lille, ste jenta mi. Som aldri har gjort noe galt fr. Vel okei, hun har mistet mat p gulvet tidligere. Men det var bare uhell. Var det ikke?

Hun sitter bare der. Kikker seg rundt. Ser opp p himmelen. Pirker p veggen. Grter hun inni seg n? Lille snuppa mi. Jeg gr bort til henne og lfter stolen tilbake til bordet. Skyver den grnne plasttallerkenen foran henne. Ser strengt p Lillemann, og fortsetter spise.

”Hva har du gjort i barnehagen i dag da, Lillemann?”

Klask, klask, klask, klask og klask. Ikke bare n skrue, men fem. P n gang. Og en neve kjttdeig.

”Fyyyyyy”, sier jeg igjen og retter nok en pekefinger mot nesen hennes. Igjen ser hun meg rett inn i ynene mens hun griper nok en neve pasta og kaster den med full fart mot gulvet.

Lillemann fniser. Jeg sender ham det strengeste mammablikket jeg har, og brer stolen med snuppa bort til veggen igjen.

”Hva hadde du gjort i barnehagen, sa du”, spr jeg igjen i det jeg setter meg.

Men Lillemann flger ikke med. Han har snudd seg bak frem p stolen og sitter og smiler til lillesster. Som for vrig har reist seg opp, snudd seg rundt og str og smiler tilbake.

Jeg sukker. Setter albuen i bordet og legger hodet i hnden. En epoke er over. En ny har begynt. Lillesnuppa er ingen lillesnuppe lenger. Hun begynner bli stor. Snart har vi to trassunger i hus.

Hjelp!

Har du barn i trassalderen? Hvor gamle var de da den begynte? Og hvis du har strre barn, hvor gammel var de da den gikk over?

 

 

 

Morgenmonster

Det begynte vel egentlig for to dager siden. Lillemann trengte ny pysj, og vi dro til butikken. Han fikk velge selv, og det ble en rd og fin Spider-Man-pysj.

Jeah. Spider-Man!

Du m huske p at du ikke fr sove med den i natt. Mamma m vaske den frst, sa jeg hele veien til kassen.

Ikke sant, Lillemann? Du skjnner det, forsikret jeg meg om gjentatte ganger p veien hjem.

Ja da, mamma. Det forsto han.

Tror ikke han fikk med seg et ord av det jeg sa, for da vi kom hjem var overraskelsen stor da han ikke fikk ta den p seg med en gang. Jeg var s nre ved gi etter. Men jeg har lest at nye klr er fulle av kjemikalier, og at sm barn ikke under noen omstendigheter skal ha p seg uvaskede, nye klr.

Lillemann grt seg i svn mens jeg forsikret han om at i morgen, i morgen lille venn. Da skal du f sove i Spider-Man-pysjen din.

h nei. Pokker, var det frste jeg tenkte da Lillemann kom inn dra fra barnehagen dagen etter.

Spider-Man! ropte han i det han stakk hodet inn i stua.

Pokker. Det hadde jeg helt glemt.

Jeg kastet umiddelbart pysjen i vaskemaskinen, men fikk den ikke trr til leggetid.

Det ble en slitsom kveld. Lillemann kom inn p pysjen hvert kvarter hele kvelden gjennom. Jeg lot han f en vt pysj for se om han brydde seg om det, hvilket han selvflgelig gjorde. Han kastet seg ned p gulvet og grt sine store, dramatiske trer med gjentatte mellomrom helt fram til sengetid.

Ah, morgen allerede?

I dag vknet han klokken fem med et vrl. Det var mannens tur til ha morgenen, men jeg fikk ikke sove. Den lille gutten hylte som en alarm helt til klokken seks.

”Uh. Uh. Uh!”

Da stod jeg opp. Trtt og sliten og drittlei hele den idiotiske spindelvev-kastende, hettekledde mannen i bl strmpebukse.

Svndrukken kjeftet jeg litt p mannen som lot barna f sitte i sofaen og se p barne-tv og drikke varm melk p flaske fr frokost. De skal jo spise frokost frst. Og s sitte i sofaen og se p barne-tv og drikke varm melk fra flaske.

Jeg ble enstemmig sendt rett opp til sengs igjen med beskjed om komme ned senere.

Mannen vekte meg etter halvannen time. S dro han ut for spille golf. Morgenmonsteret var plutselig alene med barna.

Bde Lillemann og jeg er i et elendig humr. Lillesnuppa og. Selv om hun ikke har noen annen grunn til vre i drlig humr enn at alle vi andre er det. Men det er jo for s vidt god nok grunn det.

Lillemann lper rundt og maser om alt og ingenting. Vil ha yoghurt. Vil ikke ha yoghurt. Vil lese bok. Nei, ikke den. Og ikke den. Vil ikke lese bok likevel.

Plutselig kommer jeg p at pysjen er trr. N kan han f ta den p seg. Jeg er til og med villig til sende han i barnehagen i pysjen, for husfredens skyld.

Med forventning og glede hentet jeg den rene og trre pysjen fra trkesnora, helt fri for kjemikalier.

”Se her Lillemann. N er Spider-Man ren og trr og fin. Vil du ha p deg pysjen n?”

Oh, som jeg angrer p at jeg i det hele tatt spurte.

”Ni”, hyler han og kaster Spider-Manveggimellom S slenger han seg dramatisk ned p gulvet igjen og slr de sm nevene klask, klask, klask i steingulvet.

S sint som bare en toring kan bli.

Okei, tenker jeg og lister meg stille ut av rommet. Gjr Lillesster klar, pusser tennene, brster hret og setter snuppa pent i sofaen.

”Snn Lillemann. Da skal du f kle p deg. S skal vi g i barnehagen”, sier jeg med den lyseste stemmen jeg har.

Kanskje ble stemmen litt for lys, for den sprekker p toppen.

Jeg finner fram klr, og prver alle triksene i boka for f dem p.

”Skal vi kle p i senga? Neieh, ikke det. Skal vi kle p i sofaen? Nei, ikke det heller. Vil du st p hodet i sofaen mens jeg kler p deg? Nei! Kle p selv? Nope. Kle p opp ned foran berne-tv? Absolutt ikke”.

”Nei, men da gidder ikke mamma mer”, sier jeg og kjenner hvordan hodepinen begynner bre seg utover fra hyre tinning.

Jeg tar tak i den lille, sprellende kroppen og brer ham inn i senga og begynner kle p med makt. Men alle som har prvd kle p en illsint, sprellende toring, vet hvor vanskelig det er.

Jeg fr p underbuksa til slutt, men den den lille kroppen hopper ned p gulvet og river den rett av mens han roper: ”Nei! Nei! Nei!”

Lillesster grter fra sofaen.

”N er det nok”, roper jeg og retter pekefingeren mot han. Trker en tre og gr ut i stua.Brer en grtende snuppe ut i senga, og en hylende Lillemann ut av soverommet.

”Uh. Uh. Uh”, fra senga.

”Nei! Nei! Nei!” fra Lillemann.

Lemper sprellekroppen ut opp i sofaen, og lar f romstere rundt. Lillesster vil ikke sove, og jeg orker ikke hre p grtingen hennes. S jeg plukket henne opp.

S gr jeg rundt der da. Med en grtende, overtrtt snuppe p armen og en fresende Lillemann i sofaen.

Da fr jeg en melding fra mannen: ”God morgen. Hper det gr bra med dere.”

Jeg hadde ikke tenkt blande ham inn. Jeg hadde virkelig ikke det. Jeg unner han de golfdagene han har. Men jeg kunne jo ikke lyve heller.

”God morgen. Det gr ikke bra i det hele tatt. Jeg fr ikke kledd p Lillemann og Lillesster bare grter. N orker jeg snart ikke mer!”

S ringer han, s klart.

”Skal jeg komme hjem?”

”Nei, du skal ikke komme hjem”, hulker jeg. ”Jeg fikser dette, jeg. Kos deg p golfbanen du”.

”Mener du det, eller sier du det og vil at jeg skal komme hjem likevel”.

”Nei, jeg mener det!”

Og s legger jeg p.

Lillemann finner plutselig ut at han vil ha banan. Han har glemt hva han egentlig er s sint for, og m finne p noe nytt.

”Banan! Banan! Banan!” gr han rundt og roper og grter om hverandre.

”Vi har ikke banan, Lillemann. Hvis du er sulten, kan du fr noe annet spise.”

”Uh. Uh. Uh. Banaaaaan!”

Telefonen ringer igjen.

”Gr det bra?”

”Nei, det gr ikke bra! Og ikke spr, for da blir det s mye verre”, grter jeg p skjelvende utpust.

”Jeg kommer hjem”.

Jeg prver legge Lillesster igjen. Setter henne i senga og lukker dra. Lillemann har ftt ye p sklen med smokker opp mikroen.

”Tutti! Tutti! Tutti!” roper han og strekker seg opp mot kjkkenbenken.

”Uh. Uh. Uh” fra soverommet.

”Tutti! Tutti! Tutti!”

Jeg tar sklen med smokker, og tmmer den over Lillemann.

”Snn, her har du tutti”, sier jeg og kaster meg ned i sofaen. Borer ansiktet ned i putene og holder for rene.

Lillemann blir helt stille et yeblikk. Vet ikke helt om han syns det er morsomt eller traumatisk f alle smokkene i hodet. Han lander p det siste, og setter i gang hylekoret igjen.

Ti minutter senere kommer mannen inn dra. Jeg gr rett opp og legger meg og sover til langt utp dag.

N er Lillemann endelig i barnehagen, Lillesster sover ettermiddagsluren sin og mannen har igjen vget seg ut p golfbanen. Jeg sitter her med verdens drligste samvittighet og fler meg som verdens drligste mamma.

Gr rastls rundt i huset og kikker p bkene til Lillemann. Den kan vi lese nr han kommer hjem. Den liker han s godt. Kikker p filmene hans. Elias! Den liker han. Kanskje vi skal se den i kveld. Ut p kjkkenet og pner kjleskapet. Har vi kjttdeig? Ja, det har vi. Da lager jeg spagetti og kjttdeig til middag. Det er favoritten. Skal jeg bake en kake, kanskje?

Jeg vet at han kommer til vre glad for se meg. Han kommer til smile og fortelle om alt de har gjort i barnehagen i dag. Han kommer ikke til nevne monstermorgenen med ett ord. Kanskje har han allerede glemt den.

Likevel fler jeg at jeg m st skolerett ovenfor den lille mannen min nr han kommer hjem. Nesten som st og vente utenfor dra til rektor nr du vet du har gjort noe galt.

Har du hatt snne monstermorgener fr? Og har du noen triks for komme gjennom dem med vettet i behold?

Minste motstands vei

Kom igjen, Lillemann. Kjapp deg n. Inn i bilen og ned p setet ditt, sier jeg og klapper i hendene mens jeg holder bakdra pen. Det er tidlig morgen og vi prver komme oss avgrde til barnehagen.

Hvor ble han av n da?

Lillemann. Kom igjen. Kjapp, kjapp.

Da jeg gr rundt bilen for se om jeg ser den lille rmlingen, oppdager jeg to bein som padler opp fra baksetet.

Selvflgelig. Bakluka sto oppe. Da skal han s klart klatre inn der, over lillessters vogn, over stolryggene og s inn p plassen sin. Hvis han ikke tar turen innom frersetet, ut dra der og s inn i baksetet da. Eventuelt ut dra p Lillessters plass i baksetet, inn dra p passasjersetet, mellom forsetene over til baksetet og s ned p plassen sin.

Fr vi dro hjemmefra skulle han le seg mellom fjerde og femte trappetrinn p vei ned trappa, for s slippe seg ned p gulvet derfra. Lillesster mtte krype to runder rundt stuebordet fr hun til slutt krp gjennom bordet, hvilket alltid frer til at hun reiser seg opp for tidlig og slr hodet i bordplaten.

S mtte Lillemann klatre helt til toppen av grinda foran ytterdra mens Lillesster mtte ta omveien over alle skoene som l slengt rundt uti gangen, i stedet for krabbe rett fram og dermed f klar bane ut.

Nr vi kommer fram til barnehagen, tar Lillemann den samme ruta ut av bilen som han tok inn. Bare motsatt vei.

Etter barnehagen, tar vi veien innom butikken for kjpe middag. Lillemann finner seg en snn kurv med hjul p og gr inn i butikken gjennom kassen med lengst k. Helst med Lillesster oppi kurven. S kjrer han i full fart rundt inne i butikken byd over kurven med hendene plantet p hver side mens de sm beina spinner bortover gulvet. Det er veldig viktig ikke misse en eneste vei gjennom reolene. Fram og tilbake og sikksakk mellom grnnsaker, grt, bleier og brus.

Nr vi str i k, venter han til vi kommer akkurat s langt inn mot kassen at det ikke er noen vei tilbake. For komme ut av ken m han klatre over eller mellom de store metallrrene i gjerdet som skiller kene fra hverandre. S skal han tilbake inn i ken og ut igjen et par ganger. Lillesster krabber etter.

Midt under middagen m Lillemann p do, og for komme ut p badet gr han rundt hele spisebordet og balanserer s mysommelig han kan p noen bker som ligger p gulvet. Rrer han gulvet, m han begynne p nytt igjen.

Etter vi har spist middag, kravler Lillesster ned fra stolen p den siden som vender inn mot trappa, for s krype under bordet, gjennom alle stolene og sope med seg all maten som har havnet p gulvet, fr hun omsider kommer ut med et stort smil.

Nr kvelden endelig senker seg og det er p tide finne senga, kryper Lillemann frst under peisen, bak tv-benken og ut p kjkkenet der han kryper baklengs opp veggen for deretter hoppe fra den ene kjkkenstolen til den andre til han har vrt innom alle sammen.

Lillesster bryter seg vei bak alle sofaputene, s sofaen ser ut som en nygravd grft etterp. Turen gr videre under spisebordet igjen og ender opp under senga s hun m dras ut etter beina. Hvis hun da ikke tar runden gjennom trappegrinda og opp til toppen av trappa for lene seg over rekkverket og vifte med armene mens hun skrattler s jeg fr hjertet i halsen og ser for meg brukne armer og bein i alle retninger.

Nr ungene endelig er i seng, gr jeg rett ut p kjkkenet, heller i en kopp kaffe og finner veien ut til stua og opp i sofaen. Det bruker jeg maks 15 skritt p. Hvorfor m barn alltid velge maksimum motstand vei?

Gr dine barn lange omveier nr de skal noe?

Lillemanns motortrbbel

Jeg sa klart ifra fr vi gikk:

"Okei. Du kan f ta med motorsykkelen din. Men da m du kjre p den hele veien til butikken og tilbake selv. Mamma m trille vogna til lillesster og bre matvarene. S mamma gidder ikke bre sykkelen for deg i tillegg".

h ja da. Lillemann nikket ivrig og lovde p tro og re at han skulle kjre den selv.

Og slik gikk det:

N ogs med bok: Fkk lykke! Kjp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Flg @casa_kaos p Instagram: Instagram