hits

oktober 2012

Dobbel trass

”Fyyyy. Fy! Fy! Fy!”

Jeg holder pekefingeren skolerett helt oppi nesa til Lillesnuppa.

”Det er ikke lov kaste mat p gulvet!”

Lillesnuppa p halvannet r har aldri ftt skjenn fr. Det har ikke vrt ndvendig.Jeg fjerner fingeren og gransker henne. Skal hun begynne grte n? Huke seg sammen i stolen sin og hulke. For s grte seg i svn i kveld? Hun er jo s liten, og s sensitiv. Min lille engel.

Nam nam. Deilig mat som skal i magen, ikke p gulvet.

Snuppa ser p meg med store, bl yne. Strekker ut armen og fisker opp en pastaskrue fra den grnne plasttallerkenen. Frer hnden mot munnen. Gaper hyt og plasserer pastaskruen der den hrer hjemme.

”Flink jente”, sier jeg og klapper henne p hodet.

”Snn skal det gjres”.

Et ukjent smil kommer til syne p leppene hennes. Hun pner neven igjen og tar en ny skrue. Jeg smiler og blunker til henne. Ser fornyd hvordan hun frer hnden mot munnen. Stopper et lite yeblikk fr hun retter ut armen over stolkanten og pner hnda s pastaskruen finner veien til verandagulvet. Uten slippe blikket mitt ett sekund.

Jeg ser p henne med forskrekkede yne. Hva var det for noe? Jeg blir mlls. Snuppa ser meg fortsatt rett inn i ynene. Tar en pastaskrue til og kaster den utfor stolen. Og denne gangen slipper hun den ikke. Hun regelrett kaster den ned. Lfter armen hyt over hodet og gir den fart med hele armen fr hun pner hnda s den treffer gulvet med et vtt klask. Fortsatt uten slippe blikket mitt.

”Fy! Fy! Fy!” sier jeg mens meg vipper pekefingeren taktfast mot nesen hennes.

Snuppa smiler stt og blunker to ganger fr hun snur seg mot storebror. Han sitter med pen munn og ser helt skrekkslagen ut. N bryter han ut i et stort smil og hever armen for gi snuppa en high five.

”Ikke”, sier jeg og tar tak rundt hndleddet hans tidsnok til avbryte hyllesten.

”Du holder deg utenfor dette”.

”Sster kasta mat p gulvet”, roper han og klapper i hendene. Jeg kan formerlig lese hvordan det lille hodet hans jubler over endelig ha ftt en medsammensvoren. En partner in crime.

Jeg byer meg over hjrnet p bordet og sier med rolig stemme til Lillesnuppa: ”Hvis du kaster mat p gulvet en gang til, s flytter jeg deg vekk fra middagsbordet”. Jeg ser meg fort rundt, og peker mot grinda bak henne.

Snn. Ikke mer oppmerksomhet til lillesster n. N spiser vi. Snuppa putter to biter i munnen. Jeg smiler stolt. Dette fikset jeg bra. rets mamma.

Klask. Der l nok en pastaskrue p gulvet. Jeg reiser meg brtt, lfter opp hele stolen til lillesster og setter henne inn mot muren med ryggen til oss. Gr tilbake til stolen min og fortsetter spise.

Nh, se p den kule fuglen der oppe a...

”Spis, Lillemann”, sier jeg til den lille gutten som sitter med pen munn og oppsperrede yne. Han ser fra meg, til snuppa og tilbake til meg. Gapet brer seg utover hele ansiktet til et stort smil. Han spidder to pastaskruer p gaffelen, byer seg over fatet sitt og prver skjule det store gliset.

Jeg kikker bort p snuppa. Hvordan reagerer hun p dette mon tro? Lille, ste jenta mi. Som aldri har gjort noe galt fr. Vel okei, hun har mistet mat p gulvet tidligere. Men det var bare uhell. Var det ikke?

Hun sitter bare der. Kikker seg rundt. Ser opp p himmelen. Pirker p veggen. Grter hun inni seg n? Lille snuppa mi. Jeg gr bort til henne og lfter stolen tilbake til bordet. Skyver den grnne plasttallerkenen foran henne. Ser strengt p Lillemann, og fortsetter spise.

”Hva har du gjort i barnehagen i dag da, Lillemann?”

Klask, klask, klask, klask og klask. Ikke bare n skrue, men fem. P n gang. Og en neve kjttdeig.

”Fyyyyyy”, sier jeg igjen og retter nok en pekefinger mot nesen hennes. Igjen ser hun meg rett inn i ynene mens hun griper nok en neve pasta og kaster den med full fart mot gulvet.

Lillemann fniser. Jeg sender ham det strengeste mammablikket jeg har, og brer stolen med snuppa bort til veggen igjen.

”Hva hadde du gjort i barnehagen, sa du”, spr jeg igjen i det jeg setter meg.

Men Lillemann flger ikke med. Han har snudd seg bak frem p stolen og sitter og smiler til lillesster. Som for vrig har reist seg opp, snudd seg rundt og str og smiler tilbake.

Jeg sukker. Setter albuen i bordet og legger hodet i hnden. En epoke er over. En ny har begynt. Lillesnuppa er ingen lillesnuppe lenger. Hun begynner bli stor. Snart har vi to trassunger i hus.

Hjelp!

Har du barn i trassalderen? Hvor gamle var de da den begynte? Og hvis du har strre barn, hvor gammel var de da den gikk over?

 

 

 

Sjokoladesnok

Stakkar Lillemann som fikk kjeft for ha snoket i sjokoladeskapet.

Stol under pent kjkkenskap. Det er da typisk sm barns verk...?

Og s var det mannen gitt.Jeg fant han i vaskekroken blant btter og skittenty. Der stod han og mumset i seg restene etter lrdagssjokoladen.

Det endte med at mannen fikk kjeft, og Lillemann fikk sjokolade.

 

 

 

 

Morgenmonster

Det begynte vel egentlig for to dager siden. Lillemann trengte ny pysj, og vi dro til butikken. Han fikk velge selv, og det ble en rd og fin Spider-Man-pysj.

Jeah. Spider-Man!

Du m huske p at du ikke fr sove med den i natt. Mamma m vaske den frst, sa jeg hele veien til kassen.

Ikke sant, Lillemann? Du skjnner det, forsikret jeg meg om gjentatte ganger p veien hjem.

Ja da, mamma. Det forsto han.

Tror ikke han fikk med seg et ord av det jeg sa, for da vi kom hjem var overraskelsen stor da han ikke fikk ta den p seg med en gang. Jeg var s nre ved gi etter. Men jeg har lest at nye klr er fulle av kjemikalier, og at sm barn ikke under noen omstendigheter skal ha p seg uvaskede, nye klr.

Lillemann grt seg i svn mens jeg forsikret han om at i morgen, i morgen lille venn. Da skal du f sove i Spider-Man-pysjen din.

h nei. Pokker, var det frste jeg tenkte da Lillemann kom inn dra fra barnehagen dagen etter.

Spider-Man! ropte han i det han stakk hodet inn i stua.

Pokker. Det hadde jeg helt glemt.

Jeg kastet umiddelbart pysjen i vaskemaskinen, men fikk den ikke trr til leggetid.

Det ble en slitsom kveld. Lillemann kom inn p pysjen hvert kvarter hele kvelden gjennom. Jeg lot han f en vt pysj for se om han brydde seg om det, hvilket han selvflgelig gjorde. Han kastet seg ned p gulvet og grt sine store, dramatiske trer med gjentatte mellomrom helt fram til sengetid.

Ah, morgen allerede?

I dag vknet han klokken fem med et vrl. Det var mannens tur til ha morgenen, men jeg fikk ikke sove. Den lille gutten hylte som en alarm helt til klokken seks.

”Uh. Uh. Uh!”

Da stod jeg opp. Trtt og sliten og drittlei hele den idiotiske spindelvev-kastende, hettekledde mannen i bl strmpebukse.

Svndrukken kjeftet jeg litt p mannen som lot barna f sitte i sofaen og se p barne-tv og drikke varm melk p flaske fr frokost. De skal jo spise frokost frst. Og s sitte i sofaen og se p barne-tv og drikke varm melk fra flaske.

Jeg ble enstemmig sendt rett opp til sengs igjen med beskjed om komme ned senere.

Mannen vekte meg etter halvannen time. S dro han ut for spille golf. Morgenmonsteret var plutselig alene med barna.

Bde Lillemann og jeg er i et elendig humr. Lillesnuppa og. Selv om hun ikke har noen annen grunn til vre i drlig humr enn at alle vi andre er det. Men det er jo for s vidt god nok grunn det.

Lillemann lper rundt og maser om alt og ingenting. Vil ha yoghurt. Vil ikke ha yoghurt. Vil lese bok. Nei, ikke den. Og ikke den. Vil ikke lese bok likevel.

Plutselig kommer jeg p at pysjen er trr. N kan han f ta den p seg. Jeg er til og med villig til sende han i barnehagen i pysjen, for husfredens skyld.

Med forventning og glede hentet jeg den rene og trre pysjen fra trkesnora, helt fri for kjemikalier.

”Se her Lillemann. N er Spider-Man ren og trr og fin. Vil du ha p deg pysjen n?”

Oh, som jeg angrer p at jeg i det hele tatt spurte.

”Ni”, hyler han og kaster Spider-Manveggimellom S slenger han seg dramatisk ned p gulvet igjen og slr de sm nevene klask, klask, klask i steingulvet.

S sint som bare en toring kan bli.

Okei, tenker jeg og lister meg stille ut av rommet. Gjr Lillesster klar, pusser tennene, brster hret og setter snuppa pent i sofaen.

”Snn Lillemann. Da skal du f kle p deg. S skal vi g i barnehagen”, sier jeg med den lyseste stemmen jeg har.

Kanskje ble stemmen litt for lys, for den sprekker p toppen.

Jeg finner fram klr, og prver alle triksene i boka for f dem p.

”Skal vi kle p i senga? Neieh, ikke det. Skal vi kle p i sofaen? Nei, ikke det heller. Vil du st p hodet i sofaen mens jeg kler p deg? Nei! Kle p selv? Nope. Kle p opp ned foran berne-tv? Absolutt ikke”.

”Nei, men da gidder ikke mamma mer”, sier jeg og kjenner hvordan hodepinen begynner bre seg utover fra hyre tinning.

Jeg tar tak i den lille, sprellende kroppen og brer ham inn i senga og begynner kle p med makt. Men alle som har prvd kle p en illsint, sprellende toring, vet hvor vanskelig det er.

Jeg fr p underbuksa til slutt, men den den lille kroppen hopper ned p gulvet og river den rett av mens han roper: ”Nei! Nei! Nei!”

Lillesster grter fra sofaen.

”N er det nok”, roper jeg og retter pekefingeren mot han. Trker en tre og gr ut i stua.Brer en grtende snuppe ut i senga, og en hylende Lillemann ut av soverommet.

”Uh. Uh. Uh”, fra senga.

”Nei! Nei! Nei!” fra Lillemann.

Lemper sprellekroppen ut opp i sofaen, og lar f romstere rundt. Lillesster vil ikke sove, og jeg orker ikke hre p grtingen hennes. S jeg plukket henne opp.

S gr jeg rundt der da. Med en grtende, overtrtt snuppe p armen og en fresende Lillemann i sofaen.

Da fr jeg en melding fra mannen: ”God morgen. Hper det gr bra med dere.”

Jeg hadde ikke tenkt blande ham inn. Jeg hadde virkelig ikke det. Jeg unner han de golfdagene han har. Men jeg kunne jo ikke lyve heller.

”God morgen. Det gr ikke bra i det hele tatt. Jeg fr ikke kledd p Lillemann og Lillesster bare grter. N orker jeg snart ikke mer!”

S ringer han, s klart.

”Skal jeg komme hjem?”

”Nei, du skal ikke komme hjem”, hulker jeg. ”Jeg fikser dette, jeg. Kos deg p golfbanen du”.

”Mener du det, eller sier du det og vil at jeg skal komme hjem likevel”.

”Nei, jeg mener det!”

Og s legger jeg p.

Lillemann finner plutselig ut at han vil ha banan. Han har glemt hva han egentlig er s sint for, og m finne p noe nytt.

”Banan! Banan! Banan!” gr han rundt og roper og grter om hverandre.

”Vi har ikke banan, Lillemann. Hvis du er sulten, kan du fr noe annet spise.”

”Uh. Uh. Uh. Banaaaaan!”

Telefonen ringer igjen.

”Gr det bra?”

”Nei, det gr ikke bra! Og ikke spr, for da blir det s mye verre”, grter jeg p skjelvende utpust.

”Jeg kommer hjem”.

Jeg prver legge Lillesster igjen. Setter henne i senga og lukker dra. Lillemann har ftt ye p sklen med smokker opp mikroen.

”Tutti! Tutti! Tutti!” roper han og strekker seg opp mot kjkkenbenken.

”Uh. Uh. Uh” fra soverommet.

”Tutti! Tutti! Tutti!”

Jeg tar sklen med smokker, og tmmer den over Lillemann.

”Snn, her har du tutti”, sier jeg og kaster meg ned i sofaen. Borer ansiktet ned i putene og holder for rene.

Lillemann blir helt stille et yeblikk. Vet ikke helt om han syns det er morsomt eller traumatisk f alle smokkene i hodet. Han lander p det siste, og setter i gang hylekoret igjen.

Ti minutter senere kommer mannen inn dra. Jeg gr rett opp og legger meg og sover til langt utp dag.

N er Lillemann endelig i barnehagen, Lillesster sover ettermiddagsluren sin og mannen har igjen vget seg ut p golfbanen. Jeg sitter her med verdens drligste samvittighet og fler meg som verdens drligste mamma.

Gr rastls rundt i huset og kikker p bkene til Lillemann. Den kan vi lese nr han kommer hjem. Den liker han s godt. Kikker p filmene hans. Elias! Den liker han. Kanskje vi skal se den i kveld. Ut p kjkkenet og pner kjleskapet. Har vi kjttdeig? Ja, det har vi. Da lager jeg spagetti og kjttdeig til middag. Det er favoritten. Skal jeg bake en kake, kanskje?

Jeg vet at han kommer til vre glad for se meg. Han kommer til smile og fortelle om alt de har gjort i barnehagen i dag. Han kommer ikke til nevne monstermorgenen med ett ord. Kanskje har han allerede glemt den.

Likevel fler jeg at jeg m st skolerett ovenfor den lille mannen min nr han kommer hjem. Nesten som st og vente utenfor dra til rektor nr du vet du har gjort noe galt.

Har du hatt snne monstermorgener fr? Og har du noen triks for komme gjennom dem med vettet i behold?

Lekeplass-politi

Lukten av varm, sterk kaffe snirkler seg smilende opp av pappkruset og treffer meg midt i nesa. Mmm. Duften av kaffe. Varm kaffe. Jeg tar av det hvite plastlokket og snuser inn dampen. Lukker ynene og skal akkurat til ta en slurk.

Jeg tror det er hun som sitter der borte p benken.

Hva? Meg? Er det meg de mener? Jeg ser meg rundt og myser mot lekeplassen som ligger en 20 meter unna. En mor holder beskyttende om barnet sitt og ser utlmodig i min retning.

Jeg sukker. Setter lokket p kaffen igjen og labber tungt mot lekeplassen. Hva er det n som har skjedd?

Lillemann str midt i sandkassen og kaster sant opp i lufta med et hvin. Da han ser meg sprudler han over: Mamma se. S masse sand. Kjempemasse sand.

Ja, se gutten min. Masse sand, sier jeg og kjenner blikkene fra de andre foreldrene. De sier ikke noe, men de vil tydelig at jeg skal f Lillemann til slutte med sandkastingen.

Vil du huske, spr jeg og sender lange tanker til den varme kaffen.

Jaaaaa, roper han og er borte ved huskene i to sprang.

Etter ha gitt ham fart helt p grensen til snurre trill rundt, gr jeg tilbake til benken min. Jeg pner lokket til kaffen igjen.

Vel, lunken kaffe er bedre enn kald, tenker jeg og tar en slurk. Kaster et blikk mot lekeplassen. Lillemann sitter fortsatt og jubler i huska. Lillesster krabber rundt p bakken og studerer steiner og pinner.

Jeg vger meg til ta opp en bok fra stelleveska. En bok jeg har holdt p med i tre uker, og bare kommet halvveis ut i andre kapittel. Kanskje, kanskje, tenker jeg med flelsen av g i gang med noe veldig forbudt.

To minutter senere ser jeg igjen en gjeng foreldre strekke hals mot benken min. Hva er det n da?

Pass deg! Du er i veien!

Lillesnuppa har tydeligvis tatt seg en kunstpause p bakken foran sklia. Hun sitter og studerer ett eller annet hun har funnet. Er det en sneip? En spryte, tenker jeg og ser p de bekymrede foreldre-ansiktene.

Jeg legger boka fra meg, setter lokket p kaffen, og smlper de f meterne bort.

Hva er det du har funnet n da, lille snupp, sier jeg og pner de sm nevene hennes. En grnn stein som ser ut som et hjerte.

Jeg ser forvirret opp og mter blikket til en av mdrene. Hun peker opp mot toppen av sklia.

Der str to gutter i seks, sjursalderen og sammenlikner sko. Jeg ser igjen bort p damen.

Hun tar ett skritt mot meg og nikker mot toppen av sklia igjen.

Ja, alts de guttene hadde tenkt skli. Men s satte jenta di seg ned rett nedenfor sklia, sier hun kort og gr tilbake til de andre.

Jah, tenker jeg. Hun kryper n rundt her da... Hun bruker flytte seg fr de nr bunnen av sklia. Ellers er det bare si til henne at hun skal flytte seg.

Men jeg sier ingen ting. Gr bort til Snuppa og lfter henne to meter bort.

Snn. Her kan du sitte og se p steinen din, sier jeg og klapper henne p hodet.

Jeg blir stende en stund i utkanten av lekeplassen og flge med. Tr liksom ikke helt g tilbake til benken. Selv om den roper etter meg.

Lillemann hopper av huska og lper bort til trampolinen. Han elsker trampoliner. Han tar lpefart og slenger seg utp. Hopp, hopp, hopp. Ned p rumpa og opp p fttene p neste sprett.

S flink han er, tenker jeg stolt og ser p de andre foreldrene som str rundt trampolinen. De ser rart p meg. Jaha, tenker jeg. Dere lurer n, p hvordan en s liten gutt kan hoppe s hyt og med s stor kontroll? Jeg smiler stolt tilbake.

Pass, Lillemann! Du m st i k.

Det er ksystem her, alts, sier en av damene.

H? K-hvafornoe?

Jeg gr bort til dem.

Hva sa du?

Det er ksystem for trampolinen. Det str flere barn i k her, og s kommer snnen din og bare springer utp. Han m st i k han ogs, sier hun og rister p hodet.

Jeg blir stende helt matt en stund. Ser bort p de andre foreldrene med sprrende yebryn. De nikker og rister p hodet om hverandre. Regner med at nikkingen bekrefter damens pstand om ksystem og ristingen er rettet mot den frekke lille gutten som snek i ken.

Jeg ser mot den andre siden av trampolinen. Og ganske riktig. Der str fire barn i k. De sukker og stnner og slr ut med armene mens de ser oppgitt mot foreldrene sine. Mamma, du m ordne opp, sier blikkene deres.

Lillemann, kom, sier jeg og gr mot kanten av den svarte sprettduken.

Kom, Lillemann. Det er noen andre som m f hoppe fr deg, sier jeg og strekker ut en arm. Men Lillemann vil ikke g av.

Se, mamma. Se, roper han og spretter ned p alle fire mens han klukkler.

Jeg tar noen prvende skritt utp.

Kom Lillemann. Du m g av. De andre barna m f hoppe frst. Du skal f hoppe etterp, sier jeg og fr tak i armen hans.

n ting er bre en hylende, buktende unge p flatt underlag. Noen ganger prvd bre en sparkende unge av en trampoline fr? Det ender med at vi begge tryner av trampolinen med nesa frst. Min nese. Lillemann hyler.

Han m gjerne hoppe, men han m flge ksystemet som de andre. Alle fr ti hopp, og s m de g bak i ken igjen, sier damen mens hun snurrer armen rundt ved albuen i ekte trafikkonstabel-stil.

Neste, roper hun myndig.

Jeg sender henne et oppgitt blikk og brer Lillemann bort til benken. Leter fram en smokk fra stellevesken.

En, to, tre, fire, fem…, hrer jeg fra trampolinen.

Jeeez, han er to r. Han skjnner da vel ikke at det er ksystem for f hoppe p trampolinen, tenker jeg surt. Han kan jo knapt telle til ti.

Laget av porselen? Eller av kjtt og blod?

Nei, vr n forsiktig. Ikke gjr snn. Hun er s liten, hrer jeg en bekymret mannsstemme si borte ved sandkassa.

Lillesnupp, tenker jeg. Og n har jeg lrt. Er snuppa i trbbel, eller er p vei til havne i trbbel, er det best flge med. Disse andre foreldrene har ikke veldig mye til overs for meg akkurat n.

Jeg tar en tuttesuttende Lillemann p hofta og gr bort mot sandkassa. Ei lita jente med rosa hrbnd, snaut to r kanskje, har forbarmet seg over Lillesnuppa mi. Hun viser henne hvordan hun kan bygge sandslott. S ste de er, tenker jeg og smiler.

Lillemann fr ye p noen gutter som sparker fotball, og setter avgrde. Glemt er ksystem og trampoline.

Den lille jenta med rosa hrbnd fyller btta si med sand, setter den p hodet, klapper den p bunnen, og snur den stolt. Lillesnuppa hyler av later hver gang den trre sanden renner ut av btta og legger seg som en uformelig haug p bakken.

Vr forsiktig n, sier faren igjen. Hun er s liten. Han str to meter unna og flger nye med.

Hun er ganske robust, ler jeg. Hun har en storebror, s hun er vant med tffe tak.

Mannen smiler og nikker.

Snn. Kanskje jeg kan g bort til benken min igjen n da. Jeg lusker avgrde. Tmmer ut kaffen og kaster pappkoppen i sppelbtta ved siden av benken.pner boka, som har lukket seg, og leter fram siden jeg var. Leser to linjer.

Nei, ikke gjr snn. Den bekymrede faren igjen.

Jeg ser opp. Snuppa ler. Lillemann kaster ball med en annen gutt p sin egen alder.

To linjer til.

Forsiktig. Hun er s liten.

Nmmen slapp av n da, tenker jeg og legger boka irritert ned i fanget mens jeg ser opp mot den bl himmelen. La dem n f holde p.

Unnskyld. Er det din unge der borte?

En ivrig far str ved siden av benken. Jeg tar blikket fra den bl, fine himmelen og snur meg sakte mot ham. Jeg rekker ikke engang svare, fr han fortsetter:

Han har tatt ballen til snnen min. Og nekter gi den tilbake.

Really, svarer jeg p br utpust og reiser meg. Skritter bort til lekeplassen og ser Lillemann lpe rundt med en rd ball i armene.

Mamma se, roper han lykkelig da han fr se meg. Han runder den andre gutten i full fart.

Vi kaster ball, roper han og lper i ttetall rundt sklia og huskene.

Tatt ballen og nekter gi den tilbake? Det kalles lek, tenker jeg, men sier fortsatt ingen ting.

Ups. Den kom litt fort.

P vei tilbake, kaster Lillemann ballen mot gutten, som str og ser p faren sin og dermed ikke er klar i det hele tatt. Ballen treffer ham midt i panna.

Gutten ser opp p faren sin og begynner grte. Faren lfter ham opp etter de utstrakte armene og snur seg mot meg.

Lillemann plukker opp ballen igjen og ser usikkert bort p meg.

Jeg tenker meg om i to sekunder.

Lillemann. Kom hit. Skal vi g p kaf og spise kake?

Den lille kroppen spinner rundt i en gledespiruett.

Jaaaaah!

Han slenger ballen fra seg og lper mot meg. Bde faren og gutten ser p meg.

Ja, du fr jaggu hente ballen selv. Sier jeg og snapper med meg Lillesnuppa p veien ut.

Hun tler det, sier jeg og ser p faren til jenta med det rosa hrbndet.

S lenge hun ikke grter er det greit.

Ti minutter senere sitter vi p en fortauskaf og spiser sjokoladekake. Ungene har ftt brus ogs. Og jeg har ftt kaffe. Deilig, varm, sterk kaffe. Endelig.

Kan ungene leke alene p lekeplassen mens vi slapper av, eller br vi foreldre observere og veilede dem?

Hopp, mamma. Hopp!

Hopp, Marte. Hopp! roper mannen og vrir seg i krampelatter p plenen.

Nei! Stopp! Hahahaha. Stopp. Ikke! Jeg vil ikke! Hahahaha!

Mannens medsammensvorne sitter sammen med meg p trampolina og gir fart. Hun tar sats stende p alle fire og kjrer knrne nedi den svarte gyngende bunnen. Om og om igjen.

Nhhhhhei, roper jeg mens jeg prver dempe spretten.

Stopp!

Men jo mer jeg stritter imot jo mer ler mannen. Og jo mer fart fr jeg.

Fjrene skriker taktfast. Squiiik. Squiiik. Squiiik. Squiiik.

Stopp! Haha. Jeg mener det!

Den medsammensvorne reiser seg opp n. Tar skikkelig fart, drar beina opp mens hun er i lufta og strekker dem hardt ut som to stramme fjrer i det hun er p full fart ned. Jeg spretter himmelhyt.

Jeg ler og ber om hverandre.

M komme meg av. M komme meg av denne saken. Fort.

Jeg ser meg rundt, men det er milevis til kanten. Fler meg som om jeg er p pent hav. Til slutt fr jeg samlet beina under meg og setter meg ned med et dump. Krabber hompedi bomp mot den bl kanten mens jeg tryner med panna nedi for annethvert krabb.

Ha ha ha, hyler mannen.

"Det er ikke morsomt", ler jeg.

Se mamma! Se mamma! roper Lillemann og peker.

Haha, stopp, roper jeg mens jeg ler s trene spretter.

Endelig nr jeg kanten. Kaster meg over med nesa frst. Lander heldigvis mykt i gresset. Jeg stabler meg p beina og lper inn s fort jeg bare kan. Hiver etter pusten og tar trappa i to steg.

"Jeg ... kan ikke ... hoppe ... trampoline ... og le ... samtidig", roper jeg i det jeg river opp dra. Klam over hele kroppen med lattertrer nedover kinnene.

Nr heseblesende dodra og kaster meg over drhndtaket.

N! N m jeg begynne trene 3x10. Hver dag! Det er bare s forbanna kjedelig. Men n. N m jeg.

 

Er du flink til trene? ;-)

Minste motstands vei

Kom igjen, Lillemann. Kjapp deg n. Inn i bilen og ned p setet ditt, sier jeg og klapper i hendene mens jeg holder bakdra pen. Det er tidlig morgen og vi prver komme oss avgrde til barnehagen.

Hvor ble han av n da?

Lillemann. Kom igjen. Kjapp, kjapp.

Da jeg gr rundt bilen for se om jeg ser den lille rmlingen, oppdager jeg to bein som padler opp fra baksetet.

Selvflgelig. Bakluka sto oppe. Da skal han s klart klatre inn der, over lillessters vogn, over stolryggene og s inn p plassen sin. Hvis han ikke tar turen innom frersetet, ut dra der og s inn i baksetet da. Eventuelt ut dra p Lillessters plass i baksetet, inn dra p passasjersetet, mellom forsetene over til baksetet og s ned p plassen sin.

Fr vi dro hjemmefra skulle han le seg mellom fjerde og femte trappetrinn p vei ned trappa, for s slippe seg ned p gulvet derfra. Lillesster mtte krype to runder rundt stuebordet fr hun til slutt krp gjennom bordet, hvilket alltid frer til at hun reiser seg opp for tidlig og slr hodet i bordplaten.

S mtte Lillemann klatre helt til toppen av grinda foran ytterdra mens Lillesster mtte ta omveien over alle skoene som l slengt rundt uti gangen, i stedet for krabbe rett fram og dermed f klar bane ut.

Nr vi kommer fram til barnehagen, tar Lillemann den samme ruta ut av bilen som han tok inn. Bare motsatt vei.

Etter barnehagen, tar vi veien innom butikken for kjpe middag. Lillemann finner seg en snn kurv med hjul p og gr inn i butikken gjennom kassen med lengst k. Helst med Lillesster oppi kurven. S kjrer han i full fart rundt inne i butikken byd over kurven med hendene plantet p hver side mens de sm beina spinner bortover gulvet. Det er veldig viktig ikke misse en eneste vei gjennom reolene. Fram og tilbake og sikksakk mellom grnnsaker, grt, bleier og brus.

Nr vi str i k, venter han til vi kommer akkurat s langt inn mot kassen at det ikke er noen vei tilbake. For komme ut av ken m han klatre over eller mellom de store metallrrene i gjerdet som skiller kene fra hverandre. S skal han tilbake inn i ken og ut igjen et par ganger. Lillesster krabber etter.

Midt under middagen m Lillemann p do, og for komme ut p badet gr han rundt hele spisebordet og balanserer s mysommelig han kan p noen bker som ligger p gulvet. Rrer han gulvet, m han begynne p nytt igjen.

Etter vi har spist middag, kravler Lillesster ned fra stolen p den siden som vender inn mot trappa, for s krype under bordet, gjennom alle stolene og sope med seg all maten som har havnet p gulvet, fr hun omsider kommer ut med et stort smil.

Nr kvelden endelig senker seg og det er p tide finne senga, kryper Lillemann frst under peisen, bak tv-benken og ut p kjkkenet der han kryper baklengs opp veggen for deretter hoppe fra den ene kjkkenstolen til den andre til han har vrt innom alle sammen.

Lillesster bryter seg vei bak alle sofaputene, s sofaen ser ut som en nygravd grft etterp. Turen gr videre under spisebordet igjen og ender opp under senga s hun m dras ut etter beina. Hvis hun da ikke tar runden gjennom trappegrinda og opp til toppen av trappa for lene seg over rekkverket og vifte med armene mens hun skrattler s jeg fr hjertet i halsen og ser for meg brukne armer og bein i alle retninger.

Nr ungene endelig er i seng, gr jeg rett ut p kjkkenet, heller i en kopp kaffe og finner veien ut til stua og opp i sofaen. Det bruker jeg maks 15 skritt p. Hvorfor m barn alltid velge maksimum motstand vei?

Gr dine barn lange omveier nr de skal noe?

Jeg reiser alene

Det begynte da jeg skulle bestille flybilletter. Jeg la pekeren automatisk over knappen antall barn og skulle til trykke p tallet 2. Men s kom jeg p at jeg skulle jo reise alene. Det var ganske deilig trykke 0 barn. 1 voksen og 0 barn.

Sent mandag kveld sto jeg med en gr dressjakke i den ene hnda og en bl strikkejakke i den andre og veide dem opp mot hverandre. Hvilken kom jeg til bruke mest? Men s kom jeg p at jeg ikke trengte gjre plass til en masse sm, barneklr med biler og bier p i kofferten. S jeg la bde dressjakken og strikkejakken oppi. Pluss to bukser, flere gensere, sko, sjampo, kremer og bker. Bare min, tenkte jeg i Gollum-stil mens jeg grdig fylte plassen med alle tingene mine. Bare min.

Kommer jeg til savne deg, lille snupp?

Da flyet lettet fra Alicante flyplass tirsdag morgen, tenkte jeg at himmel og hav, hvordan skal n dette g? Jeg kommer til savne barna noe helt borti natta. Det var frste gangen jeg skulle vre borte fra dem s lenge. Fire dager faktisk. Fire dager! Det er ganske mye det.

h, frste gang du skal vre borte fra barna? h, jass ja. Og s i fire dager! Oj, oj, oj. Gjett om du kommer til savne dem, sa folk og smattet mens de gynget med hodene da de hrte om min husmorferie til gamlelandets hovedstad.

Fr jeg dro, fikk Lillemann tre store knusekoser. Mamma, sa han plaget og s lidende ut etter den andre. Lillesnuppa dyttet meg til slutt bort etter jeg hadde holdt henne inntil meg i flere minutter og snust inn duften av hret hennes. (Og revoks. Hvilket hun har veldig mye av. Det nytter ikke uansett hvor grundig jeg vasker de rene. Voksen kommer tilbake bare timer etter jeg har skrubbet de. Men til og med revoks lukter godt p en ett r gammel jente).

Snork...

S satt jeg da p flyet tirsdag morgen og ventet spent p at jeg skulle begynne savne dem. Men da flyet lettet, sovnet jeg, og vknet ikke fr vi var framme. Savner jeg barna n, var det frste jeg tenkte da jeg slo opp ynene og trket meg om munnen. Nei, ikke enn. Men jeg har jo nettopp dratt. Har jo ikke vrt lenger borte fra dem enn jeg er hver dag nr de er i barnehagen og hos dagmamma. Det kommer nok, tenkte jeg gikk ut i den kalde og klare oslolufta.

Da jeg la meg den kvelden ble jeg liggende vken en stund og tenke p de der hjemme. Jeg tenkte p Lillemann som sikkert l i senga si med tre smokker, en i munnen og en i hver hnd. Lillesster som l i sprinkelsenga med lven sin og drmte om dyrene i Afrika. Men savnet jeg dem? Nei, egentlig ikke, tenkte jeg litt bekymret fr jeg strakk meg ut s lang jeg var og sovnet stt, helt alene i den store, myke senga.

Onsdag vknet jeg tidlig. Klokka sju, faktisk. Og jeg som virkelig skulle benytte anledningen til sove lenge. Under frokosten satt jeg og tenkte p alt jeg mtte huske kjpe med tilbake til Spania. Favoritt-tteflaskene til Lillesster, nye smokker til Lillemann og den boka om muldvarpen som noen har bsjet p hodet til, og noen filmer med norsk tale.

Savner jeg dem n da, tenkte jeg og tmte kaffelatten. Mmmmmnei. Nei. Jeg gjr ikke det. Men siden jeg sitter her og tenker p alt jeg m kjpe til dem, betyr ikke det at jeg savner dem da? Jeg tenkte etter en gang til. Skikkelig. Nei, jeg savner dem ikke. Jeg gjr faktisk ikke det. Nei vel, tenkte jeg og reiste meg. Det er jo bare et dgn siden jeg s dem. Jeg kommer sikkert til savne dem i lpet av dagen. S trippet jeg ut i Karl Johan med visakortet brennende i lommen.

Det er klart man kan bli lei av barna sine av og til, men n som du er borte fra dem, savner du dem helt sikkert, sa min venninne mens hun kikket etter en kelner som kunne gi henne pfyll i vinglasset. Det var onsdag kveld, og vi var ute og spiste. Jeg s skrtt opp i taket og rynket brynene en anelse. Kjente godt etter. Nei, jeg savnet ikke barna n heller. Visst hadde jeg tenkt p dem i lpet av dagen. Ganske mange ganger. Jeg hadde til og med snakket med Lillemann p telefonen fr han la seg. Og det var helt fantastisk. Han hrtes s stor ut gjennom telefonrret. Da vi la p, sendte jeg dem noen gode nattatanker, og s ringte jeg min venninne for finne ut hvor vi skulle mtes.

Da jeg tumlet til sengs klokken kvart p ett den natta (Jah, jeg vet! Kvart p ett! Har ikke vrt oppe s sent siden Lillesnuppa gjorde sin ankomst for halvannet r siden), ble jeg oppriktig bekymret. Hvorfor savnet jeg dem ikke? Men jeg fant fort ut at jeg jo hadde ftt i meg noen glass vin, og at det nok hadde bedvet mitt bldende mammahjerte.

Torsdag sov jeg helt til klokka ni. Savnet fortsatt ikke barna. Men sluttet bekymre meg for det. Fikk en deilig hot-stone massasje, som seg hr og br nr man er p husmorferie, og kastet en kjapp tanke i retning Spania. Men tanken kom ikke lenger enn til Danmark fr den falt til jorden og jeg ble lullet inn i komats tilstand av svenske Johans varme steiner.

Spise sushi og sjokoladekake fra Deli de Luca i senga og se p romantisk komedie. Uten barn som rynker p nesen av fisken og syns filmen er kjedelig. Herlig!

N sitter jeg p flyet p vei hjem. Jeg savner fortsatt ikke barna. Jeg har hatt det helt topp, helt alene. Fire dager uten barn: No problem! Hadde jeg klart en uke? Jah, p strak arm. To uker? Njaaa. Jo. Mulig. Jeg tror kanskje det.

Men visst skal det bli godt se dem igjen. Og visst skal det bli godt mljekose i sofaen. Og gjett om jeg gleder meg til vise Lillemann boka med muldvarpen som han har nsket seg s inderlig. Og som jeg gleder meg til lukte p Lillesnuppas hr (og revoks) igjen.

Men savne dem…nope.

Savner du barna nr du er borte fra dem?

 

Lillemanns motortrbbel

Jeg sa klart ifra fr vi gikk:

"Okei. Du kan f ta med motorsykkelen din. Men da m du kjre p den hele veien til butikken og tilbake selv. Mamma m trille vogna til lillesster og bre matvarene. S mamma gidder ikke bre sykkelen for deg i tillegg".

h ja da. Lillemann nikket ivrig og lovde p tro og re at han skulle kjre den selv.

Og slik gikk det:

N ogs med bok: Fkk lykke! Kjp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Flg @casa_kaos p Instagram: Instagram