oktober 2013

Myke lommer

"Myke lommer! Det skal være myke lommer!"

Treåringen slenger den nye buksa i veggen og tramper i gulvet så parketten rister.

Hæ? Myke lommer? Hva er det nå da?

Myke lommer, mamma. Buksene må ha myke lommer. Skjønner du?

Jeg plukker opp den nye treningsbuksa. Holder den opp og ser på den.

"Den har da myke lommer den her? Har den ikke", sier jeg og drar ned glidelåsen på lommene.

"Nææææææih", brøler Lillemann og faller dramatisk sammen på gulvet.

"Nææææææih!"

Jeg skjønner ingen ting. Lillemann trengte nye bukser, og han fikk bestemme selv hvilke bukser han ville ha. Bestillingen var klar: myke bukser.

Okei. Myke bukser skal bli. Jeg syns egentlig det var et fornuftig valg. Myke, komfortable bukser som er gode å ha under regndressen og overtrekkbuksa. I stedet for tøffe men ukomfortable olabukser med Batman eller Spiderman på.

Jøss. Gutten min har blitt fornuftig, tenkte jeg. Han setter komfort foran kulhet.

Så jeg dro av gårde  for å kjøpe myke bukser. To par blå, myke og gode treningsbukser ble det. Det ene paret uten lommer. Det andre med glidelåslommer.

"Myke lommer", roper Lillemann igjen og marsjerer ut på rommet sitt. Han smeller igjen døra så veggen skrangler.

Himmel og hav. Myke lommer? Okei. Selvfølgelig. Og jeg som trodde det var buksene som skulle være mye. Dumme mamma.

Liker du myke lommer?

 

Barnas basar på Kids Expo

Til helgen braker det løs på Norges varemesse i Lillestrøm. Kids Expo er Norges første og største aktivitets- og fornøyelsesmesse for barna. (Og voksne)

Minionene fra Grusomme Meg kommer, Gråtass kommer og Sonja og julenissen fra Reisen til Julestjernen kommer. Barbie kommer også. Hun vil gjerne vise deg den nye Barbie-filmen. Og Julia kommer til å være der med et stooort jenterom med ulike aktiviteter.

Bildet er hentet fra Kids Expos hjemmeside

Isac Elliot skal synge. Det skal Sval også. Og skuespillere fra Mormor og de åtte ungene-filmen skal fremføre sanger fra filmen. Knerten og Karoline skal opptre. Og Teenage Mutant Ninja Turtles skal vise oss noen skikkelig kule moves.

På Lego-standen kan både barn og voksne bygge Lego til fingrene detter av.

På Legos aktivitetsområde, kan du bygge så mye Lego du vil. Du kan også sitte i en full size Ferrari Formel 1-bil bygd av, nettopp, Lego. Bildet er hentet fra Kids Expos hjemmeside.

På aktivitetsområdet til Donald Duck kan man lære å tegne Donald av Norges eneste autoriserte donaldtegner, Arild Midthun.

Inspiria Science Center og Superlands kommer med et råstilig aktivitetsområde med hoppeslott, bowlingbane og mange vitenskapelige aktiviteter for barn. De har også med seg PK fra NRK Super. Han skal blant annet holde Science Show.

Barna kan lære seg noen nye, kule sparkesykkeltriks og delta i sparkesykkel-konkurranser sammen med Razor.

Og alle fotballentusiaster må stikke innom Funballz. De har med seg verdensmester i balltriksing, Anders «AZUN» Solum, som skal holde trikseshow.

Forskerfabrikken og Tekna har eget forskerområde, og «Idebank for småbarnsforeldre» har egen aktivitetsstand.

Brio og Sprell er der også med egne aktivitetsområder.

Og så kommer Aktiviteter for barn, som drives av den flinke bloggeren Line Konstali. Hun skal arrangere Barnas basar, der alle inntektene går til Barnekreftforeningen. Det blir lek, aktiviteter, kakepynting og basar.

Bildet er hentet fra Aktiviteter for barn.

Klatrebarna finner du også på Barnas basar. Har du ikke fått med deg de flotte innendørs klatrestativene deres ennå, må du ta en titt. Jeg har selv et klatrestativ fra Klatrebarna hjemme, og vet ikke hva jeg skulle gjort uten det. Med to barn med diagnosen klatrebarn, ser jeg dem mye heller i klatrestativet enn opp ned i lysekrona.

Klatrebarna selger utvalgte produkter på standen og donerer 10 prosent til Barnekreftforeningen.

Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten denne. Nå kan du både kjøpe deg fred og ro i heimen og samtidig støtte en god sak.

Bloggeren Fru Jacobsen er ansvarlig for panteaksjonen på Barnas basar. Ta med deg alt du har hjemme av flasker og brusbokser, og legg det i panteboksen deres. Når arrangementet er over, panter de alt og gir pengene til videre til Barnekreftforeningen.

Til slutt – har du lyst til å være med og støtte Barnekreftforeningen, så trenger Aktiviteter for barn småpremier til fiskedammen sin. Det er snakk småting, alt fra nøkkelringer og blyanter til kjærligheter på pinne og klistremerker.

Send en mail til line@aktiviteterforbarn.no hvis du eller bedriften din vil bidra.

Jeg gleder meg i hvert fall veldig helgen. Minst like mye som barna.

Vi skal dit på søndag. Sees vi?

 

Anmeldelse av meningsløse barneleker

Det har vært en lang uke.Timene har til tider sneglet seg av gårde.

Barna får nå alltid timene til å gå på et vis. Og når de ikke maser på mamma eller slår hverandre i hodet, gjør de ganske mye rart og meningsløst.

Derfor tenkte jeg at jeg skulle slenge meg på, og se om det var noe i disse merkelige lekene deres.

Her er en anmeldelse av et lite utvalg meningsløse barneleker:

SNAKKE I KOPP: Bit i en kopp så den dekker hele ansiktet og snakk, syng, rop i den gjennom hele frokosten.

Tja. Dette var sånn passe gøy. Litt artig til å begynne med, men den store entusiasmen dalte forholdsvis fort.

Terningkast: 2

 

BRO BRO BRILLE: Under tørkestativet.

Bro bro brille er jo en velkjent barnelek, selv om den aldri var en av mine favoritter. Jeg skal innrømme at det satt en ekstra piff på leken å bruke tørkestativet som bro. Men et par - tre runder holder, så får man vondt i ryggen.

Terningkast: 3

 

SITTE I SKITTENTØYBALJENE: Kast skittentøyet ut over hele gangen og bruk baljene som båt.

Her var forberedelsene til leken morsommere enn selve leken. Å kaste skittentøyet ut over gangen var morsomt. Men å sitte i baljene, var ikke det helt store.

Terningkast: 4

 

SAGE SOVENDE LILLESØSTER I TO: Obs: Vær sikker på at hun sover godt. Hvis ikke tar leken en helt annen retning.

Dette var gøy. Skjønner godt poenget med denne leken.

Terningkast: 5

 

LADY OG LANDSTRYKEREN: Spis hele spagettimiddagen som Lady og Landstrykeren.

Dette var gøy de første fire, fem spagettiene. Så ble det kjedelig. Anbefales ikke hvis man er sulten.

Terningkast: 4

 

SPILL PÅ IPADEN UNDER SPISEBORDET: 

Jeg kan forstå fascinasjonen for å sitte under møbler når man er liten. Når man er stor derimot...er det heller ubehagelig.

Terningkast: 3

 

LEKE HUND MED SKO PÅ HENDENE: Ta sko på hendene, løp rundt på alle fire og si voff, voff.

Dette var moro. Mannen fikk et skikkelig trassanfall da vi måtte avslutte.

Terningkast: 6

 

STÅ PÅ HODET I SOFAEN: Også kalt hale ut leggetiden.

Ha ha, dette var artig. Jeg fortsatte til og med etter ungene hadde lagt seg.

Terningkast: 5

Hva  er din meningsløse favorittleke?

 

Ukens gi-bort – valgfritt produkt fra Sjarmtrollparty

Denne uken kan du vinne et valgfritt produkt fra kategorien «Mest populært» i Sjarmtrollpartys nettbutikk.

Sjarmtrollparty har spesialisert seg på leker som gir læring, der læringen skal være gøy og lett å forstå.

Og her er det mye fint å velge mellom. Her i huset har «Min kalender» blitt en stor vinner hos treåringen som snart er fire.

Hmm. Er det egentlig høst eller vinter nå? Vi tar annenhver dag, vi.

Han har blitt så stor at han kan dagene på rams, men forstår likevel ikke helt forskjellen på en tirsdag og en fredag. Lørdag kan han, for da spiser vi pannekaker til frokost. Og søndag er badedag med hårvask. Men de andre dagene går litt i surr. Det samme gjør datoer og måneder.

Med denne kalenderen får han satt dagene og månedene i rekkefølge, og plutselig forstår han at mandag er første dag i uka med barnehage, og at han skal gå fem dager i barnehagen før det endelig er lørdag og pannekaker til frokost igjen.

Hver morgen er det Lillemanns ansvar å bytte dag på kalenderen. I tillegg må han passe på hvilken årstid det er, og hva slags vær det er ute. Kjempestort ansvar.

Og så er det selvfølgelig kjempegøy å sette på bildet av regn når sola skinner, og gå rundt og fnise forventningsfullt helt til mamma oppdager feilen.

Toåringen er sjefen over bondegården. Hun flytter de magnetiske dyrene, menneskene og redskapene rundt på brettet, og styrer hele bondegården med jernhånd.

Det er først nå jeg har forstått hvilken administrator hun er. Wow, jeg hadde virkelig ingen anelse.

Nei, mamma. Grisen flyr ikke over taket. Det står en trampoline bak huset. Hallo! Griser kan faktisk ikke fly!

De populære ABC- og 123-bøkene er også med. Disse bøkene er designet for at barna lett skal forstå bokstaver og tall. De kan se, lese, telle og skrive, alt etter alder og utvikling. Sidene er laminert slik at barna kan skrive og vaske bort, om og om igjen med whiteboardtusjer. Denne bokpakken har i en årrekke vært Sjarmtrollpartys bestselger.

Du finner også en fantastisk magnetisk ukeplan i nettbutikken. Den kan festes enten rett på kjøleskapet eller direkte på veggen. Dette er jo et must for oss barnefamilier.

Ukeplanen inneholder også en kolonne med «Ukens gode gjerning». Her kan hele familien sette seg et mål hver uke, enten det er å besøke bestemor på sykehjemmet, være ekstra flink med kildesorteringen, gi ukens flaskepant til en veldedig organisasjon eller andre ting dere er opptatt av.

Og dette med gode gjerninger, er noe som kjennetegner Sjarmtrollparty. Helt siden oppstarten i 2006 har de hatt som mål at de hvert år skal skal dele ut midler øremerket organisasjoner som hjelper barn.

I fjor fikk organisasjonen "Hjelp oss å hjelpe" julegaver til en verdi av 30.000 kroner, mens Sykehusbarn.no fikk julegaver for 40.000 kroner.

I tillegg har både Frelsesarmeen, Krisesenter og Fattighuset fått kjenne på Sjarmtrollpartys giverglede.

Homeparty er forresten veldig populært hos Sjarmtrollparty. Har du lyst til å være vertinne, kan du gå inn her og registrere deg. Så vil en av Sjarmtrollpartys forhandlere ta kontakt med deg.

Har du lyst til å vinne et valgfritt produkt fra kategorien «Mest populært» i nettbutikken? Da går du inn her: Mest populært, velger deg et produkt, deler det med dine venner på Facebook, og skriver i kommentarfeltet under her hvilket produkt du valgte.

Har du lyst til å følge Sjarmtrollparty videre, finner du Facebook-siden deres her, og Instagram her.

Jeg trekker en vinner tirsdag kveld etter ungene har lagt seg. Vinneren publiseres på Casa Kaos Faceook-side.

Ha en fin helg!

Din lømmel!

«Hei, din lømmel», roper jeg etter treåringen som står oppå naboens garasjetak og veiver med armene.

«Kom ned med en gang, din bøllunge!»

Treåringen ler høyt og tar et par, små hopp før han kaster seg over i treet som vokser oppover garasjeveggen. Etter et par runder rundt stammen, klatrer han hvinende ned igjen.

Nei, din banditt. Det er ikke lov å klatre på bilen heller!

Ja, jeg kaller barna mine både lømler og bøllunger. Som regel inne i mitt eget hode. Noen ganger foran ungene, og av og til ute blant folk.

Men fy! Det er ikke helt greit. For i dag er barna våre kun to ting: Enten er de prinser eller så er de prinsesser.

Men altså, ærlig talt. Mine to barn er langt fra noen prins eller prinsesse. I hvert fall ikke største delen av tiden. Ikke vil jeg ha noen prins eller prinsesse heller. Noe så kjedelig!

Jeg vil ha rakkerunger, fulle av fantasi og kreativitet. Jeg vil ha små lømler som utforsker og tøyer strikken. Og som noen ganger tøyer strikken litt for langt.

Jeg vil ha fantunger som tøyser og tuller og av og til driver mammaen sin til vanvidd med de rare påfunnene sine. (La meg få understreke av og til!)

Jeg vil ha slyngler som ikke klarer å sitte stille for de er så ivrig etter å komme seg ut og gjøre pøbelstreker.

Hallo, lille sjokoladetryne! Det der er faktisk lørdagspålegg!

I dag er guttungen en liten prins selv etter han har kastet mammas mobiltelefonen i do. Og prinsessa er fortsatt prinsesse, selv om du tar henne på fersken med hodet nedi det hemmelige sjokoladelageret ditt.

Jeg tror ikke bare det er jeg som syns det er kjedelig med prinser og prinsesser. Det tror jeg faktisk barna syns selv og.

Når treåringen virkelig skal straffe meg med å legge seg ned på gulvet i yttergangen og nekte å ta på seg jakka fordi han ikke fikk ha på seg Spiderman-drakten i barnehagen. Da er det ikke veldig kult å bli kalt en prins.

Tenk deg selv da. Hvis du er skikkelig forbannet på noe, og manner deg opp og sier klart i fra hva du mener. Og så får du en klapp på hodet og beskjed om at du er så søt en liten prinsesse. Hersketeknikk kalles det i de voksnes verden.

Jeg er ingen pris, for pokker. Jeg er Spiderman!

Nei, la nå barn få være både rampunger og pøbler. La dem få være umuliuser, tjuvradder, ukrutt, slabbedasker, vattnisser, spradebasser, banditter, skurker, spilloppmakere, ruskomsnusker, svinepelser, skøyere, tåkefyrster og vriompeiser.

Så kan de godt få være prinser og prinsesser av og til. Men ikke hele tiden.

Bare se et par generasjoner tilbake i tid. Det var ikke mange prinser og prinsesser ute og gikk da mine besteforeldre var barn. Nei, de var lømler og rakkerunger. Jeg tror ikke de tok så veldig skade av det heller.

Husker du forresten tv-serien Rakkerungene, eller The Little Rascals som den originalt heter? Jeg tviler på at den serien hadde fått det politisk ukorrekte navnet hvis den hadde kommet ut i dag. Den hadde nok ganske kjapt blitt omdøpt til De små prinsene og prinsessene.

De små prinsene og prinsessene? Næih...

 

Syns du det er greit å kalle barna lømmel og rakkerunge? Eller holder du deg til prins og prinsesse?

 

Når mamma er syk, danser barna på bordet

//Sponset innlegg

«Mamma. Kan jeg få sjokolade?»

«Ja da, bare ta du. Du vet hvor du finner den? Øverst i kjøkkenskapet».

«Kan jeg ta litt Nugatti og?»

«Ja visst. Og del med Lillesøster».

To små kropper klatrer opp på kjøkkenbenken og forsyner seg av det hemmelige sjokoladelageret mitt.

Etterpå turner de rundt i sofaen med sjokolade på fingrene og i hele ansiktet.

Jeg orker ikke bry meg. Jeg er syk. Forkjølelses-bassiluskene har inntatt kroppen. De kiler meg i nesa, pusser halsen min med sandpapir og jafser i seg energien min.

Jeg tilbringer dagene i sofaen under teppet. Ungene styrer som de vil.

Må du dælje den greia gjentatte ganger i hodet til mamma? Kan dere ikke heller gå og finne dere litt sjokolade?

På dag to spurte de ikke om de kunne få ta sjokolade en gang. De bare klatret opp på kjøkkenbenken og forsynte seg grådig før de tok nok en runde i sofaen for å tørke av seg sjokoladetrynene.

Senere på dagen rullet de ut tre doruller over hele stua, kastet en bleie i do så doen ble tett, dro ut alle skoene fra yttergangen, strødde det sorterte skittentøyet ut over hele gangen for å leke båt med skittentøy-baljene, knuste et glass som stod igjen etter frokosten da de hoppet fra spisebordet, spiste en rose og kastet legoklosser etter katten.

Alt mens jeg lå som et slakt i sofaen og syntes synt på meg selv.

Det var da de tømte hele posen med matavfall utover kjøkkengulvet, da de angivelig lette etter epleskrell, jeg fant ut at jeg måtte bli frisk i en fei. Hva de skulle med epleskrellet, aner jeg ikke. Men nå var det nok!

En forkjølelse er ille i seg selv, men når man attpåtil har barn, gjelder det å bli frisk så fort som mulig. Slik at man kanskje har en mulighet til å redde restene av hus og inventar.

Det er viktig å holde seg varm. Strikkegenser, tykke sokker, pledd og varme drikker lindrer forkjølelsessymptomene.

Jeg prøvde noe nytt denne gangen: Varme drikker fra Dekadin. De lindrer utrolig godt mot både sår hals og hoste. Og mot den isende kulda som setter seg i hele ryggmargen.

Disse gufne forkjølelsesvirusene elsker nemlig kalde høst- og vintertemperaturer. Og temperatur har faktisk stor betydning for virusets evne til å smitte deg. Varme drikker er derfor godt for kalde halser i kampen mot forkjølelse.

Dekadin Hot Drink får du tak i på apoteket. De kommer i to smaksvarianter: ingefær og sitron, og solbær og mentol. Begge er uten sukker, og anbefales for voksne og barn over 12 år.

Dekadin_Hot_Drink_Ingef+ªrDekadin_Hot_Drink_Solb+ªr

Sistnevnte har en søt og god mentolsmak. Mens ingefær og sitron-varianten river skikkelig. Du kan nærmest kjenne hvordan den drar de grønne, slimete virusene ut av kroppen. For forkjølelsesvirus er grønne? Ikke sant?

Har du vært forkjølet i høst? Og klarer du å holde kontroll på hus og unger når du er syk?

 Sponset av Nycomed

Helsesøstre til glede og besvær

«Nei, men da er det vel sånn du vil ha det da?»

Helsesøsteren setter blikket i meg.

«Hvis du ikke gjør noe med det, så er det vel sånn du vil ha det da?»

Jeg er på en eller annen kontroll med Lillesnuppa. Jeg husker ikke nøyaktig hvilken. Om det var énmåneds-, tomåneds- eller tremåneds-kontrollen. Eller kanskje det var enda senere. Jeg husker ikke. Tidsregningen i spedbarnstiden fungerer ikke helt sånn som den gjør ellers i livet.

Hva? Mamma, jeg?

Uansett, jeg var på helsestasjonen med Lillesnuppa. Storebroren hennes, som da var drøyt halvannet år, var også med.

Jeg var midt i en krise på dette tidspunktet. Det ble rett og slett for mye for meg med to små barn, og jeg følte jeg ikke taklet mammarollen i det hele tatt. Jeg følte meg mislykket og dum og var i det hele tatt veldig fortvilet.

Så jeg gjør det man blir oppfordret til å gjøre, jeg ba helsesøsteren om råd.

Jeg forteller henner om min fortvilelse. Eller, jeg forteller ikke, det er å underdrive. Jeg velter alle mine frustrasjoner over henne. Jeg snufser og gråter og forteller om Lillesnuppa som ikke sover om natta, om at jeg ikke klarer å være konsekvent med storebroren hennes fordi jeg ikke har energi til å ta noen kamper. At barna kort fortalt har tatt over hele sjefsrollen i huset og at jeg var degradert til slave.

Fortvilet mammaslave

Helsesøsteren hører på det jeg sier. Og etter jeg har tømt meg, ser hun på meg og sier:

«Nei, men da er det vel sånn du vil ha det da? Du må bare ta de kampene, vet du. Hvis du ikke gjør det, så er det vel bare sånn du vil ha det».

Nedkjørt som jeg var, nikket jeg og mumlet at, ja det var vel det da. Og så følte jeg meg enda mer ubrukelig som mamma.

Så sukket hun, så på klokka og konstaterte at timen var over.

I ettertid har jeg tenkt at jeg burde ha sagt noe. Jeg burde ha spurt henne om hvordan i all verden hun kan møte en fortvilet og sårbar småbarnsmamma, som attpåtil er full av hormoner, på den måten.

Men jeg sa ingen ting.

Etter denne episoden, har vi flyttet to ganger, og vært borti flere helsesøstre som heldigvis har gjort skam på akkurat denne helsesøsterens oppførsel.

Jeg var nylig til en litt forsinket toårs-kontroll med Lillesnuppa.

Hun stilte de spørsmålene hun skulle stille, om hvordan jeg syns det gikk hjemme, i barnehagen, med tannpussen, eventuell bleieslutt, leggetid, påkledning, trassalder og i det hele tatt.

Vi hadde en fin samtale, og jeg fortalte, som sant var, at vi prøver så godt vi kan å gjøre det riktige i enhver situasjon, men at vi ikke alltid får det til.

Ja, noen ganger gir jeg etter for mas og kjøper meg ti minutter fri med en sjokoladeplate.

«Da er det en ting som er viktig å huske på», sa hun.

Og så snakket hun om hvordan vi i dagens samfunn ofte legger lista altfor høyt. Om hvordan vi er altfor opptatt av hvordan vi framstår ovenfor andre og hvordan det er så lett å føle seg mislykket fordi man ikke får til alt som andre, tilsynelatende, gjør.

«Godt nok er som regel godt nok», sa hun.

Og videre, at det viktigste er at alle familier finner løsninger som passer dem. Man burde ikke bry seg så mye om hva andre gjorde, mente og sa. Vi burde slappe av litt mer. Legge lista lavt og senke skuldrene.

Og jeg ble så glad! Dette traff jo mitt i blinken i mitt mamma kaos-hjerte. For en fantastisk helsesøster. Tenk å gått til henne da jeg var nybakt, uerfaren, hormonell mamma!

Jeg hører dessverre stadig om altfor mange som går ut fra helsesøsterens kontor med klump i halsen, vondt i magen og dårlig samvittighet.

I dag bryr jeg meg pent lite om hva andre mener om meg som mamma, men som nybakt mamma er man ekstremt sårbar. Ytterst få seiler rett inn i mammarollen med den største selvfølge. Vi har vel alle kjent på både usikkerhet, fortvilelse og dårlig samvittighet.

Nå tror jeg helt sikkert at de aller fleste helsesøstre er bevisst sin rolle, og at mitt tilfelle var et unntak. Men en uoppmerksom og uengasjert helsesøster kan gjøre utrolig stor skade på et sårbart mammahjerte.

Det må de aldri glemme.

Hva er din erfaring med helsesøstre?

Ukens gi-bort - årsforbruk på barbersaker fra Shaver.no

Det er to ting jeg ikke ikke liker med barbering:
  1. Barbersaker er dyrt.
  2. Jeg har aldri nok alenetid i dusjen til å få barbert en eneste legg.

Jo, mamma! Spiderman VIL være med og barbere leggene dine.

Sistnevnte vet jeg ikke om det er så mye å få gjort med i skrivende stund. Jeg vedder på det er flere småbarnsmødre der ute som har opplevd det samme som meg: Så snart du går inn på badet og lukker døra, er det om å gjøre og ta med seg så mange leker som mulig og hoppe opp og ned på gulvet mens man roper "Mamma, mamma! Se på meg!" Og gjerne krangle litt også, hvis man er flere barn.

Ja, Lillesøster. Du kan få hjelpe til. Nei, Lillemann, jeg vet ikke hvorfor Spiderman ikke kan fly når Batman kan det.

Men det med pris, har jeg funnet en løsning på.

Hos Shaver.no får du kjøpt gode og billige barberhøvler og -blader. Jeg har testet merket Shai og Intuition Natural, og kan skrive under på at de er like gode som merkene du får kjøpt i butikken. De merkene som koster en hel liten formue.

Nå kan en av dere vinne et årsforbruk på barbersaker. I goodiebagen finner du disse godsakene:

1x Shai barberhøvel

2x Shai 4 ekstra blader

1x Intuition Naturals

2x Intuition Naturals 3 ekstra blader

 

 Alt du trenger å gjøre er å like Shaver.no på Facebook.

Så må du legge igjen en kommentar her, der du forteller meg om du får barbere leggene i fred for barna, katta, mannen eller naboen. 

Jeg trekker en vinner tirsdag kveld. Vinneren blir offentliggjort på Casa Kaos Facebook-side.

Ha en strålende helg!

Full seng

Tam, tam, tam, tam, tam.

To små, bare føtter tasser i gangen.

Knirk.

Soveromsdøra vår åpnes.

Tam, tam, tam, tam, tam, rundt senga vår.

En liten, varm kropp klatrer opp i senga ved siden av meg. Jeg legger meg automatisk litt lenger inn i senga. Der ligger den andre hodeputen min klar. Lillemann legger seg tungt på min pute og sovner momentant.

Klokka er to på natta.

Jeg rekker akkurat å sovne da:

«MAMMA!»

Jeg hopper flere centimeter vannrett over madrassen. Kryper ut fotenden så jeg ikke skal vekke Lillemann eller mannen. Lillesnuppa sitter i sengen sin. Hun strekker armene mot meg og vifter med fingrene.

«Mamma», sier hun fornøyd og legger hodet slapt inntil halskroken min når jeg plukker henne opp. Jeg bærer henne ut i senga vår. Prøver å legge henne ved siden av mannen, så vi har en unge hver.

«Nææi! Mamma», roper toåringen og kjemper seg løs fra mannen grep.

«Okei, okei, okeiokei», hvisker jeg og løfter henne over til meg.

«Bare ikke vekk Lillemann»

Så ligger jeg der da. På ryggen, med en unge på hver side. Lillesnuppa begraver ansiktet sitt ned i halsen min og sovner.

Ikke en gang på Ikea får jeg sove i fred.

Jeg ligger våken.

Etter ett kvarter, når jeg er helt sikker på at Lillesuppa sover tungt, lirker jeg armen min løs under henne og snur meg over på siden. Hun klynker men sover heldigvis videre.

Det går et par timer. Lillesnuppa er varm og vil ikke ha dyne på. Hun sparker med beina. Siden vi har dobbeldyne ender både mannen og jeg med å bare få en liten flik av dyna over oss. Lillemann småvåkner og snur seg mot meg.

Han tar tak i hodet mitt og vrir det mot seg. Holder meg hardt rundt halsen og puster meg rett i fjeset. Jeg passer på å puste i hans takt, så jeg slipper å puste inn hans utluft. Men med hans små lunger, blir jeg bare liggende og gulpe. Når armen rundt halsen slapper av, snur jeg meg rund og ser rett inn i to store, blå øyne.

«Mamma», hvisker Lillesnuppa og drar meg i nesa.

«Sjjjj», sier jeg og stryker henne over håret.

I løpet av de neste to timene, ålerLillemann seg helt inntil meg gjentatte ganger, så jeg ligger i en skrustikke mellom de to småttingene. Jeg reiser meg halvveis opp og konstaterer at det er masse plass bak Lillemann.

Jeg smyger meg ut senga igjen ned fotenden, og legger meg på kanten, bak Lillemann. Det blir ingen dyne igjen til meg, men hei, det er bare 6 minusgrader ute i natt.

Jeg våkner av hår som kiler meg i nesa. Lillesnuppa har lagt seg sidelengs over hodeputa til Lillemann, med hodet på min pute. Jeg prøver å snu meg, men konstaterer kjapt at det er det ikke plass til.

Resten av natta ligger jeg i en vond, forkrøplet stilling med hår i nesa og uten dyne.

Klokka 5 våkner Lillemann av at Lillesnuppa sparker han i panna. Han prøver å dytte henne unna. Hun begynner å gråte. Jeg kryper igjen ut av senga og legger meg mellom barna. På ryggen med en på hver arm. De krangler trøtt om hvilken veg jeg skal ha hodet. Hvem jeg skal se på.

Ungene sovner igjen. Men jeg er lys våken. Ligger på ryggen med armer som sover og prikker og én unge som puster meg i hvert øre.

Det begynte egentlig ganske bra. Da jeg gikk gravid med Lillemann, var vi fast bestemt på at han så snart som mulig skulle sove i egen seng. Og det gjorde han også, så fort han var ferdig med nattammingen.

Han sov aldri en hel natt gjennom, det gjør han fortsatt ikke. Men vi stod på vårt. Dobbeltsenga var vår.

Nei, du må sove i egen seng, Lillemann.

Så kom Lillesnuppa, og vi var fortsatt like standhaftige. Etter nattammingen var ferdig, var det over i egen seng.

I lang tid hadde vi vakt annenhver natt. Den som hadde vakt, måtte stå opp og trøste den som våknet. Men kun i sin egen seng. Ikke i vår.

Etter hvert redde vi opp på gjesterommet, og tok med oss den som våknet inn dit. Nå hadde vi ikke sovet en eneste natt igjennom på tre og et halvt år. Og da vi flyttet inn i nytt hus i sommer, kastet vi inn håndkleet.

Vi bestemte oss for å la ungene få komme i vår seng på morgenen. Og så håpet vi på at de da sov litt lenger.

Det gikk greit den første uken. Da kom de labbende inn i femtiden. Den andre uken kom de klokken fire. Uka etter klokka tre.

Til slutt lå vi der, alle fire og kranglet om plassen og dyna hele natta gjennom.

Men nå er det slutt. Vi kan ikke ha det sånn. Nå skal ungene tilbake i egne senger. Vi må bare ta den kampen. Nå! Snart. En eller annen gang…

Sover du alene i senga di?

Vinner av iPad Mini

Da er vinneren av en iPad Mini trukket. Konkurransen var en del av barnebok-appen Pickatales høstferiekonkurranse.

Og den heldige vinner ble... tam, tam, tam -  Lillan! Hurra for deg. Hun brukte koden casakaos, og fikk dermed også prøve Pickatale for én måned til én krone.

Men det er fortsatt mulig å prøve Pickatale til bare én krone. Dette tilbudet gjelder ut oktober.

"I dag er jeg", er en stor favoritt her hjemme hos oss. Den handler om en liten gutt som plutselig blir en brølende løve. Toåringen elsker den!

Et abonnement hos Pickatale koster egentlig 49 kroner i måneden. Men legger du inn rabattkoden casakaos når du bestiller her, får du altså prøve den første måneden til kun én  krone.

Pickatale er en barnebok-app for iPad og iPhone. Her finner du over hundre barnebøker på både norsk og engelsk for barn mellom 0 og 8 år. I biblioteket finner du både de kjente og kjære klassikerne, som Hans og Grete, Skjønnheten og udyret, Rødhette og Den lille havfruen, samt mange nye og spennende bøker også. Og det kommer nye bøker hver uke. Sjekk denne videoen:

Med Pickatale slipper du med andre ord å lete rundt i Appstore etter barnebøker. Her får du alle på ett sted, ferdig inndelt i alderskategorier. Det er bare å la barna boltre seg i morsomme og spennende historier.

Test det gjerne ut.

Hva er din barnebok favoritt?

 

Sponset video - Bli bøssebærer

Vi skal.

Vi skal ut og gå på søndag. Hele pikkpakket, hele Casa Kaos. Vi tar den ene i bæremeis og den andre i vogn. Så skal vi traske rundt i nabolaget med bøssa.

Nå som høsten har kommet, har vi alltid problemer med å finne på noe å gjøre i helgene. Og spesielt på søndagene da alt er stengt. Med to aktive barn, er det ikke noe alternativ å bare være hjemme. Vi må ut.

Og hva er vel bedre enn å ta med seg ei bøsse og gå tur i nabolaget? Ungene får utløp for litt energi, og vi får treffe naboene. Vi flyttet jo inn i sommer, så det er mange naboer jeg ikke aner hvem er. Kanskje noen av dem til og med har barn på våre barns alder. Her snakker vi om å knytte kontakter.

I tillegg er det selvfølgelig for en god sak. Som du kanskje har fått med deg, er årets tv-aksjon viet Nasjonalforeningen for folkehelsen og arbeidet med å gi mennesker med demens en lettere hverdag, samt bringe forskningen fremover slik at færre får sykdommen.

Visste du at over 70.000 mennesker i Norge har demens? Og at minst 300.000 er nærmeste pårørende til en demenssyk?

Vil du melde deg som bøssebører, kan du gå inn her og registrere deg: Bli bøssebærer

 

Vi skal. Skal du?

Sponset av TV-aksjonen 2013

 

Stopp, du må betale!

«Stopp, du må betale!»

Jeg er på vei ut av badet med bare et håndkle rundt meg. Jeg river opp døren, og løper rett på to lekekasser som blokkerer døråpningen.

"Hæ", sier jeg og strammer håndkleet.

«Her er det stengt. Du må betale», sier Lillemann igjen. Han står bak lekekassene og holder den ene armen ut mot meg med flat hånd.

Stopp! I lovens navn!

«Hva er det du snakker om», sier jeg og rister på hodet.

«Slipp meg forbi. Vi har dårlig tid. Og du må se og få på deg en tykk genser. Vi skal straks dra i barnehagen».

Jeg prøver å skyve den nærmeste lekekassen litt til side med foten.

«Nei! Stopp!» roper Lillemann og flytter seg raskt til siden og dytter kassen tilbake på plass.

«Du må betale. Det er stengt».

Han retter den lille, stramme håndflaten opp mot meg igjen. Han sikter på ansiktet mitt, men når meg bare til midt på magen.

«Hva skal jeg betale med, da» spør jeg og ser på klokken på mobilen. Den viser halv åtte.

«Penger vel», sier treåringen og vifter håndflaten fra side til side.

«Ja men, jeg har da ingen penger her inne på badet», sier jeg.

«Da får du betale med knapper», sier Lillemann strengt.

Hva? Penger? Knapper? Hva er det han driver med nå da? Og hvorfor står jeg egentlig her og diskuterer dette med treåringen klokken halv åtte en tidig morgen når vi har dårlig tid?

Ja da, Lillemann. Det er fint at du vil leke politi, men må du gjøre det når vi har det travelt?

Jeg tilbyr han både bomullspads, q-tips og hårbørsten min som betaling, men kommer ikke gjennom sperringen før jeg lokker med neglelakk. To flasker skulle han ha for å slippe meg ut. Én blå og én lilla.

Jeg løper ut på soverommet og kaster på meg klærne. Svinger innom badet på vei mot kjøkkenet for å henge fra meg håndkleet.

«Stopp! Det er stengt!»

Lillemann står i døra igjen. Lekekassene er igjen på plass i døråpningen.

Nei, men for pokker da, tenker jeg og kaster håndkleet inn på badegulvet før jeg springer videre mot kjøkkenet.

«Gå og kle på deg en genser», roper jeg i forbifarten.

Jeg smører matpakker og fisker opp Lillesøster som sitter på kjøkkengulvet og trommer med to stekespader på matskålen til katten. Tar henne under armen og feier innom rommet hennes der jeg rasker med meg en genser og en strømpebukse. Konstaterer at klokka er ti over halv åtte.

«Stengt!»

Der var du igjen, ja.

«Jeg skal bare ha en bleie til Lillesøster», sier jeg og prøver å tråkke mellom lekekassene.

«Hei! Det er stengt! Du må betale», gneldrer treåringen og dytter lekekassene tettere sammen.

"Nei, men vet du hva? Dette har ikke jeg tid til", sier jeg og sukker.

Så strener jeg ut på kjøkkenet med Lillesøster under armen. Finner frem krukka med småpenger og graver til meg en håndfull.

«Se her. Her har du penger», sier jeg og heller de blanke myntene i den lille utstrakte hånden. Pengene renner over og klirrer ned på gulvet.

«Og nå går du og tar på deg en genser», sier jeg mens jeg dytter unna lekekassene.

Lillemann står med store øyne og ser på alle myntene. Wow. Så mange penger har han aldri hatt hendene sine i før.

Jeg bytter bleie på Lillesøster. Får på henne klær, fletter håret og børster de små tennene. Lillemann er fortsatt travelt opptatt med å samle sammen og telle alle myntene. Jeg manøvrere meg ut mellom kassene.

Jeg tar en runde rundt i huset og samler sammen sko, luer og votter som skal med i barnehagen. Straks ferdig nå. Må bare innom badet og børste håret og ta på litt sminke.

«Stopp!»

«Nei, men vet du hva? Nå har du fått en hel haug med mynter. Det får jammen være betaling nok for resten av dagen», sier jeg og setter hendene hardt i siden.

«Nei. Du må betale», sier Lillemann. Håndflaten peker igjen mot magen min.

Jeg holder meg fast i dørkarmen og strekker meg inn mot badebenken. Jeg får akkurat tak i børsten min. Så finner jeg frem en tykk genser mens jeg børster håret.

"Kle på deg", kommanderer jeg med trykk på hvert ord, og kaster genseren oppi lekekassa.

"Så går du ut i gangen og tar på deg skoene".

Da jeg kommer tilbake etter å ha sluppet ut kattene, sitter Lillesøster i døråpningen.

"Næmmen, pass deg, du da", sier jeg og løfter henne opp.

"Ikke slipp mamma inn", kommer det høyt fra yttergangen.

"Hun må betale!"

Treåringen løper med bestemt blikk mot badet med håndflaten foran seg. Han har en sko på.

Jeg sukker. Tar tak i den lille gutten og bærer han ut i yttergangen, fisker opp den andre skoen og jakka og åpner ytterdøra. Jeg klarer fortsatt å bære han, selv når han spreller som en blekksprut.

"Hei. Mamma da! Jeg kan ikke gå ut uten jakke", roper han fortvilet.

"Jo da, nå kan du det", sier jeg og bærer han ut til bilen som står i oppkjørselen.

"Jammen. Jeg har ikke pusset tenner", roper han.

"Nei tenkt det du. I dag slipper du", sier jeg og spenner han godt fast i bilstolen.

Så løper jeg inn på badet igjen. Bytter ut de våte sokkene mine, tar på maskara, grer håret, og gjør meg ferdig, i fred og ro.

Hvor irriterende kan egentlig en treåring være  når man har dårlig tid?

Er dine barn irriterende når du har dårlig tid?

 

Jeg var bare et lite barn!

Denne tittelen er hentet fra en elev-besvarelse på en skoleoppgave. En tiendeklasse fikk i oppgave å finne en mammablogg, og forestille seg at de var barnet i bloggen når han eller hun var blitt 15 år.

En av elevene valgte Casa Kaos.

Okei. La oss ta denne debatten. Er det greit å blogge om barna sine? Og er det greit å gjøre det på den måten jeg gjør? Det er jo ikke akkurat solskinnshistorier du får servert her hos meg. Og hva med å poste bilder av barna på Facebook?

Fy, mammablogger. Fy!

Jeg har fått tilsendt oppgaven som denne 15 år gamle jenta har skrevet. Og med tillatelse fra både henne og læreren, skal dere her få lese svaret. Jeg har kuttet litt i begynnelsen, da hele artikkelen var ganske lang.

Her har Lillesnuppa blitt 15 år, og har nettopp funnet ut at mamma har blogget om henne og storebroren:

Hvis noen, noen gang finner ut av dette blir jeg så flau at jeg kommer til og flytte. Som om ungdomsskolen ikke var vanskelig nok fra før? Jeg vet ikke sikkert, men lurer veldig på om dette i det hele tatt er lov? Ja foreldre bestemmer om folk har lov og legge ut bilder av oss, men tenker de noen ganger på OSS? Hun har ikke slettet bloggen engang. «Hadde vi sex tre ganger om dagen» «Vi tok på hverandre og kysset hele tiden»

Hvor flaut er det ikke at mammaen din skriver om deres sex? Det eer ekkelt! Bildene og tekstene kommer ALDRI til å forsvinne!

Lillesnuppa? Mamma, jeg syntes dette var et ganske søtt kallenavn, men måtte du virkelig bruke det på nettet? Lillesnuppa, det er det flaueste med hele bloggebruken til mamma. Det og min lille avhengighet på moshi-monstre. «Klart jeg må ha Moshi monster-håndkle, mamma. Det skjønner vel du og?»

Jeg skjønner at mødre vil skrive, skryte og ha svar på ting om barnene deres. De vil legge ut bilder og sammenligne ungene med andre sine unger. De vil si hvor mye de elsker ungene og bare vil holde rundt de for alltid.  Alt dette høres bare gøy ut, men hva med den «svake» part?

Personlig vil jeg aldri komme til og skjønne helt hvordan foreldre kan legge ut alt dette om ungene sine og jeg kommer aldri til og gjøre det selv nå som jeg vet hvordan det er.

Først vil jeg si at dette var et veldig bra svar, og jeg regner med «Lillesnuppa» får en god karakter!

Resten av innlegget er ikke ment som kritikk eller angrep på denne jentas besvarelsen. Dette er mine tanker rundt det å blogge om, og dele livet til barna sine på sosiale medier.

I denne skole-artikkelen finner Lillesnuppa ut at jeg har blogget om henne når hun er 15 år. Det tenker jeg kom som litt av et sjokk! Derfor har jeg tenkt å være helt åpen med mine barn om at jeg har delt historier fra deres barndom på en blogg.

Mye personlighet, men ingen ansikt.

Og jeg skriver «har», for jeg tror neppe jeg kommer til å blogge om dem når de er 15 år. Jeg ser for meg at jeg slutter når de når skolealder. De skal slippe å komme på skolen mandag morgen, og møte en klasse som allerede vet hva de har gjort i helgen.

Jeg ser for meg at jeg kommer til å gjøre denne delen av bloggen privat, og heller fortsette å blogge om barn og foreldrerollen på mer generelt grunnlag, uten eksempler fra vårt liv.

Men selv om jeg gjør bloggen privat, og med det fjerner alle innlegg for offentligheten, har jeg ingen garanti for at alt forsvinner fra nettet. Nettet er et lunefullt sted.

Derfor har jeg helt fra jeg begynte å blogge, unnlatt å legge ut bilder der ansiktene til barna vises. I tillegg har jeg aldri brukt deres riktige navn. Derav Lillesnuppa og Lillemann. Dette er mitt valg. Andre velger annerledes. Jeg ser ikke noe galt i at andre foreldre legger ut bilder og fullt navn. Men siden jeg skriver som jeg gjør, føler jeg for å beskytte barna mine litt ekstra.

Hvis noen fortsatt kjenner dem igjen, etter jeg har fjernet bloggen, håper jeg at jeg har klart å gi dem selvtillit nok til ikke å la seg knekke mentalt av det.

Jeg tror nemlig ikke vi skal ta det for gitt at alle barn som har foreldre som skriver om dem på blogger eller legger ut bilder av dem på sosiale medier, blir traumatisert og mobbet.

Jeg tror heller ikke barn tar alvorlig skade av å få høre at dagene innimellom var slitsomme og vanskelige da de var små. Vi kommer helt sikkert til å ha slitsomme dager både når de begynner på skolen og når de blir 15 år også. Det er ikke noe galt i å innrømme det - så lenge barna i bunn er hundre prosent trygg på at jeg elsker dem.

Der er slitsom å ha barn. Det er vel ingen hemmelighet.

Og her er vi inne på noe veldig viktig: Mine barn skal alltid føle seg elsket. Ikke på den måten at jeg alltid vil rose dem og fortelle dem hvor flinke og snille og fine de er, for det er de ikke hele tiden. Men på den måten at de vet at uansett hva de måtte finne på, uansett hva de gjør eller ikke gjør, og uansett hvor sliten og lei jeg er, så elsker jeg dem bunnløst.

Min kjærlighet til mine barn er like sterk enten vi har en idyllisk dag der alt går etter planen og ungene er helt eksemplariske, eller vi har hatt en fullstendig kaotisk dag der alt har stått helt på hodet og barna virkelig har funnet frem trassen.

Og de dagene der alt går på tverke, er det ikke fordi barna mine har gjort noe galt. Små barn skal trasse, de skal teste grenser og de skal drive mamma til vanvidd. Det er helt normalt. Og barna mine er to helt normale barn i så måte. De dagene der alt går på tverke, er det som regel min egen skyld. Jeg prøver og feiler og famler meg rundt i morsrollen.

Derfor håper jeg barna mine etter hvert, når de blir litt større vel og merke, vil kunne lese blogginnleggene mine med den gleden, varmen og humoren jeg selv sitter med når jeg skriver innleggene.

Så, når det kommer til alt det flaue. Som for eksempel at jeg skriver at faren deres og jeg tok på hverandre og kysset hele tiden, samt at vi hadde sex tre ganger om dagen før de ble født. Jeg skjønner at det er flaut å lese for en tenåring. Men er det ikke fint å vite at mamma og pappa er glad i hverandre da? Forhåpentligvis klemmer og kysser vi fortsatt hver dag selv om barna har blitt tenåringer.

Nei, mamma og pappa klarer ikke å holde fingrene fra hverandre. Og det skal du være glad for, lille venn. For det er nemlig derfor du ble til.

Og dessuten, skal ikke vi foreldre være litt teite og til sjenanse for tenåringsbarna våre uansett da? Bare ved å være til?

Og så lurer jeg på om det er blitt litt sånn at foreldre ikke tør gjøre noen ting i frykt for at barna skal synes det er flaut. Hva med barn av skuespillere? Det er sikkert kjempeflaut å se en av foreldrene ha sex på film.

Og tenk på barna til gjengen i Torsdag kveld fra Nydalen, eller Ylvis-brødrene! Blir de traumatisert og mobbet mon tro?

Hva med barn av forfattere? Skal foreldrene la være å skrive bøker fordi barna kanskje syns det er pinlig å lese bøkene når de vokser til?

Tenk på de som har sexologer til foreldre da? Stakkars barn! Og alle barn med foreldre som ytrer seg i offentligheten.

Noen barn er med i reklamer. Noen barn spiller i filmer eller er programledere på tv. Det kan jo hende at de syns det er dritflaut å se disse filmene, programmene eller bildene når de blir tenåringer. Men man kan på en måte ikke hindre barna i å leve når de er små i frykt for at de senere kan komme til å mene det er flaut eller pinlig.

Akkurat som jeg mener at vi foreldre heller ikke skal slutte å leve når vi får barn.

Og så kan vi jo dra den enda litt lenger og spørre: Hva med foreldre som har gjort dumme ting før de fikk barn? Skal for eksempel glamourmodeller avstå fra å få barn?

Jeg syns ikke det. Jeg mener det er plass til (nesten) alle slags foreldre i vårt samfunn. Foreldre kommer i alle slags farger og former. Og det syns jeg er fint.

Så går det selvfølgelig en grense ett sted, og hvor denne går, er det mange meninger om. Jeg mener selv jeg holder meg godt innenfor denne grensen med bloggen min. Det syns jeg også samtlige andre norske mammabloggere gjør.

Til slutt vil jeg gjerne fortelle dere at jeg også har en bonussønn på 12 år. Det er ikke mange av dere faste lesere som har hørt om han.

Selv syns han det er bitende urettferdig at han ikke får være med i bloggen. Men jeg holder igjen. Til hans store skuffelse. Han vet hvordan jeg skriver og at det er kaosdagene jeg skildrer. Han vet han ikke vil bli beskrevet med rosa setninger. Likevel vil han veldig gjerne være med. Og helst uten filter. Han tåler det.

Næh, se. Der er han jo. Kul type, ikke sant?

Barn tåler ofte mer enn vi tror. Men vi skal være lydhøre, respektfulle og forsiktige. Utover det, stoler jeg på at de fleste foreldre vet hvor deres, barnas og familiens grenser går.

Hvor mener du grensene går?

Ukens gí-bort – Miljø-barneboken "La planeten leve!"

Denne uken kan du vinne barneboken La planeten leve! Gitt ut på Norsk Bokforlag.

Og det er egentlig ikke bare én bok, for her får du nemlig fire bøker i en:

Skogen forsvinner

Hva gjør vi med jorda?

Når naturen truer

Ta vare på alt som lever

Ginkgo er en liten pandabjørn som har reist verden rundt og samlet skatter blant trær og blomster, fugler og dyr. Han har sett store marker og ville elver. Men også nedhogde skoger og andre miljøskader.

Dette er en ypperlig bok for å fortelle barna om både naturen, miljøet, planter og dyr og også om litt mer alvorlige ting som naturkatastrofer, forurensning, vannmangel og bruk av naturressurser.

Dette er høyst aktuelle begrep som barna stadig hører om og plukker opp. Men forstår de egentlig hva forurensning er? Og hvorfor er det ikke lov å kaste søppel i naturen? Hvorfor kan vi ikke bare kjøpe alt vi har lyst på? Hva svarer vi når barna spør hva et jordskjelv er eller hvorfor ikke alle barn har mat og rent vann?

Gulp. Hvordan forklarer jeg treåringen hva en tornado er?

Både toåringen og treåringen her i huset digger denne boka. Den gir svar på mange vanskelige spørsmål, samtidig som den er lettlest, morsom og full av gode tegninger.

Toåringen elsker delen om skogen, for der er det så mange, fine dyr. Treåringen hører med skrekkblandet fryd om tornadoer, jordskjelv og vulkaner som spruter ild. Alt forklart på en enkel og lettfattelig måte.

Boken passer egentlig alle aldere, fra de helt minste og opp til barneskolealder. Jeg har til og med lært en hel masse selv også.

Hver bok avsluttes med en egen del for de voksne. Her får vi litt mer inngående fakta og forklaringer. For jeg må i hvert fall innrømme at kunnskapen om miljøvern og natur ikke alltid er like god.

I tillegg avsluttes hver bok med oppgaver som gjør det enklere å forstå det man nettopp har lest. En oppgave går for eksempel ut på å grave ned to salatblader i hagen. Det ene pakket inn i en nedbrytbar pose, den andre i en vanlig plastpose. Etter en måned kan dere grave opp igjen posene. Da vil dere, ikke overraskende, finne ut at plastposen fremdeles ligger der med salatbladet inni, mens både den nedbrytbare posen og salatbladet inni er borte. Jorda har svelget dem.

Bli med og plant et tre da, vel!

Andre oppgaver er blant annet å plante et tre, vanne blomster med sur nedbør og se om de overlever, lage lyn, lage forurenset jord og se om man kan dyrke noe der, samt mange andre morsomme og enkle oppgaver og aktiviteter.

Så, hvis du vil vinne denne boka, trenger du bare skrive i kommentarfeltet under her om du og dine barn er opptatt av miljøet.

Selv er jeg sånn passe opptatt av miljøet. Tror jeg egentlig er ganske flink, men jeg kan bli mye bedre.

Jeg trekker en vinner tirsdag kveld. Vinneren blir offentliggjort på Casa Kaos Facebook-side.

Ha en fin helg!

En herlig helg helt uten planer...og andre idiotiske påfunn

«Lillemann! Du slutter å sette deg på Lillesøster. Nå! Og du, du slutter å putte Lillemanns Spidermann i do!»

Jeg knytter nevene og kjenner hvordan fingerneglene presser seg inn i håndflatene. Så river jeg meg i håret så det gjør vondt i hodebunnen. Jeg har mest lyst til å låse meg inne på soverommet og gjemme meg under dyna.

Klokka er fem lørdag ettermiddag. Vi har for en gangs skyld hatt en dag helt uten planer. En rolig dag i tykke strikkegensere, med lang morgen foran tv-en, frokost i sofaen, varm kakao, bøker, Lego og spontan lek. En dag helt fri for planer, tidsfrister, stress og mas.

Vel, det var i hvert fall det som var meningen.

Frokosten var koselig. Vi stekte pannekaker og spiste dem i sofaen mens vi så på Monsters Inc. Halvveis ut i filmen, hang treåringen opp ned i trappa mens toåringen stod og hoppet i sofaen. Men det er greit det. Ingen kan forvente at to små barn skal sitte stille gjennom en hel film.

Da filmen nærmet seg slutten, var det full putekrig. Ikke bare i sofaen, men over hele huset. Jeg bare lo da jeg fikk en pute i fanget så jeg sølte kaffe over den hvite strikkegenseren min. Den kan vaskes.

Innen lunsj, hadde de dratt inn fire store, pinner fra hagen og gjort stua om til en eneste stor sverdkamparena. Lillemann traff Lillesøster én gang i skulderen og to ganger i magen. Like mange ganger ble jeg revet vekk fra avisa og måtte blåse og trøste.

Etterpå dro de inn sykkelen og skateboardet fra verandaen, og tre tomme pappesker og hagesaksen fra garasjen.

Etter lunsj, sovnet Lillesøster på sofaen, foran tv-en. Da begynte Lillemann å kjede seg. Han subbet rundt i huset med lange, gyngende skritt med knekk i knærne, mens armene hang og slang ned langs siden i store buer.

Han pirket på Lillesøster der hun lå på sofaen. Han børstet håret hennes, pillet ørene frie for ørevoks og holdt henne for nesen til hun hev etter pusten.

Lillesøster våknet altfor tidlig. Hun brukte over en time på å gni søvnen ut av øynene. Hun sutret og knirket, jamret og klynket. I en hel time!

«Mamma, jeg kjeder meg». Lillemann hadde lagt seg oppå kjøkkenbenken.

«Det er da masse å finne på», sa jeg mens jeg tok frem kyllingfilet og gulrøtter fra kjøleskapet.

«Dere kan gå ut og hoppe på trampolina».

«Kjedelig», kom fra den lille bylten på kjøkkenbenken.

«Dere kan pusle, tegne, male, bygge Lego, perle, se på film. Det er da mye dere kan gjøre».

«Kjedelig, kjedelig, kjedelig», mumlet han.

«Mammaaaaaa», sutret Lillesnuppa i det hun rundet hjørnet til kjøkkenet.

Hun dro meg i buksebeinet og strakk armene opp over hodet mens hun viftet med fingrene.

«Bæje mi».

«Nei, jeg kan ikke bære deg nå, lille venn. Jeg skal lage middag. Og du, Lillemann. Du må gå ned fra kjøkkenbenken. Gå og finn på noe annet nå».

«Bæje mi», ropte Lillesøster enda høyere.

«Kjedelig», mumlet Lillemann og sukket.

Middagen lagde jeg med Lillemann på benken og Lillesøster på hofta. Posen med matavfall gikk i gulvet. Den sprakk så gammel grøt, rester etter gårsdagens middag og gulrotskrellet sprutet over hele kjøkkengulvet.

Mens jeg lå på alle fire og tørket opp, kastet Lillemann tomflasker ned på Lillesøster. Lillesøster kastet klissete brødskorper fra søppelposen opp på Lillemann.

Han traff henne tre ganger i hodet. Den ene gangen ganske hardt.

Kyllingen ble brent mens jeg plastret det som senere skulle bli en blå kul i Lillesøsters panne.

Ingen av ungene ville ha middag. De gled som to geleklumper ned fra stolene sine og vekslet mellom å ligge på gulvet og klage over hvor kjedelig alt var, og løpe rundt som to galninger med armene veivende over hodet.

Lillemann syns også det bare var rett og rimelig at han skulle få hoppe fra spisebordet mens mannen og jeg spiste, og kunne virkelig ikke forstå at det skulle være noe problem. Da han endelig forstod at det var helt uaktuelt, spente han bein på Lillesøster så hun ramlet over katten.

«Uæææææh. Uæææææh. Uæææææh».

Ny runde med trøsting og blåsing. Maten var kald da jeg endelig fikk spist.

«Nei, nå går vi ut i hagen en tur. På med jakke og sko», ropte jeg entusistisk da middagen var ryddet bort.

«Næih! Kjedelig», kom det seigt fra sofaen der fire føtter padlet i været.

«Jo. Kom igjen. Nå skal vi ut», formante jeg og bar den minste med meg ut i gangen.

Etter ett kvarter, hadde jeg endelig fått med meg begge to ut. Etter ytterligere ti minutter, kom vi inn igjen. En av to unger gråt.

På dette tidspunktet begynte jeg å slenge jeg også. Jeg subbet rundt i huset uten å fokusere blikket. Begynte å sortere skittentøy, men ga meg halvveis nedi haugen. Leste to sider av lørdagsavisa, og orket ikke en gang flytte unna ungen som kom og la seg oppå den som en katt.

Jeg ble bare sittende og stirre ut i rommet og svarte «Mmmm. Mmmm», når ungene maste.

Jeg lukket ute sutring, gråt og mas. Tenkte ganske lenge på at jeg burde ha laget meg noe kveldsmat, men kom meg aldri ut på kjøkkenet.

Da Lillesøster reiv ned gardinene på soverommet vårt, og Lillemann tømte alle kurvene med luer og votter utover yttergangen, lå jeg apatisk i sofaen med beina i været og lurte på om jeg skulle lakke tåneglene blå.

Og da Lillemann satt seg på Lillesøster for fjortende gang etter at Lillesøster hadde kastet Lillemanns Spidermann i do, igjen, ja da sprakk jeg.

Aldri mer helg uten planer!

Og før du sier noe nå, om at jeg tross alt tidligere har snakket både høyt og varmt om at man ikke skal fylle helgene med aktiviteter, som for eksempel i denne kronikken jeg skrev for NRK-Ytring tidligere i år: Slitsom klvalitetstid.

Ja, så la meg bare få si en ting: Noen ganger er det milevis mellom teori og praksis. Og nok en gang, må jeg svelge en kamel.

Hva har dere gjort i helgen?

Diagnose: Klatrebarn

Etter reportasjen om oss i VG tidligere i uka, har jeg fått en hel haug med henvendelser.

Ikke fra folk som vil rose oss. Heller ikke fra folk som vil kritisere oss. Ei heller fra folk som vil diskutere eller påpeke noe av det vi sa i intervjuet.

Nei da, vi har blitt bombardert med spørsmål om hvor man kan få tak i det kule klatrestativet vårt.

Faksimile fra VG pluss søndag 29. oktober 2013

 Og det skal jeg fortelle dere. Det kan man få kjøpt på Klatrebarna.no.

Jeg har aldri vært i tvil om at jeg har en sønn med diagnosen klatregutt. Jeg tror han fikk diagnosen allerede som ettåring. Han hadde ikke stabbet mange skrittene av gårde før han begynte å klatre.

Hallo der nede.

I dag klatrer han på alt: i trappen, på bordet, på bilen, på huset, i alle stiger han går forbi, i trær, på steiner, i fjell, på vegger, i det hele tatt ? ser han noe han kan klatre på, så er han der i løpet av to sekunder og klatrer.

Kommer dere snart, eller?

Oj, en vegg! Den kan jeg klatre på!

Og det er fint det. Det er kjempefint med klatrebarn på sommeren. På vinteren, derimot, dukker det opp en del utfordringer. For plutselig er det ingen ting å klatre på lenger. For her på Raufoss, hvor vi bor, blir alt dekket av et tykt, tykt lag med snø.

              

Og hva skjer da? For en klatregutt slutter ikke å klatre selv om han ikke har noe å klatre på. Nei da, da finner han bare nye steder å klatre. Som i gardinene, oppover veggene, i kjøkkenskapene, på badebenken, oppover dusjstativet, på stoler stablet oppå hverandre, på dører, i klesskapet og i lampene.

Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg har funnet han opp ned i toppen av den ene stålampa vår.

Så dette klatrestativet er ikke bare et artig tidsfordriv. Det er rett og slett en livsnødvendighet her hos oss.

Lillesnuppa er ikke like glad i å klatre. Hun kaster seg aldri ut i aktiviteter der hun ikke har full kontroll. Men hun er veldig glad i å huske. Huska hører egentlig ikke med til dette klatrestativet. Den har vi bestilt utenom, og satt opp i stedet for et klatretau som fulgte med stativet.

Du kan med andre ord kjøpe flere deler separat, og mikse og matsje som du vil. Og så blir klatrestativet mye morsommere også, når man kan bytte ut de forskjellige aktivitetene etter hvert.

Ringene, huska og de to tauene som følger med, kan man forresten flytte ut på sommeren. De kommer jeg til å henge opp i et tre. Så slipper jeg kanskje fotspor på biltaket når snøen forsvinner.

Det eneste du må huske på hvis du bestiller et stativ, er takhøyden din. Det tenkte ikke vi på da vi bestilte, og endte i første omgang opp med et stativ som var tre cm. for høyt. Heldigvis fikk vi ordnet det med god hjelp fra Klatrebarna. Men det kan være lurt å ta mål før man bestiller noe.

Kjære! Taket vårt er for lavt...

Så når barna nå våkner klokken 5 på morgenen (jeg kan ikke forstå hvorfor de alltid skal stå opp så tidlig), ligger det to par tykke sokker og to bananer på stuebordet, lagt klar kvelden i forveien. Så klatrer og svinger de seg i stativet, mens jeg får sove en halv time ekstra før de begynner å kjede seg. Tre kvarter faktisk, hvis jeg er riktig så heldig.

Oh, lykke!

Har du klatrebarn?

//Klatrestativet har vi fått av Klatrebarna

Ukens gi-bort - valgfritt plagg fra Ullungan

Konkurransen er avsluttet og vinneren kontaktet.

Denne fredagen kan en av dere stikke av med et valgfritt plagg fra Ullungan.

Høsten er her, bladene er gule og ligger som et mykt teppe på bakken. Og om ikke så altfor lenge kommer snøen.

Her i Casa Kaos har vi allerede funnet frem ullklærne.

Klærne til Ullungan er tykke og gode. De er slitesterke med god kvalitet, kan maskinvaskes og er av 100 prosent ekstra fin og kløfri merino ull.

Jeg har egentlig et litt ambivalent forhold til ull. Min treåring har nemlig veldig sensitiv hud som klør lett, spesielt på beina. Derfor har jeg vært skeptisk til å kle han i ull. Men jeg ble veldig glad da jeg fant ut at han tålte disse klærne helt fint, uten å klø. For ull er jo unektelig veldig bra når kulda kommer og tar oss.

Noe av det jeg liker best med disse klærne fra Ullungan, er at de både kan brukes alene, nå som gradestokken viser høst, og så er de akkurat passe tykke og myke til at de kan brukes under dressen når gradestokken kryper mot vinter.

Og så kan man bare vrenge av vinterdressen når man kommer inn, og leke innendørs i bare ullklærne. For de ser jo unektelig utrolig tøffe ut.

Men nå kan altså en av dere stikke av med et valgfritt plagg.

Dersom du vil være med i konkurransen, må du like og dele Facebook-siden til Ullungan.

Etterpå må du ta en titt i nettbutikken her, og finne ditt yndlingsplagg. Så må du fortelle meg i kommentarfeltet under her hvilket plagg du ønsker deg hvis du vinner.

Jeg trekker en vinner tirsdag kveld. Vinneren blir offentliggjort på Casa Kaos Facebook-side.

Lykke til! Og god helg.

Tivoli-lykke i tusen knas

Forrige helg var det tivoli på Gjøvik - Gjøvik Mart’n. Det er uten tvil høstens, om ikke årets, store høydepunkt. Jeg har løpt rundt på Gjøvik Mart’n hvert eneste år siden jeg var liten jente.

Og i år skulle jeg for første gang dit med mine egne barn. Jeg gledet meg til å dele en av mine fineste barndomsopplevelser med barna mine.

Jeg kan fortsatt huske stemningen. Den var nesten litt magisk. Lukten av salt lakris og søt sukkerspinn blandet seg med lyden av høy musikk og barn som hvinet i samme tone som høstvinden.

For ikke å snakke om alle fargene. Blinkende lys og pærer i alle regnbuens farger, snurret rundt og rundt, opp og ned. Mens gule og røde blader danset elegant ned fra trærne og varslet oss om at vinteren var på vei.

Oh, tivoli-lykke.

Jeg gledet meg som et lite barn. Jeg hadde planlagt alt sammen. Vi skulle saumfare bodene for den beste lakrisen og det søteste sukkerspinnet. Vi skulle kjøpe kule luer med dyreansikt på. Så skulle vi spise pølse og drikke brus, og kjøpe brente mandler i papirpose.

Vi skulle kjøre hest og kjerre, se på barneshow fra scenen, og så skulle vi selvfølgelig kjøre karuseller. Mange karuseller. Både tekoppene, toget, safari-bilene og ballongene. Og så skulle Lillemann og jeg selvfølgelig ha en runde med radiobilene.

Oh, tivoli-lykke.

Vi danset fra parkeringshuset til inngangen. Jeg betalte billettene med glede. Vel innenfor snuste jeg inn den deilige duften av barndom og tivoli.

«Se mamma! Jeg vil sloss», ropte Lillemann da vi så vidt hadde kommet oss inn på området. Han stod med store øyne og pekte med en skolerett pekefinger mot den inngjerdede sverdkamparenaen.

En gjeng ivrige småunger løp rundt med plastsverd og slåss mot både hverandre og sverdmesteren.

Lillemann satte fart og var borte ved arenaen på ti byks.

«Se mamma! Jeg er Kaptein Sabeltann», ropte han og dro et stort, svart plastsverd opp av benken.

«Men… Jeg tenkte vi skulle kjøpe litt lakris først. Det er den veien», sa jeg og pekte i motsatt retning.

«Så kan vi heller slåss etterpå».

Men treåringen var allerede på full fart inn i ringen. Han hevet sverdet over hodet og løp mot sverdmesteren med mord i blikket.

«Hiah! Hiah! Jeg er Kaptein Sabetann», ropte han og svingte sverdet rett mot magen til mesteren.

Okei, kanskje vi kan slåss litte grann da, tenkte jeg og tok et sverd jeg og.

Det var moro i ett kvarter. Etter tjue minutter tok jeg en pause. Og etter en halvtime kjedet jeg livet av meg.

Jeg lokket og lurte med pølse og is, sukkerspinn og mandler. Men nei, Lillemann ville bare slåss.

«Skal vi ikke gå og kjøre litt karusell da», spurte jeg etter en time.

Nei, det skulle han absolutt ikke. Han hadde fortsatt en hel haug med fiender han måtte nedlegge. Det måtte jeg da forstå.

Jeg tok med meg Lillesnuppa på to år og gikk en runde mens mannen ble igjen med slåsskjempen. Lillesnuppa må i hvert fall få kjøre litt karusell, tenkte jeg.

Men hun ville ikke kjøre alene. Det var skummelt. Hun ville ha med seg storebroren.

Så vi trasket slukøret tilbake.

        

Etter to timer fikk jeg såvidt revet Lillemann bort fra kamparenaen et lite øyeblikk, med løfte om at vi skulle tilbake straks. Jeg dyttet i ham en pølse, og satte han på et par karuseller.

Men det eneste han snakket om, var det svarte plastsverdet og den kule sverdmesteren.

«Jeg vil slåss», ropte han med munnen full av pølse mens han stampet føttene i bakken så jorda sprutet.

«Jeg vil slåss! Jeg vil slåss nå», ropte han fra karusellen hver gang den rundet siden der vi stod.

«Kan jeg få slåss nå», maste han da vi stod i kø for å ri på hest.

Det ble ingen hesteridning den dagen. Ei heller sukkerspinn eller lakris. Og langt fra noen radiobiler. Men det ble fem timer med sverdkamp. Fem lange, veldig kjedelige timer.

Vi har tydeligvis helt forskjellige oppfatninger om hva som er gøy med tivoli.

Hva er din favoritt på tivoli?

hits