hits

oktober 2014

Tid for krangel - Du snorker

«Hey! Du snorker», sier jeg søvnig og dytter borti mannen med foten.

Ingen reaksjon.

«Du snorker!» sier jeg høyere og sparker han i leggen.

 



«Au!» grynter mannen og snur seg mot meg: «Det gjør jeg vel ikke. Jeg har jo ikke sovnet ennå».

Jeg himler med øynene i mørket. «Ne hei, så du ligger våken og snorker da?»

«Jeg har ikke snorket», sier mannen irritert. «Jeg merker da når jeg sovner, og jeg har ikke sovnet ennå. Jeg har ligget våken og tenkt».

«Ha ha ha. Ligget våken og tenkt du. Da har du nok sovnet uten at du har merket det», sier jeg og kveler en latter.

«Det har jeg ikke. Tror du ikke jeg vet når jeg sovner eller?» sier mannen surt og snur seg rundt på siden igjen.

«Tror du jeg ligger her og finner på ting eller?» sier jeg surt tilbake. «Tror du jeg synes det er så jævlig gøy å ligge her midt på natten og sparke deg i leggen, at jeg gjør det bare på gøy? Hæ?»

 





Jeg snur meg rundt med ryggen mot mannen.

Fem minutter senere blir jeg revet ut av den florlette, begynnende søvnen igjen. Mannen tar noen lange magadrag og durer så hele senga rister.

Jeg banner for meg selv, og sparker han i leggen igjen.

«Du snorker. Kan du slutte med det der!» sier jeg og setter meg opp i senga.

«Kutt ut!» sier mannen og setter seg opp ved siden av meg.  «Jeg snorker ikke. Tror du ikke jeg hadde hørt det selv, eller?»

«Nei, det gjør du tydeligvis ikke», sier jeg og sukker tungt mens jeg faller bakover i senga igjen.

«Hvis du skal drive og holde meg våken hele natta, går jeg og legger meg inne hos ungene», sier mannen og tar et godt grep rundt puta si med begge armene på vei ut av senga.

«Hvis jeg skal drive og holde deg våken? Det er faktisk du som holder meg våken...» Men mannen er allerede ute i gangen på vei til ungenes soverom.

Jeg krøller meg sammen i senga, surrer den store dobbeldyna godt rundt meg og legger meg på den myke puta.

"Hvis jeg skal drive og holde deg våken", fnyser jeg før jeg forsvinner inn i drømmeland igjen. 

Flere her som kjenner noen som nekter for at de snorker?

 

PS: For flere tåpelige krangler, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

Vanskelige bursdagsinnbydelser

Det er få ting som engasjerer foreldre mer enn bursdagsinnbydelser. Hvem skal bes? Hele klassen? Alle jentene eller alle guttene? Eller er det greit bare å be noen få utvalgte?

 



 

 

Etter jeg skrev et innlegg om bursdagsinnbydelser for noen uker siden, har kommentarene haglet inn. Og dere har virkelig fått meg til å tenke, og til og med endre mening på noen områder.

De fleste skoler og barnehager har regler, eller retningslinjer, for hvordan innbydelsene skal foregå. Det synes jeg er fint. Jeg er i utgangspunktet tilhenger av at man enten ber hele klassen/gruppen, eller alle jentene eller alle guttene.

Jeg mener dog at dette ikke bør skje under tvang, men at målet må være at barna selv kommer frem til at alle skal bes. Vi kan fint legge litt ansvar på barna våre og kreve litt tankegang under topplokket. Det har de ikke vondt av

Vil du lese hele innlegget mitt, finner du det her: Skal alle i klassen konsekvent inviteres i bursdag?

Men like fullt, min grunntanke var altså at man ber enten alle eller ingen.

Men så begynner jeg å skjønne at verden ikke er så svart/hvit. Og bursdagsinnbydelser kommer jo som kjent i alle regnbuens farger.

 




 

Mange foreldre har opplevd å bli mobbet og utestengt selv som barn. Det er vonde minner som blir dratt frem når man får egne barn.

Disse foreldrene er gjerne splittet i to. Den ene delen mener det er helt uakseptabelt ikke å be alle. For vi må tenke på de som blir utestengt og som kanskje ikke har så mange venner.

Den andre delen mener det stikk motsatte, og argumenterer med at det bare gjør vondt verre å bli bedt i en bursdag der man egentlig ikke er ønsket. Der man blir bedt fordi foreldrene til bursdagsbarnet har bestemt det.

Det kan jeg forstå. Hvorfor skal man ha lyst til å gå i bursdagen til noen som tråkker på deg gjennom hele skoledagen?

En leser skriver:

«Vi som har kjent på det å være mobbet og bli holdt utenfor vi klarer fint (iallefall jeg..) å skjønne at vi egentlig ikke er ønsket selv om (og kanskje særlig om) det finnes "regler" for hvem og hvordan bursdager skal arrangeres. Jeg ville aldri latt meg tvinge til å gå i bursdag til noen som mobbet meg og jeg ville aldri invitert noen som mobbet meg. Og viktigst for meg jeg kommer aldri til å tvinge mitt barn til dette heller dersom han skulle være i samme situasjon en gang.»

Eller denne leseren som angrer på at hun sa ja til en bursdagsinvitasjon der hun egentlig ikke var ønsket:

«Ble faktsisk invitert til en bursdag i 6 klasse, det skulle jeg aldri sagt ja til.. Har aldri følt meg så alene med så mange barn rundt meg.»

 

Når mange foreldre i tillegg har den regelen at barna skal gå i alle bursdager de blir invitert i, blir det ekstra vanskelig for mobbeofrene.

Denne regelen grunner nok i et ønske om å beskytte mobbeofrene og en frykt for at ingen dukker opp i bursdagen deres. Men den kan virke mot sin hensikt. Jeg mener barn må få lov til å si nei til å gå i en bursdag de ikke har lyst til å gå i. Men da må vi være sikker på at det dukker opp andre barn i bursdagen. Men hvordan vet vi det?

Og hva når det så er mobbeofferet som skal feire dagen sin. Må de også be hele klassen eller alle jentene/guttene? Det er forståelig at han eller hun ikke har lyst til å ha mobberne på festen.

En leser opplevde at sønnens bursdag ble ødelagt fordi han måtte be hele klassen:

«Etter bursdagen, etter at siste gjest var gått, satt vår gutt og gråt. Den store dagen han hadde gledet seg til i lang tid var blitt til et mareritt. Jeg bestemte der og da at dette var siste gang politisk korrekthet skulle ødelegge mine barns store dag. I så fall kunne vi droppe hele feiringa.»

En annen leser forteller at hun ble banket opp i sin egen bursdag det ene året hun ba hele klassen:

«Hvem ble ikke invitert? De som hadde mobbet meg, slått meg, og vært forjævlige mot meg dag ut og dag inn. Det ene året hvor en av disse ble invitert, så ble jeg som bursdagsbarn banket opp i mitt eget selskap." '

 


Foto: Creative commons - Will Clayton

Okei, så kanskje man ikke skal tvinge gjennom at hele klassen skal bes likevel. Kanskje er det greit bare å be noen. Mange mener det. Og regelen virker da å være at hvis man ikke skal invitere alle, så må man invitere et mindretall slik at det ikke bare er noen få som ikke blir bedt.

Men da får man et nytt dilemma. Hva om det er de samme som ikke blir bedt gang på gang? Første gang er det kanskje greit, fordi man er seks stykker som ikke blir bedt. Andre og tredje gange og. Men når de andre som ikke ble bedt, har vært i flere andre bursdager, og det kun er ett barn igjen som ingen inviterer... Hva da?

Nei, da er det lettere og bare håndheve "alle eller ingen-regelen". Barn må vel tåle å omgås barn de har et problematisk forhold til? Det er egenskaper de må trenger som voksne.

Men så var det en leser som fortalte at hennes gutt er høysensitiv, og ikke tåler å ha så mye støy rundt seg:

«I hans egen bursdag satt han på gangen fordi det var så mye bråk ... Felles bursdag skal hindre at noen faller utenfor, men hva med de som faller utenfor nettopp på grunn av denne regelen?»

Og så har du de som ikke har råd til å invitere hele klassen eller gruppen i bursdag. Eller som ikke har plass til å ha hele gjengen hjemme hos seg.

Hvis man skal følge "alle eller ingen-regelen", får aldri disse barna feiret bursdag. Og det er heller ikke riktig.

Dessuten vet vi ikke alltid hvordan forholdene er hjemme i mange familier. Hva om en av foreldrene er syk:

«Her har vi kronisk sykdom i hjemmet og vi klarer ikke å ha så mange barn på en gang. Vi har sagt at han kan be de han pleier å leke med til daglig, gjerne en 5-6 stk. Men vi blir ikke så populære hos foreldrene i klassen. Men de vet ikke hvordan saken er. Vil ikke utlevere oss heller."

I tillegg dukket det opp et veldig bra argument om kjønnsdelte bursdager. Hvis man bare skal be alle guttene, eller alle jentene... Hva da hvis bursdagsbarnet har venner av begge kjønn? Hva om bursdagsbarnet har seks guttevenner i klassen, og én jentevenn? Da vil jo denne ene jenta føle seg veldig utenfor som ikke blir bedt i bursdagen til bestevennen.

 

 

Om jeg har blitt noe klokere etter denne diskusjonen? Ja, det har jeg.

Om jeg har kommet frem til en fasit? Nei, snarere tvert i mot.

Det er mange hensyn å ta. Og jeg ender vel igjen opp med at man bør ha som mål at man ber enten hele klassen/gruppen eller bare jentene/guttene. Men at det må være mulig å vise skjønn dersom noen ikke ønsker å følge denne regelen. Vær ydmyk og ikke dundre på med kritikk til foreldre som velger annerledes. De har helt sikkert en grunn vi ikke vet om.

Og så må vi snakke med barna våre. Og ikke minst, vi må lytte til det de sier. Vil de ikke be alle, eller vil de ikke gå i en bursdag, må vi ikke bare svinge pekefingeren og håndheve "alle eller ingen-regelen" uten å høre hvorfor. Tanken er god, men det kan gjøre vondt verre for de vi prøver å beskytte. 

Bursdagsinnbydelser er vanskelig, og det er ikke sikkert det er mulig å gjøre alt riktig hele tiden. Som i de fleste andre områdene i livet.

Men vi må alltid strebe etter at alle barna blir bedt i om ikke alle, så i hver fall noen bursdager i løpet av skoleåret, og at ingen barn opplever at ingen dukker opp på bursdagsfesten deres.

 

Hva mener du? Skal alle i klassen eller gruppen konsekvent bes, eller er det greit bare å be noen?


PS: Følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

    
.


Aldri mer bake med barna

Jeg liker egentlig ikke å bake med barna. Jeg er altfor utålmodig og vil bare få jobben gjort. Men av og til, når jeg er på skikkelig godt humør, kan sånne supermamma-tanker slå ned i hodet mitt, som for eksempel: «Nei, nå tror jeg jammen jeg skal bake litt med barna. Det blir koselig».

Og det var akkurat en sånn tanke som slo ned i helga.

Dette blir koselig. La oss bake en eplekake.

Jeg plasserte treåringen på kjøkkenbenken og fireåringen på en stol. Så fant jeg frem mel, smør, sukker og egg. En bolle, en sleiv og målebeger.

 




 

«Jeg vil helle», sier Lillemann og strekker ut hendene når jeg skal måle opp tre desiliter hvetemel.

«Nei, vet du hva. Akkurat dette må jeg gjøre», sier jeg og åpner melposen.

«Nei, jeg vil», sier Lillesøster og vifter med fingrene mot den hvite og blå melposen.

Jeg prøver igjen å forklare at akkurat oppmålingen av mel må nok jeg gjøre, at melposen er tung og at det er viktig at det blir riktig.

Lillesøster begynner å gråte, så jeg gir kjapt etter. Jeg vil ikke ødelegge den koselige bakeaktiviteten før vi har begynt. Av erfaring vet jeg at dersom jeg gir etter før den første tåren faller, kan stemningen snus relativt kjapt.

«Okei, okei, okei. Du kan få helle», sier jeg til Lillesøster og trykker melposen inn i hendene hennes.  

«Urettferdig!» roper Lillemann og sparker i skapdøra.

«Nei men slapp nå av, lille venn. Da får du helle melet oppi bollen etterpå».

Kompromiss akseptert. Krise avverget.

Lillesøster heller mel. Tre desiliter i målebegeret og tre desiliter på kjøkkenbenken. Lillemann heller melet fra målebegeret og opp i bollen.

«Jeg vil røre, sier Lillemann og strekker seg opp på tå for å se ned i bollen. Klok av skade, finner jeg frem to rørespader. En til hver. Så plasserer jeg bollen mellom dem, og ber de være litt forsiktig når de rører så ikke melet spruter utover.

Siden de drar i bollen fra hver sin retning, og ikke blir enig om hvor midten er, rører de så hardt at melet spruter ut over hele kjøkkenbenken. Og gulvet.

Jeg tar fra dem bollen og børster melet på benken ned i bollen igjen. Så løfter jeg Lillemann opp på kjøkkenbenken og plasserer bollen mellom dem. Nøyaktig imellom.

«Sånn. Nå kan dere røre begge to. Ingen flytter den bollen! Og ingen krangler!» Pekefingeren min spretter opp som om den skulle hatt en springfjær festet i seg.

Men barna følger ikke med. De har sleiv-slåsskamp i bollen.

Jeg heller i litt mer mel, kanel og bakepulver.

 




 

Mens jeg finner frem eplene, tømmer Lillesøster halve posen med kanel i munnen. Hun freser og gråter og spytter vilt rundt seg. En stor, seig kanelklyse havner midt i røra. Jeg later som jeg ikke ser det, siden jeg ikke har nok mel til å begynne på nytt. Det er bare vi som skal spise kaka likevel. Tror jeg. Håper jeg...

Etter Lillemanns ansiktsuttrykk, har han hatt en finger med i spillet.

Han holder seg over munnen med begge hendene mens han prøver å holde latteren tilbake. Han ser ut som om han skal eksplodere. Ansiktet er rødt og øynene smale. Som for å holde dem på plass. Jeg mistenker de hadde sprettet ut av ansiktet hans hvis han hadde åpnet øynene.

Jeg heller vann i den lille, pesende munnen og sender Lillemann et smalt blikk. Så stapper jeg en drue inn i kanelmunnen og lukker den igjen. 

 Lillemann kjemper fortsatt mot latteren, men glemmer den kjapt når han får se druene.

Jeg setter druene mellom dem og håper de blir opptatt med dem slik at jeg kan få bake i fred. 

So much for koselig bakestund med barna!

Jeg skreller og deler opp eplene. Både druer og kanel blir fort glemt når ungene får hver sin kniv. De skjærer eplene i båter store som appelsinbåter. Lillemann skjærer seg i fingeren og farger eplebitene røde. Jeg blåser, plastrer og kaster eplene. En kanelklyse i kaka kan jeg tåle. Men blod... Der går grensa. 

Jeg sier nei tre ganger til spørsmål om de kan få være med og knekke eggene. Den fjerde gangen sier jeg: «Okei, da. Men prøv ikke å søle så mye, da». Men jeg tenker med en gang at det var en helt meningsløs uttalelse som kom på ren autopilot. For skal en treåring og en fireåring knekke egg, ja da blir det søl.

Av de fire eggene som skulle i bolla, havnet to på gulvet og en i fanget til Lillesøster. Jeg knekker de siste eggene selv til store protester.

Mens sukkeret og eggene vispes sammen av kjøkkenmaskinen, spiser barna mel fra bollen.

 






 

«Prøv ikke å søle så mye, da», sier jeg igjen på autopilot, uten egentlig å legge noe tyngde i kommandoen. Men det burde jeg kanskje ha gjort. For når eggedosisen er ferdig pisket, ser Lillesøster ut som en snømann. Og melmengden i bollen er betraktelig redusert.

Så krangler de litt om hvem som skal få smake først på eggedosisen. Lillesøster kommer uheldigvis til å klonke Lillemann i panna med tresleiven. Lillemann gråter og holder seg for panna. Jeg kjefter på Lillesøster som også begynner å gråte. Jeg gir dem to t-skjeier og ber dem forsyne seg av eggedosisen. Dobbeldipping er greit.

«Men ikke spis opp alt!», formaner jeg da det ringer på døra.

Etter å ha kjøpt to lodd for Raufoss fotball, halser jeg ut på kjøkkenet igjen for å finne ut at hele bollen med eggedosis har gått i gulvet under en dragkamp.

Siden jeg ikke har flere egg igjen, stapper jeg begge ungene i bilen, uten yttertøy, og kjører ned til nærmeste butikk. Jeg formaner dem om å sitte stille i bilen og vente mens jeg løper inn og kjøper egg og mel. Det vil de IKKE, så jeg lover dem en sjokoladeplate hver hvis de gjør som jeg sier. Det gjør de.

Vel hjemme igjen, setter jeg ungene foran tv-en med hver sin sjokolade og en pose bortgjemt potetgull jeg hadde tenkt å spise etter de hadde lagt seg.

Så lager jeg eplekake selv.

Og neste gang jeg kommer på at det helt sikkert hadde vært koselig å bake med barna, skal jeg ta frem dette blogginnlegget og lese det en gang til.

Liker du å bake med barna?

 

 PS: For flere mislykkede bakestunder, og lesestunder, og badestunder, og stunder generelt, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

 

Fin gardin

Det er på tide med et interiørinnlegg igjen. Denne gangen med tema gardiner.

Det er et drøyt år siden vi flyttet inn i huset vårt her på Raufoss. Og alle som har flyttet vet at noe av det siste som kommer opp er gardinene. Her hos oss er det intet unntak. 

Og siden vi egentlig ikke har gjort noen ting her hjemme siden vi flyttet inn, vel, bortsett fra å male soverommet vårt da, blir det med andre ord lenge til disse vinduene ser noe til nye gardiner. 

Men gardiner må man jo ha, derfor har vi tatt det vi har hatt for hånden:

 

 

Soverom: Mannens dress og morgenkåpe fungerer finfint som gardin. Gardinstangen er av typen "ledning".

 

 

Barnas soverom: Her kjører vi den klassiske teppe-gardinen. Funker alltid!

 

 



 Hjemmekontor/roterom: Nok en teppe-gardin.

 

 

 

Gjesterom: Dette er en ganske ekslusiv gardin av merket "brudekjole". Litt møkkete dog. Jeg satt ikke akkurat stille og var til pynt i bryllupet mitt. 

 

 

Soverom: Til slutt litt vinduskarm-design. Jeg må innrømme at jeg forventer litt større fremgang på oppussingen her i huset, når vinduskarmen ser sånn ut. Eller kanskje det er mannens måte å skape erotisk stemning på. 

 

Hvilken gardinstil kjører du?

 

PS: For flere interiørtips, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   

Egoistisk mamma

Når bør man egentlig hente barna i barnehagen? Hvor lange dager kan de ha? Er seks timer ideelt? Sju? Er åtte timer for mye? Hva med ni? Og går det greit med ti timer innimellom?

 

Det er vanskelig å vite. Men det jeg vet, er at den dårlige samvittigheten stiger i takt med antall timer barna er i barnehagen.

 




 

Den svenske debattanten og forfatteren Rebecka Edgren Aldén, har skrevet et innlegg i Aftonbladet, der hun ber mødre slappe litt mer av og ikke stresse med å hente barna så tidlig som mulig.

I går ble jeg intervjuet om mitt forhold til barnehagehenting. Intervjuene står på Aftenposten.no, Aftenbladet.no og Bt.no i dag.

Rebecka Edgren Aldén mener vi ikke blir bedre mødre av å hente barna klokka tre i stedet for klokka fem. Hun skriver blant annet at det har blitt status å hente barna tidligst mulig og at mødre konkurrerer om å hente tidlig.

Jeg kjenner meg ikke igjen i at det hersker en konkurranse mellom mødre om å hente tidligst mulig. Ei heller i at det gir status å hente tidlig.

Men det jeg kjenner meg igjen i, er det med den dårlige samvittigheten.

Nå er det på langt nær alle som har mulighet til å hente barna før klokka tre. Og mange har ikke annet valg enn å la barna være i barnehagen i åtte, ni timer hver dag. Men er det egentlig så ille da?

Det har inntrykk av at det hersker en holdning her i Norge om at det er synd på barn som er i barnehage. I hvert fall hvis de begynner før de er to, helst tre år. Og man kan nesten få inntrykk av at barna tar skade av å være i barnehage lenger enn fire, fem timer hver dag.

Nå er selvfølgelig alle barn forskjellig, men mitt inntrykk er at de fleste barn stortrives i barnehagen. Det gjør i hvert fall mine.

 




 

Jeg har prøvd noen ganger å hente dem litt tidlig. Hvis det har passet seg sånn i forhold til jobb. Men da møter jeg en pottesur fireåring som legger armene i kors og løper inn og gjemmer seg på puterommet. Han vil ikke gå glipp av frukten klokka 15.

Men okei, en ting er når man jobber sånn at man ikke har noe annet valg enn å la barna tilbringe dagene i barnehagen.

Hva med de som jobber fleksibelt, og som egentlig kan hente litt tidligere av og til. Men som likevel velger å bruke den timen mellom klokka 15 og 16 på seg selv, eller noe annet viktig.

Både mannen min og jeg er selvstendig næringsdrivende, og kan dermed ofte være fleksible i jobbhverdagen. Og det er her den dårlige samvittigheten min har en lei tendens til å gjøre seg gjeldende.

For jeg kan jo hente litt tidligere og heller jobbe på kvelden etter barna har lagt seg. Burde jeg gjøre det? Er det det beste for barna? Ja, vil kanskje noen si. Nja, sier jeg. Men er det det beste for meg? Er jeg egoistisk hvis jeg tenker litt på meg selv også?

For det er ikke alltid jeg har lyst til å jobbe på kvelden. Og hvis jeg er ferdig tidlig en dag, kan det godt hende jeg bruker den ekstra timen på å få unnagjort handling og andre gjøremål det er en pest å ha med barna på.

Og ja, jeg innrømmer også at jeg av og til bruker den ekstra timen bare på meg selv. Kanskje setter jeg meg i sofaen med en bok. Kanskje ser jeg på gamle episoder av Friends på formiddags-tv. Eller kanskje tar mannen og jeg en kaffedate på senteret.

Og når jeg først er inne på det. Ja, jeg har hatt en hel dag fri også. Og likevel levert barna i barnehagen.

 




 

Grusomt? Nei, jeg synes egentlig ikke det. For at jeg skal fungere godt, og være en best mulig mamma for mine barn, er jeg avhengig av jevnlig tid for meg selv.

Jeg hadde en periode da jeg var veldig sliten og var først helt, og etter hvert delvis sykemeldt. Da hadde jeg masse tid for meg selv, mens barna var i barnehagen. Og jeg trengte det. Jeg har ikke lyst til å havne der igjen. Og for å unngå det, trenger jeg å være litt egoistisk av og til.

I dag gir jeg mer blaffen i både samvittigheten og hva andre måtte mene, og gjør det som jeg mener er riktig for meg selv, for mine barn og for vår familie.

Selv om det fortsatt hender samvittigheten dukker opp og prikker meg på skulderen.

En ting jeg i hvert fall vet, er at en stresset og sliten mamma ikke kommer noen til gode.

Hva mener du? Hvor lenge bør barna være i barnehagen? Og er det greit å leve barna i barnehagen hvis man har fri selv?

 

 PS: For flere egoistiske oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

  

Billigere barnehage for de med dårlig råd

Barnehageprisene skal kuttes med 500 kroner i måneden for familier med samlet inntekt under 405.000 kroner. Samtidig skal prisen økes med 100 kroner i måneden for de som tjener mer.

 

Dette foreslår regjeringen i statsbudsjettet som ble lagt frem i dag.

 




 

Dette er et veldig bra tiltak, og et skritt i riktig retning for å bekjempe fattigdom blant barn i Norge. Flere barn vokser opp i lavinntektsfamilier, og andelen økte fra 5 til 8 prosent fra 2002 til 2012.

Men...

Jeg skulle gjerne sett at grensen for å få billigere barnehage blir oppjustert noe. En familie som samlet tjener 405.000 kroner i Norge i dag, har veldig dårlig råd. Men det har jammen en familie som tjener 500.000 kroner også.

Og når vi først er inne på det, så vil jeg gjerne utfordre regjeringen til å gjøre det samme med barnetrygden. Barnetrygden ligger i dag på 970 kroner per barn, og skal bidra til å dekke utgifter ved å ha barn.

Men helt ærlig, hvor stort forskjell gjør egentlig 970 kroner i måneden når man tjener en grei million eller mer?

Jeg mener barnetrygden bør stå i forhold til inntekt. Fjern den helt der familien tjener godt, og øk barnetrygden til familier som tjener lite.

Når høyinntektsfamilier mottar like mye, eller lite, alt etter som hvordan man ser det, som en familie som lever under fattigdomsgrensen, blir barnetrygden en vits.

Mange merker ikke at barnetrygden kommer inn på kontoen en gang. Den bare forsvinner i det store gapet. For andre gjør barnetrygden stor forskjell, og er avgjørende for om poden får nye vintersko denne måneden, eller om det må vente til neste måned.

Så det blir ros til regjeringen for å være på riktig spor. Og så utfordrer jeg Siv til å ta noen skritt ekstra på det sporet hun allerede er inne på.

Hva synes du om barnehageprisene? Bør det bli billigere barnehage for de med dårlig råd?

Og hva med barnetrygden? Er det greit at en familie som tjener en million i året eller mer mottar like mye i barnetrygd som en familie som tjener en tredjedel?

 

For flere oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram.

  

 

 

Vi må forby barna å klatre i trær

På Hognestad skole på Jæren er det forbudt å klatre i trær. Ifølge vg.no, har rektor innført klatreforbud etter høstferien.

Det er foreløpig ingen barn som har falt ned fra disse trærne på denne skolen. Ei heller noen som har skadet seg. Men det er klart, treklatring innebærer alltid en viss risiko. Barna kan jo ramle ned og slå seg. Basert på den faktiske muligheten, og et enormt press fra foreldrene, har altså rektor innført klatreforbud på skolen.

 


Bildet er en skjermdump fra filmen Safety suit laget av St John Abulance. Se hele filmen her.

 

Det er jo som kjent farlig å leve. Og ekstra farlig er det å være barn. De er høyt og lavt og utforsker omgivelsene sine med stor iver. Hvilket av og til resulterer i et skrubbsår, litt neseblod eller enda verre, en brukket arm.

Og det vil vi jo ikke ha noe av.

Sykkelhjelm er allerede en selvfølge på små barnehoder. Og det er bra! Men de kan da få vondt mange andre steder dersom de velter på sykkel i høy fart.

Knær, albuer, nese og håndledd er spesielt utsatt. Vi burde kanskje innføre fullt beskyttelsesutstyr når barna skal ut og sykle. Eller vent, kanskje best å forby sykling. Så er vi på den sikre siden.

 

Ånei, å nei. å nei, å nei!

 

Hopping på trampoline har blitt vesentlig tryggere etter de fleste satte opp sikkerhetsnett rundt trampolina. Men er dere klar over hvor vondt der er å skalle hodene sammen i luften? Det kan i verste fall gi hjernerystelse. Jeg synes vi skal forby at flere hopper samtidig. Eller, kanskje vi skal innføre hjelm. Eventuelt, og kanskje egentlig like greit, bare forby trampoliner.

De fleste lekeplasser og lekeland er allerede sikret med polstringer, nett, myke underlag og klare regler om bare å skli en og en om gangen, og kun sykle i oppmerkede felt.

Men jeg har selv sett barn som har fått både riper og blåmerker både på lekeplassen og på lekeland. Ja, en gang så jeg ei lita jente som blødde neseblod etter et hardt møte med bakken. Jeg synes egentlig vi bare skal legge ned og stenge disse leketilbudene, jeg. Så slipper vi å bekymre oss.

 


Farlig, farlig. Tenk om hun faller!

Klatring i trær er jo allerede på vei til å bli forbudt rundt om på skoler og i barnehager. Og hjemme i private hager. Løping i nedoverbakker kan uten tvil forårsake vondter dersom man faller. Det bør vi få en slutt på.

Hoppe tau kan være livsfarlig dersom man vikler føttene inn i tauet og faller. Og å få en fotball midt i fleisen kan unektelig gjøre veldig vondt og i verste fall gi kul i hodet. Selv om all barneidrett er nøye overvåket av foreldre i dag, er det likevel sjanse for at barna kan skade seg. La oss legge ned all barneidrett.

Og jeg trenger vel ikke en gang nevne skrekkeksempler som skateboard og sparkesykkel?

Egentlig burde vi bare holde barna våre inne, slik at vi har kontroll på dem hele tiden. Bare husk forbud mot løping innendørs, hopping i sofa og seng, klatring i trapp og putekrig.

Spilling og tv-titting er ganske trygt. Det bør vi gjøre mer av!

 



Sånn ja. Nå kan du i hvert fall ikke skade deg. 

 

Og når vi først er inne på det. Vi bør ikke ta så lett på mentale vondter heller. Vi vil jo ikke at barna våre skal kjenne på vonde følelser. Vil vi vel? Vi er jo allerede godt i gang med å forby barna å snakke om feriene sine i plenum på skolen, for å skåne de som tilsynelatende synes det er kjipt å høre om klassekameratenes luksusferier.

De fleste skoler har også lagt ned tegning av farsdags- og morsdagskort. Og julefeiringen i skolens gymsal står i fare siden de som ikke feirer jul kan synes det er litt kjipt.

Men hvorfor stoppe der? La oss også forby barna å snakke om hva de har gjort i helgen, hva de gjorde i går kveld, hva de fikk i bursdagsgave av mamma og pappa og hva de spiste til middag.

Det er ærlig talt ikke veldig gøy å høre at Mattias fikk pizza til middag i går, mens du selv ble påtvunget fiskegrateng. Det kan sette spor i et sart barnesinn. De kan jo, gud forby, bli lei seg.

 

 

 

Nei, vi vil ha barn som er lykkelige 24 timer i døgnet. Og det er vi voksnes ansvar å skåne barna fra alle vonde følelser og smerten fra et kutt i fingeren eller et skrubbsår på kneet. For ikke å snakke om hvor traumatisk det må være for et lite barn å oppholde seg på sykehuset et par timer for å gipse et brukket arm eller bein.

Stakkar de sarte, sensible barna våre. La oss nå endelig passe godt på dem og skåne dem fra det grusomme livet.

 

PS: For flere innlegg om frittgående barn, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

Skal alle i klassen konsekvent inviteres i bursdag?

Nei, mener jeg. Jeg synes det blir helt feil å tvinge barna våre til å invitere alle i bursdagen sin.

Bursdagsdiskusjonene tar aldri slutt. Hvordan skal vi forholde oss til barnas bursdagsinnbydelser? Skal alle i klassen eller i gruppa bes? Alle jentene? Alle guttene?

 




Mange mener alle i gruppa, eller at alle jentene/guttene skal bes. Punktum. Ingen diskusjon.

Jeg er ikke enig. Jeg synes det er en altfor enkel løsning.  

Jo da, vi oppnår det vi ønsker. Alle blir invitert. Tanken er god. Vi ønsker å utslette mobbing, og vi ønsker å lære barna våre at alle skal med, ingen skal holdes utenfor.

Og målet er jeg helt enig i. Men jeg tror ikke tvang og ferdig tenkte tanker er veien å gå.Det krever ikke noe av barna våre. De trenger ikke tenke, for vi har allerede gjort det for dem. De trenger ikke sette seg inn i andre barns situasjon. De trenger ikke ta et oppgjør med sine egne gryende fordommer, for vi har allerede bestemt at alle skal inviteres. Uansett.

 




Foreløpig har det ikke vært noe problem med bursdagsinnbydelsene her hos oss. Lillesøster på tre år har ikke feiret noen bursdag med barna i barnehagen ennå. Hun er for liten. Og storebror på fire synes alle gutta i barnehagen er så kule at det ikke har vært snakk om noe annet enn å be alle. 

Men den dagen en av dem kommer til meg og sier at de ikke vil be han eller hun, da kommer jeg ikke til å tvinge dem.

Jeg kommer til å sette meg ned med bursdagsbarnet og spørre hvorfor vedkommende ikke vil be akkurat Trude, eller Håkon eller hvem det nå gjelder.

Og så vil jeg gjerne høre noen forbanna gode argumenter for hvorfor han eller hun ikke skal få komme. Og da mener jeg gode argumenter. Da holder det ikke med at "han er dum". Eller "jeg liker hun ikke". Ei heller at "hun er slem mot meg". Eller lukter rart eller har teite klær.

Jeg kan faktisk ikke komme på ett eneste argument som er godt nok til noen ikke skal bes i bursdag. Men det skal bursdagsbarnet komme frem til selv.

For er det nå så sikkert at det bare er Trude som er dum? Kan det hende at du også er litt dum av og til? Og hvorfor lukter Nora vondt? Kommer hun fra en annen kultur? Har Håkon rare klær fordi foreldrene har dårlig råd?

Jeg tror på å la barna få reflektere rundt dette selv. Mens vi guider dem frem til resultatet, som da forhåpentligvis blir, at alle selvfølgelig skal bes.

 



 

 

Naivt, sier du kanskje? Ja, mulig det.

Men jeg mener veien mot mobbing og utestenging går gjennom å lære barna våre at alle er forskjellig og at det som regel er en grunn til at noen barn oppfører seg dumt. Ikke gjennom å tre regler over hodene på barna og si at sånn er det bare. Hva lærer de av det?

For uvennskapet, mobbingen, ertingen og forskjellsbehandlingen er der fortsatt. Selv om barna spiser kake sammen og har det tilsynelatende fint i et par timer. Akkurat nå.  Fordi de må.

Lær barna å tenke selv. Lær dem å tolerere, og kanskje til og med sette pris på andre barn selv om de er annerledes.

Bursdagsinvitasjoner er en gyllen mulighet til å snakke om forskjellene i klassen eller i barnehagen. Og en glimrende sjanse til å tvinge barnet til å reflektere over både egen og andres oppførsel. Jeg har ikke tenkt å la den muligheten gå fra meg. 

Hva mener du? 

 

 PS: For flere pedagogisk ukorrekte oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram

 


  
Nå også med bok: Føkk lykke! Kjøp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Følg @casa_kaos på Instagram: Instagram