oktober 2015

La oss snakke om Sophie Elise og førstehjelp

//Annonse

Da Sophie Elise la ut et innlegg tidligere i dag, ble det full baluba.

I innlegget Jeg så en mann med hjertestans skriver Sofie Elise at hun kom over en mann som lå på bakken med hjertestans, men at hun bare lot han ligge, tok en selfie, og ventet på ambulansen.

Nå har Sophie Elise avslørt at dette egentlig var en kampanje for Norsk Folkehjelp. En kampanje både hun og jeg var med på, og at hensikten var å spille på mange folks fordommer om førstehjelp.

 



 

Kampanjen skulle egentlig gå noen dager til, jeg skulle også involveres etter hvert, men vi måtte avlyse allerede i kveld på grunn av et veldig stort engasjement.

Jeg syns det er helt fantastisk at dere er så engasjert, og at dere viser så gode holdninger rundt noe så viktig som førstehjelp.

Mange kan ikke førstehjelp godt nok. Det kunne ikke jeg heller før jeg var med på et førstehjelpskurs jeg fikk av Norsk Folkehjelp for bare noen uker siden.

 



 

Ifølge statistikken, har mange folk store mangler på dette området. Altfor få kan nok om førstehjelp, og dessverre tror de fleste at de kan nok til at det går bra. Denne falske tryggheten blir fort avkleddd når en situasjon inntreffer og man står der rådløs og redd.

Jeg mener vi alle burde ta et førstehjelpskurs. Det handler ikke alltid om liv og død, men om små og store faktorer man kan påvirke. Ting som for eksempel avgjør om du kan gå igjen etter en ulykke. Kurset du fikk i førstegangstjenesten, eller på jobb for ti år siden er ikke godt nok lenger, og mye har skjedd innen førstehjelp de siste årene.

 



 

Norsk Folkehjelp er en norsk non-profit aktør som utelukkende jobber for humanitære interesser. En del av deres organisasjon jobber hele tiden for å opplyse og lære opp nordmenn i hva som er viktig og ikke minst riktig når det kommer til førstehjelp.

De har hundrevis av lokallag som sammen jobber frivillig for å heve kunnskapsnivået rundt seg. De arrangerer kurs, de veileder og gjør alt for at vi skal kunne ta bedre vare på hverandre. Det synes jeg er utrolig fint, og verdt å fronte.

Gå inn på takkforhjelpen.no hvis du har mottatt førstehjelp en eller annen gang. Der gir Norsk Folkehjelp deg nå muligheten til å
takke den personen som hjalp deg. For er det noen som fortjener et klapp på skulderen så er det førstehjelperne blant oss.

 



 

Dersom du føler at du ikke vet nok om hvordan du skal hjelpe til hvis ulykken er ute, så kan man bestille bedriftskurs på takkforhjelpen.no. Snakk med kolleger om dette, og mas på sjefen. Mange bedrifter tar ansvar og bestiller førstehjelpskurs til sine ansatte. Det er du og jeg som utgjør forskjellen om noe hender. Derfor er det viktig at du og dine kolleger innehar kunnskapen og kan være en ressurs for hverandre, familie og for venner. Be om at arbeidsplassen din bestiller kurs fra Norsk Folkehjelp. Så står du ikke helt rådløs om noe skulle skje. Kanskje det er du som en dag får en liten beskjed på takkforhjelpen.no.

Og du, har du barn i barnehage? Spør hvordan det står til med førstehjelpskunnskapene til de ansatte. Og oppfordre dem til å ta et kurs.

Tusen takk til Trine og de andre hos Norsk Folkehjelp på Ulven som har gitt meg kanskje mitt livs viktigste kurs.

 #TakkForHjelpen

PS: For flere oppdateringer fra en familie som nå kan førstehjelp, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Vi vant bacon-kampen!

Jeg elsker sosiale medier. Og jeg elsker når man kan bruke sosiale medier til å forandre verden.

 



Mannen min, Sjur, har i hele høst kjørt en innbitt hotell-bacon-kamp.

Sjur reiser mye i jobben, og bor en del rundt omkring på hotell. Og hva er det beste med å bo på hotell? Bortsett fra de små toalettsakene man kan stjele med seg, og at man kan ligge i sengen og se på tv?

Jo, hotellfrokost.

Hotellfrokost er noe av det beste jeg vet. En hel buffet med flere typer brød og rundstykker, masse forskjellig pålegg, flere typer yoghurt, nøtter og musli, oppskåret frukt, minst tre forskjellige typer fruktjus, kanskje de har varme pannekaker, egg i alle slags former og fasonger, og bacon. Masse deilig sprøstekt bacon.

Eller vent ... det stemmer forresten ikke helt. For den nye trenden på hotellene rundt om i Norges vakre land, er nemlig ferdig danderte speilegg med en halv skive bacon oppå.

Og det er nettopp denne kjipe, halve baconskiva Sjur har tatt et oppgjør med.

 



 

Sjur har som sagt kjørt en innbitt bacon-kamp i høst. Det har vært tøft, hardt og vanskelig, og han har flere ganger vært nær ved å gi opp.  

Han har tatt bilde av de simple bacon-bitene han har kommet over på hotell, postet i sosiale medier, tagget hotellene, og lagt igjen en anmeldelse på Facebook-siden deres.

 



 



 

Og i går ga all jobben endelig resultater.

Støtvig hotell i Larkollen slutter med den halve baconskiva, og lover heretter å servere gjestene sine ubegrensede mengder bacon.

 





 

Ikke bare hører de på gjestene sine, tar de på alvor, og svarer de hos Støtvig hotell. De vil også snakke mer med de. For Støtvig hotell har skjønt det: Engasjerte gjester, selv når de er misfornøyd, er de beste gjestene du kan ha.

 

 



 

Men la oss ikke avslutte bacon-kampen her.

Hvilke bacon-glade hotell kjenner du til?

Og er ikke utrolig kult at sosiale medier virkelig kan gjøre en forskjell i sånne viktige saker som dette?

 

Les også: Nikita-bom på facebook

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie som tenker litt utenfor regler- og grenser-boksen, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Vi må begynne å straffe barn som ikke klarer å lese

Leseferdighetene til norske barn er ikke veldig imponerende. Mange førsteklassinger sliter med å lære seg bokstaver, og knekke lesekoden.

Jeg syns det er på tide å ta noen grep for å rette opp i dette.

 




 

Og siden disse barna egentlig bare er noen slappe, giddalause og umotiverte barn, syns jeg vi skal stramme inn reglene, tvinge dem til å lese enda mer, og innføre konsekvenser dersom de ikke raskt klarer å lese tilfredsstillende.

Konsekvenser kan være inndragning av lørdagsgodt, ingen tv, ingen iPad eller andre ting som virkelig svir. Da tenker jeg vi får fart på lesingen.

Nei da, selvfølgelig skal vi ikke det!

Selvfølgelig skal vi ikke straffe barn som ikke klarer å lese. Fordi barn som sliter med å lese, ikke gjør det med vilje. Fordi disse barna trenger hjelp til å knekke lesekoden. Ikke straff fordi de ikke får det til.

Akkurat sånn er det med utfordrende barn også. Og med utfordrende barn, mener jeg barn som ikke oppfører seg helt slik som vi voksne forventer i så stor grad at det blir et problem. Barn som er såkalt vanskelige, eksplosive, temperamentsfulle, voldelige eller som i det hele tatt oppfører seg på en slik måte at barnet utfordrer oss voksne.

Det som er både rart og skremmende, er at folk flest, både foreldre, terapeuter og andre eksperter, mener den eneste måten å få et utfordrende barn til å oppføre seg som vi ønsker, er å stramme inn, innføre flere regler, være mer konsekvent og gjerne kjøre på med konsekvenser, eller straff, som konsekvenser jo i bunn og grunn er.

For utfordrende barn er utfordrende fordi de ikke gidder oppføre seg bra, ikke sant? De er utfordrende bare for å få oppmerksomhet, for å teste grenser og de bare manipulerer deg.

Feil!

Veldig, veldig feil!

Utfordrende barn er utfordrende fordi de mangler evnen til å oppføre seg som forventet i en gitt situasjon.

Hvis du har et barn som har problemer med å lese og skrive, så ber du ikke barnet om å skjerpe seg og innfører enda flere regler og konsekvenser dersom barnet ikke får det til.

Nei, du hjelper barnet til å forstå bokstavene og sette dem sammen til ord og setninger, slik at barnet til slutt klarer å lese og skrive.

Det samme gjelder for barn som er ekstra utfordrende og som ikke responderer slik vi ønsker på regler og grenser. Det nytter ikke å bli enda strengere. Det nytter ikke å innføre enda flere regler og enda flere konsekvenser.

Man må hjelpe barnet til å forstå. Man må hjelpe barnet til å sortere alle følelsene. Alle tankene. All forvirringen

Noe av det dummeste jeg har gjort i barneoppdragelsen, er å innføre belønningstavler, der barna fikk røde surefjes når de hadde oppført seg «dårlig», og grønne smilefjes når de hadde oppført seg bra.

Som om vi hadde klistret et stort, rødt surefjes på en tavle til et barn som ikke turte gå i en bursdag alene.

«Nei, vennen min. I dag var du skikkelig sjenert. Du må lære deg å bli litt mer utadvendt. Nå blir det surefjes og ingen barne-tv.  Og er du er du like sjenert i morgen, blir det heller ikke noe spilling på deg etter middagen».

Snakk om å skape frustrerte og forvirrede barn! Ingen oppegående foreldre ville gjort det. Hvis vi hadde et barn som var overdrevent sjenert, ville vi ha støttet barnet og hjulpet det til å bli trygg i de forskjellige situasjonene der det var behov for det. Vi hadde ikke straffet barnet for å være sjenert!

Lurer på hvorfor så mange mener det ikke gjelder utfordrende barn?

Barn oppfører seg vanskelig, fordi de ikke klarer oppføre seg bra.

Eller for å snu litt rundt på det: Barn oppfører seg bra hvis de kan!

Her kan du lese et helt hårreisende, men absolutt ikke uvanlig, eksempel på hvordan norske fagpersoner syns det er greit å straffe barn som egentlig trenger hjelp.

Forrige uke var jeg på kurs i Oslo med Ross Greene. Ross Greene er professor ved psykologisk institutt ved Virginia Tech. Han har skrevet bøkene "Eksplosive barn" og "Utenfor" og han har laget PGS-modellen -  Problemløsning gjennom samarbeid. Eller, CPS-modellen, som den heter på engelsk - Collaborative and Proactive Solutions.

 



 

Ross Greene mener det er på tide å kaste gamle og virkningsløse teorier og praksis, som regler og konsekvenser ut vinduet, når vi snakker om såkalt utfordrende barn.

Her er hans liste over de fem vanligste klisjeene om utfordrende barn:

1 Han vil bare ha oppmerksomhet.

2 Hun manipulerer oss.

3 Han gjør det bare for å få viljen sin.

4 Han er umotivert (Nyere forskning viser at vanskelige barn absolutt ikke er umotivert. Snarere tvert i mot. De bare venter på at en voksen skal hjelpe dem med å forstå seg selv).

5 Hun tester grenser.

Alle disse fem klisjeene bunner ut i en tanke om at barn kan oppfører seg fint hvis de vil.

Men hvorfor skulle ikke barn ønske å oppføre seg fint? Alle barn vet at de tjener på å oppføre seg som vi voksne forventer.

Det viser seg at de fleste barn som blir kalt vanskelige og utfordrende, rett og slett mangler en del egenskaper og ferdigheter som må være på plass for at barnet skal oppføre seg som forventet.  

Misforstå meg rett. Vi må ha både regler og grenser dersom vi skal kunne fungere sammen som en familie. Men det er når reglene, grensene og konsekvensene brukes som konfliktløsning og i verste fall straff mot uønsket oppførsel, at det blir et problem.

For hva skjer da? Vi starter en maktkamp, med barnet på den ene siden, og foreldrene/andre voksne på den andre siden. Men hvorfor starte en krig, når vi alle har det samme målet? Både barnet og den voksne ønsker jo akkurat det samme: at barnet skal oppføre seg bra. Hvorfor ikke samarbeide?

I Ross Greenes modell er ikke oppførselen til barnet viktig i det hele tatt. Det er problemet bak oppførselen som er interessant.

Men hvordan kan vi hjelpe barnet?

1 Finn ut hvilke egenskaper barnet mangler

Mangler det egenskapen til å omstille seg fra en aktivitet til en annen? Mangler det egenskapen til å forstå andres følelser? Eller til å ta imot ordre gitt på en spesiell måte? Til å sitte stille? Til å tenke handling og konsekvens? Kanskje barnet ikke forstår matten? Mangler det evnen til å regulere eget temperament? Mangler det evnen til å tenke rasjonelt i gitte situasjoner? Til å styre følelsene slik vi voksner forventer?

2 Finn ut hvilke problemer disse manglende egenskapene gir.

3 Løs problemet - sammen med barnet.

Løsninger du kommer fram til sammen med barnet, er som regel mye bedre enn løsningen vi voksne kommer opp med på egen hånd.

Dessuten, når vi løser problemet sammen med barnet, i stedet for over hodet på det, lærer barnet samtidig ferdighetene det mangler.

Så hvordan gjør vi dette i praksis da? Hvordan finner vi ut hvilke egenskaper barnet mangler? Hvordan finner vi ut hvilke problemer det gir, og hvordan samarbeider vi med barnet om å finne en løsning?

Det skal jeg fortelle deg i et senere innlegg. For nå begynner dette å bli veldig langt.

Da skal jeg fortelle deg om plan A, plan B og plan C.

Og om hvorfor det noen ganger til og med er greit å «gi etter» og droppe noe så «viktig» som regelen om at alle barn må sitte rundt middagsbordet og spise middag som en typisk norsk kjernefamilie.

I mellomtiden kan du sjekke ut en av Ross Greenes mange videoer om utfordrende barn og plan A, B og C:

 

 

 

Les også: Det er neimen ikke lett å være barn i dag 

Les også: Grenseløs oppdragelse

Les også: Må barn sitte stille for å lære?

 

Tror du regler og konsekvenser er løsningen på alt?

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie som tenker litt utenfor regler- og grenser-boksen, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Halloween-kostymer til under 20 kroner

Det er to argumenter Halloween-haterne som regel drar opp når denne nye, amerikanske skikken (som ikke egentlig er amerikansk en gang) diskuteres.

Det ene er at det er handelsstandens påfunn for å melke oss for mest mulig cash.

Det andre er at det er frekt å sende barn og ungdom ut for å true med knep hvis de ikke får godteri.

 





For å ta det andre først. Jeg syns de aller fleste barn og ungdom som tropper opp på vår dør den 31. er både hyggelige og høflige. Jeg vet mange har andre erfaringer. Dessverre. Og til det er det bare å si: Barn - Oppfør dere pent! Det er ikke greit å kaste egg og ødelegge ting bare fordi dere ikke får godteri. Skjerp dere!

Men når det gjelder pengebruken før og under Halloween, skjønner jeg at noen reagerer. Vi nordmenn kommer til å bruke godt og vel 250 millioner kroner på Halloween i år. Det er mye penger!

Men den gode nyheten er at det ikke trenger å koste så mye.

Visste du forresten at jeg selv hatet Halloween før? Les kåseriet mitt Huff, nå er det Halloween igjen på Foreldre.no

For de som digger Halloween, og som har råd til å svi av flere tusenlapper på pynt og kostymer - kjør på. Det er helt okei. 

Men for oss som ikke har lyst til å bruke så mye penger på Halloween, her er fem tips til hvordan du kan holde kostyme-budsjettet til barna nede: 

 

1 Finn frem pysjen

De fleste barn har en eller annen superheltpysj i skapet, eller en annen pysj med kult motiv. Tre den på ungen, og vips har du en Hulken, en politi, et skjelett eller ei prinsesse.

Byttelåner du pysj med andre barn, blir kostymet helt nytt i tillegg.

 


Pysj er finfine kostymer

 

2 Ansiktsmaling er gull

Litt maling i ansiktet frisker opp et hvert antrekk. Og den søte prinsessepysjen ble plutselig ikke så søt like vel med et hvitmalt, skummelt ansikt over.

Finn frem sminkeskrinet ditt, barnas malesaker eller kjøp en boks ansiktsmaling på Nille. De selger bokser med sminkestifter i fem forskjellige farger til 19 kroner.

 

 


Fars altfor store jakke, litt maling og sølvpapir i ansiktet og  vi har en ... cyborg!

 

3 Barna trenger ikke være noe spesielt

Barna trenger ikke være noe spesielt. De trenger ikke være Batman, Harry Potter, gresskar eller zombie. Matchende kostymer blir fort dyrt, og det er mye jobb.

Vi har kjørt både monster-pusekatt (julekjole med psyko-pusekatt-ansiktsmaling), spøkelsesprinsesse (prinsessepysj med hvit maling i ansiktet) og zombiemonster (pappas altfor store svarte t-skjorte og diverse hvit og rød maling i ansiktet).

Det funker som bare det.

 

4 Bruk det du har

Vampyr: Svart bukse og hvit skjorte. Det har de fleste liggende. Kappe klipper du ut av en svart eller rød t-skjorte du ikke bruker lenger. Klipp av ermene, behold halslinningen, og klipp t-skjorten i to. Mal ansiktet hvitt. Og vil du bruke noen kroner på hoggtenner, koster de 10 kroner på Nille.

Spøkelse: Hvitt laken, en hvit t-skjorte eller noe annet hvitt du kan surre ungen inn i. Litt hvitmaling i ansiktet, og lille Bø er klar.

Robot: Finn en pappeske. Skjær hull til armer og bein, og tre den på barnet. Er dere skikkelig kreative, kan dere male eller tegne på pappesken også.

Med andre ord - det finnes ubegrensede muligheter. Ta en titt i klesskap, kjeller og loft, og bruk det du har.

 


Vampyr med hvit juleskjorte og fars gamle t-skjorte som kappe

 

5 Lag godteribøtter selv

Ta en tom isboks eller en annen boks du har liggende i kjøkkenskapet, og pakk den inn i aluminiumsfolie.

 

Personlig syns jeg hjemmesnekrede kostymer er mye kulere enn de ferdigkjøpte. Og jeg syns et malt ansikt er mye tøffere enn en maske.

Jeg er usikker på hva som blir årets kostyme. Det skifter gjerne fra dag til dag. Men i skrivende stund skal femåringen være zombie-fotballspiller og fireåringen Hulken-kanin.

 

Les også: Halloween eller julebukk?

Les også: Skummelt

 

Bruker du mye penger på Halloween?

 

PS: For flere oppdateringer fra omvendt Halloween-hater, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Generasjon sliten

Det er slitsomt å være foreldre. Det er slitsomt å være kvinne. 

 





 

Ifølge overlegen Ane Marie Thulstrup, faller stressnivåene hos menn relativt raskt etter firetiden, mens kvinnenes stressnivå først faller mellom klokken 22 og 23.

Gunnar Stavrum  mener vi kvinner er slitne blant annet fordi vi bruker mye tid og energi på å konkurrere mot hverandre.

For ja, vi kvinner er slitne. Men hvorfor er vi det egentlig?

Vi klager over tidsklemma, mangel på kvalitetstid, altfor lange arbeidsdager og for mye husarbeid. 20 prosent av barselkvinnene blir deprimerte. Vi har så mye å gjøre. Vi skal rekke så mye. Det kreves så mye av oss. Så mange roller som skal fylles.

Våre egne foreldre og besteforeldre rister oppgitt på hodet og drar den godt brukte frasen: «Det var da ikke sånn da vi fikk barn/da vi var unge/da vi studerte/ da vi etablerte oss. Visst var det slitsomt, men det var da ikke sååå slitsomt som nåtidens generasjon skal ha det til».

Ja da, bestemor. 

Vi bor i verdens rikeste land. Ja, det er en klisjé, men vi gjør faktisk det. De fleste av oss har grei økonomi, vi har en av verdens beste velferdsordninger, vi har ytringsfrihet, likestilling og ubegrenset med valg og muligheter. Vil du være hjemme med barna ett ekstra år etter foreldrepermen? Det ordner seg som regel. Ta et år i utlandet? Leie vaskehjelp? Refinansiere huslånet og pusse opp huset? Kjøpe en bil til, så begge kan kjøre barna på hver sine treninger? Det meste lar seg gjøre. 

I tillegg har menn og kvinner blitt mer likestilte hjemme. Mannen tar sin del av både foreldrepermen og av husarbeidet. Vi bytter på å hente i barnehagen og vi gir hverandre rom til å dyrke egne interessert. Gutteturer til Spanias golfbaner og spaweekender til Praha hører med. Vi må jo hente oss inn. Lade batteriene.

Redd Barna melder at Norge er verdens nest beste land å være mamma i. Vi er bare slått av Finland. På bunn ligger Somalia. Rett over ligger Kongo og Niger. Mødrene i disse landene lever et liv i fattigdom, med konflikt og naturkatastrofer rett utenfor stuedøra. Hvis de i det hele tatt har en stuedør. I DR Kongo har selv soldatene som deltar i den væpnede konflikten større sjanse for å overleve enn mødre og deres barn. Når naturkatastrofer rammer, har kvinner og barn 14 ganger større risiko for å dø enn menn.

Og så sitter vi her i fantastiske Norge, og klager over hvor slitne vi er. Vi er en sliten, ulykkelig og stresset foreldregenerasjon som føler at vi ikke får til noen ting. Vi føler oss mislykket, vi føler oss presset og vi sitter med konstant dårlig samvittighet for at vi ikke er gode nok.

Hva i alle dager har skjedd?

Samfunnet har endret seg radikalt siden min mamma ble mamma. I dag lever vi i et perfeksjons- og prestasjonssamfunn. Mens min mamma stort sett brukte småbarnstiden på å være mamma, og etter hvert på å være mamma kombinert med å jobbe, skal foreldre, og kanskje spesielt kvinner, i dag også gjøre alt mulig annet.

Vi skal ha flotte hjem med kule tapeter i stua, stripete kahlervaser, marokkanske fliser på kjøkkenet og kjøkkenutstyr fra Nicolas Vahé. Og vi legger gjerne oppussingen av huset til foreldrepermisjonen. Vi skal ha fine kropper og flate mager, helst fire dager etter fødselen. Mammamage er ut. Mammamage er et tegn på latskap og dårlig viljestyrke. Mammamage er et tegn på en dårlig mamma!

Vi skal være like forelsket i partneren som vi var før vi fikk barn. Vi skal reise på romantiske langweekendturer flere ganger i året, og hjemme skal vi se hverandre inn i øynene over blafrende stearinlys annen hver kveld.

Vi skal arrangere vennemiddager og reise på spennende ferier til spennende destinasjoner. Vi skal dyrke interessene våre, gjerne skrive ned handicappet i golf, holde salsaen ved like, dyrke vininteressen og gå på kokkekurs og lære at gourmetmat ikke tar lenger tid å lage enn hverdagsmat og at hver dag er en fest.

I tillegg skal vi ta vare på de spennende jobbene våre, ta mulighetene som dukker opp og gjerne klatre et par steg på karrierestigen. Barn er jo som kjent ingen hindring.

Vi følger opp barna våre mye tettere enn våre egne foreldre fulgte opp oss. Tidligere var det også vanlig å få flere barn. Da hadde man ikke tid til å følge de opp på samme måte som vi gjør i dag. I dag har barna blitt prosjekter vi skal lykkes i. Vi er barna våre. Mislykkes barna våre, har vi ikke bare feilet som foreldre. Vi har feilet som mennesker.

Dagens foreldre underholder, legger til rette, organiserer, stimulerer, handler, trener, forbereder, kjører, bringer, hjelper med leksene, leser, ordner og styrer. All tilgjengelig tid er planlagt ned til minste detalj. Vi skal oppdra barna til å bli unike, perfekte og lykkelige mennesker med egen identitet.

Vi har frihet og mulighet til å gjøre nesten hva vi vil. Det er ingen ting som holder oss tilbake. Verken kjønn, økonomi, tradisjoner eller kultur. Vi er individuelle, jobber med å finne oss selv og realisere oss selv. Vi er vant med bare å ta hensyn til oss selv, og velge fra øverste hylle ut i fra egne interesser, holdninger og verdier. Vi er vår egen lykkes smed. Det blir hva man gjør det til. Selvutvikling og lykke er ikke bare en mulighet, det er en rettighet. Men jo flere muligheter vi har, jo flere behov får vi. Veien mot lykke og et perfekt liv, blir til slutt et evig strev. Vi blir aldri fornøyd.

Tidligere generasjoner har levd lykkelig uvitende om disse behovene. Vår generasjon får dem presentert rett inn i stuen. Gjennom tv-en, bøker, Facebook, Instagram, blogger, magasiner og aviser. Og vi vil jo henge med. Vi vil jo benytte oss av disse mulighetene. Men verken tiden eller vettet strekker til. Og plutselig sitter vi der med en sykemelding i hånda.

Livet ble for strevsomt.

 

 

Les også: Utbrente barn

Les også: Den slitsomme kvalitetstiden

Les også: Hvorfor er hun så sliten?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sliten mamma som prøver å gi litt faen, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

Halloween eller julebukk?

Er det greit å slukke utelyset og låse døra på Halloween? Og med det tydelig signalisere at du ikke ønsker besøk av små, skumle monstre, zombier og superhelter?

Jeg gjorde det selv før. Jeg var ingen tilhenger av Halloween. Men det var før jeg fikk barn. Etter barna kom, og ble store nok til å kle seg ut og gå fra dør til dør og samle godteri, har jeg nølende åpnet for, og etter hvert omfavnet denne amerikanske tradisjonen.

 

 


Halloween

eller 

julebukk?

 


Creative commons by ethan lindsey - Flickr

 

 

Facebook-gruppen «Ut med Knask eller knep, inn med julebukk» har over 125.000 medlemmer. Disse medlemmene ønsker altså, som du sikkert allerede har gjettet, å droppe Halloween og heller holde på julebukk-tradisjonen.

Medlemmene argumenterer med at det er bedre å holde på gamle, norske tradisjoner i stedet for å kopiere amerikanske tradisjoner ført an av handelsstanden.

Jeg hører dette argumentet ofte. Ut med Halloween, inn med julebukk.

Jeg har aldri helt skjønt det der. For det ene trenger da ikke å utelukke det andre? Og har disse to tradisjonene noe som helst med hverandre å gjøre?

Julebukk er en koselig tradisjon jeg skulle ønske vi kunne blåse liv i igjen. Jeg gikk selv julebukk da jeg var liten, og syns det var kjempestas. Men hvor mange av de 125.000 som er medlem av gruppen «Ut med Knask eller knep, inn med julebukk» sender barna sine ut i romjulen med nisselue tredd nedover ørene og påmalte røde kinn og fregner over nesa for å banke på dører og synge julesanger?

Hvorfor lar de seg stoppe av Halloween? Halloween har da aldri angrepet en eneste julebukk. (Så vidt jeg vet)

Ja takk, begge deler, sier nå jeg.

I morgen, onsdag, sånn ca. klokka kvart på ti, skal jeg på God morgen Norge og snakke om Halloween. Om mine egne holdninger til denne amerikanske skikken. Om hvorfor jeg ikke likte Halloween før, og hva som gjorde at jeg snudde. 

Ingeborg Heldal, redaktør i Side2, kommer også. Hun virkelig elsker Halloween, og oppfordrer alle til å la døra stå på vidt gap på lørdag.

Les blogginnlegget hennes her: Stenger du døra for ungene på lørdag?

Jeg digger også Halloween, men mener likevel vi skal ha respekt for de som ønsker å stå over og som slukker utelampa.

Og så utfordrer jeg alle dere som bruker argumentet «Ut med Halloween, inn med julebukk», til å ta med dere ungene ut i romjulen, ringe på dørene i nabolaget og synge julesanger av full hals. La ikke Halloween stoppe dere.

 

Slukker du utelampa på lørdag? Eller lar du lyset stå på?

 

PS: For flere oppdateringer fra en Halloween-elskende familie, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Plutselig begynte han å kjefte på min sønn

Jeg hadde en veldig ubehagelig opplevelse i helgen. Vi var innom et lekerom med barna. Fireåringen, femåringen og bonussønn på fjorten lekte mens mannen og jeg satt i to stoler og pratet, to meter ved siden av.

 



 

De to brødrene på fem og fjorten, lekte i et telt. Fjortenåringen satt inni teltet, mens femåringen løp rundt og slo og sparket på teltet.

Plutselig gikk en mann bort til femåringen min, bøyde seg ned, satt pekefingeren opp under nesa hans, og brølte med skikkelig sinnastemme: Hey du! Sånn gjør du bare ikke. Du kan treffe noen i ansiktet når du holder på sånn. Skjønner du det? Sånn gjør du bare ikke!

Han var virkelig, virkelig sint.

Jeg ble helt paff. Jeg kikket bort på mannen min, og han kikket bort på meg.

Visst var det en voldsom lek. Disse to brødrene leker voldsomt. Ikke hele tiden, men noen ganger. Vi syns det er helt greit. De vet hvor grensene går. Den eldste er tross alt fjorten år. Det var han som satt inni teltet. Hadde han syntes det ble for mye, hadde han fint klart å si fra til lillebroren sin selv. Og går det litt for langt, og det blir litt grining, ja, så er da ikke det verdens undergang. Vi prøver å blande oss minst mulig inn i barnas lek. Så sant ikke liv eller helse står på spill. Og så langt har de alle lemmer og tenner i behold.

Dessuten, er det ikke opp til foreldrene å vurdere når det blir for voldsomt, da? Vi satt bare to meter unna.

Og bare så det er klart, denne sinnamannen visste at guttene var brødre. Han visste at det ikke var to tilfeldige barn som lekte. Hans egne barn var heller ikke i nærheten av guttenes lek, så det var ingen fare for at de ble berørt.

Jeg ble som sagt helt paff. Det ble både femåringen og fjortenåringen også. Den minste kikket opp på mannen, nikket skyldbetynget og kastet usikre blikk bort på meg. Den store kom krabbende ut av teltet og så ut som et spørsmålstegn.  

Jeg burde ha sagt noe, men jeg gjorde det ikke.

Hvorfor ikke? Fordi jeg først ble veldig usikker på om kjeften var berettiget. Jeg syns det er fint at andre voksne sier fra til mine barn dersom de gjør noe de ikke bør gjøre. Hadde det skjedd noe jeg ikke hadde fått med meg? Var det flere barn i teltet? Ødela de teltet? Hadde noe av dette vært tilfelle, og jeg ikke hadde sett det, hadde jeg vært veldig takknemlig dersom noen hadde stoppet leken. Selv om jeg syns han var unødvendig streng. Men nei, det var ikke det. Dessuten hadde mannen min nettopp sagt fra til barna at de måtte være litt forsiktig så de ikke ødela teltet. Så det var under kontroll.

Det er litt vanskelig dette med å kjefte på andres barn. Hva er egentlig greit? Hvor går grensene?

I denne situasjonen, syns jeg rett og slett det var ydmykende, at noen kjeftet så høylydt og strengt på min femåring, mens jeg satt rett ved siden av selv. Snakk om manglende tillitt til mine egenskaper som mor!

Etterpå, da sinnamannen hadde gått, kom jeg på en hel haug med ting jeg burde ha sagt. Men da var det selvfølgelig for sent.

Jeg lurer på hva jeg selv hadde gjort i en liknende situasjon, dersom noen barn hadde lekt så voldsomt at jeg syns det ble aldeles for mye. (Nå skal det veldig mye til før jeg syns det. Jeg har veldig høy toleranse for voldsom lek. Andre kan selvfølgelig ha mye lavere toleranse, noe jeg mistenker denne mannen hadde).

Men hadde foreldrene sittet rett i nærheten, hadde jeg tatt det for gitt at de hadde kontroll. Hadde jeg tvilt på det, hadde jeg henvendt meg på en hyggelig måte til foreldrene først. Og hadde jeg sett meg helt nødt til å si fra til deres barn direkte, hadde jeg gjort det på en skikkelig måte. Jeg hadde ikke kjeftet på dem med høy sinnastemme og stukket pekefingeren min opp under nesen deres. Det hadde i så fall vært absolutt siste løsning.

 

Les også: Du får de barna du fortjener

Les også: Lykkelige barn sitter ikke stille

Les også: Er det greit å kjefte på andres barn?

 

Hva mener du? Hvor går grensen for når man kan kjefte på andres barn?

Og syns du det er greit at andre voksne kjefter på dine barn?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en aktiv familie med aktive barn, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Tøffe plakater fra Desenio

//Annonse

Hva i alle dager skal man egentlig henge på veggen?

Jeg har et par store malerier som jeg er veldig glad i. Men de har vært med meg i over femten år nå. Og på sju, åtte flyttelass.

Nå hadde jeg lyst på noe nytt.

Derfor har jeg dekorert veggen overspisebordet mitt med plakater fra Desenio.

Jeg ville ha det tøft, røft og kult.

 


Tøft! Ikke sant?
 

 

Det som er så bra med plakatene fra Desenio, er at du har flere hundre plakater å velge mellom. Blir man lei bildeveggen, er det enkelt å bytte ut en eller flere av plakatene. Nye motiver, ny stil, nye kombinasjoner og nye farger. Og vipps, så har du et helt nytt rom.

Sortimentet dekker de fleste innredningsstiler. Mange av printene er unike og designet av Desenio-teamet selv. Men du finner også en del kunst og fotografier fra kunstnere rundt om i verden.

Alle plakatene er trykket på 200 gram ubestrøket papir, hvilket gir en matt og eksklusiv følelse.

 

 


Girl with an attitude 

 

 

Sjekk også ut Desenios grafiske plakater. En bildekollasje med grafisk mønster i svart/hvitt eller farger er utrolig stilig. Gjerne i kombinasjon med andre motiv.

Denne er forresten en av favorittene mine. Plakat med lepper:

 

 



 

 

På arbeidsrommet mitt:

 
Hell yeah

 

Moteløve? Sjekk ut disse:



 



 

Syns du det er vanskelig å lage en plakatkollasj? Her finner du gode tips til hvordan du kan sette opp en bildevegg som harmonerer og som gir et koselig, eller et tøft rom. Enten du vil ha en liten kollasj på en hylle, eller fylle en hel vegg med plakater.

 

Hva har du på veggene?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Det beste i verden

Det beste i verden, er å våkne en tidlig søndag morgen av små føtter som tasser utenfor soveromdøren.

 

 

 

En lys stemme som spørrende sier: «Mamma? Er du våken?»

En liten varm kropp som kryper under dyna. Kalde føtter som varmer seg mot magen min.

Varm pust mot kinnet.

En liten hånd på pannen og to fingre som forsiktig åpner øyelokket mitt.

«Mamma? Mammaaaaa? Er du våken? Nå må du stå opp!»

Det beste i verden er å høre at mannen står opp, tar med seg ungene ut av soverommet og lukker døra bak seg.

Det beste i verden er å snu seg rundt, dra dyna godt over seg igjen og vite at i dag er det mannens tur til å stå opp med ungene.

 

Les også: Det verste med å ha barn

Les også: Dette gjør meg gal

 

Rekk opp hånda hvis du er enig.

 

PS: For flere oppdateringer om det beste med å ha barn, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hva er egentlig kvalitetstid for barn?

Hvis jeg sier kvalitetstid med barna. Hva tenker du da?

Mange vil nok tenke å gjøre noe helt spesielt sammen. Gjøre litt ekstra ut av det. Kanskje gå på teater. Bake boller sammen. Eller gå i svømmehallen.

 


 

 

Side2-journalist Guro Holmene spurte datteren sin syv dager på rad hva hun ville finne på etter barnehagen og i helgen.

Les artikkelen hennes her

Selv hadde hun planene klare. Og på lista stod både botanisk hage, svømmehall, kafé, mate ender, gå på lekeplassen og besøke venner.

Jenta selv, ville stort sett bare leke i bakgården.

Inspiret av Guro, spurte jeg barna mine det samme spørsmålet. Hva vil dere finne på i helgen?

 

Her er deres svar.

Sønn på fem, snart seks år:

Sparke fotball på banen utenfor skolen.

Se en film. Helst Småspioner, hvis den ikke blir for skummel for lillesøster, da.

Leke med vennene mine. Kanskje hoppe på trampolina

Skrive brev til morfar og onkel Marius.

Sykle.

Sa jeg sparke fotball?

 

Datter på fire år:

Pusle puslespill.

Spille Villkatten (Brettspill)

At far holder meg opp ned og kiler meg.

Spise en Lollipop.

Leke med Lilly (Bamsen)

At alle sammen snurrer rundt og rundt fort. Men på tur da, slik at vi ikke krasjer.

 


 

 

Jeg er også intervjuet i artikkelen, og jeg sier jeg tror mange av oss føler at vi må legge planer om fine, morsomme og koselige ting vi skal gjøre sammen med barna for å bøte på den dårlige samvittigheten de fleste av oss kjenner på.

Den dårlige samvittigheten som sier at vi ikke ser barna våre nok og ikke har nok tid med dem. Når vi først er sammen, er det ikke nok med vanlig tid, vi må ha kvalitetstid, må vite.

Men hva er egentlig kvalitetstid? Jeg vet hva det er for oss voksne. Det er å gjøre noe spesielt sammen. Men hva er kvalitetstid for barn?

Jeg har tidligere skrevet om den slitsomme kvalitetstiden.

Jeg tror det viktigste for barn er tid med foreldrene. Ikke kvalitetstid, men hverdagstid. Det er ikke så viktig hva man gjør, bare man er sammen.

Det kan være å gjøre husarbeid med en unge på slep. Det kan være å rydde i garasjen, mens ungene leker med det gamle skrapet vi finner. Eller det kan være å gjøre helt enkle og hverdagslige ting sammen som å spille et spill, prate sammen, tøyse eller bare tusle rundt i nabolaget.

Av og tid har vi såkalt kvalitetstid uten å gjøre noe sammen også. Femåringen kan stå i innkjørselen og øve på straffespark mot garasjedøra mens jeg rydder i bilen. Kanskje setter jeg meg ned på verandaen med avisa og en kopp kaffe også.

Kvalitetstid for meg handler ikke om å gjøre noe hele tiden. Ei heller om å se på barna hele tiden. For meg er kvalitetstid bare å være sammen. Ikke oppå hverandre, men likevel sammen.

Så hender det selvfølgelig at vi også tar en tur i svømmehallen, baker boller sammen og drar på spennende helgeturer.

Men det er ikke et must for å ha det fint sammen.

Og helt ærlig, de helgene vi liker aller best, er de helt uten planer.

 

Les også: Den slitsomme kvalitetstiden

Les også: Stadig flere barn blir utbrent

Les også: Gi barna barndommen tilbake

 

Hva er kvalitetstid for dere?

 

PS: For flere oppdateringer om hverdagstid, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Noen ganger funker det best å vise fingern og rope faen

 

Jeg hadde en ganske så utagerende ungdomstid. Jeg syns det var noen utrolig vanskelige år, og i en periode hadde jeg et stort behov for å opponere mot både foreldre, lærere og andre voksne og autoriteter.

 




Min redning ble rockeverkstedet.

Blant langhårede gutter med skinnjakker og nagler, dannet vi jentebandet Black Dove. Vi møttes på rockeverkstedet flere ganger i uka og spilte tøff rock og dyster blues.

Rullingsrøyken hang tykt under taket. Det raslet i kjettinger fra belter, og det trampet fra slitte boots bortover gangene. Det dundret fra slagverk fra øvingsrommene. Tung dum didum didum fra bassen og elleville gitarsoloer kranglet om plassen.

Jeg elsket stemningen på rockeverkstedet. Jeg elsket å være der. Jeg følte meg hjemme. Ildsjelene bak rockeverkstedet, var noen fantastiske mennesker som var genuint interessert i musikk og ungdom. De var tøffe, kule og litt skumle, men samtidig reale, greie og hjelpsomme.

Jeg fant roen der. Langt borte fra de teite foreldrene og den kjedelige skolen. På rockeverkstedet kunne jeg være akkurat den jeg var. Og det var lov å slenge beina på bordet, vise fingern og rope faen. 

I dag har rockeverkstedet blitt en del av kunst- og kulturskolen. Der bør man helst ikke vise fingern lenger. Og i hvert fall ikke rope faen. Og skal barna spille på rockeverkstedet i dag, må foreldrene søke om plass. Man kan ikke bare stikke innom. Ikke et vondt ord om verken kunst, kulturskolen eller rockeverkstedet anno 2015. De gjør en fabelaktig jobb!

Men jeg savner et tilbud til ungdom som ikke helt passer inn i A4-boksen. Ungdom som trenger å riste litt løs. Ungdom som trenger å opponere, utfordre og bryte noen grenser. Fordi for noen, er det akkurat det som skal til for å finne seg selv. Ungdom som ikke passer inn i pedagogiske korrekte fritidstilbud. Hvor skal de gjøre av seg?

Ungdom som sliter i dag, og som faller under kategorien utagerende eller vanskelig, må sitte på et kontor med lyse vegger og snakke med forståelsesfulle mennesker med tunika og lilla skjerf.

De blir møtt med empati og forståelse. Og det er fint det, for all del. For noen er det det som skal til for å komme på rett kjøl igjen. Men vi må passe oss så vi ikke forstår ungdommen i hjel. Det er ikke alt som kan prates hull på. Det er ikke alt som skal forstås og fikses av voksne.

Vi snakker om at dagens ungdom protesterer for lite. At de tar ut aggresjonen mot seg selv i stedet for mot foreldre og lærere. At de heller kutter seg selv i armen i stedet for å brøle og vise fingern til foreldrene.

Jeg undrer hvorfor? Det er helt sikkert mange grunner til at det er sånn, men en ting er helt sikkert: Ønsker vi at de unge skal slenge sinne og aggresjonen sin utover, i stedet for innover, må vi gi dem rom til å gjøre nettopp det.

Jeg har aldri vært typen som liker å sitte og snakke om vanskelige tanker og følelser. Alt til sin tid, selvfølgelig. Men jeg fungerer best når jeg handler. Ikke når jeg snakker.

De voksne prøvde både å snakke med meg og forstå meg da jeg var på mitt mest utagerende. Men jeg var ikke lydhør. Jeg var ikke interessert. Jeg ville ikke ha forståelse, og jeg ville ikke sitte i timevis og snakke om hvor vanskelig det var å være 15-16 år gammel.

For meg funket det best å få lov til å være litt sur, deppa og sint. Jeg trengte det. Jeg trengte den perioden av livet mitt. Jeg trengte å henge på rockeverkstedet i skinnjakke og boots. Jeg trengte å spille tung musikk - høyt! Jeg trengte å røyke og pierce ører, nese og navle. Jeg trengte å barbere sidecut (Hvilket ikke akkurat var mote den gangen) og farge luggen svart dagen før konfirmasjonen min. Og jeg trengte å knuse et par ruter. Det var akkurat det jeg trengte for å komme gjennom ungdomskneiken.

 


Konfirmasjonsbildet mitt.

Mamma strevde fælt med å dekke over de barberte sidene. Takk gud for tidlig 90-tallets permanent og tuperte hårstil!

 

Akkurat som jeg den dag i dag trenger å være både sint og sur og irritert på både mann og barn, uten at vi må sette oss ned og snakke om det og forstå hverandre hele tiden. Av og til trenger jeg å marsjere inn på soverommet og slamre igjen døra bak meg. Av og til trenger jeg å kaste kjøkkenkluten hardt ned i vasken og rope noe stygt.

Akkurat som barna mine også trenger å få lov til å være sint og sur og teste grenser, uten at vi må gjøre et stort nummer ut av det.

Alt kan ikke snakkes og forståes i hjel.

Noen ganger er den beste terapi å vise fingern og rope faen!

 

 

Les også: Føkk lykke!

Les også: Det er neimen ikke lett å være barn i dag

Les også: Vi stopper ikke mobbing ved å gjøre alle like

 

Hva mener du? Gir vi ungdommen for liten plass til å være sint?

 

PS: For flere oppdateringer fra sinnamamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Er bordskikk egentlig nødvendig?

Bør barna sitte ved bordet til alle er ferdig? Må barna spise opp maten? Er det greit å leke med maten? Må alle komme og spise samtidig? Er det lov å stå på stolen? Må barn bruke kniv og gaffel?

 



 

Mammanett.no har skrevet en artikkel om barn og bordskikk, der både Karianne Gamkinn, damen bak den herlige bloggen Mammadamen, og jeg har blitt intervjuet.

Da barna var mindre, stresset jeg fælt med regler rundt middagsbordet. Siden jeg ikke har sånne unger som nødvendigvis tar alt jeg sier for god fisk, ble det til slutt en stor middagskamp ut av alle disse reglene.

Jeg begynte å hisse meg opp og ble sur, stresset og sint bare vi kom inn døra etter å ha hentet i barnehagen. Jeg gjorde meg klar til den store middagskampen.

Det ble ikke noe koselig for noen av oss. Det ble krangling med barn som ikke ville komme og sette seg. Det ble kastet ut trusler om ingen barne-tv og inndragning av iPad. Det ble kjefting og grining.  Jeg var sur og sint, ungene ble sure og sinte, mannen ble sur og sint og middagen ble alt annet enn koselig.

Til slutt ga jeg opp. Jeg gadd ikke mer.

Når middagen var ferdig sa jeg fra én gang, og så gikk mannen og jeg og satt oss. Vet du hva som skjedde da? Etter et par dager, der ungene virkelig demonstrerte sin nyvunne frihet ved å stupe kråke i sofaen under hele middagen, kom de tuslende av seg selv og satt seg ned for å spise. De var jo egentlig sultne. Og syns det var koselig å sitte og prate med oss voksne.

Barn er ikke spinnville hele tiden bare fordi de får lov. Og av og til opponerer de mot selve regelen, ikke det regelen handler om.

Vi har heller ingen regel om at ungene må sitte ved bordet til alle er ferdig med å spise. Blant annet fordi mannen og jeg syns det er deilig med noen minutter i fred rundt matbordet der vi kan snakke om voksenting etter ungene har gått. Men ofte ser vi at ungene blir sittende til vi er ferdig likevel, fordi vi har det hyggelig sammen.

Hvorfor lage en hel masse regler, og bruke tid og energi på å håndheve de, når man egentlig ikke behøver det?

Ellers liker vi både lyd og bevegelse her i huset. Her er det lov til både å tøyse, tulle, synge, klappe, tromme og ta en tur opp på stolen for å ta en liten snurr under middagen.

Det er også lov å leke med maten. Senest i går fanget fireåringen tornerosefisken (laks) i et gjerde bygget av agurk-strimler. I dag lagde hun et fjes av kjøttbollene. Og femåringen tegnet en fotball med ketsjupen.

Jeg ser forresten ikke noe forskjell på at barna leker med maten og at vi voksne kutter ut stjerner av brødskivene deres, og legger hjerte-egg og blomkål-sauer i barnas matpakke.

Og så har det seg jo slik, at de aller fleste barn vet forskjell på hjemme og borte. Selv om de får lov til å stå på stolen og ta en trudelutt her hjemme under middagen, betyr ikke det at de gjør det borte. Barn er ganske så tilpasningsdyktige. Heldigvis!

Jeg mener hver familie må finne den løsningen som passer dem best. Men sliter du, som jeg gjorde, med regler som er vanskelig å håndheve, tomme trusler og stress og mas rundt middagssituasjonen ? slapp av. Det aller meste går seg til, bare barna kommer i den rette alderen. Velg dine kamper. Finn ut hva som er viktig for akkurat deg og dere, og hold deg til det. Resten går seg til av seg selv etter hvert.

 

Les også: Dette var skikkelig, skikkelig dumt!

Les også: Barn bør søren meg også velge sine kamper

Les også: Den tapte middagskampen

 

 

Hvilke middagsregler har dere? Må alle sitte til alle er ferdig å spise? Og er det greit å leke med maten?

 

PS: For flere oppdateringer om spinnville unger uten bordskikk, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Få 50% rabatt på alle veggdekorasjoner

//Annonse

Ja, visst er det lenge til jul. Himmel og hav, jeg har knapt begynt å tenke på jul ennå. Bortsett fra nå i helgen, da vi var på butikken for å kjøpe lørdagsgodis.

For der, mellom nonstop og skumgummi, lå julemarsipanen.

Man kan si hva man vil om julemarsipan i oktober, men det sveiver i hvert fall i gang julegave-tankene hos meg.

Hvis du også begynte å tenke på julegaver nå, skal jeg gi deg et veldig godt tilbud på fotoforstørrelser hos Allfoto. Nå får du nemlig 50 prosent rabatt på bilder på lerret, plexiglass eller aluminium.

Fotoforstørrelser gir et varmt og personlig preg til hjemmet. Enten det er ditt eget hjem, eller for eksempel besteforeldres.

 





 

Lag lerretsbilder på 1-2-3!

Hos Allfoto kan du printe favorittbildet ditt på lerret, på aluminiumstavle eller på plexiglass. Enkelt er det og.

Alt du trenger å gjøre er å laste opp bildet ditt. Du kan selv velge om du ønsker å legge til spesialeffekter, slik som sort/hvitt eller sepia, for å gi bildet et mer kunstnerisk preg. Uansett hva du velger er du garantert et skarpt og imponerende resultat som varer i årevis.

 



 

Vi har et lerretsbilde i størrelse 80x60 hengende i gangen vår. Det er en kollasj av favorittbildene våre, tatt av superflinke fotograf Karina Lange. Jeg syns gangen er et koselig sted å ha familiebilder. Det er det første man ser når man kommer hjem. Og det er det første gjestene ser når de kommer på besøk.

 

50 prosent rabatt på fotokalender

Og du, nå får du 50 prosent rabatt på fotokalendere også. Det er en ypperlig personlig gave til besteforeldre.

Helt siden vi fikk barn i hus for snart fem år siden, har samtlige besteforeldre fått den samme forutsigbare fotokalenderen i julegave hvert eneste år.

Og de elsker det!

Man lager de på nett, kjapt og enkelt, de kommer rett hjem i postkassen, og vipps, så var i hvert fall noen av julegavene i boks. Allerede. Akkurat som julemarsipanen.

 


Fjorårets besteforeldre-julegave
 

 

Kampanjetilbud

Nå får du altså 50 prosent rabatt på alle veggdekorasjoner og fotokalendere hos Allfoto.

Gå inn her: www.allfoto.no/julck

Bruk rabattkode JULCK15 

Tilbudet varer til og med 30 november.

 

Har du begynt å tenke på julegaver ennå?

 

PS: For flere oppdateringer om jul i Casa Kaos, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

 

Coverfoto til Føkk lykke!

Jeg skulle ta coverfoto til boka mi «Føkk lykke!» for et par uker siden.

Jeg er som regel særdeles avslappet til hvordan jeg ser ut på bilder. Ikke gidder jeg sminke meg så mye sånn i hverdagen heller. En gammel tatovert eyeliner og litt maskara holder i massevis.

Men akkurat dette bildet, det ville jeg gjerne skulle bli så fint som over hodet mulig. Dette er kanskje det viktigste bildet jeg tar i hele mitt liv, og jeg ikke lyst til å gremmes hver gang jeg ser trynet mitt på coveret når boka kommer ut i butikkene.

Som vanlig, hadde jeg planlagt svært lite på forhånd. Jeg stod opp om morgenen, dusjet, spiste frokost, leste lokalavisa og jobbet litt.

En liten time før jeg skulle sette meg i bilen og kjøre til Oslo, fant jeg frem sminkeskrinet mitt og børstene. Sistnevnte lå helt innerst, bakerst i den nederste badeskapet.

Det var et særdeles sørgelig syn:

 



 

Prøv å legge pen øyesminke med slike koster som spriker til alle kanter, da. Man ser i beste fall ut som en fyllesyk panda. 

 



 

Vel, vel. Det blir som det blir. Mitt livs viktigste bilde blir om ikke annet et minne om en hektisk småbarnstid, da jeg sminket og ordnet meg sånn ca. hvert femte år ... eller noe sånt.  

 

PS: Føkk lykke! kommer ut på Aschehoug forlag i midten av januar. 

 

Les også: Fra glamour til husmor

Les også: Wow, du har store lår!

Les også: Før og etter barn

 

Hvor ofte sminker du deg?

 

For flere oppdateringer om lave skuldre og Føkk lykke!, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Dette gjør meg gal!

Det skal egentlig ganske mye til før jeg blir gal.

Jeg tåler både rot og hybelkaniner.

Jeg tåler smuler i senga og ketsjup på skjorta.

Jeg tåler bråk og leven, og unger som krangler og maser, som hopper i sofaen og som henger opp ned i taklampa.

Men det er en ting som gjør meg fullstendig gal. Og det er å lete etter ting som ikke ligger på plassen sin.

 


Dere må gjerne rote, unger. Men legg mine ting tilbake på plass! Som den kasserollen der, for eksempel . Den skal jeg koke egg i i morgen tidlig!

 

Når jeg skal ut om morgenen, har dårlig tid, og ikke finner Visa-kortet mitt, fordi mannen har lånt det og går rundt med det i baklomma i stedet for å legge det tilbake i hylla på kjøkkenet.  

Da blir jeg gal!

Eller når jeg skal i et viktig møte, og noen har tatt notatboka mi, for å tegne i den, og ikke lagt den på plass igjen der den skal være - nemlig i pc-veska mi.

Eller når jeg skal med toget til Oslo, og må lete etter det blå yndlingsskjerfet mitt som ungene har brukt til å fange hverandre med, og kastet bak sofaen da de ble lei av leken.

Jeg blir gal når jeg ikke finner det lille, runde lokket til leveposteiboksen. Det som skal ligge i den nest øverste kjøkkenskuffen, men som mannen legger på forskjellig plass hver gang han rydder ut av oppvaskmaskinen.

Jeg blir også gal av manglende leppepomade på nattbordet, av at boka jeg leser plutselig er forsvunnet, tomt penn-glass, bilnøkler på avveie og blomstervaser som ikke står på plassen sin når jeg har kjøpt blomster.

Ja, jeg blir rett og slett gal.

Gal av å bruke tid på å lete etter ting som folk (Les: mann og barn) soser rundt med, uten å legge det tilbake på plass.

Hæff!

 

Les også: Sinna på forundret mann

Les også: Det irriterende, lille rotet

Les også: Når mannen rydder

 

Hva gjør deg gal?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en gal småbarnsmor, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Det verste med å ha barn

Å ha barn er veldig fint på veldig mange måter. Men på noen områder, er det noe skikkelig, skikkelig dritt.

 

 

 

Jeg snakker om lus, barnemark, øyekatarr og andre ekle ting barna drar med seg hjem fra venner, barnehage og skole.

Det siste året har vi vært innom samtlige.

Det begynte med lus. Det kravlet og krøyp i hodebunnen på samtlige familiemedlemmer. Det klødde og kilte, og vi holdt på å gå på veggen alle mann.

Vi fikk konstatert lus lørdag ettermiddag etter apoteket var stengt. (Selvfølgelig). Etter å ha googlet «lus» og studert bildene av disse ekle, små krypene, satt mannen seg sporenstreks i bilen og kjørte to timer inn til Oslo for nærmeste apotek. Han orket ikke tanken på å ha disse krypene i håret helt frem til mandag. (Selv om han mest sannsynlig allerede hadde huset dem i flere uker).

 


Måtte altså få lus før jeg fikk hodebunnmassasje av mannen. 

 

Så var det bare å sveive i gang vaskemaskinen. Vaske sengetøy, håndklær, puter, dyner, kosedyr, klær, luer og alt annet vaskbart vi hadde vært i kontakt med.

Da vi endelig var kvitt lusa, tok det ikke lang tid før vi fikk øyekatarr. Det begynte med en liten, gul dråpe i øyekroken til lillesøster. Noen dager senere hadde vi røde, hovne og gjenklistrede øyne hele gjengen. Ungene våknet flere ganger hver natt i panikk over øyne som ikke lot seg åpne.

Vi skylte og tørket, skylte og tørket. Og så vasket vi. På an igjen med sengetøy, håndklær, sofaputer, kosedyr, klær, og alt annet vaskbart. Og ikke bare én gang. Nei da, hver eneste morgen må sengetøy og puter vaskes.

Det tok et par uker før alle var kvitt dritten, etter å ha smittet hverandre frem og tilbake noen ganger.

Jeg mener, hvor lett er det å hindre små barn i å klø seg i øyet når det klør? Og hvor lett er det å ha kontroll på at de vasker hendene hver eneste gang de har tatt seg på øyet?

 


Kamille-te på øynene skal visst hjelpe. 

 

I sommer fikk vi besøk av den verste av dem alle. Det ultimate monsteret: Barnemarken.

Kort fortalt er barnemark en liten hvit mark som bor i rumpa di. Blir de mange nok, begynner de å klø noe helt forferdelig. Jeg skal ikke gå i detaljer.

Man antar at så mange som nærmere 20 prosent av alle barn har barnemark til en hver tid, så det er ikke helt uvanlig. Men det er når de blir så mange at de begynner å klø at helvete bryter løs. Igjen kan man bare glemme regelmessig og sammenhengende søvn for en stund.

Etter behandling var det på nytt i gang med å ... jepp, du tippet riktig ... å vaske. Og har du først fått barnemark i hus, holder det ikke bare å vaske sengetøy og dyner. Nei da, da må hele huset vaskes ned. Og da snakker vi alt. Som i absolutt hele huset.

Alle leker og annet stæsj ungene hadde vært i kontakt med, ble flyttet opp på loftet for fire uker. Hele sofaen måtte vaskes. Igjen. Kjøkken, bad og soverom steriliseres. Og alt dette måtte gjøres ikke bare en, men to ganger, med to ukers mellomrom.

Nå er det heldigvis en stund siden vi har hatt slike ekle inntrengere i hus. Men jeg kan ikke fri meg fra tanken på hva som blir det neste.

 



 

Jo da, det er flott med barn. Men akkurat denne biten av foreldreskapet, kan jeg fint klare meg uten.

 

Les også: Små drittunger

Les også: Ta deg ei pære

 

Flere her som har hatt besøk av slike ekle skapninger?

 

 

PS: For flere oppdateringer om småbarnlivets gleder, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Genial hverdagsmiddag for småbarnsfamilier

//Annonse

Du har kanskje fått med deg at mannen og jeg elsker taco. At vi har spist det hver lørdag kveld i åtte år. (Og at vi er så egoistiske at vi gjør det etter ungene har lagt seg. (knis) Men akkurat det kan du lese mer om her).

Nå skal du få et tips til hvordan du kan lage kjapp og sunn taco-inspirert hverdagsmat med de nye Stand ´N´ Stuff fra Old el Paso.

 

 
(Lengre ned i innlegget kan du se hvordan du kan vinne en reise til Mexico for hele familien).

 

Vi bruker fullkorn-varianten som akkurat har kommet i butikkene. Den lyse varianten har vært i salg en stund, men jeg syns de grove smaker mye bedre. I tillegg til at de er litt sunnere.

Du kan egentlig fylle Stand ´N´ Stuff-ene med akkurat hva du vil.

I dag fylte vi de med laks.

 

 

Vi liker laksen best naturell, og dynker den heller i salsa-saus i Stand ´N´ Stuff-en. Men liker du litt mer smak, kan du enten marinere laksen i olje og en halv pose tacokrydder før du steker den. Eller du kan blande krydderet i oljen i stekepanna før du legger laksen i. Evt. med litt løk.

Så er det bare å sette fram favoritt-grønnsakene og fylle Stand ´N´ Stuff-ene til randen. 

Jeg bruker både salsasaus, guacamole og rømme. Litt frisk koriander og en skvis lime på toppen blir prikken over i-en. 

 

 

 

 

Det som er så bra med Stand ´N´ Stuff, er at til og med barna kan spise uten å søle. (Vel, akkurat det er en sannhet med modifikasjoner. Men de søler ikke like mye som de gjør med tortillalefsen).

 


Hulken spiser lakse-taco. Så klart.

 

Og i motsetning til tortillaen, kan man sette fra seg maten uten at lefsa åpner seg og maten ramler utover tallerkenen.

Som småbarnsforeldre, trenger man nemlig å legge fra seg maten opptil flere ganger i løpet av et måltid. Blant annet for å løpe ut på kjøkkenet og hente papir for å tørke opp vannglasset som gikk utover bordet.

For å løpe ut på do og tørke når noen roper «Mamma, jeg er ferdig!»

For å hjelpe til med å brette opp genserermer dyppet i rømme, fikse hårstrikker som lugger, kjenne på små mager om de er mette eller om det er plass til litt mer, løfte ned katten som lillesøster har lokket opp på bordet, blåse på en finger som ble klemt mellom bordet og stolen og reise seg og si at «Nå er det jammen nok!» med veivende knyttneve til barn som krangler og kaster mat på hverandre over bordet.

 



 

PS: Har du forresten lyst til å vinne en tur til Mexico?

Gå inn her og del bilde av en Stand ´N´ Stuff med favorittfyllet ditt. Da er du med i trekningen av en reise til Mexico for hele familien. Reisen er verdt rundt 55.000 kroner.

Det vil også trekkes ukentlige vinnere av saftige goodiebags. 

Konkurransen avsluttes 20. november.

Er du veldig glad i meksikansk mat, og aldri får nok av det, anbefaler jeg deg også å følge Old El Paso på Facebook

 

Les også: Den siste brikken i taco-puslespillet er lagt

Les også: Vis meg din hverdagsmiddag

 

Har du testet de nye Stand ´N´ Stuff ennå? Og hva fylte du de med?

 

PS: For flere oppdateringer om kjappe og passe sunne hverdagsmiddager, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Hjelp! Jeg vet ikke hvem jeg er lenger!

«Fortell litt om deg selv, da. Hvem er du?»

Jeg sitter i et intervju for et oppdrag jeg har veldig lyst på. Mannen på den andre siden av bordet tar en slurk av kaffekoppen. Han ser på meg over kanten på koppen.

 




«Hvem er så du?» spør han igjen. «Hva liker du å gjøre? Hva er du god på? Hva gjør du på fritiden?»

«Jeg ... ehm. Jo, altså ... jeg ...», begynner jeg. Men vet plutselig ikke helt hvordan jeg skal avslutte setningen.

For ti år siden ville jeg ikke hatt noe problem med å svare på det spørsmålet. Da ville jeg har sagt noe sånt:

Jeg er aktiv, impulsiv, positiv og energisk. Jeg liker risiko. Jeg har fallskjermlappen og hopper så ofte jeg har mulighet. Jeg trener også kickboksing. Om vinteren står jeg på snowboard.

Ellers trener jeg styrke og spinning flere ganger i uka og er opptatt av å holde meg frisk og sunn (Og tynn. Men det ville jeg ikke ha sagt høyt. Høres bedre ut med frisk og sunn).

Selv om jeg liker risiko, har jeg alltid kontroll. Jeg er detaljorientert og målbevisst. Jeg liker å jobbe hardt og intensivt mot et mål.

Og så liker jeg å lese og skrive og dra på konserter.

Og jeg er tålmodig og selvstendig, men også lett å samarbeide med.

 

Men det var da. Jeg er ikke sånn nå.

Etter jeg ble mamma, har jeg ikke det samme behov for risiko lenger. Jeg har helt mistet lysten på å hoppe i fallskjerm. Jeg kan lett komme på hundre andre ting jeg heller gjør enn å kaste meg utfor et fly 4.000 meter over bakken og falle fritt mot jorden i 200 kilometer i timen.

Og når ungene endelig er i seng klokka åtte mandag kveld, løper jeg ikke ned på treningssenteret for å trene kickboksing. Da frister sofaen og fjernkontrollen mye mer.

Å være tynn er heller ingen motivasjon for å trene lenger. Jeg har endelig har innsett at jeg aldri kommer til å få tilbake den kroppen jeg hadde før jeg fikk barn uansett.

Ikke er jeg like impulsiv heller. Jeg trives best når ting er noen lunde forutsigbart. Når ukas middager er ferdig planlagt og handlet inn på mandag. Når økonomien er grei uten de helt store oppturer og nedturer. (Eller, oppturene tar jeg gjerne. Men nedturene kan jeg klare meg fint uten).  Jeg blir ganske forbanna på mannen når han har gjort avtaler og så glemt å føre de inn på kalenderen på kjøkkenveggen. Jeg liker ikke slike overraskelser. Jeg sjekker tv-programmet på mobilen min før jeg slenger meg ned i sofaen etter ungene har lagt seg om kvelden. Ingen impulsiv zapping. Tiden mellom barna har lagt seg og jeg skal legge meg selv, er altfor dyrebar til å sitte og se på noe jeg egentlig ikke liker.

Jeg har ikke full kontroll lenger. Kontrollen mistet jeg det øyeblikk jeg lå på sykehuset og presset ut en baby. Jeg har ikke funnet kontrollen igjen ennå, snart seks år senere, og begynner å ta det for gitt at jeg aldri kommer til å ha kontroll igjen.

Jobben betyr ikke alt lenger. Jeg er ikke interessert i å jobbe natt og dag for å få resultater. Jeg både setter pris på og er helt avhengig av fritid og tid med familien. Det viktigste for meg i jobben nå, er frihet, fleksibilitet og et noen lunde rolig tempo.

Jeg liker fortsatt å lese, men bruker et halvt år per bok. Den eneste tiden på døgnet jeg har tid til å lese, er på kvelden. Og da er jeg så trøtt at jeg sovner med boka på magen etter en halv side. (Etter å lest den samme halve siden tre ganger for å få med meg hva som egentlig står der).

Konserter har det blitt fint lite av de siste årene. De begynner jo så altfor seint! Hvem orker å dra ut etter klokka ni på kvelden, liksom?

Jeg er ikke like tålmodig lenger heller. Lunta har blitt betydelig kortere, noe både mann og barn får erfare på jevnlig basis.

Og samarbeidsevnene mine ? vel, det er en grunn til at jeg verken baker, perler, lager mat eller bygger Lego med ungene. Det ender som regel med at jeg sender dem vekk med beskjed om å finne på noe annet slik at jeg kan få holde på i fred.

Nei, jeg er ikke den jeg en gang var.

Før jeg fikk barn var jeg helt overbevist om at jeg ikke skulle forandre meg bare fordi jeg skulle bli mamma. Jeg skulle være den samme.

Jeg skulle prioritere trening, egne hobbyer og venner. Jeg skulle være akkurat den jeg var, bare med en liten baby i bæresele på magen, og etter hvert et barn på hofta.

Jeg kremter, klør meg litt på armen og blunker et par ganger før jeg ser over bordet på mannen med kaffekoppen.

"Jeg er ganske tøff, da", sier jeg og fortsetter:

"Det skal noe til for å vippe meg av pinnen. Jeg har overlevd to fødsler, én kollikkbaby, to runder med tannfelling, to trassaldre (som for øvrig enda ikke er over), fire tilvenninger i ny barnehage og en tilvenning i skolen.

Jeg har blitt bitt i puppen, slått i magen, sparket i leggen og lugget i håret med jevne mellomrom.

Jeg blir hoppet på, dratt i, dyttet og kastet ting på. Jeg får leker i hodet, albuer i panna, knær i ryggen og hoder i haka så tennene skrangler.

Jeg går daglig imellom to spinnville søsken som freser og fråder og kastet leker på hverandre av full kraft.

Jeg blir ropt og skreket til flere ganger hver dag. Og jeg får stadig høre at jeg er verdens verste menneske.

Men jeg lar meg ikke knekke for det. Jeg går på med frisk mot hver eneste dag. Det vil jeg si er ganske standhaftig.

Jeg er veldig god til å finne alternative løsninger på ting, organisere, fikse ting som går i stykker, planlegge og holde orden på både ting og avtaler. Og så har jeg en helt unik evne til å lete og finne ting andre roter bort.

Jeg er flink til å lukke ørene for tull, og konsentrere meg om det som virkelig er viktig.

Jeg er kjempegod på å overtale, smiske, lirke og lure slik at jeg får det resultatet jeg vil. Og så er jeg veldig løsningsorientert.

Jeg er en ekspert på logistikk, og makter alltid å levere både mennesker og ting der det skal være i noen lunde riktig tid, selv om bilen streiker, menneskene som skal leveres nekter og det regner katter og hunder.  

Jeg er tydelig når jeg skal gi beskjeder slik at alle får det med seg og ingen misforstår.

Sist, men ikke minst, er jeg veldig empatisk. Jeg er en reser på å hjelpe, trøste, berolige, støtte, oppmuntre og heie frem andre."

Ja, visst har jeg forandret meg etter jeg fikk barn. Men ikke bare til det negative. Og når jeg tenker etter, liker jeg egentlig den jeg er i dag mye bedre enn den jeg var for ti år siden.

Om jeg fikk oppdraget? Nei, jeg gjorde ikke det. Men det er hans tap. 

 

Les også: Fra glamour til husmor

Les også: Før og etter barn

Les også: Nå skilles våre veier

 

Har du forandret deg etter du fikk barn?

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som har forandret seg, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Hva var det nå jeg skulle huske?

Jeg står i gangen på vei ut døra. Det er tidlig morgen, og jeg skal på et kjapt møte før jeg skal på toget til Oslo.

Langt bak i hodet mitt, er det en pekefinger som forsiktig tapper på hukommelsessenteret mitt. Det var noe jeg skulle huske.

 

 

 

Jeg åpner pc-bagen en gang til.

PC - check

Visakort - check

Mobil - check

Lader - check

Leppepomade - check

Øretelefoner til å ha på toget - check

Nei, alt ser ut til å være med.

Var det noe jeg skulle ha gjort før jeg dro? Gå på do? Det har jeg gjort. Pusse tenner? Det gjorde jeg i sted. Sjekke nettbanken? Det har jeg også gjort.

Jeg drar igjen glidelåsen på jakka og ser meg i speilet. Håret ser bra ut. Maskaraen har ikke begynt å renne ... ennå. Ingen buser. Ingen mat i trynet.

Jeg trekker på skuldrene og åpner utgangsdøra.

Klarer ikke helt fri meg fra tanken på at det var noe jeg skulle huske. Men var det noe viktig? Næh, det kan det umulig ha vært, tenker jeg.

Et par timer senere kommer jeg plutselig på hva det var.

Jeg sitter godt plassert i togsetet med musikk på ørene. Ute skinner sola, og rimet som hadde lagt seg på gress-strå og blader i løpet av natta har begynt å tine.

Jeg strekker på beina, og da ser jeg det. Buksa er full av blomsterklistremerker som fireåringen klistret på meg kvelden før.

 

 

Det var det jeg skulle gjøre, ja. 

 

PS: For flere oppdateringer fra en småglemsk småbarnsmamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Stakkars barn

Da jeg skrev et innlegg forrige uke om taco, kom det en del reaksjoner. Både her på bloggen, på Facebook og ikke minst, på et visst kvinnelig diskusjonsforum.

Nå var det ikke direkte tacoen folk reagerte på. Eller, det var sikkert noen som gjorde det også, for alt jeg vet. Folk reagerer jo på alt mulig rart.

Men det var først og fremst det at mannen og jeg spiser taco hver lørdag kveld etter ungene har lagt seg, folk reagerte på.

Stakkar Casa Kaos-ungene som ikke får taco!

 


Happy taco-family 

 

Nå er det ikke sånn at barna mine ikke får mat. Hadde det vært tilfelle, hadde jeg skjønt at folk reagerte. Kjære vene, det hadde vært dårlig gjort. Nei da, barna mine får mat, de. Hver eneste dag til og med. Det er ikke alltid de vil ha maten jeg serverer, men det er nå en annen sak. Tilbudet er der.

Men akkurat den tradisjonelle helge-tacoen, den vil mannen og jeg ha for oss selv. Den ukentlige taco-kvelden vår har vært hellig lenge før de to kråkene kom til verden. Og det har vi tenkt å fortsette med så lenge det lar seg gjøre.

Før eller siden blir ungene så store at de sitter oppe utover lørdagskvelden. Da skal de selvfølgelig få taco de og. Men frem til da, er taco-kvelden vår kosekveld.

Det er litt rart det der, egentlig. Min definisjon på barn det er synd på, er barn som lever under mye mer alvorlig omsorgssvikt enn mangel på taco. 

Det skal så lite til før det er synd på barn i dag. 

Mange mener for eksempel at det er veldig synd på barna mine fordi de ikke får dra på dyre utenlandsturer i sommerferien. Vi har en stor forkjærlighet for hjemme- og norgesferier. Mange mener det er helt forferdelig. Så forferdelig at de andre barna i barnehagen og klassen ikke bør snakke om feriene sine, for å skåne mine og andre barn som ikke har vært i utlandet i løpet av sommeren.

Noen mener også det er synd på barna mine som går i arveklær. Og som av og til får brukte gaver til jul og bursdag.

Det er visst synd på dem siden de har en mamma som ikke kan bake også, og som dermed må ta til takke med temmelig kjipe bursdagskaker.

Jo, også er det synd på dem fordi jeg ikke baker med dem. (Jeg kan virkelig ikke fordra å bake med små barn. Det blir jo bare søl og griseri).

Og det er synd på dem fordi jeg ikke liker å spille Ludo med dem. Fordi jeg ikke alltid ligger ajour med klesvasken, og av og til må sende dem avgårde med to forskjellige sokker. Og fordi de inntil nå nylig sov i et passe kjipt ikke-oppusset soverom med spygrønne vegger.

Og nå altså, på toppen av det hele - taco.

Nei, stakkar, stakkar barn som ikke får taco. Hvor skal dette ende?

 

Les også: Det er ikke synd på mine barn

Les også: Dette skader barnet ditt!

Les også: Er man en dårlig mor når man glemmer å gi ungene frokost?

 

Hva mener du? Bør taco tas med som en del av norske barns rettigheter?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra to skikkelig egoistiske foreldre, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Vinn Halloween-tur til Liseberg

//Sponset

Enten vi liker det eller ei. Enten vi tviholder på julebukken, eller omfavner den nye tradisjonen. Om drøye to uker braker det løs.

Det er tid for Halloween!

Det er tid for å skremme og for å bli skremt.

 



 

Nå vil jeg gjerne se deres aller skumleste skremme-fjes.

Vis meg deres Halloween-tryne, enten det er du som skremmer eller du som blir skremt.

Legg bildet ut på Instagram merket med #svenskegram #halloweengbg2015 og @casa_kaos

En heldig familie får en skummelt morsom Halloween-helg i Liseberg i Göteborg, med «Stora Halloween-paketet», 23. -25.oktober.

Verdien på premien er 10.000 kroner.

 

Premien gjelder for 2 voksne og 2 barn og inkluderer*:

  • Overnatting i familierom på Gothia Towers, to netter med frokost
  • 3-retters middag på Brasserie Lipp på lørdag
  • Gøteborg City Card for hele familien, som gir gratis kollektivreiser og gratis adgang til byens museer
  • Billetter til Liseberg en av dagene, inkluderer inngang, alle attraksjonene pluss inngang til alle spøkelseshusene.

*premien inkluderer ikke transport til og fra Göteborg.

 

 

Gothia Towers er et lekkert firestjerners hotell som ligger i gåavstand til Liseberg og nært sentrum av Göteborg.

Opplevelsessenteret Universum og Världskulturmuseet ligger også i nærheten.

Gratis wifi, tilgang til et velutstyrt treningsrom og mulighet for å booke seg deilige spa-behandlinger på søsterhotellet Upper House, gjør en natt på Gothia Towers til en fin opplevelse for hele familien.

Frokost er alltid inkludert, og etter en god natts søvn smaker det garantert med et måltid fra den rikholdige frokostbuffeen.

 

Brasserie Lipp er et av Göteborgs mest populære møteplasser, og her får du smakfull mat servert i en avslappet og koselig atmosfære.

Stedet er kjent for papirdukene, som man er hjertelig velkommen til å tegne på. Ja, faktisk får man utdelt fargeblyanter å tegne med.

Kjærlighet til råvarene står i fokus på kjøkkenet, og menyen tilpasses sesongen. Kjøkkensjef Richard Waje har over 30 års erfaring fra restauranter verden over, og han har skrevet flere kokebøker og medvirket i matlagingsprogrammer på tv og radio.

 



Halloween på Liseberg passer for både store og små, og både hardbarkede og lettskremte.

Deler av parken er tilpasset de minste, som Kaninlandet der karuseller, godteriregn, ansiktsmaling og disco underholder de som ikke ønsker seg altfor mye skrekk og gru.

Men for dem som tør, finnes det definitivt nok av grøss! Tre nye spøkelseshus står klare for å skremme vannet av tenåringsslamper og tøffe foreldre... Spennende. forestillinger og en park pyntet for Halloween sørger for at dette blir en kul opplevelse for hele famillien.

Halloween i Liseberg er åpen fra 24.oktober til 1.november. 

 

Göteborg City Card er den beste måten å få maksimalt ut av et opphold i byen. Med kortet får man nemlig fri entré til museer som Universeum og Alfons Åberg-huset, sightseeing, attraksjoner og opplevelser.

I tillegg gir kortet rett til parkering, og reiser med kollektivtrafikk som trikk, buss og båt. Man kan med andre ord parkere bilen, og deretter oppleve denne fantastiske byen. I tillegg gir kortet rett til rabatter i utvalgte butikker.

 



Universeum har også kastet seg på Halloween-tematikken, og serverer noe de kaller for Creepy Science.

Madame Kuriosa og Herr Emeritus ønsker velkommen til å smake på delikatesser som gresshopper og larver, man kan komme tett innpå kryp som kakerlakker og kjempe-tusenben, og i teknoteket er det duket for spennende eksperimenter!

Göteborg City Card gir gratis inngang til Universeum.

 

Her er vårt skumleste Halloween-tryne:



Nå er det din tur til å vise meg ditt. 

Jeg trekker en vinner fredag kveld. 

Lykke til!

 

PS: For flere skumle Halloween-oppdateringer, følg oss gjerne her :

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

 

Ah, det har jeg ikke tenkt på før ...

"Ah, det har jeg ikke tenkt på før ..." tenkte fireåringen da hun  fant bruksanvisningen på kjøkkenbordet. 

Den fine tegningen lyste mot henne. 

"Det så jammen gøy ut", tenkte hun og ropte på storebroren sin. 





Storebroren kom i full fart rundt hjørnet. 

Han kunne høre på stemmen hennes at hun hadde funnet noe kult. Ikke bare halvkult. Men noe virkelig helkult.

Lillesøsteren pekte på den fine tegningen.  

"Aaaaah", sa de i kor mens de sperret opp øynene og nikket sakte til hverandre. 

"Det har vi ikke tenkt på før ..."

 



Kjære dere som lager bruksanvisninger til Europris tørkestativ.

Kan dere være så snill  ikke å illustrere advarslene deres like detaljrikt neste gang?

Hilsen en sliten småbarnsmamma, som begynner å bli litt lei av å sette opp knelende tørkestativ.

 

Les også: Konsekvensen av ikke å ta barna på alvor

Les også: Så gjorde vi det jammen igjen

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma med knelende tørkestativ, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Det er neimen ikke lett å være barn idag

 

Vi voksne har laget en temmelig trang boks for hvordan barn skal være. For hva som er akseptabel utvikling og oppførsel, og hva som er unormalt og som dermed bør fikses. 

Barna våre blir fulgt nøye med på fra det øyeblikk de blir født. De blir testet og sjekket gjennom hele oppveksten. Vi krysser av i skjemaer og sjekker opp mot «normalen». 

 

 

Man bør være aktiv. Det er viktig. Men man bør ikke være for aktiv. Det går en grense mellom å være aktiv og ha maur i rumpa. Førstnevnte er bra. Sistnevnte er ikke bra.  

Man må klare å sitte stille i lange perioder. Det er viktig, spesielt når man begynner på skolen. Men man skal ikke sitte for stille. Og heller ikke for lenge. Da er man inaktiv, og blir sparket ut av de voksne med beskjed om å være mer aktiv. 

Man bør ikke leke for voldsomt. Vi må passe oss så ingen får vondt og begynner å gråte. Men litt voldsom lek er greit. Sånn passe voldsom. Spesielt hvis man er gutt. Samtidig bør man ikke leke for stille og rolig heller. I hvert fall ikke hele tiden. Og i hvert fall ikke alene. De voksne mener det er et problem dersom man leker for stille og for rolig ... alene ... for mye.

Man bør ikke være for utadvendt. Da kan man bli oppfattet som frekk. Men man skal ikke være for innadvendt heller. Man må jo være sosial og klare å få nye venner.

Man bør vokte seg vel for å være sint. I hvert fall for sint. Temperament noe man må lære seg å kontrollere tidlig. Altfor tidlig. Men noe temperament må man ha. Hvis ikke blir man selvutslettende. Og det er heller ikke bra.

Og blir man først sint, er det viktig at man blir sint på den riktige måten. På en måte de voksne syns er greit. Aller helst bør man bare gå inn på rommet sitt og være sint der. Slik at ingen voksne ser det. 

Det samme gjelder når man er redd. Da må man også passe på å reagere slik de voksne syns er greit. Det er for eksempel ikke greit å reagere med sinne når man egentlig er redd. 

Man bør høre på de voksne og følge deres regler og grenser. Men ikke hele tiden. Man bør nemlig vise at man har en egen vilje også. Og at man kan tenke selv. 

Man bør si fra hvis andre gjør noe man ikke liker. Det er viktig å ha egne definerte grenser. Men man bør ikke ha for mange grenser. 

Man bør stille spørsmål og være nysgjerrig. Men ikke for mye, og ikke for ofte. Når mamma eller læreren sier: "Fordi det bare er sånn" eller "Fordi jeg sier det" bør man ikke stille spørsmål. Selv om man ikke forstår hvorfor. Da kan man bli oppfattet som vanskelig.

Videre  har de voksne bestemt at barnebursdager er kjempegøy.  Akkurat som tivoli, lekeland, forestillinger og show og andre steder og situasjoner der mange barn møtes og løper og roper og skriker. Liker man ikke masse barn, bevegelse, lys og lyd, står man i fare for å bli kalt reservert. For reservert. Det kan være et problem. 

Det kan også være et problem dersom man gråter lett, aldri gråter, trenger lite søvn, trenger mye søvn, lærer sakte, lærer altfor fort, spiser lite, spiser mye, snakker lite, snakker mye, blir lett såret, aldri blir såret, trenger mye kos, ikke trenger noe kos, har mye energi eller har lite energi. 

 

Nei, det er ikke lett å være barn i dag. 

Normal-boksen er blitt så veldig, veldig trang. 

 

Les også: Er det greit å bli sint?

Les også: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

Les også: Må barn sitte stille for å lære?

 

Tror du det er lett å være barn i dag?

 

PS: For flere oppdateringer om en helt normal familie som ikke passer inn i normal-boksen, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Gi-bort - Vinn saftig goodiebag

Sponset 

Hvordan er ditt forhold til trening og sunn mat?

Du som leser bloggen min, vet at er jeg har et sånn passe ambivalent forhold til sånt. Klart trening er bra. Men som småbarnsmor er det begrenset hvor mye trening man har tid til i hverdagen. 

Likevel, jeg har fått lov til å gi bort en saftig goodiebag fra nettbutikken Tights.no.

Tights.no har, som navner sier, masse treningstøy, men de selger også mye annet som sunn snacks, kosmetikk- og skjønnhetsprodukter og mye mer. Ta en titt HER.

Skulle gjerne beholdt goodiebagen selv, her er det mye jeg kunne tenke meg å teste ut. Men denne er altså til en av dere. 

For å være med i trekningen fyller du bare inn eposten din under! Alle som deltar får en rabattkode på en gratis Quest Bar. 

Tips: Trykk DEL når du har skrevet inn mailen din, da får du to vinnersjanser.


 

GOODIEBAGEN INNEHOLDER:

 

Ti idiotiske kommentarer på blogger

Etter å ha blogget i noen år, er det en del kommentarer som går igjen.

Disse kommentarene popper opp, enten i kommentarfeltet på bloggen eller i andre sosiale medier, helt uavhengig av hva innlegget handler om. 

 





Det spiller nemlig ingen rolle om man skriver om mat, barneoppdragelse, kropp, kjæresten eller om flyktinger.

En eller annen må alltid legge igjen en av følgende kommentarer:

 

1 - Jeg har ikke lest innlegget, men fy flate, hvordan kan du mene noe sånt? Du er jo helt idiot! At det går annnn!!!!

2 - Bloggere ass! Finnes det noe mer idiotisk enn bloggere?

3 - Jeg skjønner hva du driver med her. Dette er lavmål. Dette skriver du bare for å få oppmerksomhet, likes og klikk.

4 - Jeg har vært fast leser av bloggen din i mange år. Men nå er det nok. Takk for meg. (Denne kommentaren legges gjerne igjen av samme person flere ganger. IP-adresse er noe dritt)

5 - Du er bare sjalu og misunnelig. Det lyser lang vei.

6 - Hadde du ikke vært så opptatt med å blogge hadde du kanskje ikke glemt å gi barna frokost/rota bort barnets bamse/vært så sliten/hatt bedre tid til å rydde huset osv. osv.

7 - Det har aaaaldri jeg opplevd. Mine barn har aaaaldri oppført seg sånn. Mannen min og jeg krangler aaaaldri. Jeg er heeeeelt perfekt, og syns det er kjeeeeempeviktig å fortelle deg det med maaaaange a-er.

Eller den andre varianten:

Åh, sliter du med babykiloene? Jeg mistet alle mine tre uker etter fødselen jeg. He he he. Men det er meg, da.

8 - Fy flate, du er skikkelig stygg på håret. Du ble minst ti år eldre og flere kilo feitere etter du klippet deg. (Helt uavhengig av hva jeg skriver om i innlegget)

9 - Noe så diskriminerende! Ser du hyller formfulle kvinner? Hva med oss tynne, da?

Eller: Hva mener du med at du liker katter? Hva med hunder da? Er de liksom ikke bra nok de da?

Denne kommentaren kommer i utallige variasjoner fra folk som faktisk blir krenket av det du ikke skriver.  

10 - 60 millioner mennesker er på flukt rundt om i verden. Barn i Afrika sulter, og du klager over at du er sliten?

 

Les også: Umulig å gjøre alle tilfreds

Les også: Ikke bli så forbanna såret, da

Les også: Kan vi ikke snakke om noen ting lenger?

 

Kjenner du igjen noen av kommentarene? Eller har du flere?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jeg kommer aldri til å spille Ludo med barn igjen!

Jeg vet det egentlig. Jeg vet jeg ikke kan fordra det. Og egentlig har jeg sluttet å gjøre ting jeg ikke kan fordra.

Hvorfor skal jeg gjøre en hel masse ting jeg ikke liker sammen med barna, når vi kan gjøre så mange andre ting som alle liker. Som jeg og liker.

 



 

Men av og til glemmer jeg meg. Blir liksom litt revet med.

Som da vi var på hyttetur forrige uke.

Det var høstferie.

Det var gule blader på trærne.

Vi hadde vært ute hele dagen og kost oss i fjæra. Fisket krabber. Samlet skjell. Sparket fotball.

Så kom kvelden og vi trakk inn.

Mannen fyrte i peisen, og hytta ble god og varm.

Vi spiste hjemmelagede hamburgere.

Etterpå satt vi oss ved stuebordet med en Toro-browniekake vi hadde bakt tidligere på dagen.  

Det var da det skjedde.

Jeg satt krøllet opp i hjørnet av sofaen med ullsokker på føttene. Jeg kikket rundt bordet på de kakespisende barna.

De smilte og lo og småertet hverandre. Ikke så mye at det ble krangling. Bare akkurat så mye at det var morsomt.

Lillesøster sa noe utrolig morsomt (du må ha vært der) og jeg lo så kakebitene sprutet.

Og mens jeg tørket tårer, glapp det ut av meg:

Nei, dere. Vi skal ikke ta et slag Ludo da?

Det tok ikke mange minuttene inn i spillet før jeg angret meg. Før jeg husket at Ludo er dønn kjedelig i seg selv. Og at Ludo med barn, er enda verre.

De flytter feil, de krangler om reglene, de er dårlige tapere, de jukser, de beskylder hverandre for å jukse, de misforstår, de bruker en evighet hver gang de skal kaste terningen, noen ganger legger de bare terningene ned med riktig antall øyne i stedet for å kaste, og verst av alt - det tar en evighet å bli ferdig.

Derfor sier jeg dere - og hør mine ord - jeg kommer aldri, aldri (!) til å spille Ludo med barna igjen. 

Aldri!

 

Les også: Såkalt kvalitetstid med barna

Les også: På Ikea med små barn (Aldri igjen)

Les også: Hvor lenge er snart?

 

Hva er ditt forhold til Ludo?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra anti-Ludomamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Kan vi ikke snakke med hverandre om noen ting lenger?

Slutt å spørre folk når de skal ha barn. Dere har ingenting med det å gjøre, skriver amerikanske Emily Bingham på Facebook.

Side2 skrev om saken forrige uke, og mange frustrerte folk har hengt seg på.

 

 

 

Det er nemlig uhøflig å spørre folk om de skal ha barn, når de skal ha barn og om de skal ha flere barn. Folk kan bli såret. Vi vet jo aldri hva folk sliter med.

 «Du vet aldri hvem som sliter med fertilitetsproblemer eller som sørger etter en spontanabort, eller som har helseproblemer. Du vet ikke hvem som sliter med problemer i forholdet, eller som er under mye press og som føler at timingen ikke er riktig. Du vet ikke hvem som er i tvil om de skal ha barn, eller om de skal ha flere barn. Du vet ikke hvem som har bestemt seg for at det ikke er riktig tidspunkt akkurat nå - eller noensinne. Du vet ikke hvordan ditt tilsynelatende uskyldige spørsmål kan gjøre andre lei seg, stresset eller frustrert,» skriver Emily i innlegget sitt.

Men kjære vene, hvis vi hele tiden skal ta hensyn til at folk kanskje, kan hende, muligens, dersom atte, hvisom atte kan bli lei seg, stresset eller frustrert over noe man sier, kan vi snart ikke snakke med hverandre om noen ting.

Jeg har mange ganger spurt folk om de har barn. Og helt sikkert om de skal ha barn også. Jeg har til og med spurt folk om de skal ha flere barn.

Jeg skjønner ikke hvor denne enorme sårbarheten kommer fra. Må vi ikke ta litt ansvar selv også?

Mammaen min døde for to og et halvt år siden. Det både var og er kjempetrist. Når jeg møter nye folk, og de spør om familien min, kjenner jeg at jeg savner mamma litt ekstra.

Når folk spør barna mine om besteforeldrene deres, og kanskje til og med spesielt om mormor, kjenner jeg at jeg blir litt trist.

Men det må jeg pokker meg tåle. Det er en del av livet. Mammaen min er død, barna mine har ingen mormor, det er trist, men sånn er livet vårt. Livet er lunefullt. Livet er både gode og vonde følelser.

Hvis vi hele tiden skal tenke oss om når vi snakker med andre mennesker, og hele tiden ha i bakhodet at vi ikke må si noe som sårer, stresser eller gjør vedkommende frustrert, blir det vanskelig å snakke sammen.

Vi bør ikke si, i beste mening, at gravide damer har stor mage. For det kan hende hun syns den er for stor, og blir såret av kommentaren.  

Vi bør vokte oss vel for å nevne kjærester og partnere i en samtale med nye bekjentskaper. Kanskje vedkommende har kranglet med kjæresten, eller er midt i en skilsmisse.

Vi bør heller ikke spørre om hvor og hvordan folk bor, for kanskje de har mistet huset i en brann. Det er helt sikkert kjempetrist.

Vi bør nok slutte å gi hverandre komplimenter også, siden man aldri vet hva folk er fornøyd med og hva de ikke liker ved seg selv. Kanskje syns jeg den nye sveisen hennes er råkul, mens hun selv syns den minner om hennes avdøde søster.

Vi bør ikke nevne jobb, tilfelle noen ikke trives i jobben, og syns det er sårt å snakke om. Kanskje han eller hun til og med har mistet jobben, for alt vi vet.

Vi bør holde oss unna alt som har med økonomi og gjøre, som bil, ferieturer, klær, sko og interiør, for folk kan ha trang økonomi, og bli veldig stresset av ikke å ha råd til like bra bil som naboen. Eller like dyre ferieturer som søsken og venner.

Vi bør nok ikke snakke om hvordan det var da vi vokste opp heller. For alt vi vet, har den vi snakker med hatt en kjip oppvekst det ikke er noe gøy å tenke tilbake på.

Nei, la oss holde oss til været. Da kan man umulig trå feil.

Kanskje kan vi strekke det så langt som å nevne at bladene har blitt gule og at jammen er høsten på vei. Så får vi bare krysse fingrene for at den vi snakker med ikke tidligere har mistet en hund, en kanin eller et annet kjæledyr på høsten da bladene var på sitt guleste.

 

Les også: Ikke bli så forbanna såret, da

Les også: Dette må du ikke si til gravide

 

PS: For flere oppdateringer fra en veldig lite krenkbar mamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Blir du lett såret? Og syns du det er greit å spørre folk om de skal ha (flere) barn?

Den siste brikken i taco-puslespillet er lagt

//Annonse

Hver lørdag i over åtte år, har vi spist taco på lørdag kveld. Jepp, vi tar den på lørdag. Ikke på fredag.

Er vi opptatt en lørdag, flytter vi tacokvelden til fredag. Eller til søndag. Eller kanskje til og med til mandag eller tirsdag. Vi avlyser aldri. For én kveld i uka vi ha taco. Og aller helt på lørdag.

 





(Lengre ned i innlegget, kan du se hvordan du kan vinne en reise til Mexico for hele familien)

 

Tacokvelden vår er hellig. Den er bare for mannen og jeg. Barn har kun adgang ved helt spesielle anledninger. 

Mens den ene legger barna, kaster den andre seg over kjøttdeigen.

 

 


Kjøttdeig med hakket hvitløk og tacokrydder.

 

Når barna endelig har sovnet, hakkes det tomat, agurk og tomat.

 



 

Så dekker vi på stuebordet med revet ost (Jarlsberg), salsasaus (medium), grove lefser (nå byttet ut med Stand`N`Stuff - mer om det senere), rømme (med skrulokk), ananas (til mannen), guacamole (med avocado) hakket koriander og lime (supergodt i taco), tre bokser Pepsi Max (to til mannen og en til meg) og masse tørkepapir. 

Dette er en sammensetning vi har brukt mange år på å finpusse. Og nå er den perfekt. 

 


Vårt tacobord

 

Så scroller vi gjennom Netflix og krangler vi litt om hvilken film vi skal se, før vi trykker på play og fyller tortillaene opp til randen med alskens diggbart fyll.

Denne gangen prøvde vi den nye Old el Paso Stand`N`Stuff fullkorn.

 



 

Den lyse varianten har du sikkert sett i butikkene allerede, men nå har den endelig også kommet i fullkorn.

Og endelig faller de siste bitene i tacopuslespillet på plass.

For med tortilla-lefsen melder det seg alltid to problemer:

1- Man fyller i så mye stæsj, at man ikke klarer å lukke den rundt, og dermed søler alt innholdet ut på fatet når man prøver å ta en bit.

2 - Man kan ikke legge fra seg lefsen for å tørke vekk sausen som fant veien ned i sofaen, eller for å løpe inn til unger som våknet og var tørste.

Men med Stand`N`Stuff blir tacoen helt perfekt!

 

 

 

Fun fact: Har du forresten noen gang sett mat som ser helt lik ut i virkeligheten som på bildet utenpå pakken?

Det er ikke ofte det skjer. Men med med denne guacamolen, blir det faktisk klin likt. Enkelt er det og. Du moser bare to avocado med en gaffel, og blander inn krydderet fra pakken.

Voila:

 



 

Men du? Har du lyst til å vinne en tur til Mexico for hele familien?

Del ditt bilde av en Stand´N´Stuff med favorittfyllet ditt, og bli med i trekningen. Reisen er verdt rundt 55.000 kroner.

Det vil også trekkes ukentlige vinnere av saftige goodiebags.  

Konkurransen avsluttes 20. november.

Er du skikkelig tacofantast, og aldri får nok av taco, anbefaler jeg deg også å følge Old El Paso på Facebook

 

Hva er ditt favoritt-tacofyll? Og har du en hemmelig ingrediens jeg bør prøve?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra vår ukentlig tacofest, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Har klippet meg kort, da ...

Og fått konesveis.

Du vet, sånn praktisk sveis som alle damer får når de får barn.

 

Før:



 

«Jeg fatter ikke hvorfor alle langhårede damer skal klippe seg kort så snart de nærmer seg 40, eller får barn», sa jeg tidligere.

«Det skal i hvert fall ikke jeg gjøre», sa jeg også.

 

 





Men nå har jeg gjort det.

Nå:

 





 

Og gjett hva? Jeg elsker det! Det er faktisk utrolig praktisk!

 

Les også: Slipp magen ut, det er høst

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

 

Har du klippet deg kort etter du fikk barn?

 

 

 

PS: For flere oppdateringer fra mamma med konehår, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Pinnochio trollbant turbogutt

//Sponset billett

«Mamma! Når begynner det igjen?»

«Mamma! Kan vi gå inn nå?»

«Mamma! Mamma? Nå må det vel begynne igjen snart?»

Vi har nettopp sett første del av Riksteatrets forestilling Pinnochio.

 

Hanne Gjerstad Henrichsen som Pinnochio

Foto: LP Lorentz

 

Det er pause, og vi står ute i foajeen og spiser sjokolade og drikker brus. Store mengder sjokolade og brus. Vi er da tross alt på teater. 

Femåringen står og tripper. Han tripper frem og tilbake og rundt seg selv. Og så legger han seg ned med overkroppen over sofaen med armene over hodet og slipper ut lange «Aaaaooooooouuuufff», mens beina fortsatt tripper i gulvet, før han kaster seg opp igjen og tripper rundt igjen.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. For jeg har aldri opplevd noe liknende.

Som regel er det motsatt: «Er det ferdig snart?» «Kan vi dra hjem nå?» «Hvor lenge er det igjen?»

Min femåring sitter ikke stille gjennom en hel film, verken hjemme i sofaen foran tv-en eller på kino. Han ser ikke en forestilling uten å begynne å vri og bukte på seg i setet som en liten kålorm. Han spiller ikke en gang på iPaden mer enn femten minutter før han begynner å sparke med beina og lage lange lyder.

Men dette stykket, det elsket han. Han satt musestille i stolen sin i halvannen time, med store øyne og måpende munn. Noen ganger lo han så bredt at tennene i både over- og underkjeven vistes, og den løse fortanna, som kommer til å ramle ut når som helst nå, sto rett ut.

 


Foto: Gisle Bjørneby

 

Spesielt lo han når Pinocchio ramlet. Når han spiste pære så det rant pæresaft nedover hele haka hans. Når de grønne fiskene danset. Og når gresshoppa heseblesende svømte på ryggen på grunna.

Etter forestillingen var han full av spørsmål. Er det sant at det ikke er kult å gå på skolen? Hvorfor vokste nesa til Pinnochio når han løy om hvorfor han ikke hadde vært på skolen? Men hvorfor vokste ikke nesa da han løy til tigerfisken og sa at fisken var kjeeeempeflink til å synge og danse når han egentlig ikke var det?

 


Tigerfisk til venstre. Ikke veldig flink til å synge og danse.

Foto: Gisle Bjørneby

 

Lillesøster på fire, derimot, syns det hele var litt skummelt. Hun var inn og ut av teatersalen minst fem, seks ganger i løpet av forestillingen. Men det var nok egentlig ikke så skummelt. Det handlet mest om at en teaterforestilling er intens og nær, med mye lyd, lys, bevegelse og kroppsspråk. Hun er ikke så tøff når det gjelder sånt.

Personlig trodde jeg ikke jeg hadde noe spesielt forhold til Pinnochio.

Visst husker jeg han fra da jeg selv var liten. Jeg er litt usikker på nøyaktig hvor. Men jeg mener å huske vi hadde minst én bok om den lille tregutten, og at det gikk en tegnefilm om han med jevne mellomrom på NRK.

Da jeg så denne forestillingen, ble jeg klar over at jeg har et mye tettere og bedre forhold til Pinnochio enn jeg trodde. Minnene kom raskt tilbake, og lettrørt som jeg er, ble det både sipping og grining og mange «Herregud, mamma», fra femåringen. 

 


Mamma må selvfølgelig ha en selfie med Pinnochio etter forestillingen.

 

 


Godt å ha en storebror å gjemme seg bak når ting blir litt for skummelt. 

 

 


Heldigvis passet den særdeles søte og snille feen godt på Lillesøster. 

 

Nå legger Riksteatret ut på turné, og skal besøke 70 steder over hele landet i løpet av høsten og våren.

Selv bor vi på Raufoss, og får sjelden mulighet til å gå på teater med barna.

Har du sjansen, anbefaler jeg på det varmeste at du tar med deg barna og koser deg med forestillingen om den lille tregutten med rød hatt og lang nese.

For turnédatoer og video fra forestillingen, sjekk Riksteaterets sider.

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

hits