oktober 2016

Nei, dagens foreldre er ikke dårlige!

Nok en gang kan vi lese om hvor dårlige foreldre vår generasjon er. Vi er håpløse, vi er ettergivende og vi tør ikke være sjefen. Og barna våre, ja, for dem er alt håp ute. De blir totalt ødelagte av oss dårlige, uvitende foreldre.

 

Mischievous Little Girls
Licensed from: Creatista / yayimages.com


 

Sist ut i rekken er relasjonsterapeut Dora Thorhallsdottir. I helgen har Side2-intervjuet med henne florert i sosiale medier. Dora mener vi oppdrar barna våre til å bli egoistiske og bortskjemte voksne. Det er skremmende, sier hun til Side2.

Og jeg er så lei! Jeg er rett og slett drittlei av å høre på alle disse ekspertene som forteller oss hvor dårlige foreldre vi er og hvor kjipe barna våre er på grunn av vår manglende kompetanse.

 


Faksimile fra Side2 
 

De aller fleste foreldre jeg kjenner til og har hatt med å gjøre, er tvert imot dritgode foreldre! Aldri før har vi foreldre sittet på mer kompetanse og kunnskap om barnepsykologi og barneoppdragelse. Her har vi en foreldregenerasjon som virkelig bryr seg om barna sine, som overøser dem med kjærlighet, trygghet og støtte. Og jeg lurer, kan det virkelig være så gærent?

Og hvor er alle de bortskjemte, egoistiske drittungene? Vi har huset fullt av barn, nesten daglig. Her er taket høyt og porten vid, og vi har konstant gjennomtrekk av både egne og andres barn. Vi har ofte et par ekstra små kompiser rundt middagsbordet, og jeg har fått gleden av å bli kjent med et helt lite kobbel av små rampunger. Jeg har til gode å treffe på disse egoistiske drittungene. Jeg syns dagens barn er alt annet enn egoistiske. De er oppvakte, glade, trygge og utrolig morsomme.

Les også: Jeg vil ikke ha prinsesser, jeg vil ha drittunger

Dagens ungdom er helt fabelaktig. Jeg skal innrømme at jeg også har vært skeptisk til ungdommen (Tror det først og fremst er et tegn på at jeg begynner å bli gammel). Men etter faktisk å ha omgått flere av dem, jeg har jo til og med en bonussønn på 15, og spesielt etter å ha sett TV-Norge-serien Koht og kidsa, er jeg temmelig trygg på at neste generasjon voksne er fullt kapable til både å styre landet og kanskje til og med gjøre verden til et bedre sted. Dagens ungdom er rause, kreative, tolerante, empatiske, følsomme og varme. De drikker mindre enn vår generasjon, røyker mindre, gjør det bedre på skolen, flere tar høyere utdanning, de er smarte og reflekterte. Christine Koht døpte hele generasjonen om til generasjon hjerte da hun var ferdig med å lage serien. Jeg tror det er noe i det.  

Og da er vi tilbake til det store spørsmålet: Er virkelig dagens foreldre så dårlige?

 

Ett stykk sånn passe god mamma. 

 

Dora Thorhallsdottir drar blant annet frem et eksempel på barn som blir levert i barnehagen i pysjen. Men det handler da ikke om å være ettergivende. Det handler om å velge sine kamper. Noe enhver smart forelder gjør.

Videre forteller Dora at hun holder kurs for foreldre. Hun mener mange foreldre strever med oppdragerrollen og at vi mangler verktøy til å være den forelderen vi ønsker. Lengre ned i intervjuet gir hun konkrete råd om hvordan vi skal snakke med og henvende oss til barna våre. Vi må møte dem på riktig måte, må vite.

Les også: Foreldre burde gi litt mer faen

Hun bruker et eksempel der et barn ikke vil ta på seg støvlene. Da skal vi foreldre først anerkjenne følelsen til barnet og si: «Jeg hører at du ikke vil ta på deg støvler, men nå er det slik at det regner i dag og derfor vil jeg at du tar på deg støvler.» Og så skal vi si «Nå vil jeg at du skal» istedenfor «Du må» eller «Du bør». Snakker vi feil til barna, går det utover barnets selvfølelse.

Men altså, Dora kritiserer oss foreldre fordi vi er for ettergivende. Fordi vi gir fra oss sjefsstolen til barna og lar barnas behov komme foran alt annet. Men så sier hun altså i samme åndedrag at vi skal gå på foreldrekurs og lære oss hvilke ord vi skal bruke når vi snakker til barna våre. For hvis vi sier «Du må» og «Du bør» så «føler barnet seg feil» og vi ødelegger selvfølelsen deres. For meg høres dette ut som noen som virkelig har satt seg i baksetet og gitt barna styringen.

Foreldrekurs har blitt en stor industri. Mange har helt sikkert stor nytte av å gå på foreldrekurs, men helt vanlige foreldre til helt vanlige barn trenger virkelig ikke foreldrekurs. Vi er foreldre, for pokker, ikke pedagoger! Pedagogene jobber i barnehagen og i skolen. Vi foreldre skal si «Nei!». Vi skal si «Du må» og «Du bør» og vi skal si «Se til pokker å ta på deg de støvlene! NÅ!» Vi skal bli sinte og være helt vanlige mennesker. Ikke roboter som gjør alt riktig hele tiden. Vi skal prøve og feile, og vi skal oppdra barna våre på den måten det passer oss best. Innen visse grenser, selvfølgelig. Det finnes ingen fasit på barneoppdragelse. Barn er forskjellige, vi foreldre er forskjellige, vi har forskjellige verdier, interesser og behov. Vi har forskjellig temperament, humor og personlighet. Og vi bruker forskjellige ord når vi snakker med barna våre. La oss fortsette med det. Ikke press alle gjennom samme maskineri.

 

Adult computer class
Licensed from: phovoir / yayimages.com


 

Trygge barn med trygge foreldre får ikke ødelagt selvfølelse av at foreldrene sier «Du må». Nå må vi slutte å ta i barna med silkehansker og heller vise dem ekte følelser og at godt nok er godt nok. Vi er bare mennesker, vi er ikke perfekte.

Jeg kjenner mange oppegående, ressurssterke voksne som har hatt ettergivende foreldre. Jeg kjenner også mange flotte voksne som har hatt autoritære foreldre. Flotte voksne folk som har hatt temperamentsfulle foreldre, tullete foreldre, glemske foreldre, slitne foreldre, syke foreldre, aktive foreldre. De har ikke blitt ødelagt av det. Preget, ja, både positivt og negativt. Men ikke ødelagt.

Les også: Nei, det er ikke synd på barnet ditt

Ingen foreldregenerasjon har vel noen sinne hatt tilgang på så mye informasjon som vi har. Informasjon er bra, men noen ganger kan for mye informasjon gjøre oss usikre. Vi søker svar fra andre, i stedet for å tenke selv. Og kjære Dora, vet du hva som gjør foreldre usikre? Å få høre gang på gang at de er dårlige og at de ødelegger barna sine med måten de snakker til dem på. Og at man trenger foreldrekurs for å bli en god forelder. 

Men kjære forelder anno 2016. La meg fortelle deg en ting: Du er god nok! Du trenger ikke være perfekt. Du gjør så godt du kan, og det holder lenge. Du kan si «Du må» til barnet ditt og du kan levere det i pysj i barnehagen. Og viktigst av alt: du kan gjøre alt dette uten å få dårlig samvittighet. Jeg er helt sikker på at barna dine kommer til å vokse opp og bli noen flotte, oppegående, greie mennesker. Og neste gang du leser en sånn «Dagens foreldre er skremmende dårlige og ødelegger barna sine-artikkel», så bare klikk deg videre. For makan til bedre og mer engasjert foreldregenerasjon finnes ikke.

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma med rimelig okei barn, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvordan få barn til å gjøre husarbeid

Etter innlegget mitt Klart jeg har fått barn for å bruke dem som slaver, der jeg ramser opp alle pliktene barna mine har hjemme, har jeg mottatt en hel haug med henvendelser fra folk som lurer på hvordan i alle dager jeg får barna til å gjøre så mye hjemme.

Vel, jeg skal prøve å gi noen gode svar.

kids with detergent
Licensed from: GekaSkr / yayimages.com


Det hele begynte egentlig for halvannet år siden. Fram til da, hadde ikke barna hatt så mange plikter hjemme. Vi hadde havnet i en ond spiral, der jeg gjorde alt for dem. Ikke fordi jeg syns det var så sabla gøy å rydde opp etter dem, holde orden på sakene deres og legge alt til rette for dem. Men fordi jeg rett og slett ikke orket å ta den kampen.

En dag klikket jeg. Jepp, jeg rett og slett klikket. Det hadde vært en slitsom uke på jobben. I tillegg hadde jeg hatt noen dager med migrene. Mannen var på jobbreise, hvilket han er ofte i perioder. Akkurat denne dagen regnet det. Jeg hentet to klissblaute unger i barnehagen, fulle av sand. De kastet fra seg bager og klær i gangen og løp ut i stua og la seg på magen i sofaen med iPaden. Gangen var forvandlet til en sandkasse.   

Jeg gikk i skytteltrafikk mellom kjøkkenet, gangen og badet og børstet sand og skylte regnklær i dusjen mens jeg lagde middag. Etter vi hadde spist, løp ungene hvert til sitt mens jeg stod igjen med rydding og oppvask. Så måtte jeg vaske badet, brette klær og pakke inn bursdagsgaver til en bursdag ungene skulle i dagen etter.

Jeg la de rene og ferdigbrettede klærne på sengen til ungene og gikk ut i gangen for å slippe inn katten som ikke kom seg inn katteluka fordi den hadde hengt seg opp. Da jeg kom inn på rommet til ungene igjen, hadde de turn- og hoppekonkurranse i sengene, og alle klærne jeg så fint hadde brettet sammen, lå strødd ut over hele gulvet.

 


 

Da klikket jeg: HVA ER DET DERE HOLDER PÅ MED? Jeg brølte så høyt at de lyse hårstråene på hodene deres stod rett ut. De stoppet opp midt i kråka de holdt på å slå i sengen.

- Hva da? Spurte den ene med beina rett til værs.

- Hæh? Sa den andre med hodet ned i puta.

- SER DERE IKKE AT JEG DET LIGGER BRETTEDE KLÆR PÅ SENGEN? HVA MED Å LEGGE DEM INN I SKAPET FØR DERE BEGYNNER Å TURNE I SENGENE?

- Hæ? Legge inn i skapet? Hvorfor det?

Det var da jeg skjønte det. Det var da jeg forstod at ungene ikke hadde den fjerneste anelse om all den jobben jeg gjør for dem. De tror klærne vasker seg selv, tørker seg selv, bretter seg selv og finner veien inn i klesskapene deres helt på egen hånd.

- DSSE KLÆRNE SKAL DERE BRETTE PENT SAMMEN OG LEGGE INN I KLESSKAPENE SELV! Og nå gråt jeg i tillegg.  Jeg brølte mens tårene spratt alle veier. HVIS IKKE ... HVIS IKKE FÅR DERE IKKE ... KVELDSMAT!

- Nå har mamma tørna, hørte jeg ungene hviske til hverandre i det jeg marsjerte ut av rommet og smalt døra igjen bak meg.

Hvis ikke får dere ikke kveldsmat, sa jeg til meg selv mens jeg ristet på hodet og gikk ut på verandaen. Hva er det for en middelalder-trussel?

Nå er du sikkert spent på hvordan det gikk? Jo da, ungene brettet sammen klærne og la dem pent inn i skapene sine. Og vi snakker faktisk tellekanter. Jeg tror de gjorde det mest av frykt for monstermamma. Det er noe som heter at frykt er den beste motivasjon. Og ja, de fikk kveldsmat.

Jeg fikk meg en oppvåkning. Jeg skjønte at barna var store nok til å få mer plikter i huset. Og jeg skjønte at jeg ikke hadde godt av å være slaven deres. Man kan bli monstermamma av sånt.

Så, vi skrev en liste der vi delte alle oppgavene på alle familiemedlemmene. Ungene fikk ikke så mange oppgaver til å begynne med, men etter hvert som de har blitt eldre, og rutinene er godt innarbeidet, har de fått flere og flere.

 

baby doing laundry
Licensed from: dolgachov / yayimages.com

 

Jeg sier ikke at det går knirkefritt. Det blir ofte både akking og stønning og sukking. Men nøkkelen er å gi barna fleksibilitet og frihet til å gjøre oppgavene innen rimelig tid. Og masing funker dårlig. Ungene gjør det de skal, de, men ikke nødvendigvis når jeg vil at de skal gjøre det. (Sånn er det for øvrig med manne og.)

Jeg kan for eksempel si at innen du legger deg i dag, skal du ta av sengetøyet på senga di, du skal pakke skolesekken til i morgen og rydde opp puslespillet og perlene som ligger utover stuegulvet. Da gjør de det. Ikke med en gang, men innen de legger seg.

Når jeg begynner på middagen, roper jeg ut i stua hvem sin tur det er å dekke på bordet, og at middagen er ferdig om en halv time. Hvis det ikke blir gjort med en gang, roper jeg igjen når det er et kvarter igjen, og videre når det er ti minutter igjen. Bordet blir som regel ikke dekket med en gang, men det er klart innen middagen er ferdig.

«Nå» og «med en gang» er ord som ikke funker på mitt avkom. Det kan forresten ha noen med morra deres å gjøre. Jeg liker nemlig heller ikke å bli kommandert og jeg avskyr pekefinger og ordet NÅ.

Mye av husarbeidet gjør vi sammen. Vi tar en ettermiddag i uka der vi setter på musikk (It's a hard knock life passer veldig bra) og rydder, støvsuger og vasker alle sammen. Fortsatt ikke noe NÅ, men når mannen og jeg er i gang, henger de seg som regel på.

Som med alt annet - hvorfor lage en hel masse regler og bruke tid på å håndheve dem og skape konflikt, når barna gjør det de skal bare de får gjøre det på sin måte. Dette gjelder både rydding, å komme og spise når middagen er klar, dusjing, legging og alt annet som fort kan ende med konflikt når man har små barn. Mange misforstår dette og kaller det fri oppdragelse. Det er det ikke. Jeg kaller det frihet under ansvar. Det handler om å la barna få bevise at de klarer å ta ansvar selv, før man eventuelt griper inn og strammer inn reglene.

Les mer om vår oppdragermetode her

Men så skal det selvfølgelig sies at barn er forskjellige, og det som funker på den ene, ikke nødvendigvis funker på den andre. Her i huset har det aldri funket å ha masse regler. Mine barn responderer best på å få ansvar og på å få tenke selv.

Og så er jeg ikke nazi. Er det et arrangement på skolen, de har med venner hjem eller er ute på noe gøy, så gjør jeg gjerne oppgavene for dem. Akkurat som de må stille opp litt ekstra de dagene far er bortreist eller når jeg har migrene.

Så hender det selvfølgelig at jeg også tyr til trusler. Og den aller beste trusselen er (nei, ikke at de ikke får kveldsmat) men at det blir trekk i ukepengene. Om ikke noe annet funker, så funker i hvert fall det.  

Har du flere gode tips til hvordan få barn til å gjøre husarbeid?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

10 tips mot tørr og kløende vinterhud hos barn

//Annonse

Vinteren står for døren. Jeg elsker vinteren. Det må man nesten når man har bosatt seg på Raufoss. For her er det lange, kalde og snørike vintre. Vinteren er også en herlig årstid når man har barn. Barn elsker jo snø og alt man kan gjøre med den. Som å gå på ski, ake akebrett, bygge snømann, stå på stubbski ned fra taket (Ikke lov! Men de gjør det likevel), kjøre slalåm, lage snøengler, ha snøballkrig, dynke mamma (heller ikke lov) og kjøre spark.

 


Hallo, vinter!

Men selv om vi elsker vinteren her i huset, (Bortsett fra mannen, da. Han er fra Stavanger og går alltid og mumler om at det er fryktelig kaldt og veldig mye snø), så er det én ting som i verste fall kan sette en stopper for gleden over snøen og kulden. Nemlig tørr og kløende vinterhud.

Vi har slitt veldig mye med dette. Det er ikke snakk om atopisk eksem eller noen annen form for diagnose. Det er rett og slett bare snakk om veldig sensitiv hud. Og dere som har barn med tørr og kløende hud vet at det kan være veldig slitsomt og fryktelig plagsomt. I de verste periodene har vi hatt våkenetter på grunn av kløe og påfølgende svie.

Heldigvis har jeg plukket opp mange gode tips på veien. Jeg er absolutt ingen fagperson, utover at jeg har snart sju års erfaring som mamma. Og det skal man ikke kimse av.

 


Eat snow, mum. 
 

Her mine 10 beste tips mot tørr og kløende vinterhud hos barn:

1 Bruk klesvaskemidler beregnet på sensitiv hud. Dropp skyllemiddel, eller bruk skyllemiddel også beregnet på sensitiv hud.

2 Skyll klær, håndklær og sengetøy godt. Sett på en ekstra skylling slik at du blir kvitt alle såperester.

3 Ikke dusj eller bad for ofte. Barn trenger ikke dusje hver dag, så sant de ikke er ekstremt møkkete eller svette.

4 Ikke bruk såpe for ofte, og velg en mild såpe beregnet på sensitiv hud.  Vi bruker såpe i hovedsak bare på utvalgte steder (You know what I mean). Av og til vasker vi hele kroppen, men vann er mer enn nok til det daglige renholdet. Vi har i alle år brukt Dr. Greves Intimvask som dusjgele til hele kroppen. Men nå har Dr. Greve kommet med en helt ny mild og parfymefri serie som er spesielt tilpasset ekstra tørr og sensitiv hud. Denne er helt gull, og den eneste såpen hele familien tåler.

 


 

5 Smør barna godt hver dag, og spesielt etter dusjing. Og begynn tidlig, før vinterkulden setter inn. Vi er allerede i gang med å smøre slik at vi forebygger tørr hud til vinteren. Velg en mild krem for sensitiv hud. Her bruker vi også produkter fra Dr. Greve mild og parfymefri. Bodylotionen har en fin konsistens og ingen lukt, og er helt fri for parfyme, parabener og fargestoffer. Den er også tilsatt mykgjørende sheabutter for å gi huden ekstra pleie.

 



 

6 Velg en krem med konsistens og lukt som barna liker. For det er ikke alltid like lett å gjennomføre smøringen. Det vet jeg alt om. Barna syns det er både kjedelig og slitsomt å stå stille slik at mamma får smurt hver eneste dag. I tillegg er mange barn veldig kresne, og lukter kremen feil eller har feil konsistens, ja da blir det drama.

7 Husk å bruke en god leppepomade så barna slipper å få røde, såre lepper. Mine barn har alltid en leppepomade i lomma. Ikke det at den nødvendigvis blir brukt så ofte, og den forsvinner sånn ca. hver uke. Men da har de i alle fall alltid tilgang på leppepomade.

8 Kulde og fukt gjør huden verre, så husk å kle barna godt. Og bytt til tørre klær så fort som mulig hvis barna blir våte.

 


 

9 Dropp ull. Barna ikke ha ullundertøy. Bomull og fleece gjør også nytten. Mange med sensitiv hud opplever at huden blir verre med ull. Eller invester i kløfri merinoull.  

10 Husk å tette godt igjen mellom bukse og sko og ermer og votter. Er det en liten glippe mellom boblebuksa og skoene, og huden der blir direkte utsatt for vann eller snø, blir huden rød og hoven og svir noe helt forferdelig.

 

Denne serien er spesielt utviklet for deg med tørr og sensitiv hud. 

Følger vi alle disse tipsene, kommer vi oss greit gjennom vinteren uten altfor store problemer.

Til slutt, et lite tips til deg som er voksen og som har sensitiv hud også. Denne deoen er også helt fri for parfyme, fargestoffer og parabener, og alkohol:

 


 

Har du flere tips til hvordan man kan forebygge og behandle tørr vinterhud?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

 

Klart jeg har fått barn for å bruke dem som slaver

Jeg mener, hvorfor skulle man ellers få barn?

 

Blond kid girl sitting on a messy clothes sofa
Licensed from: lunamarina / yayimages.com

 

Da alenemoren Nikkole Paulun, kjent fra MTV-serien «16 & Pregnant» postet bilder på Facebook av sin seks år gamle sønn som lagde mat, vasket klær og satt inn i oppvaskmaskinen, ble det rabalder. Det skriver Side2

Folk reagerer på at hun lar sønnen arbeide i hjemmet:

- Du får ikke barn for å bruke dem som slaver. Og heller ikke for at de skal gjøre pliktene som du ikke gidder å gjøre. Jeg er enig i at man skal lære dem om ansvar, men nok er nok, skriver ei, ifølge Side2. 

- Et barn skal ha ansvar, men ikke bruke en komfyr som så liten. Barn må også få lov til å være barn, skriver en annen. 

Jeg er helt enig med alenemoren. Klart vi har fått barn for å bruke dem som slaver! Her er noen av pliktene mine barn på fem og seks år har hjemme: 

  • Dekke på middagsbordet
  • Være med og rydde av etter middagen
  • Dekke på frokostbordet i helgene
  • Være med og rydde av etter frokosten i helgene
  • Være med og lage middag de dagene vi slutter tidlig
  • Brette egne klær
  • Brette sokker
  • Legge egne rene klær i skapet
  • Rydde opp etter seg
  • Sørge for at kattene har mat og rent vann
  • Holde orden på egen skolesekk, FFO-bag (FFO= fotballfritidsordning) og svømmesekk
  • Tørke støv
  • Støvsuge
  • Vaske badet
  • Rydde rommet
  • Ta av sengetøy
  • Holde orden på bibliotekbøker

Og siden de er slaver, får de selvfølgelig ingen ting igjen for det. Ja, bortsett fra et par helt nødvendige ting, da:

  • Mat
  • Klær - mer enn de behøver
  • Lørdagsgodteri
  • Pannekaker hver fredag
  • Lommepenger
  • Ny genser bare fordi det var hestemotiv på den
  • Leker 
  • Flotte bursdagsfeiringer
  • Fotballutstyr
  • Leie av hest
  • Gaver til jul og bursdag
  • Julekalender
  • iPad
  • Netflix
  • Tegnesaker
  • Hundrevis av perler
  • Bøker
  • Halloween-kostymer
  • Kaf'éturer i helgene med kake og jus
  • Ferieturer
  • Diverse besøk i diverse fornøyelsesparker
  • Nytt sengetøy bare fordi det var Real Madrid-sengetøy
  • Pizza fra Peppes
  • Frisørbesøk
  • Bli kjørt til diverse treninger og vennebesøk
  • Is  
  • Kino med popkorn
  • Teaterbesøk
  • Og en hel haug andre ting de strengt tatt ikke egentlig trenger

Så ja, barna er nok slaver. 

Stakkar ...

Når jeg tenker etter, har de det nok ganske så fælt ...

Tenk at de må hjelpe til hjemme. 

Grusomt!

Har du fått barn for å bruke dem som slaver?

 

PS: For flere oppdateringer fra slave-eieren på Raufoss, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jeg elsker deg, mamma

Jeg var i Oslo nesten hele forrige uke på jobb. Jeg savner sjelden verken mann eller barn når jeg er borte fra dem over flere dager. Jeg syns tvert imot det er utrolig deilig å få litt alenetid. Jeg vet jo at de har det helt supert uten meg. At de klarer seg helt fint uten mamma. Når jeg skyper med barna forgår det som regel slik:

Mamma: Heeeiii vennen. Hvordan går det?

Barn: Bra.

Mamma: Hva holder du på med?

Barn: Ikke no.

Mamma: Hvordan gikk det på skolen i dag da?

Barn: Bra. Men nå må jeg stikke. Skal opp på Korta og sparke fotball. Ha det.

Dessuten har jeg hørt rykter om at det blir både pannekaker og pølser til middag når jeg er bortreis. Og dessert. På en helt vanlig onsdag. Så barna har det helt fint, de. Da klarer jeg også helt fint å slappe av og kose meg med mine ting.

Men altså, forrige uke. Dagene gikk uten at jeg savnet barna mer enn at jeg tenkte på dem av og til. Litt sånn, åh, nå er klokka halv to, da er seksåringen ferdig på skolen. Håper han gjør leksene før han stikker ut med kompisene sine.

Fredagen var jeg i et møte. Og mens vi satt der og snakker, åpnet jeg notatboka mi for å notere ned noe jeg egentlig trodde var litt viktig. Og der, øverst på siden, var det skriblet ned en liten beskjed:

 



 

Og da, akkurat da, kjente jeg at jo pokker, visst savner jeg barna. Veldig! Jeg fikk et akutt behov for å knusekose dem og begrave nesen i håret deres og snuse inn lukten av jord, sand, innestengt lue-svette og gammel makrell i tomat.

Akkurat da, hvor rart det enn høres ut, savnet jeg barn som sang Lille Petter edderkopp under middagen, som kranglet om hva de skulle se på tv, som hoppet over meg når jeg prøvde å slappe av i sofaen og som brukte en halv time på å komme seg fra badet og opp i sengene sine ved leggetid.

Akkurat da.

Heldigvis gikk det relativt fort over, og jeg fortsatte å kose meg alene i Oslo.

Savner du barna når du er borte fra dem?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Er barna mine velkommen på restauranten din?

Mange foreldre er lei av restaurantenes kjedelige utvalg på barnemenyen. Ofte består tilbudet av pølser og pommes frites, hamburger, kyllingnuggets og pizza. Og det er skikkelig digg det ... av og til. 


Family dinner.
Licensed from: iofoto / yayimages.com

 

June Marita Overås skriver bloggen Junepune. Hun er tobarnsmamma og har sett seg kraftig lei på restauranter som kun tilbyr søppelmat til barna, mens de voksne kan velge mellom en helt haug med deilige og varierte retter. Mammanett skrev om saken her.

Etter intervjuet med June på Mammanett, skrev kjøkkensjefen på Kulinarisk Akademi, Jonas Modell, et innlegg på Facebook der han mener det er foreldrene som må skjerpe seg, ikke restaurantbransjen:

«Helt enig i at barn ikke skal tilbys dritt! Derfor er oppfordringen min til "Tobarnsmamma": Finn deg noen ordentlige restauranter å spise på, istedet for de overprisede, dårlige restaurantene du tilsynelatende frekventerer. Kan ikke huske sist jeg så en barnemeny, men jeg vet man kan få halv porsjon til halv pris for barna der det er verdt å spise. Skjerp deg selv!»

Jonas sier til Dagbladet at foreldre bør slutte å klage over dårlige barnemenyer, og ta med barna et sted de får ordentlig mat.

«Prøv å legge igjen pengene på et sted som ikke er en kjede, et sted der folk brenner for yrket og faget» sier Jonas Modell.

Og det høres jo greit nok ut det. Men det er to ting som skurrer. For det første er det et økonomisk spørsmål for mange. Ikke alle har råd til å ta med barna ut og spise på dyre restauranter. Og for det andre: Er barna mine egentlig velkommen på disse flotte restaurantene?

Vi er ikke ofte ute og spiser med barna. Men det hender. Vi har vært både på Egon, Peppes og McDonald. Men vi har også hatt med barna på finere restauranter. Sistnevnte har vi sluttet med. Det gir sjelden en god opplevelse.

Man merker det gjerne allerede når man kommer inn døra. Hovmesteren gir fra seg et så vidt hørbart lite sukk og veksler korte blikk med servitørene. De andre gjestene rynker på nesen og puster lettet ut når hovmesteren viser oss forbi akkurat deres bord.

Så begynner en stum, men veldig merkbar misnøye fra personalets side. Ikke fordi barna mine er spesielt uoppdragne, for det er de ikke, men fordi jeg opplever at det er veldig liten toleranse for barn generelt på norske restauranter.

For det er vanskelig for små barn å sitte stille på stolene sine og holde kjeft over lengre tid. Små barn er ikke laget for sånt. Barn har bein som dingler, hender som klapper og veiver, stemmer som ler og synger og som snakker høyt når de blir entusiastiske. Det går gjerne et vannglass over ende, en gaffel i gulvet og en potet ned i lomma. De klemmer fingeren i salt og pepper-holderen og de må som regel på do minst fire ganger iløpet av et måltid.

Servitørene gir oss sure blikk. De andre gjestene ser oppgitt på oss. Vi voksne blir stressa og føler at vi ikke er ønsket. Barna merker at mamma og pappa er stressa, og blir enda mer urolig.

Du er skal fader meg være tøff 

for å spise på fine restauranter

med små barn i Norge. 

 

Man hører ofte den typiske frasen om at hvis man som foreldre ikke klarer å oppdra barna til å oppføre seg skikkelig på restaurant, så får man la være å ta de med på restaurant. Og det har vi tatt konsekvensen av. Når vi skal ut og spise med barna, velger vi ofte typiske barnevennlige steder. Der barn er velkomne og der hovmesteren tøyser og snakker med barna. Der servitørene smilende tørker opp innholdet i det veltede glasset, og sier «Ikke tenk på det. Dette ordner jeg» til skamfulle og unnskyldende foreldre. Der både de ansatte og andre gjester tolererer barn som dingler med beina og som snakker og ler høyt.

Det gir en mye bedre opplevelse både for barna og for oss voksne å spise på disse stedene. Men dessverre, her er altså barnemenyene som regel ganske kjipe.

Vi bodde i Spania da barna var små. Der har de en helt annen kultur og toleranse for barn på restaurant. I Spania var barna med når de voksne skulle ut og spise. Og det var helt greit. Det var ingen som sukket og vekslet oppgitte blikk når en barnefamilie entret restauranten. Barna var en naturlig del av samfunnet på en helt annen måte enn de er her i Norge. Her i Norge vil vi helst ikke ha barn på steder som ikke er spesielt tilrettelagt for barn.

Les om forskjellene mellom å ha barn i Spania og i Norge: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

Så sorry, kjøkkensjef Jonas Modell på Kulinarisk Akademi. Det er ikke foreldrene som bør skjerpe seg. Det er definitivt restaurantene. Min stemme går til tobarnsmamma June. 

Hva mener du? Føler du deg velkommen med små barn på fine restauranter?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Halloween eller julebukk?

//Annonse

Nå er det ikke lenge før den årlige halloween eller julebukk-diskusjonen blusser opp igjen. For i dag er det nemlig kun 15 dager igjen til årets kanskje mest elskede og hatede dag, nemlig halloween.

 



 

Før jeg fikk barn, var jeg et sånt surmaga "ut med halloween, inn med julebukk-menneske". Jeg slukket lyset over ytterdøra, låste døren og satt meg foran tv-en med et glass vin.

Så fikk jeg barn, og etter som de voksne opp, ble det vanskeligere og vanskeligere og ignorere denne dagen.

For tre år siden, ga jeg etter. Jeg malte ungene i ansiktet med vannmaling, ga dem en Kiwi-pose, og sendte dem ut til naboene for å tigge godteri.

For to år siden, kledde jeg dem ut som henholdsvis Hulken, vampyr og monster. Jeg kjøpte inn skikkelig ansiktsmaling og lagde godteribøtter av tomme isbøtter kledd i sølvpapir.

I fjor gikk jeg til innkjøp av gresskar som jeg sirlig skar ut. Og jeg bakte oransje muffins og lagde rød blodsaft.

 


 

I år har jeg gått helt bananas og handlet inn fire gresskar, spindelvev, ansiktsmaling, oransje muffinsformer, edderkopp-isbiter og kostymer til hele familien.

Kostymene har jeg kjøpt på nettbutikken CoolStuff. Her finner du unike, morsomme, kule, rare og skumle kostymer og tilbehør til både barn og voksne, til helt greie priser. For det er jo unektelig ganske gøy å forberede halloween når man har barn i hus.

Barna har fått plukke ut kostymer selv. Seksåringen var ikke i tvil. Han skulle være ninja. 


Hiah.

 

Femåringen overrasket i år. Jeg så for meg noe sånt som zoombie cheerleader, skjelett-ballerina eller spøkelse. Men nei, hun ville være engel.

 



 

Jeg får endelig oppfylt min hemmelige drøm om å få være Maleficent for en dag. Oooh, jeg digger den dama og jeg elsker filmen. At Angelina Jolie har hovedrollen er heller ikke noe minus. 


Maleficent in the making. 

 


 

Og mannen ... jeg hadde sett for meg noe ala Batman. Eller kanskje en Stormtrooper. Noe stramt med kappe. Men mannen la sin elsk på denne tegneseriedressen. 


Her er han for øvrig i ferd med å få seg en skikkelig overraskelse. 

 

Men jo da, dressen var kul den. Og da jeg fikk overtalt den søte engelen til å være rampete spøkelse-engel, ble kvelden komplet. 

Er det halloween snart, nå?




Sjekk her a, mamma! 



Eller hva med en Maleficent-ninja!



Bare så du ikke tar feil, dette er altså meg, Ikke Angelina. 

 

Nå gleder jeg meg skikkelig til halloween. Og for å svare på spørsmålet i tittelen: Ja takk begge deler. Jeg lar ikke en anledning til å kle meg ut sammen med barna gå fra meg. 

Hva mener du? Halloween eller julebukk? Og har du kostyme klart til den 31. oktober?

 

PS: For flere oppdateringer fra våre halloween-forberedelser, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Husker du no excuse mom? Nå innrømmer hun at det finnes unnskyldninger likevel

Husker du Maria Kang? Moren som hisset på seg mødre over hele verden da hun postet bilde av seg selv i undertøy bare åtte måneder etter hun hadde født sitt tredje barn, med teksten: What?s Your Excuse?

 



 

Jeg var en av de som ble provosert over bildet. Ikke av hvordan hun så ut, det er selvfølgelig helt supert at noen ser så bra ut etter å ha født barn, men jeg likte ikke holdningen hennes. Jeg syns generelt det er veldig irriterende med sånne mennesker som tror at bare fordi de har fått til noe, så bør alle andre klare det samme.

Som for eksempel folk som har gått ned i vekt, og som dermed mener at alle andre burde klare det samme, uten å være åpen for at andre folk har helt andre utfordringer. Eller folk som uten problem sjonglerer både jobb, hus, barn, oppussing, middagslaging og kakebaking, og som mener det kun skyldes latskap når andre ikke klarer eller prioriterer å holde det samme tempoet.

Når det gjelder kropp, er det mange grunner til at mange av oss ikke ser ut som fitnessmodeller. Det kan være sykdom, stress, personlige problemer, helt andre prioriteringer og verdier og så videre. Maria Kang hadde tidligere en holdning om at bare du vil, så får du det til. Men nå har hun skjønt at det ikke alltid stemmer. For livet kan være særdeles lunefullt.

Noexcusemom har nemlig gått opp i vekt etter å ha blitt separert fra mannen sin. Hun skriver på Instagram-profilen sin at hun har slitt med både stress og depresjon, og at det har hindret henne i å nå målene hun hadde. Forrige uke postet hun et bilde av seg selv, slik hun ser ut nå. 

 



 

«Jeg er på ingen måte ute av form», skriver hun. «Men jeg er definitivt streng med meg selv fordi jeg sjelden ser overflødig hud, cellulitter, muskler eller størrelser større enn en 2 på magasincover. Jeg har alle disse tingene.»

Da hun tok bildet over her, hadde hun nettopp spist en donut. Hun hadde ikke trent på fire dager og var trøtt og sliten.

«Dette er et helt naturlig bilde med absolutt ingen retusjering, ingen forberedelse og ingen skam. Jeg begynner å finne min skjønnhet igjen, jeg oppdager min styrke igjen, og jeg lærer på nytt hva det betyr å være modig, dristig og kompromissløs om hvor jeg er i mitt livs reise», skriver hun. 

Hun beskriver også hvordan hun forberedte seg til fotoshoot for noen år siden. 10 til 12 uker før en shoot, begynte hun på diett. To uker før, økte hun kardiotreningen og reduserte karbohydratene. En uke før, begynte hun å forberede hva hun skulle ha på seg, ta ansiktsmasker og manikyr. På selve dagen gjorde hun alt hun kunne for å bli kvitt overflødig vann fra kroppen, og sørget for at shooten var på morgenen før hun spiste.

Dette får meg til å lure: Blir vi egentlig noen gang fornøyd? Maria Kang så helt fantastisk ut da hun tok no excuse-bildene.  Likevel følte hun at hun måtte forberede seg i flere uker før hun tok bilder. De fleste av oss vil nok hevde at hun ser helt smashing ut i dag også. Likevel har hun selv komplekser for løs hud på magen, cellulitter og noen ekstra kilo. Er det ikke ofte sånn? At de som ser bra ut, også er de som har mest komplekser?

 


 

Jeg ønsker ikke å hovere over at Maria Kang har gått opp i vekt. Jeg syns hun er minst like flott nå. Jeg syns det er utrolig tøft av henne å innrømme at hun tok feil. Jeg skulle ønske flere var som henne. Jeg skulle ønske flere av oss klarte å akseptere og respektere forskjellene blant oss, og huske på at vi aldri skal dømme andre mennesker utfra vårt eget standpunkt. Enten det gjelder kropp, hus, hjem, kakebaking, jobb, trening. For det som virker enkelt for deg, kan nemlig være veldig vanskelig, om ikke helt umulig for andre.

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos og vår uperfekte verden, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Tusen takk!

Jeg har blitt utfordret. Utfordret til å skrive et innlegg der jeg deler all ros og skryt jeg får her på bloggen.

 


 

Det ble litt laber stemning her for et par uker siden, da jeg postet innlegget Mødre som hetser barn på nett. Det var et viktig innlegg, absolutt. Innlegget var en del av P3s kampanje Hata på nett, og hele den uka handlet mye om netthets.

Så dukket Yvonne opp i kommentarfeltet. Jeg aner ikke hvem Yvonne er, men hun etterlyste at vi bloggere også deler de positive tilbakemeldingene vi får:




 

Og Yvonne, du har helt rett! Det er dessverre altfor lett å henge seg opp i alle de negative tilbakemeldingene man får. Det er de som gnager, det er de som irriterer og det er de som får mest oppmerksomhet. Og så glemmer jeg helt at jeg daglig også får en hel haug med positive tilbakemeldinger. Får man ti positive og én negativ tilbakemelding, er det den negative man husker best.

Men sånn kan det ikke være. Her er et lite knippe av de positive tilbakemeldingene jeg har fått nå i det siste:

 
































 





 





Tusen takk til alle dere som sender meg mailer, både lange og korte. Takk til alle som legger igjen hyggelige kommentarer på bloggen og rundt om i sosiale medier. Takk til alle som roser meg i mammaforum og diskusjonsgrupper. Takk til dere som ringer meg bare for å fortelle meg at dere liker det jeg skriver. Og takk til dere som stopper meg på gata for å si takk. Dere betyr så uendelig mye, og jeg tar til meg hvert eneste ord!

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos og vår uperfekte verden, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Middagsbordet har blitt en kamparena

I morgen skal jeg på God morgen Norge og snakke om barn og mat. Middagsbordet er for mange småbarnsforeldre alt annet enn en arena for kos og samvær med familien. Isteden er det blitt en kamparena der foreldrene stresser med å få barna til å sitte stille og spise sunt og nok.

Children eating pancakes

Vi ønsker oss alle perfekte barn. Pene, smarte, flinke barn med fint, glansfullt hår og matchende klær i lik fargetone. Barn som gjerne ligger litt over snittet i klassen, som tidlig viser hvilke talenter de har og som spiser fisk og gulrøtter uten å rynke på nesa.

Det er fint å oppdra barna sine til å bli både smarte, flinke og altetende. For all del. Men problemet oppstår når ambisjonene og forventingene om det perfekte barn blir så høye at vi sliter oss helt ut på veien. Når det ikke er rom for litt slækk.

 

Ta middagen, for eksempel. Som jeg har skrevet om tidligere, viser en undersøkelse Respons Analyse har gjort blant småbarnsforeldre på vegne av Mills, at hele 1 av 3 småbarnsforeldre stresser rundt måltidene, og spesielt rundt middagen. Og for ordens skyld, jeg har tidligere hatt et samarbeid med Mills og lanseringen av Matro-spillet

Foreldrene med barn fra 0 til 6 år oppgir at de blir stresset av at barna ikke liker maten, av at barna ikke spiser nok, av at barna ikke får i seg nok sunn mat, av at barna ikke vil smake på ny mat og av at barna ikke sitter i ro under måltidet.

Men kan vi egentlig forvente at så små barn skal like all maten de får servert? Kan vi forvente at en to, treåring sitter i ro under måltidet? Som mamma til to barn under seks år, vet jeg at det blir mye heisan og hoppsann under middagen. Vannglass går i gulvet, det rynkes på nesen og utstøtes dramatiske «Blæææ» ved synet av visse grønnsaker, barna krangler, de stikker hverandre i armen med gaffelen og minst ett barn, som regel begge, må alltid tisse og klappe litt på katten i løpet av måltidet.

Er det i det hele tatt mulig å ha Instagram-perfekte middager hver dag der barna legger fra seg iPaden og setter seg til bords så snart mamma roper at maten er ferdig? Middager der alle sitter pent på stolen sin, spiser fisk og gulrot, snakker med innestemme og forteller på tur, uten å avbryte, hva de har opplevd i barnehagen, på skolen og på jobben? Vel, noen klarer det kanskje, men flertallet vil nok føle at de jobber mot strømmen når de prøver å realisere forventningen om det perfekte måltid. Så vi styrer og stresser, bestikker og truer. Etterpå kommer den dårlige samvittigheten og følelsen av at man er en dårlig forelder som ikke klarer det alle andre tilsynelatende får til.

I den samme Mills-undersøkelsen, kommer det også fram at 2 av 3 småbarnsforeldre oppdrar barna sine like strengt eller strengere enn hvordan de selv ble oppdratt rundt måltidssituasjonene. 1 av 3 barn mellom 0 og 3 år får ikke forlate bordet før de er ferdig med å spise. Selv om dagens foreldre på de aller fleste områder har løsnet på de strenge reglene og disiplinen tidligere generasjoner praktiserte i barneoppdragelsen, henger vi altså litt igjen når det gjelder måltidsregler.

Dessverre er det ofte sånn at jo mer vi stresser med å få barna til å sitte stille og spise riktig og nok mat, jo vanskeligere blir det. Det tror jeg de fleste småbarnsforeldre kan skrive under på. For er det noe barn lukter på lange avstander, så er det at mamma og pappa er stresset.

Hva om vi i stedet kaster de utdaterte måltidsreglene over bordet og i stedet gjør måltidet til en hyggelig stund, både for barna og for de voksne? Hva med å få litt glede og lave skuldre inn? Jeg tror, kun basert på min ekspertise som mamma, at dersom vi klarer å slappe litt mer av og senke forventningene rundt middagen, så vil det meste gå seg til av seg selv. Min erfaring er at når stress, mas og regelrytteri byttes ut med trivsel og glede, spiser barna automatisk mer, de smaker på flere retter, det blir færre krangler, barna kommer når maten er ferdig (vel, i hvert fall noen ganger) og de sitter gjennom hele måltidet fordi de koser seg under middagen.

Barn har gjerne perioder der de ikke spiser brokkoli og gulrot, eller fisk eller noe i det hele tatt, annet enn pasta. Jeg tror ikke det hjelper det minste å presse dem til å spise mat de ikke vil ha. Jeg tror heller ikke det er noen krise om barna ikke får i seg fisk, grønnsaker og avocado hver dag. Mine barn har levd flere måneder på kun makaroni og ketsjup. Det gikk fint det og. I dag spiser de både fisk og grønnsaker.

Det er ingen tvil om at mathysteri, kroppsidealer og spiseforstyrrelser henger tett sammen. Barna våre kommer tidlig nok til å bli utsatt for både mat- og kroppspress. La oss nå i hvert fall gi dem et godt og avslappet forhold til mat mens de ennå er små og vi fortsatt kan påvirke dem. La oss vise dem at normal sunn hverdagsmat er glede og kos og ikke bare regelrytteri, næringsstoffer og kalorier.

Følg med på God morgen Norge i morgen, tirsdag ca. klokka 08.40.

Les også: Når sunt blir usunt

 

 

PS: For flere oppdateringer om barn og mat, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

 

 

hits