hits

november 2012

Sm skjerm-slaver

Jeg rister p hodet og rynker pannen nedover. Hvordan er det mulig? Hvordan kan foreldre la barna sine sitte foran tv-en og pc-en i flere timer hver dag? Det er jo nrmest omsorgssvikt. Ja, nr jeg tenker etter vil jeg faktisk g s langt som si at det er akkurat det det er. Omsorgssvikt. Barn skal ikke sitte foran en skjerm hele dagen. De skal ut og leke. Eller ned p gulvet. Ut av senga. Ned fra sofaen. Vekk fra skjermen.

De to barna i flyraden ved siden av meg sitter med nesa nedi hver sin brbare dvd-spiller. Moren sitter i setet inn mot veggen og sover. Burde ikke hun lese en bok med dem? Eller gitt dem tegnepapir og fargestifter? Skjnner hun ikke at barna blir dumme av sitte paralysert foran skjermen og se p disse idiotiske barnefilmene om og om og om igjen.

Jeg rister p hodet. Drlige foreldre.

Jah. Slike gutter det vil gamle Norge ha.

Nei, snn skal ikke mine barn ha det. Aldri om de skal bli skjermavhengig. Tror faktisk ikke de skal f sin egen pc en gang fr de absolutt m for f gjort skolearbeidet. Kanskje de skal f se barne-tv. Ja, det m de vel f lov til. 20 minutter barne-tv fr de legger seg. S langt kan jeg strekke meg. For jeg skal i hvert fall ikke ha overvektige, late, apatiske barn. Jeg skal ha friske, sunne unger med rde kinn og masse energi.

 

***

Det er fire r siden jeg satt p flyet og filosoferte over sm skjerm-slaver, drlige foreldre og omsorgssvikt.

N vet jeg rett og slett ikke hvordan mine foreldre overlevde smbarnstiden uten pc, i-pad, You Tube og opptil flere barne-kanaler p tv-en.

Opp spisebordet foran pc-en. Fint det...

Det frste jeg gjr nr barna vkner mellom fem og seks en gang, er skru p tv-en og legge meg og slumre p sofaen en halv times tid.

Mamma, jeg er sulten.

H? Hvem er du? Hor kommer du fra?

Jeg er helt i rska.

Jeg er sulten, mamma.

Ja, vi skal snart lage frokost. Mamma skal bare slappe av bitte litt til. Se, Fantorangen p tv. Han er morsom. Han er oransje..."

Et kvarter senere blir jeg vekket igjen. Lillesnuppa krabber opp p magen min og stirrer ned p meg med store, sultne ynene.

Ja. Ja visst. Frokost, ja.

Jeg river meg opp og tusler ut p kjkkenet. Ser p klokka p mobilen. Kvart p seks bare. Jeeeeez. Altfor tidlig.

Plasserer de to sm, sultne munnene med spisebordet og setter hver sin skl med Weetabix foran dem.

Mamma. Lazy Town. Vi vil se Lazy Town!

Lillemann vifter med skeien over hodet.

Jeg orker ikke protestere. For det frste tiltaler tanken meg. Sportacus er absolutt ikke s dum i sin stramme, bl trikot. Dessuten er jeg livredd for starte et trassanfall s tidlig p morgenen. Det vil velte hele resten av dagen.

Ok, sier jeg svndrukken og henter den brbare pc-en. Planter den p bordet foran dem og finner frem Lazy Town p You Tube. Gnir meg i ynene og henger slapt over bordet mens jeg mater Lillesnuppa og svarer slvt: Ja, se der trener Sportacus. Oj, jammen lper han fort, ja, til Lillemanns stadige og glade utbrudd.

Etter maten har jeg to valg. Eller, tre egentlig. Jeg kan dusje med barna lpende inn og ut baderomsdra uten lukke den etter seg s det blir iskaldt i hele rommet, og vaske hret i kaldt vann fordi barna skrur p krana i bideet, hvilket pvirker vannet i dusjen

Eller jeg kan sette dem foran tv-en og ta en god, varm dusj helt for meg selv.

Det tredje alternativet er ikke dusje i det hele tatt, men det har jeg praktisert i over ett r n, og nr barna endelig er s store at jeg faktisk kan ta meg en dusj, p den ene eller andre mten, er det egentlig ikke aktuelt g udusjet p jobb lenger.

Fram med i-padden, p med tv-en. 

***

Jeg stikker det vte hodet mitt ut av badedra 20 minutter senere.

Lillemann, kom og kle p deg. Og s skal du pusse tenner. Ingen svar.

Lillemann! Kom og f p deg klrne og puss tennene dine!

Fortsatt ingen svar.

Jeg kikker ut i stua. Lillemann sitter i sofaen og ser p tv. Akkurat der jeg plasserte ham. Jeg finner fram klrne hans og tar dem med ut i stua.

Er det gy, spr jeg og nikker mot skjermen. Intet svar.

Ok, jeg kan rive han ut av den apatiske transen, vekke monsteret og bruke en halv time p krangle om hvilken sokk vi skal ta p frst og hvilke bukser han skal ha p seg i dag. Eller jeg kan bare kle ham foran tv-en.

Jeg velger det siste.

Henter tannbrsten fra badeskapet, tar p tannkrem og pusser tennene hans i samme slengen.

Samme prosedyre med lillesster. Bare avbrutt av at vi m flytte i-padden fra den ene hnda til den andre nr vi tar p genseren.

Voila. To barn klare for dagmamma og barnehage og ett stykk nydusjet og ren mamma. Dog med litt drlig samvittighet for ha brukt tv-en som barnevakt. Igjen.

Lover meg selv at det bare er en periode, og at s snart barna blir litt strre, skal vi slutte med tv og andre typer skjermer hver morgen…og ettermiddag…og kveld… Og p flyet, p toget og p restaurant. Ja, og s i bilen.

Bruker du tv, pc-spill, i-pad eller You Tube som barnevakt? Og hvor mange timer hver dag?

 

 

 

 

 

 

Trives som tjukk

I siste nummer av Henne er jeg intervjuet sammen med Christine Koht og Karin Bjrset Persen, forfatter av boka Julebrevpikene, om julestress og prestasjonsangst, eller rettere sagt, mangel p sdan.

Henne, desember 2012

Vi er p full fart inn i den tiden av ret der kravene om vre perfekt florerer. Vi skal servere hjemmebakte julekaker, lage julepynt med barna og pakke inn gavene p nye og spennende mter. I tillegg skal vi se helt fantastisk ut og alle p julebordet skal bare si wooooow nr vi svever inn drene i ny kjole.

Som mange sikkert har ftt med seg, gikk Christine Koht ned 25 kilo p tre r. Hun trodde hun skulle bli mer lykkelig som tynn.

Jeg ville bli kul og deilig som de andre i tv-bransjen,

sier hun til Henne.

Men planen slo helt feil. I stedet for bli lykkelig, ble hun selvopptatt og overlegen.

Hva gjorde Christine da? Jo, hun ga blanke i alle timene hun hadde svettet seg gjennom p treningsstudioet, alle de gode kakene og all sjokoladen hun hadde forsaket i tre r for n mlet sitt om bli tynn. Hun bestemte seg for bli tykk igjen. Det brukte hun fire mneder p.

Jeg har aldri hatt det bedre,

sier hun n.

Jeg stresser ikke mer, har flere ideer, har fred i hjertet, er mer til stede, lager bedre mat, leser flere bker, ler mer, koser mer, fler mer og er enormt harmonisk.

Og da tenker jeg: gud, s deilig. Tenk s deilig bare gi blanke i hele kroppshysteriet og alle skjnnhetsidealene. Skulle nske jeg var like flink.

Det er jeg dessverre ikke. Jeg gikk opp? (herregud, tr jeg skrive dette da? Jeg har jo knapt fortalt mannen hvor mye jeg egentlig gikk opp)? Vel, jeg gikk opp tjue kilo i frste svangerskap. Gikk ned igjen ti etter ett r. S ble jeg gravid igjen og gikk de ti kiloene rett opp igjen. Pluss litt til?

Dessverre er jeg ikke av dem som ammer meg slank heller. Alle barselgrupper har vel en ammende mor som sitter og mumser kake med babyen koblet p puppen, og du kan formelig se hvordan babyen suger de ekstra kiloene av henne uten at hun trenger lfte en finger for det.

Jeg har ofte tenkt at jeg burde gi faen. Jeg har en mann som ikke bryr seg nevneverdig om de ekstra kiloene.  I hvert fall sier han det. Han har, etter noen r sammen med meg, lrt seg hva han br si og ikke br si. Men jeg tror faktisk han snakker sant akkurat her.

Jeg har to barn som syns jeg er den beste og peneste mammaen i hele verden uansett hvilken klesstrrelse jeg bruker.

Likevel klarer jeg ikke helt slappe av fr jeg har gtt ned de kiloene jeg har gtt opp. Jeg er forfengelig. Det m jeg bare innrmme. Veldig forfengelig til tider. Og hadde det vrt enkelt g ned, s hadde det vrt greit. Da hadde det bare vrt gy. Men det er det ikke.

Jeg trener, lper, puster og peser. Jeg har prvd VGs vektklubb (det var en total fiasko), lavkarbo (funket for s vidt, men mistet all energi og hadde alltid vondt i hodet) og Middelhavsdietten, hvilket egentlig er midt i blinken siden vi bor i Spania.

Og det er vel p sistnevnte diett jeg har funnet min plass. N har kostholdet blitt en vane og vi spiser det samme hele familien. Vekten gr ogs sakte, veeeeldig sakte, men sikkert ned.

Problemet mitt er at jeg er s glad i kaker. Jeg kan klare meg fint uten bde fete sauser til middagen, sjokolade og andre stsaker. Ikke noe problem. Men vift en brownie under nesa mi, eller et stykke ostekake eller en kanelsnurre, s har jeg tapt.

All re til Christine Koht. Hun er mitt forbilde. Selv om jeg aldri i verden kommer til g opp igjen med vilje de kiloene jeg har strevet meg ned.

Gikk du opp da du var gravid? Jeg skal ikke sprre hvor mye :-)  Men bryr du deg i s fall om det? Og hvis du har gtt ned igjen, syns du det var lett eller vanskelig?

 

 

Deprimert i Oslo

”h herreguuuud, jeg er s stressa alts. Det er s mye gjre med den masteroppgaven. Og i tillegg driver Johann og styrer hele tiden. Assa, jeg tror kanskje han kommer til g fra meg”.

De to andre venninnene nikkerforstelsefullt Den ene legger hnda si over den stressa jenta sin hnd og ser p henne med store, bl yne.

”Jeg skulle s gjerne vrt hos deg. Det er bare det at tiden strekker ikke til. De forventer at jeg skal jobbe overtid hver dag p jobben, og i tillegg passer jeg hunden til mamma n. Vet dere, sjefen ringte meg i gr kveld klokken tte og lurte p om jeg kunne komme p jobb. Frekt alts”.

Jenta mper og kaster hodet bakover s de lyse lokkene danser i nakken hennes.

”Og jeg kan jo liksom ikke si nei heller. Vil jo vise at jeg er engasjert”.

Jeg nipper til kaffen min. Ute tar et alvorlig vindpust tak i det vte, morkne hstlvet som dekker bakken og sender det opp i gulbrune virvler langs vindusruten p kafeen.

Jeg tar opp igjen boka og leser et par avsnitt.

”Hvordan kunne du bli s full”, sier hun som er s stressa p grunn av masteroppgaven sin.

”Du drakk jo nesten ingen ting”.

”Nei, men nr man gr p antidepressiva skal det nesten ingen ting til heller, vennen min”, sier hun som ble veldig full, med en alvorlig mine.

Jeg legger ned boka. Hvor gamle kan de vre? Midten av tjuerene kanskje?

Samtalen gr videre inn p mannfolk. De diskuterer ekser, nvrende forhold og framtidige forhold.

”Han gjorde aldri snn med meg. Snn som han gjr med Charlotte. Han s aldri p meg med det blikket”, sier jenta som ble s full p antidepressiva.

”Nei, men det gjr aldri Tomas med meg heller. Det er liksom bare…hallo liksom…ikke mas p meg a. Han vil bare vre i fred”, sier jenta med de store, bl ynene.

Hun tar en bit av brownien sin.

”Vil du ikke ha”, spr hun og skyver fatet mot jenta med masteoppgaven.

”Nei, jeg skal ned noen kilo, Har begynt trene n da. Man m passe p, ikke sant? Plutselig sitter vi der og er 30 r uten fremtid. Og plutselig er vi for gamle til f barn”.

Jentene nikker i takt og synker liksom sammen til n masse over bordet.

”Det er bare dra p Storken, sier den deprimerte”, og tenker p fertilitetsklinikken i Kbenhavn. Der enslige jenter kan dra og bli gravide.

Jeg tar en ny slurk av kaffen min. Noen ganger savner jeg ungkvinnelivet. Da jeg bodde i Oslo og kun hadde meg selv tenke p. Da jeg kunne g p kaf lrdag morgen og drikke kaffe og lese Magasinet. Da jeg kunne sove helt til klokka sju hver morgen. G p byen hver helg, eller midt i uka hvis jeg ville. G p jobb etter bare et par timer svn uten at noen kunne se det p meg. Drikke rdvin med venninner og shoppe klr for penger jeg ikke hadde, for s leve p knekkebrd og posesuppe til neste lnning.

”Jeg sendte han en melding p Facebook i gr da. Men han har ikke svart enn. Og s la han ut en statusoppdatering i dag tidlig, s jeg vet han har vrt inne og sett meldingen min. Det er bare s…rttent. Han kunne ha svart, ikke sant?”

Jeg samler sammen boka mi, tmmer kaffekoppen og slenger p meg jakka.

Jeg har det egentlig ganske greit likevel, tenker jeg. Selv om jeg bruker to mneder p lese ut en skarve bok. Selv om mannen gr meg p nervene og barna daglig prver overg hverandre i slite meg ut.

”Nei, jeg m g, hrer jeg jenta med masteoppgaven si bak meg i det jeg pner dra.

”Jeg har time hos psykologen kvart p. Han er forresten driiiitkjekk. De flotte ynene”.

Den kjlige vinterlufta slr imot meg.

Jeg tar opp telefonen og ringer hjem til Spania. N styrer de nok p med middagen inne p kjkkenet hele gjengen, tenker jeg og sender varme tanker til de tre venninnene.

Hper de finner ut av det.

Hender det du nsker deg noen barnlse r tilbake i tid? Hva er det du savner mest fra den tiden? Og hva savner du ikke?

Skritt-sabotr

Opp st, ut og g.

Jeg str midt p stuegulvet og marsjerer rundt i sirkel med hye knelft. Armene pendler i spisse vinkler p hver side. I bakgrunnen strmmer korpsmusikk fra hyttalerne.

En, to, tre, fir.

Ut g med et flir.

Hy og rank som et kirkespir.

En, to, tre, fir.

Lillesnuppa reiser seg nlende opp. Smiler og ler av mamma som marsjerer rundt. Hun klapper takten med klissete hender.

Ikke bare krabbe, Lillesnupp. Opp g n. Jeg vet du kan.

Se der ja, lille snupp. Og s setter du den ene foten foran den andre. Se p mamma n.

Holde takten,

i kosedrakten.

Steg for steg fram skal vi g,

slik at mor og far ikke bre deg m.

Men Lillesnuppa bare ler og setter seg ned igjen. Krabber noen runder mellom de marsjerende fttene mine fr hun setter seg p rumpa. Tror tydeligvis jeg driver med noe form for underholdning.

Lillesnuppa har blitt 19 mneder. Jeg har bare sett henne g ved to anledninger. Begge gangene var det kun snakk om to sm, vinglete skritt fr hun satte seg rett ned p rumpa og krabbet videre.

Dagmammaen hennes forteller at hos henne gr hun som en virvelvind. Hun har til og med fanget det p video. Og godt er det, ellers hadde jeg ikke trodd p det.

Men hvorfor gr hun bare hos dagmammaen og ikke hjemme? Hva er dette for noe?

Her om dagen fikk jeg svaret. Jeg stod p kjkkenet og lagde middag. Barna lekte i stua. P vei ut til gangen for hente handleposene, kastet jeg et kjapt blikk inn i stua. Det var da jeg s det:

Lillesnuppa krabber bortover gulvet ved stuebordet. Hun kikker seg rundt. Plutselig reiser hun seg opp. Str med armene litt ut fra kroppen, som om hun prver finne balansen. Og da… Plutselig… Helt ut fra intet, kommer storebror stormende inn bakfra. Hvor han kommer fra, har jeg ingen anelse om. Fra bak bordet? Fra under sofaen? Han lper mot snuppa, gir henne en puff p skulderen, s hun ramler over ende. S lper han leende videre.

PASS! Flyvende storebror kommer inn fra venstre.

Lillesnuppa lander heldigvis mykt p bleierumpa si. Hun bryr seg ikke nevneverdig. Krabber bare videre mot en brannbil som ligger under spisebordet.

Det var da jeg forsto det. Lsningen p mysteriet. Hvorfor Lillesnuppa bare gr hos dagmammaen og ikke hjemme.

Vi har rett og slett en skritt-sabotr i huset.

Hvor gamle var dine barn da de begynte g? Har du opplevd at eldre ssken har sabotert gtreningen?

Sinna p forundret mann

”Det er et symbol. Skjnner du det? Det er akkurat det det er. Et symbol”.

Jeg vifter med den svarte bleieveska foran han.

”H?” Mannen klr seg i hodet og trekker opp overleppa en smule. Lillesnuppa sitter p armen hans og dingler med beina.

”Hva snakker du om”, spr han forsiktig. Litt flakkende i blikket. Usikker p hva som kommer.

Er det s vanskelig ta inn den j.... bleieveska nr du har vrt ute med Lillesnuppa?

”Bleieveska! Jeg snakker om bleieveska. Og at du aldri tar den med inn fra bilen. Hver gang jeg skal ut og skal pakke bleieveska, er den borte. Og hvor er den da? H? Hvor tror du den er da?”

Jeg gir han ingen tid til svare fr jeg raskt kaster armen hardt ned mot gulvet s bleieveska treffer gulvet i et mykt klask.

”Den er i bilen! Jah, det er det den er. Den er i bilen, nemlig”, sier jeg og n har pekefingeren sprettet opp p hyrehnda.

”Fordi du har glemt ta den med inn. Fordi du har vrt ute med Lillesnuppa og glemt ta veska med inn fra bilen”.Mannen kikker ned p den svarte bleieveska p gulvet.

”Og hver gang jeg skal ut, og skal pakke den helvetes bleieveska, s finner jeg den ikke. Og s m jeg g ut i bilen for hente den. Hvor mange ganger har jeg bedt deg om huske ta den med inn? H?”

Mannen ser forundret ut og pner munnen for si noe.

”Ganske mange ganger, ikke sant”, fortsetter jeg.

”Og n, n har det blitt et symbol. Et symbol p at du ikke hrer hva jeg sier, at du ikke respekterer meg og at du egentlig driter i hele meg”, sier jeg og kjenner hvordan stemmen begynner rakne p slutten av setningen.Jeg har nettopp lest en artikkel p nett om negative symboler i parforhold. Hadde tenkt vise den til mannen i kveld, ogdiskr fortelle han om vre symboler. Men n er det for sent.Jeg ser p mannen. Han ser p meg. Han pner munnen. Bekymringsrynken mellom yenbrynene kommer til syne. S lukker han munnen igjen. Ser helt forvirret ut.

Den er i bilen. Det er der den er!

Jeg vurderer et yeblikk om jeg skal fortsette og fortelle han om alle de andre symbolene. Om hndkleet han henger over stangen til dusjforhenget og ikke p knaggen etter han har dusjet.

Om kjkkenkluten han bare slenger over krana uten skylle av grtrestene nr han har trket av frokostbordet.

Om sokkene som han vrenger av seg og kaster i skittentyet som sm baller, uten rette dem ut med innsiden inn og utsiden ut.

Men jeg lar det vre. Tar det en annen gang.

Jeg tar bleieveska opp fra gulvet og slenger den over skulderen. Tar Lillesnuppa p den andre armen ogmarsjererut til bilen.

Jeg kjenner hvordan mannen str og ser etter meg fra utgangsdra. Jeg kikker bort p han i det jeg slenger igjen bakdra etter ha spent fast snuppa.

Han heiser skuldrene og holder hndflatene opp. "Hva var dette for noe?" sier skuldrene hans.

Hva var dette for noe, tenker jeg og pruster. pner dra til frersetet og setter meg inn. Det burde du jammen forst. Det er et symbol.

Har du opplevd at sm, irriterende ting i forholdet har vokst seg s store at de har blitt et symbol p noe annet?

 

 

 

Skaper overdrevent hensyn mobbing?

Dette innlegget ble anbefalt av Lesernes VG pvg.no13. november 2012.

Forrige helg var det farsdag i Norge. Men mange barnehager og skoler har sluttet med bde farsdag og morsdag. Det er sttende for de barna som ikke har kontakt med far eller mor. Et av argumentene er at de kan bli mobbet.

Jeg mener dette virker mot sin hensikt og snarere skaper mobbing.

Feliz dia del padre. Her i Spania lager barna fortsatt farsdags- og morsdagskort i barnehagen og p skolen. Millioner av sm spanjoler kommer stolte hjem og hedrer sine foreldre med hjemmelagede kort.

For hva lrer vi egentlig barna vre nr vi setter pekefingeren over lukkede lepper og brster alt som er annerledes under teppet. Hva lrer egentlig barna nr vi voksne for en hver pris unngr ta i det som er annerledes og litt vanskelig?

Vi fremmedgjr det. Vi signaliserer at dette er feil, snn skal det ikke vre.

Det skaper mobbing.

Jeg var det frste skilsmissebarnet i min klasse. Og jeg har vokst opp store deler av barndommen med kun en forelder til stede. Da klassen skulle lage morsdags- og farsdagskort, lagde jeg kort til hunden min. Jeg ble ikke sret av det. Jeg flte meg ikke ille til mote, ikke annerledes eller ekskludert. Det var bare snn det var. Og hele klassen var inneforsttt med det. Jeg tror egentlig ikke de tenkte s mye over at jeg hadde en annerledes familiesituasjon. Aller minst jeg selv.

For noen r siden var det en skole i Norge som forbd barna ha p nisselue p juleavslutningen. Det kunne stte de som ikke feiret jul. Fingeren over leppene og hele den norske julefeiringen under teppet.

Vi lrer ikke barna vre toleranse og empati ved gjemme bort og fremmedgjre det som er annerledes.

Jeg tror p penhet. P forklare barna, p deres niv, hvorfor ting er som de er.

La barna f ta del i livet. Hele livet. Helt p virkelig. '

Trine har ingen mor, Truls har en onkel med ett ye og Nora er muslim. Familien til Hkon har ikke juletre, Else har dysleksi og Mohammed har en mor som ikke spiser karbohydrater.

Snn er livet. Alle barn er forskjellig, alle barn kommer fra forskjellige familier med sin helt unike historie, kultur og tradisjon. Og hipp hurra for det.

Noen barn syns sikkert det er leit at de har det slik de har det. Men skal man virkelig skne barna fra alle vonde flelser? Og hva gjr det med barna rundt dem, nr det stygge, det dumme, det slemme og det annerledes bare hysjes ned. Det blir en elefant i rommet. Alle vet at den er der, men ingen snakker om den.

Det skaper mobbing.

Norge har et mobbeproblem i skolen. Kan en av rsakene vre overdrevent hensyn og fingeren over leppa? Hva om vi lrte barna vre at annerledeshet er naturlig?

Ja til mangfold og toleranse, bde nr ting er godt og vondt.

Hva syns du? Br vi skjerme barna mot det som er annerledes, eller tror du vi kan redusere mobbing ved gjre det som er annerledes naturlig?

Kodeknekkerne

Mannen min og jeg ser p hverandre og nikker og smiler der vi str p kjkkenet og lager middag. I sofaen sitter Lillemann med smokken sin og ser p tv.

Jess, vi har knekt koden. N vet vi hvorfor Lillemann s ofte fr et raserianfall rett fr middag. Han er sliten. S hvis vi dropper handleturen rett etter barnehagen og lar han f sitte ti minutter i sofaen foran tv-en med smokken sin, da blir ettermiddagen s fin. Med en rolig og harmonisk Lillemann.

Og snn fortsetter det. I hele tre dager kikker mannen min og jeg p hverandre og nikker og smiler mens vi lager middag.

Skal vi lese Postmann Pat? Nehei, ikke det , nei.

Men den fjerde dagen var helvete ls igjen. Den lille kroppen ville ikke sitte i sofaen. Og absolutt ikke se p tv. Og neimen om han skal ha smokk! Jeg prver med bker, musikk og kos, men bkene flyr veggimellom. Det samme gjr smokken. Og jeg fr beskjed om komme meg vekk. Han skal ha sitt obligatoriske ettermiddags-raseri.

Hva var det som skjedde? Vi hadde jo knekt koden? Hadde vi ikke?

P samme mte er det med den alltid blomstrende sskenkjrligheten. Hvis de to sm fr litt tid hver for seg i helgene, ja da slutter de sl og kaste bker p hverandre. Hver lrdag formiddag tar mannen den ene jeg den andre. Alenetid. Det er viktig. Det har vi lest. Og jammen hjelper det. To helger p rad er det fred og ro i heimen. Ingen slssing, ingen dytting, ingen hyling eller ”Mamma, mamma, lillesster lugga meg”.

Men s var de fredelige helgene historie, og kranglingen inntok nok en gang Casa Kaos. Hva var det som skjedde? Vi hadde jo knekt koden!

Jeg vet ikke hvor mange kvelder mannen og jeg har sittet og diskutert og analysert vre forsk p kodeknekking:

Hvis vi legger dem klokken sju, da sover de helt til halv seks neste morgen. Men hvis vi legger dem halv tte, da sover de til seks. Og hvis vi tar Lillemann p do fr vi legger oss, ja da sover han enda lenger. Og hvis de kun fr en times formiddagslur, i stedet for halvannen time, da kan vi legge dem sju, og de sover helt til halv sju, kanskje til og med kvart p sju hvis vi tar Lillemann p do fr vi legger oss.

Sov godt, lille venn.

Og vi sover og koser oss hele natta, i fire dager. S vkner Lillesnuppa klokka fem igjen. Og vekker Lillemann. Og s er det morgen.

Nmmen, ikke ta den av deg da! Vi var jo enig om at du skulle ha p deg den t-skjorta i dag.

Og hvis vi legger fram klrne de skal ha p seg kvelden fr, etter ha gitt dem to valg: ”Vil du ha p den rde genseren med Mikke Mus, eller den grnne med striper i morgen?” Og s: ”Se n. N legger jeg klrne dine her. De skal du ha p deg i morgen. Ok?” Og s nikker de og alt er helt fint.

I fem dager. Den sjette dagen nekter de plent kle p seg igjen. Lper rundt nakne i stua mens de kaster klrne rundt seg. Igjen m jeg bruke makt for i det hele tatt f p dem klr. Hvilket resulterer i to sure unger ved frokostbordet.

Og da Lillesster begynte kaste mat p gulvet, snakket vi lenge og vel om hvordan vi skulle lse det. N har vi prvd dra stolen hennes vekk fra middagsbordet. (Funket i en hel uke). Vi har prvd ta matfatet fra henne (funket i to dager) og bare overse henne. (Funket ikke i det hele tatt).

Og jeg nevner i fleng:

  • Synge ”Puss, puss s fr du en suss” og kjpe Postmann Pat-tannkrem mot tannbrsteskrekk.
  • Belnne god oppfrsel med gullstjerner p kjleskapet, noe de begge synes var kjempestas i over en hel uke, men n bare sier ”Nei!” nr jeg lokker med at de kan f en stjerne hvis de oppfrer seg fint.

Funket som bare det i en uke. Men n...nei. Gullstjerner er for pyser.

  • Alltid gi dem to alternativer. Det har jeg lest skal dempe raserianfallene, fordi de fler at de blir tatt p alvor. Det funker av og til, men som regel ikke. De er blitt s store at de kommer p andre, helturealistiskealternativer som g i barnehagen i underbuksa, drikke vann fra katteskla og brste tennene med kaviar.
  • Si fra i god tid fr vi skal g, slik at de kan forberede seg godt og avslutte det de holder p med. Sette meg ned i barnas hyde, se dem rett inn i ynene mens jeg snakker slik at jeg er sikker p at jeg har deres hele og fulle oppmerksomhet. Det funker i kanskje tre av ti tilfeller. De resterende gangene blir de like overrasket hver gang nr vi skal g.

Men jeg gir ikke opp. For en dag, en vakker dag, skal jeg knekke koden. Fram til da fr jeg bare smre meg med tlmodighet og teste ut nye metoder for f harmoniske barn.

Hvorfor er det snn at det som funker den ene dagen, ikke funker i det hele tatt den neste. Har du knekt koden?

Babybok blues

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt at i kveld, i kveld, eller til helgen, da skal jeg ta fram barnas babybker og fylle dem ut med snirklete skrift og fine bilder.

Jeg tenkte egentlig mest p det de frste mnedene etter Lillemann ble fdt. S ble det sjeldnere og sjeldnere, helt til Lillesnuppa gjorde sin entr.

Da kom tanken tilbake igjen. For det har nemlig blitt med tanken. Jeg har tatt vare p ultralydbilder, armbnd fra sykehuset, lappen som var klistret p den lille sykehus-babysengen med kjnn, hyde og vekt, utskrift av grafene som viser fremgangen under fdselen, alle kortene og hilsningene, og jeg har kjpt inn ste klistremerker til pynte sidene med.

Jeg skulle lage en snn koselig bok til hver av dem med informasjon om nr de tok sitt frste steg, frste ordet de sa, hvilke nattasanger vi sang og hva som var favorittkosedyret. Og s skulle jeg klistre inn alle de fine yeblikksbildene jeg har tatt.

Det samme med bryllupsboka vr. Den rde, fine boka med roser p som skulle passe p alle de fine minnene fra den store dagen.

N blir Lillemann tre r om tre uker, Lillesnuppa er halvannet r og det er over to r siden vi giftet oss. Ikke husker jeg hva Lillemanns frste ord var lenger. Heller ikke hvordan vret var den dagen Lillesnuppa ble fdt.Jeg m nok bare innse at jeg aldri kommer til lage disse bkene.

N gidder jeg ikke g og tenke p det lenger og f drlig samvittighet for at jeg aldri fr gjort det.

Snn, da kan jeg stryke det av to do-listen.

Har du laget babybker til dine barn?

Hjelp, jeg er p tv!

Det er n eller aldri. Enten s springer du ut herfra n. Eller s gr du for det. S fr det briste eller bre.

Hva sier du, Frken Makels? Skal vi stikke?

Jeg ser meg rundt i studioet. Tre store, svarte kameraer har siktet seg inn p meg som rovdyr klare til angrep. I den turkise sofaen sitter Sarah Natasha Melbye og Stian Barsnes Simonsen. De tyser og tuller. Sarah Natasha nikker mot et par plastedderkopper som ligger halvt opp hverandre p bordet.

?Du, si meg en ting. Hva er det egentlig de edderkoppene holder p med?, sier hun. De ler. Prver skape god stemning. Prver f oss smnervse tv-debutanter til slappe av. Men jeg registrerer knapt hva de sier. Hjernen har gtt inn i dvalemodus og fylles med tykk bomull.

Jeg kikker bort p Frken Makels, eller Jorunn Stokke Aamodt som hun faktisk heter. Hun sitter ved siden av meg i sofaen og ser helt rolig ut. Jeg registrerer at hun ler. Og s sier hun noe. Tror jeg. Eller var det en av de andre?

Innslaget om hundedressur er akkurat ferdig. Stian forsvinner fra sofaen og en stemme har talt fra ti og ned. Sarah Natasha sier noe til kameraet. Hun sier noe om blogger. S kommer det et innslag der noen har intervjuet folk i en rulletrapp. De spr dem om de leser blogger. Nr dette innslaget er ferdig, er det oss. Denne tellende stemmen kommer inn fra venstre igjen mens innslaget nrmer seg slutten.

Ti. Ni. tte?

Jeg skjelver litt p hendene. Fr passe p holde dem s det ikke synes. Kjenner jeg begynner skjelve i munnvikene ogs. Lager trutmunn og veiver med leppene fra side til side.

Sju. Seks?

Magen knyter seg. Sommerfuglene jeg har gtt og kjent p hele dagen, har blitt spist opp av store rner. N flakser de rundt i magen min med spisse klr og hardt nebb.

Fem. Fire. Tre...

Det er n eller aldri. Skal jeg springe, m jeg gjre det n.

*********************

Halvannen time tidligere stod jeg i resepsjonen til TV 2 og ventet. Jeg var ti minutter for tidlig ute. Jeg som alltid er ti minutter for sen til alle avtaler. Ute regner det. Det er mrkt allerede, enda klokka bare er halv fem. Eller, ti p halv fem.

Jeg blar i en avis. Dagbladet, tror jeg. Men fr ikke med meg noe av det som str. Hver gang det slr i en dr eller fottrinn nrmer seg, blir blikket mitt revet opp, skende rundt i den store resepsjonen. Er det meg du kommer for hente?

En frken kommer inn i resepsjonen. Jeg har aldri mtt henne fr, men vet med en gang hvem hun er. Frken Makels. Bloggeren som skrev kronikken ?Se hvor flink jeg er? p Nrk-Ytring. Som nevnte bloggen min i kronikken sin. Kronikken som en journalist i programmet Ettermiddagen p TV 2 leste og tenkte: ?Oj, dette m vi gjre noe p?.

Heldigvis er Frken Makels akkurat like hyggelig som jeg hadde hpet p. Og kanskje enda litt til. Vi er allerede godt i gang med skravlinga da en mann med veldig bustete hr kommer og henter oss.

Vi blir plassert p bakrommet, eller green-rommet, som han kaller det. Vann og kaffe str framme. Oppskret frukt og grnnsaker ligger fristende anrettet i sm boller. Det er bare forsyne seg.

?Er du nervs, Frken?, spr jeg der vi sitter i sofaen og drikker vann.

?Nei, ikke s veldig. Er du??

?Njah, litt kanskje?, sier jeg og tar en stor slurk av plastglasset som jeg holder med begge hendene.

Lene Alexandra kommer trippende inn dra. Hun skal snakke om sin nye karriere som personlig trener. TV 2s nye vrmann sitter i sofaen og ser p mobilen sin. En gjeng unger lper rundt i Halloween-kostymer. En svensk dame med tjukk flette og en hund i bnd gr inn i sminken.

Bustemannen setter seg ned sammen med oss for g gjennom manus. Vi har allerede gtt gjennom det en gang tidligere i dag. En hyggelig journalist ringte og vekket meg klokken halv tolv samme dag. (Jeg var 300 mil borte fra barna. Da m man benytte anledningen til sove ut). Spurte og grov om alt mulig rart. P bakgrunn av svarene vre, har hun satt seg ned og skrevet et manus til programlederen.

Frken Makels blir pen(ere)

Klokka halv seks blir vi hentet og puttet inn i sminkerommet. Sminkedama smprater og spr masse om bloggen min.

Men n begynner jeg for alvor bli nervs. Tenk om jeg bare babler masse tull. Tenk om jeg mister trden. Tenk om jeg rdmer. Tenk om jeg begynner skjelve. Og enda verre: Tenk om jeg ikke er snn leserne av bloggen min tror jeg er. Og hvordan tror de egentlig at jeg er? De tror sikkert jeg er morsom. En snn kvikk og morsom person som snakker fort og som alltid blir det naturlige midtpunktet i enhver samling. Og s er jeg jo bare meg. Bare Marte. Som er mye morsommere med tastaturet enn live. Jo da, jeg er morsom live ogs, hvis jeg har noe morsomt si. Men hvis jeg ikke har det, s?er jeg ikke s morsom?egentlig?.h, jeg m tisse.

Tre minutter senere sitter jeg p do. Klokka er 18.00. Elleve minutter til vi skal p.

Det er n tankene om stikke gjr seg gjeldende.

Da jeg kommer ut, blir jeg huket tak i av en mann som fester en liten mikrofon p meg. Jeg gr hvilelst rundt i rommet.

?Fint smykke du har. Hvor har du kjpt det?, spr en dame.

?H? Smykke? h ja, det har jeg kjpt p Zara?, sier jeg og vandrer videre rundt i rommet. Ser vekselvis mellom tv-skjermen p veggen og klokka.

Frken Makels kommer ut av sminken og vi blir vist ut dra, bortover gangen og inn i studio. Hundevideoen ruller over skjermene der inne. Vi blir plassert i sofaen. Frken Makels skal sitte der, nrmest Sarah Natasha, og Casa Kaos skal sitte der, p den gule puta ved siden av Frken Makels.

To ooog en!

Og der er vi p. Live!

Frken Makelst fortalte meg noe da vi satt i sminken. Hun sa at hvis man inntok en avslappet og selvsikker kroppsholdning, s ville hjernen la seg lure til at man var nettopp det. S jeg retter meg opp i ryggen, krysser det ene beinet over det andre, legger den ene armen over den turkise sofaryggen og hever haka en smule.

Sarah Natasha er ferdig med innledningen, og henvender seg til Frken Makels. Heldigvis fr hun det frste sprsmlet. Jeg husker ikke hva det var. Og jeg aner ikke hva hun svarte.

Sarah Natasha sier noe igjen. Jeg hrer navnet mitt og hun ser p meg. Og der, akkurat der tar autopiloten over. Den styrer hele meg, bde hjerne og kropp. Jeg prater, jeg ler og jeg er hundre prosent til stede. Svarer p alle sprsml som blir stilt.

Da vi er ferdige, husker jeg ikke ett ord av hva som ble sagt. Jeg aner rett og slett ikke. Jeg kjenner bare en enorm lettelse.

Hyt oppe, rusa p live-tv, gr Frken og jeg ut i den kalde, vte Oslo-kvelden for ta et glass rdvin.

Nr ser klippet senere samme kveld, er det med stor undring. Jammen er det rart se seg selv p tv. Er jeg snn? Snakker jeg slik? Gjr jeg snn med hendene nr jeg snakker? Jeg mtte sprre mannen om det faktisk er slik jeg er, eller om det virket regissert. Men ja, det er visst slik jeg er.

Vel, det var gy vre med. Er veldig glad det er over. Men gjr det gjerne igjen. N som alt har lagt seg, og jeg igjen er tff i trynet.

Har du hatt prestasjonsangst for noe, og opplevd at autopiloten har tatt helt over styringa nr det virkelig gjaldt?

N ogs med bok: Fkk lykke! Kjp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Flg @casa_kaos p Instagram: Instagram