hits

november 2012

Små skjerm-slaver

Jeg rister på hodet og rynker pannen nedover. Hvordan er det mulig? Hvordan kan foreldre la barna sine sitte foran tv-en og pc-en i flere timer hver dag? Det er jo nærmest omsorgssvikt. Ja, når jeg tenker etter vil jeg faktisk gå så langt som å si at det er akkurat det det er. Omsorgssvikt. Barn skal ikke sitte foran en skjerm hele dagen. De skal ut og leke. Eller ned på gulvet. Ut av senga. Ned fra sofaen. Vekk fra skjermen.

De to barna i flyraden ved siden av meg sitter med nesa nedi hver sin bærbare dvd-spiller. Moren sitter i setet inn mot veggen og sover. Burde ikke hun lese en bok med dem? Eller gitt dem tegnepapir og fargestifter? Skjønner hun ikke at barna blir dumme av å sitte paralysert foran skjermen og se på disse idiotiske barnefilmene om og om og om igjen.

Jeg rister på hodet. Dårlige foreldre.

Jah. Slike gutter det vil gamle Norge ha.

Nei, sånn skal ikke mine barn ha det. Aldri om de skal bli skjermavhengig. Tror faktisk ikke de skal få sin egen pc en gang før de absolutt må for å få gjort skolearbeidet. Kanskje de skal få se barne-tv. Ja, det må de vel få lov til. 20 minutter barne-tv før de legger seg. Så langt kan jeg strekke meg. For jeg skal i hvert fall ikke ha overvektige, late, apatiske barn. Jeg skal ha friske, sunne unger med røde kinn og masse energi.

 

***

Det er fire år siden jeg satt på flyet og filosoferte over små skjerm-slaver, dårlige foreldre og omsorgssvikt.

Nå vet jeg rett og slett ikke hvordan mine foreldre overlevde småbarnstiden uten pc, i-pad, You Tube og opptil flere barne-kanaler på tv-en.

Oppå spisebordet foran pc-en. Fint det...

Det første jeg gjør når barna våkner mellom fem og seks en gang, er å skru på tv-en og legge meg og slumre på sofaen en halv times tid.

«Mamma, jeg er sulten».

Hæ? Hvem er du? Hor kommer du fra?

Jeg er helt i ørska.

«Jeg er sulten, mamma».

«Ja, vi skal snart lage frokost. Mamma skal bare slappe av bitte litt til. Se, Fantorangen på tv. Han er morsom. Han er oransje..."

Et kvarter senere blir jeg vekket igjen. Lillesnuppa krabber opp på magen min og stirrer ned på meg med store, sultne øynene.

«Ja. Ja visst. Frokost, ja.»

Jeg river meg opp og tusler ut på kjøkkenet. Ser på klokka på mobilen. Kvart på seks bare. Jeeeeez. Altfor tidlig.

Plasserer de to små, sultne munnene med spisebordet og setter hver sin skål med Weetabix foran dem.

«Mamma. Lazy Town. Vi vil se Lazy Town!»

Lillemann vifter med skeien over hodet.

Jeg orker ikke protestere. For det første tiltaler tanken meg. Sportacus er absolutt ikke så dum i sin stramme, blå trikot. Dessuten er jeg livredd for å starte et trassanfall så tidlig på morgenen. Det vil velte hele resten av dagen.

«Ok», sier jeg søvndrukken og henter den bærbare pc-en. Planter den på bordet foran dem og finner frem Lazy Town på You Tube. Gnir meg i øynene og henger slapt over bordet mens jeg mater Lillesnuppa og svarer sløvt: «Ja, se der trener Sportacus. Oj, jammen løper han fort, ja», til Lillemanns stadige og glade utbrudd.

Etter maten har jeg to valg. Eller, tre egentlig. Jeg kan dusje med barna løpende inn og ut baderomsdøra uten å lukke den etter seg så det blir iskaldt i hele rommet, og vaske håret i kaldt vann fordi barna skrur på krana i bideet, hvilket påvirker vannet i dusjen

Eller jeg kan sette dem foran tv-en og ta en god, varm dusj helt for meg selv.

Det tredje alternativet er å ikke dusje i det hele tatt, men det har jeg praktisert i over ett år nå, og når barna endelig er så store at jeg faktisk kan ta meg en dusj, på den ene eller andre måten, er det egentlig ikke aktuelt å gå udusjet på jobb lenger.

Fram med i-padden, på med tv-en. 

***

Jeg stikker det våte hodet mitt ut av badedøra 20 minutter senere.

«Lillemann, kom og kle på deg. Og så skal du pusse tenner». Ingen svar.

«Lillemann! Kom og få på deg klærne og puss tennene dine!»

Fortsatt ingen svar.

Jeg kikker ut i stua. Lillemann sitter i sofaen og ser på tv. Akkurat der jeg plasserte ham. Jeg finner fram klærne hans og tar dem med ut i stua.

«Er det gøy», spør jeg og nikker mot skjermen. Intet svar.

Ok, jeg kan rive han ut av den apatiske transen, vekke monsteret og bruke en halv time på å krangle om hvilken sokk vi skal ta på først og hvilke bukser han skal ha på seg i dag. Eller jeg kan bare kle ham foran tv-en.

Jeg velger det siste.

Henter tannbørsten fra badeskapet, tar på tannkrem og pusser tennene hans i samme slengen.

Samme prosedyre med lillesøster. Bare avbrutt av at vi må flytte i-padden fra den ene hånda til den andre når vi tar på genseren.

Voila. To barn klare for dagmamma og barnehage og ett stykk nydusjet og ren mamma. Dog med litt dårlig samvittighet for å ha brukt tv-en som barnevakt. Igjen.

Lover meg selv at det bare er en periode, og at så snart barna blir litt større, skal vi slutte med tv og andre typer skjermer hver morgen…og ettermiddag…og kveld… Og på flyet, på toget og på restaurant. Ja, og så i bilen.

Bruker du tv, pc-spill, i-pad eller You Tube som barnevakt? Og hvor mange timer hver dag?

 

 

 

 

 

 

Trives som tjukk

I siste nummer av Henne er jeg intervjuet sammen med Christine Koht og Karin Bjørset Persen, forfatter av boka «Julebrevpikene», om julestress og prestasjonsangst, eller rettere sagt, mangel på sådan.

Henne, desember 2012

Vi er på full fart inn i den tiden av året der kravene om å være perfekt florerer. Vi skal servere hjemmebakte julekaker, lage julepynt med barna og pakke inn gavene på nye og spennende måter. I tillegg skal vi se helt fantastisk ut og alle på julebordet skal bare si «wooooow» når vi svever inn dørene i ny kjole.

Som mange sikkert har fått med seg, gikk Christine Koht ned 25 kilo på tre år. Hun trodde hun skulle bli mer lykkelig som tynn.

Jeg ville bli kul og deilig som de andre i tv-bransjen,

sier hun til Henne.

Men planen slo helt feil. I stedet for å bli lykkelig, ble hun selvopptatt og overlegen.

Hva gjorde Christine da? Jo, hun ga blanke i alle timene hun hadde svettet seg gjennom på treningsstudioet, alle de gode kakene og all sjokoladen hun hadde forsaket i tre år for å nå målet sitt om å bli tynn. Hun bestemte seg for å bli tykk igjen. Det brukte hun fire måneder på.

Jeg har aldri hatt det bedre,

sier hun nå.

Jeg stresser ikke mer, har flere ideer, har fred i hjertet, er mer til stede, lager bedre mat, leser flere bøker, ler mer, koser mer, føler mer og er enormt harmonisk.

Og da tenker jeg: gud, så deilig. Tenk så deilig å bare gi blanke i hele kroppshysteriet og alle skjønnhetsidealene. Skulle ønske jeg var like flink.

Det er jeg dessverre ikke. Jeg gikk opp? (herregud, tør jeg å skrive dette da? Jeg har jo knapt fortalt mannen hvor mye jeg egentlig gikk opp)? Vel, jeg gikk opp tjue kilo i første svangerskap. Gikk ned igjen ti etter ett år. Så ble jeg gravid igjen og gikk de ti kiloene rett opp igjen. Pluss litt til?

Dessverre er jeg ikke av dem som ammer meg slank heller. Alle barselgrupper har vel en ammende mor som sitter og mumser kake med babyen koblet på puppen, og du kan formelig se hvordan babyen suger de ekstra kiloene av henne uten at hun trenger å løfte en finger for det.

Jeg har ofte tenkt at jeg burde gi faen. Jeg har en mann som ikke bryr seg nevneverdig om de ekstra kiloene.  I hvert fall sier han det. Han har, etter noen år sammen med meg, lært seg hva han bør si og ikke bør si. Men jeg tror faktisk han snakker sant akkurat her.

Jeg har to barn som syns jeg er den beste og peneste mammaen i hele verden uansett hvilken klesstørrelse jeg bruker.

Likevel klarer jeg ikke helt å slappe av før jeg har gått ned de kiloene jeg har gått opp. Jeg er forfengelig. Det må jeg bare innrømme. Veldig forfengelig til tider. Og hadde det vært enkelt å gå ned, så hadde det vært greit. Da hadde det bare vært gøy. Men det er det ikke.

Jeg trener, løper, puster og peser. Jeg har prøvd VGs vektklubb (det var en total fiasko), lavkarbo (funket for så vidt, men mistet all energi og hadde alltid vondt i hodet) og Middelhavsdietten, hvilket egentlig er midt i blinken siden vi bor i Spania.

Og det er vel på sistnevnte diett jeg har funnet min plass. Nå har kostholdet blitt en vane og vi spiser det samme hele familien. Vekten går også sakte, veeeeldig sakte, men sikkert ned.

Problemet mitt er at jeg er så glad i kaker. Jeg kan klare meg fint uten både fete sauser til middagen, sjokolade og andre søtsaker. Ikke noe problem. Men vift en brownie under nesa mi, eller et stykke ostekake eller en kanelsnurre, så har jeg tapt.

All ære til Christine Koht. Hun er mitt forbilde. Selv om jeg aldri i verden kommer til å gå opp igjen med vilje de kiloene jeg har strevet meg ned.

Gikk du opp da du var gravid? Jeg skal ikke spørre hvor mye :-)  Men bryr du deg i så fall om det? Og hvis du har gått ned igjen, syns du det var lett eller vanskelig?

 

 

Deprimert i Oslo

”Åh herreguuuud, jeg er så stressa altså. Det er så mye å gjøre med den masteroppgaven. Og i tillegg driver Johann og styrer hele tiden. Assa, jeg tror kanskje han kommer til å gå fra meg”.

De to andre venninnene nikker forståelsefullt  Den ene legger hånda si over den stressa jenta sin hånd og ser på henne med store, blå øyne.

”Jeg skulle så gjerne vært hos deg. Det er bare det at tiden strekker ikke til. De forventer at jeg skal jobbe overtid hver dag på jobben, og i tillegg passer jeg hunden til mamma nå. Vet dere, sjefen ringte meg i går kveld klokken åtte og lurte på om jeg kunne komme på jobb. Frekt altså”.

Jenta måper og kaster hodet bakover så de lyse lokkene danser i nakken hennes.

”Og jeg kan jo liksom ikke si nei heller. Vil jo vise at jeg er engasjert”.

Jeg nipper til kaffen min. Ute tar et alvorlig vindpust tak i det våte, morkne høstløvet som dekker bakken og sender det opp i gulbrune virvler langs vindusruten på kafeen.

Jeg tar opp igjen boka og leser et par avsnitt.

”Hvordan kunne du bli så full”, sier hun som er så stressa på grunn av masteroppgaven sin.

”Du drakk jo nesten ingen ting”.

”Nei, men når man går på antidepressiva skal det nesten ingen ting til heller, vennen min”, sier hun som ble veldig full, med en alvorlig mine.

Jeg legger ned boka. Hvor gamle kan de være? Midten av tjueårene kanskje?

Samtalen går videre inn på mannfolk. De diskuterer ekser, nåværende forhold og framtidige forhold.

”Han gjorde aldri sånn med meg. Sånn som han gjør med Charlotte. Han så aldri på meg med det blikket”, sier jenta som ble så full på antidepressiva.

”Nei, men det gjør aldri Tomas med meg heller. Det er liksom bare…hallo liksom…ikke mas på meg a. Han vil bare være i fred”, sier jenta med de store, blå øynene.

Hun tar en bit av brownien sin.

”Vil du ikke ha”, spør hun og skyver fatet mot jenta med masteoppgaven.

”Nei, jeg skal ned noen kilo, Har begynt å trene nå da. Man må passe på, ikke sant? Plutselig sitter vi der og er 30 år uten fremtid. Og plutselig er vi for gamle til å få barn”.

Jentene nikker i takt og synker liksom sammen til én masse over bordet.

”Det er bare å dra på Storken, sier den deprimerte”, og tenker på fertilitetsklinikken i København. Der enslige jenter kan dra og bli gravide.

Jeg tar en ny slurk av kaffen min. Noen ganger savner jeg ungkvinnelivet. Da jeg bodde i Oslo og kun hadde meg selv å tenke på. Da jeg kunne gå på kafé lørdag morgen og drikke kaffe og lese Magasinet. Da jeg kunne sove helt til klokka sju hver morgen. Gå på byen hver helg, eller midt i uka hvis jeg ville. Gå på jobb etter bare et par timer søvn uten at noen kunne se det på meg. Drikke rødvin med venninner og shoppe klær for penger jeg ikke hadde, for så å leve på knekkebrød og posesuppe til neste lønning.

”Jeg sendte han en melding på Facebook i går da. Men han har ikke svart ennå. Og så la han ut en statusoppdatering i dag tidlig, så jeg vet han har vært inne og sett meldingen min.  Det er bare så…råttent. Han kunne ha svart, ikke sant?”

Jeg samler sammen boka mi, tømmer kaffekoppen og slenger på meg jakka.

Jeg har det egentlig ganske greit likevel, tenker jeg. Selv om jeg bruker to måneder på å lese ut en skarve bok. Selv om mannen går meg på nervene og barna daglig prøver å overgå hverandre i å slite meg ut.

”Nei, jeg må gå», hører jeg jenta med masteoppgaven si bak meg i det jeg åpner døra.

”Jeg har time hos psykologen kvart på. Han er forresten driiiitkjekk. De flotte øynene”.

Den kjølige vinterlufta slår imot meg.

Jeg tar opp telefonen og ringer hjem til Spania. Nå styrer de nok på med middagen inne på kjøkkenet hele gjengen, tenker jeg og sender varme tanker til de tre venninnene.

Håper de finner ut av det.

Hender det du ønsker deg noen barnløse år tilbake i tid? Hva er det du savner mest fra den tiden? Og hva savner du ikke?

Skritt-sabotør

«Opp å stå, ut og gå».

Jeg står midt på stuegulvet og marsjerer rundt i sirkel med høye kneløft. Armene pendler i spisse vinkler på hver side. I bakgrunnen strømmer korpsmusikk fra høyttalerne.

En, to, tre, fir.

Ut å gå med et flir.

Høy og rank som et kirkespir.

En, to, tre, fir.

Lillesnuppa reiser seg nølende opp. Smiler og ler av mamma som marsjerer rundt. Hun klapper takten med klissete hender.

Ikke bare krabbe, Lillesnupp. Opp å gå nå. Jeg vet du kan.

«Se der ja, lille snupp. Og så setter du den ene foten foran den andre. Se på mamma nå».

Holde takten,

i kosedrakten.

Steg for steg fram skal vi gå,

slik at mor og far ikke bære deg må.

Men Lillesnuppa bare ler og setter seg ned igjen. Krabber noen runder mellom de marsjerende føttene mine før hun setter seg på rumpa. Tror tydeligvis jeg driver med noe form for underholdning.

Lillesnuppa har blitt 19 måneder. Jeg har bare sett henne gå ved to anledninger. Begge gangene var det kun snakk om to små, vinglete skritt før hun satte seg rett ned på rumpa og krabbet videre.

Dagmammaen hennes forteller at hos henne går hun som en virvelvind. Hun har til og med fanget det på video. Og godt er det, ellers hadde jeg ikke trodd på det.

Men hvorfor går hun bare hos dagmammaen og ikke hjemme? Hva er dette for noe?

Her om dagen fikk jeg svaret. Jeg stod på kjøkkenet og lagde middag. Barna lekte i stua. På vei ut til gangen for å hente handleposene, kastet jeg et kjapt blikk inn i stua. Det var da jeg så det:

Lillesnuppa krabber bortover gulvet ved stuebordet. Hun kikker seg rundt. Plutselig reiser hun seg opp. Står med armene litt ut fra kroppen, som om hun prøver å finne balansen. Og da… Plutselig… Helt ut fra intet, kommer storebror stormende inn bakfra. Hvor han kommer fra, har jeg ingen anelse om. Fra bak bordet? Fra under sofaen? Han løper mot snuppa, gir henne en puff på skulderen, så hun ramler over ende. Så løper han leende videre.

PASS! Flyvende storebror kommer inn fra venstre.

Lillesnuppa lander heldigvis mykt på bleierumpa si. Hun bryr seg ikke nevneverdig. Krabber bare videre mot en brannbil som ligger under spisebordet.

Det var da jeg forsto det. Løsningen på mysteriet. Hvorfor Lillesnuppa bare går hos dagmammaen og ikke hjemme.

Vi har rett og slett en skritt-sabotør i huset.

Hvor gamle var dine barn da de begynte å gå? Har du opplevd at eldre søsken har sabotert gåtreningen? 

Sinna på forundret mann

”Det er et symbol. Skjønner du det? Det er akkurat det det er. Et symbol”.

Jeg vifter med den svarte bleieveska foran han.

”Hæ?” Mannen klør seg i hodet og trekker opp overleppa en smule. Lillesnuppa sitter på armen hans og dingler med beina.

”Hva snakker du om”, spør han forsiktig. Litt flakkende i blikket. Usikker på hva som kommer.

Er det så vanskelig å ta inn den j.... bleieveska når du har vært ute med Lillesnuppa?

”Bleieveska! Jeg snakker om bleieveska. Og at du aldri tar den med inn fra bilen. Hver gang jeg skal ut og skal pakke bleieveska, er den borte. Og hvor er den da? Hæ? Hvor tror du den er da?”

Jeg gir han ingen tid til å svare før jeg raskt kaster armen hardt ned mot gulvet så bleieveska treffer gulvet i et mykt klask.

”Den er i bilen! Jah, det er det den er. Den er i bilen, nemlig”, sier jeg og nå har pekefingeren sprettet opp på høyrehånda.

”Fordi du har glemt å ta den med inn. Fordi du har vært ute med Lillesnuppa og glemt å ta veska med inn fra bilen”.Mannen kikker ned på den svarte bleieveska på gulvet.

”Og hver gang jeg skal ut, og skal pakke den helvetes bleieveska, så finner jeg den ikke. Og så må jeg gå ut i bilen for å hente den. Hvor mange ganger har jeg bedt deg om å huske å ta den med inn? Hæ?”

Mannen ser forundret ut og åpner munnen for å si noe.

”Ganske mange ganger, ikke sant”, fortsetter jeg.

”Og nå, nå har det blitt et symbol. Et symbol på at du ikke hører hva jeg sier, at du ikke respekterer meg og at du egentlig driter i hele meg”, sier jeg og kjenner hvordan stemmen begynner å rakne på slutten av setningen. Jeg har nettopp lest en artikkel på nett om negative symboler i parforhold. Hadde tenkt å vise den til mannen i kveld, og diskré fortelle han om våre symboler. Men nå er det for sent.Jeg ser på mannen. Han ser på meg. Han åpner munnen. Bekymringsrynken mellom øyenbrynene kommer til syne. Så lukker han munnen igjen. Ser helt forvirret ut.

Den er i bilen. Det er der den er!

Jeg vurderer et øyeblikk om jeg skal fortsette og fortelle han om alle de andre symbolene. Om håndkleet han henger over stangen til dusjforhenget og ikke på knaggen etter han har dusjet.

Om kjøkkenkluten han bare slenger over krana uten å skylle av grøtrestene når han har tørket av frokostbordet.

Om sokkene som han vrenger av seg og kaster i skittentøyet som små baller, uten å rette dem ut med innsiden inn og utsiden ut.

Men jeg lar det være. Tar det en annen gang.

Jeg tar bleieveska opp fra gulvet og slenger den over skulderen. Tar Lillesnuppa på den andre armen og marsjerer ut til bilen.

Jeg kjenner hvordan mannen står og ser etter meg fra utgangsdøra. Jeg kikker bort på han i det jeg slenger igjen bakdøra etter å ha spent fast snuppa.

Han heiser skuldrene og holder håndflatene opp. "Hva var dette for noe?" sier skuldrene hans.

Hva var dette for noe, tenker jeg og pruster. Åpner døra til førersetet og setter meg inn.  Det burde du jammen forstå. Det er et symbol.

Har du opplevd at små, irriterende ting i forholdet har vokst seg så store at de har blitt et symbol på noe annet?

 

 

 

Skaper overdrevent hensyn mobbing?

Dette innlegget ble anbefalt av Lesernes VG på vg.no 13. november 2012.

Forrige helg var det farsdag i Norge. Men mange barnehager og skoler har sluttet med både farsdag og morsdag. Det er støtende for de barna som ikke har kontakt med far eller mor. Et av argumentene er at de kan bli mobbet.

Jeg mener dette virker mot sin hensikt og snarere skaper mobbing.

 

Feliz dia del padre. Her i Spania lager barna fortsatt farsdags- og morsdagskort i barnehagen og på skolen. Millioner av små spanjoler kommer stolte hjem og hedrer sine foreldre med hjemmelagede kort.

For hva lærer vi egentlig barna våre når vi setter pekefingeren over lukkede lepper og børster alt som er annerledes under teppet. Hva lærer egentlig barna når vi voksne for en hver pris unngår å ta i det som er annerledes og litt vanskelig?

Vi fremmedgjør det. Vi signaliserer at dette er feil, sånn skal det ikke være.

Det skaper mobbing.

Jeg var det første skilsmissebarnet i min klasse. Og jeg har vokst opp store deler av barndommen med kun en forelder til stede. Da klassen skulle lage morsdags- og farsdagskort, lagde jeg kort til hunden min. Jeg ble ikke såret av det. Jeg følte meg ikke ille til mote, ikke annerledes eller ekskludert. Det var bare sånn det var. Og hele klassen var inneforstått med det. Jeg tror egentlig ikke de tenkte så mye over at jeg hadde en annerledes familiesituasjon. Aller minst jeg selv.

For noen år siden var det en skole i Norge som forbød barna å ha på nisselue på juleavslutningen. Det kunne støte de som ikke feiret jul. Fingeren over leppene og hele den norske julefeiringen under teppet.

Vi lærer ikke barna våre toleranse og empati ved å gjemme bort og fremmedgjøre det som er annerledes.

Jeg tror på åpenhet. På å forklare barna, på deres nivå, hvorfor ting er som de er.

La barna få ta del i livet. Hele livet. Helt på virkelig. '

Trine har ingen mor, Truls har en onkel med ett øye og Nora er muslim. Familien til Håkon har ikke juletre, Else har dysleksi og Mohammed har en mor som ikke spiser karbohydrater.

Sånn er livet. Alle barn er forskjellig, alle barn kommer fra forskjellige familier med sin helt unike historie, kultur og tradisjon. Og hipp hurra for det.

Noen barn syns sikkert det er leit at de har det slik de har det. Men skal man virkelig skåne barna fra alle vonde følelser? Og hva gjør det med barna rundt dem, når det stygge, det dumme, det slemme og det annerledes bare hysjes ned. Det blir en elefant i rommet. Alle vet at den er der, men ingen snakker om den.

Det skaper mobbing.

Norge har et mobbeproblem i skolen. Kan en av årsakene være overdrevent hensyn og fingeren over leppa? Hva om vi lærte barna våre at annerledeshet er naturlig?

Ja til mangfold og toleranse, både når ting er godt og vondt.

Hva syns du? Bør vi skjerme barna mot det som er annerledes, eller tror du vi kan redusere mobbing ved å gjøre det som er annerledes naturlig?

Kodeknekkerne

Mannen min og jeg ser på hverandre og nikker og smiler der vi står på kjøkkenet og lager middag. I sofaen sitter Lillemann med smokken sin og ser på tv.

Jess, vi har knekt koden. Nå vet vi hvorfor Lillemann så ofte får et raserianfall rett før middag. Han er sliten. Så hvis vi dropper handleturen rett etter barnehagen og lar han få sitte ti minutter i sofaen foran tv-en med smokken sin, da blir ettermiddagen så fin. Med en rolig og harmonisk Lillemann.

Og sånn fortsetter det. I hele tre dager kikker mannen min og jeg på hverandre og nikker og smiler mens vi lager middag.

Skal vi lese Postmann Pat? Nehei, ikke det , nei.

Men den fjerde dagen var helvete løs igjen. Den lille kroppen ville ikke sitte i sofaen. Og absolutt ikke se på tv. Og neimen om han skal ha smokk! Jeg prøver med bøker, musikk og kos, men bøkene flyr veggimellom. Det samme gjør smokken. Og jeg får beskjed om å komme meg vekk. Han skal ha sitt obligatoriske ettermiddags-raseri.

Hva var det som skjedde? Vi hadde jo knekt koden? Hadde vi ikke?

På samme måte er det med den alltid blomstrende søskenkjærligheten. Hvis de to små får litt tid hver for seg i helgene, ja da slutter de å slå og kaste bøker på hverandre. Hver lørdag formiddag tar mannen den ene jeg den andre. Alenetid. Det er viktig. Det har vi lest. Og jammen hjelper det. To helger på rad er det fred og ro i heimen. Ingen slåssing, ingen dytting, ingen hyling eller ”Mamma, mamma, lillesøster lugga meg”.

Men så var de fredelige helgene historie, og kranglingen inntok nok en gang Casa Kaos. Hva var det som skjedde? Vi hadde jo knekt koden!

Jeg vet ikke hvor mange kvelder mannen og jeg har sittet og diskutert og analysert våre forsøk på kodeknekking:

Hvis vi legger dem klokken sju, da sover de helt til halv seks neste morgen. Men hvis vi legger dem halv åtte, da sover de til seks. Og hvis vi tar Lillemann på do før vi legger oss, ja da sover han enda lenger. Og hvis de kun får en times formiddagslur, i stedet for halvannen time, da kan vi legge dem sju, og de sover helt til halv sju, kanskje til og med kvart på sju hvis vi tar Lillemann på do før vi legger oss.

Sov godt, lille venn.

Og vi sover og koser oss hele natta, i fire dager. Så våkner Lillesnuppa klokka fem igjen. Og vekker Lillemann. Og så er det morgen.

Næmmen, ikke ta den av deg da! Vi var jo enig om at du skulle ha på deg den t-skjorta i dag.

Og hvis vi legger fram klærne de skal ha på seg kvelden før, etter å ha gitt dem to valg: ”Vil du ha på den røde genseren med Mikke Mus, eller den grønne med striper i morgen?” Og så: ”Se nå. Nå legger jeg klærne dine her. De skal du ha på deg i morgen. Ok?” Og så nikker de og alt er helt fint.

I fem dager. Den sjette dagen nekter de plent å kle på seg igjen. Løper rundt nakne i stua mens de kaster klærne rundt seg. Igjen må jeg bruke makt for i det hele tatt få på dem klær. Hvilket resulterer i to sure unger ved frokostbordet.

Og da Lillesøster begynte å kaste mat på gulvet, snakket vi lenge og vel om hvordan vi skulle løse det. Nå har vi prøvd å dra stolen hennes vekk fra middagsbordet. (Funket i en hel uke). Vi har prøvd å ta matfatet fra henne (funket i to dager) og bare overse henne. (Funket ikke i det hele tatt).

Og jeg nevner i fleng:

  • Synge ”Puss, puss så får du en suss” og kjøpe Postmann Pat-tannkrem mot tannbørsteskrekk.
  • Belønne god oppførsel med gullstjerner på kjøleskapet, noe de begge synes var kjempestas i over en hel uke, men nå bare sier ”Nei!” når jeg lokker med at de kan få en stjerne hvis de oppfører seg fint.

Funket som bare det i en uke. Men nå...nei. Gullstjerner er for pyser.

  • Alltid gi dem to alternativer. Det har jeg lest skal dempe raserianfallene, fordi de føler at de blir tatt på alvor.  Det funker av og til, men som regel ikke. De er blitt så store at de kommer på andre, helt urealistiske alternativer som å gå i barnehagen i underbuksa, drikke vann fra katteskåla og børste tennene med kaviar.
  • Si fra i god tid før vi skal gå, slik at de kan forberede seg godt og avslutte det de holder på med. Sette meg ned i barnas høyde, se dem rett inn i øynene mens jeg snakker slik at jeg er sikker på at jeg har deres hele og fulle oppmerksomhet. Det funker i kanskje tre av ti tilfeller. De resterende gangene blir de like overrasket hver gang når vi skal gå.

Men jeg gir ikke opp. For en dag, en vakker dag, skal jeg knekke koden. Fram til da får jeg bare smøre meg med tålmodighet og teste ut nye metoder for å få harmoniske barn.

Hvorfor er det sånn at det som funker den ene dagen, ikke funker i det hele tatt den neste. Har du knekt koden?

Babybok blues

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt at i kveld, i kveld, eller til helgen, da skal jeg ta fram barnas babybøker og fylle dem ut med snirklete skrift og fine bilder.

Jeg tenkte egentlig mest på det de første månedene etter Lillemann ble født. Så ble det sjeldnere og sjeldnere, helt til Lillesnuppa gjorde sin entré.

Da kom tanken tilbake igjen. For det har nemlig blitt med tanken. Jeg har tatt vare på ultralydbilder, armbånd fra sykehuset, lappen som var klistret på den lille sykehus-babysengen med kjønn, høyde og vekt, utskrift av grafene som viser fremgangen under fødselen, alle kortene og hilsningene, og jeg har kjøpt inn søte klistremerker til å pynte sidene med.

Jeg skulle lage en sånn koselig bok til hver av dem med informasjon om når de tok sitt første steg, første ordet de sa, hvilke nattasanger vi sang og hva som var favorittkosedyret. Og så skulle jeg klistre inn alle de fine øyeblikksbildene jeg har tatt.

Det samme med bryllupsboka vår. Den røde, fine boka med roser på som skulle passe på alle de fine minnene fra den store dagen.

Nå blir Lillemann tre år om tre uker, Lillesnuppa er halvannet år og det er over to år siden vi giftet oss. Ikke husker jeg hva Lillemanns første ord var lenger. Heller ikke hvordan været var den dagen Lillesnuppa ble født. Jeg må nok bare innse at jeg aldri kommer til å lage disse bøkene.

Nå gidder jeg ikke gå og tenke på det lenger og få dårlig samvittighet for at jeg aldri får gjort det.

Sånn, da kan jeg stryke det av to do-listen.

Har du laget babybøker til dine barn?

Hjelp, jeg er på tv!

Det er nå eller aldri. Enten så springer du ut herfra nå. Eller så går du for det. Så får det briste eller bære.

Hva sier du, Frøken Makeløs? Skal vi stikke?

Jeg ser meg rundt i studioet. Tre store, svarte kameraer har siktet seg inn på meg som rovdyr klare til angrep. I den turkise sofaen sitter Sarah Natasha Melbye og Stian Barsnes Simonsen. De tøyser og tuller. Sarah Natasha nikker mot et par plastedderkopper som ligger halvt oppå hverandre på bordet.

?Du, si meg en ting. Hva er det egentlig de edderkoppene holder på med?, sier hun. De ler. Prøver å skape god stemning. Prøver å få oss smånervøse tv-debutanter til å slappe av. Men jeg registrerer knapt hva de sier. Hjernen har gått inn i dvalemodus og fylles med tykk bomull.

Jeg kikker bort på Frøken Makeløs, eller Jorunn Stokke Aamodt som hun faktisk heter. Hun sitter ved siden av meg i sofaen og ser helt rolig ut. Jeg registrerer at hun ler. Og så sier hun noe. Tror jeg. Eller var det en av de andre?

Innslaget om hundedressur er akkurat ferdig. Stian forsvinner fra sofaen og en stemme har talt fra ti og ned. Sarah Natasha sier noe til kameraet. Hun sier noe om blogger. Så kommer det et innslag der noen har intervjuet folk i en rulletrapp. De spør dem om de leser blogger. Når dette innslaget er ferdig, er det oss. Denne tellende stemmen kommer inn fra venstre igjen mens innslaget nærmer seg slutten.

Ti. Ni. Åtte?

Jeg skjelver litt på hendene. Får passe på å holde dem så det ikke synes. Kjenner jeg begynner å skjelve i munnvikene også. Lager trutmunn og veiver med leppene fra side til side.

Sju. Seks?

Magen knyter seg. Sommerfuglene jeg har gått og kjent på hele dagen, har blitt spist opp av store ørner. Nå flakser de rundt i magen min med spisse klør og hardt nebb.

Fem. Fire. Tre...

Det er nå eller aldri. Skal jeg springe, må jeg gjøre det nå.

*********************

Halvannen time tidligere stod jeg i resepsjonen til TV 2 og ventet. Jeg var ti minutter for tidlig ute. Jeg som alltid er ti minutter for sen til alle avtaler. Ute regner det. Det er mørkt allerede, enda klokka bare er halv fem. Eller, ti på halv fem.

Jeg blar i en avis. Dagbladet, tror jeg. Men får ikke med meg noe av det som står. Hver gang det slår i en dør eller fottrinn nærmer seg, blir blikket mitt revet opp, søkende rundt i den store resepsjonen. Er det meg du kommer for å hente?

En frøken kommer inn i resepsjonen. Jeg har aldri møtt henne før, men vet med en gang hvem hun er. Frøken Makeløs. Bloggeren som skrev kronikken ?Se hvor flink jeg er? på Nrk-Ytring. Som nevnte bloggen min i kronikken sin. Kronikken som en journalist i programmet Ettermiddagen på TV 2 leste og tenkte: ?Oj, dette må vi gjøre noe på?.

Heldigvis er Frøken Makeløs akkurat like hyggelig som jeg hadde håpet på. Og kanskje enda litt til. Vi er allerede godt i gang med skravlinga da en mann med veldig bustete hår kommer og henter oss.

Vi blir plassert på bakrommet, eller green-rommet, som han kaller det. Vann og kaffe står framme. Oppskåret frukt og grønnsaker ligger fristende anrettet i små boller. Det er bare å forsyne seg.

?Er du nervøs, Frøken?, spør jeg der vi sitter i sofaen og drikker vann.

?Nei, ikke så veldig. Er du??

?Njah, litt kanskje?, sier jeg og tar en stor slurk av plastglasset som jeg holder med begge hendene.

Lene Alexandra kommer trippende inn døra. Hun skal snakke om sin nye karriere som personlig trener. TV 2s nye værmann sitter i sofaen og ser på mobilen sin. En gjeng unger løper rundt i Halloween-kostymer. En svensk dame med tjukk flette og en hund i bånd går inn i sminken.

Bustemannen setter seg ned sammen med oss for å gå gjennom manus. Vi har allerede gått gjennom det en gang tidligere i dag. En hyggelig journalist ringte og vekket meg klokken halv tolv samme dag. (Jeg var 300 mil borte fra barna. Da må man benytte anledningen til å sove ut). Spurte og grov om alt mulig rart. På bakgrunn av svarene våre, har hun satt seg ned og skrevet et manus til programlederen.

Frøken Makeløs blir pen(ere)

Klokka halv seks blir vi hentet og puttet inn i sminkerommet. Sminkedama småprater og spør masse om bloggen min.

Men nå begynner jeg for alvor å bli nervøs. Tenk om jeg bare babler masse tull. Tenk om jeg mister tråden. Tenk om jeg rødmer. Tenk om jeg begynner å skjelve. Og enda verre: Tenk om jeg ikke er sånn leserne av bloggen min tror jeg er. Og hvordan tror de egentlig at jeg er? De tror sikkert jeg er morsom. En sånn kvikk og morsom person som snakker fort og som alltid blir det naturlige midtpunktet i enhver samling. Og så er jeg jo bare meg. Bare Marte. Som er mye morsommere med tastaturet enn live. Jo da, jeg er morsom live også, hvis jeg har noe morsomt å si. Men hvis jeg ikke har det, så?er jeg ikke så morsom?egentlig?.åh, jeg må tisse.

Tre minutter senere sitter jeg på do. Klokka er 18.00. Elleve minutter til vi skal på.

Det er nå tankene om å stikke gjør seg gjeldende.

Da jeg kommer ut, blir jeg huket tak i av en mann som fester en liten mikrofon på meg. Jeg går hvileløst rundt i rommet.

?Fint smykke du har. Hvor har du kjøpt det?, spør en dame.

?Hæ? Smykke? Åh ja, det har jeg kjøpt på Zara?, sier jeg og vandrer videre rundt i rommet. Ser vekselvis mellom tv-skjermen på veggen og klokka.

Frøken Makeløs kommer ut av sminken og vi blir vist ut døra, bortover gangen og inn i studio. Hundevideoen ruller over skjermene der inne. Vi blir plassert i sofaen. Frøken Makeløs skal sitte der, nærmest Sarah Natasha, og Casa Kaos skal sitte der, på den gule puta ved siden av Frøken Makeløs.

To ooog en!

Og der er vi på. Live!

Frøken Makeløst fortalte meg noe da vi satt i sminken. Hun sa at hvis man inntok en avslappet og selvsikker kroppsholdning, så ville hjernen la seg lure til at man var nettopp det. Så jeg retter meg opp i ryggen, krysser det ene beinet over det andre, legger den ene armen over den turkise sofaryggen og hever haka en smule.

Sarah Natasha er ferdig med innledningen, og henvender seg til Frøken Makeløs. Heldigvis får hun det første spørsmålet. Jeg husker ikke hva det var. Og jeg aner ikke hva hun svarte.

Sarah Natasha sier noe igjen. Jeg hører navnet mitt og hun ser på meg. Og der, akkurat der tar autopiloten over. Den styrer hele meg, både hjerne og kropp. Jeg prater, jeg ler og jeg er hundre prosent til stede. Svarer på alle spørsmål som blir stilt.

Da vi er ferdige, husker jeg ikke ett ord av hva som ble sagt. Jeg aner rett og slett ikke. Jeg kjenner bare en enorm lettelse.

Høyt oppe, rusa på live-tv, går Frøken og jeg ut i den kalde, våte Oslo-kvelden for å ta et glass rødvin.

Når ser klippet senere samme kveld, er det med stor undring. Jammen er det rart å se seg selv på tv. Er jeg sånn? Snakker jeg slik? Gjør jeg sånn med hendene når jeg snakker? Jeg måtte spørre mannen om det faktisk er slik jeg er, eller om det virket regissert. Men ja, det er visst slik jeg er.

Vel, det var gøy å være med. Er veldig glad det er over. Men gjør det gjerne igjen. Nå som alt har lagt seg, og jeg igjen er tøff i trynet.

Har du hatt prestasjonsangst for noe, og opplevd at autopiloten har tatt helt over styringa når det virkelig gjaldt?