hits

november 2013

Ukens gi-bort – klær fra Marius Gris

Denne uken kan to av dere vinne klær fra Marius Gris. Jeg har fått lov til å gi bort en body og en genser.

Marius Gris er en hyllest til de særegne ordene andre språk ikke har. Damen bak klesmerket heter Lauren Pedersen og kommer fra New Zealand. Hun er nå vel integrert i Oslo, men da hun kom til Norge, ble hun både overrasket og fascineres over alle de særnorske uttrykkene vi har her i landet.

Enkeltord som forklarer en hel situasjon. Som for eksempel lakenskrekk, utepils, hyttetun, fylleangst, Syden, tropenatt og fus.

Navnet Marius Gris kommer forresten fra «mariusgenser» og uttrykket «alt går i grisen».

Klærne er laget i beste kvalitet av folk som jobber under skikkelige arbeidsforhold, og med rettferdige lønninger. Og det skulle jo egentlig bare mangle.

Nå kan to av dere vinne enten en fus-body eller en fus-unisex genser.

For å bli med i konkurransen, fortell meg under her hva som er ditt favorittord, og om du vil ha body eller genser dersom du vinner.

Jeg trekker to vinnere på tirsdag kveld. Vinnerne offentliggjøres på min Facebook-side.

Lykke til! Og god helg.

 

Kjære fireåringen min

I dag blir du fire år, gutten min. Fire år!

Vi har vært gjennom mye, du og jeg. Det har ikke alltid vært like lett. Jeg falt ikke naturlig inn i morsrollen den dagen du ble født. Den rollen måtte læres. Og det har virkelig vært fire lærerike år.

Du kom endelig til verden etter å ha strevd med å komme ut i halvannet døgn. Vi led oss gjennom over en time med pressrier. Til sutt sa jordmoren at hvis vi ikke kom i mål på de to neste riene, var det fram med sugekoppen.

Men vi klarte det, vi. Du kom på den andre.

Du var hårløs og skrukkete med røde, hovne øyne. Likevel var du noe av det nydeligste jeg hadde sett.

 

Fire måneder senere satt jeg på gulvet på soverommet og gråt mens jeg snakket med pappen din i telefonen. Jeg klarte ikke mer. Han måtte komme hjem fra jobben. Og fra den dagen gikk han hjemme sammen med oss.

Du gråt sammenhengende de tre første månedene. Kolikk. Jeg trasket rundt i huset med deg i armene, dag og natt. Den samme løypa om og om igjen. Ut på kjøkkenet, ut i gangen, inn i stua, rundt stuebordet og tilbake til kjøkkenet.

Jeg sov ikke, jeg spiste ikke, jeg følte ingen ting. Jeg var gjennomsliten.

På grunn av den tøffe fødselen fikk du KISS og torticollis, en nakkeskade som gjorde at du mest sannsynlig hadde store smerter i nakken og i hodet. Du sov ikke skikkelig en eneste natt før du var over ett år gammel.

Jeg byttet bleiene dine, men så deg aldri inn i øynene der du lå på stellebordet. Jeg ammet deg et halvt år, men så helst på tv mens du spiste.

Du hadde alltid rene klær og var nybadet og fin. Men jeg koste ikke med deg. Jeg tørket snørr og tårer når du var forkjølet.

Jeg sørget for at du fikk i deg tranen din, hver dag. Og jeg ga deg sunn mat, frukt og grønnsaker. Men jeg deg ikke. Følte deg ikke.

Jeg syns du var krevende, vanskelig og slitsom. Jeg kunne ikke forstå at jeg hadde fått et sånt barn. Vi som skulle kose oss sammen i barseltiden og i mammapermen. Det var ikke sånn det skulle bli. Og morsfølelsen lot vente på seg. Lenge.

Men sakte men sikkert skjedde det noe. Jeg lærte deg å kjenne. Jeg begynte å se deg. Jeg begynte å fatte interesse for deg. Ekte interesse. Og jammen, lang der inne i magen, der var det en liten sommerfugl som forsiktig flakset med den ene vingen. Morskjærligheten var gryende.

I dag er du fire år. Jeg burde sikkert si noe sånt som at jammen har det gått fort. Hvor ble tiden av? Men det har ikke gått fort.

Når jeg tenker tilbake på den dagen jeg lå på sykehuset, utslitt etter halvannet døgn med rier, virker det som en helt annen tidsalder.

Men i dag er du fire år, og herregud som morskjærligheten lever. Den har vokst fra en stakkars skadeskutt en-vinget sommerfugl, til hundretusenvis av flaksende, fargerike kjempefugler. Og alle kjemper om plassen i magen min.

I dag kjenner jeg deg ut og inn, hele deg, hver eneste lille millimeter. Og likevel overrasker du meg nesten hver eneste dag.

Du er verken krevende, vanskelig eller slitsom. Du er bare deg selv. Full av temperament og vilje. Jo da, og antakeligvis mer enn de fleste. Men likevel full av spontan glede og nysgjerrighet. Og så sårbar og sensitiv.

Du er fire år og kjemper din egen kamp. Du skal finne din plass. Din plass i deg selv, i den store verden og i vår lille familie.

Visst har jeg dårlig samvittighet. Og jeg kjenner på den hver eneste dag. Spesielt når jeg leser artikler om at mors kjærlighet og omsorg det første leveåret er avgjørende for hvordan barnet utvikler seg senere i livet.

Plutselig kan jeg bli overmannet av dårlig samvittighet og følelsen av at jeg har ødelagt deg for livet.

Men vet du hva? Det er bare tull. Den samvittigheten kan dra et annet sted og lage faenskap. Visst er det viktig at barnet får god omsorg det første året. Men det er ikke avgjørende. Barnet blir ikke ødelagt for livet dersom mor, eller far for den saks skyld, bruker et år eller to på å finne mors- eller farskjærligheten.

Gå vekk, dårlige samvittighet. Jeg er en god mor.

I dag er jeg en god mor. En skikkelig god mor, faktisk. Langt fra perfekt, jeg prøver og feiler hver eneste dag. Jeg kan sprekke og rope at nå orker jeg ikke mer mens jeg slenger igjen døra til soverommet bak meg. Jeg klarer ikke å være konsekvent hele tiden. Jeg sier nei, nei, nei…okei da, bare du slutter å grine. Og jeg tyr til bestikkelser stadig vekk.

Jeg sender deg gjerne i barnehagen selv om jeg har fri, og jeg savner deg ikke når mannen og jeg har leid inn barnevakt for å få en barnefri kveld, bare oss to.

Gå vekk. Mamma er sur i dag.

Men jeg er en god mor. Og du har det helt fint med meg som mammaen din. Og jeg elsker deg så høyt at jeg begynner å grine hvis jeg tenker for mye på det.

Vi har vært gjennom mye du og jeg. Og vi skal helt sikkert gjennom mye i fremtiden og. Men det skal vi fikse. Du og jeg.

Gratulerer med dagen, lille, store fireåringen min.

 

Ikke spør meg hva jeg fikk til jul

Hva fikk du i julegave av partneren forrige jul? Husker du det?

Det er flaut å si det, men jeg husker faktisk ikke hva jeg fikk av mannen. Helt ærlig, og jeg håper ikke han blir sur når han leser dette, men jeg kan rett og slett ikke huske hva jeg fikk i julegave for et drøyt år siden.

Hmmm. Hva var det jeg fikk? Aner ikke...

 Jeg mistenker at mannen har det på samme måte. Det er alltid morsomt å trenge han opp i et hjørne:

«Du, Sjur? Husker du hva du fikk av meg til jul?»

Og så se hvordan han krymper seg og plutselig bare ta en viktig telefon mens han håper jeg glemmer hele spørsmålet.

I år går vi for opplevelsesgaver. Så slipper vi å gi hverandre noe vi egentlig ikke trenger, og som vi glemmer innen kort tid.

Opplevelser husker man. Da jeg gikk gravid med eldstemann, fikk jeg en dag på spa av mannen min. Det var verken jul eller bursdag, bare en helt vanlig dag. Det er fire år siden nå, og jeg husker det fortsatt.

En annen ting som er fint med opplevelsesgaver, er at det er miljøvennlig. I disse bruk- og kasttider, kan det kanskje være greit å tenke litt på det også.

Men best av alt – du slipper å stresse rundt på kjøpesenteret, bane deg vei blant hundrevis av andre handlende, vill i blikket på desperat leting etter gaver du vet mottakeren egentlig ikke trenger.

Julestress og kø. Nei takk. Ikke i år. (Av Brent Payne via Flickr creative commons)

Hos YouWish finner du hele 364 forskjellige opplevelsesgaver i Norge og Sverige.

Her kan du handle på nett, enkelt og greit. Og så kan du velge om du vil printe ut gavebeviset selv, eller motta gaveesken i posten. Førstnevnte tar deg fem minutter, så er gaven i boks.

Easy, peasy.

Hvis mannen følger med på bloggen min, hvilket han hevder at han gjør, har jeg listet opp mine ti favoritter under her:

Ja! Sjokoladekurs. Lærer jeg å lage sjokolade, kommer det hele familien til gode.

  1. Spadag. Jess, dette er min soleklare favoritt. Å sende kona på spa slår aldri feil. Aldri!
  2. Sjokoladekurs. Mmm. Dette er også en selvsagt suksess.
  3. Villmarkseventyr i Finnskogen. Har mannen lyst til virkelig å slå på stortromma i år, kan han ta meg med på villmarksweekend med to overnattinger på hotell, god mat, kanopadling, vandring, hiderløype, badestap og badstue. Uten barn, selvfølgelig.
  4. Personlig shopper. Jeg er en sånn som kjøper masse klær på tilbud, uten å prøve de først, for jeg ser jo at de passer. Men når jeg kommer hjem viser det seg at, ups, de passet visst ikke så godt likevel. Denne gaven er en investering.
  5. Pistolskyting. Jah, det har jeg alltid hatt lyst til å prøve. Dette kan vi gjøre sammen.
  6. Wallmans Dinnershow. Jeg har vært på Wallmans et par ganger før, og det er alltid like hyggelig. En romantisk kveld bare du og jeg, kjære?
  7. Sushikurs. Jeg har alltid hatt lyst til å lære meg å lage sushi. Denne er midt i blinken for meg.
  8. Weekendyoga. Dere som har fulgt bloggen min en stund, vet at jeg er helt avhengig av min ukentlige yogatime for å bevare mitt noen lunde friske sinn. Send kona på weekendyoga, så skal du se du får en helt ny kone tilbake etterpå.
  9. Kjøre supersportsbil på bane. Jeg er ikke veldig bilinteressert, men jeg liker fart. Dette kunne jeg faktisk tenke meg å prøve. Og det er ikke hvilke som helst biler man får kjøre heller. Her snakker vi biler som Ferrari og Porsche.
  10. Tangokurs.  Åh, tango ser så sexy ut. Så … erotisk og spenstig. Jeg ser for meg mannen og meg i full tangotrening over stuegulvet med rose i munnen og greier etter barna har lagt seg. Det hadde vært noe det?

Tenk deg oss to i fyrrige dansesteg over parketten, kjære. (Ha ha. Hopp i havet om mannen blir med på dette)

Husker du hva du fikk i julegave av partneren din forrige jul? Og hva ønsker du deg i år?

Innlegget er sponset av YouWish

Gul morgen

«Mamma? Er det morgen nå?»

Jeg snur meg rundt i senga og myser mot soveromdøra. Jeg kan skimte fire små, bare føtter i lyset fra gangen.

«Mmmmmrrgggh», grynter jeg og griper etter mobilen min. Klokka er ti over fem.

«Nei det er ikke morgen ennå», mumler jeg og drar dyna over ørene.

«Gå og legg dere igjen».

Tass,tass, tassetass bortover gangen.

Jeg snur meg rundt og snuser inn duften av pute. Mmm, deilig.

Kjære søte, små. Hvis mamma ikke får sove til minst klokka halv seks, blir mamma et monster. Og stol på meg, det vil dere ikke.

«Mamma? Er det morgen nå da?”

«Mmmmmm. Nei, gå og legg dere».

«Jammen mamma? Jeg tror det er morgen nå, altså”.

Mobilen viser kvart over fem.

For noen få uker siden tok vi den store «nå skal barna sove i egen seng-kampen». Etter å ha hatt senga full av kravlende barn på kryss og tvers i lang tid, bestemte vi oss for at nok var nok. Vi skulle ha senga vår tilbake.

Og det gikk rimelig greit. Etter en ukes tid, sluttet de å komme inn til oss hver halve time hele natten gjennom.

Men morgenmonstre er de likevel. De våkner som regel mellom fem og seks en gang. Vi har laget en regel om at de ikke får komme opp i senga vår før halv seks. Og den regelen er urokkelig. (Bortsett fra når mannen er borte da. Da gir jeg etter).

Men nå har jeg funnet en ganske så genial løsning. Hue er et trådløst belysningssystem, der man kan styre belysningen i et rom, eller i hele huset, via iPhonen eller iPaden. En Hue-pære produserer alle nyanser av hvitt, fra varm til kald, i tillegg til et stort utvalg av farger.

Pærene passer i de fleste lampesokler, og man kan programmere dem til å lyse bestemte farger til bestemte tider.

Klokka fem tennes et svakt, blått lys inne på barnerommet. Våkner barna og ser et blått lys, betyr det: Nei, ikke tenk på det en gang. Det er natt. Legg deg ned og sov videre.

Blått betyr natt. Ingen vits i å komme inn til oss nå, lille venn.

Kvart over fem overtar et dust grønt lys. Det betyr: Ja, du kan snart komme inn til oss, men ikke riktig ennå. Legg deg ned igjen og tenk på noe fint så lenge.

Og klokka halv seks går den grønne fargen over til svakt gul. Da er det klart! Hiv dere ut av sengene og løp inn til mamma og pappa.

Du kan også programmere inn styrken på lyspærene, slik at den er så svak at lyset ikke vekker barna hvis de mot formodning fortsatt skulle sove når lampen tennes.

Genialt!

http://youtu.be/IT5W_Mjuz5I

Det virker i ni av ti tilfeller. Men for et par dager siden, stod snart fireåringen i dørsprekken klokka ti over fem igjen.

«Mamma? Er det morgen nå?»

«Mmmmmmhh. Hvilken farge har lyset da?»

«Ehm… Det er så vanskelig å si. Det er enten blått eller gult».

Merkelig hvordan fargeblindhet plutselig oppstår mellom fem og halv seks på morgenen.

Kommer dine barn inn til deg på morgenen? Og i så fall når?

 

Innlegget er sponset 

 

Kul kloakk

Lillemann (snart 4): Mamma, fortell om kloakken.

Meg: Om kloakken?

Lillemann: Ja, om kloakken. Om bæsjen og tisset i doen.

Meg: Skal vi ikke heller lese Albert Åberg, da?

Vi sitter på sengekanten. Lillemann vifter med de små, bare tærne sine som stikker ut av Spideman-pysjen. Det er klart for god natt-historie.

Lillemann: Nei, ikke Albert Åberg. Kloakken, mamma. Kloakken.

De siste ukene har store gravemaskiner og lastebiler inntatt gata vår. De durer og klonker, pruster og peser, mens de store nevene graver gedigne hull i veien.

Kloakksystemet skal renoveres. Her om dagen stoppet de rett utenfor huset vårt. Til stor forlystelse for Lillemann.

Jeg setter meg tilbake i senga og drar den lille gutten i en snart for liten Spiderman-pysj godt opp på  fanget.

Meg: Jo, du vet. Når du tisser og bæsjer i do…

Jah!!! Sier Lillemann og nikker stort.

Meg: Og så drar du ned etterpå.

Jah! Splossssssj, sier han og veiver begge armene rundt og rundt i lufta.

Meg: Ja, så kommer vannet og skyller bæsjen og tisset ned i do.

Lillemann: Jah!

Meg: Men hvor blir det av da? Jo, bæsjen og tisset skylles ned under huset vårt i store rør. Under gulvet på badet, ut under gangen vår, under innkjørselen og helt ut i veien.

Lillemann: Wow! Kult!

Meg: Ja, ikke sant. Og så fortsetter de inn i de rørene du så i bunnen av det store hullet der ute i gata vår.

Lillemann: Wooooow!

Meg: Ja, wow ja. Og så reiser bæsjen og tisset nedover gatene, helt ned til…ehm…helt ned til et stort hus.

Lillemann: Oj, tenk på de som bor i det huset da. Bor de sammen med bæsjen og tisset mitt de da?

Meg: Nei, det er ingen som bor i det huset. Det er et hus som…renser vannet og bæsjen og tisset.

Lillemann: Renser?

Meg: Ja, eller vasker det. Akkurat som når vi vasker klær. Ikke sant? Og så renner vannet ut i elva igjen mens bæsjen og tisset havner i jorda.

Lillemann: ÆSJ!

Meg: Nei da, det er egentlig ikke æsj. Bæsj og tiss er biologisk. Det vil si at det smelter sammen med jorda.

Lillemann: Hæh!

Meg: Ja, maten vi spiser er også biologisk. Og du og jeg og pappa og lillesøster.

Lillemann: Hæh, skal vi smelte sammen med jorda sammen med bæsjen og tisset?

Meg: Ehm… Ja det skal vi faktisk. Når vi dør. Men det er lenge til.

Lillemann: HÆ! Ligger mormor under den store steinen sin sammen med bæsjen og tisset mitt!!!???

Meg: Nei, altså… ikke direkte. Mormor ligger på kirkegården, bæsjen og tisset havner i jorda et helt annet sted.

Lillemann: Hvor da!?! Æsj!

Meg: Et annet sted. Men du, skal vi ikke lese litt Albert Åberg i stedet?

Skjønner at jeg må sjekke Google før morgendagens leggetid.

Har dine barn noen sære interesser?

 

Ukens gi-bort - midlertidige tatoveringer fra Bold Statements

Mine barn elsker å tatovere seg. Ikke på ordentlig selvfølgelig, men med midlertidige tatoveringer. Du vet, sånne tatoveringer som sitter i noen dager før de forsvinner.

Kanskje har det noe med at pappaen deres har to store tatoveringer, en på hver overarm - Marilyn Monroe på den ene og en massiv, udefinerbar tribal på den andre. Minner fra en svunnen ungdomstid som rockestjerne i Sverige.

Nå kan to av dere stikke av med hver sin pakke med åtte valgfrie tatoveringer hver fra Bold Statements. Du kan velge om du vil ha tatoveringer til deg selv eller til barna. Eller hvorfor ikke til hele familien?

Tatoveringene er helt trygge å bruke på barn. De er milde mot huden og allergivennlige. Anbefales til barn over tre år.

Dette er også perfekte kalendergaver. Og bestiller du to eller flere, spanderer Bold Statements frakten.

Vil du være med i trekningen av disse to pakkene med åtte valgfrie tatoveringer?

Da må du legge igjen en kommentar under her, der du forteller meg om du har noen tatoveringer selv. 

Jeg trekker to vinnere tirsdag kveld. Vinnerne offentliggjøres på Casa Kaos Facebook-side.

Ha en fin helg!

 

Opp med skrifta!

«Marte. Marte! Kom hit litt!»

Mannen står på kjøkkenet i en ikke uvanlig positur: Med mysende øyne, brillene skjøvet opp i panna og med ett eller annet i hånda som har prøver å lese innholdsfortegnelsen på.

 

Selv har jeg ingen problemer med å lese liten skrift, selv om jeg er ganske nærsynt. Men mannen, derimot. Han har store problemer. Med minus åtte på ett øye, skjeling og mangel på samsyn, må han stadig ha hjelp fra meg.

Og dette er hverdagen til veldig mange. Faktisk så mange som to millioner nordmenn. Disse gjøres unødvendig synshemmede på grunn av uleselig tekst.

Nå har Blindeforbundet satt i gang en kampanje for større og bedre leselig skrift på emballasjer, bruksanvisninger, skilt og andre steder der det står viktig informasjon.

For tenk deg at du ikke rekker den siste bussen hjem fordi du ikke klarer å lese rutetabellen. Eller at du er allergisk mot nøtter og ikke får med deg at det kan være spor av nøtter i sjokoladen du spiser. Og enda verre, at du ikke får med deg viktig informasjon på medisiner eller andre legemidler.

Når du er gravid, for eksempel, er det en del matvarer du skal holde deg unna: upasteurisert melk, ost av upasteurisert melk, fiskelever, krabbeinnmat fra skallet, fersk tunfisk. Da er det viktig å følge med på hva matvarene en spiser inneholder.

Eller, skrekk og gru, tenk om du mumser innpå med sunn, sukkerfri, mørk sjokolade hver kveld etter ungene endelig er i seng, uten å ha fått med deg at den faktisk inneholder sukker. Ups. Det var visst ikke badevekten som tok feil likevel gitt.

Nå vil Blindeforbundet ha din hjelp. De ønsker å samle inn eksempler på produkter der teksten er vanskelig å lese. Bli med du og! Ta bilde av produktet og last det opp her på Uleselig.no.

Her er mitt bidrag:

Dette var lite. Her får til og med jeg problemer. Og her burde det ikke være vanskelig å lage en litt større etikett slik at det blir litt bedre plass til skrifta.

Dette er ikke en kampanje ment for å henge ut produsenter. Blindeforbundet ønsker med dette å komme med konkrete råd til produsentene om hvordan de med enkle knep kan gjøre skriften mer lesbar.

 

Syns du det er vanskelig å lese innholdsfortegnelsen på matvarer?

Innlegget er sponset av Blindeforbundet

Ballonger og murstein

«Men jeg elsker deg jo!»

«Jeg gjør jo det. Virkelig! Selv om jeg kan være en skikkelig bitch noen ganger», sier jeg og ser bort på mannen.

Vi er på kjærestehelg på Sundvolden hotel. I tillegg til boblende cava, søt hjertesjokolade, fantastisk mat og romantisk fjelltur, ligger også tre timer med med samlivsterapeut Trine Huseby i kjæreste-pakka.

Oh yes. Nå snakker vi! Velkommen til kjærestehelg.

Vi har kun hatt to netter uten barn siden vi ble foreldre for snart fire år siden. Den ene var bryllupsnatten vår.Den andre natta lå jeg på sykehuset med rier og fødte Lillesnuppa på morgenkvisten. Sistnevnte teller egentlig ikke.

Ikke rart man blir irritabel og går hverandre på nervene fra tid til annen.

I coachingen lærte vi om ballonger og mursteiner. Ballonger er disse små hendelsene som skaper irritasjon i hverdagen, men som egentlig ikke er så viktig.

Ballonger: egentlig ikke så viktig, men kan være veldig irriterende for det.

Som den gangen jeg ble potte sur fordi mannen hadde glemt å ta med ullskift i barnehagen. Og da jeg ga han skylden for at bankbrikken ikke lå der den skulle, mens det var jeg som hadde puttet den i lommen og glemt den. Eller da jeg kjeftet på mannen fordi lillesøster hadde klippet seg selv, for det burde da jammen han klare å passe på. Selv om jeg også var i samme rom da det skjedde.

Oppgaveark fra Trine. Fyll ut hver for dere og les høyt for hverandre under middagen.

Disse ballongene er kjempeirriterende, og noen ganger kan de begrave en helt. Jeg har vært travelt opptatt med å irritere meg over disse ballongene. Så travel at jeg helt har mistet sikten.

I stedet for å la ballongene ta helt overhånd, bør man heller stikke hull på dem. Eller la de fly videre. De er egentlig ikke viktige. De er bare irritasjonsmomenter. Så sant det ikke ligger en murstein under da.

En murstein trenger nemlig oppmerksomhet, fra begge parter. En murstein må man løfte opp og gjøre noe med. Dette er serious stuff. Og jo da, vi fant ut at vi har noen mursteiner å jobbe med også.

Det er ingen tvil om at parforholdet lider dramatisk under det å få barn. Forelskelsen forsvinner i en tykk tåke av amming, bæsjebleier og nattevåk, og senere trassalder, søskenkrangling og barnemas.

Vi ser et lys langt der framme i tunnelen. Men er det utgangen, eller er det toget som kommer? Usikkert.

Les innlegget mitt fra i sommer: Når forelskelsen går over.

Vi var litt skeptisk begge to til hele denne par-coachingen. Skal vi sitte der i tre timer og grafse i alt det negative? Skal jeg bli stilt til veggs for alle de gangene jeg har latt stresset og temperamentet mitt gå ut over mannen?

Dette var da ikke skummelt i det hele tatt.

Heldigvis hadde vi ingen ting å frykte. Det ble både latter og tårer hos Trine, som er en veldig klok og behagelig dame. Det ble mest latter heldigvis. (Ja, det var jeg som grein. Jeg tipper mannen setter pris på at jeg understreker akkurat det).

Resten av helgen var for øvrig helt fantastisk. Høydepunktet var uten tvil å få sove hele natta uten unger som vekker en. Og så bli vekket klokka ti neste formiddag av frokost på døra.

Er det morgen allerede?

Både frokosten, lunsjbuffeten og den fire retters kjærlighets-middagen var for øvrig over all forventning. Til og med matpakkene vi fikk med oss på fjelltur på søndagen, var helt fortreffelig.

Jeg ble nesten litt fornærmet da mannen lurte på hvor mye jeg egentlig skulle spise, da jeg hadde hentet min fjerde tallerken fra lunsjbuffeten.

«Til jeg ikke orker mer, vel» svarte jeg og langet innpå med sjokoladefromasj i et tempo så man skulle tro det når som helst kunne hoppe frem en maskert mann fra hjørnet og rive til seg tallerkenen min.

Hallo, det er ikke hver dag jeg får anledning til å spise så god mat. Da får badevekten bare ta seg ei pære (Stavanger-uttrykk) og holde kjeft. Mannen og.

Vårt stambord - det romantiske kjærlighetsbordet ved peisen.

Sundvolden advarer deg mot løpende, yre og begeistrede kokker. Og det var de jammen og. I aller høyeste grad. Hver eneste rett hadde ett eller annet overraskende ved seg. Noe som gjorde at mannen og jeg så på hverandre over bordet etter den første munnfullen og sa: «Mmmmmm» med hodet på snei og hevede øyenbryn.

Benjamin. Vår dejlige, danske servitør. For 15 år siden (og før jeg møtte mannen min) hadde jeg tenkt: For en kjekk, ung mann. Han må jeg be med ut. Nå tenker jeg: For en kjekk ung mann. Håper min sønn blir som han.

Lørdag kveld, etter lunsj og par-coaching, tok vi en runde i spaet som blant annet inneholder utendørs badestamp. Tar man med en flaske bobler og to stettglass, og samtidig er så heldig at det er stjerneklart, kan det knapt bli mer romantisk.

Massasjen var også helt himmelsk. Skal jeg sette fingeren på noe her, måtte det være at vi ble tildelt hvert vårt massasjerom. Det hadde vært fint med dobbeltrom. Men ok. Vi klarte å være fra hverandre i en liten time. Det er jo ikke mye lenger enn mannen bruker på do når han ligger etter på oppdateringene på Facebook og ikke har fått lest gårsdagens VG ennå.

Søndag gikk vi tur opp til Kongens utsikt. En veldig koselig tur som tar en drøy time opp og ned. Men sett av god tid på toppen. Herfra har du utsikt over hele Ringerike med vakre Steinsfjorden og Tyrifjorden.

Kongens utsikt.

Jah, også utsikten da.

Det gjorde utrolig godt med en kjærestehelg, bare vi to. Om vi aldri kommer til å krangle igjen over oppvasken og skittentøyet, vet jeg ikke.

Men bare i dag har jeg latt to ballonger fly avgårde. Den ene var to skitne sammenrullede sokker på badegulvet. Den andre var en gjenglemt pose med skift til barnehagen.

Men så ble jeg sur og kjeftet litt da mannen hadde glemt å sette bilen inn i garasjen i går kveld, så jeg måtte skrape vindusrutene i dag tidlig.

Men hey, to av tre… Det syns jeg er bra!

Hvor ofte reiser dere bort uten barn?

Turen er sponset av Sundvolden hotel og samlivsterapeut Trine Huseby

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Ukens gi-bort – Vinn klær fra Vossatassar

Denne uken kan tre av dere stikke av med klær fra Vossatassar. Her er både bodyer, bukser, luer, pysj og smekker i premiepotten.

 

Jeg regner med du kjenner til Vossatassane? Hvis ikke er det på tide at du blir kjent med de små, rare skapningene fra landet mellom natt og dag. Landet er for øvrig bare synlig for barn. Voksne ingen adgang!

Rikke, Romle, Redderik, Uffe, Ponk og Smergel, er navnet på de seks Vossatassane. Og så har de en hel haug med andre rare venner. Som søsknene Doremi, Fasola og Tidå. Og Raffegøyane, Skramlingane, Svevarar, Grønske og Pollendyr. Og sjøormen Vissvass von Voss.

Her er et helt univers av både det ene og det andre.

Klærne er laget for aktive barn med sans for lek og moro. I tillegg skal du lete lenge etter både prinsessekjoler og sjørøverbukser.

Dere som har lest bloggen min en stund, vet hvor lite glad jeg er i kjønnsdelte klær. Ja til unisex-klær med spreke farger og mønster!

Men, over til dere. Nå kan tre av dere vinne klær fra Vossatassar:

1. premie er en body, en bukse og en lue i valgfri farge. Miks og match eller velg hele settet i samme farge: 

2. premie er en pysj, også i valgfri farge:

3. premie er en smekke:

Alle klærne kommer i størrelse 50 til 80.

For å bli med i trekningen, må du først gå inn på Vossatassars Facebook-side og like den. Så går du inn på Facebook-siden til Flust og liker den også.

Til slutt skriver du i kommentarfeltet under her hva som er din favoritt barnelek eller aktivitet. Eller voksenlek. Min er å klatre i trær.

Jeg trekker tre vinnere tirsdag kveld. Vinnerne offentliggjøres på min Facebook-side.

Lykke til. Og god helg!

Æsj, guttejakke!

«Næææææih! Villikke. Villikke. Villikke!»

Lillesnuppa på to og et halvt løper over stuegulvet med armene veivende over hodet.

«Nei! Nei! Neineinei!»

Hun tar innersvingen rundt stuehjørnet ut mot gangen og fortsetter i full fart inn på rommet sitt.

Bæm! Døra smeller igjen bak henne.

Pokker for en sterk venstrearm, tenker jeg forskrekket før jeg plukker opp den blå hettejakka fra gulvet. Den kule, blå hettejakka med en smilende Lynet McQueen på brystet.

Er ikke denne kul da? Skjønner ikke hva du mener med guttejakke...

Lillesnuppa begynner visst å bli stor. Fram til nå har hun helt ukritisk tatt til takke med arveklær etter storebroren. Blå og grønn stripete ytterjakke, blått ullundertøy, sokker med Batman på og t-skjorter, bukser og gensere i blått, brunt og grønt. Gjerne med Spiderman og Hulken på.

Jeg har selv en skjebne som lillesøster. I hele min barndom gikk jeg rundt i klær etter min tre år eldre bror. Brune, slitesterke cordfløyels-bukser og oransje gensere var mitt daglige antrekk.

Og det var egentlig greit nok det. Det var ikke så stor forskjell på gutteklær og jenteklær da jeg vokste opp. Men det toppet seg da mamma prøvde å prakke på meg en blå genser med «Mister» skrevet over hele magen. Jeg var 10 år og hadde for lengst lært å lese.

«Nei da. Det er Mister som i at du mister noe», sa mamma overbevisende.

«Ikke som i Herr Mister».

Jeg gikk ikke på den. Jeg slang den fra meg på stuegulvet i fullt raseri  og løp inn på rommet mitt. Jeg er ganske sikker på at jeg smalt igjen døra bak meg og. Hardt!

Lillesnuppa åpner døra på gløtt. Et stort, blått øye skimtes i dørsprekken. Så river hun opp døra og marsjerer ut i stua. Tar tak i jakken, river den ned fra sofaen der jeg hadde lagt den pent fra meg. Hun kaster den på gulvet og tramper på den.

"Nei!" roper hun til meg med hevet pekefinger og øyebrynene godt trukket ned i øynene. Så tramper hun ut på rommet sitt igjen.

Nei vel. da så...

Kler du barna i arveklær av "feil" kjønn?

 

Fuck lykke!

«Og så foreslår jeg at vi setter deg på antidepressiva».

Legen knatrer på tastaturet sitt. Så snur han seg mot meg og myser over brillene sine.

«Skal vi prøve det?»

Jeg hadde nettopp øst all frustrasjonen min ut over skrivebordet til legen. Jeg hadde virkelig satt kranen vid åpen og fortalt hvor sliten jeg var, om hvor dårlig jeg sov på natta, om barna som jeg følte åt meg opp – bit for bit, og om hvordan jeg gikk rundt og følte meg som verdens verste mamma fordi jeg ikke klarte å leve opp til forventningene – verken de urealistiske eller de mer realistiske.

Sliten mamma. Langt fra lykkelig.

Jeg følte likevel ikke at lykkepiller var løsningen på mine problemer. Jeg takket høflig nei.

For er det ikke slik at livet har sine opp- og nedturer? At det lurer både problemer og utfordringer rundt annethvert hjørne? Er det ikke nettopp dette som kalles å leve, da? Å ta tak i de situasjonene som dukker opp, finne løsninger og så fortsette livet. En erfaring rikere.

Jeg forstår at noen ganger er antidepressiva både den eneste og den beste løsningen. Noen ganger. Når utfordringene vokser en helt over hodet og en ikke finner veien ut av mørket på egen hånd. Det er ikke disse jeg snakker om.

Jeg snakker om vanlige, friske folk som lever vanlige, friske liv. Som møter veggen, eller som stormer rundt hjørnet og løper rett på problemet eller utfordringen. De som får en liten, eller en litt større knekk. De som har møtt livet på sitt mest lunefulle.

I dagens lykkesamfunn skal alle gå rundt i en evig lykkerus. Vi skal være glade, takknemlige og fornøye. Og er vi ikke det, er unormale. Syke. Da har vi en diagnose og trenger medisiner.

Men noe ganger er det faktisk helt greit å si fuck lykke! Fuck takknemlighet og harmoni. Akkurat nå har jeg det ganske kjipt. Jeg er sur, gretten, sliten og deppa. Men jeg skal finne ut av det. Bare gi meg litt tid.

Kanskje har man opplevd noe trist. Kanskje har noen dødd, eller man har mistet jobben. Kanskje er man stresset eller utbrent. Kanskje har det sneket seg innpå over lengre tid og tappet en for krefter og glede.

Men dette er også en del av livet. Livet handler også om å miste noen man er glad i. Det handler om å gape over mer enn man kan klarer å håndtere og det handler om slit, mas, stress og dårlige perioder.

Livet er ikke bare lykke. Det er ikke meningen at vi skal gå rundt og være så forbanna lykkelige hele tiden.

Hadde jeg sagt ja til lykkepillene, er jeg redd jeg hadde overlatt hele ansvaret for å bli meg selv igjen på de små, runde pillene. Jeg hadde mest sannsynlig svelget lykken ned med et glass vann, lent meg godt tilbake i sofaen, og ventet. Jeg tviler på lykken hadde gjort seg gjeldende. I hvert fall ikke den ekte lykken.

I mitt tilfelle, trengte jeg å ta noen grep om min egen situasjon og om livet generelt. Jeg måtte gå noen runder med meg selv, jeg måtte involvere familien og sammen måtte vi finne løsninger slik at jeg taklet mammarollen og stresset rundt det bedre.

Jeg blir gæærn. Men det går greit, altså.

Og jeg kom i mål. Jeg fant ut av det. Nå vet jeg hva som gjør meg stresset. Jeg vet hva som får meg til å se rødt, hva som får meg til å kjefte på ungene og hva som får meg til å grine, bite fra meg, og så gi mannen skylden for alt. Jeg vet hvordan jeg skal slappe av. Jeg har lært meg å finne pustehull, jeg har lært meg viktigheten av egentid og jeg har funnet ut hva jeg trenger for å være et nogen lunde harmonisk menneske.

Det er dette som kalles å  leve!

Det er da ikke mulig å medisinerer seg mot selve livet.

Heldigvis!

 

Ukens gi-bort - Julekongen og Reisen til julestjernen på DVD

Denne uken kan to av dere stikke av med to DVD-er hver: Reisen til julestjernen og Julekongen.

Reisen til julestjernen er jo en klassiker for alle som vokste opp på 80- og 90-tallet, og kanskje til og med enda senere. År etter år krøp jeg opp i sofaen på julaften morgen for å få med meg Sonja, Gulltopp, den onde greven og alle nissene.

Nyinnspillingen, som kom ut i fjor, ble sett av hele 450.000 på kino. Og kan vel med det kalles en stor suksess.

Denne filmen får en hedersplass i DVD-samlingen min.

Og så var det Julekongen da. NRKs julekalender fra i fjor. Om Kevin på ni år som noe uventet blir konge av Ridderdalen, og som får det farefulle oppdraget å redde jula, både for sin egen familie og for innbyggerne i Ridderdalen.

Julekongen ble sett av 800.000 hver dag da den gikk på NRK i fjor. Serien ble også tildelt Barnevaktens pris for 2012.

Begge filmene er nå til salg i butikkene og hos CDON.

Nå kan to av dere stikke av med disse to filmene. Alt du trenger å gjøre, er å fortelle meg hva som er din favoritt-julefilm.

Jeg trekker to vinnere tirsdag kveld. Vinnerne blir offentliggjort på min Facebook-side.

Ha en hoppende fin helg!

 

Skal du være sur lenge, eller?

"Skal du det? Være sur lenge?"

Mannen ser på meg fra førersetet i bilen. Jeg sitter med hodet i hånden og ser ut av bilvinduet.

I baksetet sitter snart fireåringen og sparker taktfast i seteryggen min, mens toåringen sitter og river en svamp i små biter som hun kaster bak i bagasjerommet.

Mannen har satt nøkkelen i tenningen, men har ikke vridd rundt ennå. Den venstre armen hans hviler på rattet.

Skal du være sur lenge? Hva slags spørsmål er det? Og hva pokker svarer man på det da? Når man er sur!

Nei da, jeg skal bare være sur et par timer i dag, kjære. Eller: Ja tenk, for i dag skal jeg være sur hele dagen. Eller kanskje: Ja du, nå tenke jeg å være sur i trettisju minutter og tjuefire sekunder.

Jeg fnyser og flytter litt på beina. Så snur jeg meg mot baksetet og roper at Lillemann skal slutte å sparke meg i ryggen. Snur meg tilbake og plasserer hodet i hånda igjen. Stirrer hardt på garasjedøra.

For et tåpelig spørsmål.

Hva jeg svarte?

"Det skal du bare drite i!"

Det var det beste jeg kom på...

Er du langsur?

 

Kates flate mage vs. min

For et par uker siden kunne vi lese at hertuginnen av Cambridge, eller Kate som jeg liker å kalle henne, hadde deltatt på et veldedighetsarrangementet i London.

Den nybakte mammaen nølte ikke et øyeblikk da hun ble utfordret til å være med på volleyballbanen.

(Foto: All Over Press)

Men vups, hva skjedde? Jo, den stripete t-skjorten gled opp, midt i et hopp, og blottla Kates mage. Og jammen var den fin og flat. Bare tre måneder etter fødselen!

Min første tanke var: Jammen Kate. Hvorfor har du så flat mage? Du, av alle. Du som stolt og helt uten skrupler viste en hel verden at du hadde kul på magen dagen etter du hadde født.

Surprise! Nei, magen blir ikke flat med en gang ungen er ute. Heia Kate som sjokkerte en hel verden med nyfødt-magen sin. (Foto: All Over Press)

Jeg hadde håpet Kate skulle fortsette å gi blaffen og være en av oss. Og vise oss en passe småfeit, litt dissende mage med et par valker.

Litt sånn som denne:

Flat mage tre måneder etter fødselen, sa du? Og jeg fødte mitt siste barn for?la meg se. For 30 måneder siden.

Men akkurat da jeg var på vei ut på kjøkkenet for å grave dypt nedi sjokolade-trøsteskuffen min, akkurat da kom jeg på at Kate faktisk hopper på det bildet.

Jah sannelig, det gjør hun. Hun hopper og strekker seg oppover etter ballen. Og hvem får ikke flat mage da? I hvert fall mye flatere enn ellers.

Hah, ta den du Kate.

Jeg tipper Kate også har både dissende mage og valker så snart hun lander og slenger armene ned langs siden. Og i hvert fall når hun setter seg!

Hey, jeg tror jeg går og finner meg litt sjokolade likevel jeg.

Tror du Kate har valker når hun står stille, og i hvert fall når hun sitter?

 

Ukens gi-bort - Babyleke fra Lamaze

Jeg har falt helt pladask for babylekene fra Lamaze.
Og spesielt for Tørklehvalen Franky.
Han er kjempestor, (i hvert fall for en baby), blå og har masse fargerike tørklær som stikker opp av pustehullet. Tørklærne kan man dra ut gjennom munnen så det ser ut som han rekker tunge. (Eller spyr, i følge storebror).
Han spyr!
Nei da, han rekker tunge.
Halen og finnene knitrer når barnet tar på dem. Og toåringen digger å sitte og knitre og dra tørklærne opp gjennom pustehullet og ned gjennom munnen. Og så er halve moroa å leke at hvalen plutselig biter. Akkurat i det hun har hånden begravd langt inne i ganen til hvalen.
Franky passer for barn i alderen 9 til 24 måneder.

Selvfølgelig må Franky også få melk.

Babyekene fra Lamaze er basert på et spesielt utviklingssystem til spedbarn. Lekene blir designet og utviklet i samarbeid med spesialister på barns utvikling som barneleger, lærere og barnepsykologer. Lamaze-lekene er skreddersydd til barnet helt ned til minste detalj.

Og nå kan du vinne Tørklehvalen Franky. Fortell meg i kommentarfeltet om du liker hvaler, så er du med i trekningen.

Jeg trekker en vinner tirsdag kveld. Vinneren blir offentliggjort på min Facebook-side.

Ha en fin helg!

Skummelt

«Det kommer til å bli skummelt, altså. Kjempeskummelt!»

Treåringen har presset lillesøster opp i et hjørne og forteller om hva som venter henne utover kvelden.

«Det kommer monstre og spøkelser og hekser og troll. Det blir kjempeskummelt!»

Lillesøster ser dumt på storebroren sin. Så dytter hun han unna og marsjerer ut i stua.

«Uhuuu», roper treåringen og dytter borti lillesøster i det han hopper forbi henne og bølger med armene som et spøkelse.

«Uhuu».

Hulken er klar. Skal bare kaste disse sugerørene utover gulvet først.

Det gikk egentlig veldig bra i går. Selv om treåringen gjorde alt han kunne for å skremme lillesøsteren sin.

Vi kledde oss ut og malte oss i ansiktet. Lillemann var Hulken med grønn bukse og pappas grønne t-skjorte. Lillesøster var en pusekatt med musefletter og storebrors Spiderman-drakt, som for øvrig ble revet av før vi kom til det første huset.

Far i huset var Hank von Helvete fra Turboneger. Og jeg fikk som vanlig altfor liten tid, begynte å stresse og kjefte og mase, så jeg ble en slags hastverk-harepus med knekt nese.

Vi skremte halve nabolaget. Og bøttene ble fylt opp med alskens deilig godteri. Ingen var redd. Ikke en gang lillesøster.

Nå kommer Hulken og tar deg. Brøøøøøøøl!

Da vi kom hjem, gumlet vi godis til kveldsmat mens vi vurderte hvilken av naboene som hadde det kuleste godiset.

Og da begge ungene hadde sånn passe vondt i magen, var det leggetid. De var trøtte, glade og fornøyde.

Da ringte det på døra.

Mannen hopper ut av sofaen med et stort glis. Han løper ut i gangen med begge ungene etter. Så slår han av utelampa og lyset i gangen, stiller seg opp foran døra og åpner den sakte, sakte. Tre forskremte barn står utenfor og vet ikke helt hva som venter dem.

Plutselig hopper mannen frem og brøler sitt galeste brøl mens han veiver med armene. De tre heksene på trappa skvetter flere meter over bakken og hyler mens de holder seg for ansiktet.

Lillemann og Lillesøster setter også i et hyl fra gangen. Så løper de inn i stua og kryper sammen i hjørnet av sofaen.

Det tok noen timer før barna sovnet etter denne opplevelsen gitt.

Takk skal du ha, mannen min.

Ble du redd i går?