hits

november 2014

Selvfølgelig kan barna få brukte gaver!

«Dersom folk gir bort brukte ting og tenker at det gir de god samvittighet, så holder det ikke. Du kan ikke gi bort brukte ting i presang til fattige barn, det kan du bare ikke!» skriver Elin Moen i et innlegg i avisa Nordlys tidligere denne uka.

"Det er på grensa til nedverdigende", skriver hun videre.

 



 

Innlegget handler om familier som ønsker å gi brukte gaver til vanskeligstilte barn gjennom veldedige organisasjoner. 

Saken er også omtalt på Nettavisen her.

Og da lurer jeg på ... hvis man ikke kan gi bort brukte gaver til fattige barn? Kan man da heller ikke gi bort brukte gaver til ikke fattige barn? Eller er det sånn at fattige barn bare skal få nytt mens rike barn kan få brukt? Er ikke det litt urettferdig da?

Mine egne barn får ofte brukte gaver til jul og bursdag. Til jul i år får treåringen en brukt Brio togbane kjøpt på Finn.no fra besteforeldrene sine. For 1000 kroner får hun 20 meter togbane. Går man i butikken, får man knappe 2 meter Brio for en tusenlapp.

Om jenta mi blir skuffet når hun pakker opp den kjempelange togbanen fordi den er brukt? Absolutt ikke! Hun kommer til å bli kjempeglad. Hvis hun kunne velge mellom 20 meter brukt og 2 meter ny togbane, vet jeg hva hun hadde valgt.

Hvorfor skal fattige barn bli frarøvet denne gleden?

Små barn bryr seg lite om hvor mye en gave koster. Og så lenge gaven er ren og hel, bryr de seg heller ingen ting om den er brukt. Dette er holdninger vi voksne trer nedover hodet på barna våre.

 


Vil du ha ett nytt spill til jul, eller fem brukte?

 

Den eneste forskjellen på pent brukt og nytt er at nye gaver kommer i en eske. Nå vet jeg at små barn ofte synes esken gavene er pakket inn i er vel så morsom som selve gaven, og den eneste betenkeligheten jeg har med å gi barna mine brukte gaver, må i så fall være at jeg frarøver dem gleden ved å leke med emballasjen.

Ett år hadde vi, av forskjellige årsaker, så dårlig råd at barna våre ikke fikk verken jule- eller bursdagsgaver fra oss foreldrene i det hele tatt. Dette var før jeg kom på den geniale ideen at jeg kunne kjøpe brukt. Jeg satt nemlig fast i et tankemønster der jeg tenkte at gaver måtte kjøpes i en butikk, og ikke på Finn.no eller på andre bruktmarkeder. Heldigvis har jeg kommet på andre tanker nå.

Men hva med hjemmelagede gaver? Kan man ikke gi bort det heller da, til vanskeligstilte barn? Men bare til de rike barna? Eller ikke til dem heller? Og hva med gaver til de voksne? Hjemmestrikkede votter? Skjerf? Et egenmalt bilde? Innrammede bilder av barnebarna? Nei, fysj. Koster det ingen ting, vil vi ikke ha det.

 


Kul lue! Men har du strikket den selv, sier du? Av restegarn? Ouff nei, det var nedverdigende.

 

Jeg er egentlig enig i mye av det Elin Moen skriver. Hun mener samfunnet er preget av et ekstremt høyt forbruk, og at vi skaper et behov hos barn før det har blitt et behov. Hun ber folk om å tenke seg om i julehandelen. Og jeg kunne ikke vært mer enig i akkurat det.

Hun er også bekymret for at folk gir brukte gaver til vanskeligstilte barn for å gi plass til nye gaver til sine egne barn.

Jeg tror ikke det er representativt for de fleste.

Vi tar som regel en runde i lekene til barna før jul, for å gi bort det de ikke bruker til veldedige organisasjoner. Dette er barna med på selv, og jeg synes det er en fin anledning til å lære dem at ikke alle har like mye som dem, og at de fint kan gi bort det de ikke bruker. Nå skal det sies at mine barn har veldig lite leker, så dette er absolutt ikke en ryddesjau for å få plass til de nye julegavene. De har plass til både nye og gamle leker.

Jeg har inntrykk av at mange har denne tradisjonen, enten barna har mye eller lite leker, og jeg synes det er synd hvis den skal bli ødelagt av mistanker om at man kun gjør det av egoistiske årsaker for å få plass til nytt. 

 




 

Elin Moen er også redd for at dersom vi gir bort brukte gaver til fattige barn, så skaper vi et unødvendig klasseskille.

Men eksisterer ikke dette klasseskille først og fremt hos oss voksne? Og er vi ikke snarere tvert imot med på å forsterke dette klasseskille dersom vi sier at fattige barn bare må få nye gaver, mens rike barn er så heldige at de kan få brukt?

Hva mener du? Er det OK å gi brukte gaver til barn? Og spiller det noen rolle om barna er rike eller fattige?

 

 PS: Følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   

 

Høyfrekvent flokedramatikk

//Inneholder reklame

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenk at nå ryker det. Nå drar vi til frisøren og klipper av hele flokehåret til Lillesøster. Noen ganger har jeg til og med vært på vei ned i kjøkkenskuffen på leting etter kjøkkensaksa.

 




 

Lillesøster hater nemlig å børste håret. Hun hater å vaske det også, men det gjør vi bare en gang i uka, så det er overkommelig. Børsingen derimot, må vi gjøre hver dag.

Hopper vi over en dag, ser hun ut som hun har et kråkereir i bakhodet. Og hopper vi over to dager, skulle man tro en hel ørnefamilie flakset rundt i hårmanken. Lillesøster er nemlig ikke en sånn jente som bare er til pynt. Hun er høyt og lavt, opp og ned, og kommer gjerne hjem med både gress, jord, meitemark og kvister i håret.

 


Thats my girl!

 

Børstingen gjør vi som regel til barne-tv. Jeg setter henne på fanget mitt og børster i vei. Lillesøster roper «AU!» med høyfrekvente toner ved annethvert tak. Så rister hun på hodet og stikker hånden inn i flokene mens hun rufser til håret med fingrene. «Au, au, au, mamma!»

«Nå må du sitte stille», formaner jeg. Men det er visst ikke så lett. Er det virkelig store floker, hender det jeg må øke hennes tålmodighet og forlenge smerteterskelen med en sjokoladeplate eller is.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har truet med å gå til frisøren og klippe henne kort. Men da sier hun bare «okei». Og så sier mannen «Neeeeeeeiiiiiiii!» For det er han som først og fremt absolutt vil spare på det lange håret hennes.

Så sier jeg til mannen at da får han ta ansvaret for håret hennes, og så sier han at ja, det kan han vel. Men så gjør han det ikke likevel, og så blir det jeg som sitter der med børsten igjen.

Men innerst inne er jeg egentlig er jeg litt enig med mannen.

For håret er jo unektelig veldig fint. I hver fall når det er flokefritt:

 

 

Med floker derimot ... ikke riktig så fint:

 




 

Jeg har fått prøve den nye balsamsprayen til Natusan Kids. Du vet, den som tidligere var gul og rund. Nå er den grønn og flat med minioner på. Om minionene har noe å si for effekten, er jeg noe usikker på. Men treåringen er derimot hundre prosent sikker i sin sak: Det er minionene som gjør at den funker.

Balsamsprayen kan brukes både i vått og tørt hår. Jeg bruker den i begge deler. Når jeg endelig har fått skyllet ut sjampoen, orker jeg ikke begynne på en ny runde med balsam som skal skylles ut. Her er det om å gjøre å gjøre det enklest mulig.

 




Jeg tuller henne inn i et håndkle, forteller henne hvor utrooooolig flink hun var til å vaske håret i dag, og så setter vi oss i sofaen og finner noe gøy på tv-en. Så sprayer jeg gjennomhåret hennes, og drar de største flokene fra hverandre med fingrene. Så er det frem med børsten. Samme metode i tørt hår.

 




 

Jeg skal ikke påstå at det går som en drøm. Hun sier fortsatt «AU!» med høyfrekvent stemme og rister på hodet. Men antall au er betraktelig redusert. Og når børstetiden i tillegg blir redusert fra en halv time til ti minutter, er det helt gull for både meg og henne.

Så blir det kanskje ikke noen frisørtime før jul likevel, da. Og kjøkkensaksen skal få ligge i fred. Enn så lenge?

Har du noen gode tips mot floker?

 

 

// Jeg har blitt bedt om å samarbeide med Natusan Kids ved å prøve deres produkt og blogge om det. De har sendt meg noen gratis produktprøver. Alle vurderinger og meninger uttrykt i dette innlegget er desto mine egne//

Ikke glem å la barna få ordne opp selv

La meg bare få si én ting først, slik at det ikke blir noen misforståelser: Jeg er, som de aller fleste andre voksne, mot mobbing. Mobbing er helt uakseptabelt og både skolen og foreldre har et felles ansvar for å ta tak i og rydde opp når noen blir mobbet.

Når det er sagt, må vi vokte oss så vi ikke går rundt med mobbebriller på hele tiden.

 


Av og til kan det være greit å la barna få ordne opp selv.

 

Barn er grusomme. Jeg tror alle barn en eller annen gang er slem mot eller sier noe stygt eller sårende til et annet barn. Alle som har vært barn selv, eller som har barn, vet også at barn blir venner og uvenner hele tiden. Det er helt normalt, og har ingen ting med mobbing å gjøre.

Dette kan vi ikke hindre. Og det skal vi ikke heller. Det er en del av det å vokse opp. Barna prøver seg frem, tråkker feil, sårer, blir såret, blir korrigert om nødvendig, og prøver igjen. Slik utvikler de empati, og lærer hva som er akseptabelt.

Det bør ikke være et mål at alle skal være bestevenner. Barna bør lære seg å omgås barn de ikke liker på en respektfull måte, men de må få lov til å være uvenner.

De fleste konfliktene barna havner opp i, klarer de å ordne opp i selv. Vi fratar barna viktig lærdom dersom vi går rundt og mekler og finner løsninger for dem hele tiden.

Noen ganger er det bedre å la barna få være uvenner, enn å mobilisere alle foreldrene i klassen og legge en antimobbeplan. I verste fall blir vi så opptatt med å løse alle de små konfliktene, at vi overser de som er i ferd med å utvikle seg til alvorlig mobbing. Det blir litt ulv, ulv. 

Vi må også huske på at barn har forskjellig terskel for når de føler seg mobbet. Vi skal være varsom med å synes synd på og hjelpe barn som ikke synes synd på seg selv eller som ikke trenger hjelp.

 

Men når blir knuffingen, uvennskapet og ertingen mobbing? Vel, det er ikke lett å si. Men når det er snakk om gjentatte krenkelser eller utestengning, så kan man begynne å kalle det for mobbing.

Og da skal vi voksne være der.

Mobbing er et vanskelig tema. Å utrydde mobbing, tror jeg er helt urealistisk. Barn kommer alltid til å mobbe hverandre. Det betyr ikke at vi skal godta det, men vi kommer nok heller aldri til å klare å utrydde mobbing. 

Men vi må ha øynene åpne, snakke med barna våre, bry oss om andres barn, innse at våre egne gullunger også kan være de som mobber, oppføre oss skikkelig og ikke snakke stygt om andre mennesker foran barna, og så må vi tenke på hvordan vi ordlegger oss på nett.

Hvordan finne balansen mellom å la barna ordne opp selv, og forebygge eller ta tak i mobbing? Nei, det er ikke lett. Men vi kan jo begynne med å prøve å ha to tanker i hodet samtidig.  

 

Her kan du lese mer om det jeg har skrevet om mobbing:

Slå tilbake da, gutt

Oppfør dere foreldre!

Finnes mobbing i barnehagen?

Vanskelige bursdagsinnbydelser

 

 

PS: For flere oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram ? casa_kaos

 

 

   
.

 

Du mista meg, mamma

Unnskyld, gutten min. Unnskyld for at jeg mista deg. Jeg beklager. Jeg er verdens dårligste mamma.

 


Dårlig, skamfull mamma.



 

Vi var på Teknisk Museum i helgen. Mannen måtte ut et ærend, og jeg ble plutselig alene med en treåring og en snart femåring. I en hel time!

Jeg klarte å holde troppene samlet, så vidt, helt til vi kom opp i andre etasje og til telefonene. Da løp treåringen den ene veien, og snart femåringen den andre. Ikke det at de ikke hadde gjort det før, men denne gangen løp treåringen så langt, at da jeg endelig fikk tak i henne, var snart femåringen borte. Søkk vekk.

Vi lette og vi lette og vi lette.

Vi gikk fram og tilbake. Jeg først, med et godt tak rundt Lillesøsters håndledd. Først gikk vi hele etasjen fram og tilbake flere ganger. Så begynte vi å bevege oss nedover.

Etter en stund kom det et høyt "pling plong" over høyttalerne. Nå har han kommet seg ned til informasjonen, tenkte jeg og gikk mot trappene.

«Vi etterlyser en mamma. Kan Marte komme til resepsjonen for å hente sin sønn.»

Og ganske riktig. Der nede fant jeg en gråtkvalt gutt med røde øyne.  

«Du mista meg, mamma», hikstet han inn i håret mitt. «Du mista meg».

Vi satt oss ned og den lille rømlingen fikk ikke to is på rappen.

Det tok ikke lang tid før han var på beina igjen og løp rundt i gangene som en virvelvind.

«Se her da, mamma. Se på denne da, mamma. Se på disse, da».

Men resten av dagen, og hele dagen etter, så han på meg med de store, blå øynene sine med jevne mellomrom, og sa med så trist og klandrende stemme som bare en snart femåring kan: «Du mista meg, du mamma. Du mista meg».

For å lette min samvittighet, fikk han prompeslim fra butikken ved informasjonen, to is til, en pølse, en Kvikk Lunsj og en eske pastiller på bilturen hjem, pannekaker til kveldsmat og pannekaker til middag dagen etter, ekstra lang barne-tv, forsinket leggetid, soving i Spidermann-kostyme, nytt sengetøy fordi han ville ligge i Avengers-sengetøyet, selv om det eksisterende bare hadde ligget på i tre dager, en hel time med puslespill og fargelegging sammen med meg og diverse andre goder.

 




Hver gang han ikke fikk viljen sin, dro han frem det blå blikket og den klandrende stemmen. Likeså hver gang han ville ha noe.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa unnskyld, selv om jeg inni meg tenkte at det var vel egentlig like mye hans skyld.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ga han en god klem, kysset han på pannen og beklagde, selv om jeg etter hvert skjønte at han utnyttet situasjonen til det fulle, og at han nok egentlig hadde kommet over sjokket og neppe ville få noen alvorlige senskader av episoden.

Han er en fornuftig og meget selvstendig liten gutt, så jeg tror tvert imot han vokste litt på denne opplevelsen.

Nå er han så stolt av den, at han forteller den til alle han møter.

Men han begynner alltid historien slik:

«Vet du hva? Mamma mistet meg da vi var i Oslo. Hun mistet meg!»

Har du mistet barna noen gang?

 

 PS: For flere oppdateringer fra denne kaosmammaen, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram

 

 

   
.

Man må vokte seg vel

Det gjelder å vokte seg. Det skal ikke mer enn én gang til, så er det gjort.

 




 

Barn tar som kjent etter oss voksne. De gjør som vi gjør, ikke som vi sier. Jeg har gang på gang gått på denne smellen. Og jeg kommer helt sikkert til å gjøre det igjen. Mange ganger.

Men jeg prøver å skjerpe meg når barna er til stede.

 

Jeg har for eksempel sluttet å klaske mannen på rumpa i tide og utide. Fireåringen begynte å daske etter lillesøsteren sin hver gang hun gikk forbi. Hun synes ikke det var like gøy.

Jeg spruter ikke lenger vann i ansiktet til barna når vi pusser tenner. Ikke en bitte liten vanndråpe en gang. Du vet, når du holder fingrene under vannkrana og knipser pekefingeren mot tommelen slik at en bitte liten dråpe treffer barnet i panna. Nei. No more. Det endte opp i gjentakende vannkrig og klissvått bad.

 


Sånn, nå roer vi helt ned tannpussen. Ikke mer spruting av vann! 

 

Jeg viser ikke fingern til bilister som kjører feil i rundkjøringen og som skylder på meg ved å slå ut med armene og tute. Ok, nå er det ikke sånn at jeg har for vane å vise fingern til andre bilister. Men det skjedde en gang. Én gang! Jeg hadde ikke sovet skikkelig på fire måneder, og viste fingern til en dame som knyttet neven til meg i rundkjøringen. Lillemann satt i baksetet og så på meg med store øyne. «Var det sånn du gjorde til damen, mamma», sa han da vi kom hjem, og stakk langfingeren sin opp i ansiktet mitt. 

Jeg vokter meg vel for hvilke ord jeg bruker når jeg er sammen med barna, og har helt sluttet å si både fa..-ordet, fu..-ordet når jeg slår stortåa i dørkarmen. Jeg kaller ikke folk jeg leser om i nettavisene for tullinger heller. I hvert fall ikke når barna hører på.

Å prompe med armhulen har vi også gitt oss helt med her i huset. Nå har vi funnet nye selskapsleker.

For ikke å snakke om å blåse i sugerøret. Nå suger vi og drikker lørdagsbrusen.

Og apropos lørdag og lørdagsgodt, så har vi også gitt oss helt med å klistre våt vingummi rundt i ansiktet.

Jeg fant også ut at det var dumt å lære Lillemann å gurgle vann. I hvert fall så lenge han ikke klarer å la være å sprute halve munnfullen utover hele middagsbordet.

Vi kaster heller ikke gulrotbiter opp i lufta under middagen og prøver å fange dem med munnen. Det var gøy med én bit. Men det er ikke like gøy når det hagler gulrot over bordet.

 

 

Ja, man må vokte seg vel for hva man sier og gjør når man har barn. 

Det som virker som en artig liten spøk blant oss voksne, ender gjerne opp som ukontrollerte tsunamier uten slutt når barna tar etter. 

De eier jo ikke grenser!

Har du gjort noe dumt foran barna som de har plukket opp?

 

PS: For flere dumme påfunn, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Noe har skjedd

Jeg hadde forventet å få kritikk etter jeg skrev innlegget Matstasjon for jenter. Jeg bruker å få det når jeg forteller om våre mange upedagogiske førstehjelpsløsninger som får oss gjennom hverdagen med to små barn.

 


Ikke lenger verdens verste mamma.


 

I dette tilfellet handlet det om hvordan jeg mater barna under middagen, mens de løper rundt i stua, i stedet for å sitte stille og rolig rundt bordet som man helt sikkert bør.

Men det kom ikke inn én eneste negativ eller kritisk kommentar. Ikke én!

Ei heller dukket det opp velmenende men helt ubrukelige (I hvert fall for denne familien) råd i kommentarfeltet, om at den beste måten å få barna til å spise på, er å:

1.       La dem få være med på matlagingen

2.       Ha ro rundt matbordet siden det fremmer apetitten

3.       Sette maten foran barna og la dem få utforske smakene på egen hånd

4.       Kutte gulrøttene opp i stjerner, og forme potetmosen som isbjørner

 

 

 

I stedet ramlet det inn nærmere hundre positive, hyggelige, morsomme kommentarer både her på bloggen, på Facebook og på Instagram, fra lesere som enten hadde prøvd liknende metoder for å få sine barn til å spise, eller hadde andre finurlige og like upedagogiske løsninger på både mangelfull spising, barn med lakenskrekk og tannpussenekt.

Noe har skjedd!

Da jeg begynte å blogge for drøye to og et halvt år siden, ble folk regelrett sjokkert over hvordan vi organiserte hverdagen vår. Den gangen ropte folk etter barnevernet bare fordi jeg viste bilder av et rotet hus.

Det haglet inn med dommedagskommentarer da jeg sa høyt at jeg ikke synes det var så veldig gøy å leke med barna. Og gud forby, at jeg synes babyer var kjedelige.

 


Sitter hun under bordet og spiser middag? Fy for en grusom mamma som lar henne får lov til det.

 

Den gangen fantes det heller ikke (så vidt jeg vet) andre bloggere som skrev om baksiden ved mammalivet, eller om kaoshverdagen, så dette var sjokkerende.

Siden den gang, har jeg merket en stor endring i det norske samfunnet. Sakte men sikkert har det dukket opp flere anti- og baksideblogger (som Monstersnupp, som dessverre har gitt seg nå og Det ekke så farlig) og til og med lykkebloggerne poster ett og annet bilde av en rotete kjøkkenbenk innimellom all perfeksjonen.

Mediene har kastet seg på trenden, og VG kjørte kampanjen Bak fasaden i fjor høst, mens A-Magasinet startet Prosjekt uperfekt i sommer.

I dag er det nesten litt kleint å si at man lever et perfekt liv, at man har perfekte barn og at man elsker å bake prinsessekaker. Man bør i hvert fall sørge for å putte inn en og annen setning, eller bilde som forteller at jo da, det hender vi er litt slitne her i huset også.

Og for aller første gang siden mars 2012, har jeg altså skrevet et innlegg som beskriver vår kaotiske hverdag, og ikke fått én eneste negativ reaksjon.

Det er helt fantastisk!

Ikke det at jeg ønsker at alle skal være enig med meg. Debatt er bra. Jeg liker debatt og jeg liker å skape litt baluba. Det kommer jeg til å fortsette med.

Men det er fantastisk, fordi det viser at vi begynner å tolerere at alle familier er forskjellige og har sine egne måter å leve livene sine på. Vi begynner å godta at noen foreldre velger annerledes enn normen, og at det er helt ok. Vi begynner å forstå at alle barn er forskjellig, og at det som fungerer på en unge, ikke nødvendigvis fungerer på en annen. Og ikke minst, vi begynner å ha forståelse for mødre som gir etter for ungenes mas på butikken, eller som velger bestikkelser og andre enkle men såkalt ukorrekte løsninger for å overleve hverdagen, i stedet for å forakte dem.

Vi er på vei! Vi er ikke helt i mål ennå, men jeg har klokketro på at vi kommer dit.

Tusen takk til alle dere som leser innleggene mine og som har likt og delt. Og takk til dere som har forsvart meg med nebb og klør, eller med tastatur og penn, og takk til alle dere som har delt deres egne historier fra deres egne kaotiske hverdag.

Dere er gull!

Og fortsett å dele deres bekjennelser. Jeg går ofte inn der og trøster meg når jeg føler meg som en skikkelig råtten mamma.

(Okei, der kom det akkurat en småkritisk kommentar til matstasjon-innlegget mens jeg satt og skrev dette. Men okei, én kritisk kommentar ... det er bra det og ...)

 

Har du lagt merke til at noe har skjedd?

 

PS: For flere ukorrekte og upedagogiske oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Matstasjon for jenter

«Matstasjon for alle jenter!» roper jeg, men skjønner med en gang at dette var dumt. Skikkelig, skikkelig dumt.

 

 

 

For en idiotisk idé. Hvorfor i alle dager begynte jeg med dette, tenker jeg der jeg sitter ved middagsbordet.

Ungene løper forbi meg i full fart. De tar fart fra trappa opp til andre etasje, løper i full fart forbi sofaen og tv-en, inn forbi spisestua før de kaster seg ned på gulvet og sklir på knærne bort til verandadøra i andre anden av stua. Og så tilbake igjen.

Og her sitter jeg da.  Og har satt i gang en matstasjon-lek, for å få ungene til å spise opp middagen sin.

 




 

Ungene har nemlig helt sluttet å spise middag. De har helt sluttet å spise i det hele tatt. De tar kanskje én bit eller to, og så påstår de at de er mett og går fra bordet.

Og ja da, jeg vet, sånt skjer med de fleste barn. Vi har hatt perioder tidligere også, der barna ikke har spist middag. Men nå har det vært sånn i snart tre måneder. Jeg skjønner ikke hvordan de holder seg på beina en gang, så lite de spiser. De lever jo kun på brødskiver med leverpostei og kaviar.

Jeg har kjørt alle argumentene om at hvis du skal bli fotballspiller når du blir stor, er det veldig viktig at du spiser opp middagen din slik at du blir stor og sterk. Og at det bare er store barn som går med klokke, så hvis du ønsker deg klokke til jul, er det viktig at du spiser mat så du blir stor nok til å kunne gå med den. Ingen effekt. Alle triksene i boken er prøvd ut og forkastet. Barna har rett og slett sluttet og spise.

Så satt jeg her da, ved middagsbordet, etter å ha spist kyllingmiddagen min alene. Ungene løp rundt og lekte. De hadde så vidt snust på kyllingen, tatt én makaroni i munnen, og så var de mette.

 




 

Da kom jeg på den glimrende idéen med matstasjon.

Jeg trer en kald kyllingbit på gaffelen og roper med myndig stemme: «Matstasjon for alle jenter!» Lillesnuppa bråstopper.  Hun ser rart på meg.

«Matstasjon for alle jenter!» gjentar jeg og ser rundt i rommet.

«Jeg er jente», sier Lillesnuppa og harehopper bort til meg. «Er du helt sikker?» spør jeg og trekker gaffelen mot meg mens jeg skuler ned på henne. Treåringen nikker fort. «Ja, ja, ja», sier hun og åpner munnen. Jeg dytter raskt kyllingbiten inn i det lille hullet i fjeset hennes, og spidder en ny kyllingbit med gaffelen.

«Matstasjon for alle gutter! Alle gutter! Matstasjon for alle gutter».

Lillemann sladder forbi meg på knærne. Og vips, så står han også foran meg med åpen munn.

 




 

Og sånn fortsatte vi. Matstasjon for alle med blå sokker! Matstasjon for alle som liker hester! Matstasjon for alle med R i navnet sitt! Matstasjon for alle som elsker mammaen sin! (He he. Den siste likte jeg spesielt godt).

Og ungene spiste. De spiste både kylling, makaroni, gulrøtter og brokkoli. De spiste så mye at jeg var redd de skulle sprekke.

Neste dag var barna i fyr og flamme da jeg hentet dem i barnehagen.

«Kan vi leke matstasjon i dag og? Kan vi det, mamma? Vær så snill?»

Så det ble matstasjon den dagen og. Og ungene spiste. Laks, potetmos og gulrot. Og i går fikk jeg faktisk i dem hele tre poteter hver og to skiver lammesteik.

Men nå har jeg altså surret meg inn i denne matstasjon-leken. Jeg vet ikke om det er det smarteste jeg har gjort. Det føyer seg vel egentlig bare inn i rekken av idiotiske ideer jeg har av enkle løsninger i hverdagen med små barn. Men nå spiser de i hvert fall.

Flere her som har sånne lure, men mindre smarte løsninger de bruker på barna sine?

 

 

PS: For flere upedagogiske løsninger, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Finnes mobbing i barnehagen?

«Alle som har blått på skoene sine kan bli med å leke», roper Heine mens han løper mot klatrestativet i barnehagen. En hel guttegjeng løper etter. Ropende. Leende.

Tore ser ned på de helsvarte vinterskoene sine. «Æsj, typisk. Jeg har visst alltid feil farge, jeg», tenker han og tusler bort til huskene.

 

 

 

I går var det bare de med blå jakker som fikk være med å leke. Og dagen før, de med dusk på lua. Selv har han grønn jakke, og lue uten dusk.

Men er dette mobbing? Eller er det bare tøys og tull fra en gjeng fire, fem år gamle barn? Finnes mobbing i barnehagen?

Ja, mener forsker Ingrid Lund ved Universitetet i Agder.

Hun har forsket på mobbing i barnehagen. Dette er første gang det forskes på så små barn. Det finnes nemlig svært lite forskning både nasjonalt og internasjonalt på mobbing blant barnehagebarn.

Det som også gjør dette prosjektet så spesielt, er at også barna selv har blitt spurt og hørt om hva de tenker rundt mobbing, krenkelser og utestenging i barnehagen.

 

 

 (Lengre ned i teksten, kan du vinne antimobbebøker til din barnehage.)


Prosjektet heter «Hele barnet, hele løpet. Mobbing i barnehagen» og er et samarbeid mellom Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG) og Foreldreutvalget for barnehagen (FUB), Avdelingen for barn og unges psykiske helse ved Sørlandet sykehus og Universitetet i Agder.

Ingrid Lund har tidligere forsket på ungdom som dropper ut av videregående. Hun ser en klar sammenheng mellom drop-out og mobbing. Og for mange startet mobbingen allerede i barnehagen. Ungdommene i undersøkelsen, husket godt hvem i barnehagen det var som mobbet dem, og de husket helt konkret når og hvor mobbingen skjedde.

 




 

Det er klart at barnehagebarn knuffer og krangler litt. De krangler om leker, de truer med at den og den ikke får komme i bursdagen (som er et halvt år fram i tid) og det kan gå litt hardt for seg i leken.

Det skal det også gjøre. Det er sånn de finner sin plass og oppdager sine grenser.

Men når noen føler seg krenket eller utestengt, og gjerne over tid, er det på tide å ta tak i problemet.

Men hva sier så barna selv når man spør dem om mobbing?

På spørsmål om hva de opplever som viktigste trivselsfaktorer i barnehagen, svarer de at vennskap og lek er viktig. Alle barna som ble spurt, synes utestenging fra lek og mangel på vennskap er ille.

 




 

Hva opplever femåringene som mobbing?

Barna har ulik forståelse av begrepet mobbing, men alle vet hva det betyr når barn er slemme mot andre barn. Alle barna kjenner til det å bli holdt utenfor i lek og beskriver det som en vond følelse.

Her er barna i undersøkelsens definisjon av mobbing:

  •  Å banne
  •  Hvis noen gjør noe dumt med vilje
  •  Hvis de gjør slemme ting
  •  Å si noe slemt - å si dritt eller dumming
  •  Det betyr at noen skal slå hverandre og bokse hverandre
  •  Som å erte - bare litt slemmere

 

I undersøkelsen kommer det også frem at både foreldre, ansatte og barna selv mener at mobbing finnes i barnehagen.

67 prosent av barnehageansatte mener at mobbing finnes blant barna i deres barnehage. 48 prosent av foreldrene svarer det samme. 34 prosent av foreldrene har opplevd at deres barn har vært involvert i saker knyttet til mobbing.

 

Mens Ingrid Lund har jobbet med dette mobbeprosjektet, fant ut at det ikke finnes noen god litteratur for barnehagebarn om mobbing og hvordan det føles å bli utestengt. Det meste som er skrevet om dette tema, er skrevet for voksne.

Det ville hun gjøre noe med, og sammen med illustratør Ane Tollerød Fosse, har hun laget en bok som er designet for å lese for barna i barnehagen.

 




 

Boken heter "Matttias er alene", og handler om Mattias som gleder seg til å komme tilbake til barnehagen etter sommerferien. Men ting er ikke sånn de var før ferien. Han kjenner seg alene og utenfor, og får plutselig ikke til leken med de andre. 

Boken er stor med heldekkende illustrasjoner på den ene siden og tekst på den andre. Det vil derfor være lett å lese den for mange barn samtidig, og barna kan følge med på illustrasjonene hele tiden. Om boken skal leses for ett eller to barn i armkroken er det satt inn en egen tekst for det, for å sikre god leseopplevelse.

Les mer om boken her: Mattias er alene

 




 

Jeg er så heldig, at jeg har fått lov til å gi bort to bøker til to barnehager.

Vil du nominere din barnehage? Legg igjen navnet på barnehagen under her, så trekker jeg to barnehager på tirsdag, som får hver sin bok.

Vinnerne blir offentliggjort på Casa Kaos Facebook-side.

Fortell meg også gjerne hva du tenker om mobbing i barnehagen. Finnes det?

 


PS: For flere oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Bang Bang (My Baby Shot Me Down)

//Inneholder reklame

Jeg drar glidelåsen i jakka helt opp. Den kalde høstlufta blåser bort hestehalen for å få fri tilgang til nakken min.

Jeg grøsser.

Klirr, klirr, klirr, hører jeg fra sanddunkene. Jeg myser mot den lave sola, men alt jeg ser er skyggen av noen trær.

Klirr, klirr, klirr. Den taktfaste lyden kommer nærmere. Plutselig ser jeg en skikkelse et par meter foran meg. En gedigen skikkelse. Konturene av en hatt tegner seg mot den klare blå himmelen.

 




 

«Jasså. Er det dere som skal skyte», sier en grov stemme.

Foran meg står en mann tatt rett ut av en westernfilm. Jeg kikker bort på mannen min. Litt usikker.

«Skytes? Nei. Nei, vi skal ikke skytes», tenker jeg febrilsk. Men den store mannen med den grove stemmen er allerede på vei bort mot sanddunkene.

«Bli med meg dere», sier han. De skinnende stjernene som står ut bak bootsene klirrer for hvert skritt han tar. De blinker og snurrer i sollyset så jeg blir helt svimmel.

«Vil dere ha litt kaffe?» spør mannen. Og plutselig er ikke stemmen så grov lenger. Han presenterer seg som Hannibal Hayes. Da jeg ser like forvirret ut, forteller han meg at det er en karakter hentet fra en veldig kjent westernserie fra 70-tallet kalt «Alias Smith and Jones».

 


Howdy!

 

Egentlig heter han Trond Are Svartbekk, og er instruktør ved Gjøvik pistolklubb.

Men nå skal det skytes. Kaosmannen og jeg skal teste ut Westernpakken. Den inneholder 20 skudd med en Winchester 1873 rifle, 20 skudd med revolver av typen Remington armer 1875, 44 kaliber. Og til slutt, 10 skudd med en skikkelig kraftig kortløpet hagle.

 


Sjur koser seg. 

 


Jeg er litt mer skeptisk, men ser ganske tøff ut.

 

Vi fikk først en grundig innføring i sikkerhet og våpenbehandling før vi ble opplært i grunnleggende skyteteknikk.

Videre synes jeg ord blir overflødige. Så jeg sier bare, snurr film:

 

video:min film2

Litt usikker i begynnelsen.

video:minfilm 3

Ha ha. OJ!

video:min film4

Og så mannen da...bare -  pang, pang, pang. 

video:min film 5
Da skal ikke jeg være noe dårligere heller. 

 

 

 

 

Og for de som lurer... Ja da, vi lever fortsatt. Alle tre.  

Det er farsdag på søndag, og hva er vel mer perfekt enn å gi mannen en gave der han får fyre av noen kraftige våpen, og drømme seg vekk til den lovløse Ville Vesten. Bli med du og. Det er ganske gøy.

Westernpakken kan du kjøpe her.

Faller ikke våpen helt i smak, har YouWish.no flere hundre andre opplevelsesgaver å velge mellom.

 




 

Her er mannens ønskeliste for farsdagen:

Ølsmaking for to - Ølhistorie, fun facts og spennende smaker. 

Hundekjøring - Perfekt for hele familien. 

Flysimulator 737-800 - Med datasimulerte flyplasser og radiokommunikasjon.   

Spabehandling for han - Denne blir jeg med på og. 

Helikoptertur over din by - Opplev Norge ovenfra.

Sjokoladekurs - Mmm, denne synes jeg absolutt mannens skal dra på.

Snøkiting grunnkurs - Oppelevelse for de som trenger et kick.

Racingtur på bane - Sitt på med en profesjonell fører i en banerigget Audi RS4.

Opplevelsesweekend i Finnskogen - Hvis du virkelig skal slå til.

Salsakurs for to - Jess. Perfekt gave til meg og. 

 

Hva skal du gi i farsdagsgave?

 

//Innlegget er sponset av YouWish

 

 

  

Den perfekte mor

Cecilie Thunem-Saanum forteller til aftenposten.no i dag at hun blir hetset for å være mor og  karrierekvinne.

Cecilie reiser mye. Hun holder foredrag rundt om i landet, og forteller gjerne om det i sosiale medier. Hun er en synlig karrierekvinne som ofte stikker hodet frem.

Det overrasker meg ikke at hun blir hetset. Ikke som karrierekvinne, men som mor. Mor og karrierekvinne.

Som jeg har skrevet mye om tidligere, er den norske god mor-boksen skremmende trang. Man skal ikke skille seg bemerkelsesverdig ut, før mammapolitiet kommer på banen.

 


Den perfekte mor? (Illustrasjonsfoto)

 

Hans-Petter Nygård-Hansen er kollega av Cecilie Thunem-Saanum. Han mener det er sjalusi og jantelov som ligger bak hetsen.

Det tror ikke jeg. Det blir for enkelt å skylde på misunnelse.

Misunnelses-kortet blir dratt hver gang jeg skriver om yummy mummys, prosjekt uperfekt eller om kakebakende mødre. Jeg er jo bare misunnelig fordi jeg selv er en smålubben, rotete mor som over hodet ikke kan bake. Jeg blir litt lei av det argumentet. 

Jeg tror ikke kvinnene som kritiserer Cecilie, er misunnelig på livet hennes heller. Foredragslivet er et veldig spesielt liv. Det passer absolutt ikke alle.

Men vi har en gjeng mødre her i Norge, som tror de sitter på fasiten på hva som er en god mor. Kanskje er det fordi vi har en enorm tilgang på informasjon her i landet. Nettet bugner over av fagpersoner som har gjennomanalysert barndommen og barneoppdragelsen.

Vi får vite helt ned på detaljnivå hvordan og hvor lenge vi skal leke med barna våre hver dag, hvordan vi skal bruke kvalitetstiden med familien, hva vi skal gjøre for å få smarte barn og hvordan vi kan unngå trass og gi barna selvtillitt.

Vi har helt glemt å tenke selv. Vi ser ikke lenger nyansene og mammapolitiet har laget en mal for hvordan en god mor skal være, basert på det de har lest i nettavisene og på mammaforum.

Slik er en god mor:

Hun skal trene, men ikke for mye. Og ikke for å bli tynn, men for å holde seg frisk og få overskudd. Hun bør trene helt frem til fødselen, og begynne ganske raskt igjen etter barnet er født. Men ikke for raskt. Da er hun egoistisk.

En god mor må amme. Ikke for kort, men ei heller for lenge.  Mammapolitiet har konkludert med at ett år er passelig.

Hun bør dele foreldrepermisjonen med far. Helst bør far få en litt større del av kaka enn de ti ukene han er tildelt. Men 50/50 er for mye. Et sted midt imellom er best.

En god mor bør jobbe. Hjemmeværende mødre får nemlig også kritikk. De går jo bare rundt og slenger uten å bidra til samfunnsøkonomien. Men hun må for all del ikke jobbe for mye. Da neglisjerer hun barna sine. En god mor velger en 80% stilling. På den måten bidrar hun til samfunnsøkonomien samtidig som hun kan hente litt tidligere i barnehagen.

For man bør nemlig verken hente for tidlig eller for sent i barnehagen. Henter man for tidlig, gir man andre mødre dårlig samvittighet, og starter en konkurranse. Henter man for sent, er man egoistisk og tenker bare på seg selv.

En god mor bør lage mat fra bunnen, bake gode kaker og holde huset rent og ryddig. Men hun bør ikke lage for komplisert mat. Ei heller bake for fine kaker. Og huset bør være litt rotete. Ikke for mye, bare litt. Her er det en hårfin balansegang. Men en god mor vet nøyaktig hvor den går.

Og sånn kan vi fortsette i det uendelige. Ingen sak er for stor, ingen er for liten.

Barnehagebarn må legges klokka 19. Så øker man med ett kvarter hvert år fra de begynner på skolen. Barna kan leke ute alene fra de er seks år gamle, og de kan gå til skolen alene når de er sju.

Det finnes retningslinjer for hvordan et barnerom bør se ut, for hvilke klær barna skal ha på seg (husk for all del ull!!!), hva slags mat du skal gi dem, hvordan matpakka skal se ut, hvor lenge de skal se på tv og spille på iPaden hver dag og så videre og så videre.

 


Hva? Lar du barna se på tv tre timer søndag morgen så du kan ligge og dra deg i senga selv? Fy, for en dårlig mor!

 

Nei, det er ikke lett å være en god mor. Viker man ørlite grann fra disse retningslinjene, får man kritikk. Og stikker man i tillegg hodet frem på den ene eller andre måten, ja da blir man hetset.

Men nå synes jeg mammapolitiet kan gå og ta seg en bolle. Jeg er helt sikker på at Cecilie er en god mor. Hun har funnet en måte å leve livet sitt på, som passer hennes familie.

Jeg er for øvrig også helt sikker på at både Fotballfrue, Yummy Mummy og Absolutt hjemme er gode mødre også. Selv om de har valgt helt andre liv enn meg.

Ja, og så er jeg ikke en så aller verst mor selv heller. Enda jeg verken kan bake eller lage mat. Og lar barna leke ute alene, uten tilsyn, selv om de bare er tre og fire år gamle.

Andre innlegg jeg har skrevet om samme tema:

Kvinnelige nettroll

Å gjøre alle tilfreds

Du er en god mor

 

PS: For flere oppdateringer fra Kaosheimen, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

 

Sladrehank

«Mamma? Kan jeg få spille på iPaden?»

Treåringen står bak meg på kjøkkenet og åpner og lukker alle skapdørene og skuffene. Hun ser opp på meg med store, blå øyne.

 

 

 

Vi har egentlig kun spilletid mellom barnehagehentingen og middagen. Og på morgenene i helgene. Ja, og så av og til etter middagen også da, hvis jeg er ekstra sliten og vil drikke kaffen min i fred.

Denne søndagsmorgenen hadde begge barna spilt et par timer mens mannen og jeg lå og dro oss i senga.

Det ble verdens undergang da vi omsider tok fra dem spillbrettene og mobilene og kjørte den vanlige tiraden om at da vi var små, hadde vi ikke sånne dingser, og at vi faktisk var ute og lekte og bygde trehytter og hoppet strikk og sånn i helgene.

 


Da jeg var ung...osv...


 

Men så er det altså middagstid, og jeg står på kjøkkenet og koker opp potetvann mens lammesteiken koser seg i ovnen.

«Mamma? Kan jeg få spille på iPaden?»

Storebror er ute og leker, så jeg gir etter og lar henne få spille litt på iPaden.

«Men bare til middagen er ferdig», formaner jeg.

«Og bare til Storebror kommer hjem».

Jeg følger etter den lille dansende kroppen ut i stua. Hun bærer iPaden med begge hender og hopper bortover gulvet med de små føttene sine.

«Husk det, lille venn. Bare til Storebror kommer hjem!»

«Ja da, mamma», sier hun og klikker seg inn på favorittspillet.

«Og ikke si til han at du har fått lov til å spille!»

«Nei da, mamma».

 




 

Jeg går ut på kjøkkenet og fortsetter med middagen. Så stille og deilig det er i huset. Ingen unger som krangler. Ingen unger som maser. Ingen mann som spiller musikk.

En halv time senere hører jeg dunk, dunk, dunkdunkdunk på trappa. Fra gangen kommer lyden av cherroxer som blir kastet veggimellom og jakker som blir slengt på gulvet.

Jeg løper ut i stua og tar iPaden fra Lillesøster. Legger pekefingeren over leppene og blunker til henne. Hun trekker skuldrene opp mot ørene og nikker og smiler så hardt at øynene blir til to smale streker.

Dunk, dunk, dunk, dunkdunkdunk.

«Er det mat snart?» roper Lillemann i det han runder hjørnet inn til kjøkkenet.

«Ja, øyeblikk», sier jeg og stikker en gaffel i en overkokt potet.

«Jeg har spilt på Ipaden!» Lillesøster står i dørkarmen.

«Mens du var ute. Jeg fikk spille på iPaden!» sier hun og stikker en finger opp i nesa. Hun lener seg mot dørkarmen og ser forventningsfullt fra Storebror, bort på meg og til bake til Storebror.

«Har du? Mamma, har hun det? Er det sant?», sier Storebror og ser fortvilet opp på meg.

«Jah! Det har jeg», smiler Lillesøster og slentrer ut i stua igjen.

«Er det sant, mamma? Er det sant?»

«Ja, men du var jo ute og lekte, og Lillesøster kjedet seg mens jeg lagde middag. Så da fikk hun lov til å spille fem minutter på iPaden», sier jeg og er veldig glad for at Lillesøster ikke vet forskjell på fem minutter og en halv time.

«Fy søren. Fyyyy søren! Det er dårlig gjort!» roper Storebror og hopper opp og ned mens han slenger armene ned mot gulvet. «Du sa vi ikke fikk spille mer i dag. Da vil jeg også spille!»

Jeg prøver meg med at middagen er ferdig og at han fikk spille fem minutter ekstra i går, men til ingen nytte.

 




 

Jeg finner frem brettet og utsetter middagen i ti minutter. Sender Lillesøster et smalt blikk mens jeg strammer munnen og rister på hodet.

Takk skal du pokker meg ha din lille sladrehank, tenker jeg. Men Lillesøster ser meg ikke. Hun sitter på gulvet og er opptatt med å rive en pappeske fra hverandre.

Flere som har små sladrehanker i hus?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra kaoshuset, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.
.

Så var julegavene i boks

//Inneholder reklame

Hva? Tenker du sikkert nå, mens du tar en ekstra kikk i kalenderen. Har Casa Kaos fått julegavene i boks allerede? Og vi er bare i begynnelsen av november?

 

Blir det ikke noe «Hjelp, jeg har ikke kjøpt julegaver ennå, og det er julaften i morgen»-innlegg i år da?

Jo da, det kommer sikkert et sånt innlegg i år også. Men jeg har faktisk fått flere julegaver i boks allerede, om ikke alle.

 





(Lenger ned i innlegget kan du lese hvordan du kan få 50 prosent avslag på fotokalendere)

 

Vi har nemlig funnet den ideelle gaven til besteforeldre. Nemlig fotokalender fra Allfoto.

Helt siden vi fikk barn i hus for snart fem år siden, har besteforeldre fått den samme forutsigbare fotokalenderen i julegave hvert eneste år.

Og de elsker det!

Det beste med disse personlige kalendrene, er kanskje at man kan sitte hjemme foran pc-en og snekre de sammen, og så få de rett hjem i postkassen.

Enkelt og greit, og ikke minst, veldig morsomt å lage.

For det er jo unektelig gøy å sitte og klikke seg gjennom alle bildene vi har tatt i løpet av året. Alle bildene vi har glemt, som bare havner i mapper på skrivebordet. For så å plukke ut blinkskuddene, og mimre litt om året som har gått.

 

 




 

Selve kalenderen lager man enkelt på nett.

Jeg valgte fotokalender klassisk, som er i stort format ? 30x40 cm. Bildene blir store og tydelige 18x24 cm.

Hver dag har en egen stor rute med god plass til notater.

Du kan også velge om du vil ha standard eller stor tekst på kalenderen, og om du vil ha med navnedager eller ikke.

Kalenderen kommer automatisk med ukenummer og røde helligdager og søndager.

 




 

Når du trykker deg inn i programvaren, kan du velge om du vil ha automatisk eller manuell utfylling. Jeg valgte automatisk. Da laster du bare opp bildene dine i fotoprogrammet, velger ett bilde for hver måned, og så er du ferdig.

Enkelt og greit.

Hvis du ønsker, har du også mulighet til å zoome inn og ut, rotere og legge på filter på bildene.

 



Her drar du bare ett bilde inn på hver måned. 

 

Til slutt valgte jeg å spandere på meg et litt mer eksklusivt omslag på kalenderen. Det ble et blått, stivt omslag med sølvtrykk.

 




 

Jeg har som sagt bestilt fotokalender fra Allfoto i fem år nå, og er veldig fornøyd med både brukervennligheten ved programvaren og det ferdige produktet. Programvaren er anerkjent både nasjonalt og internasjonalt.

Med andre ord: Besteforeldrene i vår slekt kan vente seg fotokalender med bilder av barna i julegave i mange år fremover.

 



 

 

Nå får du 50 prosent avslag på alle fotokalendere hos Allfoto.

Tilbudet gjelder til og med 30. november 2014.

Legg inn koden KALCK når du bestiller her, så blir rabatten automatisk trukket fra i kassen.

 

Hvordan ligger du an med julegavene?

 

//Innlegget er sponset av Allfoto

Nå også med bok: Føkk lykke! Kjøp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Følg @casa_kaos på Instagram: Instagram