hits

november 2014

Fem år og helt perfekt

Lillemann blir fem år i dag. Fem år og helt perfekt. Akkurat passe stor. Akkurat passe liten.

 

 

Så stor at han ikke trenger meg til å holde han i hånden når han skal i barnebursdag.

Så stor at han vil gå til lekeplassen alene. 

Så stor at vi kan gå på kino sammen og se filmer vi begge synes er bra.

Så stor at han er ferdig med å teste grenser hele tiden (Og takk og lov for det!)

Så stor at han kan ta på seg skoene selv. Og smøre brødskiva si selv, og tørke opp etter seg når han søler.

Så stor at han synes Teletubbies er teit. Og at Postman Pat er skikkelig barnslig.

Så stor at vi kan snakke sammen om ting som jeg også synes er interessant. Og ikke bare om hvem av guttene i barnehagen som klatret høyest, og hvem som han Lynet Mc Queen-matboks og hvem som har Spiderman.

Så stor at han liker samme musikk som meg.

Så stor at han vet at han skal bli vaktmester når han blir stor.

Så stor at vi kan sitte sammen rundt spisebordet og legge puslespill mens vi snakker om dinosaurer og haier og mormor som er død.

Så stor at vi kan lese bøker som jeg også liker. Til og med spenningsserier, som Drageherren og Phenomena.

 

Så stor at vi kan sykle til butikken sammen. Eller ta en skitur lørdag formiddag. Uten at han blir sliten og må bæres.

 

 



 

Men likevel fortsatt så liten at han kan krype sammen på fanget mitt og legge nesen inn i halsgropen min når han er trøtt eller når han trenger trøst.

Fortsatt så liten at han ikke bryr seg om at jeg gir han en stor klem og kaller han for lille Gullegutten min mens kompisene hører på.  

Fortsatt så liten at han går i de klærne han liker uten å tenke på hva andre måtte mene om hvordan han ser ut.

Fortsatt så liten at han krabber opp i senga mi og legger seg tett inntil meg når han våkner midt på natta og lurer på om det kanskje kan være en hai under senga. Eller i klesskapet.

 



Fortsatt så liten at han ikke klarer å skjule følelsene sine. Er han glad, vises det i hele gutten. Er han sint, likeså. Jeg vet alltid hvor jeg har han.

Fortsatt så liten at han ikke bryr seg om at han er eneste gutt på dansinga. Så lenge han får danse, spiller det ingen rolle hvilket kjønn de andre er.

Fortsatt så liten at han tror jeg vet og kan alt.

Fortsatt så liten at han synes jeg er verdens peneste mamma og at ingen andre mammaer i hele verden har så god kosemage som meg.

Fortsatt så liten at han undrer seg over hvorfor stjernene lyser om natta. Og hvorfor  trærne mister bladene sine om høsten.

Fortsatt så liten at å kjøre tog er det største i hele verden.

Fortsatt så liten at han tror på julenissen og tannfeen.

Fortsatt så liten at han hopper opp og ned mens han klapper i hendene og smiler så stort at han blotter tennene i underkjeven når den første snøen kommer.

 

Akkurat passe stor. Akkurat passe liten.

Fem år og helt perfekt.

 

PS: For flere oppdateringer om den fantastiske femåringen, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

 

Selvfølgelig kan barna få brukte gaver!

«Dersom folk gir bort brukte ting og tenker at det gir de god samvittighet, så holder det ikke. Du kan ikke gi bort brukte ting i presang til fattige barn, det kan du bare ikke!» skriver Elin Moen i et innlegg i avisa Nordlys tidligere denne uka.

"Det er på grensa til nedverdigende", skriver hun videre.

 



 

Innlegget handler om familier som ønsker å gi brukte gaver til vanskeligstilte barn gjennom veldedige organisasjoner. 

Saken er også omtalt på Nettavisen her.

Og da lurer jeg på ... hvis man ikke kan gi bort brukte gaver til fattige barn? Kan man da heller ikke gi bort brukte gaver til ikke fattige barn? Eller er det sånn at fattige barn bare skal få nytt mens rike barn kan få brukt? Er ikke det litt urettferdig da?

Mine egne barn får ofte brukte gaver til jul og bursdag. Til jul i år får treåringen en brukt Brio togbane kjøpt på Finn.no fra besteforeldrene sine. For 1000 kroner får hun 20 meter togbane. Går man i butikken, får man knappe 2 meter Brio for en tusenlapp.

Om jenta mi blir skuffet når hun pakker opp den kjempelange togbanen fordi den er brukt? Absolutt ikke! Hun kommer til å bli kjempeglad. Hvis hun kunne velge mellom 20 meter brukt og 2 meter ny togbane, vet jeg hva hun hadde valgt.

Hvorfor skal fattige barn bli frarøvet denne gleden?

Små barn bryr seg lite om hvor mye en gave koster. Og så lenge gaven er ren og hel, bryr de seg heller ingen ting om den er brukt. Dette er holdninger vi voksne trer nedover hodet på barna våre.

 


Vil du ha ett nytt spill til jul, eller fem brukte?

 

Den eneste forskjellen på pent brukt og nytt er at nye gaver kommer i en eske. Nå vet jeg at små barn ofte synes esken gavene er pakket inn i er vel så morsom som selve gaven, og den eneste betenkeligheten jeg har med å gi barna mine brukte gaver, må i så fall være at jeg frarøver dem gleden ved å leke med emballasjen.

Ett år hadde vi, av forskjellige årsaker, så dårlig råd at barna våre ikke fikk verken jule- eller bursdagsgaver fra oss foreldrene i det hele tatt. Dette var før jeg kom på den geniale ideen at jeg kunne kjøpe brukt. Jeg satt nemlig fast i et tankemønster der jeg tenkte at gaver måtte kjøpes i en butikk, og ikke på Finn.no eller på andre bruktmarkeder. Heldigvis har jeg kommet på andre tanker nå.

Men hva med hjemmelagede gaver? Kan man ikke gi bort det heller da, til vanskeligstilte barn? Men bare til de rike barna? Eller ikke til dem heller? Og hva med gaver til de voksne? Hjemmestrikkede votter? Skjerf? Et egenmalt bilde? Innrammede bilder av barnebarna? Nei, fysj. Koster det ingen ting, vil vi ikke ha det.

 


Kul lue! Men har du strikket den selv, sier du? Av restegarn? Ouff nei, det var nedverdigende.

 

Jeg er egentlig enig i mye av det Elin Moen skriver. Hun mener samfunnet er preget av et ekstremt høyt forbruk, og at vi skaper et behov hos barn før det har blitt et behov. Hun ber folk om å tenke seg om i julehandelen. Og jeg kunne ikke vært mer enig i akkurat det.

Hun er også bekymret for at folk gir brukte gaver til vanskeligstilte barn for å gi plass til nye gaver til sine egne barn.

Jeg tror ikke det er representativt for de fleste.

Vi tar som regel en runde i lekene til barna før jul, for å gi bort det de ikke bruker til veldedige organisasjoner. Dette er barna med på selv, og jeg synes det er en fin anledning til å lære dem at ikke alle har like mye som dem, og at de fint kan gi bort det de ikke bruker. Nå skal det sies at mine barn har veldig lite leker, så dette er absolutt ikke en ryddesjau for å få plass til de nye julegavene. De har plass til både nye og gamle leker.

Jeg har inntrykk av at mange har denne tradisjonen, enten barna har mye eller lite leker, og jeg synes det er synd hvis den skal bli ødelagt av mistanker om at man kun gjør det av egoistiske årsaker for å få plass til nytt. 

 




 

Elin Moen er også redd for at dersom vi gir bort brukte gaver til fattige barn, så skaper vi et unødvendig klasseskille.

Men eksisterer ikke dette klasseskille først og fremt hos oss voksne? Og er vi ikke snarere tvert imot med på å forsterke dette klasseskille dersom vi sier at fattige barn bare må få nye gaver, mens rike barn er så heldige at de kan få brukt?

Hva mener du? Er det OK å gi brukte gaver til barn? Og spiller det noen rolle om barna er rike eller fattige?

 

 PS: Følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   

 

Husk og vaske tiss og rumpe

Det er mye å huske på for en stakkar mann når kona er borte på ferie. 





«Se her, her har jeg vasket alt ullundertøyet til ungene», sier jeg og peker mot tørkestativer i hjørnet av stua.

«Det skal visst bli opp mot ti kuldegrader mens jeg er borte, så du må kle på dem ull», sier jeg og ser mannen inn i øynene.

«Ull! Ikke sant! Ull i barnehagen», sier jeg i igjen og går litt nærmere.

«Ja, ja. Ull i barnehagen», sier mannen og nikker.

«Og husk nå at ullklærne skal innerst», sier jeg og går videre ut på soverommet til barna. Mannen tusler etter.

Jeg åpner garderobeskapet og peker inn i hyllene: «Her er fleecedressene. De tar du over ulla. Eventuelt tar du de bare med, så kan de ta dem på selv når de skal ut. Ja, jeg tror forresten det er best. Det blir for varmt å leke inne med både ull og fleece».

Jeg marsjerer ut i yttergangen.

«Vinterdressene ligger øverst i skapet her ute. Og hvis det kommer snø, så står skiskoene her», sier jeg og peker inn i det store skapet.

«Mhmm», sier mannen og klør seg på haka.

«Jeg har skiftet på ungenes seng, så det trenger du ikke gjøre før jeg kommer tilbake. Og så har jeg vasket undertøy og både mørke og lyse klær, så det burde holde i ti dager».

 


Barna vasker man i badekaret. Ikke i vaskemaskinen.

 

«Og husk å bytte truser hver dag».

Mannen nikker og mumler noe for seg selv. 

"Du må skrive bursdagsinnbydelser til Lillemanns bursdagsselskap. Husk at de er åtte gutter å gruppa. Åtte gutter. Sant? Åtte innbydelser. Ikke glem noen, nå".

"Åtte gutter", repeterer mannen. 

"Nei vent", sier jeg og peker opp i lufta. "De er åtte med Lillemann. Da er det sju innbydelser som skal ut. 

"Sju innbydelser", sier mannen. 

"Og så må dere ut og kjøpe pappfat og pappkopper til barneselskapet. Jeg rekker ikke det når jeg kommer hjem":

Vi går ut på badet. Jeg først, mannen etter. Jeg åpner badeskapet og tar ned en flaske med krem.

«Denne må du smøre på lårene og armene til Lillemann, så han ikke får utslett. Hver dag! Hopper du over en dag, blusser det opp med en gang. Og denne?», jeg fisker frem en liten tube fra øverste hylle. «Denne smører du rundt munnen og på haka der de blir røde når de har vært ute i kulda. Og her har du leppepomade til leppene».

«Jepsipepsi», sier mannen.

«Du får med deg dette, sant? Smøre lår og armer hver dag med stor tupe, smøre hake og rundt munnen med liten tube og leppepomade på leppene».

«Ja da, jeg får med meg hvert eneste ord», Forsikrer han.

«Og så bruker du denne sjampoen når du vasker håret til Lillesøster», sier jeg og holder opp en hvit flaske.

«Ikke den!» sier jeg kjapt og peker på en annen flaske. «Den blir det bare floker av».

 




 

«Du trenger ikke vaske håret til Lillesøster mer enn én gang i uka. Men Lillemann må du dusje to eller tre ganger i uka. Han er så aktiv og blir så svett. Men det kan være lurt å hive dem i dusjen og spyle dem jevnlig».

Mannen står og fikler med leppepomaden på badebenken.

«Og husk å vaske tiss og rumpe. Det må du gjøre daglig. Enten i vasken eller i dusjen. Og tåfisene. De stinker».

Mannen ser på meg og himler med øynene.

«Skal du minne meg på at jeg må vaske tiss og rumpe hver dag og eller?»

Han legger fra seg leppepomaden.

«Vet du hva? Dette her kommer til å gå helt fint. Jeg kan ikke garantere at jeg husker alt. Men jeg kan love deg at barna skal få mat, de skal ikke fryse og jeg skal gjøre alt jeg kan for å holde dem i live til du kommer hjem. Kan du leve med det?»

"Husk bursdagsinnbydelsene og da!" sier jeg fortvilet mens mannen dytter meg vennlig ut av badet. 

"Det skal jeg prøve. Men nå skal jeg på do. Og der vil jeg sitte i fred", sier han og lukker døren. 

 

PS: For flere oppdateringer om tiss og rumpe, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

 

 

 

Høyfrekvent flokedramatikk

//Inneholder reklame

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenk at nå ryker det. Nå drar vi til frisøren og klipper av hele flokehåret til Lillesøster. Noen ganger har jeg til og med vært på vei ned i kjøkkenskuffen på leting etter kjøkkensaksa.

 




 

Lillesøster hater nemlig å børste håret. Hun hater å vaske det også, men det gjør vi bare en gang i uka, så det er overkommelig. Børsingen derimot, må vi gjøre hver dag.

Hopper vi over en dag, ser hun ut som hun har et kråkereir i bakhodet. Og hopper vi over to dager, skulle man tro en hel ørnefamilie flakset rundt i hårmanken. Lillesøster er nemlig ikke en sånn jente som bare er til pynt. Hun er høyt og lavt, opp og ned, og kommer gjerne hjem med både gress, jord, meitemark og kvister i håret.

 


Thats my girl!

 

Børstingen gjør vi som regel til barne-tv. Jeg setter henne på fanget mitt og børster i vei. Lillesøster roper «AU!» med høyfrekvente toner ved annethvert tak. Så rister hun på hodet og stikker hånden inn i flokene mens hun rufser til håret med fingrene. «Au, au, au, mamma!»

«Nå må du sitte stille», formaner jeg. Men det er visst ikke så lett. Er det virkelig store floker, hender det jeg må øke hennes tålmodighet og forlenge smerteterskelen med en sjokoladeplate eller is.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har truet med å gå til frisøren og klippe henne kort. Men da sier hun bare «okei». Og så sier mannen «Neeeeeeeiiiiiiii!» For det er han som først og fremt absolutt vil spare på det lange håret hennes.

Så sier jeg til mannen at da får han ta ansvaret for håret hennes, og så sier han at ja, det kan han vel. Men så gjør han det ikke likevel, og så blir det jeg som sitter der med børsten igjen.

Men innerst inne er jeg egentlig er jeg litt enig med mannen.

For håret er jo unektelig veldig fint. I hver fall når det er flokefritt:

 

 

Med floker derimot ... ikke riktig så fint:

 




 

Jeg har fått prøve den nye balsamsprayen til Natusan Kids. Du vet, den som tidligere var gul og rund. Nå er den grønn og flat med minioner på. Om minionene har noe å si for effekten, er jeg noe usikker på. Men treåringen er derimot hundre prosent sikker i sin sak: Det er minionene som gjør at den funker.

Balsamsprayen kan brukes både i vått og tørt hår. Jeg bruker den i begge deler. Når jeg endelig har fått skyllet ut sjampoen, orker jeg ikke begynne på en ny runde med balsam som skal skylles ut. Her er det om å gjøre å gjøre det enklest mulig.

 




Jeg tuller henne inn i et håndkle, forteller henne hvor utrooooolig flink hun var til å vaske håret i dag, og så setter vi oss i sofaen og finner noe gøy på tv-en. Så sprayer jeg gjennomhåret hennes, og drar de største flokene fra hverandre med fingrene. Så er det frem med børsten. Samme metode i tørt hår.

 




 

Jeg skal ikke påstå at det går som en drøm. Hun sier fortsatt «AU!» med høyfrekvent stemme og rister på hodet. Men antall au er betraktelig redusert. Og når børstetiden i tillegg blir redusert fra en halv time til ti minutter, er det helt gull for både meg og henne.

Så blir det kanskje ikke noen frisørtime før jul likevel, da. Og kjøkkensaksen skal få ligge i fred. Enn så lenge?

Har du noen gode tips mot floker?

 

 

// Jeg har blitt bedt om å samarbeide med Natusan Kids ved å prøve deres produkt og blogge om det. De har sendt meg noen gratis produktprøver. Alle vurderinger og meninger uttrykt i dette innlegget er desto mine egne//

Burde jeg savne barna?

Nå har jeg vært borte fra mannen og barna i sju dager. 

Jeg får nesten litt dårlig samvittighet her jeg henger i hengekøya under appelsintreet i hagen. Ikke fordi jeg er borte på en tidagers egotripp. Ei heller fordi mannen har barna alene.

Nei, jeg kjenner jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke savner barna.

 




 

Jeg mener, å være borte fra dem en dag eller to er helt greit. En langhelg likeså. Men å være borte fra dem en hel uke uten å savne dem? Hva er det for noe?

Jeg har aldri vært borte fra dem så lenge før. Det lengste er tre dager, i fjor, da jeg var på jentetur til Danmark.

Da jeg dro hjemmefra for en uke siden, hadde jeg egentlig ikke så lyst til å dra. Ti dager uten mann og barn! Ti dager! Men jeg dro.

Jeg savnet barna allerede på toget inn til Oslo. Og da jeg kom til Gardermoen, var jeg helt sikker på at dette kom til å bli en skikkelig krappy tur. Så sovnet jeg på flyet.

Da jeg kom frem til leiligheten, forsvant både savn og bekymringer. Oh la la, så herlig. Mamma på tur. Ekte husmorferie. Og sånn har det vært siden.

Jeg gikk meg en tur her om dagen. Sola skinte, det var 20 deilige grader og vinden rufset meg svakt i håret. Da fikk jeg en sånn intens lykkefølelse. Du vet, disse lykkeøyeblikkene som kommer som kastet over deg helt uten forvarsel. De kan komme mens du spiser middag med familien, sitter i bilen på vei til jobben eller mens du dytter en full handlevogn gjennom matbutikken.

Følelsen varer aldri lenge. Maks et par minutter, og så forsvinner den.

Jeg snakker med barna nesten hver dag på Skype. Og jeg vet at de har det helt topp. De koser seg med faren sin, som for øvrig er verdens beste far. Selv om han bare pusser tennene deres i ett minutt. Og tar ulltøya over t-skjorta til Lillemann, selv om jeg har sagt til han hundre ganger at hvis ulla skal ha noen som helst effekt, må den være innerst mot huden.

Det skal bli godt og se både mann og barn igjen. Og hvis jeg lukker øynene og tenker på hvor godt det skal bli og knusekose barna og snuse inn duften av gamle matrester fra håret deres, så kjenner jeg at mammahjertet slår et par ekstra slag.

Men nå skal jeg kose meg de tre siste dagene, og bare nyte sol og alenetid, helt uten barn. Og uten dårlig samvittighet.

Savner du barna når du er borte fra dem?

 

 

PS: For flere antisupermamma-oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.


Ekte hverdagskjærlighet

Jeg savner mannen min fælt nå som jeg er i Spania. 

Vi Skyper sammen hver eneste dag. Da passer vi på å fortelle hverandre hvor mye vi savner hverandre. 

 


Savner deg!

 

«Jeg savner deg skikkelig, nå», sier han.

«I kveld, etter ungene hadde sovnet, hadde jeg lyst til å se en episode av Sons of Anarchy. Men så kunne jeg jo ikke det uten deg. Jeg må vente helt til du kommer hjem».

«Jeg savner deg og», sier jeg tilbake.

«Siden jeg ikke har bil, fordi jeg glemte førerkortet hjemme, er det så innmari tungt å bære vann hjem fra butikken. Skulle gjerne hatt litt bærehjelp».

«Og ungene våkner som vanlig klokka halv seks. Jeg er så trøtt nå. Gleder meg til du kommer hjem kjære, så vi kan dele på helgemorgenene», sier mannen og gjesper.

«Gjett hva som skjedde i dag? Pc-en ble helt svart. Og nettet sluttet plutselig å virke. Da savner jeg deg fælt, pusen min. Det var noe skikkelig styr å få orden på det igjen. Heldigvis gikk det bra», sier jeg ser lengselsfullt på mannen.

 



 

 

«I dag har Lillesøster vært skikkelig tufs. Tror hun holder på å bli syk. Det går visst skarlagensfeber i barnehagen nå. Tenk om jeg blir sittende alene med to syke unger til uka? Nei, da skulle jeg hatt deg her, darling. Skynt deg hjem, nå», sier mannen lidenskapelig.

«Savner deg, mannen min», sier jeg og sender han et slengkyss gjennom mobilen.

«Savner deg og. Veldig mye! Kan ikke vente til du kommer hjem», sier han og returnerer kysset.

«Ha det, kjære!»

«Ha det bra, ja!»

Det er ekte hverdagskjærlighet det!


 

PS: For flere like romantiske oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   

 

Kjære rumpa mi

Jeg er veldig glad i deg, det skal du vite. Du er der alltid for meg, støtter meg og tar meg imot. Du er god og rund og myk, og du og jeg har hatt det mye moro sammen.

 



 

 

Men trenger du bli så forbanna stor?

Nå har du nettopp ødelagt yndlingsjeansene mine. Du brøyter deg vei gjennom sømmer og stoff, og krever din plass.

 




 

Det er noe som heter at det som trives, gror. Og det er ingen tvil om at du trives. Du er viktig for meg, og det prøver jeg også å vise deg. Du elsker sjokolade, derfor gir jeg deg det. Ofte. Du er også veldig glad i iskrem, potetgull og smågodt. Og det får du. I rikelig monn.

Men jeg tror vi snart må revurdere vårt forhold.

Nå har jeg kjøpt meg nye jeans. Jeg måtte opp en størrelse. Det er greit nok det, én størrelse er ikke all verden. Men hvis vi fortsetter i samme tempo, er jeg redd vi fort mister litt kontrollen her. Dessuten kan jeg ikke holde på å kjøpe nye bukser hele tiden.

Det blir dyrt det, skjønner du.

 




 

Jeg må begynne å tenke litt på meg selv også. Enda så glad jeg er i deg.

Men akkurat nå er jeg i Spania, så vi venter til vi kommer hjem.

Nei forresten, da har Lillemann bursdag. Da blir det kake. Mye kake. Og jeg har ingen planer om å stå over det.

Og så er det advent og snart jul...

Næh, vi tar det til neste år.

Og du? er det bare meg, eller hører du også de sjokoladetrukkede fløtekaramellene rope fra den franske kafeen nedi gata her?

 

PS: For flere oppdateringer om meg og rumpa mi, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Ikke glem å la barna få ordne opp selv

La meg bare få si én ting først, slik at det ikke blir noen misforståelser: Jeg er, som de aller fleste andre voksne, mot mobbing. Mobbing er helt uakseptabelt og både skolen og foreldre har et felles ansvar for å ta tak i og rydde opp når noen blir mobbet.

Når det er sagt, må vi vokte oss så vi ikke går rundt med mobbebriller på hele tiden.

 


Av og til kan det være greit å la barna få ordne opp selv.

 

Barn er grusomme. Jeg tror alle barn en eller annen gang er slem mot eller sier noe stygt eller sårende til et annet barn. Alle som har vært barn selv, eller som har barn, vet også at barn blir venner og uvenner hele tiden. Det er helt normalt, og har ingen ting med mobbing å gjøre.

Dette kan vi ikke hindre. Og det skal vi ikke heller. Det er en del av det å vokse opp. Barna prøver seg frem, tråkker feil, sårer, blir såret, blir korrigert om nødvendig, og prøver igjen. Slik utvikler de empati, og lærer hva som er akseptabelt.

Det bør ikke være et mål at alle skal være bestevenner. Barna bør lære seg å omgås barn de ikke liker på en respektfull måte, men de må få lov til å være uvenner.

De fleste konfliktene barna havner opp i, klarer de å ordne opp i selv. Vi fratar barna viktig lærdom dersom vi går rundt og mekler og finner løsninger for dem hele tiden.

Noen ganger er det bedre å la barna få være uvenner, enn å mobilisere alle foreldrene i klassen og legge en antimobbeplan. I verste fall blir vi så opptatt med å løse alle de små konfliktene, at vi overser de som er i ferd med å utvikle seg til alvorlig mobbing. Det blir litt ulv, ulv. 

Vi må også huske på at barn har forskjellig terskel for når de føler seg mobbet. Vi skal være varsom med å synes synd på og hjelpe barn som ikke synes synd på seg selv eller som ikke trenger hjelp.

 

Men når blir knuffingen, uvennskapet og ertingen mobbing? Vel, det er ikke lett å si. Men når det er snakk om gjentatte krenkelser eller utestengning, så kan man begynne å kalle det for mobbing.

Og da skal vi voksne være der.

Mobbing er et vanskelig tema. Å utrydde mobbing, tror jeg er helt urealistisk. Barn kommer alltid til å mobbe hverandre. Det betyr ikke at vi skal godta det, men vi kommer nok heller aldri til å klare å utrydde mobbing. 

Men vi må ha øynene åpne, snakke med barna våre, bry oss om andres barn, innse at våre egne gullunger også kan være de som mobber, oppføre oss skikkelig og ikke snakke stygt om andre mennesker foran barna, og så må vi tenke på hvordan vi ordlegger oss på nett.

Hvordan finne balansen mellom å la barna ordne opp selv, og forebygge eller ta tak i mobbing? Nei, det er ikke lett. Men vi kan jo begynne med å prøve å ha to tanker i hodet samtidig.  

 

Her kan du lese mer om det jeg har skrevet om mobbing:

Slå tilbake da, gutt

Oppfør dere foreldre!

Finnes mobbing i barnehagen?

Vanskelige bursdagsinnbydelser

 

 

PS: For flere oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram ? casa_kaos

 

 

   
.

 

Faen! Førerkortet!

Jeg sitter på flytoget ut til Gardermoen da jeg plutselig kommer på det. Jeg sitter og småsover med musikk på ørene. Har vært våken siden klokka halv fire. Jeg måtte ta halv fem-toget fra Raufoss for å rekke flyet som gikk fra Gardermoen halv ni.

Jeg rykker til i togsetet. Faen! Førerkortet!

 




 

Jeg er på vei til Spania. Der skal jeg være i ti dager. På flyplassen i Alicante venter en leiebil på meg. Nærmere bestemt en snerten Volkswagen Up. På bildet på leiebilfirmaets hjemmeside, var den rød.  

Mandag kveld, etter jeg har pakket ferdig, printer jeg ut leiebil-dokumentet. Jeg kikker over det for å forsikre meg om at jeg har med meg alt jeg trenger for å få ut bilen. Det ville vært så typisk meg å glemme igjen noe.

Kredittkort - check

Gyldig id med foto - check

Førerkort - check

Kupong - check

 




 

Hvorfor det ikke lyste opp en lampe da jeg leste ordet «førerkort» aner jeg ikke. For førerkortet ligger i hanskerommet i bilen hjemme på Raufoss. Der ligger det alltid. Jeg tar det aldri ut derfra. For da glemmer jeg bare å ta det med når jeg skal ut og kjøre.

Men plutselig, i det blå setet på flytoget, på vei inn i drømmeland, kommer jeg altså på at  førerkortet ligger igjen i bilen hjemme.

Faen!

Jeg skal være ti dager i Spania. Det går ingen buss forbi leiligheten jeg skal bo i. Det er ikke gangavstand til verken strand, shoppingsenter, spa eller til nærmeste by, Torrevieja.

Nå sitter jeg her da, på tredje dagen. Heldigvis ligger det en matbutikk bare fem minutter borti gata her. Det blir dårlig med både strand, spa og shopping. Men jeg får skrevet mye, da. Og så er det en hengekøye i hagen, under et sitrontre.

Duger det og.

 




 

PS: For flere oppdateringer fra et mammahode som fortsatt er fullt av ammetåke tre år etter hun sluttet å amme, følg meg gjerne på facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Du mista meg, mamma

Unnskyld, gutten min. Unnskyld for at jeg mista deg. Jeg beklager. Jeg er verdens dårligste mamma.

 


Dårlig, skamfull mamma.



 

Vi var på Teknisk Museum i helgen. Mannen måtte ut et ærend, og jeg ble plutselig alene med en treåring og en snart femåring. I en hel time!

Jeg klarte å holde troppene samlet, så vidt, helt til vi kom opp i andre etasje og til telefonene. Da løp treåringen den ene veien, og snart femåringen den andre. Ikke det at de ikke hadde gjort det før, men denne gangen løp treåringen så langt, at da jeg endelig fikk tak i henne, var snart femåringen borte. Søkk vekk.

Vi lette og vi lette og vi lette.

Vi gikk fram og tilbake. Jeg først, med et godt tak rundt Lillesøsters håndledd. Først gikk vi hele etasjen fram og tilbake flere ganger. Så begynte vi å bevege oss nedover.

Etter en stund kom det et høyt "pling plong" over høyttalerne. Nå har han kommet seg ned til informasjonen, tenkte jeg og gikk mot trappene.

«Vi etterlyser en mamma. Kan Marte komme til resepsjonen for å hente sin sønn.»

Og ganske riktig. Der nede fant jeg en gråtkvalt gutt med røde øyne.  

«Du mista meg, mamma», hikstet han inn i håret mitt. «Du mista meg».

Vi satt oss ned og den lille rømlingen fikk ikke to is på rappen.

Det tok ikke lang tid før han var på beina igjen og løp rundt i gangene som en virvelvind.

«Se her da, mamma. Se på denne da, mamma. Se på disse, da».

Men resten av dagen, og hele dagen etter, så han på meg med de store, blå øynene sine med jevne mellomrom, og sa med så trist og klandrende stemme som bare en snart femåring kan: «Du mista meg, du mamma. Du mista meg».

For å lette min samvittighet, fikk han prompeslim fra butikken ved informasjonen, to is til, en pølse, en Kvikk Lunsj og en eske pastiller på bilturen hjem, pannekaker til kveldsmat og pannekaker til middag dagen etter, ekstra lang barne-tv, forsinket leggetid, soving i Spidermann-kostyme, nytt sengetøy fordi han ville ligge i Avengers-sengetøyet, selv om det eksisterende bare hadde ligget på i tre dager, en hel time med puslespill og fargelegging sammen med meg og diverse andre goder.

 




Hver gang han ikke fikk viljen sin, dro han frem det blå blikket og den klandrende stemmen. Likeså hver gang han ville ha noe.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa unnskyld, selv om jeg inni meg tenkte at det var vel egentlig like mye hans skyld.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ga han en god klem, kysset han på pannen og beklagde, selv om jeg etter hvert skjønte at han utnyttet situasjonen til det fulle, og at han nok egentlig hadde kommet over sjokket og neppe ville få noen alvorlige senskader av episoden.

Han er en fornuftig og meget selvstendig liten gutt, så jeg tror tvert imot han vokste litt på denne opplevelsen.

Nå er han så stolt av den, at han forteller den til alle han møter.

Men han begynner alltid historien slik:

«Vet du hva? Mamma mistet meg da vi var i Oslo. Hun mistet meg!»

Har du mistet barna noen gang?

 

 PS: For flere oppdateringer fra denne kaosmammaen, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram

 

 

   
.

Man må vokte seg vel

Det gjelder å vokte seg. Det skal ikke mer enn én gang til, så er det gjort.

 




 

Barn tar som kjent etter oss voksne. De gjør som vi gjør, ikke som vi sier. Jeg har gang på gang gått på denne smellen. Og jeg kommer helt sikkert til å gjøre det igjen. Mange ganger.

Men jeg prøver å skjerpe meg når barna er til stede.

 

Jeg har for eksempel sluttet å klaske mannen på rumpa i tide og utide. Fireåringen begynte å daske etter lillesøsteren sin hver gang hun gikk forbi. Hun synes ikke det var like gøy.

Jeg spruter ikke lenger vann i ansiktet til barna når vi pusser tenner. Ikke en bitte liten vanndråpe en gang. Du vet, når du holder fingrene under vannkrana og knipser pekefingeren mot tommelen slik at en bitte liten dråpe treffer barnet i panna. Nei. No more. Det endte opp i gjentakende vannkrig og klissvått bad.

 


Sånn, nå roer vi helt ned tannpussen. Ikke mer spruting av vann! 

 

Jeg viser ikke fingern til bilister som kjører feil i rundkjøringen og som skylder på meg ved å slå ut med armene og tute. Ok, nå er det ikke sånn at jeg har for vane å vise fingern til andre bilister. Men det skjedde en gang. Én gang! Jeg hadde ikke sovet skikkelig på fire måneder, og viste fingern til en dame som knyttet neven til meg i rundkjøringen. Lillemann satt i baksetet og så på meg med store øyne. «Var det sånn du gjorde til damen, mamma», sa han da vi kom hjem, og stakk langfingeren sin opp i ansiktet mitt. 

Jeg vokter meg vel for hvilke ord jeg bruker når jeg er sammen med barna, og har helt sluttet å si både fa..-ordet, fu..-ordet når jeg slår stortåa i dørkarmen. Jeg kaller ikke folk jeg leser om i nettavisene for tullinger heller. I hvert fall ikke når barna hører på.

Å prompe med armhulen har vi også gitt oss helt med her i huset. Nå har vi funnet nye selskapsleker.

For ikke å snakke om å blåse i sugerøret. Nå suger vi og drikker lørdagsbrusen.

Og apropos lørdag og lørdagsgodt, så har vi også gitt oss helt med å klistre våt vingummi rundt i ansiktet.

Jeg fant også ut at det var dumt å lære Lillemann å gurgle vann. I hvert fall så lenge han ikke klarer å la være å sprute halve munnfullen utover hele middagsbordet.

Vi kaster heller ikke gulrotbiter opp i lufta under middagen og prøver å fange dem med munnen. Det var gøy med én bit. Men det er ikke like gøy når det hagler gulrot over bordet.

 

 

Ja, man må vokte seg vel for hva man sier og gjør når man har barn. 

Det som virker som en artig liten spøk blant oss voksne, ender gjerne opp som ukontrollerte tsunamier uten slutt når barna tar etter. 

De eier jo ikke grenser!

Har du gjort noe dumt foran barna som de har plukket opp?

 

PS: For flere dumme påfunn, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Da Sjur nesten ble far - uten å ha pult

«Hei Sjur. Du kjenner ikke meg, men det er nå mye som tyder på at du er far til min sønn.»

 


Wops!

 

Slik begynte en mail mannen min fikk fra en dame og mor en sen og våt oktoberkveld i 2010. Vi var på vei hjem etter å ha vært på konsert med Beth Heart. En fantastisk konsert, forresten. 

Vi hadde vært gift i nøyaktig tre måneder, og var på det stadiet der vi feiret bryllupsdag hver måned. Hjemme ventet barnevakten. Vår snart ett år gamle sønn sov søtt i sengen sin. I magen min turnet lillesøster. Hun var helt sikkert storfornøyd etter kveldens musikkopplevelse.

Så kommer altså denne mailen tikkende inn:

«Hei Sjur. Du kjenner ikke meg, men det er nå mye som tyder på at du er far til min sønn.»

Denne moren hadde blitt gravid etter en fuktig kveld på byen. Hun hadde møtt en hyggelig mann, tatt han med seg hjem og hatt en trivelig natt. Vi får i hvert fall anta at den var trivelig.

Det litt dumme, var bare at denne sikkert hyggelige mannen fra den sikkert hyggelige kvelden, bare forsvant. Uten å legge igjen verken navn eller telefonnummer. Eller kanskje det var hun som sparket ham ut. Det vet jeg ikke. Kanskje han ikke var så trivelig likevel.

Uansett hva som skjedde, denne mannen fikk ikke med seg at han akkurat den kvelden var med på å lage et lite liv, og at han der og da ble far til det som senere skulle bli en søt, liten gutt.

Åtte år senere, trodde moren at hun hadde funnet faren: Min mann.

Bakgrunnen var en nabo som tipset henne om at sønnen liknet litt på en fyr han kjente.

Moren gikk sporenstreks inn på Facebook og bladde seg gjennom bildene til min mann. Ja, kanskje de liknet litt. De hadde jo briller begge to.

 




 

Min mann sendte en høflig mail tilbake der han fortalte at han aldri hadde vært på det utestedet hun refererte til, og at han helt sikkert aldri hadde pult henne. Han forklarte at han har full kontroll over hvem han har bedrevet den slags sengeaktiviteter med og ønsket henne lykke til i jakten på faren.

Men noen uker senere kom det et brev i posten fra NAV. Der stod det at Sjur var oppgitt som far til en åtte år gammel gutt, og at han måtte gå til fastlegen sin og ta en DNA-prøve.

Sjur ringte den oppgitte saksbehandleren i NAV og forklarte henne det samme som han forklarte til moren. At han aldri hadde vært på det utestedet. At han visste hvem han hadde ligget med, og at hun helt sikkert ikke var en av dem.

Det spilte ingen rolle.

Han var oppgitt som far, og måtte gå og ta en DNA-test.

Så han tuslet avgårde til fastlegen sin til slutt. Det var ingen vei tilbake. Han utsatte det ganske lenge. Han fikk en purring. Han hadde nemlig ikke lyst. Han synes det var ubehagelig, ekkelt, flaut og nedverdigende.

Det var nemlig ingen som hørte på det han hadde å si. Det var ingen som brydde seg om forklaringen hans. Det spilte ingen rolle om han var skråsikker på at han ikke hadde ligget med moren.

Naboen synes han liknet litt. De hadde briller begge to. Da er det bare å marsje seg til legen og ta en test.

 


Men jeg har ikke gjort det! 

Å, jo da.

Nei, jeg har ikke det. Jeg er helt sikker. 

Å, jo da.

 

Men hvis han visste han ikke var faren, hva er da problemet, spør du sikkert nå. Da er det vel bare å ta den testen og få det ut av verden.

Og ja da. Jeg er enig i det. Han tok jo også testen til slutt. Det var aldri snakk om å la være.

Men han satt likevel igjen med en følelse av ikke å bli hørt. Av ikke å bli trodd. Av å bli sett på som en løgner. En far som fraskriver seg ansvaret for det han har vært med på å skape. 

Tenk forresten hvilken skade et sånt brev kan gjøre for en familie. Nå stolte jeg på mannen min. Ikke var vi sammen da denne hyrdestunden skulle ha funnet sted heller. Og hadde det vist seg at han faktisk hadde vært faren, hadde gutten vært hjertelig velkommen i vår lille familie.

Men jeg kan tenke meg at et sånt brev og dertil mistanker om utroskap, kan være en stor prøvelse i mange forhold.

Uansett, det løste seg til slutt. I dag er dette vår faste selskapshistorie på julebord og vennemiddager.

Det er likevel et tankekors, at hvilken som helst mor kan peke på hvilken som helst mann og påstå at han er far til hennes barn. Og så er det opp til mannen å motbevise det. Det spiller ingen rolle om mannen bor en helt annen plass i landet, aldri har vært i gjeldende by eller på gjeldende sted, var utenlands da hendelsen skulle ha funnet sted eller kan bevise på den ene eller andre måten at han umulig kan være far til barnet. 

Selv om jeg ikke kan se noen annen eller bedre måte å finne en ukjent far på. Terskelen for å melde ifra om potensielle fedre, bør være lav.

Likevel, jeg ønsker både moren og gutten lykke til, og håper virkelig de finner faren.

 




 

 

PS: For flere oppdateringer om farskap, både med og uten sex, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Noe har skjedd

Jeg hadde forventet å få kritikk etter jeg skrev innlegget Matstasjon for jenter. Jeg bruker å få det når jeg forteller om våre mange upedagogiske førstehjelpsløsninger som får oss gjennom hverdagen med to små barn.

 


Ikke lenger verdens verste mamma.


 

I dette tilfellet handlet det om hvordan jeg mater barna under middagen, mens de løper rundt i stua, i stedet for å sitte stille og rolig rundt bordet som man helt sikkert bør.

Men det kom ikke inn én eneste negativ eller kritisk kommentar. Ikke én!

Ei heller dukket det opp velmenende men helt ubrukelige (I hvert fall for denne familien) råd i kommentarfeltet, om at den beste måten å få barna til å spise på, er å:

1.       La dem få være med på matlagingen

2.       Ha ro rundt matbordet siden det fremmer apetitten

3.       Sette maten foran barna og la dem få utforske smakene på egen hånd

4.       Kutte gulrøttene opp i stjerner, og forme potetmosen som isbjørner

 

 

 

I stedet ramlet det inn nærmere hundre positive, hyggelige, morsomme kommentarer både her på bloggen, på Facebook og på Instagram, fra lesere som enten hadde prøvd liknende metoder for å få sine barn til å spise, eller hadde andre finurlige og like upedagogiske løsninger på både mangelfull spising, barn med lakenskrekk og tannpussenekt.

Noe har skjedd!

Da jeg begynte å blogge for drøye to og et halvt år siden, ble folk regelrett sjokkert over hvordan vi organiserte hverdagen vår. Den gangen ropte folk etter barnevernet bare fordi jeg viste bilder av et rotet hus.

Det haglet inn med dommedagskommentarer da jeg sa høyt at jeg ikke synes det var så veldig gøy å leke med barna. Og gud forby, at jeg synes babyer var kjedelige.

 


Sitter hun under bordet og spiser middag? Fy for en grusom mamma som lar henne får lov til det.

 

Den gangen fantes det heller ikke (så vidt jeg vet) andre bloggere som skrev om baksiden ved mammalivet, eller om kaoshverdagen, så dette var sjokkerende.

Siden den gang, har jeg merket en stor endring i det norske samfunnet. Sakte men sikkert har det dukket opp flere anti- og baksideblogger (som Monstersnupp, som dessverre har gitt seg nå og Det ekke så farlig) og til og med lykkebloggerne poster ett og annet bilde av en rotete kjøkkenbenk innimellom all perfeksjonen.

Mediene har kastet seg på trenden, og VG kjørte kampanjen Bak fasaden i fjor høst, mens A-Magasinet startet Prosjekt uperfekt i sommer.

I dag er det nesten litt kleint å si at man lever et perfekt liv, at man har perfekte barn og at man elsker å bake prinsessekaker. Man bør i hvert fall sørge for å putte inn en og annen setning, eller bilde som forteller at jo da, det hender vi er litt slitne her i huset også.

Og for aller første gang siden mars 2012, har jeg altså skrevet et innlegg som beskriver vår kaotiske hverdag, og ikke fått én eneste negativ reaksjon.

Det er helt fantastisk!

Ikke det at jeg ønsker at alle skal være enig med meg. Debatt er bra. Jeg liker debatt og jeg liker å skape litt baluba. Det kommer jeg til å fortsette med.

Men det er fantastisk, fordi det viser at vi begynner å tolerere at alle familier er forskjellige og har sine egne måter å leve livene sine på. Vi begynner å godta at noen foreldre velger annerledes enn normen, og at det er helt ok. Vi begynner å forstå at alle barn er forskjellig, og at det som fungerer på en unge, ikke nødvendigvis fungerer på en annen. Og ikke minst, vi begynner å ha forståelse for mødre som gir etter for ungenes mas på butikken, eller som velger bestikkelser og andre enkle men såkalt ukorrekte løsninger for å overleve hverdagen, i stedet for å forakte dem.

Vi er på vei! Vi er ikke helt i mål ennå, men jeg har klokketro på at vi kommer dit.

Tusen takk til alle dere som leser innleggene mine og som har likt og delt. Og takk til dere som har forsvart meg med nebb og klør, eller med tastatur og penn, og takk til alle dere som har delt deres egne historier fra deres egne kaotiske hverdag.

Dere er gull!

Og fortsett å dele deres bekjennelser. Jeg går ofte inn der og trøster meg når jeg føler meg som en skikkelig råtten mamma.

(Okei, der kom det akkurat en småkritisk kommentar til matstasjon-innlegget mens jeg satt og skrev dette. Men okei, én kritisk kommentar ... det er bra det og ...)

 

Har du lagt merke til at noe har skjedd?

 

PS: For flere ukorrekte og upedagogiske oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Kjøkkenvasken

Nei men for pokker da!

Jeg står ved kjøkkenbenken med hendene fulle av tallerkener med leverpostei og halvfulle melkeglass etter frokosten. Jeg setter haugen fra meg på benken ved siden av vasken.

 




 

For vasken, den er full. Den er full av kokte egg, en bolle med kalkunbryst til tining og en tom melkekartong.

Jeg har sagt det til mannen hundre ganger før: Ikke legg ting i vasken. Den skal brukes!

Det finnes ikke noe mer irriterende enn en full kjøkkenvask når jeg skal skylle møkkete tallerkener og melkeglass. Eller når jeg skal fylle vann på kaffemaskinen, vri opp kjøkkenkluten, ha meg et glass vann, fylle på blomstervasen, vaske hendene eller tømme ut gammel melk som har stått altfor lenge i kjøleskapet.

I det hele tatt, kjøkkenvasken er til for å brukes, ikke for å lagre ting i.

Ikke sant?

 

PS: For flere oppdateringer om fulle kjøkkenvasker og andre irriterende ting, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Matstasjon for jenter

«Matstasjon for alle jenter!» roper jeg, men skjønner med en gang at dette var dumt. Skikkelig, skikkelig dumt.

 

 

 

For en idiotisk idé. Hvorfor i alle dager begynte jeg med dette, tenker jeg der jeg sitter ved middagsbordet.

Ungene løper forbi meg i full fart. De tar fart fra trappa opp til andre etasje, løper i full fart forbi sofaen og tv-en, inn forbi spisestua før de kaster seg ned på gulvet og sklir på knærne bort til verandadøra i andre anden av stua. Og så tilbake igjen.

Og her sitter jeg da.  Og har satt i gang en matstasjon-lek, for å få ungene til å spise opp middagen sin.

 




 

Ungene har nemlig helt sluttet å spise middag. De har helt sluttet å spise i det hele tatt. De tar kanskje én bit eller to, og så påstår de at de er mett og går fra bordet.

Og ja da, jeg vet, sånt skjer med de fleste barn. Vi har hatt perioder tidligere også, der barna ikke har spist middag. Men nå har det vært sånn i snart tre måneder. Jeg skjønner ikke hvordan de holder seg på beina en gang, så lite de spiser. De lever jo kun på brødskiver med leverpostei og kaviar.

Jeg har kjørt alle argumentene om at hvis du skal bli fotballspiller når du blir stor, er det veldig viktig at du spiser opp middagen din slik at du blir stor og sterk. Og at det bare er store barn som går med klokke, så hvis du ønsker deg klokke til jul, er det viktig at du spiser mat så du blir stor nok til å kunne gå med den. Ingen effekt. Alle triksene i boken er prøvd ut og forkastet. Barna har rett og slett sluttet og spise.

Så satt jeg her da, ved middagsbordet, etter å ha spist kyllingmiddagen min alene. Ungene løp rundt og lekte. De hadde så vidt snust på kyllingen, tatt én makaroni i munnen, og så var de mette.

 




 

Da kom jeg på den glimrende idéen med matstasjon.

Jeg trer en kald kyllingbit på gaffelen og roper med myndig stemme: «Matstasjon for alle jenter!» Lillesnuppa bråstopper.  Hun ser rart på meg.

«Matstasjon for alle jenter!» gjentar jeg og ser rundt i rommet.

«Jeg er jente», sier Lillesnuppa og harehopper bort til meg. «Er du helt sikker?» spør jeg og trekker gaffelen mot meg mens jeg skuler ned på henne. Treåringen nikker fort. «Ja, ja, ja», sier hun og åpner munnen. Jeg dytter raskt kyllingbiten inn i det lille hullet i fjeset hennes, og spidder en ny kyllingbit med gaffelen.

«Matstasjon for alle gutter! Alle gutter! Matstasjon for alle gutter».

Lillemann sladder forbi meg på knærne. Og vips, så står han også foran meg med åpen munn.

 




 

Og sånn fortsatte vi. Matstasjon for alle med blå sokker! Matstasjon for alle som liker hester! Matstasjon for alle med R i navnet sitt! Matstasjon for alle som elsker mammaen sin! (He he. Den siste likte jeg spesielt godt).

Og ungene spiste. De spiste både kylling, makaroni, gulrøtter og brokkoli. De spiste så mye at jeg var redd de skulle sprekke.

Neste dag var barna i fyr og flamme da jeg hentet dem i barnehagen.

«Kan vi leke matstasjon i dag og? Kan vi det, mamma? Vær så snill?»

Så det ble matstasjon den dagen og. Og ungene spiste. Laks, potetmos og gulrot. Og i går fikk jeg faktisk i dem hele tre poteter hver og to skiver lammesteik.

Men nå har jeg altså surret meg inn i denne matstasjon-leken. Jeg vet ikke om det er det smarteste jeg har gjort. Det føyer seg vel egentlig bare inn i rekken av idiotiske ideer jeg har av enkle løsninger i hverdagen med små barn. Men nå spiser de i hvert fall.

Flere her som har sånne lure, men mindre smarte løsninger de bruker på barna sine?

 

 

PS: For flere upedagogiske løsninger, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Hei du, fantastiske far

«Hvis du kunne få noen av egenskapene mine som far. Hva ville du valgt da?» Mannen ser på meg fra sofakroken.

«Hæ? Hvorfor i alle dager skulle jeg ville ha noen av egenskapene dine?» spør jeg og ler. Jeg er da storfornøyd med å være den moren jeg er.

 



 

Men så begynte jeg å tenke. Og ja, det er faktisk en del egenskaper jeg misunner dere menn:

«Det er vel opp til meg, det», sier dere og bryr dere forsvinnende lite om hva andre fedre måtte mene om verken dere eller hvordan dere oppdrar barna deres. Og dere mener også svært lite om hvordan andre fedre løser sine foreldreoppgaver.  «Funker sikkert helt greit det», sier dere og trekker på skuldrene når naboene velger å ha trampoline uten nett. Eller gir barna is på en onsdag.

 

 «Spiller ingen rolle det vel», sier dere og kaster et par tjukke brettede brødskiver med kaviar på ned i matboksen.  Eller i en plastpose, hvis dere ikke finner matboksen. Som for øvrig helt sikkert ligger igjen i barnehagesekken fra i går. «Mat er mat».

Mens jeg ville ha tenkt på hva i alle dager de ansatte i barnehagen vil tro om oss som ikke har matboks en gang.

 

«Gjort er gjort», sier dere etter dere har kjeftet på storebror når det egentlig var lillesøster som hadde skylden. «Det jevner seg ut i det lange løp. Neste gang er det omvendt».

Mens jeg ville ha fått en stor klump i magen, verdens dårligste samvittighet og tenkt på den stakkar gutten som fikk så urettmessig kjeft.

 

«Det går seg til», sier dere når poden henger etter med språket. Eller når ettåringen fortsatt krabber med farten til en skilpadde mens resten av barna i barselgruppa har reist seg og så smått begynt å ta de første stegene.

Mens jeg lurer på om noe er alvorlig galt og om arvingen for alltid kommer til å uttale lyden R som L og at ettåringen aldri kommer til å reise seg.

 

«Dette fikser han», sier dere når seksåringen skal gå på butikken alene for første gang. «Han har godt av en utfordring».

Mens jeg har mest lyst til å ringe butikken bare for å høre om han har vært der ennå.

 





 

 

«Drit i det da», sier du når mammapolitiet kritiserer alle mødre som ikke ligger på gulvet og leker med barna sine hver dag. «Liker du ikke å bygge Lego, så ikke gjør det da vel», sier du lett og trekker på skuldrene.

Mens jeg er mest opptatt av å forsvare meg selv og mine valg ovenfor mammapolitiet, mens dårlig-mor spøkelse lurer i bakhodet.

 

«Årner seg det», sier du etter jeg har sprukket foran barna og ropt at nå er det jammen nok! Nå orker jeg ikke mer!

Mens jeg er sikker på at jeg er verdens verste mor og at jeg helt sikkert har ødelagt barna for livet med mitt sinneutbrudd.

 

Dere har også en helt egen evne til å ta dere pauser midt i den hektiske hverdagen. Midt i familiemiddagen, kan dere plutselig bare forsvinne. Ikke fysisk, men inn i dere selv. Bare en liten stund. Borte vekk. Ingen hjemme. Før dere igjen deltar i samtalen og matingen.

Eller når vi er på kjøpesenteret en lørdag formiddag for å finne vintersko til barna. Og midt i en diskusjon med fireåringen, som insisterer på at han bare vil gå med sko med Spiderman på, blir dere igjen helt fjerne i blikket, og forsvinner for et lite øyeblikk. Det må være deilig å ha evnen til å ta seg slike pauser midt i de mest stressende situasjoner.

 




 

Orker dere ikke klippe snuppas altfor lange negler i kveld, nei, så tar dere det i morgen. Eller dagen etter.

Bytte genser på guttungen bare fordi han mistet brødskiva under frokosten og fikk en leverposteiflekk på magen? Nei, genseren er jo helt ren den. Det er bare en liten flekk på den.

Har ikke barna spist annet enn makaroni hele uka? Ingen ting å stresse med. Neste uke kommer de sikkert bare til å spise rosiner og knekkebrød. Og uka etter gafler de vel i seg en pakke Trønderfår om dagen. På lang sikt er det mer enn nok variasjon i kosten. Dessuten sier de vel fra hvis de blir sultne.

Hoppe i vannpytter i joggesko? Ingen problem. De er tørre i morgen. To forskjellige sokker? Gjør da ingen ting. Flokete hår? Hva så?

Ja, jeg skulle ønske jeg hadde deres særdeles avslappede forholdt til foreldrerollen. Det må være ganske deilig. Og ja, det ordner seg jo. Er jo egentlig ikke noe å stresse med.

 




 

Gratulerer med farsdagen alle dere fantastiske fedre.

Vit at vi setter umåtelig stor pris på dere.

 

 

PS: Følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

 

Finnes mobbing i barnehagen?

«Alle som har blått på skoene sine kan bli med å leke», roper Heine mens han løper mot klatrestativet i barnehagen. En hel guttegjeng løper etter. Ropende. Leende.

Tore ser ned på de helsvarte vinterskoene sine. «Æsj, typisk. Jeg har visst alltid feil farge, jeg», tenker han og tusler bort til huskene.

 

 

 

I går var det bare de med blå jakker som fikk være med å leke. Og dagen før, de med dusk på lua. Selv har han grønn jakke, og lue uten dusk.

Men er dette mobbing? Eller er det bare tøys og tull fra en gjeng fire, fem år gamle barn? Finnes mobbing i barnehagen?

Ja, mener forsker Ingrid Lund ved Universitetet i Agder.

Hun har forsket på mobbing i barnehagen. Dette er første gang det forskes på så små barn. Det finnes nemlig svært lite forskning både nasjonalt og internasjonalt på mobbing blant barnehagebarn.

Det som også gjør dette prosjektet så spesielt, er at også barna selv har blitt spurt og hørt om hva de tenker rundt mobbing, krenkelser og utestenging i barnehagen.

 

 

 (Lengre ned i teksten, kan du vinne antimobbebøker til din barnehage.)


Prosjektet heter «Hele barnet, hele løpet. Mobbing i barnehagen» og er et samarbeid mellom Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG) og Foreldreutvalget for barnehagen (FUB), Avdelingen for barn og unges psykiske helse ved Sørlandet sykehus og Universitetet i Agder.

Ingrid Lund har tidligere forsket på ungdom som dropper ut av videregående. Hun ser en klar sammenheng mellom drop-out og mobbing. Og for mange startet mobbingen allerede i barnehagen. Ungdommene i undersøkelsen, husket godt hvem i barnehagen det var som mobbet dem, og de husket helt konkret når og hvor mobbingen skjedde.

 




 

Det er klart at barnehagebarn knuffer og krangler litt. De krangler om leker, de truer med at den og den ikke får komme i bursdagen (som er et halvt år fram i tid) og det kan gå litt hardt for seg i leken.

Det skal det også gjøre. Det er sånn de finner sin plass og oppdager sine grenser.

Men når noen føler seg krenket eller utestengt, og gjerne over tid, er det på tide å ta tak i problemet.

Men hva sier så barna selv når man spør dem om mobbing?

På spørsmål om hva de opplever som viktigste trivselsfaktorer i barnehagen, svarer de at vennskap og lek er viktig. Alle barna som ble spurt, synes utestenging fra lek og mangel på vennskap er ille.

 




 

Hva opplever femåringene som mobbing?

Barna har ulik forståelse av begrepet mobbing, men alle vet hva det betyr når barn er slemme mot andre barn. Alle barna kjenner til det å bli holdt utenfor i lek og beskriver det som en vond følelse.

Her er barna i undersøkelsens definisjon av mobbing:

  •  Å banne
  •  Hvis noen gjør noe dumt med vilje
  •  Hvis de gjør slemme ting
  •  Å si noe slemt - å si dritt eller dumming
  •  Det betyr at noen skal slå hverandre og bokse hverandre
  •  Som å erte - bare litt slemmere

 

I undersøkelsen kommer det også frem at både foreldre, ansatte og barna selv mener at mobbing finnes i barnehagen.

67 prosent av barnehageansatte mener at mobbing finnes blant barna i deres barnehage. 48 prosent av foreldrene svarer det samme. 34 prosent av foreldrene har opplevd at deres barn har vært involvert i saker knyttet til mobbing.

 

Mens Ingrid Lund har jobbet med dette mobbeprosjektet, fant ut at det ikke finnes noen god litteratur for barnehagebarn om mobbing og hvordan det føles å bli utestengt. Det meste som er skrevet om dette tema, er skrevet for voksne.

Det ville hun gjøre noe med, og sammen med illustratør Ane Tollerød Fosse, har hun laget en bok som er designet for å lese for barna i barnehagen.

 




 

Boken heter "Matttias er alene", og handler om Mattias som gleder seg til å komme tilbake til barnehagen etter sommerferien. Men ting er ikke sånn de var før ferien. Han kjenner seg alene og utenfor, og får plutselig ikke til leken med de andre. 

Boken er stor med heldekkende illustrasjoner på den ene siden og tekst på den andre. Det vil derfor være lett å lese den for mange barn samtidig, og barna kan følge med på illustrasjonene hele tiden. Om boken skal leses for ett eller to barn i armkroken er det satt inn en egen tekst for det, for å sikre god leseopplevelse.

Les mer om boken her: Mattias er alene

 




 

Jeg er så heldig, at jeg har fått lov til å gi bort to bøker til to barnehager.

Vil du nominere din barnehage? Legg igjen navnet på barnehagen under her, så trekker jeg to barnehager på tirsdag, som får hver sin bok.

Vinnerne blir offentliggjort på Casa Kaos Facebook-side.

Fortell meg også gjerne hva du tenker om mobbing i barnehagen. Finnes det?

 


PS: For flere oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Bang Bang (My Baby Shot Me Down)

//Inneholder reklame

Jeg drar glidelåsen i jakka helt opp. Den kalde høstlufta blåser bort hestehalen for å få fri tilgang til nakken min.

Jeg grøsser.

Klirr, klirr, klirr, hører jeg fra sanddunkene. Jeg myser mot den lave sola, men alt jeg ser er skyggen av noen trær.

Klirr, klirr, klirr. Den taktfaste lyden kommer nærmere. Plutselig ser jeg en skikkelse et par meter foran meg. En gedigen skikkelse. Konturene av en hatt tegner seg mot den klare blå himmelen.

 




 

«Jasså. Er det dere som skal skyte», sier en grov stemme.

Foran meg står en mann tatt rett ut av en westernfilm. Jeg kikker bort på mannen min. Litt usikker.

«Skytes? Nei. Nei, vi skal ikke skytes», tenker jeg febrilsk. Men den store mannen med den grove stemmen er allerede på vei bort mot sanddunkene.

«Bli med meg dere», sier han. De skinnende stjernene som står ut bak bootsene klirrer for hvert skritt han tar. De blinker og snurrer i sollyset så jeg blir helt svimmel.

«Vil dere ha litt kaffe?» spør mannen. Og plutselig er ikke stemmen så grov lenger. Han presenterer seg som Hannibal Hayes. Da jeg ser like forvirret ut, forteller han meg at det er en karakter hentet fra en veldig kjent westernserie fra 70-tallet kalt «Alias Smith and Jones».

 


Howdy!

 

Egentlig heter han Trond Are Svartbekk, og er instruktør ved Gjøvik pistolklubb.

Men nå skal det skytes. Kaosmannen og jeg skal teste ut Westernpakken. Den inneholder 20 skudd med en Winchester 1873 rifle, 20 skudd med revolver av typen Remington armer 1875, 44 kaliber. Og til slutt, 10 skudd med en skikkelig kraftig kortløpet hagle.

 


Sjur koser seg. 

 


Jeg er litt mer skeptisk, men ser ganske tøff ut.

 

Vi fikk først en grundig innføring i sikkerhet og våpenbehandling før vi ble opplært i grunnleggende skyteteknikk.

Videre synes jeg ord blir overflødige. Så jeg sier bare, snurr film:

 

video:min film2

Litt usikker i begynnelsen.

video:minfilm 3

Ha ha. OJ!

video:min film4

Og så mannen da...bare -  pang, pang, pang. 

video:min film 5
Da skal ikke jeg være noe dårligere heller. 

 

 

 

 

Og for de som lurer... Ja da, vi lever fortsatt. Alle tre.  

Det er farsdag på søndag, og hva er vel mer perfekt enn å gi mannen en gave der han får fyre av noen kraftige våpen, og drømme seg vekk til den lovløse Ville Vesten. Bli med du og. Det er ganske gøy.

Westernpakken kan du kjøpe her.

Faller ikke våpen helt i smak, har YouWish.no flere hundre andre opplevelsesgaver å velge mellom.

 




 

Her er mannens ønskeliste for farsdagen:

Ølsmaking for to - Ølhistorie, fun facts og spennende smaker. 

Hundekjøring - Perfekt for hele familien. 

Flysimulator 737-800 - Med datasimulerte flyplasser og radiokommunikasjon.   

Spabehandling for han - Denne blir jeg med på og. 

Helikoptertur over din by - Opplev Norge ovenfra.

Sjokoladekurs - Mmm, denne synes jeg absolutt mannens skal dra på.

Snøkiting grunnkurs - Oppelevelse for de som trenger et kick.

Racingtur på bane - Sitt på med en profesjonell fører i en banerigget Audi RS4.

Opplevelsesweekend i Finnskogen - Hvis du virkelig skal slå til.

Salsakurs for to - Jess. Perfekt gave til meg og. 

 

Hva skal du gi i farsdagsgave?

 

//Innlegget er sponset av YouWish

 

 

  

Den perfekte mor

Cecilie Thunem-Saanum forteller til aftenposten.no i dag at hun blir hetset for å være mor og  karrierekvinne.

Cecilie reiser mye. Hun holder foredrag rundt om i landet, og forteller gjerne om det i sosiale medier. Hun er en synlig karrierekvinne som ofte stikker hodet frem.

Det overrasker meg ikke at hun blir hetset. Ikke som karrierekvinne, men som mor. Mor og karrierekvinne.

Som jeg har skrevet mye om tidligere, er den norske god mor-boksen skremmende trang. Man skal ikke skille seg bemerkelsesverdig ut, før mammapolitiet kommer på banen.

 


Den perfekte mor? (Illustrasjonsfoto)

 

Hans-Petter Nygård-Hansen er kollega av Cecilie Thunem-Saanum. Han mener det er sjalusi og jantelov som ligger bak hetsen.

Det tror ikke jeg. Det blir for enkelt å skylde på misunnelse.

Misunnelses-kortet blir dratt hver gang jeg skriver om yummy mummys, prosjekt uperfekt eller om kakebakende mødre. Jeg er jo bare misunnelig fordi jeg selv er en smålubben, rotete mor som over hodet ikke kan bake. Jeg blir litt lei av det argumentet. 

Jeg tror ikke kvinnene som kritiserer Cecilie, er misunnelig på livet hennes heller. Foredragslivet er et veldig spesielt liv. Det passer absolutt ikke alle.

Men vi har en gjeng mødre her i Norge, som tror de sitter på fasiten på hva som er en god mor. Kanskje er det fordi vi har en enorm tilgang på informasjon her i landet. Nettet bugner over av fagpersoner som har gjennomanalysert barndommen og barneoppdragelsen.

Vi får vite helt ned på detaljnivå hvordan og hvor lenge vi skal leke med barna våre hver dag, hvordan vi skal bruke kvalitetstiden med familien, hva vi skal gjøre for å få smarte barn og hvordan vi kan unngå trass og gi barna selvtillitt.

Vi har helt glemt å tenke selv. Vi ser ikke lenger nyansene og mammapolitiet har laget en mal for hvordan en god mor skal være, basert på det de har lest i nettavisene og på mammaforum.

Slik er en god mor:

Hun skal trene, men ikke for mye. Og ikke for å bli tynn, men for å holde seg frisk og få overskudd. Hun bør trene helt frem til fødselen, og begynne ganske raskt igjen etter barnet er født. Men ikke for raskt. Da er hun egoistisk.

En god mor må amme. Ikke for kort, men ei heller for lenge.  Mammapolitiet har konkludert med at ett år er passelig.

Hun bør dele foreldrepermisjonen med far. Helst bør far få en litt større del av kaka enn de ti ukene han er tildelt. Men 50/50 er for mye. Et sted midt imellom er best.

En god mor bør jobbe. Hjemmeværende mødre får nemlig også kritikk. De går jo bare rundt og slenger uten å bidra til samfunnsøkonomien. Men hun må for all del ikke jobbe for mye. Da neglisjerer hun barna sine. En god mor velger en 80% stilling. På den måten bidrar hun til samfunnsøkonomien samtidig som hun kan hente litt tidligere i barnehagen.

For man bør nemlig verken hente for tidlig eller for sent i barnehagen. Henter man for tidlig, gir man andre mødre dårlig samvittighet, og starter en konkurranse. Henter man for sent, er man egoistisk og tenker bare på seg selv.

En god mor bør lage mat fra bunnen, bake gode kaker og holde huset rent og ryddig. Men hun bør ikke lage for komplisert mat. Ei heller bake for fine kaker. Og huset bør være litt rotete. Ikke for mye, bare litt. Her er det en hårfin balansegang. Men en god mor vet nøyaktig hvor den går.

Og sånn kan vi fortsette i det uendelige. Ingen sak er for stor, ingen er for liten.

Barnehagebarn må legges klokka 19. Så øker man med ett kvarter hvert år fra de begynner på skolen. Barna kan leke ute alene fra de er seks år gamle, og de kan gå til skolen alene når de er sju.

Det finnes retningslinjer for hvordan et barnerom bør se ut, for hvilke klær barna skal ha på seg (husk for all del ull!!!), hva slags mat du skal gi dem, hvordan matpakka skal se ut, hvor lenge de skal se på tv og spille på iPaden hver dag og så videre og så videre.

 


Hva? Lar du barna se på tv tre timer søndag morgen så du kan ligge og dra deg i senga selv? Fy, for en dårlig mor!

 

Nei, det er ikke lett å være en god mor. Viker man ørlite grann fra disse retningslinjene, får man kritikk. Og stikker man i tillegg hodet frem på den ene eller andre måten, ja da blir man hetset.

Men nå synes jeg mammapolitiet kan gå og ta seg en bolle. Jeg er helt sikker på at Cecilie er en god mor. Hun har funnet en måte å leve livet sitt på, som passer hennes familie.

Jeg er for øvrig også helt sikker på at både Fotballfrue, Yummy Mummy og Absolutt hjemme er gode mødre også. Selv om de har valgt helt andre liv enn meg.

Ja, og så er jeg ikke en så aller verst mor selv heller. Enda jeg verken kan bake eller lage mat. Og lar barna leke ute alene, uten tilsyn, selv om de bare er tre og fire år gamle.

Andre innlegg jeg har skrevet om samme tema:

Kvinnelige nettroll

Å gjøre alle tilfreds

Du er en god mor

 

PS: For flere oppdateringer fra Kaosheimen, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

 

La meg være i fred! Nei, ikke gå!

Jeg blir litt smågal av å ha folk oppå meg hele tiden. Jeg blir sur, grinete og kjefter på alle for alt og ingen ting.

 


La meg være i fred. Jeg trenger litt space.

Jeg har alltid likt å være alene. Jeg trives skremmende godt i mitt eget selskap. Så godt at jeg frivillig har bodd alene det meste av mitt voksne liv. Da jeg flyttet sammen med mannen min i 2008, hadde jeg bodd for meg selv i 10 sammenhengende år.

Omveltningen ble med andre ord veldig stor da jeg plutselig satt der med samboer og et barn i løpet av ett kort år.

Og før vi viste ordet av det, var familien utvidet til fire.

Jeg elsker å være alene hjemme. Jeg gleder meg flere uker i forveien når mannen skal ut på jobbreiser, spille golfturneringer eller hva det nå er han gjør når han reiser bort et par, tre ganger i året.

Jeg gleder meg til å ha huset for meg selv. Til barna har lagt seg, og jeg kan slenge meg ned i sofaen med sjokolade og en god bok. Eller sjokolade, potetgull, iskrem og en film på tv-en. Gjerne en gammel favoritt som Dirty Dancing, Flashdance, Fame eller Titanic.

 


Hello Patric og Baby

 

Jeg gleder meg til å gå rundt i huset og bare være alene. Kanskje sette på noe musikk og kikke på gamle bilder fra den tiden vi limte bildene inn i fotoalbum og skrev små tekster under de.

Jeg gleder meg til å få hele senga for meg selv. Uten å bli vekket av noen som snorker meg i øret. Uten å krangle om dobbeldyna.

«Jeg kan jo sette meg oppe i andreetasjen på kveldene, hvis du vil ha litt tid alene», sier mannen og prøver å være på tilbudssiden når jeg raser som verst og snakker om at jeg trenger space. Vi har både kontor og en liten tv-stue på loftet.

Men det er ikke det samme. Han er jo der oppe, selv om jeg verken ser eller hører han. Jeg er ikke alene. Det er stor forskjell.

I dag har mannen reist til Stavanger. Jeg skal ha tre hele dager alene hjemme! Frem med sjokoladen, potetgullet og isen, og på med gamle, gode filmer!

Nå skal jeg kose meg!

Men egentlig er jeg dønn sliten. For jeg har hatt ungene alene i hele ettermiddag.

Jeg har hentet dem i barnehagen, lagd middag, meklet når de har kranglet om hvem som hadde akkurat den legoklossen først, tørket bæsjerumper midt i middagen, byttet våte sokker da de løp rundt huset uten sko, børstet ut flokene i håret til Lillesøster til store protester, printet ut fargeleggingsark, blåst på og plastret sår så små at jeg ikke kan se dem en gang, tørket opp melk fra kjøkkengulvet, ryddet fargestifter, servert kveldsmat, pusset tenner, vasket fjes, tvunget av supermannkostymer og tvunget på pysjer, løpt etter to kråker over hele huset, som ikke vil legge seg, lest, sunget, hentet vann, sunget igjen og ligget musestille klemt mellom to små overtrøtte kropper i en halv time før jeg turde reise meg opp og endelig kunne begynne å nyte alenekvelden min.

 


Puh!

 

Vissheten om at ungene våkner mellom fem og halv seks i morgen tidlig, gjør at jeg dropper både film og mimring i gamle bilder i kveld.

(Pokkers vintertid, forresten. Er jeg heldig, har ungene justert seg etter den ut på nyåret en gang).

Mannen er den som alltid står opp med ungene her i huset. Det er han som leverer dem i barnehagen . Men nå må jeg altså gjøre det selv. I tre dager! Jeg må levere i barnehagen, dra på jobb, handle, og så er det den samme regla om igjen: henting, middag, mekling, tørking av vått regntøy og så videre, og så videre.

Dessuten er dobbeltsenga altfor stor til én person. Og hvem trenger vel egentlig en dobbeldyne alene?

 


Og hvem skal passe på at jeg ikke ramler ut av senga i løpet av natta?

 

Til hvem skal jeg fortelle at Lillesøster har sagt sin første R? Og hvem vil høre om den morsomme telefonen jeg fikk på jobben i dag? Vi bruker alltid ligge og prate i senga etter vi har lagt oss. Som regel altfor lenge, så klokka blir altfor mye. Og så sukker og stønner vi over at vi aldri får slukket lyset, mens vi teller timer til vi skal opp.

Og nå begynner jeg av en eller annen grunn å tenke på Åndenes makt fra søndag. Det var en ekkel episode. Fy flate. Den smattelyden som fulgte hun jenta når hun hadde lagt seg? Grøss!

Hva var det? Knirket det oppe i andre etasje? Var det katten? Nei, jeg er ganske sikker på at den er ute.

Jeg trekker igjen gardinene og slukker lyset i huset.

 


God å ha likevel

 

Tror jeg går og legger meg, jeg. Bra mannen ikke skal være borte lenger enn tre dager. Savner han allerede!

 

Liker du å være alene? 

 

PS: For flere ambivalente oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

    

 

 

.

  

Sladrehank

«Mamma? Kan jeg få spille på iPaden?»

Treåringen står bak meg på kjøkkenet og åpner og lukker alle skapdørene og skuffene. Hun ser opp på meg med store, blå øyne.

 

 

 

Vi har egentlig kun spilletid mellom barnehagehentingen og middagen. Og på morgenene i helgene. Ja, og så av og til etter middagen også da, hvis jeg er ekstra sliten og vil drikke kaffen min i fred.

Denne søndagsmorgenen hadde begge barna spilt et par timer mens mannen og jeg lå og dro oss i senga.

Det ble verdens undergang da vi omsider tok fra dem spillbrettene og mobilene og kjørte den vanlige tiraden om at da vi var små, hadde vi ikke sånne dingser, og at vi faktisk var ute og lekte og bygde trehytter og hoppet strikk og sånn i helgene.

 


Da jeg var ung...osv...


 

Men så er det altså middagstid, og jeg står på kjøkkenet og koker opp potetvann mens lammesteiken koser seg i ovnen.

«Mamma? Kan jeg få spille på iPaden?»

Storebror er ute og leker, så jeg gir etter og lar henne få spille litt på iPaden.

«Men bare til middagen er ferdig», formaner jeg.

«Og bare til Storebror kommer hjem».

Jeg følger etter den lille dansende kroppen ut i stua. Hun bærer iPaden med begge hender og hopper bortover gulvet med de små føttene sine.

«Husk det, lille venn. Bare til Storebror kommer hjem!»

«Ja da, mamma», sier hun og klikker seg inn på favorittspillet.

«Og ikke si til han at du har fått lov til å spille!»

«Nei da, mamma».

 




 

Jeg går ut på kjøkkenet og fortsetter med middagen. Så stille og deilig det er i huset. Ingen unger som krangler. Ingen unger som maser. Ingen mann som spiller musikk.

En halv time senere hører jeg dunk, dunk, dunkdunkdunk på trappa. Fra gangen kommer lyden av cherroxer som blir kastet veggimellom og jakker som blir slengt på gulvet.

Jeg løper ut i stua og tar iPaden fra Lillesøster. Legger pekefingeren over leppene og blunker til henne. Hun trekker skuldrene opp mot ørene og nikker og smiler så hardt at øynene blir til to smale streker.

Dunk, dunk, dunk, dunkdunkdunk.

«Er det mat snart?» roper Lillemann i det han runder hjørnet inn til kjøkkenet.

«Ja, øyeblikk», sier jeg og stikker en gaffel i en overkokt potet.

«Jeg har spilt på Ipaden!» Lillesøster står i dørkarmen.

«Mens du var ute. Jeg fikk spille på iPaden!» sier hun og stikker en finger opp i nesa. Hun lener seg mot dørkarmen og ser forventningsfullt fra Storebror, bort på meg og til bake til Storebror.

«Har du? Mamma, har hun det? Er det sant?», sier Storebror og ser fortvilet opp på meg.

«Jah! Det har jeg», smiler Lillesøster og slentrer ut i stua igjen.

«Er det sant, mamma? Er det sant?»

«Ja, men du var jo ute og lekte, og Lillesøster kjedet seg mens jeg lagde middag. Så da fikk hun lov til å spille fem minutter på iPaden», sier jeg og er veldig glad for at Lillesøster ikke vet forskjell på fem minutter og en halv time.

«Fy søren. Fyyyy søren! Det er dårlig gjort!» roper Storebror og hopper opp og ned mens han slenger armene ned mot gulvet. «Du sa vi ikke fikk spille mer i dag. Da vil jeg også spille!»

Jeg prøver meg med at middagen er ferdig og at han fikk spille fem minutter ekstra i går, men til ingen nytte.

 




 

Jeg finner frem brettet og utsetter middagen i ti minutter. Sender Lillesøster et smalt blikk mens jeg strammer munnen og rister på hodet.

Takk skal du pokker meg ha din lille sladrehank, tenker jeg. Men Lillesøster ser meg ikke. Hun sitter på gulvet og er opptatt med å rive en pappeske fra hverandre.

Flere som har små sladrehanker i hus?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra kaoshuset, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.
.

Skolestil fra 1994

Jeg satt og kikket gjennom noen gamle pappesker oppe på loftet i dag. 

Jeg lette egentlig etter noen gamle bilder. Men plutselig lå den der. En gammel, skrukkete plastmappe med skoleavisa jeg skrev i på ungdomsskolen, falmede avisutklipp fra da jeg spilte i band og alle skolestilene mine fra over 20 år tilbake i tid. 

 




 

Jeg klarte ikke slutte og lese. Det var helt fantastisk å få være med på en omvisning i mitt eget hode da jeg var tenåring. Hva tenkte jeg på? Hva var jeg opptatt av? Hvordan så jeg på verden?

Jeg ble spesielt fascinert av en stil jeg skrev i 1994. Heldagsprøve norsk, står det på toppen av arket. Da var jeg 18 år gammel. Jeg aner ikke hvordan oppgaven var, men jeg har tydeligvis prøvd å se for meg livet mitt 20 år frem i tid.

Jeg må si jeg har truffet skremmende godt: 

 

27.05.94 - Heldagsprøve - Norsk - Marte Frimand

Opp.g.3

 





«Du skal ikke spise tannkrem». «Du må ikke putte erter i ørene». «Ta tranen din og skynt deg så du rekker skolebussen».

Endelig alene. Nå kan jeg kose meg med frokosten helt til jeg må ut og handle.

Setter på kaffetrakteren mens jeg gjør meg ferdig på badet. Men hvilken rensemelk skal jeg velge i dag? Plenitude fra Loreal eller Oil of Ulay?

I reklamen sier de at Plenitude sletter aldringstegnene. Mens Oil of Ulay gjør huden myk og forvandler deg til en pen karriere-kvinne. Du blir omringet av kjekke mannfolk og bedt ut på minst tre middager.

Jeg satser på Plenitude i dag. Er ikke i form til å ha så mange innpåslitne mannfolk rundt meg.

Åh nei, nå har Sigvart (Ha ha. Sigvart! Vel, forbokstaven stemmer i hvert fall. Det ble en Sjur) kjøpt feil dopapir. Jeg ga ham klar beskjed om å kjøpe miljøvennlig, og så har han dratt med seg klorbleket.

Jeg kjenner angsten stige inni meg. Ser for meg en verden uten regnskogen, med inntørkede hav og uten ozonlag. Ser meg selv som eneste overlevende, der jeg krabber framover i det ørkenlignende landskapet under den stekende sola. Sleper meg fram med tunga hengende ut på halv tolv de siste to metrene fram til en liten vannpytt der jeg slurper i meg de få dråpene.

En intens iling nedover ryggraden får meg til å våkne opp.

«Æsj, bare for denne ene gangen. Det kan vel  ikke skade».

Setter meg ved frokostbordet og skjenker i kaffen. Smør et tynt lag lettsmør over brødskiven og legger på ei skive lett-servelat. Setter kaffekoppen til munnen, da jeg plutselig kommer på noe jeg hørte på tv-en i går.

I et informasjonsprogram sa de at kaffedrankere gjennomsnittlig levde fire år kortere enn de som ikke drakk kaffe. Dessuten fikk de lettere magesår, og var mer utsatt for hjertesykdommer.

Jeg setter koppen fra meg, og konsentrerer meg om dagens avis. På første side står det med store bokstaver: «Avsløring: lettbrus er kreftfremkallende»

Jeg tenker med angst tilbake på forrige helg da jeg tok et glass Cola light til nattfilmen på TV2. Jeg reiser meg brått og går rett bort til kjøleskapet der jeg tømmer ut resten av brusen. Tar i det samme med kaffekoppen og skyller innholdet ned i vasken.

Jeg rydder skrekkslagent bort maten og får på meg klær.

Ute skinner sola, og våren har begynt. Passer på å smøre meg godt inn med Decleors solkrem faktor 18, siden dette merke vant en eller annen pris for beste solserie i 1993.

Tar en titt på klokka og kjenner nakkehårene reise seg. Kaster på meg jakka og løper ned til bilen. Jeg må rekke posten. Og så må jeg handle, og huske på å kjøpe nye joggesko til minstemann. Dessuten kan jeg ikke komme for sent til møtet med Ingrid på kafeen kl. 12. Eller var det 11 vi avtalte å møtes?

Jeg hopper inn i Golfen og raser av gårde. Tar på meg sikkerhetsbeltet siden 40% av omkomne i bilulykker ikke hadde belte på.

Svinger inn foran postkontoret fem minutter senere. Kommer på at jeg har glemt igjen postboken min på entrebordet. Snur i døra og raser tilbake. Finner boka og er tilbake i utgangsposisjon. Inn i bilen, på med beltet og klampen i bånn.

Tenner en røyk av gammel vane, men stomper den raskt etter å ha sett ordet «KREFT» skrevet foran meg med røde, lysende bokstaver.

Kommer meg på posten og drar så videre til supermarkedet.

Stikker først innom skobutikken for å kjøpe joggesko str. 34. Ekspeditrisen kommer med en gang bort til meg og spør om jeg vil ha hjelp.

«Nei takk», svarer jeg. «Jeg bare titter».

Men med en gang jeg tar opp et par sko fra Brooks, kommer hun bort og forteller hvor god kvalitet disse skoene har.

At de er laget av lær og har spesiell ventilasjon som gjør dem luftige. At sålen gir en såkalt «soft feeling», og at kantene støtter opp ankelen, noe som er livsviktig for barn i den alderen. Bruker de feil sko, kan de nemlig få store problemer senere.

Jeg kjøper skoene, selv om de kostet 599 kr. og 50 øre, for jeg vil jo ikke at sjarmtrollet mitt skal ødelegge beina sine. Tenk om han ble sittende i rullestol til slutt?

Turen går videre til matbutikken. Der starter de virkelige problemene. Colgate for null hull eller Paradent for hvite tenner? En sikrere og tørrere følelse med Libresse, eller skal jeg satse på det supertynne Always? Naturelle honning shampo eller Palmolive? Brelett eller Soft Soya, Stabburet eller Nordfjor kjøtt, ditt eller datt, dill eller dall?

Den beste løsningen er å bare lukke øynene og peke i blinde.

Kommer meg helskinnet fram til kassa der jeg betaler og velger papirposer fremfor plastposer, selv om hanken alltid ryker på vei ut til bilen.

Ved utgangsdøra står organisasjonen for diabetikere og selger lodd. De sier jeg kan vinne en ny bil dersom jeg tar lodd. Hvem kan vel stå imot en sånn sjanse?

Kommer meg ut til bilen etter å ha plukket opp alle varene som datt ut av papirposen på halvveien. Raser bort til kafeen for å møte Ingrid, som er på vei ut etter å ha ventet en hel time på meg.

Vi setter oss ved et bord og titter over menyen. Etter mye om og men bestiller jeg et glass vann.

Etter en times tid er jeg endelig hjemme igjen. Legger meg på sofaen og slapper av. Tar opp boken «Hvordan unngå stress» og fortsetter der jeg slapp sist.

Det er deilig å være et så avbalansert, sunt og fornuftig menneske som jeg er, tenker jeg før øyelokkene siger igjen.

 

**********

 

Med noen få justeringer, må jeg si det er temmelig treffende. 

Hvordan trodde du livet ditt skulle se ut i dag, for 20 år siden?


PS: Følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Så var julegavene i boks

//Inneholder reklame

Hva? Tenker du sikkert nå, mens du tar en ekstra kikk i kalenderen. Har Casa Kaos fått julegavene i boks allerede? Og vi er bare i begynnelsen av november?

 

Blir det ikke noe «Hjelp, jeg har ikke kjøpt julegaver ennå, og det er julaften i morgen»-innlegg i år da?

Jo da, det kommer sikkert et sånt innlegg i år også. Men jeg har faktisk fått flere julegaver i boks allerede, om ikke alle.

 





(Lenger ned i innlegget kan du lese hvordan du kan få 50 prosent avslag på fotokalendere)

 

Vi har nemlig funnet den ideelle gaven til besteforeldre. Nemlig fotokalender fra Allfoto.

Helt siden vi fikk barn i hus for snart fem år siden, har besteforeldre fått den samme forutsigbare fotokalenderen i julegave hvert eneste år.

Og de elsker det!

Det beste med disse personlige kalendrene, er kanskje at man kan sitte hjemme foran pc-en og snekre de sammen, og så få de rett hjem i postkassen.

Enkelt og greit, og ikke minst, veldig morsomt å lage.

For det er jo unektelig gøy å sitte og klikke seg gjennom alle bildene vi har tatt i løpet av året. Alle bildene vi har glemt, som bare havner i mapper på skrivebordet. For så å plukke ut blinkskuddene, og mimre litt om året som har gått.

 

 




 

Selve kalenderen lager man enkelt på nett.

Jeg valgte fotokalender klassisk, som er i stort format ? 30x40 cm. Bildene blir store og tydelige 18x24 cm.

Hver dag har en egen stor rute med god plass til notater.

Du kan også velge om du vil ha standard eller stor tekst på kalenderen, og om du vil ha med navnedager eller ikke.

Kalenderen kommer automatisk med ukenummer og røde helligdager og søndager.

 




 

Når du trykker deg inn i programvaren, kan du velge om du vil ha automatisk eller manuell utfylling. Jeg valgte automatisk. Da laster du bare opp bildene dine i fotoprogrammet, velger ett bilde for hver måned, og så er du ferdig.

Enkelt og greit.

Hvis du ønsker, har du også mulighet til å zoome inn og ut, rotere og legge på filter på bildene.

 



Her drar du bare ett bilde inn på hver måned. 

 

Til slutt valgte jeg å spandere på meg et litt mer eksklusivt omslag på kalenderen. Det ble et blått, stivt omslag med sølvtrykk.

 




 

Jeg har som sagt bestilt fotokalender fra Allfoto i fem år nå, og er veldig fornøyd med både brukervennligheten ved programvaren og det ferdige produktet. Programvaren er anerkjent både nasjonalt og internasjonalt.

Med andre ord: Besteforeldrene i vår slekt kan vente seg fotokalender med bilder av barna i julegave i mange år fremover.

 



 

 

Nå får du 50 prosent avslag på alle fotokalendere hos Allfoto.

Tilbudet gjelder til og med 30. november 2014.

Legg inn koden KALCK når du bestiller her, så blir rabatten automatisk trukket fra i kassen.

 

Hvordan ligger du an med julegavene?

 

//Innlegget er sponset av Allfoto