november 2015

Første søndag i advent, sa du?

Jeg vet den er her et sted, hvisker jeg til meg selv med sammenbitte kjever. 

Jeg sitter oppe på loftet, midt i en haug med gamle leker, bæreposer og pappesker.

 



Jeg drar røde og grønne julekuler, skeive pappnisser, julelenker i glanspapir og lange remser med glitter ut av pappeskene. 

Hvis jeg hadde vært litt smart i fjor da jeg pakket ned julepynten, hadde jeg lagt adventslys, adventsstakene og julestjerna øverst, siden det er de jeg skal bruke først. Men så langt har jeg tydeligvis ikke tenkt. For jeg er allerede halvveis nede i pappeske nummer to. Og tårnet med glitter, nisser og juletrepynt på gulvet vokser. 

Jeg finner den store julestjerna nederst i den andre pappesken. De to andre små stjernene ligger i pappeske nummer tre, viklet inn i det som en gang var håret til en engel. 

Det hvite julefatet til å ha adventslys på, finner jeg en halv time senere, etter å ha tømt alle de fire eskene med julepynt, og begynt på posene med klær barna har vokst ut av. Klær jeg ikke klarer å gi bort sånn tilfelle vi skal ha en til, selv om både mannen og jeg er helt sikker på at vi er ferdig med å få barn. Julefatet ligger opp ned mellom posen med yttertøy størrelse 92/98 og esken med sko.

"Maten er ferdig om tjue minutter", roper mannen opp trappa. Lukten av and fyller hele huset. Mens hele resten av Facebook skal spise pinnekjøtt og juleskinke i dag, har vi glemt å handle inn julemiddag. Vi måtte grave oss ned til bunnen av fryseren før vi fant noe vi kunne spise. Der nede, under bacon, pistasjeis og bokser med middagsrester lå en stakkar ensom and igjen fra svenskehandelen i sommer. 

And og advent. Det passer fint, det. Kanskje det til og med blir en tradisjon. Selv om verken ungene eller jeg er spesielt glad i and. 

Jeg lemper de små barneklærne tilbake i posene, og ser meg rundt etter adventsstakene. Jeg kikker  bak glemte leker, gamle bøker, plaskebasseng med hull i og fotoalbum fra da jeg var liten. 

Jeg blir sittende en stund og kikke på bildene. Der er et bilde av meg fra første skoledag. Og der tok jeg hull i ørene. Kul sveis jeg hadde da jeg var 16. Og kul tungepiercing.

Mannen roper at maten er ferdig. Jeg sveiper innom garderobeskapene som står langs veggen på det ene roterommet. Og der, under en dyne, oppå to ødelagte printere står de to adventsstakene. En rød og en hvit. Den røde mangler to grønne mansjetter. 

Jeg manøvrerer meg ned trappen så godt jeg kan med armene fulle av julestjerner og staker. Jeg kommer helt ned før jeg tråkker på en brannbil og tryner. Det hagler stjerner og ledningene kveiler seg rundt meg mens jeg forbanner ungene som ikke rydder opp etter seg når de har lekt. Hvor vanskelig kan det være å legge ting tilbake i lekekassene?

Vi spiser adventsmiddag med et hvitt julefat uten lys på bordet, siden jeg har glemt å kjøpe lilla kubbelys.

Den ene ungen har dratt ut. Den andre ligger og vrir seg midt på stuegulvet og gir tydelig uttrykk for at hun ikke er helt fornøyd med dagens middagstilbud.

 



 

Jeg frykter det verste da jeg en time senere plugger i kontaktene for å sjekke hvor mange pærer som har gått. Mot alle odds, lyser samtlige lys, og jeg kjenner hvordan den deilige følelsen av mestring fyller kroppen og gjør at jeg får lyst til å klatre opp på stuebordet, strekke armene i været og rope YES!

Jeg nøyer meg med å knytte høyreneven og dra albuen litt bakover, mens jeg hvisker et lite "Ssssss". En slags forkortelse for "Yes".

Jeg setter på litt julemusikk mens jeg går rundt i huset og henger opp julestjerner i vinduene og plasserer adventsstakene i vinduskarmene. Og til lyden av Dizzi Tunes "Snømannen Kalle" (De har den absolutt beste versjonen), setter jeg nevene i siden, smiler litt og beundrer de lysende vinduene mine. 

Så ble det jammen advent hos oss også. 

I sånn ca ... ti minutter ...

Jeg rekker ikke å reagere før den oransje puten treffer vinduet, drar med seg adventsstaken og deiser i gulvet. Med staken først. Fire, store blå øyne ser opp på meg. "Det var henne", sier den ene og peker på den andre. "Nehei", protesterer den andre. "Den var han!" sier den hun og peker tilbake. 

Og mens de to små ligger i en haug på gulvet og krangler om hvem det var som kastet puten mens de river hverandre i håret, plukker jeg opp adventsstaken, setter den tilbake i vinduskarmen og konstaterer at den ikke lyser lenger.

Men nå skal jeg ned på Nille og kjøpe kubbelys og bittesmå lyspærer. Slik at jeg igjen kan kjenne på den deilige følelsen av å mestre både adventstid og den foreliggende julehøytiden. Så får vi se hvor lenge den følelsen varer

Tror forresten jeg kjøper noen ekstra pærer. Regner med det kommer til å gå med flere før jula er over.

 

 

Les også: Pepperkakeidyll

Les også: Kalenderkaos

 

PS: For flere oppdateringer om jul i Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

 

Er det mulig å kose barna i hjel?

Førjulstiden er tiden for kos. Spesielt for oss som har barn.

Nå skal det søren meg koses, så sett på julemusikk, kok kakao, fyr i peisen og start kosingen.

 




Vi skal kose oss hver eneste dag med spente unger som åpner nok en gave/luke i adventskalenderen.

Vi skal kose oss mens vi leter frem adventsstaker, julestjerner, julekuler og nisser fra loft og kjeller.

Så skal vi kose oss med julegavelaging, mens vi koser oss med koselige julesanger på høyttaleren.

Etterpå skal vi kose oss med pepperkakebaking og pepperkakehus-pynting, mens vi koser oss med nok en kopp varm kakao med krem. Og så skal vi snakke om hvor koselig det er å sitte inne i varmen når det er så kaldt ute.

Når vi ikke koser oss med glanspapir, røde hjerter, stjerner, glitter, pepperkakepynting, hjemmelagede julegaver og til-og-fra-lapper, skal vi kose oss i sofaen med kakao og julegodteri, godt pakket inn i myke, koselige pledd mens vi ser julefilmer, juleserier og annen koselig tv.

Noen ganger bytter vi ut tv-en med brettspill, og kakaoen med julebrus, og koser oss med levende lys rundt spisebordet mens vi drikker små slurker julebrus rett fra flaska og koser oss med Ludo og Monopol.

Vi koser oss ute også. Vi koser oss på skiturer og i akebakken. Vi koser oss med å lage engler i snøen og bygge snømann i hagen. Og gjett om vi koser oss når vi setter gulrotnesen på plass midt i fjeset.

Når vi kommer inn, røde i kinnene, koser vi oss med nok en kopp varm kakao, pepperkaker og kanskje noen skumnisser mens vi hører på julemusikk og koser oss med en film, et brettspill, med enda mer julegavelaging eller kanskje  vi varierer litt med et koselig juleblad.

Vi koser oss med baking av lussekatter, krydderkake, julekjeks og andre koselige julekake-varianter.

Vi koser oss til og med på julegavehandling. Med innlagt nissetreff og koselig kafépause.

Om kvelden koser vi oss på juleshow og julekino. Og i bilen hjem koser vi oss med allsang til kjente og kjære julesanger.

Når julaften nærmer seg, koser vi oss med å finne juletre, pynte treet, pynte huset og drikke julebrus. Eller kakao.

Vi planlegger, forbereder, ordner, fikser, organiserer og arrangerer kosen.

Herregud som vi koser oss!

Men har noen egentlig spurt barna våre om hva de syns om all denne kosen?

Kanskje de av og til bare har lyst til å ligge på magen i senga si og titte i en bok - alene.

Kanskje de bare har lyst til å løpe rundt i snøen med vennene sine - uten kosesyke foreldre på slep.

Kanskje de noen ganger bare har lyst til å spille litt på iPaden, krangle litt med småsøsknene sine, hoppe i sofaen og leke med lekene sine - i fred.

Av og til lurer jeg på om det er mulig å kose barna sine i hjel.

Jeg håper ikke det. I så fall ligger mange av oss tynt an.

 

Les også: Jeg kommer aldri til å spille Ludo med barn igjen

Les også: Pokkers adventskalender

 

PS: For flere sånn passelig koselige oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

Kjære seksåringen min

Jeg kan bli så forbannet noen ganger at jeg må gå ut på trappen og telle til ti.

Når du står midt i sofaen med begge pekefingrene godt skrudd inn i ørene og roper La La La La, når jeg prøver å snakke til deg om ansvar og plikter.

 



 

 

Jeg kan bli så sint at jeg begynner å skjelve.

Når du fyrer opp lillesøsteren din med vilje. Når du gjemmer lekene hennes, kaller henne en snømann med gulrotnese, pirker borti henne med tåa under bordet og sikter deg inn på den bare nakken hennes med snøballen.

 

Jeg kan bli så frustrert over alle påfunnene dine at jeg river meg i håret og lurer på hvordan dette skal gå. Er det i det hele tatt håp?

Når du fargelegger lillesøsteren din grønn i hele ansiktet. Med tusj! Når du plutselig står oppå taket på bilen og synger Markus og Martinus av full hals til alle naboene. Eller når du smører deg inn med og tømmer den dyre ansiktskremen min. Den til 500 kroner krukka.

 

Jeg kan bli så oppgitt at jeg begynner å gråte.

Når du henger opp ned i trappegelenderet og synger «Apekatter, apekatter, apekatter små», i Hulken-drakt, når vi må være ute av dørene om fem minutter for å rekke skolen. Ikke har du kledd på deg, ikke pusset tenner og ikke funnet frem bibliotekbøkene du skal ha med på skolen.

 

Jeg er så utrolig lei av å mase og kjefte på deg.

Mase om at du må legge klærne dine i skittentøydunken og ikke bare sparke buksa av deg midt på stuegulvet og la den ligge der. Jeg er lei av å fortelle deg gang på gang at du må pakke skolesekken din selv, holde orden på tingene dine og rydde opp etter deg når du har bygget Lego over hele stua.

 

Jeg kan bli så oppgitt og forbannet ...

 

Men så er jeg også utrolig stolt av deg. 

Når jeg er på foreldresamtale på skolen, og læreren forteller at du faktisk sitter stille på stolen din i timene og rekker opp hånden før du snakker. Hvem hadde trodd det om den lille gutten som nettopp hang opp ned i trappa i Hulken-drakt og sang om apekatter?

 

Jeg blir helt varm inni meg.

Når du roter frem en litt for liten superheltdrakt fra klesskapet ditt, som du trer på lillesøsteren din. Og forsikrer henne om at du ikke skal være hardhendt eller voldsom når dere leker. Og at hun bare må si fra hvis det blir for mye.

 

Jeg ler så jeg får vondt i magen.

Når du forteller en vits der du dikter opp slutten, for du husker ikke helt hvordan den sluttet. Og når du forteller en morsom historie fra skolen eller fra fotballtreningen. Og så ler du selv med det herlig, rampete smilet ditt, som mangler en fortann.

 

Jeg må smile og tørke en tåre.

Når du stryker lillesøsteren din over håret og forteller henne med alvorlig stemme at hun nok snart blir frisk igjen. Og at det ikke går an å dø av forkjølelse. 

 

Jeg blir både overrasket og overveldet.

Når du oppriktig bekymrer deg for hvordan det skal gå med dyrene som bor i regnskogen, etter TV-aksjonen tidligere i høst. Når du sitter ved middagsbordet med en dyp rynke mellom øynenbrynene og lurer på hvor alle dyrene skal bo når vi hogger ned alle trærne.

 

Jeg blir både glad og litt trist.

Når du kaller meg verdens beste mamma når du ligger i sengen din og skal sove. Enda jeg har vært trøtt og sliten hele dagen og kjeftet og smelt på alt og alle, gjerne helt uten grunn. Når jeg selv føler meg som verdens verste mamma. 

 

Jeg kjenner mammahjertet mitt banke.

Når du krabber opp i fanget mitt under barne-tv. Trøtt og sliten krøller du beina sammen under deg og legger hodet inn i halsgropen min. Du får nesten ikke plass i fanget mitt lenger. Beina dine har blitt så lange. Og skuldrene så brede.

 

Kjære lille, store gutten min. I morgen blir du seks år.

Ja, jeg kan bli så frustrert og forbannet på deg at jeg noen ganger lurer på om jeg i det hele tatt er skikket til å være mammaen din.

Men når jeg lister meg inn på soverommet ditt etter du har sovnet, og snuser inn duften av håret ditt som stritter til alle kanter utover hodeputen din, er det ingen tvil om at du er noe av det beste som har hendt meg.

Gratulerer med dagen kjære rare, morsomme, stae, tøffe, søte, rampete, tullete, bøllete gutten min.

Du er helt perfekt, akkurat sånn du er.

 

Les også: Kjære treåringen min

Les også: Fem år og helt perfekt

Les også: Det hender jeg savner livet før barn

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                   

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Han kjøpte altfor smått undertøy til meg

Forrige jul fikk jeg undertøy i gave av mannen.

Det var fint og sexy. Mørkeblått med beige blonder. Skikkelige greier.

Det var bare ett problem: Undertøyet var to størrelser for lite. (Okei, én, hvis det er stor størrelse)

 



 

Jeg så det allerede da jeg pakket det opp. Jeg holdt bh-en opp og så de to bittesmå skålene og den korte ryggstroppen danse foran meg. Da jeg sjekket lappen, fikk jeg mistanken bekreftet. Aldri i verden om jeg ville få på meg det der. Aldri i verden!

Jeg smilte pent, sa tusen takk og ga han et kyss. Mannens øyne funklet i lyset fra julestjerna.

Jeg la undertøyet pent inn, bakerst i undertøysskuffen min. Bak sloggiene og de andre slitte men veldig komfortable trusene mine.

Jul ble til romjul. Og romjul ble til nytt år.

Undertøyssettet lå fortsatt i skuffen med lappene på.

Jeg vet ikke helt hva jeg trodde. Jeg visste jo at han før eller siden ville spørre etter det. Og det gjorden han. Fredag 2. januar tittet han over iPaden i sofakroken: «Du Marte? Det undertøyet du fikk av meg til jul. Har du lyst til å ta på deg det i kveld, eller? Hadde vært hyggelig å se det på deg».

Jeg takket gudene for at jeg akkurat hadde tatt en stor bit av brødskiven min med leverpostei og sylteagurk. Det ga meg noen ekstra sekunder å tenke på.

Jeg smilte med mat i kinnene, ristet litt på hodet og pekte på munnen min. Som for å signalisere at jeg ikke kunne snakke.

I løpet av de neste sekundene for det hundre tanker gjennom hodet mitt, som en tornado. De virvlet rundt. Den ene avløste den andre. De flettet seg i hverandre. Blåste rundt i hodet mitt.

Hvorfor hadde jeg ikke sagt noe tidligere? Det spiller vel ingen rolle om jeg veier noen få ... ehm ... ti kilo mer enn han tror. (Ni og en halv hvis jeg veier meg om morgenen etter jeg har vært på do og før jeg har spist.) ((Elleve og en halv lørdag kveld og rett før jeg skal ha mensen.))

Men det passet seg liksom ikke å si noe da jeg pakket det opp på julaften. Med slekt og familie til stede. «Hey du, dette er da altfor lite!»

Og så gikk liksom bare dagene. Og plutselig ble hele greia litt glemt.

Dessuten liker jeg ikke å innrømme at jeg fortsatt har ti kilo igjen før jeg veier det jeg veide før jeg ble gravid. Det er tross alt fire og et halvt år siden jeg gikk gravid sist, og burde jeg ikke egentlig ha kommet i mål nå?

Hvorfor har han forresten kjøpt to nummer for lite undertøy til meg?

Er det for å være morsom? Er det en test? Prøver han å si noe? Syns han jeg er tjukk? Hva pokker!

Eller har han rett og slett ikke registrert at jeg er to størrelser større enn jeg var da vi møttes for gud vet hvor mange år siden. Hvis det betyr at han fortsatt husker meg slik jeg var før jeg ble gravid, er jo det i så fall veldig fint.

Men tenk om han blir såret da, hvis jeg sier det ikke passer? Hvorfor har jeg ikke bare gått ned på senteret og byttet det? Jeg har hatt god tid til å gjøre det. Han hadde ikke trengt å vite om det en gang.

Tenk om han blir flau. Tenk om han føler at han må forklare og bortforklare. Og så blir resten av kvelden en sånn «Nei men ikke tenk på det, da-kveld».

Og hvor pokker er migrenen når jeg virkelig trenger den!

Jeg svelger den siste gjennomtygde biten. Strekker meg etter melkeglasset på stuebordet og tømmer det med mange små slurker. Tørker meg omstending over munnen med håndbaken.

Så ser jeg bort på mannen.

«Du ... Det undertøyet. Det har seg nemlig sånn at ... Ehm. Det er litt for lite. Det passer ikke helt».

Jeg fisker opp brødskiven min fra tallerkenen igjen og danderer sylteagurkene rundt på leverposteien.

«Åh nei», sier mannen og klør seg i øret. Han studerer pekefingeren et lite øyeblikk før han ser bort på meg igjen : «Lyst på sex for det, da?»

Så enkelt ... Så vanskelig.

Og undertøyet? Jo, det ligger fortsatt innerst i skuffen. Med lappene på. 

 



 

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

Les også: Netthandel fail!

Les også: Lei av å bli lurt

 

PS: For flere oppdateringer fra en passe lubben småbarnsmamma med en passe sløv mann, følg oss gjerne her:

                   

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Vinn kalenderboken Kos med kaos

//Sponset premie

//Konkurransen er avsluttet og vinneren kontaktet på mail//

Hadde ikke vi hatt skikkelige rutiner her hjemme, der vi skrev opp alt vi skulle huske, alt vi skulle gjøre, hvor alle i familien er og hva de skal hvilke dager og hvilke tider, hadde vi gått helt i surr.

 



Sånn som tidligere i dag. Da jeg sendte en melding til mannen og lurte på om vi skulle ta den obligatoriske taco-kosekvelden på fredag denne uka i stedet for på lørdag:

 


Uff, så mye politikk og sånn ...

 

Jeg mener, hadde ikke vi skrevet ned alt vi skulle huske i en felles kalender, hadde det blitt dårlig med både bursdagsfeiringer på ungene, farsdag (Vel, akkurat det klarte jeg å glemme likevel, selv om jeg hadde skrevet det ned), fotballavslutning og tannlegetimer.

Nå har Nina, som skriver bloggen Idebank for småbarnsforeldre, laget en kalenderbok for familien.

Denne er perfekt for sånne som oss som må holde orden på turdager i barnehagen, bibliotek-dag på skolen, bursdagsinnbydelser, timer på helsestasjonen, hos lege og tannlege, planleggingsdager, julebord, jobbavtaler og vennemiddager.

Hver måned har både en oversiktlig månedsoversikt, og hver dag for seg. På sistnevnte har alle familiemedlemmene en rute hver.

Et veldig greit og oversiktlig system.

 









 

I tillegg finner du både handlelister, Månedens mål, Månedens utfordring og oppskrifter.

 













 

Boken har også en side med drømmer for 2016, og sider der du kan oppsummere sommerferien og julen.

Ja, også får alle sin egen bursdagsside. Da bør man i hvert fall klare å huske på barnas bursdag.

 





 

Jeg har fått lov til å gi bort en Kos med kaos-kalender til en av leserne mine.

Har du lyst på en?

Fortell meg i kommentarfeltet hvorfor du trenger en slik bok.

Jeg trekker en vinner på fredag.

Vinner du ikke, kan du bestille kalenderboken her

Lykke til!

 

PS: For flere oppdateringer fra en kaotisk familie, følg oss gjerne her:

                   

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Klart barn kan få brukte julegaver!

Stakkar barn som får brukte julegaver. Noe så nedverdigende. Noe så grusomt. Noe så tankeløst og egoistisk.

Tenk å komme tilbake til barnehagen og skolen i januar og fortelle at du fikk brukte ski, brukt togbane, brukt kjelke eller brukt Barbie-slott til jul. Mens de andre barna har fått flunkende nytt.

Stakkar barn!

Eller ...

 



 

Er det egentlig så forferdelig å gi brukte gaver til jul?

Og er det virkelig synd på barn som må pakke opp brukte ski og brukte togbaner?

Selvfølgelig ikke!

Dette med at en gave være ny og koste så og så mye, er holdninger vi voksne trer nedover hodene på barna våre. Min erfaring er at barn bryr seg fint lite om hvor mye en gave koster. Og så lenge gaven er ren og hel, bryr de seg heller ingen ting om den er brukt.

Til jul i fjor, fikk datteren min en brukt Brio togbane kjøpt på Finn.no. Dette var en spleisegave, og for 1000 kroner, fikk hun 20 meter togbane. Går man i butikken, får man knappe 2 meter Brio for en tusenlapp.

Om jenta mi ble skuffet da hun pakket opp den kjempelange togbanen, fordi den var brukt? Absolutt ikke! Hvis hun kunne velge mellom 20 meter brukt og 2 meter ny togbane, er det ikke tvil om hva hun ville valgt. Min datter vil ha lang togbane.

Bonussønn på 14 ønsker seg alltid pc-, og playstationspill. Når han får velge mellom fem pent brukte spill, eller ett nytt til jul, er han aldri i tvil. Han vil ha mange spill. Det spiller vel ingen rolle at noen andre har spilt spillet før ham.  

Vi har også kjøpt både ski, sparkstøtting, fotballsko, nettbrett, bøker og Barbie-slott  brukt, og gitt i julegave til barna. Vi har satt en øvre grense på 300 - 400 kroner per gave per barn. Vi syns det er nok. Skal man kjøpe nytt, er det ikke mye man får for stakkarslige 300 kroner. Men saumfarer man bruktsidene på nett, kan man finne gull.

Jeg har til gode å se sure miner når barna pakker opp de brukte gavene de får. Hvorfor skulle de det? De får jo akkurat det de ønsker seg!

Vi lever i et overflodssamfunn. Et bruk-og-kast-samfunn. Vi bruker tusenvis av kroner på julegaver. Noen gaver blir bare lekt med eller brukt noen få ganger før barna er lei. Noen blir ikke lekt med i det hele tatt.

Gi det bort, eller legg det ut på Finn.no eller på lokale bruktgrupper på Facebook. Kanskje er det akkurat den tingen noen andre barn ønsker seg til jul i år. Kanskje er det akkurat en sånn togbane min datter går og sikler på. Eller akkurat de Ronaldo-fotballskoene min sønn ligger og drømmer om hver eneste kveld før han sovner.

Og du, det er ikke synd på barn som får brukte julegaver.

Den holdningen er det vi voksne som har. Og vær så snill, ikke overfør den holdningen til barna våre.

 

Les også: Pepperkakeidyll ... NOT!

Les også: Tips til kjapp, billig og koselig adventskalender

Les også: Selvfølgelig kan fattige barn få brukte gaver 

 

PS: For flere oppdateringer om en stressfri jul på budsjett, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Monstermamma

"Mamma, mamma. Se her!"

Den lille gutten kommer løpende mot meg over stuegulvet. I den ene hånden holder han et ark med en tegning på. 

"Se her, mamma. Denne er til deg", sier han, hopper opp i sofaen, stuper kråke bort til  meg og legger tegningen på fanget mitt. 

"Åh, så fin", sier jeg og tar en slurk av kaffekoppen. "Er det meg?"

Den lille nikker så de hvite lokkene hopper opp og ned på hodet hans.

"Står jeg og synger?" spør jeg mens jeg rufser i det hvite, strie håret. "Eller kanskje jeg ler av en av pappas morsomme vitser? Nei vent, nå ser jeg det, jeg aker fort ned en bratt bakke og roper Aaaaaaaaa".

"Nei, mamma", svarer den lille gutten og ser opp på meg med smale øyne.

"Du kjefter".

 



Ups. Det er da du skjønner at du kanskje har vært litt mye monstermamma i det siste ...

 

Les også: Når mamma blir et monster

Les også: Burde jeg savne barna?

 

PS: For flere innlegg fra en sånn passe lykkelig mamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

To ting jeg har lært etter jeg ble mamma

Annonse

Som mamma til to veldig aktive barn, er det spesielt to ting jeg har lært:

 

1 Man må velge sine kamper

Det blir grising rundt middagsbordet. Og frokostbordet. Og lunsjbordet. I det hele tatt, der det er barn og mat sammen, blir det grising og søling. Og det er helt OK.

 



 

Det blir også grising og søling når barna leker. Enten de leker ute, inne, høyt eller lavt. De griser med sand, jord, møkkete snø, maling, vann, fargestifter, tusj, kattematen og glitterlim.

Sånn er det bare. La barna leke. La dem grise og søle. La barn være barn.

 



 

2 Velg lettvinte løsninger

Jeg har veldig mye annet spennende jeg har lyst til å bruke tiden min på enn husarbeid. Jeg lar rotet flyte. I hvert fall til barna har lagt seg. Jeg lar hybelkaninene få kose seg et par ekstra dager under sofaen før jeg drar frem støvsugeren. Og jeg velger kjappe, enkle løsninger der jeg kan.

 


Husarbeid - nei takk

 

Som for eksempel med klesvasken.

De nye vaskekapslene fra Blenda Sensitive er superenkle å bruke. Du putter enkelt og greit én vaskekapsel i vaskemaskinen før du putter inn tøyet, smeller igjen døra og trykker på start.

Ingen dosering, ikke noe søl og ingen rester som må vaskes ut av vaskemiddelskuffen i vaskemaskinen.

 



 

 

Her i huset er de små veldig plaget med tørr og sensitiv hud og eksem, spesielt nå på vinteren. Derfor er jeg veldig nøye med hvilket vaskemiddel jeg bruker.

Blenda Sensitive Vaskekapsler er helt parfymefrie og skånsomme mot følsom barnehud.

I tillegg tar vaskekapslene effektivt knekken på flekkene. Heldigvis. For de blir det som sagt en del av.

 



 

Du vet for eksempel når ungene insisterer på å ha på seg penkjole og finskjorte til frokost på en helt vanlig hverdag? Og når de i tillegg vil ha makrell i tomat på brødskiva?

Det er jo sånn man kan bli helt tullerusk av. Men dette er en kamp jeg har valgt bort. 

Ja, ta nå på deg finskjorta. Ja, kom igjen, spis makrell i tomat. 

Og så er det bare å lukke øynene og puste med magen:



For flekkene blir borte. Jeg lover: 

 



 

Noen ganger kan det forresten være fristende å ta denne varianten her: 

 

Men foreløpig har det blitt med tanken. 

 

For mer info, gode tips og konkurranser, følg Blenda Sensitive på Facebook

PS: Nå kan du vinne et helt års forbruk av Blenda Sensitive kapsler på Facebook. 

 

PSS: For flere innlegg fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jeg spurte bare for å være hyggelig

Du vet den følelsen, når man står på kjøkkenet og lager kveldsmat, og roper ut til partneren: «Skal jeg smøre noen brødskiver til deg også?»

Eller når man står på kjøkkenet etter middagen og skal lage seg en god kopp kaffe. Og roper ut i stua: «Vil du også ha kaffe, kjære?»

Eller man skal lage seg en smoothie eller en salat.

Eller man skal ut en tur på senteret for å handle bananer og yoghurt, og spør mannen om det er noe han trenger.

Og så svarer han ja!

 



 

Og du står der ved kjøkkenbenken, og blir egentlig litt irritert, for du har ikke så veldig lyst til å lage verken kveldsmat, kaffe, smoothie eller salat til flere enn deg selv.

Og i hvert fall ikke når mannen bestiller fire brødskiver med forskjellig pålegg med rødbeter, agurk, løk og diverse toppinger på.

Eller når han roper at ja takk, han tar gjerne en kaffe: En dobbel cortado med ekstra melk, uten skum, ikke for varm og med ekstra sukker. Og du tenkte mer på en vanlig svart kaffe. 

Eller når du vet at smoothie-mikseren bare lager én porsjon av gangen. Og at du dermed må lage i to omganger.

Og salat ... å skjære opp salat er daukjedelig i utgangspunktet, om man ikke skal lage dobbelt så mye.

Og når han svarer «ja» på at han trenger noe i butikken, men ikke i den butikken du skal i. Nei, han trenger fire forskjellige ting fra fire forskjellige butikker på senteret.

Det er da man bare roper tilbake: «Jeg mente det ikke. Du får ordne det sjøl. Jeg spurte bare for å være hyggelig».

Enig?

 

Les også: Ti ting alle par må vite før de gifter seg

Les også: Tid for krangel - Den ulogiske mannen

 

PS: For flere innlegg fra egoistisk kone, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kjære mamma, det blir bedre!

Det er ikke så lett å se at det blir bedre. Når du sitter der med rumpa plantet godt ned i sofaen med en glupsk baby på armen og en halvspist sjokolade i hånden.

Når puppene verker og du ikke har sovet en eneste natt sammenhengende siden du kom hjem fra sykehuset. Når du trasker rundt i huset med melk på genseren, leverpostei på buksa, gulp i håret og bæsj på håndbaken. Når du ikke har dusjet, spist et helt måltid i fred eller drukket en hel kaffekopp før den ble kald på flere uker eller måneder.

 




Nei, det er ikke så lett å se at det blir bedre, når man står midt oppi det. Når hormonene raser rundt i kroppen, og du begynner å gråte bare katten din ser på deg på feil måte. Når du knekker fullstendig sammen og begynner å hulkegråte i butikken fordi de er utsolgt for yndlingspålegget ditt.

Du er så trøtt og så sliten. Trist og lei. Og du lurer på hva som egentlig skjedde. Er det virkelig sånn det er å være mamma? Sånn som dette?

Nei, det er ikke sånn det er å være mamma. Det blir bedre. 

Plutselig en dag sover poden hele natta gjennom. Og du våkner tidlig neste morgen og lurer på hva i alle dager som har skjedd.

Plutselig en dag får du ha puppene dine i fred. Og du slipper å gå rundt med to, våte flekker foran på genseren.

En dag plukker barnet ditt opp skeia og begynner å spise selv. Du kan fra nå av spise varm middag hver dag, i stedet for å bruke middagstiden på å mate barnet ditt.

En dag treffer barnet munnen sin med skeia også, og det er ikke like gøy å kaste mat rundt hele kjøkkenet. Det blir slutt på å ligge på kne under bordet og tørke opp mat etter hvert eneste måltid.

Så begynner ungen å gå selv, og du kan bruke armene dine til andre ting enn å bære rundt på slitne barn. Du blir forundret over hvor lykkelig man kan bli av sånne små ting som å rusle rundt med hendene i lomma. Det har du ikke gjort på mange år!

Plutselig en dag går barnet på do selv. Og du trenger ikke huske på å pakke ned bleier og våtservietter hver gang dere skal ut en liten tur. Du kan bytte ut bleiebagen med favorittvesken din. Og en dag klarer hun å tørke seg selv også. Det blir slutt på å løpe ut på do midt i middagen for å tørke.

Etter hvert klarer barnet å kle på seg selv. Og du kan ta en varm dusj om morgenen før levering i barnehage, i stedet for å bruke morgenen på å kle på unger.

Gradvis slutter de å lage scener på butikken når de ikke får is. Når barna når en viss alder, syns de det er like flaut som deg med offentlige, dramatiske scener.

En dag kan du bare legge ungene i sengene sine, lese en bok, slukke lyset, si god natt og gå ut av rommet. Uten å sitte inne hos dem til de har sovnet. Uten å løpe ut og inn og ut og inn av soverommet hele kvelden fordi de ikke vil sove.

Plutselig en lørdag morgen, står ungene opp selv, smører sine egne brødskiver, setter på tv-en og koser seg alene i stua, mens du får sove et par timer ekstra.

En dag klarer de å åpne bildøra selv også. Og sette seg inn i bilsetet sitt helt på egen hånd. Og plutselig klarer de å feste bilbeltet sitt selv. Du kan bare gå rett ut i bilen og sette deg inn, uten å åpne bakdørene, løfte unger inn, plassere de i bilsetet og feste bilbelte for dem. Gjerne til store protester.

Etter hvert begynner de å dusje selv. De vasker håret selv. Børster tennene selv. Vasker hendene selv. Uten kamp, uten grining, uten trassing og uten at du trenger å true med inndragning av lørdagsgodt og iPad.

Gradvis kan du snakke med barna, og faktisk få fornuftige svar. Plutselig blir det gøy og interessant å høre hva de har å si.

Og en dag finner du deg selv liggende på magen i senga til poden mens du leser yndlingsboken fra din egen barndom. Brødrene Løvehjerte, Frøken detektiv, Mio min Mio eller Harry Potter. Og du syns lesestunden er helt topp.

En dag sitter dere sammen hele familien en kveld og spiller brettspill. Spill som du også syns er gøy. Og du trenger ikke lenger late som du taper hele tiden. Du kan gi alt, men likevel bli slått av poden.

Dere kan gå på kino sammen og se filmer du også liker. Ikke bare daukjedelige filmer som Postman Pat og Brannmann Sam.

Det blir plutselig gøy å henge sammen med barna. Å sparke fotball sammen, sykle tur sammen, bade ute og lære å svømme, snakke om stjernene, om dinosaurer og om fremtiden. Og behovet for å være alene blir mindre, rett og slett fordi du syns det er gøy å være sammen med barna dine.

Så kjære nybakte mamma. Det blir bedre. Jeg lover. Bare slapp av så godt du kan akkurat nå, og husk at barsel- og småbarnstiden bare er en fase.

Plutselig en dag, blir det bedre.

 

Les også: Kjære nybakte mamma

Les også: Dette må du ikke si til gravide

Les også: Hjelp, jeg vet ikke hvem jeg er lenger

 

PS: For flere oppdateringer fra det kaotiske mammalivet, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Tips til kjapp, billig og koselig adventskalender

Jeg er ingen fan av gavekalendere. De som syns det er gøy å handle inn masse smågaver og pakke de pent inn ? kjør på.

Personlig syns jeg det både er slitsomt og unødvendig.

 



 

Slitsomt fordi jeg hater å handle. Fordi kjeven låser seg og øynene forsvinner opp i hodet mitt bare jeg tenker på å skulle finne 24 x 2 smågaver til barna.

Unødvendig fordi disse tingene som regel bare blir lekt med en halv time før vi reiser avgårde til skole og barnehage, og siden bare ligger og slenger i sofaen eller på gulvet. (Mulig det bare er jeg som har fryktelig dårlig fantasi når det kommer til smågaver). Og fordi jeg syns det blir nok gaver på julaften, om de ikke skal få gaver hver eneste dag fram til jul i tillegg. I vårt overflod- og bruk-og-kast-samfunn, trenger vel barna strengt tatt ikke egentlig flere ting.

Dette kan også ha noe med at Lillemann har bursdag i slutten av november å gjøre, og at vi har både bursdagsgaver og feiring å tenke på i tillegg.

Men, det er én type adventskalender jeg liker, og det er tidskalenderen.

For hva er det barna ønsker seg kanskje aller mest? Og spesielt i de travle førjulsukene? Jo, tid med foreldrene.

 

PS: Hvis du har lyst til å grine litt, kan du se denne filmen, om hva barn egentlig ønsker seg til jul:

 



 

Nå mener jeg ikke det er nødvendig å sitte og glo på barna hele dagen. Ei heller hylle, applaudere, rose og kommentere alt de gjør.

Og som jeg har skrevet tidligere, kan jeg være en skikkelig Facebook-mamma.

Jeg mener heller ikke kvalitetstid med barna handler om å leke med dem og gjøre ting på deres premisser hele tiden.

Men jeg er veldig glad i å være sammen med barna mine, og av og til finne på noe gøy sammen.

I samarbeid med LOOP - Stiftelsen for kildesortering og gjenvinning, kan jeg her presentere vår adventskalder. Stjel den gjerne!

Gavene trenger ikke pakkes inn en gang. Det er nok bare å putte lapper eller tegninger av dagens aktivitet  i en fin gavepose som man bruker fra dag til dag.

Evt, kan man pakke inn ting man har liggende hjemme og som har med dagens aktivitet å gjøre.

 

Tirsdag 1. desember:

I dag skal vi skrive ønskeliste til julenissen.

Pakk gjerne inn en konvolutt med adressen til Julenissen: Julenissen, 1440 Drøbak.

 

Onsdag 2. desember:

I kveld skal vi på lommelykttur ute i mørket.

Dette blir ekstra gøy om man gjemmer unna en liten skatt.

 

Torsdag 3. desember:

I dag skal vi lage marsipanfigurer.

Kjøp gjerne ferdig marsipan. Eller kjøp helt ferdige marsipanfigurer som dere pynter.

Figurene fungerer også finfint som julegaver.

 

Fredag 4. desember:

I dag skal vi gå på julekino.

(Slitne foreldre kan benytte sjansen til en liten høneblund i mørket).

 

Lørdag 5. desember:

I dag skal vi en tur i svømmehallen.

 

Søndag 6. desember:

I dag skal vi lage julepynt.

Hjemmelaget julepynt er den fineste, og man kan lage mye fint ved hjelp av enkle midler. Dorullnisser en alltid en hit.

 

Mandag 7. desember:

I dag skal vi pynte rommet ditt til jul.

Kanskje med pynten vi lagde i går?

 

Tirsdag 8. desember:

I dag skal barna legge foreldrene.

Omvendt legging er morsomt! Barna pusser tenner på de voksne, forteller eventyr osv.

Her har du virkelig sjans til å gjøre deg skikkelig umulig. Knip igjen munnen ved tannpuss, lås armene i kors foran brystet når du skal kle av deg. Legg deg på gulvet og ål deg rundt mens du roper: Villikke villikke villikke.

Tips: Begynn leggingen litt tidligere enn normalt denne kvelden.

 

Onsdag 9. desember:

I dag skal vi male syltetøyglass.

Tomme syltetøyglass er fine å bruke til å gi bort pepperkaker, marsipanfigurer og annet julegodteri.

 

Torsdag 10. desember:

I dag skal vi lag til- og fra-lapper.

 

Fredag 11. desember:

I dag skal vi gå på kafé sammen etter skolen/barnehagen.

 

Lørdag 12. desember:

I dag skal vi på biblioteket.

Lesetips: Karsten og Petras julebok, Snekker Andersen og julenissen, Pulverheksa møter julenissen.

 

Søndag 13. desember:

I dag skal vi bake/spise lussekatter.

Her finner du oppskrift på lussekatter. Kan også kjøpes ferdige i butikken. Å spise lussekatter er vel så gøy som å bake de.

 

Mandag 14. desember:

I dag skal vi lage gavepapir.

Rull ut en rull med gråpapir på gulvet, tegn, mal og dekorer.

Gråpapir kan kildesorteres som papir, i motsetning til glanset gavepapir som skal i restavfallet.

 

Tirsdag 15. desember:

I dag får barna velge middag.

 

Onsdag 16. desember:

I dag skal vi gå på en juleforestilling sammen.

Kjøp billetter til en juleforestilling på forhånd. Eller sjekk bibliotekene for gratis juleaktiviteter.

 

Torsdag 17. desember:

I dag skal vi spille spill.

 

Fredag 18. desember:

I dag skal vi finne et juletre og gi det et navn.

Hva med treet Åge, Lars eller Siv? «Kom, nå skal vi pynte Åge!»

 

Lørdag 19. desember:

I dag skal vi bake pepperkaker eller pepperkakehus.

Igjen -  vi går for ferdig deig og ferdig hus. Er du flink til å bake? Her finner du en bra oppskrift på pepperkaker.

 

Søndag 20. desember:

I dag skal vi ake/gå på ski/gå på skøyter.

 

Mandag 21. desember:

I dag skal vi ha julefilmkveld.

Lag en haug med popcorn, finn frem pepperkakene dere bakte og benk dere foran tv-en med masse puter og pledd.

Filmtips: Pippis jul, Grinchen, Alene hjemme, Reisen til julestjernen, Polarekspressen, Arthurs julegaverace, Gutten og snømannen.

 

Tirsdag 22. desember:

I dag skal vi blåse is-såpebobler ute.

Når det er kuldegrader ute, fryser såpebobler til is. Kjempestilig!

 

Onsdag 23. desember:

I dag skal vi pynte juletreet.

Kvelden før kvelden! Lag kakao, sett på julemusikk og pynt treet sammen.

 

Torsdag 24. desember:

I dag skal vi gå på skattejakt.

Lag et skattekart for å finne dagens første julegave. Velg en gave som vil holde ungene i aktivitet en stund.

 

Les også: Selvfølgelig kan barna få brukte gaver

Les også: Jeg kommer aldri til å spille Ludo med  barna igjen

 

Hvilken kalender kjører dere i år?

 

PS: For flere enkle førjuls-løsninger, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

 

 

 

Kjære barna mine

Noen ganger lurer jeg på hva jeg har gjort.

Hvordan kan jeg ha vært så egoistisk å sette dere to til verden? Dere to, som er så uskyldige. Så tvers igjennom ekte. Så naive, søte, snille og så fulle av latter, kjærlighet og omsorg.

 



 

Noen ganger, når jeg slukker lyset over senga mi og skal sove, blir jeg liggende våken og tenke. Jeg tenker på fremtiden deres. Hvordan kommer den til å bli?

Dere kommer til å streve. Det er helt sikkert.

Men kommer dere til å streve med kjærlighetssorg, kviser og altfor mye lekser?

Eller kommer dere til å streve med hat, krig og usikkerhet?

Hvordan ser verden ut om fem, ti, tjue, femti år? Er det bare hat igjen?

Jeg blir kvalm og får vondt i magen av å tenke på det.

Det hender jeg må stå opp og gå inn på rommet deres. Legge meg mellom dere, stryke dere over håret, høre pusten deres, kjenne varmen deres og smile litt av de små, søvnige gryntene deres.

Før jeg lukker øynene og tenker: Hva har jeg gjort?

 

Men når jeg ser dere hoppe rundt på stuegulvet neste morgen, fulle av latter og sprell. Når jeg ser storebror trøste lillesøster som falt og slo seg. Når jeg ser dere danse og synge Bli med-dansen med høye, falske stemmer og innøvde bevegelser. Når dere ligger i sofaen og koser med pusekatten vår.

Da skjønner jeg at det jeg har gjort, ikke er så dumt likevel.

For nettopp ved å sette dere to til verden, har jeg bidratt til å produsere enda mer kjærlighet.

Og uansett hvor mye hat det er i verden, vil det alltid være mer kjærlighet.  

Og kjærligheten vil alltid vinne.

 

Les også: Kjære lille, store førsteklassing

Les også: Det hender jeg savner livet før barn

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Hva er ditt forhold til Stabbur-Makrell?

Annonse

Vårt er absolutt ikke så verst.

 



 

Det er mye som ikke henger på greip her i Casa Kaos. Jeg har unger som hopper i sofaen, som står opp ekstra tidlig i helgene og robber den såkalt hemmelige godteriskuffen min, og som nekter å gå ute med lue enda kuldegradene begynner å gjøre seg gjeldende.

Men på ett område har vi lykkes som foreldre: Ungene elsker fisk. Fisk i alle slags former. Også Stabbur-Makrell. Spesielt til frokosten står makrell i tomat på menyen. 

 



 

Dette pålegget er litt sånn, enten så liker du det, eller så liker du det ikke.

Sjekk denne utrolig søte filmen der barn som elsker Stabbur-Makrell får to valg: Du kan spise brødskiven med Makrell nå, eller du kan vente litt, og få en skive til. Svaret til den lille gutten helt til slutt i filmen er forresten helt fantastisk.

 

 

 

 

 

Du kan se flere morsomme filmer med Stabbur-Makrell og søte barn her.

Og når vi først er inne på det, sjekk ut denne filmen her også, der Nilas (6) skal fortelle hvordan han syns makrell i tomat smaker:

 



 

Ikke bare er Stabbur-Makrell et skikkelig godt pålegg, det er skikkelig sunt også.

Én skive dekker dagsbehovet for omega-3, og inneholde mye vitamin D som er ekstra viktig nå i det mørke vinterhalvåret.

 



 

Liker du Stabbur-Makrell?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Ti idiotiske ting mødre har dårlig samvittighet for

Det er utrolig hva vi mødre går rundt og har dårlig samvittighet for.

Jeg kjenner det i magen stadig vekk selv. Denne murrende følelsen som prøver å fortelle meg at jeg ikke er god nok mor. At jeg ikke er flink nok. At jeg ikke har gjort nok, prøvd nok eller anstrengt meg nok.

 



 

Jeg har egentlig sluttet å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke er god nok som mamma. For det er jeg. Men det betyr ikke at jeg er helt immun mot dårlig samvittighet. Jeg kjenner det stadig vekk i magen. Og gjerne for sånne tullete, idiotiske ting.

Men når følelsen kommer, velger jeg å sparke den vekk, og si til meg selv at jeg er god nok selv om jeg ikke er perfekt.

Her er ti idiotiske ting mødre har dårlig samvittighet for:

1 Barnehage

Ja visst har vi dårlig samvittighet for å sende barna i barnehagen. Spesielt når barnet er under to år. jeg virkelig jobbe? Bør jeg egentlig jobbe?

Ja, hvis du vil eller må jobbe, så skal du gjøre det. Barna har det helt fint i barnehagen. Snart vil de ikke bli med deg hjem en gang, når du kommer og henter.

Dra på jobb med god samvittighet!

 

2 Når vi kaster barnetegninger

Ja, det stikker litt i magen. Men ærlig talt, det er begrenset hvor mye plass det er på kjøleskapsdøra. Og helt ærlig, det er ikke sååå fint å tapetsere veggene i hele huset med krøllete barnetegninger.

 

3 Smarttelefonen

«Se på meg da, mamma. Se da! Se på meg nå da. Mamma! Maaammaaaa!»  

Av og til må det være lov å sjekke Facebook selv om det betyr at du går glipp av podens fjortende salto på trampolina. Eller lillesøsters hundreogtredje runde ned sklia på lekeland.

 

4 Grandiosa til middag

Nei, ingen barn tar skade av en Grandiosa foran tv-en en gang i blant. Noen dager gidder man bare ikke stå på kjøkkenet og lage middag. Og det er helt greit!

 

5 Tv og iPad

Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvordan våre foreldre og besteforeldre overlevde småbarnsperioden uten Netflix og iPad.

Av og til er det helt nødvendig å parkere ungene i sofaen foran en skjerm for å få tid til tenke, gå på do, ta en dusj, drikke kaffe eller bare lukke øynene noen få minutter.

 

6 Monstermamma

Finnes det mødre som aldri blir sint? Som alltid snakker pedagogisk korrekt til barna sine, setter seg ned på deres nivå, får øyekontakt, erkjenner barnets følelse, gir det to valg, bruker ordene «Jeg vil ikke at du skal ?» i stedet for «Du får ikke lov til ?»

Nei, det tror jeg ikke. Av og til, når ungene ligger og spreller i gangen og drar av seg vinterdressene du har brukt en halvtime på å få på, er det eneste fornuftige å gjøre å bli skikkelig forbannet, å kjefte og smelle, rope at «Nå er det pokker meg nok» og be ungene se og slutte med det tullet sitt. NÅ!

 

7 Dårlig vær

Når det regner på 17. mai. Eller når snøen uteblir på julaften. Eller når den planlagte hyggelige fjellturen eller skogsturen blir ødelagt av pisseregn.  

Jepp, til og med været får vi dårlig samvittighet for. 

 

8 Egentid

Klart du skal ha egentid. Klart du skal la barna være en time ekstra i barnehage av og til, selv om du er tidlig ferdig på jobb. Klart du skal la besteforeldre ha barnebarna en helg så du og partneren din kan dra på etterlengtet helgetur. Klart du skal leie inn en barnevakt og kose deg på venninnemiddag.  

 

9 Nei, jeg har ikke lyst til å leke

Nei, vi har ikke alltid lyst til å ligge på gulvet og leke med ungene. Leking er hovedsakelig for barn. Ikke for voksne.

Barn har ikke vondt av å leke selv. Ei heller av å kjede seg.

 

10 Hæ? Hva sa du?

Det er umulig å få med seg alt barna sier. De prater jo ustanselig. Hele dagen. Fra de slår opp øynene klokka fem om morgenen, til de lukker dem igjen om kvelden.

Hvis man ikke klarer å sette inn mamma-filteret, står man i fare for å bli gal.  Du vet, det filteret der du svarer «Mhmm» og «Sier du det» uten egentlig å høre hva barna sier.

Og ja, da kan man risikere at man ikke får med seg akkurat den ene viktige setningen barnet sa. Som at han hadde lest sin første setning på skolen i dag. Eller at hun hadde fått en ny venn i barnehagen.

Men det er ingen krise. Du får en ny sjans i morgen.

Du gjør alltid det. Og det er det som er så fint med å være mamma. Du får alltid en ny sjans i morgen.

 

Les også: Er man en dårlig mor når man glemmer å gi ungene frokost?

Les også: Nå skal jeg pokker meg skape sommerminner her

 

Har du dårlig samvittighet? I så fall for hva?

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie som tenker litt utenfor regler- og grenser-boksen, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Når begynner datteren min å slanke seg?

Hun er bare fire år nå. Eller, hadde hun vært her nå, og hørt hva jeg sa, hadde hun prikket meg på ryggen og sagt fire og et halvt.

Så okei, hun er bare fire og et halvt år.

 



 

Noe av det morsomste hun vet, er å dra opp genseren sin, blåse ut magen så den blir stor og rund og tromme på den til alles store forbauselse.

«Wow, for en stor mage du har!»

Og så ler hun godt mens hun danser rundt på stuegulvet.

Men hvor lenge kommer hun til å synes det er festlig å blåse ut magen sin sånn? Når kommer hun til å begynne å slanke seg?

Så mange som 85 prosent av alle unge jenter sier at de opplever kroppspress. Og 1 av 4 unge går på diett for å få finere kropp.

Vi hører om barn helt ned i tre, fireårsalderen som syns de er for tjukke. Som er flaue over kroppene sine. Vi hører om unge jenter som dropper dusjen etter gymmen blant annet fordi de er flaue over hvordan de ser ut.

En stor internasjonal undersøkelse kalt Children`s Worlds, har spurt barn fra 8 til 12 år over hele kloden om hvor tilfreds de er på forskjellige områder i livet. Undersøkelsen viser at barn fra Norge og andre land i Nord-Europa, er mer misfornøyd med hvordan de ser ut, og har et mindre positivt selvbilde enn barn fra resten av verden. (Bortsett fra i Sør-Korea). Dette gjelder spesielt tolvåringene våre.

Det er bare åtte år, unnskyld, sju og et halvt, til datteren min er tolv år. Har hun begynt å slanke seg da?

Vi blir bombardert med råd om hvordan og hva vi skal spise for å bli sunne, tynne, konsentrerte, sterke, få pen hud, smarte barn, fint hår og mer energi.

Mange av oss overfører også dette sunnhetstyranniet over til barna våre. 

En fersk undersøkelse blant foreldre med barn under 18 år, gjennomført av Respons Analyse på vegne av Mills, viser at 2 av 3 mødre er bekymret for at barna skal utvikle et usunt og anstrengt forhold til mat og kropp.

1 av 3 mødre sier de selv har et anstrengt forhold til mat, og 1 av 3 foreldre sier at de snakker negativt om mat, slanking og kropp mens barna hører på. Gjerne ubevisst. Det er lett å glemme at små gryter også har ører. Og at barn lett snapper opp de voksnes samtaler selv om de ikke sitter og lytter.

Barna våre blir påvirket på så mange forskjellige måter. De blir påvirket gjennom blogger, tv-program, magasiner, reklame og nyheter. Men først og fremst blir de påvirket av foreldrene sine.

Som min datters rollemodell nummer én, prøver jeg å ikke snakke negativt om mat og kropp hjemme hos oss.

Barna våre blir tidsnok utsatt for samfunns- og trendpresset som er der ute. De blir tidsnok utsatt for kroppspress og sunnhetstyranni.

Og når det skjer, håper jeg at min lille datter skal ha fått med seg en såpass solid grunnmur hjemmefra, at hun om ikke akkurat drar opp genseren, blåser ut magen og trommer på den mens hun ler høyt, i hvert fall klarer å tenke at hun er bra nok som hun er, og se på mat som noe naturlig og godt og ikke som en fiende.

I vår startet Mills initiativet Matro. Et prosjekt der målet er at folk flest skal få et godt og avslappet forhold til mat igjen.

Sjekk ut videoen de har laget. Er det ikke herlig hvor avslappet barna er til maten de får? For barn handler mat om noe så enkelt som å være mett eller sulten. Om det smaker godt eller vondt.

 





 

Les også: Lei av å bli lurt

Les også: Dette skader barnet ditt

Les også: Når sunt blir usunt

 

PS: For flere oppdateringer om mat, kos og mammakropp, følg meg gjerne her:

                   

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

De kuleste jentene i klassen

I en skoleklasse, er det alltid en klikk med jenter som er de kule og populære. De pene, som alle jentene vil være venninne med, og som alle guttene vil være kjæreste med.

Jeg var ikke en del av denne klikken.

Jeg var hun som var sånn midt på treet.

 



 

Jeg var ikke spesielt pen, men ikke stygg heller. Jeg var ikke veldig populær, men ikke upopulær heller. Jeg var ikke den første som fikk kjæreste, men ikke den siste heller. Jeg ble ikke valgt først i laginndelingen i gymtimene, men ikke sist heller.

Jeg var sånn ... helt ok ... verken/eller ... helt middelmådig.

Litt sånn er det i bloggverdenen også.

Du har de kule, pene og populære jentene, som blogger om mote, trening og interiør. De blir alltid valgt først i gymmen. De blir alltid banket på ryggen i friminuttet når vi leker «Slå på ring». De må aldri slenge hoppetauet. 

Casa Kaos er hun litt slitsomme venninnen som ikke henger helt med på trender og nyheter. Hun med regulering og mislykket permanent.

Men nå har jeg blitt bedt på klassefest med de populære jentene i klassen.

Casa Kaos har nemlig blitt nominert til Vixen Blog Awards.

Og hvis du, som jeg, ikke har fått helt med deg hva dette Vixen er for noe, kan jeg fortelle deg at det er bloggverdenens svar på Oscar. En prisutdeling for de pene og kule som blogger om mote, interiør, skjønnhet, trening og mat.

Nå skal jeg endelig få infiltrere denne verdenen, og se hva de egentlig holder på med på klassefestene sine.

Selve prisutdelingen foregår i januar. (Tror jeg?)

Men før det, kan leserne stemme på favorittbloggene sine.

Har du lyst til å følge med meg på Vixen Blog Awards, og se hvordan det er å være kul? Jeg lover i så fall å gi løpende oppdatering fra festen.

Hvis du har lyst til å stemme på meg, kan du gjøre det her. Jeg er nominert i disse tre kategoriene:

 

Årets Blogger

Årets Gullpenn

Årets Livsstilsblogg

 

Man kan stemme hver dag frem til 31. desember. De fem bloggene med flest stemmer i hver kategori går til finalen. En jury kårer vinnere i hver kategori.

Heia oss uperfekte. Heia oss som er verken/eller, men helt ok for det. Og heia middelmådigheten.

Middelmådigheten lenge leve!

 

Les også: Coverfoto til Føkk lykke!

Les også: Slipp magen ut, det er høst

 

PS: For flere oppdateringer om en helt middelmådig, passe sliten smbarnsmor, følg meg gjerne her:

                   

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Guttelus, jentelus og hodelus

//Annonse

Jeg vet ikke hva som er verst jeg, av å få guttelus, jentelus eller hodelus.

 



 

Ifølge storebror på snart seks er visst jentelus helt forferdelig. Når han snakker om jentelus, kniper han øynene sammen, snurper munnen som om han har en hel sitron der inne, og får en stor rynke over nesa og mellom øyenbrynene.

Når jeg spør han hva som skjer når man får jentelus, forteller han at det begynner å klø over hele kroppen, og at man kan få store, røde utslett.

Når jeg lurer på om han får jentelus av meg også, ser han bare rart opp på meg med måpende munn.

«Hvorfor skulle jeg få jentelus av deg?» spør han og blunker to ganger.

«Fordi jeg også er jente», sier jeg og setter hendene i siden.

«Neih», sier snart seksåringen da, og slentrer litt rundt på stuegulvet. «Du er jo bare mamma».

Jeg vet i hvert fall hva jeg syns er verst av diverse lusetyper. Og det er uten tvil hodelus.

Vi hadde lus hele gjengen i fjor sommer. Det kravlet og krøyp i hodebunnen på samtlige familiemedlemmer.

Mistanken ble bekreftet en lørdag ettermiddag. Vi hadde ingen lusekam liggende, så vi måtte ringe rundt til naboer og venner for å høre om noen hadde en å låne bort. Etter å ha kammet både mann og barn var mistanken et faktum: Vi hadde lus i hus.

Vi googlet «lus» og leste om hvordan lusa legger egg i håret. Så kikket vi på noen bilder av lusa, i forstørret utgave. Plutselig reiste mannen seg opp. Han var hvit i ansiktet og munnen var presset sammen til en tynn strek.

«Vi kan ikke gå med dette i håret», sa han og marsjerte ut i bilen. Siden det var lørdag ettermiddag, var apoteket allerede stengt. Og siden vi bor på Raufoss, finnes det ikke noe døgnåpent eller helgeåpnet apotek i mange mils omkrets.

Det ble langtur helt inn til Oslo for mannen den lørdagen. Det vil si 15 mil og 2 timer kjøring hver vei.

Jeg ba ham vente til apoteket åpnet på mandag. Vi hadde mest sannsynlig gått med disse lusene i hodet i mange uker allerede. Men nei, han orket ikke tanken på å gå rundt med sånne kryp i hodet.

Han kom ikke tilbake før lenge etter ungene hadde lagt seg den kvelden. Ikke ble det taco-kosekveld på oss heller. Men lusemiddel, det ble det.

Nå sørger vi alltid for å ha lusemiddel liggende i skuffen på badet. Slik at mannen slipper å sette seg i bilen og kjøre 15 mil til nærmeste apotek dersom vi skulle oppdage lus igjen etter det lokale apotekets stengetid.

Og selv om du ikke har 15 mil til nærmeste apotek i helgene, kan det likevel være lurt å ha lusemiddel liggende. Så slipper du å stresse med det når lusa først er i hus.

Jeg har kjøpt lusemiddel på nett (kjøp her), enkelt og greit. Sjekk også nettbutikken for andre produkter innen medisin, kosttilskudd, mat og helseprodukter

Husk at det beste tiltaket mot lus er å sjekke barna minst en gang i måneden, og gjerne en gang i uken. Bruk gjerne en lusekam.

Vi har heldigvis ikke hatt lus i hus siden fjor sommer. Men får vi det igjen, skal jeg jammen spørre gutten min en gang til, om han er helt sikker på at jentelus er så mye verre enn hodelus. Jeg tviler egentlig på at han syns det.

 

 

PS: For flere oppdateringer om småbarnlivets små kravlende gleder, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Dra meg i fingern

Det er meg. Kaosmannen her. Jeg vet jeg ikke har vært særlig flittig til å snike meg til spalteplass her. Men nå har jeg noe å komme med. Noe som sier mye om hvorfor kona og jeg er sammen.

 



 

 

- Marte, kom hit!

Jeg sier det med en insisterende stemme. Holder ut venstre pekefinger mot henne. Marte snur seg og ser spørrende på meg. Hva er det nå da, lyser av hele ansiktet.

- Dra meg i fingeren, insisterer jeg stadig sterkere.

Hun ser ut som et enda større spørsmålstegn, men legger bort klærne hun står og bretter og kommer mot meg i sofaen.

- Skynd deg, kom nå, dra meg i fingeren, sier jeg utålmodig og med et snev av panikk i stemmen.

- Er det noe galt, spør hun mens hun med stadig større fart kommer mot meg.

- SKYND DEG, DRA MEG I FINGERN, roper jeg.

Dette er den store testen. Er vi ment for hverandre? skal det bli oss? tør jeg fri til henne? Vi har vært sammen i drøyt tre måneder og kommer stadig lengre inn i hverandres intimsoner. Og nå er det eksamenstid.

Hun skvetter mot meg med stigende uro i ansiktet og tar et godt tegn i pekefingeren og drar. 

Endelig, tenker jeg. Og i det jeg kjenner hennes hånd rund min finger, slipper jeg en skikkelig brakfis. Du vet, en slik som får skinkene til å vibrere som en vimpel i orkan, en som får naboen i underetasjen til å lure på om de driver med sprengningsarbeid i gata utenfor. Ikke så mye lukt, men masse luft.

Jeg ser nøye på ansiktet hennes. Først vantro, så en dose vemmelse før hun bryter ut i latter. Jepp. Testen ble bestått og jeg kaster meg på latterbølgen. Fellesfølelsen en god promp kan gi er stor.

Dra meg i fingeren må brukes med måte. Den insisterende stemmen kombinert med overraskelsesmomentet har gitt meg mye glede og moro. Fra da jeg som noen og tjueåring gjorde det på min gladkristne og blide mor, som ærlig talt ikke syntes det var så morsomt, før noen timer senere. Far derimot, han satt og ristet i sofaen i flere timer etterpå. Til i dag, når jeg introduserer ungene for moroa.

Og ungene, de elsker alt som har med promp å gjøre. Både lillesnuppa og storegutt kommer hoppende så snart jeg sier de magiske ordene: Dra meg i fingeren.

Ok, overraskelsesmomentet er over for lenge siden. Men prompen kan varieres med en megafon-rap. Og for de små er det alltid like spennende hva som kommer. Rap eller promp. Tenk at litt kroppsluft kan skape så magiske øyeblikk mellom foreldre og barn. Ren kvalitetstid.

Men nå kommer den store utfordringen. I dag synes jeg du skal be noen om å dra deg i fingeren. Hey, slutt å se deg om! Ja, det det var deg jeg henvendte meg til. Og i dag skal du be noen om å dra deg i fingeren. Litt ekkelt tenker du kanskje, ikke min type humor, det gjør jeg aldri! Jeg vil tro at mange jenter der ute vil ha særlig vanskelig for tørre.

Men jenter, hør nå her. Vi gutter vet at dere også fiser. Det er faktisk en helt normal kroppsfunksjon. Og vi vet at det ikke er roser og lavendel som kommer ut når dere lett panisk klemmer sammen skinkene og en lett plystrelyd fyller lydbildet istedenfor dynamitten det kunne vært. Tenkt så deilig å bare slippe det løs ? å la prompen komme så rompa rister.

Så nå, mens du sitter der i sofaen og kjenner at det trykker på der bak. Rop på mannen din. Strekk fingeren din mot ham og si med en insisterende stemme: Dra meg i fingeren.

Og jeg vil svært gjerne høre hvordan det gikk.

 

Les også: Til min kjære kone

Les også: Mannens bæreplikt

Les også: Sinna på forundret mann

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie som tenker litt utenfor regler- og grenser-boksen, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Regler og grenser er ikke løsningen på alt

Noen barn responderer ikke på regler og grenser som forventet. Disse barna har mange navn: Vanskelige, eksplosive, utfordrende, umulige, krevende, og så videre, og så videre.

 






Felles for disse barna, er at den vanlige A4-oppdragelsen, der man strammer inn reglene, er konsekvent og gjerne også innfører konsekvenser og straff dersom barnet ikke gjør som vi vil, ikke fungerer.

Snarere tvert imot, faktisk. Disse barna blir bare enda mer frustrert, testende, eksplosive og vanskelige jo flere regler og konsekvenser man innfører.

Hvorfor?

Fordi disse barna mangler en del egenskaper og evner som må være på plass for at barnet skal oppføre seg slik vi voksne forventer i en gitt situasjon.

Det kan være at de mangler egenskapen til å omstille seg fra en aktivitet til en annen. Evnen til å forstå andres følelser. Eller til å ta imot ordre gitt på en spesiell måte. Evnen til å kunne sitte stille. Til å tenke handling og konsekvens. Egenskapen til å regulere eget temperament.  Evnen til å tenke rasjonelt i gitte situasjoner. Til å styre følelsene slik vi voksne forventer.

Barn oppfører seg ikke dårlig fordi de vil. Barn oppfører seg dårlig fordi de ikke klarer å oppføre seg bra.

Eller for å snu det rundt: Barn oppfører seg bra hvis de kan!

Her kan du lese det jeg tidligere har skrevet om utfordrende og eksplosive barn.

Men hvordan kan vi lære disse barna å oppføre seg slik vi forventer i gitte situasjoner? Hvordan kan vi unngå krangler og dramatiske scener?

For et par uker siden, var jeg på kurs med Ross Greene, professor ved psykologisk institutt ved Virginia Tech. Han har skrevet bøkene "Eksplosive barn" og "Utenfor" og har laget PGS-modellen -  Problemløsning gjennom samarbeid. Eller, CPS-modellen, som den heter på engelsk - Collaborative and Proactive Solutions.

 



 

Ross Greene mener det er helt meningsløst å starte en maktkamp med barnet. For det er jo det som skjer når man tviholder på, og gjerne strammer inn reglene og grensene, og i tillegg krydrer det hele med konsekvenser hvis barnet ikke oppfører seg slik man vil.

Hvorfor starte en krig, når vi alle har det samme målet? Både barnet og den voksne ønsker jo akkurat det samme: at barnet skal oppføre seg bra. Hvorfor ikke samarbeide?

I Ross Greenes modell er ikke oppførselen til barnet viktig i det hele tatt. Det er problemet bak oppførselen som er interessant.

Men hvordan kan vi hjelpe barnet?

1 Finn ut hvilke egenskaper og evner barnet mangler.

Mangler det evnen til å omstille seg fra en aktivitet til en annen? Mangler det egenskapen til å forstå andres følelser?

2 Finn ut hvilke problemer disse manglende egenskapene gir.

Blir det daglige melt downs med hyling og skriking hver gang barnet må legge fra seg iPaden og komme og spise? Er tannpuss og legging en kamp hver eneste dag? En kamp du gruer deg til flere timer i forveien?

3 Løs problemet - sammen med barnet.

Løsningene du kommer fram til sammen med barnet, er som regel mye bedre enn løsningene vi voksne kommer opp med på egen hånd.

Dessuten, når vi løser problemet sammen med barnet, i stedet for over hodet på det, lærer barnet samtidig ferdighetene det mangler.

 



 

Så, la oss si at du ønsker å få gjennom viljen din, enten det er slutt på spilling, tid for lekser, tannpuss eller noe annet barnet ikke vil. Og med ikke vil, snakker jeg altså ikke om et lite «Nei». Jeg snakker om voldsomme anfall som får deg til å lure på om huset fortsatt vil stå når anfallet er over.

I disse situasjonene, har du tre valg:

Du kan kjøre Plan A og kjøre gjennom din vilje. Være konsekvent. Si ting som: «Fordi jeg har bestemt det. Dermed basta!»

Plan A er hensiktsmessig når det gjelder ting som trafikkregler, bilbelte, sykkelhjelm og liknende.

Men bortsett fra det, fører Plan A ofte til krig og en evinnelig maktkamp. Det er denne løsningen de fleste av oss velger i de fleste situasjoner der det blir konflikt. Det er denne løsningen vi blir opplært til å velge. Det gjelder jo å være konsekvent, ikke sant? Hvor mange ganger har man ikke hørt det? Man må stå på sitt og ikke gi etter. For guds skyld, ikke gi etter! Da har barnet vunnet.

Grøss.  

Denne løsningen funker på en del barn: De som passer inn i A4-oppdragerboksen. Men dere som har eksplosive og utfordrende barn, vet at denne løsningen ikke funker i det hele tatt. Den gjør bare vondt verre. Man sliter seg ut på det. Barnet blir bare mer og mer eksplosivt og utfordrende. Kan du i det hele tatt huske sist gang du stod på ditt, kastet opp pekefingeren og sa: «Fordi jeg har bestemt det. Dermed basta!», og barnet bare: «Okei da, mamma».

He he, det skjer ikke.

Så Plan A er det bare å droppe. Vekk med Plan A. Aldri mer. Plan A funker ikke på utfordrende barn. Plan A gjør bare ting verre.

 

Så hopper jeg over til Plan C:

Plan C er å gjøre noe så grusomt som å gi etter. For mange (De som har «normale barn» som responderer normalt på regler og grenser) er det det verste du kan gjøre.

For oss med eksplosive og utfordrende barn, er det noe av det lureste du kan gjøre.

Som jeg har skrevet en del om her på bloggen tidligere, hadde vi en evig middagskamp her hjemme tidligere. Barnet mitt ville ikke komme og spise når middagen var klar. Jeg brukte hele ettermiddagen på å håndheve regler, krangle, mase og true barn som ikke ville legge fra seg iPaden og komme og spise.

Etter flere år med daglig middagskamp, «ga jeg etter». Jeg orker ikke mer. En dag sa jeg bare «Nei vel», da barnet nektet å komme og spise.

Hva skjedde?

Vel, først så barnet ut som det hadde ramlet ned fra månen. «Hæ? Trenger jeg ikke komme og spise?»

De påfølgende dagene var det kjempestas og ligge på magen i sofaen og spille på iPaden mens vi andre satt og koste oss rundt middagsbordet. Men så skjedde det noe. Barnet begynte å komme av egen fri vilje.

I dag spiser vi middag sammen hele familien stort sett hver eneste dag. Uten masing, uten krangling og uten trusler. Og uten en eneste regel om at barna komme og spise. 

Det er med andre ord ingen grunn til å ha en hel masse regler hvis man egentlig ikke trenger det. I hvert fall ikke når barnet ditt er allergisk mot regler. Prøv å si «Nei vel», og se hva som skjer. Gi det noen dager, kanskje til og med noen uker, og se om ikke problemet løser seg selv.

Løser ikke problemet seg selv, går det an å kjøre Plan C for en stund, for så å ta tak i problemet igjen senere. Og da skal du bruke Plan B.

 

For Plan B er der vi ønsker å være.

Plan B handler om å finne årsaken til problemet og finne løsninger sammen med barnet. Ikke over hodet på dem. Men for å kunne gjøre det, må vi snakke med barna våre. Vi må lytte. Og vi må ta dem på alvor.

Her er et veldig konkret og enkelt eksempel fra vår egen hverdag:

Den lille tok alltid på seg ullgenseren over t-skjorta om morgenen før barnehagen. Her på Raufoss er det kaldt om vinteren. Det er ikke uvanlig at gradestokken bikker tjue kalde.  Derfor er det viktig at ungene har på seg ull. Og ull skal jo som kjent innerst mot kroppen.

Det ble en kamp hver eneste dag. Den lille ville ha t-skjorten innerst, og ullgenseren over. Jeg stod på mitt og krevde at ullgenseren skulle innerst og t-skjorta over.

Og sånn holdt vi på i flere måneder. Hver morgen, en evig kamp. Helt til jeg en dag faktisk spurte barnet: «Hvorfor vil du ikke ha ullgenseren innerst?»

Svaret kom umiddelbart: «Fordi når vi leker inne i barnehagen blir jeg så varm, og vil ta av meg ullgenseren og bare gå i t-skjorta».

Så enkelt!

Løsningen: Ullgenser utenpå t-skorte om morgenen. Bytte til ullgenser under t-skjorte når de skulle ut og leke.

Barn er ikke alltid like flinke til å fortelle oss på eget initiativ hvorfor de reagerer som de gjør. Av og til må vi spørre dem for å få svar. 

Noen ganger vet ikke barnet selv en gang hvorfor de reagerer som de gjør. Da må vi voksne hjelpe dem med å finne årsaken.

Den beste måten å spørre på, er først å fortelle barnet at du har lagt merke til at han eller hun syns det er vanskelig å legge fra seg iPaden når de voksne sier det/slå av tv-en når det er leggetid/komme og spise når det er middag, eller hva nå problemet måtte være. Uten å anklage. Da går barnet lett i vranglås. Bare si helt enkelt at du har lagt merke til det. Og så spør du: "Hvorfor det?"

 



 

Et annet eksempel fra Ross Greenes kurs: En ti-tolv år gammel gutt setter seg på bakbeina hver gang han skal inn til tannlegen. Han var midt i et opplegg med tannlegen, og var der ganske ofte.

Hver gang moren svingte bilen inn foran tannlegekontoret, parkerte, stoppet motoren og gikk ut, ble det full krasj. Gutten nektet å bli med inn.

Men så ble gutten endelig spurt om hvorfor han ikke ville bli med inn til tannlegen. Jo, fordi han likte så godt å høre på musikken på radioen i bilen. Og når moren stoppet bilen, og musikken brått ble skrudd av, ble han frustrert.

Løsningen: Gutten fikk ha med seg musikk på ørene inn til tannlegen.

Plan B kan virke som en selvfølge, men tenk deg om: Hvor mange ganger spør du egentlig barna dine om hvorfor de reagerer som de gjør? Og hvor mange ganger spør du dem om hva de tror er den beste løsningen på problemet?

Da jeg ble oppmerksom på dette for et par år siden, måtte jeg dessverre innrømme at jeg stort sett kjørte på med mine egne regler og grenser over hodet på barna. Altså Plan A.

 

Her er noen flere konkrete eksempler på Plan B:

1 Barnet nekter å pusse tennene.

Vi voksne kaller barnet vanskelig og påstår at det tester grenser.

Når man spør barnet om hvorfor hun ikke vil pusse tennene, forteller hun at hun ikke liker at de voksne styrer tannbørsten, og at hun vil lære seg å pusse selv.

Løsning: Barnet får pusse tennene selv først, og så går en voksen over med tannbørsten etterpå.

 

2 Barnet slår de andre elevene og er voldsom i friminuttene.

Når man spør barnet hvorfor, viser det seg at han egentlig er ensom og lei seg for at bestevennen ikke vil leke med han mer.

Løsning: Jobbe med vennskap, sosial kompetanse og temperament, i stedet for å straffe barnet for at han slår de andre elevene.

 

3 Barnet begynner å gråte og kaste bøkene rundt seg hver gang det er leggetid og lesestund.

Vi voksne konkluderer med at barnet trasser og demonstrerer at det ikke vil legge seg og sove.

Når man spør barnet hvorfor, forteller han at han er dritt lei alle de gamle bøkene, og at han syns lesingen på sengen er døds-kjedelig.

Løsning: En tur på biblioteket for å fylle på med nye, spennende bøker.

 

Det er med andre ord som regel en grunn til  at barn oppfører seg som de gjør. Det handler som regel ikke om at de bare er vanskelige eller prøver å manipulere oss. 

Her hjemme bruker vi kun Plan A når det gjelder sikkerhet som trafikkregler, bilbelte, sykkelhjelm og liknende.

Ellers veksler vi mellom Plan B og Plan C.

For oss funker dette veldig godt. For andre funker dette kanskje ikke i det hele tatt.

Har du lyst til å lese mer om Ross Greene og lære mer om hans metode, kan du se her: Lives in the balance

Ross Greene kommer også til Norge med jevne mellomrom og holder kurs. Kursene er for lærere, barnehageansatte, ansatte innen PPT-tjenesten, barne- og ungdomsarbeidere, ansatte i barnevernet, psykologer og andre som jobber med barn, og ikke minst - for foreldre.

Jeg kan med glede melde at på kurset jeg deltok på, var det flere hundre deltakere, de fleste jobbet innen skole og barnehage.

Det forteller meg at flere og flere som jobber med utfordrende barn begynner å vise interesse for Ross Grenes metode, og går bort ifra tankegangen om at barnet bare er vanskelig og dermed trenger flere og strammere regler og mer konsekvenser. At de i stedet er åpen for å hjelpe barnet til å finne årsaken til problemet, og samarbeide med barnet om å finne løsninger.

For husk: Barn oppfører seg bra hvis de kan!

 

Les også: Det er jo bare å være konsekvent

Les også: Du får de barna du fortjener

Les også: Må barn sitte stille for å lære?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie som tenker litt utenfor regler- og grenser-boksen, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Ti ting alle par virkelig må vite før de gifter seg

Du kjenner egentlig ikke partneren din før dere har fått barn sammen. Før dere har vært gjennom våkenetter, hormonsvingninger, krangling om hvem som har sovet minst og om hvem som gjør mest husarbeid.

 



 

Side2 hadde en artikkel i går med ti ting alle par må vite før de gifter seg.

Følgende ti ting er listet opp:

1 - Tre år - Det tar tre år før fasaden faller og man viser seg fra sin sanne side.

2 - Forholdet til svigerfamilien

3 - Barn eller ikke barn?

4 - Hva er utroskap på sosiale medier?

5 - Toalettsetet (Her slår forresten samlivsterapeuten fast at toalettsetet skal ligge ned).

6 - Snakk om sex 

7 - Navnebytte - Hans navn? Hennes navn? Felles navn? Med eller uten bindestrek?

8 - Felles konto

9 - Vær åpen, men ikke del alt

10 - Jeg elsker deg - Kan være greit å si av og til.

 

Gode råd, absolutt. Men jeg savner likevel en del punkter.

For drit i svigers, navnebytte, penger og utroskap. Skal man få et forhold til å fungere i hverdagen, er det helt andre ting som er viktig.

 

Her er mine ti ting du virkelig må vite om partneren (mannen din) før dere gifter dere og får barn:

1 - Snorker han?

I så fall, vit at du går et liv uten søvn i møte.

 

2 - Hvor lenge sitter han på do? 

For det finnes virkelig ikke noe mer irriterende enn når han tar med seg mobilen sin inn på do og blir der i 20 minutter hver gang ungene begynner å krangle.

 

3 - Rydder han av hele bordet etter middagen? Eller lar han alltid to, tre ting stå igjen som du må rydde bort. Sånn som ketsjupen, ett glass, vannmugga og gryteunderlaget.

 

4 - Tar han av seg sokkene i sofaen om kvelden? Og lar de ligge der. Det er utrolig irriterende å finne gamle, sure, sammenrullede sokker i sofaen når du setter deg ned med avisa og morgenkaffen.

 

5 - Kaster han bokserne sine når det blir hull i dem?

 

6 - Lukker han ørene for barnemas? For det er i så fall fryktelig irriterende. Når ungene maser, og han bare sitter der uten å bry seg det minste med et fjernt uttrykk i ansiktet, og du blir nødt til å ordne opp selv, hver eneste gang, siden du ikke klarer å koble ut når ungene hopper og maser ved siden av deg.

 

7 - Hvor lang tid tar det fra han sier han skal beise verandagulvet, til han faktisk gjør det? En uke? To måneder? Tre år? Fem år? Dette gjelder også maling av gjerde, klipping av hekk, montering av nattbord og vasking av vinduer.

 

8 - Bruker han bakepapir når han steker pizza? Hvis ikke, fjerner han brent ost i bunnen av ovnen regelmessig slik at du slipper å røyklegge hele kjøkkenet når du skal varme rundstykker?

 

9 - Kaster han q-tipsene etter bruk? Eller lar han dem ligge igjen på badebenken?

 

10 - Har han kontroll på fjernkontrollen til tv-en? Eller legger han den på forskjellige plasser hver gang slik at du må lete hver gang du skal se på tv? Gjelder også visakort, nøkler, garasjeportåpner, hentelapper på Posten, terninger til yatzy og lokk til levepostei og makrell i tomat-bokser.

 

Og før dere nå blir helt villebasser her og kritiserer meg i hjel i sosiale medier: Jeg er glad i mannen min, han er egentlig en ganske fin fyr, vi skal ikke skille oss og dette innlegget er ment som litt lett underholdning på en ellers grå og regnfull tirsdag kveld. Du vet, et sånt innlegg du leser og humrer litt over. 

 

Les også: Da Sjur nesten ble far, uten å ha pult

Les også: Den irriterende mannen

Les også: Den ulogiske mannen

 

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt idylliske og romantiske ekteskap, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

Klar for en ny runde med Julekongen?

//Annonse

Husker du NRKs adventskalender Julekongen? Likte du den?

I så fall har jeg gode nyheter. For nå kommer snart filmen basert på den suksessfulle adventskalenderen på kino: Julekongen - Full rustning.

(Og lenger ned i innlegget kan de se hvordan du kan vinne billetter til filmen).

Filmen har premiere over hele landet nå førstkommende fredag den 13. november.

Men vi var så heldige at vi fikk lov til å ta en sniktitt på filmen på førpremieren forrige uke. Vi fikk til og med møte skuespillerne i filmen. 

 

 

Nei da, jeg gir ikke dronning Eiril «whatever-hånda».  Jeg vinker og prøver å lage god stemning for sjenerte og starstruck-ede barn. 

 

Barna syns det var litt skummelt å møte Julekongen Kevin, lillesøsteren hans Mira og dronning Eiril på ordentlig. Og det skjønner jeg godt. Det blir jo litt sånn «Jøss, finnes du på ordentlig? Hvordan kan du være både her og på skjermen på samme tid?» Jeg tenker fortsatt sånn når jeg møter kjendiser.

 



 

Barna hadde gledet seg veldig på forhånd. Premiere og greier. Sommerfuglene flakset i magen. Og mindre flaksing ble det ikke da vi gikk oppover den røde løperen (Som var blå for anledningen) og kunne konstatere at kinoen var full av riddere, rustninger, prinser og prinsesser.

 



 

Sommerfugler elsker popkorn, sa barna. Så da var det bare å kjøpe dugelige mengder popkorn.

 





Endelig var vi klare for film. Nå var vi spent. Ville filmen innfri? Ville den være like bra som adventskalenderen på NRK?





 

Og her er femåringen, som snart er seks, sin anmeldelse:

Filmen var veldig morsom, veldig spennende og litt skummel. Det var morsomt når pappaen til Kevin måtte danse, når slemme Snerk gikk rundt i bare nattkjolen og når den rare naboen sang julesanger. Det skumleste var når Snerk skøyt ild med hansken og når han blåste luftbomber med hjelmen. Da måtte jeg lukke øynene og holde for ørene. Men det var en råkul film, som jeg skal få med meg mamma og se en gang til før jul.

 



Og det blir denne mammaen mer enn gjerne med på. For dette er en film både for barna og for de voksne. Filmen er full av sosialt inkompetente voksne mennesker som oppfører seg klønete. Og det er morsomt for både en seksåring og en trettiniåring. 

Jeg tror jeg kan si med ganske stor sikkerhet, at dette kommer til å bli den store jule-familiefilmen i år.

Men hey, ikke ta det jeg sier for god fisk. Jeg er voksen. Hør heller på hva barna sier om filmen. Det er tross alt de som er ekspertene: 

 

 

Og her kan du se traileren: 

 

Vinn billetter til Julekongen - Full rustning

Har du lyst til å vinne billetter til filmen?

Da må du gå inn på Instagram, finne meg der: casa_kaos og fortelle meg hvem du vil ta med deg på kino dersom du vinner. 

Jeg gir bort fire billetter til tre heldige vinnere.

Lykke til!

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Ups, jeg glemte farsdagen i går

Jeg skrev det opp på kalenderen på kjøkkenveggen for godt og vel en uke siden.

«Farsdag» med svarte, store bokstaver. Svart er nemlig mannens avtaler og planer. Rødt er mine. Og grønt er ungenes.

 



 

Jeg hadde tenkt å dra ned på senteret og kjøpe noe fint til han fredagen før. Men så ble den ene ungen syk, og måtte være hjemme fra barnehagen. Dermed kom jeg meg ikke ut den dagen.

Så tenkte jeg vi kunne lage noe fint til han fredag ettermiddag. Ungene kunne tegne noe, og jeg kunne skrive et fint kort. Et sånt kort der jeg forteller han hvor glad jeg er i han og hvor mye han betyr for ungene og meg, og så videre og så videre.

Men fredag ettermiddag og kveld forsvant i et evig kaos av syke barn, en katt som kastet opp over hele sofaen, en forsvunnet bamse, en kaffemaskin som ikke virket, en vaskemaskin som sprutet vann utover hele badegulvet og en bil som plutselig ikke ville starte. Dessuten begynte jeg å få fryktelig vondt i halsen og frøs enda jeg tullet meg inn i tykke tepper og kjørte varmepumpa på maks.

Ja ja, jeg ordner det i morgen, tenkte jeg da jeg la meg fredag kveld. Jeg kan dra ned på senteret i morgen formiddag og fikse noe. Og ungene får sikkert tid til å lage noe i løpet av dagen.

Men halsen var ikke noe bedre da jeg våknet lørdag morgen. Og formen var elendig. Jeg kom meg ikke i dusjen før klokka to. Og jeg sovnet på sofaen flere ganger. Dessuten fortsatte katten å kaste opp over hele huset, vaskemaskinen virket fortsatt ikke, den ene skuffen på badet ramlet ned og alt innholdet sprutet utover gulvet, og ovnen røykla hele huset da jeg skulle varme rundstykker.   

Dessuten tok mannen med seg barna ut hele formiddagen, og da var det så deilig bare å slappe av på sofaen.

Fikser noe i morgen, tenkte jeg da jeg sovnet lørdag kveld. Lillesøster og jeg kan tegne og skrive kort mens mannen og storegutten er på fotballtrening.

Men siden jeg var i så dårlig form, bestemte mannen seg for å la meg få sove hele søndag formiddag. Og så tok han med seg Lillesøster på fotballtreninga.

Jeg saumfarte fryseren etter noe godt, og fant en pose blåbærsnurrer som jeg la på kjøkkenbenken. De kan vi i hvert fall kose oss med på farsdagen.

Da mannen og ungene kom hjem, forsvant den ene ungen til noen venner, og den andre sovnet på sofaen. Sammen med meg.

Og ikke vet jeg hva som egentlig skjedde, men plutselig var hele søndagen gått også. Og da kvelden kom, hadde ikke mannen fått noen gave, ingen barn hadde tegnet tegning til han, jeg hadde ikke fått skrevet kort der jeg fortalte hvor glad jeg er i han og hvor mye han betyr for ungene og meg, og så videre og så videre, og blåbærsnurrene lå fortsatt i en pose på kjøkkenbenken.

Og da jeg satt i sofaen og leste nedover Facebook-feeden min på mobilen etter ungene hadde lagt seg om kvelden, følte jeg meg ikke akkurat som en veldig god mor eller kone. For der veltet det ut det ene bildet etter det andre med pur farsdagslykke. Det var kaker, kort, krøllete barnetegninger, fine ord og glade fedre i pysj med søte unger klatrende over seg.

Men kjære mannen min, jeg er veldig glad i deg, altså. Og du betyr veldig mye for ungene og meg, og så videre og så videre. Og når du kommer hjem i ettermiddag, skal du får blåbærsnurrer og et stort kyss. For du er verdens beste far!

 

Les også: Hei du fantastiske far!

Les også: Mannen slutter aldri å overraske

 

Hvordan feiret dere farsdagen i går?

 

PS: For flere oppdateringer om vårt romantisk småbarnsliv, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

Og så kylte jeg stiletthælen inn i panna hans

Jeg prøvde å kjøre over han først. Rygget bilen bakover, helt opp mot husveggen. Satt den i førstegir. Børnet motoren. Slapp kløtsjen, tråkket inn gassen og siktet på mannen som stod i tussmørket i innkjørselen.

 





 

Jeg bommet. Han hoppet unna i siste sekund. Men jeg traff hånden hans. Dunk, mot frontruta. Det må ha gjort vondt.

Jeg bråbremset, satt bilen i revers, la den høyre armen bak ryggen på passasjersetet og snudde meg bakover. Jeg så han ikke med en gang. Han lå sammenkrøpet på grusen. Men så kikket han opp, og jeg så det hvite ansiktet hans gjennom mørket.

I løpet av et halvt sekund, spant jeg dekkene mot grusen og siktet på mannen. Denne gangen traff jeg. Bilen humpet. Det dunket i understellet. Jeg hoppet i setet og slo skulderen mot døra.

Jeg slæddet så det sang i dekkene. Grusen klirret mot vinduene. Og for å være helt sikkert, kjørte jeg over mannen enda en gang.

Så åpnet jeg bildøra, hoppet ut og løp.

Men mannen var ikke død. Og nå var han sint.

Han kom etter meg med en jernstang i den ene hånda. Den andre hånden, den jeg hadde truffet med bilen, var borte. Den manglet ved skulderen. Jeg løp bortover veien. Han halte innpå, og jeg visste han ville ta meg igjen.

Jeg kunne ikke rømme. Nå måtte jeg forsvare meg selv. Dette var en kamp på liv og død. Jeg bråstoppet. Snudde meg rundt. Mannen kom mot meg i full fart. Han var dekket av blod. Han var forbannet. Og det kan jeg jo egentlig forstå. Jeg hadde tross alt kjørt over han. To ganger.

Han hevet jernstangen over hodet. Jeg bøyde meg ned da slaget kom. Jeg vippet av meg skoen på vei opp. Mannen kastet seg rundt og var over meg igjen på to steg.

Og så kylte jeg stiletthælen inn i panna hans.

Han bråstoppet.

Han så på meg med store øyne. Øynene liksom bulte ut av hodet hans. Den hvite skoen stod skrudd fast i panna hans. Så ramlet han over ende og landet tungt på grusen.

...

«Tuller du nå, eller?» Mannen ser på meg med alvorlig ansikt. Det rykker i den venstre øyekroken hans.

«Du spurte hva jeg drømte i natt», sier jeg og reiser meg for å lage meg en kopp kaffe.

«Det var det jeg drømte. Sorry. Det var ikke meningen å drepe deg. Men du hadde vel ikke trengt å komme etter meg med den jernstanga heller, da», sier jeg og går ut på kjøkkenet.

Jeg hører han romsterer rundt ute i stua.

«Tar med ungene på biblioteket en tur, jeg», roper han fra gangen.

«Fint det», roper jeg tilbake. «Tar du med søpla?»

Han runder hjørnet inn til kjøkkenet og samler sammen posene med plast, restavfall og matavfall.

«Og du? Du hadde ikke giddet å hente med en pakke til meg på Posten vel? Og stikke innom frisørsalongen og kjøpe med en sånn hårkur?» sier jeg og tar med meg kaffekoppen ut i stua.

«Jo, klart det», sier mannen med litt for tynn stemme mot slutten til at det høres helt naturlig ut. «Noe mer du vil jeg skal ordne når jeg først er ute?»  

«Nei da. Det er helt fint det», smiler jeg setter meg inn i hjørnet av sofaen.

«Kanskje jeg skal vaske gulvet når jeg kommer hjem», roper mannen på vei ut ytterdøra. «Det er vel min tur?»

«Fint det, kjære», roper jeg tilbake mens jeg legger beina på bordet og fisker frem fjernkontrollen.

«Fint det».

 

Les også: Når mannen rydder

Les også: Hva jeg sier, og hva han hører

Les også: Jeg bjeffer ikke, jeg er bare tydelig

 

 

Flere her som har drømt at de dreper partneren sin?

Lurer på hva det betyr ...

 

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt koselige, harmoniske ekteskap, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Husker du Petter Kanin?

//Annonse

Han lille, vimsete kaninen i blå jakke.

Jeg husker vi hadde en bok om Petter Kanin hjemme da jeg var liten. Jeg elsket denne lille, søte kaninen. Han som stjal gulrøtter fra grønnsakshagen til Gregersen, sammen med kaninvennen Benjamin.

 





Det var en av mine favorittbøker. Og jeg husker fortsatt hvordan jeg tok den ut fra skuffen under sengen min og lå og leste i den og kikket på bildene lenge etter mamma hadde slukket lyset, og jeg egentlig skulle sove.

Jeg er en sånn nostalgisk mamma som alltid prøver å gi barna mine de samme barndomsminnene som jeg selv hadde. Hver sensommer pakker jeg ned de røde bærplukkerne og drar med ungene ut i blåbærlyngen for å fylle fryseren med deilige blåbær for vinteren. Akkurat slik mamma gjorde da jeg var liten.

 

 

I romjulen oppfordrer jeg barna til å gå julebukk (foreløpig uten hell). Og om sommeren står bilferier rundt om i Norge og camping høyt på lista. Akkurat slik vi ferierte da jeg vokste opp.

Derfor ble jeg veldig glad da jeg så at Petter Kanin og vennene hans, Benjamin og Lily, har kommet i en søt og oppdatert versjon som bamser, leketøy og kortspill.

 



 

Beatrix Potters bøker om Petter Kanin har gledet flere generasjoner av leser. Ja, det er faktisk over hundre år siden den første boken kom ut i 1902. Den het «Eventyret om Petter Kanin» på norsk.

Siden har mer enn 150 millioner eksemplarer av bøkene blitt solgt, og oversatt til 35 språk.

Har du forresten fått med deg at Petter Kanin også går som animasjonsserie på NRK?

 


Den store Petter Kanin-bamsen snakker, forresten!

 

 

Tre søte små figurer av Petter Kanin og vennene hans Benjamin og Lilly.

 

Prøv også Petter Kanin-kortspillet. Utrolig morsomt spill. Og utrolig irriterende å bli gruset av en liten fireåring og en femåring.


Petter Kanin-kortspill

 

 

Husker du Petter Kanin?

 

PS: For flere oppdateringer om nostalgi og barnebøker, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Redd for barnevernet

Jeg får ofte tilbakemeldinger fra mødre som sier de er redd for barnevernet. Spesielt unge mødre.

De forteller at de gjerne skulle ha sendt ungene sine i barnehagen i forskjellige sokker i stedet for å sitte oppe halve natta og vente på at vaskemaskinen skal bli ferdig.

Men de tør ikke. For de er redd de ansatte skal ringe barnevernet.

 

 

De forteller at de skulle ønske de turte å ha det rotete hjemme. At de turte droppe støvsugingen og heller slappe av en dag. At de turte å la kjøkkenet flyte av og til, og utsette oppussingen av barnerommet selv om rommet har umalt brystpanel og 70-tallstapet på veggene.

Men de tør ikke. For de er redd noen skal ringe barnevernet.   

De forteller at de så gjerne skulle ha trukket på skuldrene og sagt «Nei vel, da. Det er du som kommer til å fryse» når poden nekter å ta på seg lue og vanter når han skal ut og leke.

Men de tør ikke. For de er redd naboene skal ringe til barnevernet.

Det kan virke som at barnevernet har fått et litt dårlig rykte. Og jeg mener absolutt ikke det er barnevernets skyld. Men noe har skjedd.

Da jeg var barn, visste vi ikke hva barnevernet var en gang. Jeg hadde aldri hørt om det. Barne ... hvaforno?

I dag er barnevernet mye mer aktivt. Og det syns jeg er bra! Ingen ting er bedre enn at barn som lever under omsorgssvikt blir tatt vare på, og at foreldre som sliter får god hjelp.

Men det skal heller ikke være sånn at mødre går rundt og er redd for å bli fratatt ungene sine fordi skittentøyhaugen plutselig blir for stor og ungene ikke har rene sokker som passer sammen. Eller fordi de av og til slenger en Grandiosa i ovnen, prioriterer en time på sofaen i stedet for å løpe rundt med vaskefilla, eller sender ungene ut for å leke uten lue.

Jeg blir rett og slett litt trist når mødre forteller meg at de sliter seg ut på å ha en perfekt fasade, ikke bare for å vise frem på Facebook, men vel så mye i frykt for at noen skal ringe barnevernet.

Jeg blir trist når jeg hører at de sliter seg ut på å ha det perfekt hjemme, på å følge med på barna hele tiden, se på, applaudere, rose, være oppmerksom og reagere pedagogisk korrekt hele tiden når de er ute blant folk, i frykt for at noen skal tro de er dårlige foreldre og ringe barnevernet.

At de ikke tør vente med å hente barna i barnehagen og ta seg en time alene hjemme når de slutter tidlig på jobb, i frykt for at noen oppdager det og ringer barnevernet.

Er det den overdrevne perfeksjonismen i sosiale medier som har gått for langt? Har det rett og slett gått så langt at vi ikke bare tror vi må ha en perfekt fasade for å bli godkjent av andre foreldre. Men at vi tror vi må ha et gjennomperfekt liv for ikke å bli fratatt barna våre av barnevernet?

Kanskje.

Men jeg tror også mediene må ta en stor del av skylden. Vår foreldregenerasjon blir bombardert med skremselspropaganda og Dette skader barnet ditt-overskrifter i alle nettaviser, magasiner, foreldresider og forum. Ekspertene uttaler seg villig om hva man må gjøre og hva man absolutt ikke må gjøre for å være gode foreldre. Og mediene vinkler og krisemaksimerer for å selge aviser og få klikk. Man får ikke akkurat inntrykk av at godt nok er godt nok. 

Det å være en god forelder handler om helt andre ting enn like sokker, økologisk barnemat og nyoppussede prins- og prinsesserom.

Å være en god forelder handler om å gi barnet kjærlighet, omsorg, kos, trøst, anerkjennelse, trygghet, tid og ikke minst handler det om å sørge for å ha overskudd til å gi barnet alt dette.

Da er det litt ironisk at vi sliter oss ut på å tviholde på en perfekt fasade. Som egentlig ikke betyr noen ting. 

 

Les også: Er man en dårlig mor når man glemmer å gi ungene frokost?

Les også: Generasjon sliten

Les også: Hva er egentlig kvalitetstid for barn?

 

Tror du mødre i dag er overdrevent redd for barnevernet?

 

PS: For flere oppdateringer fra en særdeles uperfekt og upedagogisk familie, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Tid for krangel - Den ulogiske mannen!

«Så da trykker du altså her for å åpne garasjeporten».

Mannen holder frem den lille dingsen med fire oransje knapper på. Den gamle garasjeportåpneren forsvant i fjor høst. Ingen vet hvor den ble av. Den bare plutselig var ... borte. Mannen hadde den sist, som vanlig.

 

 



 

Endelig har han fått bestilt ny åpner. Det tok bare ett år. Men hey, såpass må jeg regne med når mannen skal ordne noe.

«Den knappen her?» spør jeg og peker på den nest øverste knappen av fire.

«Jepp, den», sier mannen og smiler stolt.

«Har du programmert inn garasjedøra vår på den nest øverste knappen?» spør jeg og rister lett på hodet.

«Jaaaa», sier mannen nølende og tar ett skritt til siden.

«Vi trenger kun én av de fire knappene, og du velger den nest øverste? Hvorfor i alle dager velger du ikke den øverste?»

Mannen kremter. Han klør seg i håret.

«Neieh, altså ... er ikke den nest øverste knappen en grei knapp da?» spør han og ser litt usikkert opp på meg.

Jeg bare rister på hodet, slår ut med hendene og går ut i stua. Den nest øverste knappen?

 



 

Det er jo som å programmere kanalene på tv-en det, og legge TV3 på kanal 1, TV Norge på kanal 2 og TV 2 på kanal 3.

Det er som å legge klærne inn i klesskapet i en bunke med bukser, t-skjorter og underbukser om hverandre. Som å stable posten på kjøkkenbordet med brev nederst og reklamebrosjyrer og aviser øverst. Som å vaske sengetøy og vanlige klær sammen. Som å la det ene skapet på soverommet stå oppe hele natta. Som å ha skeive bilder på veggene. 

Ja, du skjønner tegninga?

 

Les også: Mine hverdagsnevroser

Les også: Når mannen har ansvar for barnehagefoto

Les også: Mamma-abstinenser

 

 

Hvor ville du programmert garasjeporten? På knapp nummer 1 (øverst), 2, 3 eller 4?

 

PS: For flere oppdateringer om våre krangler, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

La barna få leke voldsom lek

Mange reagerer på at jeg lar barna mine leke voldsom lek uten at jeg bryter inn.

«De kan jo begynne å gråte», sier de.

«Tenk om noen får vondt da», sier de også.

«Ja, og så?» tenker jeg da, og lar barna fortsette.

Barn har vel ikke vondt av å gråte litt. Ei heller av å få litt vondt.

 



 

Det kan gå ganske heftig for seg når barna mine leker sammen. Når fireåringen og femåringen leker Hulken og Batman. Og enda verre blir det når bonussønn på fjorten er hos oss.

Da blir de minste barna dratt bortover gulvet etter beina. De blir hengt opp ned i klatrestativet. De blir kastet rundt i sofaen, lagt i bakken, tråkket på, rullet, bøyd og tøyd i alle mulige retninger.

Det er hopping i sofaen, heftig putekrige, fektekamper, brytekamper og slosskamper i alle mulige variasjoner.

Det hender det blir grining. Det hender det blir både skrubbsår og kuler i hodet. Men som mamma alltid sa til meg da jeg var liten og lekesloss med min eldre bror: Den som er med på leken får tåle steken.

Jeg prøver å blande meg minst mulig inn i barnas lek. Jeg blander meg også minst mulig inn når de krangler. Det kan godt hende jeg kaster dem ut, hvis det blir for mye bråk inne. Men jeg mener barns lek i dag er altfor organisert og voksenstyrt. Den gode gamle frileken har det blitt mindre og mindre av.

Dessuten, barn er forskjellig. Noen barn er mer fysiske enn andre. Min femåring er veldig fysisk. Klart han må få utløp for sin kriblende, boblende energi. Får han ikke det, og blir bedt om å ta det rolig, ikke være så høylytt og sitte stille hele tiden, blir han sur og lei. Og det skjønner jeg faktisk veldig godt.

Energien må ut!

Mange tror barna blir helt rabiate og grenseløse i lek med andre barn hvis de får leke fritt og voldsom sammen hjemme. Min erfaring er snarer tvert imot at de lærer seg både hvor egne grenser går, og å respektere andre barns grenser. Noen ganger kan det selvfølgelig gå for langt, og da kan det hende jeg må si fra. Men det er vel heller ikke verdens undergang? Er det vel?

Jeg mener barn lærer best ved å finne ut av ting selv, og heller bli korrigert hvis de går for langt. I stedet for at vi voksne skal organisere og sette opp regler for leken på forhånd for å forbygge at noe kan gå galt. Galt i våre voksnes øyne, vel og merke. For det er ofte stor forskjell på hva vi voksne mener er galt i barns lek, og hva barna selv mener er galt.

Og nettopp fordi barna mine får brukt energien sin i voldsom lek, kan de også sitte stille og kose seg med å tegne, pusle puslespill, lese, se på tv eller bare kose med katten i lange perioder. For det er jo ikke sånn at fordi barna får lov til å leke voldsomt, så gjør de det hele tiden.

Så ja til voldsom lek, og mindre innblanding fra oss voksne.

 

Les også: Plutselig begynte han å kjefte på min sønn

Les også: Prinsippene som falt

Les også: Må barn sitte stille for å lære?

 

Hva mener du? Får dine barn leke voldsomt?

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie som nå kan førstehjelp, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Selvfølgelig skal bloggere få betalt

Etter boblen sprakk, og det ble klart at Sophie Elises innlegg om førstehjelp var en del av en kampanje for Norsk Folkehjelp, har mange reagert både på at Norsk Folkehjelp har betalt bloggerne for å være med på kampanjen, samt at vi bloggere har tatt imot penger for å skrive om kampanjen. Vi burde jo ha gjort det gratis. 

Og ja, i en ideell verden, burde vi ha gjort det. 

 



 

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg får daglige henvendelser fra veldedige organisasjoner og veldedige- og holdningsskapende kampanjer som lurer på om jeg kan skrive litt om dem på bloggen.

Dessverre må jeg si nei til 99 prosent av forespørslene. Ellers hadde bloggen min blitt en ren opplysningsblogg om veldedige organisasjoner og diverse kampanjer. Og det hadde ærlig talt blitt litt kjedelig.

Men noen ganger dukker det opp forespørsler om temaer jeg virkelig brenner for. Og da skriver jeg så gjerne et innlegg om kampanjen. Som for eksempel Sanitetskvinnenes kampanje for at retusjert reklame skal merkes. Og Mills Matro-kampanje. Jeg deler også en del kampanjer på Facebook-siden min, så lenge det er noe jeg tror leserne mine kan ha utbytte av.

Likevel må jeg altså si høflig nei til veldig mange.

At noen firmaer og organisasjoner dermed ønsker å tilby betaling for å få omtale på bloggen, syns jeg er helt greit.

Dessuten, de fleste veldedige organisasjoner bruker allerede mange tusen kroner på reklame i form av bannerannonser på nett, annonser i trykte medier og radio- og tv-reklame. Hvorfor er det ingen som reagerer på det? Og hvorfor er det ingen som mener at aviser, magasiner, tv og radio skal gi gratis annonseplass til veldedige organisasjoner? Hvorfor er det ingen som hytter med neven og syns det er forkastelig at veldedige organisasjoner kaster bort pengene sine på noe så dumt som ... tradisjonelle annonser? 

Jeg tror dette henger sammen med at mange mener blogging ikke er et skikkelig yrke, at bloggere er noen dumme naut som bare skriver svada, og at det bare er idioter som leser blogger. 

Feil!

Blogg som markedskanal begynner å bli kjempestort. Og det er noe som bare kommer til å vokse fremover. Annonserer man gjennom blogg, når man rett ut til selve kjernen av målgruppen. Annonserer man på Sophie Elises blogg når man rett ut til ivrige, unge jenter. Annonserer man på min blogg, når man ut til kjøpesterke småbarnsmødre. Annonserer man på en treningblogg, når man rett ut til folk som trener. Annonserer man på en fiskeblogg, når man rett ut til folk som fisker.

Det er jo helt gull.

Jeg tør nesten banne på at Norsk Folkehjelp har fått mye mer ut av de 30.000 kronene de betalte for innlegget på bloggen til Sophie Elise, enn hva de hadde fått av et par små annonser i et magasin og en annonse på en nettavis.

Men for all del, hvorfor bruke annonsebudsjettet sitt på å nå målgruppen, når man kan bruke pengene på tradisjonelle, kjedelige avisannonser ingen leser lenger?

 

Les også: La oss snakke om Sophie Elise og førstehjelp

 

Hva syns du om at firmaer og veldedige organisasjoner betaler bloggere for omtale?

Og syns du det er forskjell på å betale for reklame på blogg enn å betale for annonser i aviser og magasiner?

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie som nå kan førstehjelp, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

hits