hits

desember 2012

Godt nytt r, og hvordan Casa Kaos ble til.

2012 har vrt et merkelig og veldig artig r.

Det hele begynte i mars, da redaktren i nettavisen Mittspania.com spurte meg om jeg kunne tenke meg og blogge litt for henne. Skrive litt om hvordan det var bo i Spania med sm barn.

 

Jeg sa frst nei, for det hadde jeg aldeles ikke tid til. Jeg var i mammaperm med Lillesuppa og hadde mer enn nok med det.

Men tanken hadde allerede tatt tak. Og den ville ikke slippe. De neste ukene tenkte jeg stadig vekk: Det kan jeg blogge om. Og det kan jeg blogge om.

Etter noen uker tok jeg kontakt med redaktren igjen og lurte p om hun fortsatt var interessert i en blogg. Og det var hun. Heldigvis.

S begynte jeg skrive. Men bloggen fant raskt sin egen retning. Det ble helt unaturlig og skrive om hvor flott og fint vi hadde det i Spania mens ungene stod p hver sin side av meg i sofaen og hylte og skreik mens de kastet legoklosser i hodet p hverandre.

Etter en stund, tok redaktren kontakt med meg igjen. Hun fortalte at bloggen min ble s mye lest, at hun ikke hadde samvittighet til ta alle klikkene mine. Hun anbefalte meg starte en egen blogg, s kunne hun heller lne innlegg derfra. Snill redaktr.

Og s, imnedsskiftetmars/april, ble Casa Kaos fdt. Og det var kjempegy. Jeg skrev og skrev og boblet nesten over.

S i mai, publiserte jeg dette innlegget: Interirtips, tema oppbevaring. Ett innlegg med bilder av det rotete huset mitt.

Og i lpet av de neste to ukene, fikk jeg flere hundre tusen klikk.

Jeg ble helt paff, litt redd men mest glad.

Siden har det blitt nytt design, intervjuer i flere aviser og magasiner, reportasje i KK, finalist i Side2s bloggkring, foredrag og opptreden p tv2. Sistnevnte sammen med bloggerenFrken Makels.

Jeg har ogs ftt en ukentlig bloggspalte p nettstedet Familieverden.no.

Alt har skjedd veldig fort. Men etter hvert har jeg ogs ftt et ml og en mening med bloggen min. Jeg kjemper for at foreldre, og da kanskje spesielt mdre, skal senke skuldrene og slutte f drlig samvittighet for alt de ikke fr til. Bde nr det gjelder husarbeid og barneoppdragelse. Det finnes ikke noe snt som perfekte foreldre. Godt nok er godt nok.

Jeg har ftt mye ros. Mange liker bloggen fordi de kjenner seg igjen. Og det varmer virkelig hre.

Men jeg har ogs ftt mye kritikk. Og et er helt ok. Alle trenger ikke vre enig med meg.

Og s har det blitt noen gode og saftige debatter i lpet av ret. Og det er kjempegy. Hvis folk blir engasjert av det jeg skriver, er ingenting bedre enn det.

Tusen takk til alle dere som leser bloggen min, som liker den, eller som ikke liker den men som leser den for det, og ikke minst, til alle dere som legger igjen kommentarer.

Jeg setter utrolig stor pris p at s mange av dere tar dere tid til skrive til meg i kommentarfeltet. Jeg virkelig koser meg med lese gjennom det dere skriver, og kommer til fortsette svare hver enkelt av dere. Det er hydepunktet med hele bloggingen.

Jeg nsker dere alle et riktig godt nytt r. Vi snakkes i 2013.

 

 

Utakknemlige, bortskjemte barn

Noe av det verste jeg vet er utakknemlige, bortskjemte barn. Barn som bare er opptatt av f. Som skal ha, skal ha, og som ser p hele julen som et eneste stort gavegilde, uten bry seg om alt det andre julen symboliserer.

h, som vi gleder oss til julaften. Men husk n sm barn, at julen handler om mye mer enn gaver... Ps: juletrelysene har mannen valgt...helt alene...

Derfor har jeg brukt mye tid p lre barna mine at julen handler om s mye mer enn bare f gaver. Det handler om gi, det handler om familie, om glede, takknemlighet, kjrlighet og s videre, og s videre.

Skuffelsen ble stor da det viste seg at det eneste barna hadde ftt med seg av mine mantra, var den delen med gavene.

Det er bare innse det. En halvannet-ring og en trerings prioriteringsliste over hva som er kult med julen, ser nyaktig slik ut:

  1. gaver
  2. mer gaver
  3. enda mer gaver
  4. marsipangris
  5. kake
  6. iskrem

***

Det begynte allerede klokken halv seks p julaften morgen:

Jeg vil ha gave! Gave n!

Lillemann hopper opp og ned i senga mi s fjrene i madrassen skriker av smerte.

Gave, gave, gave! roper han i takt med hoppene.

Jeg grynter noen gloser og trekker dyna over hodet for beskyttelse. Bde mot verden og de sm fttene.

Mens vi dekker frokostbordet, prver jeg igjen fortelle treringen at vi frst skal spise middag senere i kveld. Lang og god middag. S dessert, og s gaver.

Nei n! roper Lillemann og slenger smrboksen i veggen s den etterlater en guffen gulhvit klatt p veggflisene.

Etterp, sier jeg strengt og skuler mot smrklatten som siger sakte nedover flisene og ender med et dumpt plask p gulvet.

Lillemann tramper i gulvet mens trene spretter.

Hvis du setter deg pent ned og spiser frokosten din, skal du f pne en gave etterp.

Den lille kroppen stopper opp et yeblikk. Ser p meg med rde yne. S pner han munnen og trekker pusten fr han knytter nevene og stamper foten i gulvet igjen.

Nei n! Gave n!

Jeg drmmer om en lang og god julefrokost svpt inn i vatt og julefred. Jeg gir etter og gir ham gaven fr frokost. Et nye utvalgt puslespill. Det var gy i snn cirka ti minutter.

Puslespill... Kjempegy i ti minutter.

Det var gavemas gjennom hele handleturen. Jeg forklarer nok en gang halvhjertet at vi skal spise middag frst, og s pne gaver etterp, mens jeg manvrerer handlevognen s godt jeg kan mellom alle de andre ute i siste liten-folkene.

Hvorfor kan ikke folk planlegge litt bedre? M da g an f unna handlingen fr julaften?

Og hvor er den pokker klrabien? Jeg vet da knapt hvordan en klrabi ser ut. Er det det samme som klrot?

Og hvordan kan de vre tom for iskake? Hallo, det er julaften. Vi m ha iskake!

Jeg ender opp med klrabistappe p pose og fire porsjonsbeger med is.

Da vi kommer hjem fortsatter det i samme duren:

Mer gave! Gave N!

Nei, nei, nei. Nei, nei, nei. Nei, nei, nei. Jeg tror ikke jeg sier s mye annet enn nei resten av formiddagen.Bare avbrutt av barnas formiddagslur. Svn tvunget p to ivrige og veldig spente kropper som absolutt ikke vil sove.

To sm kropper som forstr at dette er en veldig spesiell dag der vi skal spise is, kake, sjokolade og pne pakker, uten helt forst s mye mer enn akkurat det.

Litt forvirret, litt spent og veldig slitne.

***

Gave n?

Lillemann kommer tuslende ut av rommet sitt med svndrukne yne. Fra kjkkenet renner den deiligste lukten av julemat.

Jeg forklarer igjen at vi skal spise middag frst, s pne gaver. Men se hvem som har vrt her mens dere sov. Julenissen har vrt her med gavene og lagt dem under treet.

Store yne. Store smil. Fire sm hender som lper over alle pakkene og prver finne pninger i innpakningspapiret.

Siden jeg ikke kan lage mat. Siden mannen er s glad i lage mat, m jeg hndtere barna alene de neste to timene. Ikke bare m jeg holde ut med gavemaset. N m jeg ogs holde de sm barnepotene unna gavestabelen under treet.

Gave, gave, gave. Det var da voldsomt til mas.

Er det lenge til mat? Kan du vre s snill og kjappe deg litt? Jeg maser verre enn en sulten trering.

Mannen grynter surt, for han str tross alt og sjonglerer en ribbe i ovnen, pinnekjtt p komfyren, poteter, klrabistappe p pose, surkl, poteter og ribbesaus.

Nr maten endelig er ferdig, er jeg helt utslitt.

Men endelig skal vi spise. Den deilige julelukten snirkler seg rundt i rommet og blander seg med duften av mandarin og sjokolade.

Vi setter oss rundt bordet og nyter synet av maten. Stillheten senker seg.

I et par minutter…

S braker det ls igjen. Denne gangen er det Lillesnuppa. Hva som egentlig skjedde, vet jeg ikke. Hun vil ikke sitte i stolen sin. Vil i hvert fall ikke spise. Vil ikke sitte i fanget. Ikke sove. Ikke g rundt og ikke leke med puslespillet sitt. Vil ingen ting.

Fatet med surkl gr i gulvet etter ha kvittet seg med den saftige klen i fanget til lillesster.

Mannen og Lillesnuppa tilbringer den neste halvtimen i sofaen, sistnevnte i pysjen, mens jeg og Lillemann kaster i oss maten. Vi har ingen hast, men jeg klarer ikke slappe av nr snuppa grter. Det er noe med den stemmen som bare snirkler seg rett inn i hjertet mitt og sikker lange nler inn i rota.

Lillemann blir pvirket av meg og spiser ogs fort. Da vi er ferdig, er det mannens tur. Jeg tar snuppa i sofaen mens han spiser kaldt pinnekjtt.

Vi lar bordet st. Lar matrestene f godgjre seg noe timer til. Dropper desserten. Finner frem sjokolade og julekaker kjpt p bakeren.

Og s: Fyr ls.

Barna angriper pakkehaugen som to sultne lver.

Utrolig nok klarer vi holde et visst system. En pakke av gangen. Resten av kvelden gr faktisk greit!

 

Endelig julefred. Bare avbrutt av mannens irritasjons-utbrudd da han prver montere lillessters barnevogn. Med god hjelp fra to sm, ivrige..

Og at Lillemann satt seg fast i Spider Man-drakten sin.

Da barna endelig er i seng, overtrtte med enorme doser sukker dansende i blodrene, pner vi vinflasken vi aldri fikk pnet til middagen. Heller i to glass, inntar sofaen og legger beina p bordet. N er det voksentid.

To timer senere vkner jeg i samme stilling. Vinglasset er like fullt. Mannen snorker ved siden av meg. Stua er bombardert med gavepapir og nye leker. Restene etter julemiddagen str fortsatt p spisebordet.

Jeg dulter i mannen. Drar han med opp p soverommet. Tumler om i sengen. Oppryddingen fr vi ta i morgen.

Maana, maana.

Hva er dine barn mest opptatt av i jula?

Jeg har et problem

Lammelret har skrevet et innlegg p bloggen sin om uhygieniske foreldre som lar barna sine st i handlevognen.

Jeg m innrmme at det er en problemstilling som ikke har sltt meg en gang. At noen syns det er uhygienisk at barna mine str i handlevognen.

Kanskje er det det? Jeg orker egentlig ikke ta stilling til det n.

Men det som gjr meg bde trist og lei og ogs en smule sint ogirriterter flgende utsagn:

Jeg mener at det virkelig ikke skal bli mitt problem at foreldre ikke klarer styre barnet sitt p en vanlig handlerunde. Er det ikke det som ligger bak: At det er vanskelig holde styr p barnet i butikken og forutsigbart nr barnet plasseres i handlevognen? Vel, da har den forelderen, eller omsorgspersonen (.. for det er ikke bare foreldre som er s ubevisste), et problem og jeg godtar ikke at det ikke skal bli mitt problem ogs.

Her er jeg skyldig. Kjempeskyldig! Jeg er den forelderen som kommer drassende inn i butikken med to sm, grinete unger, rett fra barnehagen.

Ikke hver dag, men av og til er det ikke til unng. Nr kjleskapet er helt tomt fordi jeg har glemt handle, og vi er sultne og bare m f med oss noe middag p vei hjem.

Det er sutring og grining. Den ene lper den ene veien, den andre lper den andre veien.

Treringen river ned et eple, kaster et blle-blikk bort p meg og lper leende videre. Jeg unnskylder meg til bde han som jobber i frukt- og grnntavdelingen og til de andre kundene, og legger eplet pent p plass igjen.

Lillesster nekter sitte i setet p handlevogna, for hun vil g selv. Og rive ned epler hun og.

Men jeg plasserer henne i setet med makt og hysjer p henne s godt jeg kan mens jeg igjen ser unnskyldende rundt meg. Smiler litt snn: Heh, ja du vet. Sm barn… til de jeg fr yekontakt med.

Hei, hvor skal du lille bleierumpe?

Etter ha jaget Lillemann rundt i butikken, fr jeg endelig tak i ham. Hvor kan jeg da plassere han for at han skal lage minst mulig skade? Jo, oppi handlevognen. Han hyler og skriker. Ja da. Men han drar i hvert fall ikke ut alle pakkene med dopapir fra butikkhylla, og han spiser ikke fra smgodthylla.

Det verste er alle blikkene man fr p en snn handlerunde.

Noen smiler faktisk. Og gir meg opplftende blikk. Som om de sier: Slapp av. Det gr over. Det blir bedre. Og det gjr s godt. Disse blikkene gjr s jeg klarer holde trene tilbake til vi kommer ut i bilen.

Men s har du de andre blikkene. Sinnablikkene. Og de som kommer fra andre foreldre. Foreldre som har sm, ste barn som sitter helt i ro og smiler stt hele handlerunden. Jeg nekter tro de oppfrer seg s pent hele tiden.

Og enda verre: Kommentarene. De som faller lavmlt i kassaken, men som er hye nok til at jeg hrer dem. Kommentarer som blir etterfulgt av dype sukk og hevede yebryn.

Herregud. Det m da g an ha bedre oppdragelse p barna sine. Eller: Gr det ikke an handle fr man henter barna?

Nr fikk forresten de barnlse og de med vidunderbarn enerett p butikkene? Jeg vet det ikke er ideelt, jeg vet det er slitsomt for de andre kundene ogs. Men vi med slitne barn som kommer rett fra barnehagen har ogs rett til handle middag. Vi er ogs sultne! Kabalen med henting og handling gr dessverre ikke opp hver dag.

N er det heldigvis ikke snn hver gang vi er i butikken. Vi har gode dager vi og. Snn av og til…innimellom…

Jeg har ogs opplevd vre den forelderen med de perfekte, smilende barna som oppfrer seg eksemplarisk hele handlerunden til ende.

Da er jeg heldigvis av dem som sender opplftende smil til mammaen som str med trer i yekroken og en eplekastende unge i handlevogna. Eller til pappaen som lukker ynene et lite sekund og gnir seg med pekefinger og tommel over neseroten fr han begynner stable esker med frokostblanding opp i hylla igjen.

Tji hi. Jeg gjr mamma gal!

Jeg skulle nske jeg kunne si til barna mine at N m dere oppfre dere fint i butikken. Og s gjorde de det. Men snn fungerer det dessverre ikke.

Og nr Lammelret, som egentlig er ei veldig kul dame, og som har veldig mange fornuftige innlegg som jeg stort sett er helt enig i, skriver at jeg har et problem.

Ja, da blir jeg faktisk litt tufs.

Men det er nettopp slike kommentarer som gir meg motivasjon til fortsette skrive denne bloggen. Det er nettopp de stygge blikkene og de lave kommentarene i kassaken som gir meg inspirasjon til skrive om hverdagen som smbarnsmor. Om de dagene brdskiva havner med plegget ned. Om mine utfordringer som mor, og om to, sm barn jeg ikke alltid har kontroll p. Bare av og til. En gang i blant…

Og hvis det at jeg ikke alltid har kontroll p barna mine betyr at jeg har et problem....

Ja vel, da har jeg nok det. Men da tr jeg pst at vi er ganske mange foreldre med problemer der ute.

Har du et problem?

Vil du lese om andre foreldres mislykkede forsk p f tittelen "rets foreldre"? Ta en titt p denne siden, og legg gjerne igjen en bekjennelse du ogs.

 

I seng med en fremmed

Jeg trodde jeg kjente mannen min god. Veldig godt, faktisk. P mange omrder til og med bedre enn han selv. Jeg vet jo, som kjent, stort sett best og prver stadig veilede han i riktig retning.

Men egentlig kjenner jeg han ikke i det hele tatt. Jeg har faktisk kommet til den konklusjonen at jeg har delt seng med en totalt fremmed.

Siden mannen stadig prver dra meg med p golfbanen, hvilket jeg ikke kan fordra, syns jeg det var p tide at han fikk ta del i en av mine sysler ogs.

Det var med andre ord duket for en helkveld med yoga. Jeg bestilte privattime med yoga-instruktren min, for det kom nemlig ikke p tale delta i noen gruppetime!

Det var her jeg fant ut at jeg egentlig ikke kjenner mannen min i det hele tatt. Mens jeg hadde sett frem til en time der jeg var best og fnisende skulle veilede han i de forskjellige positurene, viser det seg at mannen er det reneste yoga-naturtalent.

Ord som fleksibilitet og balanse er ikke ord som har falt meg naturlig bruke om ham tidligere. Men der tok jeg alts feil.

Han manvrerte seg gjennom timen med imponerende presisjon, og lot meg st igjen som et stort sprsmlstegn. Mitt forhold til Sjur kommer aldri til bli det samme igjen.

Jeg lar bildene tale for seg:

Lven!

Hey. Han er mer fleksibel enn meg jo...

Oooh, s alvorlig...

Dnn seris.

Har din partner noen gang overrasket deg med egenskaper du ikke visste han/hun hadde?

 

Nei, nei, neeeei!

Neeeeiiiiihhh!

Lillemann kaster den oransje koppen i veggen og brler med sin vakreste exorsist-stemme:

Wrl. Niiiihh!

Sk tilflukt!

Han stamper de sm fttene sine i gulvet, slr ut med armene og knytter nevene fr han slenger seg ned p magen og sparker og slr med en snn kraft at jeg er redd flisene skal sprekke.

Lillesster krabber forskrekket bak kjkkenstolen og ser p med store yne. Katten ga fra seg et irritert mjaaaauuu og lp opp til andre etasje. N sitter hun p det verste trappetrinnet og tenker: N igjen?

To minutter tidligere sto Lillemann og danset p stuegulvet. Lillesster gikk rundt med den lille plast-handlevognen sin. Katten sov i sofaen, mannen stod p kjkkenet og lagde middag og jeg dekket p bordet.

Alt var i sin skjnneste orden.

Fire fat p spisebordet. Kniv og gaffel. En mugge med vann.

Lillemann, Spider Man-glasset ditt str i oppvaskmaskinen. Du kan ta det oransje i dag, sier jeg i det jeg kommer ut fra kjkkenet med fire glass i hendene.

Den lille, dansende kroppen brstopper midt i Hode, skulder, kne og t, kne og t.

Neeeeiiiiihhh!

Han er borte hos meg p to skritt. River til seg det oransje glasset jeg nettopp har satt ned p bordet foran plassen hans og kyler det i veggen over sofaen.

Wrl. Niiiihh!

 

Hvorfor kan ikke sm barn bare si nei? Et helt enkelt og greit nei. Hvorfor m de lage s utrolig mye drama ut av ting?

Det holder lenge med nei, eller enda bedre, et nei takk, nr jeg spr om han vil ha en banan fr leggetid. Han trenger ikke trkke p den med et brl.

Det holder lenge med et enkelt nei nr jeg foreslr de blstripede sokkene. Det samme nr jeg spr pent om han kan tenke seg hjelpe meg med rydde bilen. Eller om han har hatt det fint i barnehagen i dag.

Et helt enkelt nei. Er det s vanskelig?

Er dine barn sm drama queens og kings?

 

 

 

 

 

 

Julevask

Jammen er det deilig med rent hus til jul. N har vi vasket vegger, tak, gulv, drer, sofaen, bilder, hyller, ja absolutt alt er skinnende, gullende rent.

 

Vi hadde egentlig tenkt bruke frjulstiden til alt annet enn vaske. Men nr man setter egg p koking, glemmer hele greia og drar ut i halvannen time, da blir det fort til at man m vaske ned hele huset likevel.

Egg? Anyone?

Heldigvis hadde ingen ting tatt fyr,men huset var mer ryklagt enn Oslo-pubene en sen lrdagskveld p begynnelsen av 90-tallet.

Hi hi. Love it!

Vasker du rent til jul?

Kjre treringen min

Jeg ser hvordan du strever hver eneste dag med finne din plass i din lille verden, i familien, og i deg selv.

Hvor sint du blir nr du setter deg fast i genseren med begge armene rett opp i halspningen. Hvordan du freser og raser og spinner rundt p gulvet og nekter ta imot hjelp. Mens jeg syns du er helt hpls.

Men egentlig er du kjempefrustrert fordi du s veldig gjerne vil klare selv. Og s blir det nok en nedtur nr du ikke fr det til, og du innser at du fortsatt trenger mammas hjelp.

Ganske stor, men fortsatt veldig, veldig liten.

 

Hele verdenen din kan g under fordi Spider Man-pysjen fortsatt ligger i skittentyet nr du skal legge deg. Og jeg kan ikke forst at det skal vre noen big deal. Kan du ikke sove i den med biler p i natt da, s skal jeg vaske Spider Man til i morgen.

Men jeg sa det samme i gr, og du har gledet deg hele dagen til sove i favoritt-pysjen din. Du har snakket om det i barnehagen og fortalt det til bamsen din. Klart du blir lei deg nr jeg ikke har vasket den likevel.

S mye for s lite. Men veldig viktig likevel.

 

Jeg blir s sint p deg nr du fiker til lillessteren din i bakhodet s hun ramler med nesa i gulvet. Og enda verre er det se hvor utspekulert du kan vre. Nr du venter til du tror jeg ikke ser deg.

Men egentlig er det sjalusien som river og sliter i deg. Denne lysluggede, lille ssteren din som fr all oppmerksomheten nr vi er ute. Det er henne alle ser p og sier hh, nr hun legger hodet p skakke og smiler sitt yndigste smil. Ingen ser p deg. Ikke fr du river ned noen pakker frokostblanding fra nederste hylle.

Lillesster, som du er s glad i men som du samtidig skulle nske aldri kom inn vr lille familie.

 

Stor lve i liten kropp

Disse hissige anfallene du fr nr jeg ber deg slutte mase. Nr jeg str over komfyren med kokende pastavann og ihjelstekt kylling i panna, og du gjentatte ganger prver si noe. Er det virkelig s viktig? Kan det ikke vente til etterp? Du blir s sint, s sint, og roper at jeg er dum og slem og river posen med gulrtter ned fra kjkkenbenken.

Men egentlig er du lei deg fordi jeg ikke har tid til deg. Fordi hverdagen raser avgrde og vi er sent ute med middagen og alle er sultne. Igjen.

S sint s sint, men vil bare ha litt oppmerksomhet.

 

Du blir s frustrert og kaster boka i veggen nr vi sitter i sofaen og du prver gjentatte ganger fortelle meg noe jeg ikke forstr. Om og om igjen fr du feil svar. Og du prver gang p gang og fortelle det du vil si til halvdve rer.

Men egentlig blir du oppgitt over deg selv. At du ikke klarer uttale alle ordene riktig. At du ikke husker hva papegye het, og at jeg ikke forstr hva du mener nr du snakker om stor, rd fugl.

S frustrerende ikke bli forsttt.

 

Jeg ser hvordan du strever, hver eneste dag.

Jeg har s lyst til fortelle deg at det vil bli bedre. En dag vil du forst at det ikke er verdens undergang at mamma pner bananen i feil ende. Eller at det er feil sengety p senga.

En dag vil du f til alle de tingene du ikke klarer i dag.

Det blir bedre. Du vil finne din plass i verden, i familien og i deg selv.

Kjre, lille, store treringen min. Ja visst er det slitsomt vre mammaen din. Men jammen er det slitsomt vre tre r og.

Adventskalender

Bde Facebook og landets mammablogger flommer over av kreative adventskalendere i disse dager. Flotte bilder med sm pakker pakket inn p de stiligste og mest finurlige mter lyser mot meg hvor enn jeg beveger meg p nettet.

Som mammablogger, fant jeg ut at jeg ikke kunne vre noe drligere. Jeg hadde store planer i r. Jeg skulle ta n dag fri og g ut og kose meg p kjpesenteret og finne 2x24 sm, artige gaver til de sm, forventningsfulle barna mine.

Men s glemte jeg hele greia, og kom ikke p det fr det var for sent.

I dag har jeg dog vrt p kjpesenteret og ordnet med adventskalender likevel. Kjpet var unnagjort p to minutter, og kostet meg 30 kroner for begge to! Rverkjp!

Og siden det allerede er 3. desember i dag, er det jo bare rett og rimelig at nr barna begynner p luke fire i morgen, s er de tre frste allerede tmt. Er det ikke det da? Hvis ikke blir de jo helt forvirret og kommer til g helt surr i dagene.

 

 

 

 

 

 

God adventstid.

Hvilken adventskalender har dine barn i r?

N ogs med bok: Fkk lykke! Kjp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Flg @casa_kaos p Instagram: Instagram