hits

desember 2012

Godt nytt år, og hvordan Casa Kaos ble til.

2012 har vært et merkelig og veldig artig år.

Det hele begynte i mars, da redaktøren i nettavisen Mittspania.com spurte meg om jeg kunne tenke meg og blogge litt for henne. Skrive litt om hvordan det var å bo i Spania med små barn.

 

Jeg sa først nei, for det hadde jeg aldeles ikke tid til. Jeg var i mammaperm med Lillesuppa og hadde mer enn nok med det.

Men tanken hadde allerede tatt tak. Og den ville ikke slippe. De neste ukene tenkte jeg stadig vekk: «Det kan jeg blogge om. Og det kan jeg blogge om».

Etter noen uker tok jeg kontakt med redaktøren igjen og lurte på om hun fortsatt var interessert i en blogg. Og det var hun. Heldigvis.

Så begynte jeg å skrive. Men bloggen fant raskt sin egen retning. Det ble helt unaturlig og skrive om hvor flott og fint vi hadde det i Spania mens ungene stod på hver sin side av meg i sofaen og hylte og skreik mens de kastet legoklosser i hodet på hverandre.

Etter en stund, tok redaktøren kontakt med meg igjen. Hun fortalte at bloggen min ble så mye lest, at hun ikke hadde samvittighet til å «ta» alle klikkene mine. Hun anbefalte meg å starte en egen blogg, så kunne hun heller låne innlegg derfra. Snill redaktør.

Og så, i månedsskiftet mars/april, ble Casa Kaos født. Og det var kjempegøy. Jeg skrev og skrev og boblet nesten over.

Så i mai, publiserte jeg dette innlegget: Interiørtips, tema oppbevaring. Ett innlegg med bilder av det rotete huset mitt.

Og i løpet av de neste to ukene, fikk jeg flere hundre tusen klikk.

Jeg ble helt paff, litt redd men mest glad.

Siden har det blitt nytt design, intervjuer i flere aviser og magasiner, reportasje i KK, finalist i Side2s bloggkåring, foredrag og opptreden på tv2. Sistnevnte sammen med bloggeren Frøken Makeløs.

Jeg har også fått en ukentlig bloggspalte på nettstedet Familieverden.no.

Alt har skjedd veldig fort. Men etter hvert har jeg også fått et mål og en mening med bloggen min. Jeg kjemper for at foreldre, og da kanskje spesielt mødre, skal senke skuldrene og slutte å få dårlig samvittighet for alt de ikke får til. Både når det gjelder husarbeid og barneoppdragelse. Det finnes ikke noe sånt som perfekte foreldre. Godt nok er godt nok.

Jeg har fått mye ros. Mange liker bloggen fordi de kjenner seg igjen. Og det varmer virkelig å høre.

Men jeg har også fått mye kritikk. Og et er helt ok. Alle trenger ikke være enig med meg.

Og så har det blitt noen gode og saftige debatter i løpet av året. Og det er kjempegøy. Hvis folk blir engasjert av det jeg skriver, er ingenting bedre enn det.

Tusen takk til alle dere som leser bloggen min, som liker den, eller som ikke liker den men som leser den for det, og ikke minst, til alle dere som legger igjen kommentarer.

Jeg setter utrolig stor pris på at så mange av dere tar dere tid til å skrive til meg i kommentarfeltet. Jeg virkelig koser meg med å lese gjennom det dere skriver, og kommer til å fortsette å svare hver enkelt av dere. Det er høydepunktet med hele bloggingen.

Jeg ønsker dere alle et riktig godt nytt år. Vi snakkes i 2013.

 

 

Utakknemlige, bortskjemte barn

Noe av det verste jeg vet er utakknemlige, bortskjemte barn. Barn som bare er opptatt av å få. Som skal ha, skal ha, og som ser på hele julen som et eneste stort gavegilde, uten å bry seg om alt det andre julen symboliserer.

Åh, som vi gleder oss til julaften. Men husk nå små barn, at julen handler om mye mer enn gaver... Ps: juletrelysene har mannen valgt...helt alene...

Derfor har jeg brukt mye tid på å lære barna mine at julen handler om så mye mer enn bare å få gaver. Det handler om å gi, det handler om familie, om glede, takknemlighet, kjærlighet og så videre, og så videre.

Skuffelsen ble stor da det viste seg at det eneste barna hadde fått med seg av mine mantra, var den delen med gavene.

Det er bare å innse det. En halvannet-åring og en treårings prioriteringsliste over hva som er kult med julen, ser nøyaktig slik ut:

  1. gaver
  2. mer gaver
  3. enda mer gaver
  4. marsipangris
  5. kake
  6. iskrem

***

Det begynte allerede klokken halv seks på julaften morgen:

«Jeg vil ha gave! Gave nå!»

Lillemann hopper opp og ned i senga mi så fjærene i madrassen skriker av smerte.

«Gave, gave, gave!» roper han i takt med hoppene.

Jeg grynter noen gloser og trekker dyna over hodet for beskyttelse. Både mot verden og de små føttene.

Mens vi dekker frokostbordet, prøver jeg igjen å fortelle treåringen at vi først skal spise middag senere i kveld. Lang og god middag. Så dessert, og så gaver.

«Nei nå!» roper Lillemann og slenger smørboksen i veggen så den etterlater en guffen gulhvit klatt på veggflisene.

«Etterpå», sier jeg strengt og skuler mot smørklatten som siger sakte nedover flisene og ender med et dumpt plask på gulvet.

Lillemann tramper i gulvet mens tårene spretter.

«Hvis du setter deg pent ned og spiser frokosten din, skal du få åpne en gave etterpå».

Den lille kroppen stopper opp et øyeblikk. Ser på meg med røde øyne. Så åpner han munnen og trekker pusten før han knytter nevene og stamper foten i gulvet igjen.

«Nei nå! Gave nå!»

Jeg drømmer om en lang og god julefrokost svøpt inn i vatt og julefred. Jeg gir etter og gir ham gaven før frokost. Et nøye utvalgt puslespill. Det var gøy i sånn cirka ti minutter.

Puslespill... Kjempegøy i ti minutter.

Det var gavemas gjennom hele handleturen. Jeg forklarer nok en gang halvhjertet at vi skal spise middag først, og så åpne gaver etterpå, mens jeg manøvrerer handlevognen så godt jeg kan mellom alle de andre «ute i siste liten-folkene».

Hvorfor kan ikke folk planlegge litt bedre? Må da gå an å få unna handlingen før julaften?

Og hvor er den pokker kålrabien? Jeg vet da knapt hvordan en kålrabi ser ut. Er det det samme som kålrot?

Og hvordan kan de være tom for iskake? Hallo, det er julaften. Vi må ha iskake!

Jeg ender opp med kålrabistappe på pose og fire porsjonsbeger med is.

Da vi kommer hjem fortsatter det i samme duren:

«Mer gave! Gave NÅ!»

«Nei, nei, nei. Nei, nei, nei. Nei, nei, nei». Jeg tror ikke jeg sier så mye annet enn nei resten av formiddagen. Bare avbrutt av barnas formiddagslur. Søvn tvunget på to ivrige og veldig spente kropper som absolutt ikke vil sove.

To små kropper som forstår at dette er en veldig spesiell dag der vi skal spise is, kake, sjokolade og åpne pakker, uten helt å forstå så mye mer enn akkurat det.

Litt forvirret, litt spent og veldig slitne.

***

«Gave nå?»

Lillemann kommer tuslende ut av rommet sitt med søvndrukne øyne. Fra kjøkkenet renner den deiligste lukten av julemat.

Jeg forklarer igjen at vi skal spise middag først, så åpne gaver. Men se hvem som har vært her mens dere sov. Julenissen har vært her med gavene og lagt dem under treet.

Store øyne. Store smil. Fire små hender som løper over alle pakkene og prøver å finne åpninger i innpakningspapiret.

Siden jeg ikke kan lage mat. Siden mannen er så glad i å lage mat, må jeg håndtere barna alene de neste to timene. Ikke bare må jeg holde ut med gavemaset. Nå må jeg også holde de små barnepotene unna gavestabelen under treet.

Gave, gave, gave. Det var da voldsomt til mas.

«Er det lenge til mat? Kan du være så snill og kjappe deg litt?» Jeg maser verre enn en sulten treåring.

Mannen grynter surt, for han står tross alt og sjonglerer en ribbe i ovnen, pinnekjøtt på komfyren, poteter, kålrabistappe på pose, surkål, poteter og ribbesaus.

Når maten endelig er ferdig, er jeg helt utslitt.

Men endelig skal vi spise. Den deilige julelukten snirkler seg rundt i rommet og blander seg med duften av mandarin og sjokolade.

Vi setter oss rundt bordet og nyter synet av maten. Stillheten senker seg.

I et par minutter…

Så braker det løs igjen. Denne gangen er det Lillesnuppa. Hva som egentlig skjedde, vet jeg ikke. Hun vil ikke sitte i stolen sin. Vil i hvert fall ikke spise. Vil ikke sitte i fanget. Ikke sove. Ikke gå rundt og ikke leke med puslespillet sitt. Vil ingen ting.

Fatet med surkål går i gulvet etter å ha kvittet seg med den saftige kålen i fanget til lillesøster.

Mannen og Lillesnuppa tilbringer den neste halvtimen i sofaen, sistnevnte i pysjen, mens jeg og Lillemann kaster i oss maten. Vi har ingen hast, men jeg klarer ikke slappe av når snuppa gråter. Det er noe med den stemmen som bare snirkler seg rett inn i hjertet mitt og sikker lange nåler inn i rota.

Lillemann blir påvirket av meg og spiser også fort. Da vi er ferdig, er det mannens tur. Jeg tar snuppa i sofaen mens han spiser kaldt pinnekjøtt.

Vi lar bordet stå. Lar matrestene få godgjøre seg noe timer til. Dropper desserten. Finner frem sjokolade og julekaker kjøpt på bakeren.

Og så: Fyr løs.

Barna angriper pakkehaugen som to sultne løver.

Utrolig nok klarer vi å holde et visst system. En pakke av gangen. Resten av kvelden går faktisk greit!

 

Endelig julefred. Bare avbrutt av mannens irritasjons-utbrudd da han prøver å montere lillesøsters barnevogn. Med god hjelp fra to små, ivrige..

Og at Lillemann satt seg fast i Spider Man-drakten sin.

Da barna endelig er i seng, overtrøtte med enorme doser sukker dansende i blodårene, åpner vi vinflasken vi aldri fikk åpnet til middagen. Heller i to glass, inntar sofaen og legger beina på bordet.  Nå er det voksentid.

To timer senere våkner jeg i samme stilling. Vinglasset er like fullt. Mannen snorker ved siden av meg. Stua er bombardert med gavepapir og nye leker. Restene etter julemiddagen står fortsatt på spisebordet.

Jeg dulter i mannen. Drar han med opp på soverommet. Tumler om i sengen. Oppryddingen får vi ta i morgen.

Mañana, mañana.

Hva er dine barn mest opptatt av i jula?

Jeg har et problem

Lammelåret har skrevet et innlegg på bloggen sin om uhygieniske foreldre som lar barna sine stå i handlevognen.

Jeg må innrømme at det er en problemstilling som ikke har slått meg en gang. At noen syns det er uhygienisk at barna mine står i handlevognen.

Kanskje er det det? Jeg orker egentlig ikke ta stilling til det nå.

Men det som gjør meg både trist og lei og også en smule sint og irritert er følgende utsagn:

Jeg mener at det virkelig ikke skal bli mitt problem at foreldre ikke klarer å styre barnet sitt på en vanlig handlerunde. Er det ikke det som ligger bak: At det er vanskelig å holde styr på barnet i butikken og forutsigbart når barnet plasseres i handlevognen? Vel, da har den forelderen, eller omsorgspersonen (.. for det er ikke bare foreldre som er så ubevisste), et problem og jeg godtar ikke at det ikke skal bli mitt problem også.

Her er jeg skyldig. Kjempeskyldig! Jeg er den forelderen som kommer drassende inn i butikken med to små, grinete unger, rett fra barnehagen.

Ikke hver dag, men av og til er det ikke til å unngå. Når kjøleskapet er helt tomt fordi jeg har glemt å handle, og vi er sultne og bare må få med oss noe middag på vei hjem.

Det er sutring og grining. Den ene løper den ene veien, den andre løper den andre veien.

Treåringen river ned et eple, kaster et bølle-blikk bort på meg og løper leende videre. Jeg unnskylder meg til både han som jobber i frukt- og grønntavdelingen og til de andre kundene, og legger eplet pent på plass igjen.

Lillesøster nekter å sitte i setet på handlevogna, for hun vil gå selv. Og rive ned epler hun og.

Men jeg plasserer henne i setet med makt og hysjer på henne så godt jeg kan mens jeg igjen ser unnskyldende rundt meg. Smiler litt sånn: «Heh, ja du vet. Små barn…» til de jeg får øyekontakt med.

Hei, hvor skal du lille bleierumpe?

Etter å ha jaget Lillemann rundt i butikken, får jeg endelig tak i ham. Hvor kan jeg da plassere han for at han skal lage minst mulig skade? Jo, oppi handlevognen. Han hyler og skriker. Ja da. Men han drar i hvert fall ikke ut alle pakkene med dopapir fra butikkhylla, og han spiser ikke fra smågodthylla.

Det verste er alle blikkene man får på en sånn handlerunde.

Noen smiler faktisk. Og gir meg oppløftende blikk. Som om de sier: «Slapp av. Det går over. Det blir bedre». Og det gjør så godt. Disse blikkene gjør så jeg klarer å holde tårene tilbake til vi kommer ut i bilen.

Men så har du de andre blikkene. Sinnablikkene. Og de som kommer fra andre foreldre. Foreldre som har små, søte barn som sitter helt i ro og smiler søtt hele handlerunden. Jeg nekter å tro de oppfører seg så pent hele tiden.

Og enda verre: Kommentarene. De som faller lavmælt i kassakøen, men som er høye nok til at jeg hører dem. Kommentarer som blir etterfulgt av dype sukk og hevede øyebryn.

«Herregud. Det må da gå an å ha bedre oppdragelse på barna sine.» Eller: «Går det ikke an å handle før man henter barna?»

Når fikk forresten de barnløse og de med vidunderbarn enerett på butikkene? Jeg vet det ikke er ideelt, jeg vet det er slitsomt for de andre kundene også. Men vi med slitne barn som kommer rett fra barnehagen har også rett til å handle middag. Vi er også sultne! Kabalen med henting og handling går dessverre ikke opp hver dag.

Nå er det heldigvis ikke sånn hver gang vi er i butikken. Vi har gode dager vi og. Sånn av og til…innimellom…

Jeg har også opplevd å være den forelderen med de perfekte, smilende barna som oppfører seg eksemplarisk hele handlerunden til ende.

Da er jeg heldigvis av dem som sender oppløftende smil til mammaen som står med tårer i øyekroken og en eplekastende unge i handlevogna. Eller til pappaen som lukker øynene et lite sekund og gnir seg med pekefinger og tommel over neseroten før han begynner å stable esker med frokostblanding opp i hylla igjen.

Tji hi. Jeg gjør mamma gal!

Jeg skulle ønske jeg kunne si til barna mine at «Nå må dere oppføre dere fint i butikken». Og så gjorde de det. Men sånn fungerer det dessverre ikke.

Og når Lammelåret, som egentlig er ei veldig kul dame, og som har veldig mange fornuftige innlegg som jeg stort sett er helt enig i, skriver at jeg har et problem.

Ja, da blir jeg faktisk litt tufs.

Men det er nettopp slike kommentarer som gir meg motivasjon til å fortsette å skrive denne bloggen. Det er nettopp de stygge blikkene og de lave kommentarene i kassakøen som gir meg inspirasjon til å skrive om hverdagen som småbarnsmor. Om de dagene brødskiva havner med pålegget ned. Om mine utfordringer som mor, og om to, små barn jeg ikke alltid har kontroll på. Bare av og til. En gang i blant…

Og hvis det at jeg ikke alltid har kontroll på barna mine betyr at jeg har et problem....

Ja vel, da har jeg nok det. Men da tør jeg påstå at vi er ganske mange foreldre med problemer der ute.

Har du et problem?

Vil du lese om andre foreldres mislykkede forsøk på å få tittelen "Årets foreldre"? Ta en titt på denne siden, og legg gjerne igjen en bekjennelse du også. 

 

I seng med en fremmed

Jeg trodde jeg kjente mannen min god. Veldig godt, faktisk. På mange områder til og med bedre enn han selv. Jeg vet jo, som kjent, stort sett best og prøver stadig å veilede han i riktig retning.

Men egentlig kjenner jeg han ikke i det hele tatt. Jeg har faktisk kommet til den konklusjonen at jeg har delt seng med en totalt fremmed.

Siden mannen stadig prøver å dra meg med på golfbanen, hvilket jeg ikke kan fordra, syns jeg det var på tide at han fikk ta del i en av mine sysler også.

Det var med andre ord duket for en helkveld med yoga. Jeg bestilte privattime med yoga-instruktøren min, for det kom nemlig ikke på tale å delta i noen gruppetime!

Det var her jeg fant ut at jeg egentlig ikke kjenner mannen min i det hele tatt. Mens jeg hadde sett frem til en time der jeg var best og fnisende skulle veilede han i de forskjellige positurene, viser det seg at mannen er det reneste yoga-naturtalent.

Ord som fleksibilitet og balanse er ikke ord som har falt meg naturlig å bruke om ham tidligere. Men der tok jeg altså feil.

Han manøvrerte seg gjennom timen med imponerende presisjon, og lot meg stå igjen som et stort spørsmålstegn. Mitt forhold til Sjur kommer aldri til å bli det samme igjen.

Jeg lar bildene tale for seg:

Løven!

Hey. Han er mer fleksibel enn meg jo...

Oooh, så alvorlig...

Dønn seriøs.

Har din partner noen gang overrasket deg med egenskaper du ikke visste han/hun hadde?

 

Nei, nei, neeeei!

Nææææeeeeiiiiihhh!

Lillemann kaster den oransje koppen i veggen og brøler med sin vakreste exorsist-stemme:

 Wræææææl. Næææææiiiihh!

Søk tilflukt!

Han stamper de små føttene sine i gulvet, slår ut med armene og knytter nevene før han slenger seg ned på magen og sparker og slår med en sånn kraft at jeg er redd flisene skal sprekke.

Lillesøster krabber forskrekket bak kjøkkenstolen og ser på med store øyne. Katten ga fra seg et irritert mjaaaauuu og løp opp til andre etasje. Nå sitter hun på det øverste trappetrinnet og tenker: Nå igjen?

To minutter tidligere sto Lillemann og danset på stuegulvet. Lillesøster gikk rundt med den lille plast-handlevognen sin. Katten sov i sofaen, mannen stod på kjøkkenet og lagde middag og jeg dekket på bordet.

Alt var i sin skjønneste orden.

Fire fat på spisebordet. Kniv og gaffel. En mugge med vann.

«Lillemann, Spider Man-glasset ditt står i oppvaskmaskinen. Du kan ta det oransje i dag», sier jeg i det jeg kommer ut fra kjøkkenet med fire glass i hendene.

Den lille, dansende kroppen bråstopper midt i «Hode, skulder, kne og tå, kne og tå».

Nææææeeeeiiiiihhh!

Han er borte hos meg på to skritt. River til seg det oransje glasset jeg nettopp har satt ned på bordet foran plassen hans og kyler det i veggen over sofaen.

Wræææææl. Næææææiiiihh!

 

Hvorfor kan ikke små barn bare si nei? Et helt enkelt og greit nei. Hvorfor må de lage så utrolig mye drama ut av ting?

Det holder lenge med nei, eller enda bedre, et nei takk, når jeg spør om han vil ha en banan før leggetid. Han trenger ikke tråkke på den med et brøl.

Det holder lenge med et enkelt nei når jeg foreslår de blåstripede sokkene. Det samme når jeg spør pent om han kan tenke seg å hjelpe meg med å rydde bilen. Eller om han har hatt det fint i barnehagen i dag.

Et helt enkelt nei. Er det så vanskelig?

Er dine barn små drama queens og kings?

 

 

 

 

 

 

Julevask

Jammen er det deilig med rent hus til jul. Nå har vi vasket vegger, tak, gulv, dører, sofaen, bilder, hyller, ja absolutt alt er skinnende, gullende rent.

 

 

Vi hadde egentlig tenkt å bruke førjulstiden til alt annet enn å vaske. Men når man setter egg på koking, glemmer hele greia og drar ut i halvannen time, da blir det fort til at man må vaske ned hele huset likevel.

Egg? Anyone?

Heldigvis hadde ingen ting tatt fyr,men huset var mer røyklagt enn Oslo-pubene en sen lørdagskveld på begynnelsen av 90-tallet.

Hi hi. Love it!

Vasker du rent til jul?

Kjære treåringen min

Jeg ser hvordan du strever hver eneste dag med å finne din plass i din lille verden, i familien, og i deg selv.

Hvor sint du blir når du setter deg fast i genseren med begge armene rett opp i halsåpningen. Hvordan du freser og raser og spinner rundt på gulvet og nekter å ta imot hjelp. Mens jeg syns du er helt håpløs.

Men egentlig er du kjempefrustrert fordi du så veldig gjerne vil klare selv. Og så blir det nok en nedtur når du ikke får det til, og du innser at du fortsatt trenger mammas hjelp.

Ganske stor, men fortsatt veldig, veldig liten.

 

Hele verdenen din kan gå under fordi Spider Man-pysjen fortsatt ligger i skittentøyet når du skal legge deg. Og jeg kan ikke forstå at det skal være noen big deal. Kan du ikke sove i den med biler på i natt da, så skal jeg vaske Spider Man til i morgen.

Men jeg sa det samme i går, og du har gledet deg hele dagen til å sove i favoritt-pysjen din. Du har snakket om det i barnehagen og fortalt det til bamsen din. Klart du blir lei deg når jeg ikke har vasket den likevel.

Så mye for så lite. Men veldig viktig likevel.

 

Jeg blir så sint på deg når du fiker til lillesøsteren din i bakhodet så hun ramler med nesa i gulvet. Og enda verre er det å se hvor utspekulert du kan være. Når du venter til du tror jeg ikke ser deg.

Men egentlig er det sjalusien som river og sliter i deg. Denne lysluggede, lille søsteren din som får all oppmerksomheten når vi er ute. Det er henne alle ser på og sier «Ååååhh», når hun legger hodet på skakke og smiler sitt yndigste smil. Ingen ser på deg. Ikke før du river ned noen pakker frokostblanding fra nederste hylle.

Lillesøster, som du er så glad i men som du samtidig skulle ønske aldri kom inn vår lille familie.

 

Stor løve i liten kropp

Disse hissige anfallene du får når jeg ber deg slutte å mase. Når jeg står over komfyren med kokende pastavann og ihjelstekt kylling i panna, og du gjentatte ganger prøver å si noe. Er det virkelig så viktig? Kan det ikke vente til etterpå? Du blir så sint, så sint, og roper at jeg er dum og slem og river posen med gulrøtter ned fra kjøkkenbenken.

Men egentlig er du lei deg fordi jeg ikke har tid til deg. Fordi hverdagen raser avgårde og vi er sent ute med middagen og alle er sultne. Igjen.

Så sint så sint, men vil bare ha litt oppmerksomhet.

 

Du blir så frustrert og kaster boka i veggen når vi sitter i sofaen og du prøver gjentatte ganger å fortelle meg noe jeg ikke forstår. Om og om igjen får du feil svar. Og du prøver gang på gang og fortelle det du vil si til halvdøve ører.

Men egentlig blir du oppgitt over deg selv. At du ikke klarer å uttale alle ordene riktig. At du ikke husker hva papegøye het, og at jeg ikke forstår hva du mener når du snakker om stor, rød fugl.

Så frustrerende ikke å bli forstått.

 

Jeg ser hvordan du strever, hver eneste dag.

Jeg har så lyst til å fortelle deg at det vil bli bedre. En dag vil du forstå at det ikke er verdens undergang at mamma åpner bananen i feil ende. Eller at det er feil sengetøy på senga.

En dag vil du få til alle de tingene du ikke klarer i dag.

Det blir bedre. Du vil finne din plass i verden, i familien og i deg selv.

Kjære, lille, store treåringen min. Ja visst er det slitsomt å være mammaen din. Men jammen er det slitsomt å være tre år og.

Adventskalender

Både Facebook og landets mammablogger flommer over av kreative adventskalendere i disse dager. Flotte bilder med små pakker pakket inn på de stiligste og mest finurlige måter lyser mot meg hvor enn jeg beveger meg på nettet.

Som mammablogger, fant jeg ut at jeg ikke kunne være noe dårligere. Jeg hadde store planer i år. Jeg skulle ta én dag fri og gå ut og kose meg på kjøpesenteret og finne 2x24 små, artige gaver til de små, forventningsfulle barna mine.

Men så glemte jeg hele greia, og kom ikke på det før det var for sent.

I dag har jeg dog vært på kjøpesenteret og ordnet med adventskalender likevel. Kjøpet var unnagjort på to minutter, og kostet meg 30 kroner for begge to! Røverkjøp!

Og siden det allerede er 3. desember i dag, er det jo bare rett og rimelig at når barna begynner på luke fire i morgen, så er de tre første allerede tømt. Er det ikke det da? Hvis ikke blir de jo helt forvirret og kommer til å gå helt surr i dagene.

 

 

 

 

 

 

God adventstid.

Hvilken adventskalender har dine barn i år?