hits

desember 2015

God jul og Føkk lykke!

Jeg er endelig i mål!

Etter over ett år med skriving, er jeg i mål med boka Føkk lykke!

Og vi har et cover.

Vi har vært mye frem og tilbake. Men nå har vi endelig et cover:



 

Og vi har en baksidetekst.

Jeg ante ikke at det skulle være så vanskelig å skrive en baksidetekst. Men man skal jo tross alt oppsummere 239 sider på noen få linjer. 

Men her er den altså:

 



 

Her kan du lese hvordan det gikk da vi skulle ta coverbilder

Boken ble sendt til trykkeriet i dag (!) og er ventet i bokhandlerne fra rundt den 27. januar. 

Det er en merkelig følelse å sende manuset fra seg. Nå er det ingen vei tilbake. Nå kan jeg ikke angre, ikke ta ut ting, ikke legge til noe. Nå blir det som det blir. 

Det har vært en travel høst. Som vanlig er jeg ute i siste liten, og har brukt mye tid på boken de siste månedene, noe bloggen dessverre har lidt litt under. 

Men nå skal jeg gjøre noe så uvanlig som å ta meg fri i julen. For første gang på, tja, det begynner faktisk å bli over ti år, skal jeg faktisk ha juleferie!

Men følg med til neste år. Det blir nemlig et utrolig spennende år. I tillegg til bok, åpner jeg nettbutikk, kommer med en e-bok om blogging, det blir mer video på bloggen, ja, også mindre reklame. Jeg kommer med et helt nytt foredrag som heter ... Føkk lykke! så klart. Og så blir det mer blogg med bedre innhold. 

 

Med det ønsker jeg dere alle en riktig god jul og et godt nytt år. 

Dere er helt fantastiske, og hadde det ikke vært for dere, hadde det verken blitt bok eller eksistert noen blogg. 

 

PS: Nå er det siste sjanse til å stemme på meg i Vixen Blog Awards. 

Jeg er nominert i følgende kategorier: 

Årets blogger

Årets Gullpenn

Årets Livsstilsblogger

 

GOD JUL

 

PSS: Vil du følge oss gjennom julen, finner du oss her::

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

Herregud, så deilig det er å være borte fra barna!

 

Jeg vinket dem avgårde i går formiddag. Jeg stod i døra i morgenkåpen og susset og klemte på dem alle sammen.

Barna løp fram og tilbake mellom ytterdøra og bilen. En klem til. Bare én til. Og se på meg nå, mamma. Se, jeg hopper ned trappa. Og se på meg da, mamma. Jeg klatrer opp på taket på bilen, jeg.

Det er mulig jeg hørtes litt i overkant ivrig ut da jeg ropte "hadet" for siste gang og så den grå bakparten på den overfylte Passaten rulle nedover innkjørselen vår, før den tok til venstre ut på veien og ble borte mellom de andre husene.

Endelig!

Endelig to dager alene hjemme uten mann og barn.

 

Les også: Ti grunner til hvorfor helga er best uten barn

 

Vi skal feire jul i Stavanger i år. Sammen med mannens familie.  Jeg kommer etter med fly på tirsdag.

Jeg skylder på at jeg må jobbe. Men egentlig har jeg bare lyst på noen dager alene før jula setter inn for fullt.  (Ups, sa jeg virkelig det høyt?)

I går var jeg ikke ute av huset i det hele tatt. Det sprutregnet ute, og jeg tuslet rundt inne, i treningsbukse og en utvasket T-skjorte.

På kvelden spiste jeg pizza og så på Love Actually. Mannen har ikke noe forhold til den filmen. Så den må jeg se alene. Han vet ikke hva han går glipp av.

Etter pizzaen, raidet jeg kjøkkenet, og fant barnas gjenglemte smågodtpose fra lørdagen.

I natt lå jeg i en stor X i dobbeltsenga. Og jeg brukte alle putene. På omgang.

Jeg elsker å kunne sove helt til klokka 9, uten og først bli vekket fire ganger i løpet av natta av en som først må tisse, ei som drømmer om haier, en som er tørst og så enda ei som må tisse.

Ingen små føtter som tam, tam, tam, tam bortover gangen, inn på soverommet mitt og som krever sin plass midt mellom mannen og meg i dobbeltsenga. Og som i tillegg ligger og vrir seg og sparker og snur seg rundt og kaster av seg dyna flere ganger i løpet av de få timene som er igjen av natta.

Ingen hopp, hopp, hopp "Mamma! Du må stå opp!" klokka halv seks, etterfulgt av et "AU" et par klask, høy grining og to barn som sloss oppå meg i senga.

Så herlig å ta en lang, varm dusj med hårvask og barbering av legger uten at noen kommer inn på badet, åpner dusjdørene og kaster fargerike legoklosser og små ponnier inn i dusjen til meg.

Jeg digger å kunne spise lang frokost i fred mens jeg leser dagens aviser og drikker varm kaffe. Ingen barn som først skal ha en skive med prim, ombestemmer seg akkurat når jeg har smurt ferdig og vil ha hvitost i stedet. Ingen skorper som må skjæres bort, ingen melkeglass som velter, ingen brødbiter som må plukkes opp fra gulvet og ingen makrell i tomat som må vaskes vekk fra stolryggene.

Så herlig og bare kunne gå ut av døra og lukke den bak seg etter å ha tatt på seg sko og jakke. Ingen blekkspruter som skal kles i ullundertøy, fleece, to par sokker, vinterdresser, vintersko, luer og votter. For ikke å glemme kranglingen om de i det hele tatt skal ha på seg lue og votter. Og hvilken lue og hvilke votter.

"Den blå lua med dusk!"

"Ja, hvor er den da?"

Små armer som slår ut i lufta: "Vet kke..."

"Men kan du ikke bare ta den grønne da?"

"NEI! Den blå!"

"Men jeg finner den ikke. Den ligger sikkert igjen i barnehagen. Her ta den grønne da!"

Føtter som tramper i gulvet og en vinterdresskledd kropp som kaster seg dramatisk ned på gulvet: "NÆÆÆÆÆIH! Den BLÅÅÅÅÅ!

 

Les også: Er det greit å levere i barnehagen når man har fri selv?

 

Ingen barn som ikke er sulten når jeg spør dem om de vil ha mat, mens som likevel kaster seg over maten min når jeg kommer og setter meg.

Jeg kan velge min egen middag. Og se det jeg har lyst til å se på tv-en, uten å ta hensyn til unger som står og maser og vil se på Pocoyo og Avengers.

Jeg har hele sofaen for meg selv. Ingen unger som hopper og har putekrig over meg.

Så lettvint bare å sette fra seg vannglass og kaffekopper rundt om i huset uten å skjerme dem mot unger som har putekrig, sverdkamp eller som sparker fotball på stuegulvet.

Jeg kan høre på den musikken jeg vil. Og slippe å høre på Marcus og Martinus hele dagen.

Ingen Frost, ingen legoklosser å tråkke på, ingen barn som roter og som nekter å rydde opp etter seg, ingen mann som glemmer ting, ingen mann å kjefte på, ingen som insisterer på at jeg skal være hest, ingen som tar på brillene mine med fettete fingre gang på gang på gang på gang, ingen som drar meg i håret, ingen som griner, ingen som faller og slår seg, ingen søsken som krangler om hvem som hadde leken først og hvem sin tur det er å gi kattene mat.

Nå burde jeg sikkert skrevet noe sånt som at når mørket nå har senket seg, og etter å ha snakket med ungene på telefonen og hørt om frisørbesøk, julegaveshopping, bestemorkos og kakespising, så kommer savnet etter ungene. Tanker om de myke kinnene deres som gir så gode klemmer. Armene deres rundt nakken min. Smilene, latteren, seksåringen som synger "We will,  we will råkk ja" mens fireåringen danser leende rundt på stuegulvet.

Jo da, visst skal det bli fint å se ungene igjen i morgen. De skal få en stor klem og et smellkyss på panna. Det skal mannen få også.

Men akkurat nå nyter jeg å være alene, uten mann og barn. Jeg savner dem ikke et øyeblikk. Ikke det minste.

Burde jeg det?

 

Les også: Det hender jeg savner livet før barn

Les også: Før og etter barn

 

PS: For flere oppdateringer fra egoistisk mamma som ikke savner barna,  følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Hvordan unngå kjærestekollapsen i jula

Er det noen gang i løpet av året vi virkelig skal være lykkelige, så er det nå i jula. 

Dessverre er det ikke alle som koser seg foran peisen med gløgg og stjerner i øynene sammen med partneren sin. Jula kan være en tøff tid for forholdet. 

Maria Mork er coach, barnevernspedagog og sertifisert persolog DISK trener. Gjennom firmaet Alt er mulig, hjelper hun par med å utvikle kommunikasjonen og oppnå mer glede i samlivet.

Her er Marias sju tips til hvordan overleve jula med partneren:

 

 


Det oser av idyll fra omtrent hvert eneste hus jeg passerer langs veien. Stjerner i vinduene, fyr på peisen og pynt på juletrærne. Jula er tida for innekos, familiehygge og lykke. Men dette er bare halve sannheten for de fleste av oss ...

For jeg vet at bak husets fire vegger er det ikke bare idyll. Hvertfall ikke hele tiden.

Jula er også tida for skuffelser, det som er vondt blir vondere, hverdagskonfliktene tiltar etter hvert som familiedagene blir flere, og sorg og savn forsterkes.

Jeg vet at mange gruer seg til jula. Hvordan skal det gå med oss? Hva skal til for at vi skal klare oss gjennom dagene uten "kollaps"?

Det rare er at vi har så lett for å tenke at hos alle andre virker alt så flott. Men jeg skal fortelle deg - alle har utfordringer i parforholdet, men få våger å snakke om det ...

Hjemme hos oss skal jeg røpe at det ikke er bare idyll. Det hender titt og ofte at stemningen ikke er på topp, vi småkrangler, vi er stressa overfor hverandre og masing er hverdagskost ...

Hvorfor jeg våger å skrive åpent om dette, spør du? Jo fordi, jeg vet at ved å være åpen, gjør jeg livet lettere for mange. Vi har nemlig alle sammen utfordringer, men vi tror vi er alene om det. Alle har det, men ingen snakker om det ... 

Jula er for de aller fleste en blanding av idyll og helt alminnelig stress, høy kosefaktor og hverdagslige småkrangler, morsomme samtaler og misforståelser.

Og dette er det jeg vil si til deg nå like før jul:

DERE TO KAN TA REGIEN OVER HVORDAN DERE SKAL HA DET SAMMEN I JULA!

Her får dere noen av de beste rådene for å unngå "kjærestekollapsen" og få en god jul sammen!

 

  1. AVKLAR forventinger og behov!
  • Avklar først med deg selv hva du ønsker, trenger og forventer i jula (skriv ned om du vil). Ofte er vi ikke engang bevisst våre egne forventninger og behov - men styres likefull av dem. Og merker dem kanskje først når vi blir skuffet ...
  • Be partneren din gjøre det samme (og kanskje også barna?)
  • Velg å sette av tid til en prat der dere deler med hverandre hva dere ønsker, trenger, forventer. Velg å lytte. Sannsynligvis har dere helt ulike ønsker, fordi de fleste av oss er veldig forskjellige.
  • Vær nysgjerrig på hverandre: Hva legger du i ordene du sier? Hva betyr dette for deg? Hva skal til for at du skal få ønsket oppfylt?
  • Legg så en avklarende PLAN for hvordan begge skal få oppfylt ønskene. Snakk om hva hver av dere trenger for å møte den andres behov. Her er det helt avgjørende at begge har samme innstilling for at dette skal fungere.

                  

  1. Tål at ikke alt er perfekt!
  • Legg lista på et nivå hele familien kan leve med. Senk forventningene. Det er helt vanlig med "smågnisninger" også i jula. Triggerpunktene blir ikke borte selv om det er jul.
  • Stopp heller opp og spør hverandre hva dere kan gjøre annerledes i morra om dagen i dag ble litt kjip. Senk terskelen for hva som er bra nok. Og tål også negative følelser selv om det er jul.
  • Blir det en fight, velg å be om tilgivelse. La ungene få erfare og lære at det ikke er farlig med konflikter, så lenge man kan håndtere dem. Unnskyld er et effektivt og anbefalt ord å bruke ...

 

  1. Velg å bekrefte hverandre
  •  Med ord (jeg liker deg, godt å ha deg her, du er min, så fin du er osv).
  • Med kjærtegn (det er vanskelig å være sint på en utstrakt hånd).
  • Med hjelp eller tjenester (hent kaffekoppen, ta oppvasken selv om det ikke er din tur).
  • Med små gaver (ja, det hører jo jula til).
  • Eller rett og slett bare være sammen, ha fokus på hverandre - som gir følelsen av at du er viktig for meg, jeg er viktig for deg! 

 

  1. Vær nysgjerrige på hverandre!
  •  Ikke anta at du tror du vet hva din partner mener eller tenker. Sett dere inn i stemningen dere hadde i starten av forholdet, da alt var spennende og nytt. Den gangen var du opptatt av å si, gjøre og være slik at kjæresten din skulle trives sammen med deg, ikke sant?

 

  1. Velg skjermfrie soner!
  • La alle nyte skjermen til de tidene dere har avtalt. Noen har glede av at iphone/ipad hører til på et eget rom for å unngå å bli så lett distrahert av skjermlydene, som når den ligger en armlengdes avstand unna.
  • Bytt ut skjerm med øyekontakt, tid sammen, kreative stunder og gode samtaler!

 

  1. Velg konfliktfrie soner!
  •  Har dere barn, ta heller fighten på en gåtur rundt huset istedet for foran barna. Eller bestem dere for at dette prater vi om når vi har roet oss ned.

 

  1. Gi hverandre frihet!
  •  Ønsker kjæresten din alenetid - ja, la han eller hun få det. Dette tipset fungerer godt så lenge begge to har den samme innstillingen. Igjen, fordi vi er forskjellige har vi gjerne helt ulike behov her.

 

Ikke forvent at du forstår hvorfor din partner ønsker som han eller hun gjør; du vil ha besøk hele jula, din kjære vil helst ha masse alenetid. Legg en plan så begges behov blir dekket. Del dagen i to, avtal en dag med besøk, den andre helt i ro, eller DEL DERE!

 

TIL DERE som har det ekstra tøft sammen for tiden:



  1. Sett pause på tvilen!
  • Mange par jeg jobber med oppdager at de har blitt bestevenn med tvilen. Å stadig vurdere "er det egentlig oss, er dette bra nok for meg, orker jeg mer, skal jeg flytte ut" skaper avstand og gjør det helt umulig å bygge en trygg relasjon.

VELG å sette pause på tvilen i juletida. Ta den heller frem etter jul. Om det fortsatt er nødvendig ...

 

  1. Snakk med noen om hvordan du og dere har det!
  •  Unngå dem som "jabber med deg". Velg noen som våger å stille sunne spørsmål, som vil dere vel, og som er der for dere uansett. Har du ikke noen slike venner rundt deg, nøl ikke med å kontakte en parcoach eller andre profesjonelle som virkelig kan hjelpe deg.

 

Vi kan ikke bestemme over verken været, sykdom eller ribbas kvalitet. Men vi kan ta regien over hvilken innstilling vi vil ha til hverandre i jula, og velge fokus på hvordan vi vil ha det sammen.

Takk for at jeg får titte innom her og med dette ønske deg og dere en en jul med mange gode stunder!

Og har du fortsatt ikke kjøpt julegave til kjæresten, og vil sikre deg en innertier; kjøp gavekort på billetter til Årets Viktigste Date - en morsom, inspirerende og smakfull helaften for dere to!

 



 

 

PS: For flere oppdateringer fra to slitne småbarnsforeldre som helt sikkert kommer til å krangle i julen,  følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jul på Skaugum vs. jul i Casa Kaos

Jeg ser kongefamilien har pyntet til jul. I VG står hele familien pent oppstilt foran et nydelig juletre. Et minimalistisk pyntet juletre med pepperkaker, flagg, matchende julekuler og hvite roser (!).

Se VGs bildespesial fra Skaugum her:

 


Faksimile fra VG .no 14.12.15

 

Vi har også pyntet til jul!

Jeg setter opp treet i hjørnet av stua, henter eskene med julepynt ned fra loftet, setter eskene på gulvet og roper "GO!"

Så setter jeg meg i sofaen med pepperkakeboksen og et par marsipangriser.

Her er bildespesial fra Jul i Casa Kaos:

 

Vi baker ikke pepperkaker. Vi pynter pepperkaker. Pepperkakene har vi kjøpt ferdige i boks fra Berthas. 

 


Less is more, er et uttrykk mine unger ikke har noe forhold til.

 




Grytekluter fungerer bra som pynt.

 


Æsj. Disse var fulle av matrester ...

 



 



 



 



 



 


Hæff ...

 

Hvordan ser deres julehus ut? 

 

Les også: Julen var mye bedre før

Les også: 8 tips til en jul med lave skuldre

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

8 tips til en jul med lave skuldre

Hva i alle dager var det som skjedde? Det er ikke lenge siden det var 1. desember og første advent. Jeg tente ett lys, satt meg godt til rette i sofaen og gomlet på en marsipangris mens jeg planla julegaver, julekortmotiv og googlet pepperkakeoppskrifter.

 



 

I dag er det en uke igjen til jul.

Jeg har ikke bestilt julekort ennå. Ei heller tatt koselig julekort-bilde av barna med røde nisseluer.

Jeg har heller ikke plukket ut bilder til de obligatoriske kalender-julegavene til besteforeldre. Du vet, sånne kalendere med bilder av barna gjennom året som har gått.

Jeg har ikke vasket huset.

Jeg er langt fra ferdig med julegavene. Jeg har vært på nippet mange ganger. Jeg har tenkt på kjøpesenteret, tenkt på butikkene og tenkt på skoene mine som står i yttergangen. Men der stopper det.

Jeg har ikke bakt pepperkaker. Jeg har ikke bakt noen julekaker i det hele tatt. Bortsett fra å lime sammen et ferdigkjøpt pepperkakehus. Men vi har pyntet en boks med ferdige pepperkaker fra Berthas.

Jeg hadde tenkt å unne meg en ny julekjole i år. Den jeg har, har jeg brukt gjennom to graviditeter. Den passer fortsatt (!), det er ikke det. Men det hadde vært hyggelig med noe nytt.

Hvordan i alle dager skal jeg rekke over alt dette? Og midt oppe i alt skal vi pakke sammen unger, penklær og julegaver og kjøre bil helt til Stavanger i helga.

Vel, her er mine forslag til hvordan man kan overleve den siste uka og likevel komme i mål med æren i behold:

 

1 Dropp julekortene.

Eller send felleskort på Facebook. Litt upersonlig, men helt ærlig, husker du virkelig hvem du ikke fikk julekort av forrige jul? Julekortet ditt drukner i en tsunami av andre julekort likevel.

2 Kjøp julegaver på nett. Gjerne brukt.

Brukte gaver er helt topp. Samle gjerne sammen alle julegavene og gi heller få men litt større gaver. Man trenger ikke gi en gave fra storebror, en fra lillesøster, en fra mamma og pappa, en fra katten, en fra hunden og en fra kanarifuglen.

3 Lag gavene selv.

Sett ungene til å lage gaver til besteforeldre. En skeiv dorullnisse og en krøllete tegning er den beste gaven til bestemor og bestefar. I mens kan du ta deg en cowboystrekk på sofaen. Det fortjener du.

4 Dropp rundvasken

Til nød kan du løpe over gulvet med støvsugeren. Det er ingen andre enn deg selv som bryr seg om de små kaninene i hjørnene. Spar dem til januar. Og med kun to timer dagslys i løpet av døgnet, er det heller ingen som legger merke til de møkkete vinduene.

5 Kjøp julekakene.

La barna få sprute litt melis og feste noen nonstopp på de ferdigkjøpte pepperkakene. Det er uansett pynten som smaker best.

6 Overlat pynting av huset til barna.

Det blir kanskje ikke like fint, men spiller det egentlig noen rolle, da?

7 Kjolen du brukte i fjor, passer sikkert i år også.

I hvert fall hvis er like lur som meg og kun investerer i julekjoler med empireliv. Du vet, sånne kjoler med livet helt oppe under armene, slik at du kan spise så mye du vil uten at den strammer over magen. Du kan til og med være gravid i de kjolene uten problem. Litt kjedelig, men det går.

8 Og til slutt ? senk skuldrene, slapp av og pust med magen.

Det går bra. Det er ingen fare om du ikke rekker alt. Jeg er sikker på at naboen din henger etter og kjenner på panikken hun også. Selv om hun smiler når hun ser deg og går med tilsynelatende rolige skritt mellom bilen og døra.

 

Så kan du heller bruke energien din på disse tingene før jul:

Se mange morsomme julefilmer. Både med barna og med kjæresten etter barna har lagt seg.

Spis deg kvalm på marsipangriser.

Kast snøball på barna.

Kyss partneren din.

Spis Grandiosa til middag minst en dag i løpet av jula.

 

Les også: Hvor sunne er pepperkakene dine?

Les også: Adventskalender - fail

 

Hvordan ligger du an før jul?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Nakenhysteri på ville veier

Da jeg var barn, var jeg omringet av avkledde og nakne kropper. Jeg satt ofte på gulvet inne på badet mens mamma dusjet.

Om sommeren lå alle mødrene toppløs i hagene sine og solte seg. Eller på stranden. Stranden var full av pupper. Pupper i alle slags fasonger. Store og små. Glatte og rynkete. Oppoverpupper og nedoverpupper.  Pupp var pupp. Og 70- og 80-tallets mødre ville ha brune pupper.

 



Selv løp jeg naken rundt både i hagen og på badestranden til godt opp i barneskolealder. Eventuelt med bare en truse på. Alle barn gjorde det på 80 og 90-tallet. Pupper og nakne barn var helt naturlig. Det var ikke noe seksuelt eller skamfullt over det.

I dag er både pupp og kropp tabu. Avkledde og nakne kropper har blitt noe seksuelt. Ikke bare voksne kropper, men også barnekropper.

Små jenter helt ned i ett- toårsalderen blir ikledd bikinitopper. I dag får knapt små babyer krabbe rundt nakne verken i hagen eller på stranden.

Da den danske komikeren Torben Chris la ut et bilde på Facebook der han badet naken med datteren sin, ble det baluba.

Les hele saken på Side2:

 



 

Bakgrunnen for Facebook-delingen var at han ville vise at det å være naken sammen med barna sine er helt naturlig - og faktisk veldig sunt. Og at det ikke har noen ting med verken seksualitet eller pedofili å gjøre.

Torben har fått mange tilbakemeldinger etter et show, der han blant annet vitser med det han kaller «nakenhetsforskrekkelse».

Blant annet fortalte en pappa at han var blitt anklaget for pedofili av en fremmed mann, fordi han badet med sin 2-årige datter. En annen var blitt advart om å «oppfordre» til pedofili fordi han hadde delt et bilde av en fransk flette på sin 11-årige datters bare rygg på sosiale medier.

En jente fortalte at hun la ut et bilde av kjæresten som ligger på sofaen i bokseren med sine to små barn i armene. Hun måtte fjerne bildet fordi det kom inn en del spydige kommentarer.

Her hos oss er både mannen og jeg nakne med barna våre på fire og seks år. Det er helt naturlig for oss. Både mannen og jeg har badet, dusjet, kost, lekt og sovet sammen med begge barna. Både med og uten klær. Vi sitter til og med på do med barna i rommet.

Altså, hvor mange småbarnsforeldre er det egentlig som får sitte på do i fred?

Barna mine har mang en gang spurt meg om hvorfor jeg har hår på tissen (ja, for det har jeg), om hvorfor jeg bare har to pupper og ikke fem, og om hvorfor jeg har så store lår.

De har lurt på hvorfor pappaen har hår på magen. Hva poenget er med å ha stor tiss når man kan tisse like bra med en liten en, og hvorfor han ikke har pupper som mamma.

Jeg tror det er sunt å være naken med barna sine. I hvilken grad, vil selvfølgelig variere etter hver enkeltes komforsone. Men en ting er helt sikkert: Nakenhet har ingen ting med sex å gjøre.

Den eneste nakenheten som er akseptert i dag, er retusjerte kropper i reklame. Gjerne på  store reklameboards over hele byen. Det er det greit. Men helt normale kropper, nei, det vil vi ikke se lenger.

Og så lurer vi på hvorfor barn og tenåringer har sluttet å dusje etter gymmen.Og hvorfor barn helt ned i tre, fire årsalderen forteller foreldrene sine at de er flaue over kroppene sine.

Ved å gjemme bort de helt normale kroppene våre, med både valker og hengepupper, er vi med på å skape en kroppskultur der det normale ikke er middelmådig, eller «godt nok», men der det normale er perfekt og retusjert.

Selvfølgelig går det en grense for hva man bør dele av avkledde og nakne barn i sosiale medier. Men vi må ikke bli helt hysteriske heller.

Og sånn generelt: En far som bader med sin datter er helt innafor. Så heldig hun er, tenkte jeg da jeg så Torbens bilde. Han så ut som en snill og omsorgsfull far.

 

Les også: Lei av å bli lurt

Les også: Slipp magen ut, det er høst

 

 

Hva mener du? Er nakenhet blitt tabu ? Er det på tide å roe ned nakenhysteriet?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her: 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Vi trenger alle hjelp

Laila Didriksen er firebarnsmamma og lege, og skriver bloggen Livet i Casa Didriksen.

Laila er både fastlege og lege på helsestasjon, og møter alle disse mer eller mindre slitne nybakte mødrene og småbarnsmødrene ukentlig.

I debatten om husmorvikar, tenkte jeg det kunne være interessant å høre hva en helsestasjon-lege mener. Syns hun vi har behov for husmorvikar?

Les bakgrunnen for husmorvikar-debatten her.

Jeg spurte Laila om hun hadde lyst til å skrive et gjesteinnlegg her på bloggen min. Og som du sikkert allerede har gjettet, svarte hun ja. 

 

 



 

Noen ganger sitter jeg på kontoret mitt og tenker: «Er jeg virkelig så fryktinngytende?» Så tenker jeg på stua mi hjemme og at den ble vasket sist av mamma i september før barnedåpen. Før det tror jeg kanskje de gulvene kjente en mopp i fjor til jul. Også da var det mamma som sto for operasjonen.

Den haugen med oppvask på benken er heller ikke et unormalt syn, derimot er det slik at Henning bråstopper ved inngangen til kjøkkenet om det mot formodning skulle være ryddig der. Da er også gjerne mamma på besøk. Fire unger på åtte år er jo ingen bragd, men det er nok til at en natt sammenhengende søvn nå i åtte år har stått øverst på ønskelista til jul i iallefall i seks av dem. Også det ønsket er det mamma som har oppfylt.

Og når jeg ser meg i speilet så synes jeg jo at alt dette, uvaskede gulv, rot, oppvask, søvnmangel og store mengder babygulp er ganske lett å få øye på. Både pga. klær som er håpløst umoderne med div. flekker som jo er vasket, men ikke helt borte og rynker, poser og blåfarger som poserer i fri natur rundt øynene.

Alikevel sitter mammaen foran meg på legekontoret mitt og unnskylder at hun ikke rakk å skifte genser før hun kom og at buksa den blide, blubbete og aktive halvåringen hun har på fanget er litt liten. Videre spør hun om hvilken kornsort jeg tenker er best å begynne å lage grøt med for hun har tenkt å lage den fra bunnen og at de nå skal begynne treningen med å sove i egen seng natten igjennom. Slik at det er tid for voksentid på kvelden.

Og jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Først stiller jeg alle spørsmålene jeg vet de har lyst til å svare på. For jeg har sjemaet fra helsesøster foran meg og vet at vektkurven er fin, at motorikken er ok, at kontakten mellom mor og barn er som den skal. Så vi pludrer og snakker om vidunderet som sitter der på fanget og gliser med sin ene tann mens han forsøker å tygge livet av tyggeleken han holder med stødig grep.

Men så tenker jeg at jeg må spørre om det som også betyr noe. Og jeg sier: Men går det bra?? Er du sliten? Sover noen av dere? Hjelper pappaen til? Synes du det er greit å bruke så mye tid på å lage den grøten? Hvordan synes de andre det er å være storesøsken? Overlever dere bare eller har dere det fint også?

Svarene jeg får varierer.

Noen blir sure. Selvfølgelig hjelper pappaen til. Han står opp hver helg og tar babyen så mamma kan sove og han er en superpappa rett og slett. Noen koser seg bare verre med spedbarnstid og hjemmelaget grøt. De har laget frysern full av saltfri, hjemmelagede porsjonspakker med næringsrik kost og de elsker det. Noen har storesøsken som elsker det lille nye vesenet og duller, daller og underholder så mamma kan dusje når hun vil.

Noen blir litt perplekse og sier at tja, den grøten har de egentlig lurt på om de kanskje kan bytte ut med sånne middagsglass i stedet, men turte jo egentlig ikke spørre om det da. Og når jeg nå spør så liker jo den pappaen best å sove når det er helg slik at den fordelingen der ikke akkurat kan sies å være helt optimal. Men jevnt over går det greit, men de må jo innrømme at de er litt slitne. Og storebror er fullstendig uinteressert i babyen. Og akkurat det er litt sårt for det ville jo vært koselig om de ble glade i hverandre.

Andre igjen begynner å gråte. Det er ikke noe morsomt å være mamma. Eller det vil si, det er jo fint noen ganger da. Når ungen sover og de to eldste hverken sloss eller prøver å ta livet av den lille. Men det er fem år siden man sov mer enn tre timer sammenhengende og man har jo hele tiden dårlig samvittighet for at man ikke puslet det puslespillet med storebror, for man vet jo at om man gjorde det så ville han blitt så glad og ikke kranglet så mye. Men man orker rett og slett ikke. Og grøt er ikke egentlig et spørsmål for ungen vil bare ha pupp. Døgnet rundt. Og har fått ei tann, og biter! Og nå krangler hun med mannen hele tiden. Om hvem som gjør minst, eller mest eller hvem sin tur det er å ta søpla.

Og da kan vi starte litt på nytt igjen. For jeg er lege. Og jobben min på helsestasjonen er omfattende. Det er klart at jeg skal sjekke at ungen vokser som den skal, at utviklingen er på plass og at den virker veltilpasset og elsket. Men det er også jobben min å se at familien rundt denne halvåringen ikke går til grunne i «prosjekt småbarnstid» og det er uhyggelig sjeldent at jeg får frem at skipet er på vei til å kullseile uten at jeg spør.

Og det er da jeg lurer. Er jeg så fryktinngytende? For om ikke mødre på helsestasjonen, til legen, som i mitt tilfelle også ofte er fastlegen, tør å si at dette her, det er rett og slett litt for mye akkurat nå, ja da er vi litt på ville veier i vårt perfekte samfunn.

Småbarnstid er unntakstilstand. Det finnes ingen rutiner, livet endres fra dag til dag. Søvn er for de aller fleste en ekstrem mangelvare. Man kjemper for å overleve dag for dag. Det skal et utrolig  partnerskap til for å overleve sammen som par. Og det er virkelig oss mot dem når foreldre står midt oppi det i krigen mot små viljer som bare trenger nærhet og kjærlighet. Men akk så innmari mye av det. Så altoppslukende mye av det.

Og da hjelper det ikke at de som virkelig har trukket lykkeloddet, med unger som har rutiner fra uke seks og som sover natta igjennom fra dag én sier: Det er bare å være konsekvent. Så klart det er slitsomt, men har man fått barn er det bare å stå i det.

De klarte seg før i tiden, hører man stadig. Kvinner fikk tretten barn og de tok seg av gården og de rodde fiske samtidig. Det var ikke noe problem for dem. Vel, det var andre tider,  det var storfamilier og det var ingen niåringer som satt foran iPaden og ventet på å få servert kveldsmaten.  Jeg tror ikke vi vil tilbake til tiden der femåringen sto i åkeren fordi de måtte for å få mat på bordet.

Men litt tilbake tror jeg vi skal gå. Tilbake til at det er greit å be om hjelp. Tilbake til der man hjalp hverandre som om det var den mest selvfølgelige ting i verden. Tilbake til der man stakk innom for å se om naboen trengte noe når man selv stakk på butikken. Tilbake til der man tok naboungene med rundt middagsbordet.

Det må være greit å si at man er sliten uten å få slengt i trynet at «man har jo valgt å få barn». Vi hadde aldri overlevd fire unger uten mormor, bestemor og ei tante. Som av og til har vært våken ei natt for at vi skulle få sove. Som vasker gulv fordi vi rett og slett ikke gidder å fokusere på gulvvask når det er viktigere å få servert et eller annet spiselig til alle i løpet av dagen. Som følger eldste til tannlegen fordi minste skal slippe å bli vekket midt i luren for femte dag på rad. For oss er det uaktuelt å dra på ferie uten et besteforeldrepar på slep. Eller faddere. Vi trenger hjelp og det er nok innlysende for alle som har møtt oss med vår bøtteballett.

Og det må være lov å be om hjelp til det man selv føler at man trenger. Uten at andre skal sette seg på sin høye hest og definere hva det er «nødvendig nok» å be om. Er hjelpen man trenger ungepass for å få dra på ACDC-konsert så er det det. Da skal ingen kalle det for unødvendig. Fordi den ene kvelden med natt på hotell faktisk var det som reddet parforholdet og gjorde at ungene beholdt ett hjem i stedet for å få to. Og er det hjelp til å vaske huset fordi du grøsser når du går gjennom stua men rett og slett ikke klarer det selv med en på puppen og to eldre som krangler og hiver leker veggimmellom så er det det du trenger hjelp til.

Problemet er hvem man skal be. For vår familie er ufattelig heldige. Vi har en mormor, en bestemor, ei tante. Og vi bruker dem rått og brutalt. Det er det ikke alle som har. Noen har ikke en gang en samboer/ektefelle å dele byrdene med. Så hvem spør man da?

Om du ikke har noen andre å spørre så spør iallefall på helsestasjonen. Nå har vi dessverre ikke en armada med hjelpere å sende ut i de tusen hjem, men vi kan iallefall ha en samtale med dere. Snakke litt, kartlegge, komme med noen råd og tips. Og starte jobben med å overleve og ikke gå til grunne i «prosjekt småbarnstid». 

Jeg ønsker meg husmorvikaren tilbake. En ikkeinstitusjonalisert hjelp til de som trenger det. Et sted man kunne henvende seg med et «hei, jeg trenger litt hjelp!» Kanskje skal ikke staten betale, kanskje skal den det, det vil jeg ikke gi noe svar på. Men slik det er i dag skal det være rimelig kritisk før man får hjelp. Hjemmesykepleie er til for syke mennesker. Og du er ikke nødvendigvis syk selv om hus, hjem og familie holder på å gå fløyten. Og slik det er i dag har ikke alle noen de kan spørre om hjelp. Derfor spør de heller ikke. Og det burde de. Men da må de få noen de kan spørre. Som kan hjelpe med det de trenger hjelp til. Hvor lite og banalt det enn er i andres øyne.

 

Se også debatten om husmorvikar mellom Susanne Kaluza og meg på VG-TV her

 

Les også: Dette er både plumt og respektløst

Les også: Må man virkelig stå med en sykemelding i hånda før man får hjelp?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma som ofte trenger hjelp, følg meg gjerne her:

                  

 

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

En til?

Jeg sitter oppe på loftet og sorterer barneklær.

Det ene rommet der oppe, også kalt roterommet, er fullt av små klær, sko og babyutstyr.

 

 

 

Jeg har ikke kastet ett eneste plagg siden førstemann kom til verden for seks år siden. Jeg har spart på babyleker, rangler, Avent-flasker, flaskekoker, stellebord, beskyttelse til sprinkelseng, bamser, elektriske uroer og hjemmestrikkede sokker og pledd (Som vi har fått i gave. Jeg kan ikke strikke selv.)

Det meste har gått i arv fra eldstegutten og videre til lillesøster som kom halvannet år etterpå.

Jeg sorterer klærne bunker etter størrelse:

50/56

62/68

74/80

Herregud, så smått. Hvorfor kjøpte vi forresten så mye klær i størrelse 50? De passer i nøyaktig to uker, og så er de for små. Halvparten er ikke brukt en gang.

Jeg sparer fortsatt på barnas klær. Nå er storebror oppe i størrelse 122. Og lillesøster i 116.

Mannen har spurt meg flere ganger om vi ikke skal gi det bort snart. Vi trenger det rommet der oppe.

Men jeg får meg ikke helt til å gjøre det. For hva om vi skal ha en til en dag?

Mannen blir helt hvit i ansiktet og presser hendene rundt knærne så knokene blir blå, hver gang jeg sånn helt tilfeldig slenger ut spørsmålet.

Han er ferdig med barn. Veldig ferdig.

Det er egentlig jeg og. Jeg syns ikke babytiden er noe gøy i det hele tatt. Jeg er ikke en baby-mamma. Jeg liker egentlig ikke babyer.

Jeg er mer en sånn 3 - 4 års-mamma. Barna må nærme seg tre år før jeg i det hele tatt ser den store gleden ved å ha barn.

Med både kolikk, kiss/torticollis og en helt ekstrem toårstrass relativt friskt i minne, får jeg helt angst av å tenke på at jeg skal gjennom det samme en gang til.

Jeg digger livet mitt akkurat sånn det er nå. Jeg digger jobben min. Barna har blitt fire og seks år nå, og blir bare mer og mer selvstendige. De er rare og morsomme og jeg elsker å være sammen med dem.

Jeg får sove hele natten gjennom. Den verste trassen er over. De kler på seg selv, de spiser selv og de kan gå selv når vi skal til butikken. Jeg trenger ikke bære dem til armene verker.

Vi kan gå ut av døra uten å pakke med oss en hel bag med bleier, våtservietter, skifteklær, smekker, flasker, melk, smokker og ammeinnlegg.

Jeg begynner å få energien tilbake etter år med fullstendig utbrenthet.

Mannen og jeg har masse å ta igjen etter alle årene med nattevåk, søvnmangel, hormoner på ville veier, korte lunter og krangling om hvem som har sovet minst i det siste.

Jeg elsker livet mitt akkurat sånn det er nå.

Jeg har ikke lyst på flere barn. Punktum!

Hvorfor er det da så forbanna vanskelig å sortere de klærne ferdig, legge de i poser og gi de vekk?

Hvorfor er det så innmari vanskelig å slå inn den siste spikeren i kista og begrave alle tullete illusjoner om søte, lubne babyer med mykt hår som lukter babyolje og tøymykner?

Hvorfor ser jeg for meg at jeg ligger inne i dobbeltsenga vår med en nyfødt liten sovende bylt på brystet, hver gang mannen maser om at jeg må få gitt bort alle klærne der oppe.

Jeg vil jo ikke ha flere barn!

Hører du? Jeg vil ikke ha flere barn! Jeg er ferdig!

 

Les også: Det var du som ville ha liv i huset!

Les også: Førstehjelp for foreldre med kolikkbabyer

Les også: Kjære nybakte mamma, det blir bedre

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma som ikke liker babyer, følg meg gjerne her:

                  

 

 

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Må man virkelig stå med en sykemelding i hånda før man får hjelp?

Det ble høy temperatur i studio i går, da jeg møtte redaktør for Kvinneguiden, Susanne Kaluza, til debatt på VG-TV. Tema var husmorvikar.

Se debatten her:

 

 



 

Bakgrunnen for debatten er at Norges kvinne- og familieforbund og SV ønsker å gjeninnføre ordningen med husmorvikar som en hjelp til slitne og syke foreldre, og mitt blogginnlegg: Dette er både plumt og respektløst 

Husmorvikarene var en egen yrkesgruppe på 50- 60- og 70-tallet som steppet inn i norske hjem, forholdsvis barnefamilier, og hjalp til etter fødsel eller når mor ble syk.

I dag er det sånn at man må stå med en sykemelding i hånda før man får hjelp.

Foreldre i dag sliter. Flere og flere nybakte mødre får en barseldepresjon. Nå er vi snart oppe i 20 prosent. Det er skremmende mye!

Her kan du lese hvordan min barseldepresjon utartet seg

Dersom man sliter som småbarnsforeldre i dag, har man kun to valg: Man kan henvende seg til helsestasjonen eller barnevernet.

På helsestasjonen får man veiledning og gode råd. Men helsestasjonene har ikke kapasitet til å sende noen hjem til deg.

Neste instans som kan tilby hjelp, er barnevernet. Det er enn veldig høy terskel for folk flest å ta kontakt med barnevernet og fortelle at man ikke takler foreldrerollen. At man rett og slett ikke strekker til. Det er skamfullt.

Dessuten har barnevernet knapt nok med ressurser fra før, og bør bruke tiden sin på helt andre ting.

Eller så kan man, som Susanne Kaluza forslo, vente til man blir syk, gå til legen og få en sykemelding, og så kan far ta over permisjonen mens mor er sykemeldt.

Men må det virkelig gå så langt at man har gått i bakken, og står med en sykemelding i hånda før man får hjelp? Og hvilken hjelp får man da? Avlastning av far? Hvor lenge skal man da vente før far også går i bakken? Og hva med aleneforsørgere?

Jeg mener det er mye bedre å forbygge, og tilby hjelp før det går så langt at man blir syk. Jeg er også helt sikker på at forebygging lønner seg samfunnsøkonomisk, i stedet for å ha folk på lange sykemeldinger.

Susanne Kaluza ønsker heller å styrke de ordningene vi allerede har med lenger liggetid på barsel og lenger pappaperm.

Absolutt ikke dumt det heller, men jeg mener vi i tillegg trenger en instans som kan tilby hjelp til småbarnsforeldre som av en eller annen grunn ikke får det til å henge i hop. For det begynner å bli mange. Og det må ta på alvor.

Så kan vi diskutere hvorfor vi er så slitne i dag og hvorfor så mange foreldre møter den berømte veggen.

Her er nok både Susanne og jeg enige om at mange av oss med fordel kan sette på bremsen og senke kravene og forventningene vi har til oss selv. Og dette er noe jeg virkelig brenner for, og som jeg har jobbet med gjennom bloggen min i mange år allerede. 

Men når skaden først er skjedd, uavhengig av årsak, syns jeg vi må kunne tilby hjelp, og ikke vente med hjelpen til man blir syk.

 

Les også: Slitsom kvalitetstid

Les også: Nanny søkes til tre måneder gammel baby

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvor sunne er pepperkakene dine?

Jeg er egentlig ikke en sånn som leser masse tester før jeg skal handle inn noe eller gjøre noe.

Jeg  handler både vinterdresser og sko til barna uten å lese årets test. Det samme med julegaver, ferieturer, kaffemaskiner og tannleger.

Jeg tar det meste på feelingen. 

 

 

 

Men plutselig en dag dukket denne pepperkaketesten opp på foreldre.no:

 

Jeg er en sånn mamma som kjøper ferdig deig, og som syns hele poenget med å lage pepperkaker er å stikke ut deigen og pynte kakene.

Jeg klikket meg inn og begynte å lese testen. Men stusset litt, da jeg kom til denne setningen:

«Vi har utelukkende konsentrert oss om næringsinnholdet, ikke smaken.»

Og da lurer jeg på: Hvorfor det?

Finnes det virkelig folk der ute som kjøper pepperkakedeig basert på næringsinnhold?

Jeg trodde hele poenget med pepperkaker er at de skal smake godt? At de skal smake fett og sukker og være proppfulle av kalorier?

Jeg mener, hvor ofte spiser vi pepperkaker? Folk flest vil vel svare at de spiser pepperkaker i en veldig begrenset periode rundt jul.

Da må vi vel unne oss pepperkaker som smaker godt, må vi ikke det da?

Men testen var for så vidt nyttig den. Jeg fant ut hvilken pepperkakedeig jeg skal kjøpe. I år blir det Mesterbakeren som fikk en treer i testen.

Hvorfor?

Jo fordi den hadde testens høyeste innhold av energi og sukker.

Bryr du deg om hvor mange kalorier det er i pepperkakene?

 

Les også: Pepperkake-kaos

Les også: Adventskalender fail

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Dette er både plumpt og respektløst

Norges kvinne- og familieforbund ønsker å tilby slitne og syke foreldre husmorvikar på kommunens regning. Det skriver NRK i artikkelen Vil ha sovehjelp til syke og slitne småbarnsforeldre

Husmorvikarene var en egen yrkesgruppe på 50- 60- og 70-tallet som steppet inn i norske hjem, forholdsvis barnefamilier, og hjalp til etter fødsel eller når mor ble syk.

 



 

Forslaget har møtt både ros og kritikk. Mange mener en husmorvikar vil være med på å sy puter under armene på foreldre som vil realisere seg selv. Foreldre som selv har skyld i at de er slitne.

Christine Fugland Halvorsen sier til NRK at foreldre må ta ansvar for barna sine selv:

«Velger en å bli forelder, så gjør en det. Så vanskelig er det da ikke. Det er ikke bare å få barn og mene at andre skal ta jobben.»

Susanne Kaluza sier i samme artikkel at norske foreldre må tåle noen fiskepinnemiddager. At vi må senke kravene i hjemmet og tåle at det er litt skittent.

Dette syns jeg blir direkte plumt og respektløst. Fortell en sliten mor med en kolikkbaby på armen at hun må tåle noen fiskepinnemiddager. Eller si til de nybakte tvillingforeldrene som ikke har sovet skikkelig på et halvt år at de må senke kravene og tåle litt skitt. Fortell dem at de bare må skjerpe seg. De har tross alt valgt å bli foreldre. Så vanskelig er det da ikke!

Jeg hyller forslaget om husmorvikar og tror det vil være med på å senke både sykemeldinger og skilsmisser.

Rundt 20 prosent av alle førstegangsfødende får en eller annen form for barseldepresjon. Og tallet bare øker. Mørketallene er sannsynligvis store.

Jeg går rett inn i denne statistikken selv. Min førstefødte hadde kolikk. Det var et helvete. Han gråt døgnet rundt, kun avbrutt av korte sovepauser på tjue minutter. Var han våken, gråt han. Og da måtte han bæres. Satt jeg meg ned, eskalerte gråten.

Vi hadde ingen avlastning fra verken venner eller familie. I fire måneder levde vi sånn, uten en liten time avlastning en gang.  

Ikke kom her og fortell oss at vi bare måtte tåle litt møkk og noen fiskepinnemiddager. Vi fikk som regel ikke spist middag i det hele tatt.

Min mann har en sønn fra et tidligere forhold. Han ble født med halvt hjerte. Den første tiden var preget av bekymringer, operasjoner og sondemating. Foreldrene fikk automatisk avlastning på kommunens regning. Det var ingen som fortalte dem at de måtte tåle å spise fiskepinner til middag.

Selvfølgelig skal foreldre med syke barn ha avlastning. Som foreldrene i eksempelet over. Jeg skal ikke ta fra de fysisk syke og gi til de «friske».

Men det er litt interessant at min mann ikke er i tvil om hvilken periode som var mest utmattende og ødeleggende for både helse og forhold: Det var kolikk-perioden.

Samtidig er det viktig å se på hvorfor vi er så slitne i dag. Mange har altfor høye forventninger til foreldretilværelsen. Jaget etter perfeksjon og selvrealisering må ta en del av skylden.

Barn er jo ingen hindring i dag. Vi skal ha flotte hjem med stripete Kähler-vaser, marokkanske fliser på kjøkkenet og kjøkkenutstyr fra Nicolas Vahé. Og vi legger gjerne oppussingen av huset til foreldrepermisjonen.

Vi skal ha fine kropper og flate mager, helst fire dager etter fødselen.

Vi skal dyrke interessene våre, gjerne skrive ned handicappet i golf, holde salsaen ved like, dyrke vininteressen og gå på kokkekurs.

I tillegg skal vi ta vare på de spennende jobbene våre, gripe mulighetene som dukker opp og gjerne klatre et par steg på karrierestigen.

Lista er lang over alt vi skal gjøre. Og det handler jo bare om innstiling, ikke sant? Det blir hva du gjør det til.

Det er klart vi må ta ansvar for våre egne liv og sette på bremsen før det er for sent. Gjerne før vi ligger i en haug på gulvet og roper etter husmorvikar sponset av kommunen.

Karianne Gamkinn har et poeng når hun skriver på bloggen sin Mammadamen:

«Det er fristende å spørre om velferdsgodene og det ansvaret staten allerede tar for at vi alle skal leve likt og godt har blitt en sovepute der vi tror at vi kan kreve nye statlige løsninger når livet ikke går helt som planlagt.»

Jeg er selv tilhenger av at folk i stor grad må ta ansvar for eget liv. Og hadde jeg ikke selv fått den brutale starten på mammalivet, hadde sikkert jeg også tenkt at foreldre bare må ta seg sammen.

Gjennom bloggen min, får jeg flere henvendelser hver uke, ofte daglig, fra fortvilte foreldre som er så slitne at de ikke aner hvordan de skal komme gjennom barsel- og småbarnsperioden. Dette er et samfunnsproblem vi er nødt til å ta på alvor og ikke bare avfeie det med fiskepinner.

Men hvor går skillet? Når er det snakk om selvpåført slitenhet og sykdom, og når er det såkalt ufortjent?

Vel, det er det umulig å svare på. Det som er viktig er at problemet er høyst reelt for de som har møtt den berømte veggen, uavhengig av årsak.

Mitt inntrykk er et at terskelen for å be om hjelp er ganske høy. Og jeg tror ikke tilbud om husmorvikar vil utløse et skred av henvendelser fra foreldre som trenger litt fri for å spille golf eller som trenger barnevakt slik at de kan pusse opp huset.

Jeg mener at derom husmorvikar-ordningen brukes med vett, som et tilbud til foreldre som av en eller annen grunn trenger avlastning, enten de har fysisk syke barn, kolikkbarn, lider av barseldepresjon eller andre fysiske eller psykiske sykdommer, er eneforsørger, har fått tvillinger eller flere barn på en gang, har liten eller ingen avlastning rundt seg, eller av andre grunner sliter i foreldrerollen, så vil det være et kjempestort løft.

Ja, jeg vil faktisk gå så langt som å si at innføring av husmorvikar vil senke både sykefraværet og skilsmissestatistikken.

 

Les også: Nanny søkes til tre måneder gammel baby

Les også: Stadig flere barn blir utbrente

Les også: Lykke, vår generasjons ulykke

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Pepperkake-kaos

«Nei, nei, nei! Ikke sånn! Vent nå. Bare, vær så snill og vent!»

Jeg reiser meg brått opp så stolen skraper hard mot gulvet. Jeg tar meg til hodet med den ene hånden og holder den andre håndflaten stramt opp mot de to små ved enden av bordet.

Seksåringen ser på meg med store øyne. To halvspiste seigmenn henger ut av munnen hans, som om de sprellene kjemper sin siste kamp mot det store monsteret.

«Nå må dere slappe av litt. Okei? Bare littegran», sier jeg og får kontroll på stemmen igjen.

Se her nå, unger. Sånn skal det gjøres.

 



 

Jeg setter meg ned på stolen igjen og drar den inntil bordet.

Fireåringen smatter, drar nølende tuppen på posen med melisglasur ut av munnen og gir den til meg.

Hun tørker seg rundt munnen med håndbaken. Hånden sitter nesten fast i den seige massen av glasur, smeltede nonstop og snørr. Så graver hun hånden dypt nedi posen med seigmenn og fisker opp en rød stakkar.

Hun biter av hodet, kaster sitt eget hode bakover og ler rått med åpen munn.

«Se her nå, unger. Nå sprøyter jeg glasur i firkanter på taket, og så setter dere nonstoppene over der jeg har sprøytet. Ok?»

Lillesøster setter i et langt hyl og kyler en grønn nonstopp rett i øyet på storebroren. Han rekker ikke reagere en gang før hun griper etter en ny landing nonstop og kaster dem over bordet.

«Bombe!» roper hun og dukker akkurat unna en håndfull skumnisser som hagler tilbake over bordet  

«Hei, hei, HEI! Slutt med det der», roper jeg og tar tak rundt Lillesøsters håndledd i det hun stikker hånda dypt ned i skålen med nonstop igjen.

Storebror holder seg for øyet og sparker til søsteren sin under bordet.

Jeg åpner den lille neven til Lillesøster og plukker vekk de klissete nonstoppene. Så hever jeg pekefingeren og setter den rett under nesa hennes.

«Nå slutter du å kaste nonstopp på broren din. Og du?»

Jeg flytter fingeren bort til seksåringen.

«Du slutter å kaste skumnisser. Nå tar vi det helt med ro her, og så skal vi kose oss og pynte pepperkakehus».

Vi har gleder oss hele dagen. I dagens pakke i aktivitetskalenderen lå det en tube glasur og tre seigmenn til hver. Med andre ord: Vi skulle pynte pepperkakehus.

 



 

Frokosten var unnagjort. De to lilla lysene på bordet blafret forsiktig. «Barnas superjul» spilte fra høyttalerne. Og jeg hadde limt sammen det ferdigkjøpte pepperkakehuset uten å brenne meg på det gloheite sukkeret. Jeg hadde til og med lært fra tidligere år, og gitt barna ett hus hver. Så de ikke skulle krangle om hvor nonstoppene skal sitte og hvor mange seigmenn det skal være på.

Alt lå til rette for en koselig og idyllisk pepperkake-dag.

Jeg klemmer på glasurposen og fortsetter med rutemønsteret på taket. Tar en neve med nonstopp og viser ungene hvordan de skal sette nonstoppene fast i glasuren.

Det begynner bra. De dekker nesten den ene siden av taket. Om ikke akkurat på rekke og rad, så i hvert fall på rekke og bulter.

Så kommer Storebror med en hodeløs seigmann som han putter nedi pipa på Lillesøsters hus.

«Neeeeeiiiiii», hviner Lillesøster og river den løs.

«Jooooooo», hyler Storebror og biter hodet av en ny seigmann som han plasserer på taket, oppå nonstoppene til Lillesøster, så de små kulene ramler ned på bordet. 

 



 

Lillesøster knytter nevene og drar pusten inn så hele brystet buler. Så lukker hun øynene og sender lufta ut i et langt brøl så trommehinnene mine vrir seg i smerte.

«Nei, men hallo!» roper jeg og reiser meg igjen. Jeg setter begge håndflatene i bordet og bøyer meg ned mot de to små.

«Nå er det nok!»

Mannen flirer, reiser seg og tar med seg mobilen ut på do. 

Lillesøster vifter med armene for å få meg bort. Og akkurat da treffer hun skålen med nonstopp. Den gir fra seg et lite klunk i det den forlater bordplata og snurrer rundt i lufta så alle de små, fargerike rundingene svever som i sakte film ned mot gulvet. Jeg holder pusten og lukker øynene.

Rattattattatta. Lyden av hundrevis av nonstopp som treffer gulvet. Så blir det helt stille.

«Oj», sier Lillesøster og holder seg for munnen.

«Wow», sier Storebror og bøyer seg ned over stolen sin for å ta de små bombene på gulvet i nærmere øyesyn.

«Kult», sier han og blunker.

Jeg åpner øynene. Ser på de to små ved enden av bordet. Lillesøster sitter rett i ryggen og smiler. Hun soler seg i glansen av storebrorens beundring.

Jeg tar av meg strikkejakka og går ut på kjøkkenet. Åpner vinduet og trekker inn den kjølige luften. En hvit frostsky brer seg ut gjennom det åpne vinduet når jeg puster ut.

Da jeg kommer inn i stuen igjen, ligger ungene på magen på gulvet og konkurrerer om hvem som kan få flest nonstopp inn i munnen på en gang. Storebror leder. Han begynner å le, og en seig, brun masse siger nedover haka og ned på gulvet. 

Jeg går bort til bordet og løfter opp brettene med pepperkakehus. Setter meg ned på huk og plasserer dem mellom ungene. Så legger jeg glasurposen og posen med seigmenn på gulvet ved siden av.

«Se her. Nå kan dere pynte akkurat som dere vil. Rop når dere er ferdige».

Jeg labber bort til sofaen. Tar med meg en mandarin på veien, plukker opp et blad og setter meg med med ryggen til ungene.

Pepperkakehusene ble fine de. De ser ut som to bombede pepperkakehus, vel og merke. Fylt med halvspiste seigmenn med avslikket sukker og klissete, brune nonstopp uten sjokoladetrekk.

Men samma det. Pepperkakehus er pepperkakehus. Husene skal de for øvrig få spise i fred. Helt i fred. Jeg skal ikke ha en liten bit en gang.

 

Les også: Klart barn kan få brukte julegaver

Les også: Er det mulig å kose barna ihjel?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Adventskalender - fail

Ja da, jeg vet at jeg har snakket veldig varmt om aktivitetskalederen i det siste. 

Adventskalendere der man gjør en liten aktivitet sammen hver dag, i stedet for å bruke masse tid og penger på å kjøpe og pakke inn ting barna egentlig ikke bryr seg om. Er det noe barn har nok av i dag, så er det ting. 

 

 

Ja da, jeg vet jeg var på God morgen Norge for en drøy uke siden og snakket varmt om denne aktivitetskalenderen. Og jeg fortalte at i år, skulle vi ha aktivitetskalender. 

Jeg vet også at jeg sa at det ikke er så mye jobb. At man kan legge terskelen så lavt man vil. At man ikke trenger å lage masse store aktiviteter hver dag. Det beste er å legge inn enkle ting. Og gjerne ting man likevel ville ha gjort, som å pynte pepperkakehus, bake pepperkaker, lese ett kapittel ekstra i boka ved leggetid og la barna bestemme middagen. 

Tror dere mine barn fikk adventskalender fra 1. desember i år? 

Nehei. Det fikk de ikke. 

Kalenderen ble mekket sammen fredag kveld på en halv time. Og barna fikk åpne sin første luke lørdag 5. desember. 

Vel, jeg skal ikke skylde på aktivitetskalenderen. Den var kjapp og lage, den.

Det er bare jeg som alltid er sent ute med adventskalendere. I fjor fikk jeg ikke handlet inn Lego-kalenderne før 4. desember. Og året før kom ikke sjokoladekalenderen i hus før den 6.

 


Skal jeg fortelle deg en hemmelighet?

Halvparten av rullene er tomme. Jeg får fylle på med aktiviteter etter hvert. Må bare huske det.

Hvis ikke blir det vel tidenes skuffelse når ungene pakker opp en tom gave. 

 

 

Det er rart det der ... hvordan disse adventskalenderne kommer like brått på hvert eneste år. Enda man vet om det i uker, ja, for ikke å snakke om måneder i forveien.    

Men kalender, det blir det. Hvert år. Selv om de første dagene som regel mangler. 

Det får holde. 

Det får være godt nok. 

 

Les også: Julen var mye bedre før

Les også: Første søndag i advent, sa du?

 

Var du i tide med kalenderen i år?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kjære mammaen min

Jeg satt og bladde gjennom noen gamle fotoalbum her om dagen. Jeg lette etter et julebilde fra da jeg var liten.

Og plutselig havnet jeg midt i julen 1982. På ett av bildene står du og jeg foran juletreet i stua. Du er omtrent like gammel som jeg er nå. I slutten av tredveårene.

Du har to barn. Storebroren min på ti og meg seks. Sønnen min er også seks år denne jula.   

 



Hvordan hadde du det, kjære mammaen min? Denne julen i 1982. Der vi står foran juletreet, du og jeg.

Syns du det var tungt å være mamma? Var det vanskelig? Gikk du også rundt med dårlig samvittighet hver eneste dag, for alt du burde ha gjort? For at du kanskje kunne ha brukt litt mer tid sammen med oss barna? For at du ikke leste for oss hver dag? For at du ikke lekte nok med oss? For at du kjeftet på oss da vi kranglet så busta føyk når du ville se på nyhetene på tv? For at du ikke hadde verdens lengste tålmodighet da vi bakte pepperkaker sammen?

 



 

Jeg vet du syns det var vanskelig. Akkurat som meg, var du veldig sliten. Du gikk i tillegg gjennom en tøff og vanskelig skilsmisse da vi barna var små. Og i perioder var du ganske fraværende.

Jeg husker sukkene dine.

Da du åpnet en konvolutt med en uforutsett regning i. En regning som veltet hele budsjettet, og som kanskje førte til at du ikke fikk kjøpt deg ny vinterjakke denne vinteren heller.

Jeg hørte sukkene dine helt ut på kjøkkenet, da du satt deg ned i den faste stolen din i stua etter en lang dag på jobben, etterfulgt av middagslaging og husarbeid.

Jeg husker sukkene dine da jeg trampet i gulvet og ropte at jeg ikke ville ha kjøttkaker til middag. Da jeg maste om Ball-genser fordi alle de andre i klassen hadde det. Og da jeg kom hjem med ødelagt sykkel fordi jeg hadde sykla ned fra garasjetaket.

Jeg husker du gråt noen ganger også. Når du trodde jeg ikke hørte deg. Da jeg hadde lagt meg, og du, en time tidligere, hadde fortalt meg at jeg ikke kunne få bli med på turen leikarringen hadde planlagt, fordi vi ikke hadde penger.

Jeg husker også du gråt en lørdagskveld etter vi hadde hatt turnoppvisning tidligere på dagen, og du ikke kom for å se på oss. Jeg husker ikke hvorfor du ikke kom. Kanskje var du bare rett og slett for sliten.

Du trodde jeg ikke så deg. Men jeg hørte snufsene dine, og la merke til at du tørket en tåre og snudde deg bort akkurat da jeg kom ut på kjøkkenet.

Nei, det var nok ikke bare lett for deg å være mamma. Skilsmisse, aleneomsorg for to barn, full jobb og dårlig råd. Du var sliten.

Jeg er også sliten. Og jeg har mye dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for at jeg fikk en barseldepresjon og ikke klarte å ta meg skikkelig av sønnen min da han var nyfødt. Dårlig samvittighet for at jeg ikke alltid orker å leke med barna mine og gi dem den oppmerksomheten de ønsker. Dårlig samvittighet for årene med så dårlig råd at vi måtte bortprioritere julegaver til barna. Enda de var så små at de ikke merket det en gang.

Jeg sukker jeg også. Og det hender jeg gråter.

Og så hender det jeg føler meg som verdens verste mamma.

Så kjære mamma, jeg vil du skal vite at jeg forstår. Jeg vet hvordan du hadde det. Nå som jeg har blitt mamma selv, vet jeg nøyaktig hvilke kamper du kjempet.

Men når jeg tenker tilbake på barndommen min, er det ikke sukkene og tårene jeg husker best.

Jeg husker blåbærturene våre. Hver sensommer pakket vi ned de røde bærplukkerne, litt saft og en pakke kjeks og syklet opp til det hemmelige blåbærstedet vårt.

Jeg husker hvordan du sprutet vann på oss barna med hageslangen om sommeren, mens vi løp hvinende rundt i hagen. 

Jeg husker at du og jeg løp rundt huset da det sprutregnet og tordenværet skrallet over himmelen. Jeg husker du lo og lurte på hva naboene trodde om oss.

Jeg husker skiturene våre opp til Skumsjøen. Jeg husker den røde anorakken din, og appelsinen og kvikklunsjen i sekken.

 



 

Jeg husker bilturene hver sommer, til Trondheim for å besøke mormor og morfar. Den røde, gamle Ladaen vår hostet og harket over fjellet. Jeg husker høydepunktet på hele turen: Da vi rastet på Dovrefjell, og spiste matpakkene vi hadde smurt før vi dro hjemmefra.

Jeg husker Ball-genseren jeg fikk en jul. Jeg tror jeg må ha vært en ti - tolv år. Du hadde funnet den på salg. Den var to nummer for stor. Men det gjorde ingen ting. Jeg elsket den og brukte den hver dag.

Jeg husker hvordan du flettet håret mitt før skoleavslutningen. Hvordan du rotet rundt oppe på loftet for finne noe jeg kunne bruke som kostyme til karnevalet på skolen. Jeg husker at du alltid lagde rebus til meg når jeg hadde bursdag og skulle finne gaven min.

 



 

Du var ikke en perfekt mamma. Men du var min mamma. Du gjorde så godt du kunne. Og vet du hva? Det var godt nok.

Det prøver jeg å tenke på når jeg selv føler meg som verdens verste mamma. Jeg er heller ingen perfekt mamma. Men jeg gjør så godt jeg kan. Og jeg tror faktisk det er godt nok.  

 



 

Les også: God mor-boksen er skremmende trang

Les også: Noen ganger må man ta upopulære valg

Les også: Egoistisk mamma

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Bursdagskake - fail

Jeg har sagt det mange ganger: Jeg kan ikke bake. 

Som i: Jeg KAN virkelig ikke bake!

"Nei, men så galt kan det da ikke være", sier folk til meg når jeg jamrer over barnebursdager. Og når jeg prøver å gjøre meg helt usynlig ved å sitte muse stille bakerst i et hjørne når kakebaking skal planlegges til turnavslutninger og skolearrangementer. 

Men av og til må jeg dessverre bake. Som for eksempel når barna mine fyller år. 

Av en eller annen grunn tenker jeg alltid at dette skal jeg nok få til. Glemt er alle tidlige forsøk på Spiderman-kaker og Red velvet cupcakes. Jeg handler inn ferdigmikser fra Toro og Regal, googler Hulken-kake og fotball-muffins, og skrider til verket. 

Min første hjemmebakte bursdagskake, var til min sønns fireårsdag. Jeg var så dum at jeg spurte hvilken kake han ville ha til bursdagen sin. "Hulken-kake", svarte han. 

Jeg tenkte mer om han ville ha sjokoladelangpanne med seigmenn og nonstop eller muffins. Men gutten ville ha Hulken-kake. 

Og Hulken-kake ble det. Men kanskje ikke helt som han hadde sett for seg: 

 



Jeg tror nemlig han hadde sett for seg noe sånt:

 


Foto: Creative commons SugarTreece123

 

Les mer om hele Hulken-kake-fadesen her

 

Året etter glemte jeg meg helt bort igjen, og spurte hvilken kake han ville ha til bursdagen sin:

«Hvilken kake vil du ha til bursdagen din i år da, Lillemaaaaa...a...a...a...»

Jeg rakk ikke avbryte setningen før det var for sent. Jeg stod på kjøkkenet og limte sammen en bursdagskrone. Lillemann satt på kjøkkenbenken ved siden av meg og dinglet med beina.

Nå ville han ha Lynet Mc Queen-kake. Med sladding og flammer. 

Jeg klasket den ene hånda på pannen min og bøyde meg over kjøkkenbenken.

«Åh, kjære lille venn», sa jeg og ristet på hodet.

«Det vet jeg ikke om jeg får til, altså. Du vet, mammaen din er ikke så veldig flink til å bake. Og Lynet Mc Queen er skikkelig vanskelig".

«Det klarer du helt sikkert, mamma», sa Lillemann og hoppet ned fra benken.

«Men husk sladding og flammer».

 

Jeg googlet litt, og fant denne: 


Foto: Creative commons Peter Brown

 

Nja, hvor vanskelig kan det være, tenkte jeg, full av optimisme og glede. 

Kaken ble sånn: 

 



Ganske langt unna originalen. 

Les mer om hvordan Lynet Mc Queen-kaka ble til

 

Før jeg visste ordet av det, var det Lillesøsters tur. Hun har ikke like sterke preferanser som storebroren. Derfor var jeg lur og spurte aldri hvilken kake hun ville ha. Jeg var egentlig drittlei av kaker, og siktet meg inn på gele. Gele, det kan alle lage. 

Jeg kjøpte noen pakker ferdig gelepulver, fant frem en kakeform, googlet litt, og endte opp med regnbuegele-kake. 

Sånn som denne: 

 


Foto: Creative commons Fiona Henderson

 

Vel, jeg trenger kanskje ikke si at min regnbuegele ikke ble helt sånn. Den liknet mer på en morkake:



 

Selv om den ble ganske kul da vi smæshet den: 



 

Forrige helg var det ny bursdagsfeiring i heimen. Lillemann ble seks år. 

I år hadde jeg gardert meg. I år blir det verken Hulken, Lynet Mc Queen eller noe som har med regnbue å gjøre. I år blir det langpanne sjokoladekake og muffins. 

Langpanna ble helt grei, den: 



Tja, sånn passe, i hvert fall. Noen vil kanskje si den er både skjeiv og kladdete. men for meg er dette helt innafor. For en som absolutt ikke kan bake, er dette en suksess. 

Og siden langpanna ble så bra, steg optimismen et par hakk og jeg tenkte jeg skulle slå til med fotball-muffins. Jeg mener, hvor vanskelig kan det være? Det er jo bare å farge glasuren grønn, strø over noe grønn kokos og stikke en tannpirker med en pappfotball nedi . 

Noe sånt: 


Foto: Creative commons Kevin Baird

 

Men pokker heller. 

Det ble sånn: 

 



Grønne, drukna muffins. 

Vel, seksåringen er en smart gutt, så han skjønte med en gang at det hadde vært regnvær, så banen var våt og gjørmete.

 



Så tro meg, når jeg sier at jeg ikke kan bake. 

Og ser du meg sitte musestille innerst i et hjørne når kakebaking skal fordeles: Det er en grunn til det. For jeg KAN virkelig ikke bake. 

 

PS: Tusen takk til alle dere som fulgte bursdagsforberedelsene mine på SnapChat og som kom med oppmuntrende Snap gjennom hele dagen. Dere er gull!

 

 



 

Vil du følge meg videre, finner du meg her:

 

casakaos

 

Les også: 8 tips til billig barnebursdag

Les også: Klart barn kan få brukte gaver

 

 

PS: For flere oppdateringer om bursdagskaker og andre kaker som ikke går helt etter planen, følg meg gjerne her også:

 

                  

(casakaos på Face og casa_kaos på Insta)

 

.

 

 

Kjenner du en juksesupermamma?

//Sponset premie

For du vet, alle supermammaer jukser ...

Det er derfor de klarer å sjonglere etasjefatet med hjemmebakte cupcakes med den ene hånden og en baby på den andre armen, mens de perfekte lokkene i håret danser artig opp og ned der de går bortover gulvet i rene klær, nylonstrømper uten hull og med et rolig og behersket smil på leppene - i høye hæler!

 



 

Du ser dem for deg, ikke sant? Disse supermammaene.

De som lager matpakker til barna med brødskiver skåret ut som Ole Brum. De som arrangerer tema-barnebursdager hjemme med prinsessekaker, organiserte leker og egen ansiktsmalings-stasjon. De som alltid har et ryddig og plettfritt hjem, rene unger, fine negler og vinduer uten fettmerker.

Vet du hvordan de får det til?

Jo, de jukser!

De jukser så det renner av dem.

En sånn juksesupermamma, er Tone Almendingen Røyneland. Hun skriver bloggen Tonerose Design, og jeg har alltid sett for meg henne som en skikkelig supermamma.

Men så viser det seg altså, at hun jukser.

Sammen med søsteren sin, Elisabeth Almendingen, har hun gitt ut boken Juksesupermamma.

Her deler de to supersøstrene tips og triks til hvordan komme gjennom graviditeten, babytiden og småbarnsperioden og alt det innebærer, med vettet i behold.

 



 

Du får blant annet vite hvordan du kan jukse deg til perfekte nyfødtbilder, flotte bursdagskaker, deilige middager, stilig ansiktsmaling, et organisert hus, søte julekort med bilder av barna, pepperkakehus som faktisk står og hjemmelagde julegaver. Og mye mer.

 

 

Jeg har også bidratt med et lite innlegg i boken. Der deler jeg mine ti beste tips til en enklere hverdag.


De flotte bildene er tatt av Karina Lange

 

 

 

Har du forresten lyst til å vinne Juksesupermamma-boken?

Jeg deler ut tre bøker til tre heldige vinnere. En her på bloggen, en på Facebook og en på Instagram (casa_kaos).

Delta gjerne på alle tre for å øke vinnersjansene dine.

Her på bloggen må du legge igjen en kommentar med ditt beste Juksesupermamma-tips.

Jeg trekker tre heldige vinnere på fredag.

Og mitt beste tips ... det er: Toro-kaker!

 

Les også: 25 tegn på at du har blitt en erfaren mamma

Les også: 10 foreldrefeller de fleste foreldre har gått i

 

 

PS: For flere oppdateringer om juks og fanteri i mammarollen, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Julen var mye bedre før

... da jeg var barn.

Alt var egentlig mye bedre før, da jeg var barn.

 



 

Vi hadde ingen iPad eller smarttelefoner som vi satt og knatret på. Vi var ute og lekte, vi. Vi klatret i trær, stod på stubbski ned fra garasjetaket og bygget hytte i skogen.

Barnebursdagene feiret vi hjemme. Bursdagskaken var en langpanne sjokoladekake pyntet med nonstop og seigmenn. Eller gele. Gele som vi spiste med sugerør.

Vi lærte oss å sykle på egen hånd, uten at en voksen hadde laget en firepunkts plan for hvordan vi skulle lære å sykle.

Vi gikk til og fra skolen fra første klasse. Alene!

Og vi fikk kun sjokoladekalender til advent.

Barne-tv var en halv time hver ettermiddag. Resten av døgnet var det kun voksenprogram på tv-en. Hvis det var noe program i det hele tatt.

På julaften så vi Tre nøtter til Askepott.

Og så så vi på «Jul i Skomakergata». Jeg husker jeg lå på magen i den grønnrutede sofaen vår og koste meg med Jens Petrus Andersen og alle menneskene som kom innom skomakerverkstedet hans hver dag. Og herlige Tøfflus som bodde under disken. Det ble ikke jul uten Jens Petrus og Tøfflus.

Jepp, alt var mye bedre før.

Jeg prøver febrilsk å gi barna mine den samme barndommen jeg selv hadde. Med utelek framfor iPad-spilling, hjemmebursdager, langpanne sjokoladekake, selvstendighet, adventskalendere som ikke koster skjorta, Jul i Skomakergata og Tre nøtter til Askepott.

På noen områder har jeg lykkes.

På andre ikke.

iPaden har jeg bare måtte innse har kommet for å bli. Og jeg har til og med lært meg å sette pris på den. Herregud, så deilig det er med den daglige halvtimen med stillhet i huset.

Seksåringen er stor tilhenger av hjemmebursdag. Men fireåringen insisterer på å ha bursdagen sin på lekeland når hun fyller fem om et halvt år.

Og ingen av barna har den minste interesse av verken Jens Petrus Andersen eller Tøfflus.

Vi prøvde å se på Skomakergata et år.

Ungene stod på hodet i sofaen og hang i gardinstanga det meste av episoden. Dette var noe av det kjedeligste de hadde sett.

Det samme skjedde da vi hadde benket oss foran tv-en forrige julaften formiddag. Med pepperkaker, fulle julestrømper og Tre nøtter til Askepott på skjermen.

Jeg vet ikke om jeg kanskje hadde hauset opp forventningene litt i overkant mye, til denne, etter min mening, helt geniale filmen. Men ungene satt først med åpen munn og lurte på hva i alle dager dette var for noe rart. Så begynte de å hoppe rundt i sofaen før de lå på gulvet og vred seg i latterkrampe mens de ropte «Askepott! Askepott!» med tilgjorte opera-stemmer. Akkurat som Knut Risans noe spesielle stemme dubber gjennom hele filmen.

Jeg ble nesten litt sur. 

I år har folk gått bananas på Facebook og krevd «Jul i Blåfjell» tilbake på skjermen som årets adventskalder. Lørdag gikk en gjeng ihuga «Jul i Blåfjell-entusiaster» i fakkeltog opp Karl Johan.

Jeg skjønner dem godt, jeg.

For alt var mye bedre før.

Men av og til må man bare kaste inn håndkleet, og innse at slaget er tapt. Noen ganger må man la egne idylliske barndomsminner fare, og innse at dagens barn ikke har den minste interesse av hvordan de feirer jul verken i Skomakergata eller i Blåfjell. 

iPaden er kommet for å bli. Lekeland-bursdager er et faktum. Og den tjekkiske askepotten er bare rar.

Men sjokoladelangpanna, den tviholder jeg på. Og billige adventskaledere. Ja, og så treklatring og stubbski ned garasjetaket. Det kommer ikke ungene mine unna.

Men i dag skal vi kose oss med første episode av «Julekongen» på NRK.

Blir sikkert fint det og.

 

Les også: Kjære foreldre - Ikke slukk stjernene

Les også: Gi barna barndommen tilbake

Les også: Skal vi forby barna å klatre i trær?

 

PS: For flere oppdateringer om jul i Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.