hits

desember 2016

Mine tabber, flauser og nedturer i 2016

Det er igjen tid for å oppsummere året som har gått. I år som i fjor velger jeg å dele mine mindre heldige opplevelser i stedet for all den glitrende suksessen jeg har badet i gjennom hele året (knis). Facebook- og bloggfeeden din kommer uansett til å være full av nyttårsoppdateringer der folk ramser opp sine høydepunkter fra 2016.

 

 

Det skal du få slippe å lese om her.

Her er mine tabber, flauser og nedturer i 2016:

 

Jeg skremte bort mitt store forbilde - Kathrine Aspaas

Jeg stod i regnet på Aschehoug hagefest under en kjempestor oransje paraply. Jeg tror jeg stod og spiste på en pølse, da jeg plutselig så et kjent ansikt i folkemengden. Er det ikke ... Jo, det må da være ... Kathrine Aspaas!

Dama som har skrevet boken Raushetens tid. Dama som har lært meg at vi skal omfavne våre tabber og feiltrinn. Dama som sier med den største selvfølge at hun føler seg liten og dum når hun er sammen med smarte folk, spesielt når de snakker sammen uten å henvende seg til henne. Altså, hvem gjør ikke det? Dama som oppfordrer oss til å være feiltastiske og dele det ekte i stedet for fasade. 

Jeg har drømt om å møte henne. Jeg har liksom sett for meg at vi skulle bli bestevenner. For vi tenker så likt. Og så likte hun et innlegg på Facebook som jeg hadde skrevet i fjor. Og nå var hun på vei over gressplenen i retning av meg.

Jeg hopper frem, strekker ut hånden og presenterer meg. Jeg sier at jeg vet alt om henne. At jeg følger bloggen hennes, at jeg har lest alle kommentarene hennes i Aftenposten, at jeg har lest bøkene hennes. Og så plutselig blir jeg skikkelig star strucked, omtrent på samme tid som jeg oppdager at jeg fortsatt står og rister hånden hennes, og da begynner jeg å bable, på både inn- og utpust. Jeg forteller at jeg er SÅ enig i det hun skriver, at jeg skriver om mange av de samme temaene på bloggen min og i boka mi, som hun for øvrig ikke har hørt om en gang. Og jeg blir litt overrasket, for hun likte jo tross alt det innlegget fra i fjor på Facebook.

På dette tidspunktet begynner panikken å stige. Hjertet dundrer i brystet, jeg blir svett i hendene og merker at hjernen holder på å koble helt ut. Så jeg trekker pusten og tenker at jeg for all del ikke må gå tom for ord, så jeg ramser opp noen felles kjente, som jeg har sett på Instagram at hun også kjenner, og så ... så tar det slutt. Helt slutt. Og jeg bare står der og ser på henne, med armene hengende slapt ned langs siden. Uten å komme på en eneste ting å si.

Kathrine ser livredd ut.

- Du, ehm, jeg hadde egentlig tenkt å få med meg talene, jeg. De har begynt nå, sier hun og skritter i en bue rundt meg.

Og i det jeg ser ryggen hennes forsvinne bortover gressplenen, setter jeg virkelig inn støtet ved å heve hånden i en kameratslig hilsen og rope etter henne: Ja, men du, vi snakkes videre etter talene, da.

Hvorpå hun snur seg kjapt og ser på meg med oppsperrede øyne og utstøter en lyd jeg ikke helt klarer å tolke hva betyr, før hun haster videre.

Igjen står jeg og føler meg så liten, så teit, så mislykket, så sosialt inkompetent, så utrolig dum. Jeg gir meg selv et mentalt panneklask, lukker øynene, rister på hodet og tenker at jeg aldri, aldri kommer til å bli noe som helst så sosialt klønete som jeg var akkurat nå.

Jeg vet ikke om det var min livlige fantasi som tok overhånd, men resten av kvelden kunne jeg banne på at hver gang jeg så snurten av Kathrine, så snudde hun seg kjapt rundt og søkte tilflukt bak et tre eller et telt. Jeg klandrer henne i så fall ikke.

Note to self for 2017: Være avslappet og avbalansert sterk kvinne selv når jeg snakker med folk jeg beundrer. Evt. bare se ut som avslappet og avbalansert sterk kvinne på avstand og droppe og snakke med folk jeg beundrer så høyt at jeg blir star strucked.

 

Gjennomsiktig boklansering

På boklanseringen min, møtte jeg opp i en helt gjennomsiktig bluse. Det kan for øvrig være en sexy twist det, når man er i tjueåra og ikke har gått gravid ennå. Det er ikke like sexy når man er førti og har mammamage. Jeg er også veldig glad for at ingen sa noe, slik at jeg ikke merket det før jeg kom hjem og så på bildene to dager senere.

Note to self for 2017 (Heretter NTS 2017): Se meg i speilet før jeg går ut døra. Spesielt når jeg har boklansering. 

 

 

Lavmål krangling med mannen

Mannen og jeg har kranglet masse i 2016, som alle tidligere år. Nå har vi ikke noe mål om at vi ikke skal krangle. Men jeg må dessverre innrømme at nivået på kranglingen til tider har vært pinlig lavt. Vi har kranglet om hvem som har sovet minst, om hvem som har lagt barna flest ganger, om hvem som har brukt mest penger på unødvendige ting og om sex.

Jeg har kjeftet på han for at verandagulvet ikke ble jevnt etter han hadde beiset det. Jeg har kjeftet på han for at han ikke tømmer rista i kjøkkenvasken, slik at matrestene etter middagen ligger igjen. Og jeg har kjeftet på han for at han snorker.

NTS 2017: Pust og tenk deg om før du krangler med/kjefter på mannen.

 

Utålmodig mamma

Jeg har vært jevnlig utålmodig og pedagogisk ukorrekt med ungene. Jeg har kjeftet på dem når de har vært for treige til å kle på seg om morgenen og jeg har truet med å knekke iPaden i to når de ikke vil legge den fra seg for å komme og spise.

NTS 2017: Øve på å være forståelsesfull, mild og tålmodig mamma som ikke blir stresset av barn som bruker en evighet på å kle seg når vi har dårlig tid og som ikke vil legge bort iPaden når det er mat. 

 

Regnskap

Jeg leverte ikke inn regnskapet før langt ut i mars, og fikk straffegebyr for sen innlevering.

NTS 2017: Begynne på regnskapet litt tidligere, selv om det er kjedelig.

 

Konsert fail

Da vi spilte konsert på Retro i desember, begynte jeg på en helt annen låt enn resten av bandet på førstelåta, og jeg oppdaget det ikke før vi var halvveis ut i sangen. Tostemt der altså.

NTS 2017: Pugge setlista. Evt. lese den, siden den tross alt ligger rett foran føttene mine teipet fast til gulvet.

 


Eeh, hvilken låt spiller vi egentlig?
 

Jeg misset Sophie Elises pupp

Vixen Blog Awards var jeg så opptatt med å snappe at jeg hadde vunnet Gullpennen at jeg gikk glipp av puppen til Sophie Elise.

NTS 2017: Droppe skryt på Snap når Sophie Elise viser puppen slik at jeg kan si at jeg var der og faktisk så det.

 

Jeg fikk et imageproblem

2016 var også året jeg fikk et imageproblem. Jeg fikk masse presseomtale i forbindelse med lanseringen av boka mi, og jeg tenkte at nå var det viktig ikke å holde igjen på noe. Nå måtte jeg være skikkelig tøff og kul og gi pressen akkurat det de ville ha. Det gikk helt skeis. Plutselig ble alt vridd til at vi bedrev fri oppdragelse, hvilket absolutt ikke stemmer. Og plutselig ble jeg den mammaen som ikke hadde noen grenser, ingen regler og som hadde uhøflige, ufordragelige barn. Kommentarfeltene fløt over av dritt. Det var ikke noe gøy, og det var noen uker på vinteren der jeg overhodet ikke hadde lyst til å stå opp om morgenen og bare ville gjemme meg under den varme, gode dyna mi.

Denne dritten jeg fikk i kommentarfeltene er også en av grunnene til at barna i løpet av 2016 er gradvis tatt ut av bloggen. Nå skriver jeg en mammablogg helt uten barn. How about that?

NTS 2017: Ikke gi journalistene frie tøyler. Vær kjip og les og pirk på sitatsjekken. (Dette burde jeg ha lært etter jeg meldte inn og vant over Dagbladet Magasinet i PFU (Pressens faglige utvalg) i 2014 etter en helt grusom hjemme hos-reportasje.) Bestem deg på forhånd for hva du vil snakke om, hva du vil la ligge og hold deg til det. 

 

Terningkast tre

Og apropos boka, den fikk terningkast tre i Dagbladet.

NTS 2017: #*##€&>!!!!%+`*!!##%&»€€€!!!!!

 

Too much Marte

Når det gjelder presse generelt, i 2016 har jeg blitt intervjuet 49 ganger, i aviser, blader, radio og på tv. Halvparten av forespørslene burde jeg takket nei til. Jeg MÅ ikke åpne kjeften bare fordi en journalist ringer.

NTS 2017: Velg dine kamper og hold deg til dem. Husk det, Marte. Du MÅ ikke si noe om alt bare fordi en journalist spør deg. 

 

Årets skivebom

Mitt svar til Kadra Yusufs kronikk om foreldrebloggere. Her burde jeg bare ha holdt kjeft. Jeg overreagerte på uttalelsene hennes, og jeg satt meg selv som skyteskive for illsinte anti-mammabloggere. Jeg fikk så ørene flagret for et tema jeg egentlig ikke var veldig opptatt av en gang.

NTS 2017: Igjen - velg dine kamper. For å få utløp for oppsamlet frustrasjon - kjeft på mannen for at han ikke renser silene i kjøkkenvasken i stedet for å skrive sinnainnlegg på bloggen. 

 

Glissen boksignering

Jeg har hatt en del boksigneringer i 2016. Man vet aldri hvor mange som dukker opp på sånne signeringer. Det kan være 100 eller det kan være null. Da jeg signerte på Gjøvik, kom den eneste kunden heseblesende inn dørene tre minutter på overtid. Da hadde jeg stått der helt alene i en hel time. Jeg tror jeg aldri har vært så glad for å signere ei bok før.

NTS 2017: Husk de gangene det kom en hel haug med folk som ville få boka si signert, glem de gangene det nesten ikke kom noen. (Det er lettere sagt enn gjort).

 

Forferdelig foredrag

Da jeg skulle holde foredrag i Mandal, hadde jeg migrene og burde egentlig ha avlyst. Men jeg tenkte at hei sann, dette skal gå fint. Jeg må bare ta meg sammen de timene det varer. NOT. Det gikk ikke bra. Det er til dags dato det dårligste foredraget jeg noen gang har holdt. Og var du der, kan du bare ta kontakt, så skal du få pengene dine tilbake.

NTS 2017: Det er bedre å avlyse når man er syk, enn å gjennomføre på lavmål. Og her snakker vi ikke om at godt nok er godt nok. Her snakker vi om virkelig lavmål på grensen til fullstendig fiasko.

 

Ned og opp og ned og opp

I år, som så mange år tidligere, har jeg gått ned i vekt i januar, opp igjen i sommerferien, ned igjen i løpet av høsten, for så å gå opp igjen i jula. Lenge leve jojoslankingen.

NTS 2017: Ingen verdens ting. Jeg kommer til å fortsette å gå opp og ned de fem kiloene resten av livet. Og det er helt okei. Jeg har resignert.

 


Jeg elsker godis og kommer aldri til å slutte. 
 

Yoga-promp

Jeg prompa høyt på en yoga-time.

NTS 2017: Må tydeligvis ta opp igjen knipeøvelsene.

 

Grønnsaks-optimist

Jeg fortsetter å kjøpe masse grønnsaker hver uke fordi jeg tenker at nå, nå skal vi bli supersunne og begynne å spise mer grønnsaker. Grønnsakene blir liggende i kjøleskapet og råtne. 

NTS 2017: Det er begrenset hvor mye grønnsaker en familie på fire klarer å spise. Vi spiser sunt nok. 

 



 

Vel, det var mine tabber, nedturer og flauser i året som har gått. Nå er jeg veldig spent på å høre dine.

Her kan du lese mine tabber, flauser og nedturer for 2015

 

PS: For flere tabber og flauser, følg meg gjerne inn i det nye året her: 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Du får fem minutter til å pakke en bag med livet ditt

- Kødder du eller? Barn nummer 1 drar øyenbrynene langt opp i panna og ser på meg med store øyne.

- Det går ikke an. Det ække mulig, stemmer barn nummer 2 i.

- Nei, jeg kødder ikke. Og jo, det er mulig. Hver eneste dag må familier, med barn som er like gamle som dere to, pakke en bag på fem minutter og forlate huset sitt for aldri å komme tilbake. Én eneste bag. Én bag med hele livet sitt i.

Vi har blitt utfordret av Flyktninghjelpen: Én bag. Fem minutter. Hva pakker vi?

 



 

5:00 minutter igjen:

- Okei, barn, dere henter ullundertøy, sokker og tykke gensere, roper jeg med myndig stemme. 

- Jeg henter pass. Det er viktig, roper mannen, mens han runder hjørnet ut til kjøkkenet.

Alle løper hvert til sitt. Jeg løper ut på soverommet og finner fram ullundertøy, to par ullsokker og en fleecegenser.

- Mamma, mamma! Det er ikke noe ull i skapet mitt! Barn nummer 1 står og hopper i døråpningen.

Pokker. Jeg har ikke vasket ull. Det bruker jeg jo å gjøre i helgene.

- Okei. Finn noe ull i skittentøydunken på badet!

- Æsj, nei. Jeg gidder da ikke gå i møkkete ull!

- Den ulla kommer til å bli møkkete uansett. Det er ikke sikkert vi får vasket klær på flere uker, kanskje måneder.

Barn 1 ser på meg som om det skulle ha vært selveste Winter fra Snøfall som stod foran henne. 

- Bare hent i skittentøydunken. Det spiller ingen rolle. Klokka tikker, sier jeg og løper ut i stua der bagen står på bordet. En gul ball stikker ut av åpningen. Ut tyter diverse leker og dukker.

 



 

3.34 minutter igjen:

- Hva er dette? Vi har ikke plass til leker! Og hvor er ull, sokker og tykk genser? Har du ikke hentet det ennå?

- Vi må jo ha med leker. Tenk om vi begynner å kjede oss, sier barn nummer 2 og prøver å trykke en strikkenisse ned i bagen.

- Og så må vi ha med iPadene! Hvor er iPadene? Barn nummer 1 vifter med armene og spinner rundt seg selv på stuegulvet.

- Vi kan ikke ha med iPader! Vi kommer ikke til å ha tilgang på strøm, sier jeg og ser oppgitt på mannen som kommer med et lass med klær.

- Vi kan ta med strøm, roper barn nummer 1 fra kjøkkenet.

- Nei, det går ikke an å ta med strøm, roper jeg tilbake. Og Sjur, du kan ikke ta med ekstra bukse! Du har den du går i. Det er mer enn nok. Og hvor har du lagt passene?

2:05 minutter igjen:

Jeg beordrer nok en gang barn nummer 2 ut på rommet sitt for å finne ull, sokker og tykk genser. Selv løper jeg ut på kjøkkenet og åpner skapet med medisiner. Jeg rasker med meg plaster, Paracet, nesespray og Levaxin - medisiner mot lavt stoffskifte. Jeg skrur opp lokket på den lille boksen og ser at jeg kun har nok medisiner til et par uker. Jeg har ikke mulighet til å få tak i flere før vi drar. Det betyr at om to uker kommer jeg til å miste all energi og bli helt ubrukelig av trøtthet og utmattelse. Akkurat da, stående med hodet inn i kjøkkenskapet, går alvoret opp for meg. Hvis dette hadde vært på ekte, hvilket det er for over ti millioner mennesker i Syria, hadde jeg ikke hatt sjans til å komme meg videre når medisinene tok slutt. Hvordan skulle det da ha gått med barna? Måtte de ha fortsatt uten meg? Hadde vi møttes igjen? Jeg ser for meg meg selv liggende i en støvete veikant med den ene armen strukket ut etter barna, som gråtende går videre, alene med pappaen sin.

- Ett minutt og tjue sekunder igjen, roper mannen fra stua.

I stua er det full diskusjon om hva som skal få plass i bagen. Ungene insisterer på at lekene skal med, og at de likevel skal klare å få plass til alt.

- Greit, sier jeg. Dere kan ta med lekene hvis dere klarer å få plass til alle klærne og de andre tingene som må med. På ett minutt!

- Hey! Du må brette klærne pent, da. Ikke bare slenge de i, roper barn nummer 2, petimeteren, og tar ut en bukse for å brette den pent.

- Det har vi ikke tid til. Du kan brette så mye du bare vil når vi kommer frem, sier barn nummer 1, rotekoppen, og river buksen ut av hendene og slenger den tilbake i bagen.

De knoter og styrer med å få igjen glidelåsen. Men med litt hjelp, går det helt fint. Ballen, enhjørningen med vinger og Star Wars-sverdet må bli igjen hjemme. Men resten av lekene er med.




Få igjen den glidelåsen, fort som en fei!
 

 

0:22 minutter igjen:

- Jøss, dette klarte vi fint, sier jeg fornøyd.

- Vent litt, roper mannen og spurter ut på soverommet. Han kommer tilbake med en mobillader som han slenger i bagen i siste sekund.

- Jeg trodde det ikke var strøm å få jeg, sier barn nummer 1.

- Nei, men bare sånn tilfelle, sier mannen.

- Har du pakket ned mobiltelefon da, spør jeg,

- Har den i lomma.

 


Vår bag: Ett sett ullundertøy til hver av barna, tre par sokker til hver, en bukse og en tykk genser. Ullundertøy til meg, to par sokker og en fleecegenser. En t-skjorte, en genser og ett par ullsokker til mannen. (Han var den eneste som tenkte på å ta med rene underbukser.) I tillegg fikk vi med tannbørster, tannkrem (poeng til mannen som pakket både voksen- og barnetannkrem), såpe, mobillader, plaster, gnagsårplaster (poeng til meg!), nesespray (jeg er avhengig), stoffskiftemedisiner (det lille som var igjen), pass og Paracet.

 


Det barna ville ha med: IPad, ball, sverd og enhjørning måtte bli hjemme. Caps, srtikkenisse, fe, babydukke, hoppetau, udefinerbar pinne med orasje tupp og prinsessekrone ble med på flukt. Er usikker på om jeg hadde vært like grei i en ekte fluktsituasjon.  
 

 

Bagen veide nøyaktig 7,5 kilo, hvilket er helt innafor med tanke på at den skal bæres lenge og over lange avstander.

- Æsj, vet du hva vi burde ha tatt med, spør mannen etter bagen er pakket ut og ungene sitter og bygger Lego på spisestuebordet?

- Nei, hva da?

- Penger. Og drikke. Og mat for noen dager.

- Så klart. Hvordan kunne vi glemme det, sier jeg og tenker at vi er utrolig heldige som kan pakke ut bagen igjen og slappe av med Lego, Snøfall og snikspising av pepperkaker i den gode, varme stua vår i kveld. 

Visste du at av de 4,8 millioner mennesker som har flyktet fra hjemmene sine i Syria, er om lag halvparten barn. I tillegg er over seks millioner mennesker på flukt inne i Syria. Mer enn 80 prosent av Syrias barn er rammet av konflikten, enten inne i landet eller som flyktninger i nabolandene. Barn i alle aldre blir tvunget på flukt uten å forstå hvorfor. De blir dratt ut av sin vante tilværelse. Mange har mistet foreldre og slektninger.

I morgen, lørdag klokka 21.40, går Artistgallaen av stabelen på TV2. Sendingen skal skaffe faddere for Flyktninghjelpens arbeid for barn på flukt. Skal du se ett tv-program i helgen, må du se dette. Jeg skulle egentlig være med og sitte i innringer-panelet, eller sosiale medier-panelet, som det heter i dag, men jeg har dessverre ikke mulighet på lørdag. Jeg håper uansett du følger sendingen og kanskje til og med blir fadder for et barn på flukt. Det har vi blitt. 

 



 

Fakta om barn på flukt:

  • Over 65 millioner mennesker er på flukt fra krig og forfølgelseverden over. Halvparten av dem er barn. Hvert femte sekund drives et nytt barn på flukt.
  • Barn på flukt er svært sårbare for overgrep. Mange tvinges til barnearbeid og utsettes for menneskehandel, tvangsrekruttering til væpnede grupper, seksuelle overgrep og annen vold.
  • Mange opplever å bli skilt fra foreldre eller andre omsorgspersoner.
  • Mange av barna har flyktet under svært dramatiske omstendigheter, mistet alt de eier og sett mennesker, ofte nære familiemedlemmer og venner, bli drept eller såret i krigshandlinger.
  • Barna har ofte opplevd sult, mangel på rent vann, medisinsk hjelp og skolegang.
  • Mange barn på flukt fra krigene i land som Syria, Sør-Sudan og Colombia har måttet flykte gjentatte ganger.

 

Hva ville du ha pakket i bagen?

Å kutte ut nisser og jul, det er så feil, så feil!

Nettet har kokt det siste døgnet. Folk har vært så sinte, så sinte. Meg selv inkludert. Reaksjonene kommer etter at rektor ved Nylund skole i Stavanger sensurerte julesangene barna skulle synge på juleavslutningen. Det var Aftenbladet som først skrev om saken.

Elevene fikk ikke synge «Deilig er jorden», kun nynne den. Ordene «nisseunger» var byttet ut med «mennesker». «Snart er julen her på ny» var byttet ut med «Nå er vinteren her på ny», «Julenissen kommer hit» var endret til «Våre venner kommer hit» og «julelykt» var blitt til «vinterlykt». Dette for ikke å støte folk som ikke hadde noe forhold til kristendommen eller jul. Spesielt var det en ikke-troende familie som hadde reagert på det kristne budskapet i skolen. (Litt rart, siden nisser og julefeiringen vår egentlig ikke har noe med kristendommen å gjøre.)

shot of Three children Merry Christmas
Licensed from: creativestock / yayimages.com

 

Nå viser det seg i ettertid at det hele var en misforståelse, i hvert fall ifølge rektor ved skolen. De hadde bare diskutert om de skulle endre på julesangene. Rektor forsikrer at juleavslutningen vil foregå med både nisser og julelykt i sangene. Men hun legger ikke skjul på at det har vært mye diskusjon rundt juleavslutningene de siste årene. Rektor holder også fast ved at juleavslutningen, eller julefesten, skal kalles desembersamling. For ikke å støte noen.

Dette er så feil, så feil! Og vi ødelegger så utrolig mye når vi tilrettelegger oss i hjel på denne måten. Denne skumle, misforståtte snillismen brer dessverre om seg, spesielt i skolen.

Skolene har helt sluttet å lage farsdags- og morsdagskort for å skåne de elevene som ikke har en far eller en mor. Flere skoler velger å arrangerer fellesbursdager slik at ingen barn skal føle at deres bursdagsfeiring ikke er like kul som de andre barnas. Hver sommer dukker noen opp i mediene og mener barna ikke bør fortelle eller tegne fra sommerferien sin når de begynner på skolen igjen til høsten. Tilfelle det er noen barn i klassen som «bare» har vært hjemme. Vi lager en hel masse regler for å skåne barna våre mot vonde følelser. For vi er livredde for at barna våre skal kjenne på noe annet enn glede og lykke.

Jeg var selv den eleven i klassen som skrev farsdagskort til morfaren min, mens de andre skrev til faren sin. Det var helt okei. Heldigvis begynte ikke læreren min å forby de andre elevene å skrive farsdagskort til sine fedre bare fordi jeg ikke hadde en far å skrive kort til. Da hadde jeg følt meg dum og skamfull da.

Tanken er god. Vi vil inkludere alle. Vi vil jobbe mot mobbing og utestenging. Og selvfølgelig skal vi ta hensyn. Men jeg har sagt det mange ganger før, og jeg sier det igjen: Veien mot mobbing og utestenging går ikke gjennom å gjøre alle like! Ønsker vi mer inkludering og mindre mobbing, må vi lære barna våre at alle mennesker er forskjellige, og at det er helt okei. Vi må lære barna våre at noen tror på Gud, noen tror på Allah, noen tror på energier, noen vet ikke helt hva de tror på og noen tror ikke på noen verdens ting.  

Vi må lære barna våre at noen barn har én mamma, andre har to. Noen har ingen pappa, andre har tre. Og det er helt okei! Noen feirer bursdag på lekeland, noen feirer hjemme. Noen har masse penger og kan feire storslåtte bursdager med innleid klovn og kaker like store og fine som kunstverk. Andre har ikke like god råd, og feirer hjemme med stolleken og gele. Andre igjen har god råd og feirer likevel hjemme med stolleken og gele. Og det er helt okei!

Vi må lære barna våre at en hjemmeferie eller en norgesferie er like mye verdt som en heidundrende safari i Kenya. Vi må ikke sette munnkurv på barna og nekte dem å snakke om det. Ved å gjøre det, signaliserer vi jo nettopp at hjemmeferie er noe man skal skamme seg over. Vi skal være så inderlig forsiktig med å synes synd på barn som ikke synes synd på seg selv. For som regel har barna selv en veldig likefrem holdning til disse tingene. Det er vi voksne som ordner og styrer for å skåne. 

Les også: Det er ikke synd på mine barn

Vi må vise barna våre alle forskjellene blant oss. Og så må vi lære dem at det ene ikke er bedre enn det andre. Vi er bare forskjellige. Og de forskjellene skal vi verne om og bruke til noe positivt.

Mine barn er ikke døpt. Vi er ikke kristne. Jeg er selv vokst opp i en aktiv humanetisk familie. Likevel skal begge barna mine være med på julegudstjenesten. Fordi de ønsker det selv. Jeg syns det er en fin tradisjon. Jeg føler meg ikke truet av kristendommen. Hvorfor skulle jeg det? Jeg står støtt i min egen tro og mine egne verdier. Det er ikke skadelig for en ikke-troende å delta på en gudstjeneste. Ei heller å være med på en juleavslutning med nisser og juletre.

Jeg ønsker at barna mine skal lære om kristendommen selv om vi ikke er kristne. Akkurat som jeg ønsker de skal lære om islam, jødedommen, hinduismen, buddhismen og alle andre religioner som finnes der ute.

Jeg ønsker også at de skal lære om andre kulturer. Jeg kan ikke for mitt bare liv fatte og begripe på hvilken måte det skulle være skadelig for barn å lære om andre kulturer og delta på kulturelle arrangement som ikke likner vår egen kultur. Som for eksempel å delta på en juleavslutning selv om man selv ikke feirer jul. 

Så kjære rektorer, lærere og andre voksne som ønsker å tilrettelegge for barna våre. Ikke gå i den fellen at dere lager regler som visker ut forskjellene. Regler som fjerner hele identiteten vår og som gjør alle like. Bare vær så snill, ikke gjør det. Det er så feil, så feil. Det eneste dere gjør er å skape sneversynte, intolerante barn som vokser opp med en total mangel på forståelse og respekt for ulikheter og annerledeshet.

Og det er vel nettopp det vi prøver å jobbe mot, er det ikke?

 

Les også: Det er verre å være annerledes når alle er like

Les også: Ikke rart barna våre mobber

 

PS: For flere oppdateringer fra vår familie, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

Ta vare på julen

I dag gjesteblogger Line Konstali her på Casa Kaos. Line er mamma til tre og jobber som kommunikasjonsrådgiver i Innsamlingskontrollen. Hun er opptatt av gjenbruk og motstander av forbrukersamfunnet vårt. For jula trenger egentlig ikke koste så mye. Kos og hygge er vel fortsatt det viktigste? 

 

smiling girl with big red heart sitting on sofa
Licensed from: dolgachov / yayimages.com

 

Med å ta vare på julen, mener jeg ikke bare det å ta vare på hverandre, som man selvsagt også skal. Jeg mener også alt som hører julen til. Nå skal jeg fortelle deg om hva vi tar vare på i jula:

Julekalendergaver. Vi har en bøtte med masse små gaver som vi bruker hvert år. I denne bøtten er julepynten til et lite juletre. Vi kjøper en liten stuegran og pynter den dag for dag. På Luciadagen har vi mange små pyntefigurer som utgjør et Luciatog. En av de første dagene pakker vi også inn en mus med kosteskaft. Det er musemamma fra ?når nettene blir lange? som forteller barna at de må vaske til jul.

Vi har også et sett med playmo-riddere, prinsesse, en Lego dyrepasser, et par playmofigurer til og et par andre figurer, som hvert år brukes som kulisser til pepperkakeborgen vår. Alle de små figurene pakkes en og en inn som gave. Vi legger dem i en rød juleblomsterpotte under kalenderen. Der ligger de i adventstiden. Barna får lov til å leke med dem, men må legge de på plass igjen. I tillegg til de resirkulerte gavene kjøper vi godteri til alle pakkene som er fredag, lørdag og søndag. Vi pleier også å kjøpe 2-3 nye leker.

 

I år brukte vi 70 kr på kalenderen. Jeg droppet det lille juletreet, og valgte å legge mer vekt på ridderpynten. Jeg fant en diger godtepose til halv pris på butikken (godtepose fra Halloween - 2 uker etter) De to eldste ville bare være med på godteriet, så det var minsten i huset som var den eneste til å pakke inn alle de andre dagene. Da kjøpte jeg i tillegg en sprettball til 10 kr og en skrusammen-leke på Nille til 15 kr.

Selv om de to eldste ikke ville være med på selve kalenderen, stilte storesøster på 13 mer enn gjerne opp med å pakke inn og skrive lapper til lillebror. Det er hyggelig å se at juletradisjonene går i arv! Julekalenderen, som hverken kostet penger eller ressurser, ga meg og min datter mye verdifull tid sammen en hel kveld.

 

Line Konstali

 

Gavepapir og gavebånd. Alle pakkene i årets julekalender er pakket inn i fjorårets pakkepapir og pakkebånd. Jeg blir ledd av dette i mange sammenhenger, men jeg tar faktisk vare på julepapiret når vi åpner gaver på julaften. Gavebåndene er nesten som nye året etter.

Vi brukte også en gammel, slitt serieroman til innpakkingen. Siden datteren min hadde en hel haug med små strikker til overs (du vet sånne man laget armbånd med som var superpopulære for et par år siden), ble de flittig brukt. Vi hadde nemlig ikke en taperull i hus. I mangel på det man har, finner man alltids noe annet.

Fjorårets gavepapir kan også brukes til å lage julelenker til årets juletre. Det gjorde jeg et år og gjett om det ble dekorativt! Alle de ulike mønstrene flettet sammen i en lang lenke - det var rett og slett kjempeflott!

 

Jeg ønsker deg en god og bærekraftig jul. Ikke bruk mer penger enn du har lyst til. Selv har vi et lavt julebudsjett i år. Jeg har fortalt mine søstre at de ikke får gaver av meg, men at jeg heller prioriterer deres og mine barn. Jeg har også bedt dem om å ikke kjøpe gave til meg. Penger og forbruk spart! Kos og hygge får vi i bøtter og spann når vi møtes uansett. Det er tross alt det viktigste.

Du trenger ikke kjenne på press og julemas og jag hvis du ikke har lyst. Valget er ditt!

Hvilke juletradisjoner har dere?

 

Årets julefilm - starring CasaKaos og Juksesupermamma

//Egenannonse/egenskryt

Dere som følger meg på Snap vet at jeg har lekt litt filmstjerne i høst. 

Og nå kan jeg endelig vise dere resultatet. 

 

 

 

Er du ikke helt ajour med julevasken? Hva med pakkekalenderen? Ble det like koselig som du hadde sett for deg å handle og pakke inn x antall pakker til barna? Julekortbildene - er de i boks? Fikk du barna til å smile pent? Og har du kost deg med pepperkakebaking med ungene? Uten at hele kjøkkenet ble dynket i mel?

Er du som meg (og veldig mange andre småbarnsforeldre) syns du alle disse juletingene høres fryktelig koselig ut ... FØR du setter i gang. For når du står midt oppe i det, er det alt annet enn kos. Da blir det rot, søl, masing, kaos og søskenkrangling. 

 

 


 



 



 

Jeg tror jeg bare lar filmen snakke for seg, jeg. 

Filmen er produsert av Tone Almendingen Røyneland som står bak bloggen Tonerosedesign. Det vi to har felles, er at vi begge har gitt ut bøker som får deg til å senke skuldrene og innse at godt nok er mer enn godt nok. Og så i jula. 

Boka til Tone heter Juksesupermamma.

Min heter Føkk Lykke! 

Men nå, snurr film: 

 


 

PS: For flere oppdateringer fra våre juleforberedelser, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

.

Nå også med bok: Føkk lykke! Kjøp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Følg @casa_kaos på Instagram: Instagram