Tid for krangel

Mellomstasjon

Jo da, jeg er forferdelig glad i mannen min. Men jammen går han meg på nervene også.

Som for eksempel når han skal rydde av bordet og alltid lar det stå igjen en tre, fire ting. 

Eller når han snorker og nekter for at han har sovnet.

Eller dette såkalte (og helt uforståelige) systemet han har med mellomstasjoner.

 


 

Når han for eksempel har hentet posten, og setter seg ved kjøkkenbordet for å kikke på reklamen. Og når han er ferdig, i stedet for å kaste reklamen rett i papirsøppelet, som står rett under kjøkkenbordet, altså, han trenger bare strekke armen rett ned og så er hånden over esken der vi samler papir, så legger han reklamen i en bunke på hjørnet av bordet.

Det samme når han har bakt brød lørdag formiddag  (Ja, han baker! I motsetning til meg.), og steikeplatene ligger på komfyren etter han har stekt brødet i ovnen. Og han skal bruke komfyren til å koke tomatsuppe. Da tar han gjerne steikeplatene og flytter dem fra komfyren og bort til kjøkkenbordet slik at han kommer til ved kokeplatene. Og la meg bare få understreke at nå er steikeovnen tom! Og den er rett ved siden av komfyren. Det ville ha vært mye enklere å sette steikeplatene rett inn i ovnen igjen i stedet for å snu seg rundt, gå de to, tre skrittene bort til kjøkkenbordet, og legge platene fra seg der.

Hvorfor kan han ikke legge ting direkte der de skal ligge. Der de har sin plass. Hvorfor må han innom sånne mellomstasjoner?

Og jeg kan nevne i fleng:

Når han skal rydde av bordet på verandaen, og setter kaffekoppene på spisebordet i stedet for å bære dem rett ut på kjøkkenet.

Når han kommer inn døra og tømmer lommene sine på benken i gangen og legger krøllete kvitteringer opp på hylla i stedet for å ta de med ut på kjøkkenet og kaste de. Selv om han faktisk går rett ut på kjøkkenet etter å ha hengt fra seg jakka!

Når han soper i hop barnas leker fra sofaen etter barnas leggetid, og bærer de med seg bort til hjørnet i stua og så legger de på gulvet (!) i stedet for å legge de rett opp i lekekassene. Som står rett ved siden av!

Når han kler på ungene pysj på badet og legger de møkkete klærne deres på badebenken i stedet for å legge dem rett i skittentøyet. Jeg mener, han bøyer seg ned, plukker klærne opp fra gulvet, (og da er jo egentlig jobben gjort) og legger de fra seg på benken. Skittentøykurven står rett ved siden av.

Når han pakker ut matvarer og setter frokostblandingen på kjøkkenbenken i stedet for å sette den rett opp i skapet. Skapet som er rett over benken der han setter frokostblandingen.

Når han tar med seg bunken med nyvaskede, brettede klær fra stua (som jeg har brettet) og legger dem i senga i stedet for å legge dem rett inn i skapet sitt. Og når han skal legge seg om kvelden, tar han klesbunken og legger den på nattbordet sitt, eller på gulvet. Ikke snakk om å legge klærne der de faktisk skal være. Ikke før i morgen i hvert fall.

Jeg kan fortsette i det uendelige, men du skjønner tegninga, ikke sant?

Les alt om den irriterende mannen her

 

Flere som kjenner seg igjen?

 

PS: For flere studier om mannens merkelige adferd, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Og så kylte jeg stiletthælen inn i panna hans

Jeg prøvde å kjøre over han først. Rygget bilen bakover, helt opp mot husveggen. Satt den i førstegir. Børnet motoren. Slapp kløtsjen, tråkket inn gassen og siktet på mannen som stod i tussmørket i innkjørselen.

 





 

Jeg bommet. Han hoppet unna i siste sekund. Men jeg traff hånden hans. Dunk, mot frontruta. Det må ha gjort vondt.

Jeg bråbremset, satt bilen i revers, la den høyre armen bak ryggen på passasjersetet og snudde meg bakover. Jeg så han ikke med en gang. Han lå sammenkrøpet på grusen. Men så kikket han opp, og jeg så det hvite ansiktet hans gjennom mørket.

I løpet av et halvt sekund, spant jeg dekkene mot grusen og siktet på mannen. Denne gangen traff jeg. Bilen humpet. Det dunket i understellet. Jeg hoppet i setet og slo skulderen mot døra.

Jeg slæddet så det sang i dekkene. Grusen klirret mot vinduene. Og for å være helt sikkert, kjørte jeg over mannen enda en gang.

Så åpnet jeg bildøra, hoppet ut og løp.

Men mannen var ikke død. Og nå var han sint.

Han kom etter meg med en jernstang i den ene hånda. Den andre hånden, den jeg hadde truffet med bilen, var borte. Den manglet ved skulderen. Jeg løp bortover veien. Han halte innpå, og jeg visste han ville ta meg igjen.

Jeg kunne ikke rømme. Nå måtte jeg forsvare meg selv. Dette var en kamp på liv og død. Jeg bråstoppet. Snudde meg rundt. Mannen kom mot meg i full fart. Han var dekket av blod. Han var forbannet. Og det kan jeg jo egentlig forstå. Jeg hadde tross alt kjørt over han. To ganger.

Han hevet jernstangen over hodet. Jeg bøyde meg ned da slaget kom. Jeg vippet av meg skoen på vei opp. Mannen kastet seg rundt og var over meg igjen på to steg.

Og så kylte jeg stiletthælen inn i panna hans.

Han bråstoppet.

Han så på meg med store øyne. Øynene liksom bulte ut av hodet hans. Den hvite skoen stod skrudd fast i panna hans. Så ramlet han over ende og landet tungt på grusen.

...

«Tuller du nå, eller?» Mannen ser på meg med alvorlig ansikt. Det rykker i den venstre øyekroken hans.

«Du spurte hva jeg drømte i natt», sier jeg og reiser meg for å lage meg en kopp kaffe.

«Det var det jeg drømte. Sorry. Det var ikke meningen å drepe deg. Men du hadde vel ikke trengt å komme etter meg med den jernstanga heller, da», sier jeg og går ut på kjøkkenet.

Jeg hører han romsterer rundt ute i stua.

«Tar med ungene på biblioteket en tur, jeg», roper han fra gangen.

«Fint det», roper jeg tilbake. «Tar du med søpla?»

Han runder hjørnet inn til kjøkkenet og samler sammen posene med plast, restavfall og matavfall.

«Og du? Du hadde ikke giddet å hente med en pakke til meg på Posten vel? Og stikke innom frisørsalongen og kjøpe med en sånn hårkur?» sier jeg og tar med meg kaffekoppen ut i stua.

«Jo, klart det», sier mannen med litt for tynn stemme mot slutten til at det høres helt naturlig ut. «Noe mer du vil jeg skal ordne når jeg først er ute?»  

«Nei da. Det er helt fint det», smiler jeg setter meg inn i hjørnet av sofaen.

«Kanskje jeg skal vaske gulvet når jeg kommer hjem», roper mannen på vei ut ytterdøra. «Det er vel min tur?»

«Fint det, kjære», roper jeg tilbake mens jeg legger beina på bordet og fisker frem fjernkontrollen.

«Fint det».

 

Les også: Når mannen rydder

Les også: Hva jeg sier, og hva han hører

Les også: Jeg bjeffer ikke, jeg er bare tydelig

 

 

Flere her som har drømt at de dreper partneren sin?

Lurer på hva det betyr ...

 

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt koselige, harmoniske ekteskap, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Tid for krangel - Den ulogiske mannen!

«Så da trykker du altså her for å åpne garasjeporten».

Mannen holder frem den lille dingsen med fire oransje knapper på. Den gamle garasjeportåpneren forsvant i fjor høst. Ingen vet hvor den ble av. Den bare plutselig var ... borte. Mannen hadde den sist, som vanlig.

 

 



 

Endelig har han fått bestilt ny åpner. Det tok bare ett år. Men hey, såpass må jeg regne med når mannen skal ordne noe.

«Den knappen her?» spør jeg og peker på den nest øverste knappen av fire.

«Jepp, den», sier mannen og smiler stolt.

«Har du programmert inn garasjedøra vår på den nest øverste knappen?» spør jeg og rister lett på hodet.

«Jaaaa», sier mannen nølende og tar ett skritt til siden.

«Vi trenger kun én av de fire knappene, og du velger den nest øverste? Hvorfor i alle dager velger du ikke den øverste?»

Mannen kremter. Han klør seg i håret.

«Neieh, altså ... er ikke den nest øverste knappen en grei knapp da?» spør han og ser litt usikkert opp på meg.

Jeg bare rister på hodet, slår ut med hendene og går ut i stua. Den nest øverste knappen?

 



 

Det er jo som å programmere kanalene på tv-en det, og legge TV3 på kanal 1, TV Norge på kanal 2 og TV 2 på kanal 3.

Det er som å legge klærne inn i klesskapet i en bunke med bukser, t-skjorter og underbukser om hverandre. Som å stable posten på kjøkkenbordet med brev nederst og reklamebrosjyrer og aviser øverst. Som å vaske sengetøy og vanlige klær sammen. Som å la det ene skapet på soverommet stå oppe hele natta. Som å ha skeive bilder på veggene. 

Ja, du skjønner tegninga?

 

Les også: Mine hverdagsnevroser

Les også: Når mannen har ansvar for barnehagefoto

Les også: Mamma-abstinenser

 

 

Hvor ville du programmert garasjeporten? På knapp nummer 1 (øverst), 2, 3 eller 4?

 

PS: For flere oppdateringer om våre krangler, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Tid for krangel - Du snorker

«Hey! Du snorker», sier jeg søvnig og dytter borti mannen med foten.

Ingen reaksjon.

«Du snorker!» sier jeg høyere og sparker han i leggen.

 



«Au!» grynter mannen og snur seg mot meg: «Det gjør jeg vel ikke. Jeg har jo ikke sovnet ennå».

Jeg himler med øynene i mørket. «Ne hei, så du ligger våken og snorker da?»

«Jeg har ikke snorket», sier mannen irritert. «Jeg merker da når jeg sovner, og jeg har ikke sovnet ennå. Jeg har ligget våken og tenkt».

«Ha ha ha. Ligget våken og tenkt du. Da har du nok sovnet uten at du har merket det», sier jeg og kveler en latter.

«Det har jeg ikke. Tror du ikke jeg vet når jeg sovner eller?» sier mannen surt og snur seg rundt på siden igjen.

«Tror du jeg ligger her og finner på ting eller?» sier jeg surt tilbake. «Tror du jeg synes det er så jævlig gøy å ligge her midt på natten og sparke deg i leggen, at jeg gjør det bare på gøy? Hæ?»

 





Jeg snur meg rundt med ryggen mot mannen.

Fem minutter senere blir jeg revet ut av den florlette, begynnende søvnen igjen. Mannen tar noen lange magadrag og durer så hele senga rister.

Jeg banner for meg selv, og sparker han i leggen igjen.

«Du snorker. Kan du slutte med det der!» sier jeg og setter meg opp i senga.

«Kutt ut!» sier mannen og setter seg opp ved siden av meg.  «Jeg snorker ikke. Tror du ikke jeg hadde hørt det selv, eller?»

«Nei, det gjør du tydeligvis ikke», sier jeg og sukker tungt mens jeg faller bakover i senga igjen.

«Hvis du skal drive og holde meg våken hele natta, går jeg og legger meg inne hos ungene», sier mannen og tar et godt grep rundt puta si med begge armene på vei ut av senga.

«Hvis jeg skal drive og holde deg våken? Det er faktisk du som holder meg våken...» Men mannen er allerede ute i gangen på vei til ungenes soverom.

Jeg krøller meg sammen i senga, surrer den store dobbeldyna godt rundt meg og legger meg på den myke puta.

"Hvis jeg skal drive og holde deg våken", fnyser jeg før jeg forsvinner inn i drømmeland igjen. 

Flere her som kjenner noen som nekter for at de snorker?

 

PS: For flere tåpelige krangler, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.
hits