Yummy mummy

Før og etter GMN

Å være på God morgen Norge, er som å være midt i en magisk regnbue-verden.

Jeg kommer inn døra til green room. Klokka er 7 om morgenen. Jeg er trøtt, sliten, grå, bustete og usminket. En halv time tidligere, lå jeg fortsatt i senga. Rundt meg sitter flere trøtte, slitne, gråe, bustete og usminkede folk. Vi drikker kaffe, ser ned i mobilene våre, gjesper. 

Med jevne mellomrom kommer damen, eller portvokteren som jeg kaller henne, og roper oss opp. Line til sminken! Petter til sminken! Marte til sminken! Sminken ... dette magiske rommet som i løpet av ti minutter forvandler de trøtte, gråe menneskene til glitrende, regnbuefargede prinsesser. 

De svinger koster, børster og svamper over de morgentrøtte trynene våre. De føner, børster og sprayer oss over topplokket. Og når de drar av oss den lille sorte kappen og svinger stolen rundt, er det som om hele verden går i sakte film:

Jeg reiser meg, smiler, retter meg opp i ryggen, føler meg 20 cm. høyere enn da jeg kom inn, håret danser i vinden, glitrende serpentiner faller ned fra taket, folk klapper og jubler og en rosa enhjørning flyr oppunder taket og blunker til meg. 

Og plutselig går praten lett og ledig der ute i green room. Hva er det du skal snakke om? Åh, sier du det? Så utrolig interessant! Fortell mer. Så spennende! Lykke til! Dette går bra, mens vi spiser rundstykker og får smuler i leppestiften.

Den som hadde hatt et slikt magisk rom hjemme! De hadde søren meg vært noe!

 

Les også: Jeg er en godtebutikk

Les også: Slipp magen ut det er høst

 

PS: Følg meg gjerne på Snap for flere historier fra mitt sinnsykt perfekte liv:

 

 

 

Kos = mat

Jeg innrømmer det så gjerne. Selv om jeg vet alle treningseksperter og kostholdsveiledere mener jeg er skikkelig teit. Kos = mat.

Det blir bare ikke ordentlig kos uten noe å putte i munnen. 

 



 

 

Lørdagsfilmen er ikke like bra uten taco og smågodt.

Er jeg alene hjemme en helt vanlig tirsdag kveld, og skal kose meg litt ekstra, (for det gjør jeg når jeg er alene hjemme) er det fram med en sjokolade. (Og en pose lakris.) (Ja, og så gjerne noe potetgull.)

Får jeg besøk, finner jeg frem kake fra fryseren. Eller kjeks.

Går det en skikkelig bra film søndagskvelden, tar jeg meg en skål is.

Har vi vært på skitur hele dagen, må vi ha kakao og kanskje en bolle når vi kommer hjem.

Skal jeg kose meg på kafé bestiller jeg et stort stykke sjokoladekake.

Har jeg en time fri en ettermiddag og skal kose meg med en bok, må jeg ha litt sjokolade til.

Julekos = marsipan og pepperkaker.

Vinterferiekos = kakao og grilla marshmallows.

Fastelavnskos = boller.

Påskekos = kvikklunsj og store påskeegg fylt med smågodt på tilbud.

17. maikos = is og kake.

Sommerferiekos = mer is og enda mer kake.

Høstferiekos = svensketur og hamstring av godteri.

Halloweenkos = smågodt.

Bursdagskos = kake.

Kos er fader meg ikke det samme uten noe å spise. Sitte der rett opp og ned og kose seg uten å putte noe i munnen, liksom. Det går bare ikke.

Du kan si hva du vil, men det går bare ikke.

 

Les også: Jeg hamstrer smågodt uten skam

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

 

PS: For flere oppdateringer fra en smålubben smågodtelskende småbarnsmamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Husker du no excuse mom? Nå innrømmer hun at det finnes unnskyldninger likevel

Husker du Maria Kang? Moren som hisset på seg mødre over hele verden da hun postet bilde av seg selv i undertøy bare åtte måneder etter hun hadde født sitt tredje barn, med teksten: What?s Your Excuse?

 



 

Jeg var en av de som ble provosert over bildet. Ikke av hvordan hun så ut, det er selvfølgelig helt supert at noen ser så bra ut etter å ha født barn, men jeg likte ikke holdningen hennes. Jeg syns generelt det er veldig irriterende med sånne mennesker som tror at bare fordi de har fått til noe, så bør alle andre klare det samme.

Som for eksempel folk som har gått ned i vekt, og som dermed mener at alle andre burde klare det samme, uten å være åpen for at andre folk har helt andre utfordringer. Eller folk som uten problem sjonglerer både jobb, hus, barn, oppussing, middagslaging og kakebaking, og som mener det kun skyldes latskap når andre ikke klarer eller prioriterer å holde det samme tempoet.

Når det gjelder kropp, er det mange grunner til at mange av oss ikke ser ut som fitnessmodeller. Det kan være sykdom, stress, personlige problemer, helt andre prioriteringer og verdier og så videre. Maria Kang hadde tidligere en holdning om at bare du vil, så får du det til. Men nå har hun skjønt at det ikke alltid stemmer. For livet kan være særdeles lunefullt.

Noexcusemom har nemlig gått opp i vekt etter å ha blitt separert fra mannen sin. Hun skriver på Instagram-profilen sin at hun har slitt med både stress og depresjon, og at det har hindret henne i å nå målene hun hadde. Forrige uke postet hun et bilde av seg selv, slik hun ser ut nå. 

 



 

«Jeg er på ingen måte ute av form», skriver hun. «Men jeg er definitivt streng med meg selv fordi jeg sjelden ser overflødig hud, cellulitter, muskler eller størrelser større enn en 2 på magasincover. Jeg har alle disse tingene.»

Da hun tok bildet over her, hadde hun nettopp spist en donut. Hun hadde ikke trent på fire dager og var trøtt og sliten.

«Dette er et helt naturlig bilde med absolutt ingen retusjering, ingen forberedelse og ingen skam. Jeg begynner å finne min skjønnhet igjen, jeg oppdager min styrke igjen, og jeg lærer på nytt hva det betyr å være modig, dristig og kompromissløs om hvor jeg er i mitt livs reise», skriver hun. 

Hun beskriver også hvordan hun forberedte seg til fotoshoot for noen år siden. 10 til 12 uker før en shoot, begynte hun på diett. To uker før, økte hun kardiotreningen og reduserte karbohydratene. En uke før, begynte hun å forberede hva hun skulle ha på seg, ta ansiktsmasker og manikyr. På selve dagen gjorde hun alt hun kunne for å bli kvitt overflødig vann fra kroppen, og sørget for at shooten var på morgenen før hun spiste.

Dette får meg til å lure: Blir vi egentlig noen gang fornøyd? Maria Kang så helt fantastisk ut da hun tok no excuse-bildene.  Likevel følte hun at hun måtte forberede seg i flere uker før hun tok bilder. De fleste av oss vil nok hevde at hun ser helt smashing ut i dag også. Likevel har hun selv komplekser for løs hud på magen, cellulitter og noen ekstra kilo. Er det ikke ofte sånn? At de som ser bra ut, også er de som har mest komplekser?

 


 

Jeg ønsker ikke å hovere over at Maria Kang har gått opp i vekt. Jeg syns hun er minst like flott nå. Jeg syns det er utrolig tøft av henne å innrømme at hun tok feil. Jeg skulle ønske flere var som henne. Jeg skulle ønske flere av oss klarte å akseptere og respektere forskjellene blant oss, og huske på at vi aldri skal dømme andre mennesker utfra vårt eget standpunkt. Enten det gjelder kropp, hus, hjem, kakebaking, jobb, trening. For det som virker enkelt for deg, kan nemlig være veldig vanskelig, om ikke helt umulig for andre.

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos og vår uperfekte verden, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

En liten oppmuntring til deg som har lagt på deg i sommer

Det begynner med bare en liten is. Èn is etter middagen. Det er jo tross alt ferie. Skal ikke ta helt av i år, slik jeg har gjort tidligere år. Bare èn is.

 


 

Så blir det Nugatti på brødskiva til frokost. Det er jo ferie. Og barna får både Nugatti og sjokkomelk i ferien. To dager senere er jeg på sjokkomelk-kjøret, jeg også.

Så fortsetter det med marshmallows på grillen. Fete potetsalater, sauser og ost. Ost på alt! Det er jo ferie.

Videre blir det potetgull og sjokolade på kveldene etter ungene har lagt seg. Etter jeg har hjulpet barna med deres godis. Og den ene isen etter middagen har plutselig blitt til tre om dagen. Det er jo så varmt, må vite.

Før jeg vet ordet av det, har buksene blitt litt i overkant trange. Heldigvis er det sommer og varmt, og skjørt og kjoler er ikke like dømmende som bukser. Mens buksene står med pekefingeren presset inn midjen og konstant minner deg på de ekstra kiloene, legger kjolen seg smilende over både midje og lår og oppfordrer deg til å ta en is til.

Fem kilo har jeg gått opp så langt i sommer. Og jeg har kost meg for hver eneste kilo. Det er så verdt det! Og det fine er at det fortsatt er noen uker igjen av ferien. Jeg har fortsatt mange is igjen å spise.

Kanskje går jeg ned igjen til jul. Slik at jeg kan spise ribbe og marsipan hele jula og legge på meg de fem kiloene igjen. Så er det den samme runden igjen fram mot sommeren. Ned fem kilo i løpet av våren og så gå bananas i isdisken hele sommeren.

Story of my life.

Men vet du hva? Det er helt okei. For ikke søren om jeg sier nei til is og marshmallows. For ferie er kos. Og kos er blant annet god mat. Selv om alle kostholdsekspertene prøver å få oss til å tro noe annet. De kan prøve så godt de bare kan å overbevise meg, men grønnkål-smoothie og sukkerfri nøttebar er bare ikke like godt som Lollipop og Nugatti.

Flere her som har lagt på seg i sommer? (Uten dårlig samvittighet?)

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som spiser det hun vil, uten å skamme seg, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Fra glamour til husmor

Oj, som det blåser ute. Så fint, da tørker klesvasken ekstra fort i dag, tenkte jeg og slang i en ekstra vask i maskinen.


 

What!!! Scroll?reverse and rewind!

Hva er det jeg tenker på? Hadde det blåst sånn for sju år siden, hadde jeg løpt ut i garasjen og hentet surfebrettet mitt. Ikke satt på en vaskemaskin til?

Akkurat som jeg blir over meg av begeistring når butikkene har tre for to av ullklær til barn. Eller for bare noen år siden, da det var store bleiekampanjer. Man går jo helt husmor av huse for å få med seg gode tilbud på ull og bleier.

Eller når det er kjempesalg på Raufoss-senteret og jeg kommer hjem med to t-skjorter og nye sko til seksåringen, børste, kjole og sommerhatt til Lillesøster, nye kjøkkenkluter, et par potteplanter og ny sprutetut til vannslangen.

Hva? Kjøpte jeg ikke noe til meg selv? Jeg er da sikker på at jeg?, grubler jeg mens jeg tømmer handleposene utover spisebordet.

Før, når jeg skulle på stranda med vennene mine, pakket jeg ned masse god mat, gjerne en salat, en flaske hvitvin, backgammon, høyttalere til i-phonen og en liten, sexy bikini. Nå pakker jeg svette brødskiver med prim, vann, bøtte og spade, solkrem, uv-drakter, solhatter og plaster. Og tar på meg en hold in maxi bikinitruse og en komfortabel bikinitopp med god støtte.

Forrige lørdagskveld skulle mannen og jeg ha kosekveld. Etter barna var i seng og vi hadde spist lørdagstacoen vår, fant jeg plutselig meg selv sittende ved spisebordet og brette klær.

Og når jeg strekker meg i sofaen klokka halv ni om kvelden og sier til mannen at i dag blir det tidlig kveld, så mener jeg faktisk at jeg skal legge meg tidlig for å sove. Han brukte en stund på å forstå det, men nå har han helt sluttet å smile lurt og komme slentrende etter meg inn døra til soverommet med et lurt smil om leppene.

Hva skjedde? Hva skjedde med surfing, shopping til seg selv og romantiske kvelder med mannen?

Vel, jeg har visst blitt mamma.

Men oj, nå må jeg skynde meg å få hengt opp den klesvasken før det slutter å blåse.

 

Les også: 20 grunner til at kvinner over 40 er best

Les også: Hjelp! Jeg vet ikke hvem jeg er lenger

 

PS: For flere oppdateringer fra husmora, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jeg har begynt å spille i band!

Jeg tror det er en del av førtiårs-krisa mi.

Jeg ble førti tidligere i år. Her 20 grunner til at damer over førti er best

Det siste halve året har jeg gjort mange ting som faller inn under kategorien førtiårskrise:

Jeg klipte meg kort:



 

Jeg har malt stua mi blå og byttet ut søte bilder på veggene med attitude:



 

Jeg har skrevet en bok for liksom virkelig å få uttrykt meg (Som om ikke bloggen egentlig er mer enn nok).



 

 

Jeg gjør yoga hjemme på stuegulvet hver morgen:

(Jeg skulle ønske jeg kunne si at den blå tåa er fra en slåsskamp eller ekstremsport eller noe sånt, men jeg mistet en tallerken på den da jeg tok ut av oppvaskmaskinen)

 

Og jeg har begynt å spille i band!

Det gjorde jeg også da jeg var tenåring. Med hullete Levis 501, bleika permanentkrøller, svartfarga pannelugg og skinnjakke, hang jeg på Rockeverkstedet i Gjøvik med de tøffeste guttene og jentene.

Les også: Noen ganger funker det best å vise fingern og rope faen

Jeg spilte i et jenteband. Black Dove, het vi. Jeg spilte bass. Vi var dritkule. Det ble reportasje i lokalavisa og greier. Og vi fikk et par spillejobber.

 


(Jeg er sauen øverst på bildet til høyre)

 

Vi hadde store drømmer. Vi skulle bli verdensstjerner. Så klart.

Så ble vi spredt rundt omkring i landet. Noen begynte på skole langt unna. Noen fikk andre interesser. Og bandet ble sakte men sikkert lagt ned.

Men nå, 25 år etter, tar jeg opp igjen tråden. Men ikke med det samme bandet. Selv om det hadde vært råkult. 

På lørdag skal vi spille konsert. På Retro, den lokale puben på Raufoss. Det blir min første konsert med dette bandet. De andre har spilt mange konserter. De har holdt på i noen år allerede. Men det blir altså min første. Det blir tungt og det blir tøft.

Da skal jeg ha på meg skinnbuksa mi.

Jeg føler meg nesten som 14 igjen.  

 

PS: I morgen snapper jeg fra øvinga vår. Følg med!

(casakaos)

 

Flere her som har tydelige tegn på tretti, førti eller femtiårskrise?

 

.

20 grunner til at kvinner over førti er best

Jeg ble førti år for et par uker siden. I motsetning til mange, syns jeg det er helt topp.

Aldri i verden om jeg jeg vil være 20 år igjen. Ei heller 30. Jeg grøsser bare ved tanken.

 



Her er 20 grunner til at 40-åra er de beste:

1 Jeg gidder ikke holde inn magen lenger, eller sitte med rett rygg så jeg ikke skal få valker. Who cares! Som yngre har jeg gått hele somre og trukket inn magen og kun pustet helt øverst i lungene. No more!

2 Jeg tør å dusje naken i fellesgarderoben i svømmehallen. Jeg har til og med blitt en av disse godt voksne damene som sprader sjødesløst rundt naken mellom garderobeskapet, dusjen og do med ubarberte legger og røde altfor-stram-bukselinning-merker på magen. Til barn og yngre jenters store fascinasjon.

3 Jeg har både smør og majones på brødskiva. Min favoritt-brødfrokost: Først et lag smør, tre skiver fårepølse, sylteagurk og så en raus krusedull med majones på toppen.

4 Jeg er mer takknemlig enn jeg var før. Jeg bruker betydelig mer tid på å tenke på det jeg har, og det jeg er takknemlig for, enn ting jeg mangler og ikke er fornøyd med.

5 Jeg bekymrer meg nok mer enn jeg gjorde i 20- og 30-årene. Men samtidig har jeg lært at de fleste av bekymringene mine ikke blir noe av.

6 Jeg har blitt flinkere til å si unnskyld.

7 Jeg driter i hengepupper, muffinsmage og cellulitter. Hallo! Kroppen min har båret frem to barn! Den har huset, næret, utviklet og ikke minst presset ut to nesten fire kilo store klumper. Fy fader for en bragd!

8 Jeg skjønner at jeg ikke er the senter of the univers. Driter jeg meg ut, glemmer folk det fort. De har stort sett mer enn nok med seg selv.

Blir jeg latterliggjort eller kritisert for noe jeg har sagt eller skrevet, betyr det ikke nødvendigvis at jeg har dreti meg ut. Kanskje jeg bare har truffet en nerve.

10 Jeg trenger ikke yte hundre prosent hele tiden. Åtti prosent holder lenge. Noen ganger femti og.

11 Jeg spiser opp restene etter barnas lørdagsgodt på en helt vanlig mandag, og bestiller brownie på kafe på en onsdag. Uten dårllig samvittighet.

Les også: Skammer du deg når du hamstrer billig smågodt? Ikke gjør det!

12 Jeg er ikke så redd for å prøve nye ting. Jeg har gått på trynet mange nok ganger til å vite at det ikke er noen krise og at jeg alltid kommer meg opp på beina igjen.

13 Jeg har lært at den gamle klisjeen om at tiden leger alle sår faktisk stemmer. Og at uansett hvor ufattelig vondt livet kan være, blekner sorg og smerte med tiden.

14 Sex har blitt mye bedre. Jeg tenker ikke lenger på hvordan jeg ser ut i de forskjellige positurene, og bukter og bøyer meg slik jeg vil. Jeg vet hva jeg liker og skammer meg ikke det minste over det. Og jeg har sluttet å gjøre ting jeg egentlig ikke liker bare fordi jeg tror det forventes av meg.

Les også: Lite sex etter barna kom? Det er helt OK

15 Jeg vet at folk ikke lever like flotte og spennende liv som de ønsker å gi inntrykk av på Facebook. 

16 Jeg har lært at det ikke er farlig å vise sårbarhet og å be om hjelp.

17 Jeg har blitt mye mer tolerant med årene og spist hatten min mange nok ganger til å vite at jeg ikke har noen som helst rett til å dømme andre mennesker.

18 Det er ikke like viktig for meg å bli likt av alle. Jeg tåler at folk syns jeg er både teit og dum.

Les også: Føkk mammapolitiet!

19 Jeg ser ikke på andre suksessfulle kvinner som en trussel, men snarere som rollemodeller jeg kan lære av.

20 Jeg elsker dypere og mer inderlig jo eldre jeg blir. 

 

Så nei, det er absolutt ikke så verst å bli førti.

Og kjære livet; bare bring it on! Jeg gleder meg til fortsettelsen. 

 

PS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om mammakropp, hengepupp og nakendusjing.

Kjøp den her.

 

PSS: For flere oppdateringer fra en førti år gammel kaosmamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jeg hamstrer smågodt uten skam

Billig smågodt har virkelig fått på pukkelen de siste dagene. 

Billig smågodt får skylden for at vi nordmenn er tjukke, for at vi har diabetes og diverse andre livsstilssykdommer, for dårlige tenner og lubne unger. Billig smågodt er djevelens verk som lurer oss til å kjøpe kilo på kilo med dette livsfarlige, fargerike materiet. 

 


 

De sunne rister sakte på hodet mens de krøller panna og sukker oppgitt. At det går an, tenker de, og skuler bort på oss smålubne, usunne som med glødende blikk og vante hender skuffer smågodt-skeia taktfast inn og ut av de mange boksene i smågodthylla. 

En av dem som syns det er skammelig og flaut med alt smågodtet som forlater butikkhyllene i disse dager, er bloggeren Anne Brith. Les Anne Briths innlegg her  Noe jeg for øvrig syns er litt rart, siden hun selv stadig frister leserne sine med den ene sukkersøte kakeoppskriften etter den andre. Jeg mener, er det mer stuerent å spise kaker med rosa glasur, enn smågodt? Sukker er vel sukker?

Jeg har hamstret smågodt i dag. Jeg har hamstret mange kilo. Og det helt uten skam. 

Jeg kunne godt ha forsvart det med at vi skal legge det i påskeeggene til ungene, gjemme det bort og kun ta det frem på lørdagene i flere måneder fremover. Eller at vi skal spare det til fireåringens bursdag om en måned. 

Sannheten er at jeg skal sitte foran tv-en, både i kveld og i morgen kveld ... ja, sikkert på søndag også. Og kanskje til og med på mandag ... og trøkke i meg smågodt til jeg blir så kvalm at jeg nesten spyr. Så skal jeg vente en halvtimes tid, til den verste kvalmen har lagt seg, og så skal jeg spise litt til. 

Og jeg skal faen meg kose meg og nyte det, og spise helt uten dårlig samvittighet mens jeg gir fingert til Sommerkroppen 2016.

Jeg har overhodet ikke tenkt å unnskylde meg for at jeg hamstrer smågodt.

Jeg trenger nemlig ikke det!

 

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

Les også: Kjære altfor små klær. Nå skilles våre veier.

 

PS: For flere oppdateringer fra en smålubben smågodtelskende småbarnsmamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvor sunne er pepperkakene dine?

Jeg er egentlig ikke en sånn som leser masse tester før jeg skal handle inn noe eller gjøre noe.

Jeg  handler både vinterdresser og sko til barna uten å lese årets test. Det samme med julegaver, ferieturer, kaffemaskiner og tannleger.

Jeg tar det meste på feelingen. 

 

 

 

Men plutselig en dag dukket denne pepperkaketesten opp på foreldre.no:

 

Jeg er en sånn mamma som kjøper ferdig deig, og som syns hele poenget med å lage pepperkaker er å stikke ut deigen og pynte kakene.

Jeg klikket meg inn og begynte å lese testen. Men stusset litt, da jeg kom til denne setningen:

«Vi har utelukkende konsentrert oss om næringsinnholdet, ikke smaken.»

Og da lurer jeg på: Hvorfor det?

Finnes det virkelig folk der ute som kjøper pepperkakedeig basert på næringsinnhold?

Jeg trodde hele poenget med pepperkaker er at de skal smake godt? At de skal smake fett og sukker og være proppfulle av kalorier?

Jeg mener, hvor ofte spiser vi pepperkaker? Folk flest vil vel svare at de spiser pepperkaker i en veldig begrenset periode rundt jul.

Da må vi vel unne oss pepperkaker som smaker godt, må vi ikke det da?

Men testen var for så vidt nyttig den. Jeg fant ut hvilken pepperkakedeig jeg skal kjøpe. I år blir det Mesterbakeren som fikk en treer i testen.

Hvorfor?

Jo fordi den hadde testens høyeste innhold av energi og sukker.

Bryr du deg om hvor mange kalorier det er i pepperkakene?

 

Les også: Pepperkake-kaos

Les også: Adventskalender fail

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Han kjøpte altfor smått undertøy til meg

Forrige jul fikk jeg undertøy i gave av mannen.

Det var fint og sexy. Mørkeblått med beige blonder. Skikkelige greier.

Det var bare ett problem: Undertøyet var to størrelser for lite. (Okei, én, hvis det er stor størrelse)

 



 

Jeg så det allerede da jeg pakket det opp. Jeg holdt bh-en opp og så de to bittesmå skålene og den korte ryggstroppen danse foran meg. Da jeg sjekket lappen, fikk jeg mistanken bekreftet. Aldri i verden om jeg ville få på meg det der. Aldri i verden!

Jeg smilte pent, sa tusen takk og ga han et kyss. Mannens øyne funklet i lyset fra julestjerna.

Jeg la undertøyet pent inn, bakerst i undertøysskuffen min. Bak sloggiene og de andre slitte men veldig komfortable trusene mine.

Jul ble til romjul. Og romjul ble til nytt år.

Undertøyssettet lå fortsatt i skuffen med lappene på.

Jeg vet ikke helt hva jeg trodde. Jeg visste jo at han før eller siden ville spørre etter det. Og det gjorden han. Fredag 2. januar tittet han over iPaden i sofakroken: «Du Marte? Det undertøyet du fikk av meg til jul. Har du lyst til å ta på deg det i kveld, eller? Hadde vært hyggelig å se det på deg».

Jeg takket gudene for at jeg akkurat hadde tatt en stor bit av brødskiven min med leverpostei og sylteagurk. Det ga meg noen ekstra sekunder å tenke på.

Jeg smilte med mat i kinnene, ristet litt på hodet og pekte på munnen min. Som for å signalisere at jeg ikke kunne snakke.

I løpet av de neste sekundene for det hundre tanker gjennom hodet mitt, som en tornado. De virvlet rundt. Den ene avløste den andre. De flettet seg i hverandre. Blåste rundt i hodet mitt.

Hvorfor hadde jeg ikke sagt noe tidligere? Det spiller vel ingen rolle om jeg veier noen få ... ehm ... ti kilo mer enn han tror. (Ni og en halv hvis jeg veier meg om morgenen etter jeg har vært på do og før jeg har spist.) ((Elleve og en halv lørdag kveld og rett før jeg skal ha mensen.))

Men det passet seg liksom ikke å si noe da jeg pakket det opp på julaften. Med slekt og familie til stede. «Hey du, dette er da altfor lite!»

Og så gikk liksom bare dagene. Og plutselig ble hele greia litt glemt.

Dessuten liker jeg ikke å innrømme at jeg fortsatt har ti kilo igjen før jeg veier det jeg veide før jeg ble gravid. Det er tross alt fire og et halvt år siden jeg gikk gravid sist, og burde jeg ikke egentlig ha kommet i mål nå?

Hvorfor har han forresten kjøpt to nummer for lite undertøy til meg?

Er det for å være morsom? Er det en test? Prøver han å si noe? Syns han jeg er tjukk? Hva pokker!

Eller har han rett og slett ikke registrert at jeg er to størrelser større enn jeg var da vi møttes for gud vet hvor mange år siden. Hvis det betyr at han fortsatt husker meg slik jeg var før jeg ble gravid, er jo det i så fall veldig fint.

Men tenk om han blir såret da, hvis jeg sier det ikke passer? Hvorfor har jeg ikke bare gått ned på senteret og byttet det? Jeg har hatt god tid til å gjøre det. Han hadde ikke trengt å vite om det en gang.

Tenk om han blir flau. Tenk om han føler at han må forklare og bortforklare. Og så blir resten av kvelden en sånn «Nei men ikke tenk på det, da-kveld».

Og hvor pokker er migrenen når jeg virkelig trenger den!

Jeg svelger den siste gjennomtygde biten. Strekker meg etter melkeglasset på stuebordet og tømmer det med mange små slurker. Tørker meg omstending over munnen med håndbaken.

Så ser jeg bort på mannen.

«Du ... Det undertøyet. Det har seg nemlig sånn at ... Ehm. Det er litt for lite. Det passer ikke helt».

Jeg fisker opp brødskiven min fra tallerkenen igjen og danderer sylteagurkene rundt på leverposteien.

«Åh nei», sier mannen og klør seg i øret. Han studerer pekefingeren et lite øyeblikk før han ser bort på meg igjen : «Lyst på sex for det, da?»

Så enkelt ... Så vanskelig.

Og undertøyet? Jo, det ligger fortsatt innerst i skuffen. Med lappene på. 

 



 

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

Les også: Netthandel fail!

Les også: Lei av å bli lurt

 

PS: For flere oppdateringer fra en passe lubben småbarnsmamma med en passe sløv mann, følg oss gjerne her:

                   

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Coverfoto til Føkk lykke!

Jeg skulle ta coverfoto til boka mi «Føkk lykke!» for et par uker siden.

Jeg er som regel særdeles avslappet til hvordan jeg ser ut på bilder. Ikke gidder jeg sminke meg så mye sånn i hverdagen heller. En gammel tatovert eyeliner og litt maskara holder i massevis.

Men akkurat dette bildet, det ville jeg gjerne skulle bli så fint som over hodet mulig. Dette er kanskje det viktigste bildet jeg tar i hele mitt liv, og jeg ikke lyst til å gremmes hver gang jeg ser trynet mitt på coveret når boka kommer ut i butikkene.

Som vanlig, hadde jeg planlagt svært lite på forhånd. Jeg stod opp om morgenen, dusjet, spiste frokost, leste lokalavisa og jobbet litt.

En liten time før jeg skulle sette meg i bilen og kjøre til Oslo, fant jeg frem sminkeskrinet mitt og børstene. Sistnevnte lå helt innerst, bakerst i den nederste badeskapet.

Det var et særdeles sørgelig syn:

 



 

Prøv å legge pen øyesminke med slike koster som spriker til alle kanter, da. Man ser i beste fall ut som en fyllesyk panda. 

 



 

Vel, vel. Det blir som det blir. Mitt livs viktigste bilde blir om ikke annet et minne om en hektisk småbarnstid, da jeg sminket og ordnet meg sånn ca. hvert femte år ... eller noe sånt.  

 

PS: Føkk lykke! kommer ut på Aschehoug forlag i midten av januar. 

 

Les også: Fra glamour til husmor

Les også: Wow, du har store lår!

Les også: Før og etter barn

 

Hvor ofte sminker du deg?

 

For flere oppdateringer om lave skuldre og Føkk lykke!, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hjelp! Jeg vet ikke hvem jeg er lenger!

«Fortell litt om deg selv, da. Hvem er du?»

Jeg sitter i et intervju for et oppdrag jeg har veldig lyst på. Mannen på den andre siden av bordet tar en slurk av kaffekoppen. Han ser på meg over kanten på koppen.

 




«Hvem er så du?» spør han igjen. «Hva liker du å gjøre? Hva er du god på? Hva gjør du på fritiden?»

«Jeg ... ehm. Jo, altså ... jeg ...», begynner jeg. Men vet plutselig ikke helt hvordan jeg skal avslutte setningen.

For ti år siden ville jeg ikke hatt noe problem med å svare på det spørsmålet. Da ville jeg har sagt noe sånt:

Jeg er aktiv, impulsiv, positiv og energisk. Jeg liker risiko. Jeg har fallskjermlappen og hopper så ofte jeg har mulighet. Jeg trener også kickboksing. Om vinteren står jeg på snowboard.

Ellers trener jeg styrke og spinning flere ganger i uka og er opptatt av å holde meg frisk og sunn (Og tynn. Men det ville jeg ikke ha sagt høyt. Høres bedre ut med frisk og sunn).

Selv om jeg liker risiko, har jeg alltid kontroll. Jeg er detaljorientert og målbevisst. Jeg liker å jobbe hardt og intensivt mot et mål.

Og så liker jeg å lese og skrive og dra på konserter.

Og jeg er tålmodig og selvstendig, men også lett å samarbeide med.

 

Men det var da. Jeg er ikke sånn nå.

Etter jeg ble mamma, har jeg ikke det samme behov for risiko lenger. Jeg har helt mistet lysten på å hoppe i fallskjerm. Jeg kan lett komme på hundre andre ting jeg heller gjør enn å kaste meg utfor et fly 4.000 meter over bakken og falle fritt mot jorden i 200 kilometer i timen.

Og når ungene endelig er i seng klokka åtte mandag kveld, løper jeg ikke ned på treningssenteret for å trene kickboksing. Da frister sofaen og fjernkontrollen mye mer.

Å være tynn er heller ingen motivasjon for å trene lenger. Jeg har endelig har innsett at jeg aldri kommer til å få tilbake den kroppen jeg hadde før jeg fikk barn uansett.

Ikke er jeg like impulsiv heller. Jeg trives best når ting er noen lunde forutsigbart. Når ukas middager er ferdig planlagt og handlet inn på mandag. Når økonomien er grei uten de helt store oppturer og nedturer. (Eller, oppturene tar jeg gjerne. Men nedturene kan jeg klare meg fint uten).  Jeg blir ganske forbanna på mannen når han har gjort avtaler og så glemt å føre de inn på kalenderen på kjøkkenveggen. Jeg liker ikke slike overraskelser. Jeg sjekker tv-programmet på mobilen min før jeg slenger meg ned i sofaen etter ungene har lagt seg om kvelden. Ingen impulsiv zapping. Tiden mellom barna har lagt seg og jeg skal legge meg selv, er altfor dyrebar til å sitte og se på noe jeg egentlig ikke liker.

Jeg har ikke full kontroll lenger. Kontrollen mistet jeg det øyeblikk jeg lå på sykehuset og presset ut en baby. Jeg har ikke funnet kontrollen igjen ennå, snart seks år senere, og begynner å ta det for gitt at jeg aldri kommer til å ha kontroll igjen.

Jobben betyr ikke alt lenger. Jeg er ikke interessert i å jobbe natt og dag for å få resultater. Jeg både setter pris på og er helt avhengig av fritid og tid med familien. Det viktigste for meg i jobben nå, er frihet, fleksibilitet og et noen lunde rolig tempo.

Jeg liker fortsatt å lese, men bruker et halvt år per bok. Den eneste tiden på døgnet jeg har tid til å lese, er på kvelden. Og da er jeg så trøtt at jeg sovner med boka på magen etter en halv side. (Etter å lest den samme halve siden tre ganger for å få med meg hva som egentlig står der).

Konserter har det blitt fint lite av de siste årene. De begynner jo så altfor seint! Hvem orker å dra ut etter klokka ni på kvelden, liksom?

Jeg er ikke like tålmodig lenger heller. Lunta har blitt betydelig kortere, noe både mann og barn får erfare på jevnlig basis.

Og samarbeidsevnene mine ? vel, det er en grunn til at jeg verken baker, perler, lager mat eller bygger Lego med ungene. Det ender som regel med at jeg sender dem vekk med beskjed om å finne på noe annet slik at jeg kan få holde på i fred.

Nei, jeg er ikke den jeg en gang var.

Før jeg fikk barn var jeg helt overbevist om at jeg ikke skulle forandre meg bare fordi jeg skulle bli mamma. Jeg skulle være den samme.

Jeg skulle prioritere trening, egne hobbyer og venner. Jeg skulle være akkurat den jeg var, bare med en liten baby i bæresele på magen, og etter hvert et barn på hofta.

Jeg kremter, klør meg litt på armen og blunker et par ganger før jeg ser over bordet på mannen med kaffekoppen.

"Jeg er ganske tøff, da", sier jeg og fortsetter:

"Det skal noe til for å vippe meg av pinnen. Jeg har overlevd to fødsler, én kollikkbaby, to runder med tannfelling, to trassaldre (som for øvrig enda ikke er over), fire tilvenninger i ny barnehage og en tilvenning i skolen.

Jeg har blitt bitt i puppen, slått i magen, sparket i leggen og lugget i håret med jevne mellomrom.

Jeg blir hoppet på, dratt i, dyttet og kastet ting på. Jeg får leker i hodet, albuer i panna, knær i ryggen og hoder i haka så tennene skrangler.

Jeg går daglig imellom to spinnville søsken som freser og fråder og kastet leker på hverandre av full kraft.

Jeg blir ropt og skreket til flere ganger hver dag. Og jeg får stadig høre at jeg er verdens verste menneske.

Men jeg lar meg ikke knekke for det. Jeg går på med frisk mot hver eneste dag. Det vil jeg si er ganske standhaftig.

Jeg er veldig god til å finne alternative løsninger på ting, organisere, fikse ting som går i stykker, planlegge og holde orden på både ting og avtaler. Og så har jeg en helt unik evne til å lete og finne ting andre roter bort.

Jeg er flink til å lukke ørene for tull, og konsentrere meg om det som virkelig er viktig.

Jeg er kjempegod på å overtale, smiske, lirke og lure slik at jeg får det resultatet jeg vil. Og så er jeg veldig løsningsorientert.

Jeg er en ekspert på logistikk, og makter alltid å levere både mennesker og ting der det skal være i noen lunde riktig tid, selv om bilen streiker, menneskene som skal leveres nekter og det regner katter og hunder.  

Jeg er tydelig når jeg skal gi beskjeder slik at alle får det med seg og ingen misforstår.

Sist, men ikke minst, er jeg veldig empatisk. Jeg er en reser på å hjelpe, trøste, berolige, støtte, oppmuntre og heie frem andre."

Ja, visst har jeg forandret meg etter jeg fikk barn. Men ikke bare til det negative. Og når jeg tenker etter, liker jeg egentlig den jeg er i dag mye bedre enn den jeg var for ti år siden.

Om jeg fikk oppdraget? Nei, jeg gjorde ikke det. Men det er hans tap. 

 

Les også: Fra glamour til husmor

Les også: Før og etter barn

Les også: Nå skilles våre veier

 

Har du forandret deg etter du fikk barn?

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som har forandret seg, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Har klippet meg kort, da ...

Og fått konesveis.

Du vet, sånn praktisk sveis som alle damer får når de får barn.

 

Før:



 

«Jeg fatter ikke hvorfor alle langhårede damer skal klippe seg kort så snart de nærmer seg 40, eller får barn», sa jeg tidligere.

«Det skal i hvert fall ikke jeg gjøre», sa jeg også.

 

 





Men nå har jeg gjort det.

Nå:

 





 

Og gjett hva? Jeg elsker det! Det er faktisk utrolig praktisk!

 

Les også: Slipp magen ut, det er høst

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

 

Har du klippet deg kort etter du fikk barn?

 

 

 

PS: For flere oppdateringer fra mamma med konehår, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Lei av å bli lurt

Jeg liker ikke å bli lurt.

Som for eksempel hvis jeg skal kjøpe leilighet. Og finner en knallfin en på Finn.no. Badet ser stort og fint ut, og garderobeskapet på soverommet ser ut som en drøm. Og så kommer jeg på visning, bare for å finne ut at bildene var tatt med latterlig stor vidvinkel. Og at badet egentlig er knøttlite, og garderobeskapet bare var ei enkel dør.

 

 

 

Eller når jeg kjøper rekesalat på butikken, og oppdager når jeg kommer hjem at det kun er to reker i salaten.

Eller når man ser flotte, lettkledde kropper i magasiner og på store reklameboards over hele byen. Kropper med flate mager, thigh gap og innsvingede midjer. Og så viser det seg at bildene er retusjert.

Nei, jeg liker ikke å bli lurt. Jeg vil rett og slett ikke finne meg i det.

Og nå syns jeg det er på tide at eiendomsmeglerne slapper litt av med vidvinkelen, at rekesalaten skal inneholde minst like mange reker som det er bilde av utenpå boksen og at all retusjert reklame blir merket.

Når det gjelder sistnevnte, tenker jeg spesielt på unge jenter og gutter som daglig ser retusjerte kropper, og som begynner å tro at det er det som er normalt.

Den vanlige kroppen har blitt litt tabu i vårt samfunn. Vi kler på oss og gjemmer bort blek hud, hengepupper og valker. Små jenter helt ned i to- treårsalderen blir ikledd bikinitopper. I dag får knapt små babyer krabbe rundt nakne verken i hagen eller på stranden.

Ansatte på badeanlegg forteller at de har store problemer med at badegjestene ikke dusjer før de går ut i anlegget. Og det gjelder de voksne også. De fleste anlegg har installert dusjbåser, slik at gjestene kan få dusje i fred, uten å vise frem den nakne kroppen sin.

Nei, ikke la oss bli utsatt for noe så forferdelig som en naken kropp. Så sant det ikke er en retusjert kropp da, på store reklameboards over hele byen. Da er det greit. Men helt normale kropper, nei, det vil vi ikke se lenger.

Og så lurer vi på hvorfor barn og tenåringer har sluttet å dusje etter gymmen, fordi de er flau over hvordan de ser ut. (Og fordi de er redd for å bli tatt bilde av). Og hvorfor barn helt ned i tre, fire årsalderen forteller foreldrene sine at de er flaue over kroppene sine.

Ved å gjemme bort de helt normale kroppene våre, med både valker og hengepupper, er vi med på å skape en kroppskultur der det normale ikke er middelmådig, eller «godt nok», men der det normale er perfekt og retusjert.

Visste du at så mange som 85 prosent av unge jenter opplever kroppspress? Og at 67 prosent av disse oppgir at reklame er den største årsaken?

En stor internasjonal undersøkelse kalt Children`s Worlds, har spurt barn fra 8 til 12 år over hele kloden om hvor tilfreds de er på forskjellige områder i livet. Aftenposten Oppvekst skriver at undersøkelsen viser at barn fra Norge og andre land i Nord-Europa, er mer misfornøyd med hvordan de ser ut, og har et mindre positivt selvbilde enn barn fra resten av verden. (Bortsett fra i Sør-Korea). Dette gjelder spesielt 12-åringene våre.

Elisabeth Backe-Hansen, forsker ved velferdsforskningsinstituttet NOVA, har stått for den norske delen av studien. Hun sier til Aftenposten at dette er bekymringsfullt, sett i lys av den kroppsfikseringen særlig unge jenter blir utsatt for i tenårene. Hun syns det er synd at barn utsettes for slike skjønnhetsidealer når de er så små.

Jeg er helt enig!

Nå har Sanitetskvinnene startet et opprop om å merke retusjert reklame.

I bresjen går komiker og relasjonsterapeut Dora Thorhallsdottir. Du husker henne kanskje fra denne reportasjen i Kamille:

 


Bjørg og Dora Thorhallsdottir. To flotte, tøffe jenter med helt normale kropper. Faximile fra Kamille november 2014. 

 

Jeg oppfordrer deg til å bli med og skrive under oppropet

For ingen liker å bli lurt.

Og jeg vil at min datter skal vokse opp og vite at idealene hun kommer til å sammenligne seg med ikke er ekte, og derfor uoppnåelige.

Oppropet vil bli overlevert politikerne med en klar oppfordring om å påby merking av retusjert reklame. 

 

Les også: Feite, late kjerringer som kler av seg

Les også: Puppen har fått et fryktelig dårlig rykte

 

Mener du retusjert reklame bør merkes?

 

PS: For flere oppdateringer fra en smålubben mamma med hengepupper, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Designveskene du faktisk har råd til ... eller

Jeg er egentlig ikke så opptatt av vesker.

Det er sjelden jeg bruker vesker. Jeg stapper som regel Visa-kortet i baklomma, og mobilen og nøklene i bukselomma, evt i jakkelomma.

Hva mer trenger man egentlig når man skal ut?

Men det hender jo jeg må ha med meg flere ting. Spesielt når barna er med. Som våtservietter, vann og krisesnacks, vantene de nekter å ta på seg, for de kommer garanter ikke til å bli kald på hendene, hvilket de jo blir, og en bok eller en avis å lese på mens ungene løper rundt på lekeland eller tumbler rundt i skateparken og roper "Se på meg. Se på meg, mamma!".

Ja, og så den ene uka i måneden da. Da trenger man absolutt veske, hvis man skal være ute mer enn noen få timer.

Derfor ble jeg litt glad da jeg så denne artikkelen på Side2.no:

 



 

Kanskje jeg rett og slett skulle investere i en litt finere designveske? Jeg mener, hvis de er så billige at man faktisk har råd til det.

Jeg klikket meg inn, og scrollet nedover. Wow, her var det mange kule vesker. 

 





 

Med den overskriften, tenkte jeg veskene skulle koste sånn ca. pluss/minus en tusenlapp. Men så kikket jeg litt nærmere på prisen:

 

 

 



 

 

Kremt.

Jeg foreslår ny overskrift på den artikkelen: Designveskene du faktisk har råd til hvis du dropper bursdagsgave til poden, avbestiller hytteturen i høstferien, avlyser neste helgs romantiske restaurantplaner med mannen og glemmer den fine, nye vinterjakka du har så lyst på. 

For å si det sånn, det ble ingen ny veske på meg likevel.

Bruker du veske? Og hvor mye kostet den?

 

Les også: Netthandel fail

Les også: Slipp magen ut, det er høst

  

 

PS: For flere oppdateringer fra en håpløs veskemamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

  

 

.

Nå skilles våre veier

Jeg har tenkt på det lenge. Og det har vært like før mange ganger. Men nå er det nok. Nå skilles våre veier. Mine pre-gravid klær og jeg.

 



 

De har ligget der i skapet i årevis. De har vært med på to flyttelass. Den kule kjolen, den trange singleten, den stripete skjorten. Alle de kule klærne jeg brukte før jeg ble gravid. Og jeg har tenkt at én gang, én gang, kommer de sikkert til å passe igjen.

Pføy.

Nå er det fire og et halvt år siden jeg var gravid sist. Og jeg har endelig forstått det. Klærne jeg brukte før jeg ble gravid, kommer aldri, aldri (!) til å passe igjen.

 

 

Når kleshengerne  støver ned, er det kanskje på tide å ta hintet. 

 

 


Denne utrolig kule jeanstoppen var en av favorittene. 

 


No way. Kommer aldri til å skje igjen. 

 


Digger denne singleten. Men jeg lover deg, den er ikke like fin på kvapsete muffinsmage som på flat mage. 

 


Er ikke denne kjolen kul? Nå får jeg ikke igjen glidelåsen bak. Har ikke sjans. Enda jeg holder inn magen alt jeg klarer og ikke puster. 



Denne hadde jeg på da  jeg møtte mannen. Gode minner. 

 



Ha ha ha. Denne kommer jeg heller aldri til å bruke igjen. Den lå nederst, bakerst under de altfor små treningstoppene mine. No more intervalltrening på meg. Hater det. Og jeg har sluttet å gjøre ting jeg egentlig hater. 

 

Så farvel alle klær i størrelse 38. Farvel alle klær som er trange over magen. Farvel alle mine små favoritter. 

Nå skal jeg endelig begynne å kjøpe nye, fine klær i riktig størrelse i stedet for å vente på å passe inn i de gamle klærne mine. 

For det kommer aldri til å skje. 

 

Flere her som tar vare på gamle klær i håp om at de en gang skal passe igjen? (Selv om årene går) (Og går)

 

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

Les også: Kjære rumpa mi

Les også: Jeg sitter bom fast

 

PS: For flere oppdateringer fra smålubben mamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

  

 

.

Dette må du ikke si til gravide

Vokt deg vel for hva du sier til gravide kvinner. De blir visstnok veldig fort krenket og såret. I hvert fall hvis vi skal tro jordmor Grethe R. Teigen ved Mamastork.

 





 

I et artikkel på Babyverden.no, sier hun at dagens gravide kvinner har blitt allemannseie, og at hun blir provosert på de gravides vegne når folk kommenterer størrelsen på magen deres eller begynner å gjette om det er en gutt eller jente der inne basert på magens fasong.

Tidligere har jeg lest utallige artikler om alt gravide kvinner føler seg såret over å høre, og alt som støter dem. Det er visstnok ganske mye.

Greit nok at man har kroppen full av hormoner, og kan begynne å gråte bare av at noen ser litt skjevt på en under graviditeten. Men er virkelig gravide kvinner så sårbare i forhold til kropp og mage?

Jeg personlig elsket magen min da jeg var gravid. Og jeg elsket all oppmerksomheten den fikk. Var jeg blant andre mennesker, enten det var på jobb, på kafé, på middag hos svigers eller i butikken, ble jeg sjeleglad hvis noen var interessert i å snakke om magen min.

Om noen syns den var stor, liten, satt høyt eller hang lavt, spilte da ingen rolle. Og hvis noen våget seg til å tippe kjønnet basert på magens form, syns jeg det var utrolig festlig. Jeg kunne diskutere magen min i timevis hvis noen gadd å engasjere seg.

Ja, jeg var til og med en sånn gravid dame som syns det var helt okei at folk tok meg på magen også. Akkurat på dette punktet kan jeg forstå at noen syns det er å tre over en grense, og jeg prøver å la være å stryke andre gravide over magen. Selv om jeg har veldig lyst.

Men syns virkelig norske gravide kvinner det er så sårende at andre kommenterer magen deres? Så sant det er gjort i beste mening og uten å være verken belærende eller stygg?

Hva mener du? Ble du såret hvis noen viste interesse for magen din da du var gravid?

 

Les også: Kates flate mage vs. min

Les også: Slipp magen ut, det er høst

Les også: Kjære nybakte mamma

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

  

 

Slipp magen ut det er høst

Endelig er høsten her. Endelig kan vi slappe av.

Elegant plus size woman in funny pose


 

Her er ti grunner til at høsten er helt topp:

1 Vi kan la pelsen gro. Vi kan dra på oss langbukser og vente helt til våren igjen med å barbere leggene. Og den stakkar røde og nuppete bikinilinja kan få hvile i fred.

2 Slipp ut magen. Det er slutt på å holde inn magen i florlette sommerkjoler.

3 La puppene dingle. Endelig kan vi droppe push up-bh-er og bikinioverdeler. La puppene dingle akkurat sånn de vil under tykke, varme strikkegensere.

4 Gi cellulittene fred. Etter å ha blitt målt opp og ned under små bikinitruser i flere måneder, kan endelig cellulittene slappe av i sidrumpa treningbukser.

5 Vi kan gjemme bort tærne. La tåneglene vokse og neglelakken flasse. Og den harde huden på hælene skal få være i fred hele vinteren.

6 Ingen mer slitsom peeling. Finnes det noe mer slitsomt og tidkrevende enn å peele kroppen?Legg kroppspeelingen tilbake i badeskapet, helt bakerst, bak rettetang og barberblader.

7 Se på tv hele lørdag formiddag. Nå kan vi endelig sitte inne under et tykt, mykt teppe, og se på tv og drikke kakao med krem hele lørdag formiddag. Uten dårlig samvittighet for at vi burde være ute i det fine været.

8 Spis boller. Og vi kan bake boller med sjokoladebiter og steke vafler som vi kan kose oss med til kakaoen. Nå kan vi vente med slankingen helt til våren igjen. 

9 Sleng deg ned i sofaen. Når ungene har lagt seg om kvelden, kan vi slenge oss ned i sofaen og se på tv, istedenfor å sette oss ut på verandaen, for det er jo tross alt sol og 18 varmegrader ute.

10 Vær deppa. Det er lov å være litt deppa og melankolsk. Og det er faktisk utrolig deilig. Det er slitsomt å være sommerglad hele tiden.

Hva liker du med høsten?

 

Les også: Slik får du bikinikropp

Les også: Netthandel fail

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

  

 

.

Netthandel fail!

Det hender jeg glemmer at jeg har en kropp som er litt større og litt annerledes enn den typiske modellkroppen.

Kroppen min er fin den, det er ikke det. Men etter et par graviditeter, har liksom de forskjellige kroppsdelene endret fasong. Rumpa er lavere, lårene bredere, puppene henger ikke bare ned, de peker ut til hver sin side også og midjen har forsvunnet.

Likevel, klær må man ha.

 




Jeg er egentlig glad i å handle klær. Men noen ganger er det litt pes å løpe rundt fra den ene butikken til den andre og prøve plagg etter plagg. Særlig når jeg skal ha noe spesielt, og ikke bare handle et par t-skjorter på måfå.

Da hender det jeg forviller meg inn på nettbutikkene. Der kan jeg sitte i fred og ro og klikke meg rundt på alle de fine plaggene.

Det er egentlig ganske dumt å handle klær på nett. For jeg har en sånn kropp som må prøve klærne før jeg kjøper dem. Selv om klærne ser superfine ut på modellene på nettbutikken, betyr det ikke at de ser like fine ut på meg.

Dette vet jeg jo. Likevel er det lett å glemme.

Her er et bilde fra mitt siste nettkjøp. For å minne meg selv på: Alltid prøv klærne før jeg kjøper dem!

 




 Les også: Slik får du bikinikropp

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

 

PS: For flere oppdateringer om mammakropp og sommerkroppen2015, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

  

 
.

 

Slik får du bikinikropp

Så er det denne tiden igjen.

Bikinikropp-tiden. Sommerkropp-tiden.

 




 

Før jeg fikk barn, synes jeg det var gøy å klargjøre kroppen til sommeren. Jeg brukte mye tid på badet og skrubbet, barberte, brunet, og lakkerte.

De siste årene har det blitt så som så med disse bikinikropp-forberedelsene. Som småbarnsmamma, har jeg rett og slett ikke tid.

Men da jeg gikk forbi et glanset magasin med den fristende tittelen "Bikiniklar på 1-2-3" på forsiden, ja, da rasket jeg det med meg. For på 1-2-3, det kan til og med en sliten småbarnsmor som meg klare.

Slik gikk det da jeg skulle gjøre meg bikiniklar:

 

Kvelden før:

Skrubb

Skrubb kroppen med en skrubbekrem med olje. Skrubb ekstra nøye på de tørre partiene.

Sukk. Skrubbing som er så kjedelig! Vel vel, man kommer vel ikke unna det hvis man vil ha bikinikropp. Jeg låser meg inn på badet etter ungene har lagt seg og skrubber vekk blek vinterhud.

Sommerhud - velkommen!

 

Hårfjerning

En lang varm dusj eller et deilig bad bløtlegger og mykgjør hårene slik at de blir enklere å fjerne. Barber først med hårenes retning, og deretter mot hårenes retning. Etter barbering bruker du aftershave eller Aloe vera gel. Hårfjerning med voks er også et godt alternativ.

Voksing? No way. Kommer ikke på tale!

Men en runde med barberhøvelen kan vel ikke skade. Jeg har ikke badekar, så et deilig bad utgår.

Jeg balanserer med ett bein opp i luften og tar en kjapp runde med barberhøvelen. Mister balansen og slår skulderen i veggen. Banner. Mannen banker på døra og lurer på om det går greit der inne. Jeg ber ham dra til helvete.

 

Selvbruning

Smør først huden inn med en bodylotion før du smører inn selvbruningen.

Okei. Selvbruning. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Jeg smører meg først med en bodylotion, og deretter med selvbruning.

Mannen banker igjen på døra og sier han går og legger seg. Kan han få komme inn og pusse tennene mon tro?

Jeg har akkurat tatt en ny dæsj med selvbruningskrem i hendene, og ber han vente fem minutter.

Da jeg kommer ut av badet tre kvarter senere, har han sovnet på sofaen.

 

Negler

Stell neglene på hender og føtter. Dytt neglebåndene ned med en neglebåndsskyver, eventuelt fjern dem med en neglebåndsklipper. En god olje på neglene og neglebåndene vil gjøre susen hvis man har tørre og flisete negler. Avslutt med en frisk og fin lakk på neglene.

Så omfattende? Jeg kikker på neglebåndene mine. Æsj, de er vel greie nok de? Jeg finner frem en oransje neglelakk og lakker neglene på både hender og føtter.

Katten er sulten og gnir seg mot føttene mine før lakken er tørket. Jeg får oransje tær.

Etter det andre laget, våkner Lillesnuppa og er tørst. Jeg ber henne vente til neglelakken har tørket, men skjønner raskt at det ikke nytter å be en tørst, trøtt fireåring om å vente tålmodig til mammas neglelakk er tørr.

Jeg går ut på kjøkkenet men finner ingen rene glass. Ikke kopper heller. Jeg lirker ut det minst skitne glasset fra oppvaskmaskinen og fyller det med vann.

Tilbake i sofaen oppdager jeg at neglelakken på tre av fingrene på høyrehånden er ødelagt.

Jeg må begynne på an igjen.

 

 

Selve stranddagen:

Sminke

Bruk vannfast sminke. Du kan bruke en illuminator for å jevne ut fargetonen i ansiktshuden. Vannfast concealer er også et must på ujevnheter i ansiktet. Og ikke glem vannfast løspudder!

Jeg står igjen på badet foran speilet. Jeg har allerede drukker tre kopper sterk kaffe, og gnir meg i øynene med knyttnevene for å prøve å åpne dem. Jeg kom meg ikke i seng før klokka ett i går. Femåringen våknet klokka seks.

Jeg registrerer at jeg har brune skjolder rundt anklene og på den ene overarmen. Hendene mine er gule inne i håndflatene.

Jeg bestemmer meg for å droppe både illuminator (hva pokker er det egentlig?) og concealer. Leter etter noe form for løspudder i badeskapet, men gir opp etter å ha revet ned en åpen boks med q-tips og en flaske Moroccanoil.

Men jeg får lagt på litt vannfast maskara mens mannen gjør ungene klar.

 

Hår

Ha håret i en lekker hestehale, hårknute, ta på en solhatt eller knyt et skjerf rundt hodet.

Jeg tror jeg går for en «lekker hestehale». Finner ikke børsten min, så jeg låner Lillesnuppas. Hun fersker meg og friker fullstendig ut. Etter å ha brukt ti minutter på å roe henne ned, finner jeg en litt for tjukk hårstrikk som jeg trer rundt håret.

Det får være lekkert nok.

 

Solkrem

En bronsefarget skimmerolje eller solkrem med solreflekterende pigmenter gir ekstra glød og skimmer i huden.

Bronsefarget solkrem? Ja, jo, det hørtes jo lekkert ut. Men mannen banker febrilsk på baderomsdøra og lurer på om jeg er ferdig snart. Ungene krangler og han finner bare én Spidermann-armring.

 

Solpudder

Solpudder på krageben, skuldre og legger vil gi en fin og glødende effekt.

Lillemann må på do og mannen kikker inn på badet med lillesøster over skulderen. Han svetter i panna.

 

Dekk til strekkmerkene

Smør en concealer som matcher hudtonen på strekkmerkene. Husk transparent pudder over.

Lillemann gikk ut i hagen og tisset i plaskebassenget. Lillesøster har veltet melkeglasset og sprutet ketsjup over kattematen.

Mannen er sur.

 

Parfyme

Spray parfyme i håret eller på bikinien.

Jeg finner en gammel parfymeflaske bak ungenes badeleker og sprayer en dæsj i håret. Hullet et tett, så spruten står rett ut til siden og treffer meg i øyet.

Jeg hyler og skyller øyet i kaldt vann. Vannfast maskara du liksom! Jeg ser ut som en vaskebjørn etterpå.

Men nå høres det ut som hele huset holder på å ramle over ende der ute, så nå må jeg avslutte!

Og vips, du er bikiniklar på 1-2-3


Jeg kaster bladet i veggen mens jeg holder en bomullpads med kaldt vann over det ene øyet.

Bladet ramler ned på gulvet med et klask. Jeg registrerer at noen sider foran "Bikiniklar på 1-2-3", er det en artikkel om hvordan du velger bikini etter kroppsfasongen din.

Jeg plukker opp bladet og setter meg på dolokket. Valkene på magen skjuler hele bikinitrusa.

Med oppgitt mine leser jeg hvordan du med rett bikini kan gi bysten form og volum, hva som fremhever dine kvinnelige former, hvordan du skjuler stor rumpe og hvordan du får lengre bein.

Jeg kikker ned på min egen rødprikkete bikini. Den er utvasket, nesten uten elastisitet og med slitte spor i rumpa. Men den er akkurat passe, og veldig god å ha på seg. Om den gir bysten min riktig form, skjuler den store rumpa mi og gir meg lengre bein, er jeg dog noe usikker på.

«Skal jeg gi dere damer et tips til hvordan dere kan få bikinikropp og se lekre ut på stranda?»

Mannen står i døråpningen med den ene albuen støttet oppover i dørkarmen. Han nikker ned mot bladet som ligger på lårene mine.

En dame med pærefasong i blå bikini smiler mot meg. Røde piler peker på ridebukselårene og rumpa hennes, og en forklarende tekst til hver pil forteller hvordan akkurat denne bikinien skjuler problemområdene hennes.

Jeg sukker, drar øyebrynene langt opp i panna og ser på mannen med oppsperrede øyne og hodet på skakke. Hva vet vel han, liksom?

«Ta på dere en bikini!»

 

 

 

God bikinisommer!

 

PS: For flere oppdateringer om bikinikropp og menn som av og til glimter til,  følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos


   
.
PSS: For dere som synes det er viktig: Innlegget stod på trykk her på bloggen våren 2012 i en litt annen versjon. 
.

Hvordan er det mulig å glemme å spise?

«Åh, nå skal det bli godt med mat. Jeg har ikke spist i hele dag. Jeg har hatt så mye å gjøre at jeg helt har glemt å spise».

Damen ved siden av meg smiler og tar opp et fat ved enden av lunsjdisken. Jeg smiler tilbake og trekker lett på skuldrene. Men jeg sier ikke noe. Hva kan jeg si?

At jeg ikke i min villeste fantasi kan forstå hvordan det er mulig å glemme å spise! Man blir jo så sulten!

 


Glemme å spise? Nehei. Ikke denne dama.  

 

Jeg glemmer aldri å spise. Aldri!

Jeg spiser frokost, mellommåltid, lunsj, mellommåltid, middag, mellommåltid og kvelds.

Og etter kvelds snoker jeg rundt i kjøkkenskapene for å se om jeg finner noe gjenglemt kokesjokolade eller kakepynt. Eller i verste fall, i søppelet, etter gårsdagens godteri.

 


Jess! Kakepynt!
 

Jeg lurer på hva for noe veldig interessant disse menneskene som glemmer å spise egentlig holder på med? Er det jobben som er så utrolig spennende at de ikke registrerer magens rumling? Er det husarbeid? Barn som roper og skriker?

Jeg for min del blir bare mer sulten av å jobbe. Og jeg blir kjempesulten av barn som løper rundt og roper, og som henger i buksebeinet mitt og maser.

Mat, tenker jeg da. Jeg må ha mat. Hva har vi å spise? Og så raider jeg kjøleskapet på ett bein mens jeg prøver å riste av ungene som henger fast i det andre.

Jeg ser etter ryggen til den sultne damen ved lunsjbordet. Hun som ikke har spist hele dagen fordi hun har vært så fryktelig opptatt med noe. Noe så spennende at hun helt har glemt å spise.

Jeg tar et fat fra stabelen og jobber meg systematisk bortover lunsjdisken.

Jeg skulle ønske jeg kunne glemme å spise noen ganger. Jeg glemmer jo alt annet: Bilnøkler, mobiltelefoner og busskort.

Jeg glemmer å ta på maskara. Jeg glemmer å svare på meldinger og mail. Og jeg glemmer ofte hva jeg skal si. Noen ganger glemmer jeg hva jeg tenker på også. Og hva jeg skal.

Men glemme å spise?nehei. Det skjer ikke.

Glemmer du å spise?

 

PS: For flere oppdateringer fra sulten mamma, følg meg gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 

   
.

Burde jeg savne barna?

Nå har jeg vært borte fra mannen og barna i sju dager. 

Jeg får nesten litt dårlig samvittighet her jeg henger i hengekøya under appelsintreet i hagen. Ikke fordi jeg er borte på en tidagers egotripp. Ei heller fordi mannen har barna alene.

Nei, jeg kjenner jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke savner barna.

 




 

Jeg mener, å være borte fra dem en dag eller to er helt greit. En langhelg likeså. Men å være borte fra dem en hel uke uten å savne dem? Hva er det for noe?

Jeg har aldri vært borte fra dem så lenge før. Det lengste er tre dager, i fjor, da jeg var på jentetur til Danmark.

Da jeg dro hjemmefra for en uke siden, hadde jeg egentlig ikke så lyst til å dra. Ti dager uten mann og barn! Ti dager! Men jeg dro.

Jeg savnet barna allerede på toget inn til Oslo. Og da jeg kom til Gardermoen, var jeg helt sikker på at dette kom til å bli en skikkelig krappy tur. Så sovnet jeg på flyet.

Da jeg kom frem til leiligheten, forsvant både savn og bekymringer. Oh la la, så herlig. Mamma på tur. Ekte husmorferie. Og sånn har det vært siden.

Jeg gikk meg en tur her om dagen. Sola skinte, det var 20 deilige grader og vinden rufset meg svakt i håret. Da fikk jeg en sånn intens lykkefølelse. Du vet, disse lykkeøyeblikkene som kommer som kastet over deg helt uten forvarsel. De kan komme mens du spiser middag med familien, sitter i bilen på vei til jobben eller mens du dytter en full handlevogn gjennom matbutikken.

Følelsen varer aldri lenge. Maks et par minutter, og så forsvinner den.

Jeg snakker med barna nesten hver dag på Skype. Og jeg vet at de har det helt topp. De koser seg med faren sin, som for øvrig er verdens beste far. Selv om han bare pusser tennene deres i ett minutt. Og tar ulltøya over t-skjorta til Lillemann, selv om jeg har sagt til han hundre ganger at hvis ulla skal ha noen som helst effekt, må den være innerst mot huden.

Det skal bli godt og se både mann og barn igjen. Og hvis jeg lukker øynene og tenker på hvor godt det skal bli og knusekose barna og snuse inn duften av gamle matrester fra håret deres, så kjenner jeg at mammahjertet slår et par ekstra slag.

Men nå skal jeg kose meg de tre siste dagene, og bare nyte sol og alenetid, helt uten barn. Og uten dårlig samvittighet.

Savner du barna når du er borte fra dem?

 

 

PS: For flere antisupermamma-oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.


Kjære rumpa mi

Jeg er veldig glad i deg, det skal du vite. Du er der alltid for meg, støtter meg og tar meg imot. Du er god og rund og myk, og du og jeg har hatt det mye moro sammen.

 



 

 

Men trenger du bli så forbanna stor?

Nå har du nettopp ødelagt yndlingsjeansene mine. Du brøyter deg vei gjennom sømmer og stoff, og krever din plass.

 




 

Det er noe som heter at det som trives, gror. Og det er ingen tvil om at du trives. Du er viktig for meg, og det prøver jeg også å vise deg. Du elsker sjokolade, derfor gir jeg deg det. Ofte. Du er også veldig glad i iskrem, potetgull og smågodt. Og det får du. I rikelig monn.

Men jeg tror vi snart må revurdere vårt forhold.

Nå har jeg kjøpt meg nye jeans. Jeg måtte opp en størrelse. Det er greit nok det, én størrelse er ikke all verden. Men hvis vi fortsetter i samme tempo, er jeg redd vi fort mister litt kontrollen her. Dessuten kan jeg ikke holde på å kjøpe nye bukser hele tiden.

Det blir dyrt det, skjønner du.

 




 

Jeg må begynne å tenke litt på meg selv også. Enda så glad jeg er i deg.

Men akkurat nå er jeg i Spania, så vi venter til vi kommer hjem.

Nei forresten, da har Lillemann bursdag. Da blir det kake. Mye kake. Og jeg har ingen planer om å stå over det.

Og så er det advent og snart jul...

Næh, vi tar det til neste år.

Og du? er det bare meg, eller hører du også de sjokoladetrukkede fløtekaramellene rope fra den franske kafeen nedi gata her?

 

PS: For flere oppdateringer om meg og rumpa mi, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Faen! Førerkortet!

Jeg sitter på flytoget ut til Gardermoen da jeg plutselig kommer på det. Jeg sitter og småsover med musikk på ørene. Har vært våken siden klokka halv fire. Jeg måtte ta halv fem-toget fra Raufoss for å rekke flyet som gikk fra Gardermoen halv ni.

Jeg rykker til i togsetet. Faen! Førerkortet!

 




 

Jeg er på vei til Spania. Der skal jeg være i ti dager. På flyplassen i Alicante venter en leiebil på meg. Nærmere bestemt en snerten Volkswagen Up. På bildet på leiebilfirmaets hjemmeside, var den rød.  

Mandag kveld, etter jeg har pakket ferdig, printer jeg ut leiebil-dokumentet. Jeg kikker over det for å forsikre meg om at jeg har med meg alt jeg trenger for å få ut bilen. Det ville vært så typisk meg å glemme igjen noe.

Kredittkort - check

Gyldig id med foto - check

Førerkort - check

Kupong - check

 




 

Hvorfor det ikke lyste opp en lampe da jeg leste ordet «førerkort» aner jeg ikke. For førerkortet ligger i hanskerommet i bilen hjemme på Raufoss. Der ligger det alltid. Jeg tar det aldri ut derfra. For da glemmer jeg bare å ta det med når jeg skal ut og kjøre.

Men plutselig, i det blå setet på flytoget, på vei inn i drømmeland, kommer jeg altså på at  førerkortet ligger igjen i bilen hjemme.

Faen!

Jeg skal være ti dager i Spania. Det går ingen buss forbi leiligheten jeg skal bo i. Det er ikke gangavstand til verken strand, shoppingsenter, spa eller til nærmeste by, Torrevieja.

Nå sitter jeg her da, på tredje dagen. Heldigvis ligger det en matbutikk bare fem minutter borti gata her. Det blir dårlig med både strand, spa og shopping. Men jeg får skrevet mye, da. Og så er det en hengekøye i hagen, under et sitrontre.

Duger det og.

 




 

PS: For flere oppdateringer fra et mammahode som fortsatt er fullt av ammetåke tre år etter hun sluttet å amme, følg meg gjerne på facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Skolestil fra 1994

Jeg satt og kikket gjennom noen gamle pappesker oppe på loftet i dag. 

Jeg lette egentlig etter noen gamle bilder. Men plutselig lå den der. En gammel, skrukkete plastmappe med skoleavisa jeg skrev i på ungdomsskolen, falmede avisutklipp fra da jeg spilte i band og alle skolestilene mine fra over 20 år tilbake i tid. 

 




 

Jeg klarte ikke slutte og lese. Det var helt fantastisk å få være med på en omvisning i mitt eget hode da jeg var tenåring. Hva tenkte jeg på? Hva var jeg opptatt av? Hvordan så jeg på verden?

Jeg ble spesielt fascinert av en stil jeg skrev i 1994. Heldagsprøve norsk, står det på toppen av arket. Da var jeg 18 år gammel. Jeg aner ikke hvordan oppgaven var, men jeg har tydeligvis prøvd å se for meg livet mitt 20 år frem i tid.

Jeg må si jeg har truffet skremmende godt: 

 

27.05.94 - Heldagsprøve - Norsk - Marte Frimand

Opp.g.3

 





«Du skal ikke spise tannkrem». «Du må ikke putte erter i ørene». «Ta tranen din og skynt deg så du rekker skolebussen».

Endelig alene. Nå kan jeg kose meg med frokosten helt til jeg må ut og handle.

Setter på kaffetrakteren mens jeg gjør meg ferdig på badet. Men hvilken rensemelk skal jeg velge i dag? Plenitude fra Loreal eller Oil of Ulay?

I reklamen sier de at Plenitude sletter aldringstegnene. Mens Oil of Ulay gjør huden myk og forvandler deg til en pen karriere-kvinne. Du blir omringet av kjekke mannfolk og bedt ut på minst tre middager.

Jeg satser på Plenitude i dag. Er ikke i form til å ha så mange innpåslitne mannfolk rundt meg.

Åh nei, nå har Sigvart (Ha ha. Sigvart! Vel, forbokstaven stemmer i hvert fall. Det ble en Sjur) kjøpt feil dopapir. Jeg ga ham klar beskjed om å kjøpe miljøvennlig, og så har han dratt med seg klorbleket.

Jeg kjenner angsten stige inni meg. Ser for meg en verden uten regnskogen, med inntørkede hav og uten ozonlag. Ser meg selv som eneste overlevende, der jeg krabber framover i det ørkenlignende landskapet under den stekende sola. Sleper meg fram med tunga hengende ut på halv tolv de siste to metrene fram til en liten vannpytt der jeg slurper i meg de få dråpene.

En intens iling nedover ryggraden får meg til å våkne opp.

«Æsj, bare for denne ene gangen. Det kan vel  ikke skade».

Setter meg ved frokostbordet og skjenker i kaffen. Smør et tynt lag lettsmør over brødskiven og legger på ei skive lett-servelat. Setter kaffekoppen til munnen, da jeg plutselig kommer på noe jeg hørte på tv-en i går.

I et informasjonsprogram sa de at kaffedrankere gjennomsnittlig levde fire år kortere enn de som ikke drakk kaffe. Dessuten fikk de lettere magesår, og var mer utsatt for hjertesykdommer.

Jeg setter koppen fra meg, og konsentrerer meg om dagens avis. På første side står det med store bokstaver: «Avsløring: lettbrus er kreftfremkallende»

Jeg tenker med angst tilbake på forrige helg da jeg tok et glass Cola light til nattfilmen på TV2. Jeg reiser meg brått og går rett bort til kjøleskapet der jeg tømmer ut resten av brusen. Tar i det samme med kaffekoppen og skyller innholdet ned i vasken.

Jeg rydder skrekkslagent bort maten og får på meg klær.

Ute skinner sola, og våren har begynt. Passer på å smøre meg godt inn med Decleors solkrem faktor 18, siden dette merke vant en eller annen pris for beste solserie i 1993.

Tar en titt på klokka og kjenner nakkehårene reise seg. Kaster på meg jakka og løper ned til bilen. Jeg må rekke posten. Og så må jeg handle, og huske på å kjøpe nye joggesko til minstemann. Dessuten kan jeg ikke komme for sent til møtet med Ingrid på kafeen kl. 12. Eller var det 11 vi avtalte å møtes?

Jeg hopper inn i Golfen og raser av gårde. Tar på meg sikkerhetsbeltet siden 40% av omkomne i bilulykker ikke hadde belte på.

Svinger inn foran postkontoret fem minutter senere. Kommer på at jeg har glemt igjen postboken min på entrebordet. Snur i døra og raser tilbake. Finner boka og er tilbake i utgangsposisjon. Inn i bilen, på med beltet og klampen i bånn.

Tenner en røyk av gammel vane, men stomper den raskt etter å ha sett ordet «KREFT» skrevet foran meg med røde, lysende bokstaver.

Kommer meg på posten og drar så videre til supermarkedet.

Stikker først innom skobutikken for å kjøpe joggesko str. 34. Ekspeditrisen kommer med en gang bort til meg og spør om jeg vil ha hjelp.

«Nei takk», svarer jeg. «Jeg bare titter».

Men med en gang jeg tar opp et par sko fra Brooks, kommer hun bort og forteller hvor god kvalitet disse skoene har.

At de er laget av lær og har spesiell ventilasjon som gjør dem luftige. At sålen gir en såkalt «soft feeling», og at kantene støtter opp ankelen, noe som er livsviktig for barn i den alderen. Bruker de feil sko, kan de nemlig få store problemer senere.

Jeg kjøper skoene, selv om de kostet 599 kr. og 50 øre, for jeg vil jo ikke at sjarmtrollet mitt skal ødelegge beina sine. Tenk om han ble sittende i rullestol til slutt?

Turen går videre til matbutikken. Der starter de virkelige problemene. Colgate for null hull eller Paradent for hvite tenner? En sikrere og tørrere følelse med Libresse, eller skal jeg satse på det supertynne Always? Naturelle honning shampo eller Palmolive? Brelett eller Soft Soya, Stabburet eller Nordfjor kjøtt, ditt eller datt, dill eller dall?

Den beste løsningen er å bare lukke øynene og peke i blinde.

Kommer meg helskinnet fram til kassa der jeg betaler og velger papirposer fremfor plastposer, selv om hanken alltid ryker på vei ut til bilen.

Ved utgangsdøra står organisasjonen for diabetikere og selger lodd. De sier jeg kan vinne en ny bil dersom jeg tar lodd. Hvem kan vel stå imot en sånn sjanse?

Kommer meg ut til bilen etter å ha plukket opp alle varene som datt ut av papirposen på halvveien. Raser bort til kafeen for å møte Ingrid, som er på vei ut etter å ha ventet en hel time på meg.

Vi setter oss ved et bord og titter over menyen. Etter mye om og men bestiller jeg et glass vann.

Etter en times tid er jeg endelig hjemme igjen. Legger meg på sofaen og slapper av. Tar opp boken «Hvordan unngå stress» og fortsetter der jeg slapp sist.

Det er deilig å være et så avbalansert, sunt og fornuftig menneske som jeg er, tenker jeg før øyelokkene siger igjen.

 

**********

 

Med noen få justeringer, må jeg si det er temmelig treffende. 

Hvordan trodde du livet ditt skulle se ut i dag, for 20 år siden?


PS: Følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Å gjøre alle tilfreds

Hvis man skriver for perfekt, skaper man et press om perfeksjon.

Hvis man skriver for uperfekt, skaper man et press om uperfekthet.

 

Deler man bilder av flotte bursdagskaker, legger man press på andre mødre om å lage like fine kaker.

Deler man bilder av mislykkede bursdagskaker, håner man de som lager flotte, vellykkede kaker.

 

Legger man ut bilder av sin smekre, veltrente kropp, skaper man usunne, tynne idealer.

Legger man ut bilder av sin smålubne mammakropp, skaper man usunne, tjukke idealer.

Eller man blir kritisert for ikke å være tynn nok til å kunne legge ut bilder av tynn kropp. Eller tjukk nok til å kunne legge ut bilder av tjukk kropp. Og dermed håner man de tynne. Eller de tjukke. 

 


For tynn til å være tjukk og for tjukk til å være tynn. For stygg til å være pen og for pen til å være stygg. 

 

Man bør med andre ord vokte seg vel for å være for perfekt. Og så bør man vokte seg vel så vel for å være for uperfekt.

Man bør heller ikke være for flink til å bake. Men man må ikke være helt rævva heller. Og tilhører man en av ytterpunktene, bør man i hvert fall ikke dele bilde på Facebook.

Man må ikke være for morsom, for da er man useriøs. Men man må heller ikke være for alvorlig, for da er man kjedelig.

Man bør ikke bruke seg selv som eksempel for mye, for da er man oppmerksomhetssyk og sosialpornografisk. Men man bør absolutt ikke snakke om ting man ikke har opplevd selv heller, for da har man egentlig ikke peiling.

Man bør passe seg for å være for glad. Og man bør passe seg for å være for sur.

Alle er enig i at man må være seg selv. Hvis ikke er man falsk. Men det er viktig å være seg selv på riktig måte. For hvis man er seg selv på feil måte, får man kritikk. 

 

Nei, det er ikke lett å tilfredsstille alle. Og egentlig tenker jeg det er helt greit, og at det ikke er noe mål heller.

Det vrimler av meninger, bilder, blogger, nyheter, mennesker, debatter, Facebook-profiler og forum der ute. Det burde være noe for alle.  

Sånn sett, burde jo egentlig alle være tilfreds.

 

PS: For flere perfekt uperfekte oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram

 

   

Før og etter barn

Jeg trodde jeg kjente meg selv ganske godt, men etter å ha fått barn, kjenner jeg ikke igjen meg selv i det hele tatt.

Hva har skjedd?

 


Moahaha. Du skulle bare visst hva du har i vente!

 

  • Buksa passer ikke lenger. Og det er kanskje ikke så rart, tenker du. Det er vel naturlig når man har lagt på seg noen gó-kilo etter et par graviditeter. Jo da, men selv når jeg har gått ned noen kilo, passer likevel ikke den samme buksa jeg brukte da jeg veide akkurat det samme. Kroppsmassene har rett og slett forflyttet seg rundt på kroppen min og lagt seg på de merkeligste steder.

 

  • Den ene foten har blitt en hel skostørrelse større enn den andre.

 

  • Det ene øyet er større enn det andre!

 

  • Jeg kan plutselig få helt angst og klore merker i sofaen når mannen kjører med barna til nærbutikken for å kjøpe rømme til lørdagstacoen, overbevist om at de helt sikkert kommer til å havne i en alvorlig ulykke. Selv om det er bare er noen få hundre meter til butikken og knapt biler på veien.

 

  • Jeg våkner av de minste lyder. Jeg, som kunne sove gjennom bombenedslag tidligere.

 

  • Jeg har fått hårvekst på steder jeg aldri har forbundet med den slags tidligere.

 



Det er ikke bare leggene som må barberes, nei.

 

  • Jeg blir svimmel og kvalm bare jeg går to runder rundt meg selv. Tidligere var jeg dronningen av berg og dal-baner.

 

  • Undertennene har blitt skeivere.

 

  • Sex... Vel, la meg si det sånn: Det har hendt at jeg har sovnet midt i akten.

 

  • Jeg har ikke fornyet truseutvalget på tre år.

 

  • Tidligere hørte jeg på Guns N' Roses på full styrke når jeg gjorde husarbeid. Nå vil jeg bare ha stillhet. Oh, den deilige stillheten.

 

  • Jeg har sluttet å like ostepop. Og jeg som elsket ostepop før jeg fikk barn.

 

  • Jeg gråter av teite reklamer og alle disse visdomsordene folk poster på Facebook.

 

  • Puppene peker ikke rett frem lenger, men ned og ut til siden. Jeg har byttet ut push-up-bh, med push-frem.

 

  • Håret ble først veldig tykt, og så veldig tynt.

 

  • Jeg tisser på meg hvis jeg ler for mye.

 


Og hvis jeg hopper på trampolina.

 

  • Jeg avlyste en frisørtime i sommer fordi etterveksten plutselig ikke var så ille lenger. Jeg tenkte fornøyd at jeg endelig hadde fått naturlig solbleket hår. Helt til jeg så nærmere etter og fant ut at det var grått!

 

  • Jeg har kronisk store poser under øynene. 

 

  • Jeg har fått flere føflekker. Spesielt på magen!

 

  • Helt til slutt, en liten advarsel. Hvis du noen gang har tenkt tanken på å ta et lite speil og bare ta en ørliten titt på hvordan du ser ut der nede...ikke gjør det! Her gjelder i aller høyeste grad regelen om at det du ikke vet har du ikke vondt av!

 

Noen flere?

 

PS: For flere yummy mummy-oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram

 

  

 


Ingentingdagen

I dag har jeg hatt Ingentingdag. 

Det betyr ingen jobb. Ingen klesvask, ingen oppvask, ingen smårydding av Lego eller skitne sokker i sofaen. Ingen avansert matlaging, ingen dra kjapt over badespeilet når jeg likevel pusser tenner og ingen rydding av sko i yttergangen. Med andre ord, jeg har ikke gjort noen ting. 

 

 
Næh. Lar det ligge. 

 

Jeg sendte barna i barnehagen, mannen på jobb, hoppet inn i treningsbuksa, og la meg på sofaen. Der har jeg ligget hele dagen med Netflix på tv-en, magasiner jeg aldri har får lest og en bok. 

Ja, og så har jeg spist opp restene etter ungenes lørdagsgodt. 

 




 

Og det aller beste med Ingentingdagen, er at den heller ikke inneholder det minste spor av dårlig samvittighet, 

Hvor ofte har du Ingentingdag?

 

PS: For flere oppdateringer om ingenting, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram

 

Jeg sitter bom fast

«Næh, har du gått ned i vekt?»

«Nææææih», sier jeg og drar litt på det. «Jeg har ikke det.»

«Å nei. Jeg synes det så litt sånn ut», sier hun.

«Nei, jeg har ikke det, altså», sier jeg. «Det må være klærne jeg har på meg som lyver».

 

 

 

Jeg har nemlig ikke gått ned. Ikke ett gram. Og grunnen til at jeg vet det, er ikke fordi jeg driver og veier meg. For det gjør jeg ikke. Men jeg har bare én jeans. Én eneste jeans. Og den sitter som støpt. (Eller er litt i trangeste laget, som det også heter). Og hvis jeg går mer enn en halv kilo opp eller ned, merker jeg det med en gang på buksene. 

Jeg venter nemlig med å kjøpe nye klær. For jeg har jo en plan om å gå litt ned i vekt. Og snart skal jeg ta et lite skippertak, og gå ned en fire, fem, åtte, ti kilo.

 


Min gode venn, Skippertak!

 

Det er bare det at sånn har jeg tenkt i snart fem år nå. Skal snart ta et lite skippertak. Snart... På mandag... Neste uke... Etter sommeren...

Jeg gikk opp 20-30 kilo på to tette graviditeter. Og jo da, jeg har da gått ned en del. Ungen veier jo som kjent noen kilo. Men jeg har fortsatt drøye ti kilo igjen til jeg er der jeg var før jeg ble gravid.

Og disse siste kiloene skal jeg jo kvitte meg med. En gang... Snart...

Og siden jeg snart skal gå ned disse kiloene, er det helt meningsløst å drive og kjøpe masse nye klær nå. Ikke sant? For så snart jeg går ned, vil jo disse klærne bli altfor store. Derfor har jeg kun én jeans. Det har jeg hatt de siste fem årene.

Jeg har kun én treningsbukse også. Noen få, slitte t-skjorter, et par gensere, og én hvit bluse. Men av og til jeg ha noe nytt. Jeg mener, jeg har endelig begynt å være litt sosial igjen etter den tøffeste småbarnsperioden. Det hender jeg går på kafé og drikker kaffelatte. Og det hender mannen og jeg drar på date på pizzeriaen nedi Raufoss sentrum.  Og da må jeg jo ha noe å ha på meg.

 




 

Men det river i sjela hver gang jeg må ut i butikkene og kjøpe klær i størrelse 40. (Okei da, 42) (Eller... Det kommer jo litt an på størrelsene da. Noen ganger passer faktisk 40!) I stedet for størrelse 38, som var min venn i alle årene før jeg ble gravid.

Men det begynner å haste nå. For jeansene mine er snart gjennomsiktige på innsiden av lårene. Og t-skjortene mine begynner å bli litt tynne i stoffet.

Men altså, ti kilo, det er jo ikke all verden. Og egentlig er jeg fornøyd med fem. Og når jeg først setter i gang, forsvinner de jo lett som en plett. Ti kilo på ti uker, det går jo greit. Eller enda bedre, fem kilo på fem uker. Det er bare en drøy måned det.

Så til jul, da er jeg i hvert fall nede i normalvekten min. Da skal jeg endelig kjøpe meg nye klær. Det samme tenkte jeg for øvrig før jul i fjor også. Og året før...

For ikke å snakke om den nye bikinien jeg skal kjøpe meg hver vår, når jeg endelig setter inn støtet, og går ned de ti kiloene. Eller fire, eller fem.

I fem år har jeg planlagt den jævla, nye bikinien!

I fem år har jeg tenkt at til neste jul, da skal jeg kjøpe meg en ny, fin julekjole.

I fem f***ings år har jeg gått rundt i de samme, slitte, kjedelige klærne i påvente av å gå ned i vekt.

For det er jo bare å ta seg sammen. Ikke sant?

 

Hæ? Hva mener du med at jeg ikke kan forvente å gå ned når jeg sitter i sofaen og spiser is og ser på tv hver kveld?

 

Har du mistet graviditetkiloene dine? (Og dere som mistet alle kiloene deres bare ved og amme, får ikke lov til å svare (Nei da. Jo da. Så eh...nei da))


PS: For flere oppdateringer om min mislykkede slanking, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

Jeg er en godtebutikk

«Du er en godtebutikk med de deiligste søte og myke godsakene», sier mannen og ser på meg.

«Men du har utrolig uforutsigbare åpningstider», legger han til og ser ut på veien igjen.

 


Foto: Creative commons by Woman of Scorn

 

Vi sitter i bilen, på vei hjem etter en helaften på Wallmans salonger. Vi har barnevakt, vi har pyntet oss, sett show, spist god mat, sett hverandre dypt inn i øynene og kysset flere ganger. Mannen holdt til og med opp døren for meg. Og han lånte meg jakken sin da jeg frøs på vei til parkeringshuset.

Vi har drøye halvannen times kjøring hjem til Raufoss. Klokka nærmer seg elleve på kvelden. Og plutselig begynner vi å snakke om sex. Eller var det godteri?

Sjur: Du er glad i godteri, ikke sant?

Jeg: ja, visst.

Sjur: Du elsker godteri! Myk sjokolade, seigmenn dyppet i sukker, søt lakris, iskrem?

Jeg: Mmmm ja. Jeg elsker iskrem. Sånn duo-pakke med sjokolade og pistasj. Og Troika. Og rosa puter, bamsemums, karameller og svarte krokodiller.

Sjur: Tenk deg at du kunne spise så mye godteri du bare ville uten å bli tjukk. Hvor ofte hadde du spist godis da?

Jeg: Oj, for en herlig tanke. Den liker jeg. Da hadde jeg nok spist godis hver dag.

 


Mmmmm. Sjokolade!

 

Sjur: Men tenk deg at det var jeg som satt med nøkkelen til godteributikken.

Jeg: Eh, okei. Hvorfor det?

Sjur: Jo. Fordi det bare var sånn. Og jeg måtte være i veldig godt humør for at jeg skulle gidde og låse opp godteridøren for deg. Var jeg sliten, hadde vondt i hodet, var trøtt, eller bare litt sur og lei, ble det ikke no godteri.

Jeg: Okei? Ja, jeg ser hvor du vil.

Sjur: Tenk deg at du våkner hver eneste morgen med et vanvittig sukkersug. Så du snur deg mot meg for å se hvilket humør jeg er i. Og jeg er blid. Jeg smiler til deg, gir deg et kyss og tripper ut i dusjen.

Jeg: Nja, det er litt vanskelig å se for meg deg trippe, men okei. Du tripper ut i dusjen.

Sjur: Så går du på jobb. Og sånn ca. hvert tjuende minutt vandrer tankene dine avgårde til seigmennene, pistasjeisen og sjokoladen du håper du skal få i kveld.

Jeg: He he. Ja. Jeg ser den. Det er faktisk ikke så urealistisk at det hadde skjedd.

Sjur: Nemlig. Så kommer du hjem fra jobb. Vi spiser en koselig middag sammen. Vi er sammen med barna, og så nærmer det seg leggetid. Og du har vært på tilbudssiden hele ettermiddagen, slik at jeg skal være avslappet, blid og fornøyd.

Jeg: Jeps da. Jeg er på tilbudssiden.

 




 

Sjur: Så sovner endelig ungene. Vi spiser kveldsmat sammen. Og så, endelig er det tid for litt tv-titting. Jeg spør om vi skal se en episode av Orange is the new black. Vi setter oss ned i sofaen. Du drar pleddet over deg, og rigger deg til med puter.

Jeg: Mmm, så koselig. Jeg elsker den serien. Vet du om det blir noen treer forresten? Lurer på om jeg har hørt et sted at de holder på med innspillinger nå?

Sjur: Så kjenner du godtesuget komme. Du har gledet deg i hele dag til å sette tenna i en formfull gelemann. Men jeg bare sitter der.

Jeg: Men se og kom deg opp og hent litt godis til meg da, mann.

Sjur: Ja, det skulle du nok ønske. Men du kan ikke si det. For da kan det hende at jeg svelger nøkkelen til godtebutikken.

Jeg: Hæ? Hvorfor i alle dager ville du gjøre det?

Sjur: For det er bare sånn jeg gjør.

Jeg: Så unødvendig.

Sjur: Du kan heller ikke spørre, for da blir jeg sur og sier at du maser.

Jeg: Ha ha.

Sjur: Ja, ha ha. Det kan du si det. Dette er ikke mye haha, skal jeg fortelle deg. For hele kroppen din skriker etter sjokolade. Så du setter deg tett inntil meg, og prøver å lirke den nøkkelen ut av lomma mi.

Jeg: Å ja. Men lirking er jeg god på.

Sjur: Ja, det vet jeg. Men jeg er myk og smidig som en larve. Og hver gang du nærmer deg lomma mi, bukter jeg meg rundt i sofaen, sånn at du ikke får tak i den.

Jeg: Uff da.

Sjur: Og lirker du for mye, slik at det blir åpenlyst, blir jeg også sur, og ber deg slutte å mase.

Jeg: Tulling.

Sjur: Og så er episoden ferdig. Det er leggetid. Men du har et lite håp om at jeg kanskje lar deg få litt godis på sengekanten. For det hender. Av og til.

Jeg: Åh, så bra da!

 


Foto: Creative commons, TooFarNorth

 

Sjur: Jepp. Så du vasker ansiktet, pusser tenner, går på do og håper det venter en sjokoladebit eller to på soverommet.

Jeg: Men er det ikke litt dumt å pusse tenna før jeg skal spise sjokolade?

Sjur: Jo, men altså, det er ikke poenget her.

Jeg: Jeg synes nå det er et godt poeng, jeg da.

Sjur: Når du kommer inn på soverommet, har jeg lagt hauger med godter i senga. Jeg har til og med tatt av papiret. Men du for ikke lov til å spise det.

Jeg: Fy da. Så dårlig gjort.

Sjur: Jepp. Så du ligger der, omgitt av deilige, søte, myke godteribiter. Du kan lukte sjokoladen, sukkeret og geleen. Du vrir deg i senga av sukkersuget. Men du får ikke lov til å smake.

Jeg: ...

Sjur: Så sier jeg god natt og slukker lyset. Mens du ligger igjen lys våken og klarer ikke tenke på annet enn alt det deilige godteriet som omgir deg.

Jeg: Ja, okei, okei. Jeg skjønner hva du mener. Jeg tar poenget. Jeg er en godtebutikk.

Sjur: Nemlig. Du er en utrolig deilig godtebutikk. Men med veldig uforutsigbare åpningstider.

Jeg: Men for å snu det litt rundt da. La oss si at, for eksempel...at jeg var veldig glad i å steppe.

Sjur: Steppe?

 



Kom igjen, Sjur. Stepp med meg!

 

Jeg: Ja, jeg elsket å steppe. Jeg kunne steppe hver dag. Flere ganger hver dag. Tap, tap, tap, tap bortover stuegulvet. Og jeg ville ha deg med hele tiden.

Sjur: Eh... okei.

Jeg: Bli med å steppe litt da, Sjur. Kom igjen da, Sjur. Bare en liten, kjapp dans? Bare bittelitt. Du kommer nesten ikke til å merke det en gang. Bare en liten piruett. Bli med a.

Sjur: Sånn har jeg vel aldri sagt?

Jeg: Å jo da. Og det ironiske oppi alt dette. Er at du er født med steppesko på føttene. Jepp, de sitter bom fast. Du kan ikke ta de av.

Sjur: Noe så tåpelig. Ingen er vel født med steppesko på føttene!

Jeg: Jo da. Så i utgangspunktet er du alltid klar for å steppe. Utstyret er på plass. Men du synes bare ikke det er like gøy som meg. For av og til er du sliten og trøtt og har bare lyst til å slappe av når ungene endelig er i seng. Føttene dine verker etter en lang dag. Hodet ditt er fylt med bomull og øynene er som sandpapir. Men jeg står og hopper rundt deg. Kom igjen da, Sjur. La oss steppe!

Sjur: Hva er det egentlig du vil frem til nå, Marte?

Jeg: ...

Sjur: ...

Jeg: ... (blunk) Nei, glem det.

 

Hvordan tilbringer du kveldene når barna er i seng? Stepper du? Eller spiser du godteri? Eller kanskje noe helt annet?

 

PS: Vil du vite mer om godtebutikken og steppersken, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram (casa_kaos)

 


Kjære nybakte mamma

Det blir bedre. Helt sikkert. Det blir bedre!

 




 

 

Du kommer til å få sove en hel natt igjen.

Jeg vet det høres helt utrolig ut akkurat nå. Kanskje tror du ikke på meg en gang. Du har helt sikkert stort underskudd på søvn og kan knapt huske sist du sov mer en et par timer sammenhengende.

Men du kommer altså til å få sove en hel natt igjen. Kanskje om noen måneder, kanskje ikke før om noen år. Men det vil skje.

 

Du vil like kroppen din igjen.

Bare gi den litt tid. Akkurat nå er puppene hovne, brystvortene såre, magen øm, ryggen vond, og øynene røde.

Kanskje får du tilbake akkurat den samme kroppen du hadde før du ble gravid. Kanskje ikke. Uansett vil du begynne å like den igjen.

Nå er den sliten. Den har båret frem et barn, og føles som en filledukke en hund har ristet og kastet rundt.

La kroppen din få hvile litt nå. Snart vil du kjenne kreftene komme tilbake. Du vil føle deg sterk og fin igjen. Den fantastiske kroppen din.

 

Du kommer til å slutte og gråte.

Du er full av hormoner som river og sliter i deg. Du er trøtt og sliten, og gråter av alt fra vaskepulver-reklamer på tv til spørsmål om hva du vil ha til middag.

Men det går over. Du vil kanskje alltid være mer lettrørt enn du var før. Å bli mamma, gjør noe med deg. Men du kommer til å slutte å gråte av alt.

 

Du vil klare å tenke en hel setning igjen.

Ja, det er helt sant. Hjernen din vil sakte men sikkert falle på plass. Snart kan du til og med lese en artikkel i et magasin, eller en hel bok, og faktisk huske hva du leste uten å måtte lese hver setning fire, fem ganger.

Du vil til og med kunne ha samtaler med andre mennesker og få med deg hva de sier. Du kommer til å forstå poenget i historien uten å ramle av halvveis.

Du kommer til å kunne snakke hele setninger selv også, uten å lete etter ordene, glemme hva du egentlig skulle si eller bruke ordene ehm... ææh... øøh... i annenhver setning.

 

Du vil få dusje igjen.

Du kommer ikke til å måtte gå rundt med fett hår resten av livet. Du vil få tid til både å vaske håret og kroppen i samme runde. Etter hvert får du til og med tid til å ta i litt balsam! Og plutselig en dag sitter du der og lakker tånegler!

Du kommer også til å kunne ta på deg rene klær om morgenen, og holde de rene gjennom hele dagen. (Vel, i hvert fall nesten).

 

Du vil slippe kjæresten til igjen.

Når kroppen din er dekket av kroppsvæsker 24 timer i døgnet, er det ikke så rart at du ikke lengter etter flere. Kroppen din bader daggammel melk, gulp, grøt, svette, tårer, slim og blod. Og bare tanken på å la et annet voksent menneske få ta på deg, gjør deg kvalm.

Bare ta det med ro. Ikke stress. Lysten kommer tilbake når du er klar for det. 

 

Du blir en god mamma.

Selv om du ikke aner hvordan du skal kunne ta ansvar for denne lille bylten og sørge for at han eller hun blir et oppegående, fornuftig menneske... Selv om det akkurat nå føles som mer slit en lykke å ha barn... Og selv om du av og til lurer på hva i alle dager det er du driver med... Så vit at du kommer til å få teken på det. 

Du prøver og feiler, lærer og prøver igjen. Og sakte men sikkert, vil du og den lille babyen din lære hverandre og kjenne. Og du kommer til å bli den perfekte mammaen for ditt barn. 

 

Så bare slapp av.

Vær snill med deg selv. Lytt til kroppen din. Den tiden du går gjennom nå, er kanskje den tøffeste i livet ditt. Og husk at akkurat nå sitter det hundretusenvis, ja millioner av andre nybakte mødre og har det akkurat som deg.

Det vil bli bedre. Litt om litt vil du kjenne at det letter. Kanskje går det av seg selv, kanskje trenger du litt hjelp.

Uansett, vit at det blir bedre.

 





For vet du hva? Barn er faktisk ganske kult!

 

PS: For mer trøst, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram.

  

Casa kaos OOTD

Jeg ble utfordret av Avdeling Holt til å lage et OOTD-innlegg.

Og hvis du som meg ikke helt vet hva det er for noe, kan jeg fortelle deg (etter å ha googlet det) at det står for Outfit Of The Day.

Så, here we go:

 

Casa kaos Outfit Of The Day

Mange mener det er viktig å kle seg opp som om man skal på jobb, selv om man har hjemmekontor. Jeg synes tvert imot at en av fordelene med hjemmekontor er nettopp at man kan gå rundt i treningsbukse hele dagen.

 

 

Her har jeg på meg en gråmelert treningsbukse fra...tja, nå var lappen så utvasket at det ikke gikk an å lese hvor den kommer fra. Men kan det være Cubus mon tro? 

T-skjorten er kjøpt i Spania, jeg husker ikke hvor. Den begynner å bi litt tynn i stoffet etter å ha blitt brukt, vasket og tørketrommlet skjødesløst i mange år, så jeg kan ikke ha svart bh under denne. Den synes gjennom. Det gjør forresten den gråbrune bh-en også, ser jeg nå...

Sokkene fikk jeg i julegave av mannen i 2009. Elsker de!

 

 

Høsten er på full fart over oss. Det er ingen vei tilbake. Jeg bare elsker denne hvite, myke strikkejakka fra B-young.

 




Jah. Vi unner oss ett bilde til i denne posituren. Jeg er så utrolig fornøyd med de. 

 



Håret ble vasket på tirsdag, og stylet med glidemiddel

 



Oh, hello grå hår!

 



Casa kaos-ringen går jeg aldri uten. Når livet som småbarnsmamma blir for slitsomt, ser jeg ned på ringen min og tenker på hvor velsignet jeg er som har en sånn herlig familie.

Kremt. Nææææh. Jeg tok den på nå for anledningen. Synes den er kul. 

 



Brillene er fra Cucci og var altfor dyre. (Jeg betaler fortsatt ned på de...)

 



Love my life, altså!

 



Elsker katten min også. 

 



 

 

Okei, nå begynner du å ta litt av her Fru Kaos... Det holder nå.

 



Hey! Kan noen hjelpe meg ned, eller? Hallo!

 

Ha en fin helg da...fininger :-)

PS: For flere OOTD, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram. (@casa_kaos)

Storforbruker av glidemiddel

De ansatte på det lokale apoteket, lurer nok på om jeg har et alvorlig fuktproblem. Jeg kjøper nemlig tre, fire flasker glidemiddel i måneden.

 




 

Ja, jeg har et alvorlig fuktproblem. Men ikke der du tror. (Vel, av og til der og. Men jeg hadde ikke tenkt å legge ut om akkurat det her på bloggen).

Glidemiddel er nemlig helt fantastisk i håret. Jepp, du hørte riktig. Helt fantastisk. Det fjerner sånn brusete, elektrisk hår, og funker som bare det på tørre tupper.

Du har det bare i vått eller tørt hår, og voila. Håper blir tjukt og fint.

 



Nei da, jeg skal ikke bli en sånn råååååsablogger som deler beautytips og sånn.

Men da jeg la ut dette glidemiddel-tipset på Instagram (casa_kaos for øvrig, hvis du vil ha flere «gode» tips) begynte diskusjonen å rulle.

Og plutselig kom det frem at Avdeling Holt bruker krem for såre brystvorter på leppene. Andre bruker hemoroidekrem under øynene. Den er visst helt rå mot poser. Babypudder på vippene før maskara var et annet tips som kom inn.

Og da tenkte jeg, wow. All den kunnskapen som finnes der ute. Hvorfor bruke tusenvis av kroner på dyre produkter når noe så enkelt som glidekrem eller babypudder gjør susen.

 




Har du et litt utradisjonelt produkttips du vil dele? Legg det igjen under her.

La oss bli både smarte og vakre sammen.

Ta ta, fininger.

 

 

Muslimsk redning i bikinisesongen

Hva gjør man når man skal på stranda, men er for lat til å barbere seg? Når Stalin-bartene titter ut fra bikinilinja og roper etter oppmerksomhet. 

 

Det har Ellen Hageman funnet en løsning på. Dagens blogginnlegg er skrevet av henne.

Om navnet Ellen Hageman ikke ringer noen bjelle, har du kanskje hørt om forkledama? Hun dama fra Gvarv som skal gå med forkle hver eneste dag i et helt år for å hylle kvinners ubetalte omsorgsarbeid.

Jepp, det er Ellen.

Ellen er teolog, feminist og hjemmeværende firebarnsmamma. Og da skjønner man raskt at hun verken har tid eller ork til å barbere bikinilinja før strandturen. Og da tenker jeg først og fremt på antall barn hun har.

Les og le, og ta gjerne en tur innom bloggen hennes: Forkle-feministen

 


Strand-idyll. (Foto: creative commons - Anodoin)

 

Jeg hørte en gang ei dame si at hun var så fornøyd med magen sin etter å ha født fire barn. Den var blitt så fleksibel. Enten kunne hun ha den oppi buksa. Eller utenpå.

Som firebarnsmamma skjønner jeg jo godt hva hun snakker om. Men nå er det sommer og bikinisesong, og det er en viss forskjell på bukser og bikinibukser.

Jeg innrømmer at selv om jeg er fornøyd nok med kroppen min, så er ikke bikini det som inngår i favorittgarderoben. Det handler i og for seg ikke om magen. Jeg har aldri savnet en flat sådan, men det er den der følelsen av å verken være kledd eller avkledd som gjør bikinibruk så plagsomt.

Hadde jeg nå vært 20 år. Eller 50. Da kunne jeg ligget stille på stranda på håndkleet mitt. Men det er jeg ikke. Jeg er 43, og jeg har fire unger. Derfor ligger jeg ikke stille, men holder utkikk, serverer saft, følger på do, ser på triks fra stupebrettet. I det hele tatt beveger jeg meg mye på stranda. Det er ikke særlig avslappende. Og en bikini gjør ikke saken bedre.

Men jeg liker å slappe av. Egentlig er jeg ganske lat. Dessuten er jeg utstyrt med en aldri så liten porsjon trass, og som en feministisk kombinasjon er det uslåelig. Ser jeg reklame for en slankekur, så kjøper jeg meg en sjokolade. Ser jeg nok designermat på instagram, så serverer jeg pølser. Treningssentre tjener ikke en krone på meg, trassen og latskapen sørger sammen for det. Det er nok skog i Norge å bevege seg i.

Men tilbake til bikinien. Den krever jo også barberhøvelbruk. Og det er her latskapen og trassen får seg en utfordring. For de fleste byr det neppe på vanskeligheter ? det er mest på forsiden av Klassekampen at dotten er tilbake. Bikinilinjen er ellers et utvisket begrep i en vokset verden.

Men jeg gidder altså ikke. Og da jeg får et problem som på 70-tallet ble kalt Stalin-barter. Selv ikke i min Club7-barndom var slikt på moten. Så hva gjør jeg da med min feministiske latskap og trass? Jo, jeg søker redningen hos mine muslimske medsøstre.

 

 


Lekker! Lurer på om den kommer med leggvarmere også, for hårete sommerlegger. (Martes kommentar) 

 

Sist vår ble jeg den stolte eier av en modestkini. Navnet skjemmer ingen og det gjør neppe plagget heller.  I grunnen ser den ut som en god gammeldags badedrakt satt sammen av en liten kjole og et par ikke så korte badebukser. God plass til en mammamage som jeg uansett ikke får tid til å sole der jeg løper mellom mamma-ropene. Og med god plass til min feministiske latskap og trass kan jeg slappe av uten stressende bikinilinjer.

Det er det jeg kaller en muslimsk redning i bikinisesongen.

Har du Stalin-barter? Og har du noen gang vurdert å skaffe deg en modestkini? Hvis ikke, vurderer du det nå?

 

 

Wow, du har store lår!

«Wow, du har store lår, mamma!»

Fireåringen står på badegulvet og ser opp på meg med store øyne. Jeg har nettopp kommet ut av dusjen.

 



 

Han strekker ut den lille hånden sin mot meg og klasker meg på det ene låret. Det disser lett.

«Wow», sier han igjen.

«Du har mye større lår enn far. Og mye, mye, mye større lår enn meg og lillesøster».

Akkurat da går mannen forbi badedøra som står på gløtt. Han titter inn dørsprekken i forbifarten. Får øye på mitt måpende ansikt og stopper opp.

«Hva skjer?» ler han og dytter opp døra.

Jeg river til meg håndkleet og sparker igjen døra med foten.

«Ingen ting», roper jeg irritert og setter bodylotionen tilbake i badeskapet.

Lillemann har satt seg på krakken foran speilet. Han planter albuene på det øverste trinnet og legger hodet i hendene. Han sitter og ser på meg med et stort smil.

Jeg blir nesten litt forlegen. Jo visst har jeg store lår. Større enn jeg egentlig er komfortabel med. Jeg gikk opp tjue kilo i begge mine svangerskap, og har fortsatt ti kilo igjen før lårene mine er tilbake på plass. Ti kilo, minst.

Snart tre år etter siste fødsel, har jeg vel mer eller mindre innsett at lårene mine mest sannsynlig alltid kommer til å være store. Større enn de var, større enn jeg egentlig liker.

 

Nope, ingen thigh gap her...


«Du har de største lårene i hele verden», sier Lillemann igjen der han sitter på krakken med hodet i hendene og hendene på skakke. Så reiser han seg og tusler ut døra. Ute i stua hører jeg han si til mannen:

«Har du sett mamma sine store lår?»

«Ja visst. Er de ikke fine?» svarer mannen.

«Joohooo», svarer Lillemann med wow-stemme.

«Superdupermegafine!»

 

En elefant i glassbutikk... eller Casa Kaos på Vixen Bloggawards

Noen som antakelig ikke helt visste hva de gjorde, inviterte meg til Vixen Blogawards. For dere som ikke kjenner til denne prisutdelingen, er det altså en kåring av Norges beste blogger innen mote, trend, skjønnhet, trening og interiør.

Jeg var ikke nominert, er du gæærn. Men jeg ble altså invitert, og tenkte at det hadde vært hyggelig med en kveld ute, uten barn!

Hello my good old friend. It's you and me again.

 

Hadde dette vært for ti år siden hadde forberedelsene begynt to dager før selve dagen og sett omtrent sånn ut:

Kroppspeeling

Bodylotion og selvbruningskrem

Fotbad, pedikyr og neglelakk på tærne

Manikyr og tre strøk neglelakk med topplakk på fingrene

Napping og farging av bryn

Ansiktspeeling

Ansiktsmaske som tilførte huden glød og fuktighet

Øyemaske

Hårmaske

Farging av ettervekst

Klipping av tupper

Nøye utvelging av antrekk og smykker, gjerne med en hel dag satt av til å saumfare klesbutikkene etter noe nytt.

 

Og på selve dagen:

Et langt bad i velduftende oljer med musikk fra stereoen

Bodylotion

Føning og rettetang

Superboostserum i ansiktet

Make up-krem

Rouge

Sotede øyne

Tre lag maskara

Lipliner og leppestift

Speiling og analysering i alle mulige og umulige vinkler

Og ikke minst: God tid!

 

Forberedelsene når en småbarnsmor skal ut:

Neglelakk (Okei, den hadde jeg på fra før)

Barbere barten

Maskara

Kle på seg

Gå ut døra

Riktignok er jeg halvt trønder, men man kan ikke dra på moteblogg-prisutdeling med bart.

 

For ti år siden ville jeg gjort følgende i løpet av kvelden:

Siden det var fri bar, ville jeg ha drukket usannsynlig store mengder Champagne.

Gått med høye hæler.

Kastet hodet bakover og ledd masse.

Sørget for alltid å ha leppestift på leppene.

Rufset til håret med jevne mellomrom.

Blunket.

Rotet bort garderobelappen min.

Gått på nachspielet og vært en av de siste som dro derfra.

 

Og slik forløp kvelden:

Tok en svart kaffe på vorspielet siden klokken allerede var bikket sju, og jeg bruker å ligge å slumre i sofaen foran tv-en på den tiden.

Drakk cola resten av kvelden siden jeg vet det er en dag i morgen, og at den begynner senest klokka 6.

Stod oppe i annen etasje og så på folkemengden gjennom vinduet og syns det så fryktelig kaldt ut med sånne små kjoler midt på vinteren.

Gikk hjem klokka halv elleve av samme grunn som to punkter over.

Hva jeg har på meg? Ehm... En bukse. Og en bluse. Jo, også et par sko... Svarte sko. Åh, du mener hvor klærne kommer fra? Du, de har jeg kjøpt i en butikk...hva var det nå den het? Den ligger i annen etasje på Raufoss storsenter. Rett til høyre etter rulletrappa der. Hæ? Hva sa du? Designer? Hva mener du...

Og så var selvfølgelig både lyd og bilde nede akkurat da jeg ble intervjuet. Men det var kanskje like greit, så slapp jeg å si noe dumt, bli feil fremstilt og bli sur, gå i hi og true med å slutte å blogge igjen ;-)

Uansett, det var veldig hyggelig å komme seg ut en tur å få smake på litt glam og glamour igjen. Vi trenger det vi småbarnsmødre også. Selv om det kan være veldig tungt å komme seg opp av sofaen og ut av treningsbuksa.

Når var du sist på skikkelig fint party? Og da mener jeg virkelig fint, så fint at du måtte ta barten før du dro?

 

 

Kates flate mage vs. min

For et par uker siden kunne vi lese at hertuginnen av Cambridge, eller Kate som jeg liker å kalle henne, hadde deltatt på et veldedighetsarrangementet i London.

Den nybakte mammaen nølte ikke et øyeblikk da hun ble utfordret til å være med på volleyballbanen.

(Foto: All Over Press)

Men vups, hva skjedde? Jo, den stripete t-skjorten gled opp, midt i et hopp, og blottla Kates mage. Og jammen var den fin og flat. Bare tre måneder etter fødselen!

Min første tanke var: Jammen Kate. Hvorfor har du så flat mage? Du, av alle. Du som stolt og helt uten skrupler viste en hel verden at du hadde kul på magen dagen etter du hadde født.

Surprise! Nei, magen blir ikke flat med en gang ungen er ute. Heia Kate som sjokkerte en hel verden med nyfødt-magen sin. (Foto: All Over Press)

Jeg hadde håpet Kate skulle fortsette å gi blaffen og være en av oss. Og vise oss en passe småfeit, litt dissende mage med et par valker.

Litt sånn som denne:

Flat mage tre måneder etter fødselen, sa du? Og jeg fødte mitt siste barn for?la meg se. For 30 måneder siden.

Men akkurat da jeg var på vei ut på kjøkkenet for å grave dypt nedi sjokolade-trøsteskuffen min, akkurat da kom jeg på at Kate faktisk hopper på det bildet.

Jah sannelig, det gjør hun. Hun hopper og strekker seg oppover etter ballen. Og hvem får ikke flat mage da? I hvert fall mye flatere enn ellers.

Hah, ta den du Kate.

Jeg tipper Kate også har både dissende mage og valker så snart hun lander og slenger armene ned langs siden. Og i hvert fall når hun setter seg!

Hey, jeg tror jeg går og finner meg litt sjokolade likevel jeg.

Tror du Kate har valker når hun står stille, og i hvert fall når hun sitter?

 

Tatt på fersken

Ups...

Glemmer alltid at nå som vi har snudd bilsetet frem, kan Lillemann se meg når jeg prøver å snikspise godteri i bilen...

Mmmm. Min! Bare min!

Jeg hater å dele godteriet mitt! Vil ha det for meg selv. Bilen og etter leggetid har alltid vært mine frisoner. Nå er det bare etter leggetid igjen.

Liker du å dele godteriet ditt?

Svette lår

Det er en ting jeg har stusset over.

Når man kjøper nye jeans, får man beskjed om å vente så lenge som mulig med å vaske dem. Gjerne opptil et halvt år. Senere skal man vaske dem så sjelden som mulig.

I et intervju med Kjendis.no, sier daglig leder ved Carlings i Oslo følgende:

Gå med jeansen til den lukter vondt eller er synlig skitten. Først da kan du vurdere å vaske den. Et generelt godt tips er å ikke vaske buksen før det har gått minimum seks måneder. Minimum.

Ok. Som småbarnsmor dukker det umiddelbart opp noen konkrete utfordringer i form av gulp, leverposteiflekker, melkesøl og diverse andre udefinerbare flekker.

Nope. Ingen mellomrom her.

Men det jeg egentlig lurer på er følgende:

For oss som ikke har såkalt thigh gap, det vil si vi som har lår som berører hverandre ett eller annet sted på veien opp, eventuelt hele veien fra knærne til rumpa… Er det bare meg, eller er det flere som fort blir litt svett mellom beina i løpet av dagen?

Jeg mener, når jeg har sittet inne på kontoret en hel dag, ta gjerne en varm sommerdag, med rumpa godt plantet på kontorstolen, med det ene beinet over det andre, vekslende med begge beina klemt inntil hverandre på stolen i timevis…da blir man gjerne litt svett? Ikke sant?

Og seks måneders gammel lårsvette...det lukter ikke nødvendigvis så godt.

Er det bare meg?

Hvor ofte vasker du jeansene dine?

 

Kjedelig kjerringfrisyre

Jeg fatter ikke hvorfor damer alltid skal klippe seg så fort de får barn. Det er som om en magnetisk kraft tvinger alle de fine, lange lokkene til gulvet så fort barna gjør sin ankomst. Det er jo så praktisk, sier de. Jeg skal i hvert fall ikke klippe meg. Jeg skal aldri få sånn praktisk kjerringfrisyre.

Dette tenkte jeg både før og etter jeg fikk barn selv. Jeg tenkte det faktisk for bare et par uker siden også.

Men i dag, i dag har jeg meldt meg inn i kjerringklubben. I dag klippet jeg av det lange, lyse håret mitt. Ikke helt kort, men mye kortere enn det var.

Og gjett hva? Jeg elsker det. Der er faktisk utrolig praktisk!

Prøver meg på en sånn ta-bilde-av-seg-selv-i-speilet-med-mobilen-mens-jeg-gjør-trutmunn-og-skyter-puppene-frem-og-tror-jeg-er-dritsexy-mens-jeg-egentlig-bare-ser-ut-som-en-forvridd-and.

 

Har du klippet deg etter du fikk barn?

Jåla

«Jøss, har du begynt med øredobber nå? Og sånn på leppene?»

Mannen ser mistenksom på meg der jeg står med ryggen til og legger et tynt lag lyserosa lipgloss på leppene.

«Hvorfor det», spør han når han ikke får svar.

«Neih, ikke for noen spesiell grunn egentlig. Bare tenkte det var på tide å tenke litt på hvordan jeg ser ut igjen», sier jeg skrur på korken på tuben. Putter den i veska og gjør meg klar til å gå på jobb.

Jeg har forresten kjøpt meg nye jeans også. Skinny-jeans.

Det er lenge siden jeg brukte øredobber. Og lipgloss med farge. Kan nesten ikke huske sist. Det må ha vært før jeg ble mamma. Eller, jeg har nok skeiet ut med både ringer i ørene og lipgloss ved spesielle anledninger. Men ikke på en helt vanlig hverdag.

Hvorfor akkurat nå?

Fordi mannen min og jeg har fått nytt kontor. Vi leier plass i et kontorfellesskap. Og rett til høyre for meg sitter en dame med de lengste beina jeg noen gang har sett. I tillegg går hun i sånne svarte, stilige dressbukser med press. Uten kattehår og snørr på. Hvis hun ikke har på seg sigarettskjørt da. Og alltid stiletthæler. Virkelig høye stiletter. Som om hun ikke har lange nok bein fra før.

Det blonde håret fester hun i sånne tilfeldig dulter rundt om på hodet. Noen dager sitter den lavt, helt nede i nakken. Andre dager høyt oppe på hodet. Og noen ganger på siden. Noen hårfjoner fra luggen har alltid ramlet tilfeldig ned sånn at hun hele tiden må skyve de vekk fra de lange øyevippene.

Derfor har jeg kjøpt meg nye jeans. Derfor har jeg begynt å bruke øredobber igjen, og lyserosa lipgloss.

Jeg er ikke sjalu. Det er ikke det. I hvert fall ikke veldig mye... Men jeg føler meg unektelig litt bedre i hennes nærvær med kule jeans, noe i ørene og farge på leppene.

Dessuten var det kanskje på tide å få et lite spark i baken. Kan jo ikke gå rundt i treningsbukse og med tørre lepper resten av livet bare fordi jeg har blitt mamma…

Sminker du deg hver dag?

 

 

Trives som tjukk

I siste nummer av Henne er jeg intervjuet sammen med Christine Koht og Karin Bjørset Persen, forfatter av boka «Julebrevpikene», om julestress og prestasjonsangst, eller rettere sagt, mangel på sådan.

Henne, desember 2012

Vi er på full fart inn i den tiden av året der kravene om å være perfekt florerer. Vi skal servere hjemmebakte julekaker, lage julepynt med barna og pakke inn gavene på nye og spennende måter. I tillegg skal vi se helt fantastisk ut og alle på julebordet skal bare si «wooooow» når vi svever inn dørene i ny kjole.

Som mange sikkert har fått med seg, gikk Christine Koht ned 25 kilo på tre år. Hun trodde hun skulle bli mer lykkelig som tynn.

Jeg ville bli kul og deilig som de andre i tv-bransjen,

sier hun til Henne.

Men planen slo helt feil. I stedet for å bli lykkelig, ble hun selvopptatt og overlegen.

Hva gjorde Christine da? Jo, hun ga blanke i alle timene hun hadde svettet seg gjennom på treningsstudioet, alle de gode kakene og all sjokoladen hun hadde forsaket i tre år for å nå målet sitt om å bli tynn. Hun bestemte seg for å bli tykk igjen. Det brukte hun fire måneder på.

Jeg har aldri hatt det bedre,

sier hun nå.

Jeg stresser ikke mer, har flere ideer, har fred i hjertet, er mer til stede, lager bedre mat, leser flere bøker, ler mer, koser mer, føler mer og er enormt harmonisk.

Og da tenker jeg: gud, så deilig. Tenk så deilig å bare gi blanke i hele kroppshysteriet og alle skjønnhetsidealene. Skulle ønske jeg var like flink.

Det er jeg dessverre ikke. Jeg gikk opp? (herregud, tør jeg å skrive dette da? Jeg har jo knapt fortalt mannen hvor mye jeg egentlig gikk opp)? Vel, jeg gikk opp tjue kilo i første svangerskap. Gikk ned igjen ti etter ett år. Så ble jeg gravid igjen og gikk de ti kiloene rett opp igjen. Pluss litt til?

Dessverre er jeg ikke av dem som ammer meg slank heller. Alle barselgrupper har vel en ammende mor som sitter og mumser kake med babyen koblet på puppen, og du kan formelig se hvordan babyen suger de ekstra kiloene av henne uten at hun trenger å løfte en finger for det.

Jeg har ofte tenkt at jeg burde gi faen. Jeg har en mann som ikke bryr seg nevneverdig om de ekstra kiloene.  I hvert fall sier han det. Han har, etter noen år sammen med meg, lært seg hva han bør si og ikke bør si. Men jeg tror faktisk han snakker sant akkurat her.

Jeg har to barn som syns jeg er den beste og peneste mammaen i hele verden uansett hvilken klesstørrelse jeg bruker.

Likevel klarer jeg ikke helt å slappe av før jeg har gått ned de kiloene jeg har gått opp. Jeg er forfengelig. Det må jeg bare innrømme. Veldig forfengelig til tider. Og hadde det vært enkelt å gå ned, så hadde det vært greit. Da hadde det bare vært gøy. Men det er det ikke.

Jeg trener, løper, puster og peser. Jeg har prøvd VGs vektklubb (det var en total fiasko), lavkarbo (funket for så vidt, men mistet all energi og hadde alltid vondt i hodet) og Middelhavsdietten, hvilket egentlig er midt i blinken siden vi bor i Spania.

Og det er vel på sistnevnte diett jeg har funnet min plass. Nå har kostholdet blitt en vane og vi spiser det samme hele familien. Vekten går også sakte, veeeeldig sakte, men sikkert ned.

Problemet mitt er at jeg er så glad i kaker. Jeg kan klare meg fint uten både fete sauser til middagen, sjokolade og andre søtsaker. Ikke noe problem. Men vift en brownie under nesa mi, eller et stykke ostekake eller en kanelsnurre, så har jeg tapt.

All ære til Christine Koht. Hun er mitt forbilde. Selv om jeg aldri i verden kommer til å gå opp igjen med vilje de kiloene jeg har strevet meg ned.

Gikk du opp da du var gravid? Jeg skal ikke spørre hvor mye :-)  Men bryr du deg i så fall om det? Og hvis du har gått ned igjen, syns du det var lett eller vanskelig?

 

 

Hopp, mamma. Hopp!

«Hopp, Marte. Hopp!» roper mannen og vrir seg i krampelatter på plenen.

«Nei! Stopp! Hahahaha. Stopp. Ikke! Jeg vil ikke! Hahahaha!»

Mannens medsammensvorne sitter sammen med meg på trampolina og gir fart. Hun tar sats stående på alle fire og kjører knærne nedi den svarte gyngende bunnen. Om og om igjen.

«Næhæhæhæhæhei», roper jeg mens jeg prøver å dempe spretten.

«Stopp!»

Men jo mer jeg stritter imot jo mer ler mannen. Og jo mer fart får jeg.

Fjærene skriker taktfast. Squiiik. Squiiik. Squiiik. Squiiik.

«Stopp! Haha. Jeg mener det!»

Den medsammensvorne reiser seg opp nå. Tar skikkelig fart, drar beina opp mens hun er i lufta og strekker dem hardt ut som to stramme fjærer i det hun er på full fart ned. Jeg spretter himmelhøyt.

Jeg ler og ber om hverandre.

Må komme meg av. Må komme meg av denne saken. Fort.

Jeg ser meg rundt, men det er milevis til kanten. Føler meg som om jeg er på åpent hav. Til slutt får jeg samlet beina under meg og setter meg ned med et dump. Krabber hompedi bomp mot den blå kanten mens jeg tryner med panna nedi for annethvert krabb.

«Ha ha ha», hyler mannen.

"Det er ikke morsomt", ler jeg.

«Se mamma! Se mamma!» roper Lillemann og peker.

«Haha, stopp», roper jeg mens jeg ler så tårene spretter.

Endelig når jeg kanten. Kaster meg over med nesa først. Lander heldigvis mykt i gresset. Jeg stabler meg på beina og løper inn så fort jeg bare kan. Hiver etter pusten og tar trappa i to steg.

"Jeg ... kan ikke ...  hoppe ... trampoline ... og le ... samtidig", roper jeg i det jeg river opp døra. Klam over hele kroppen med lattertårer nedover kinnene.

Når heseblesende dodøra og kaster meg over dørhåndtaket.

Nå! Nå jeg begynne å trene 3x10. Hver dag! Det er bare så forbanna kjedelig. Men nå. jeg.

 

Er du flink til å trene? ;-)

Jeg reiser alene

Det begynte da jeg skulle bestille flybilletter. Jeg la pekeren automatisk over knappen «antall barn» og skulle til å trykke på tallet 2. Men så kom jeg på at jeg skulle jo reise alene. Det var ganske deilig å trykke 0 barn. 1 voksen og 0 barn.

Sent mandag kveld sto jeg med en grå dressjakke i den ene hånda og en blå strikkejakke i den andre og veide dem opp mot hverandre. Hvilken kom jeg til å bruke mest? Men så kom jeg på at jeg ikke trengte å gjøre plass til en masse små, barneklær med biler og bier på i kofferten. Så jeg la både dressjakken og strikkejakken oppi. Pluss to bukser, flere gensere, sko, sjampo, kremer og bøker. Bare min, tenkte jeg i Gollum-stil mens jeg grådig fylte plassen med alle tingene mine. Bare min.

Kommer jeg til å savne deg, lille snupp?

Da flyet lettet fra Alicante flyplass tirsdag morgen, tenkte jeg at himmel og hav, hvordan skal nå dette gå? Jeg kommer til å savne barna noe helt borti natta. Det var første gangen jeg skulle være borte fra dem så lenge. Fire dager faktisk. Fire dager! Det er ganske mye det.

«Ååååh, første gang du skal være borte fra barna? Åh, jasså ja. Og så i fire dager! Oj, oj, oj. Gjett om du kommer til å savne dem», sa folk og smattet mens de gynget med hodene da de hørte om min husmorferie til gamlelandets hovedstad.

Før jeg dro, fikk Lillemann tre store knusekoser. «Mamma», sa han plaget og så lidende ut etter den andre. Lillesnuppa dyttet meg til slutt bort etter jeg hadde holdt henne inntil meg i flere minutter og snust inn duften av håret hennes. (Og ørevoks. Hvilket hun har veldig mye av. Det nytter ikke uansett hvor grundig jeg vasker de ørene. Voksen kommer tilbake bare timer etter jeg har skrubbet de. Men til og med ørevoks lukter godt på en ett år gammel jente).

Snork...

Så satt jeg da på flyet tirsdag morgen og ventet spent på at jeg skulle begynne å savne dem. Men da flyet lettet, sovnet jeg, og våknet ikke før vi var framme. Savner jeg barna nå, var det første jeg tenkte da jeg slo opp øynene og tørket meg om munnen. Nei, ikke ennå. Men jeg har jo nettopp dratt. Har jo ikke vært lenger borte fra dem enn jeg er hver dag når de er i barnehagen og hos dagmamma. Det kommer nok, tenkte jeg gikk ut i den kalde og klare oslolufta.

Da jeg la meg den kvelden ble jeg liggende våken en stund og tenke på de der hjemme. Jeg tenkte på Lillemann som sikkert lå i senga si med tre smokker, en i munnen og en i hver hånd. Lillesøster som lå i sprinkelsenga med løven sin og drømte om dyrene i Afrika. Men savnet jeg dem? Nei, egentlig ikke, tenkte jeg litt bekymret før jeg strakk meg ut så lang jeg var og sovnet søtt, helt alene i den store, myke senga.

Onsdag våknet jeg tidlig. Klokka sju, faktisk. Og jeg som virkelig skulle benytte anledningen til å sove lenge. Under frokosten satt jeg og tenkte på alt jeg måtte huske å kjøpe med tilbake til Spania. Favoritt-tåteflaskene til Lillesøster, nye smokker til Lillemann og den boka om muldvarpen som noen har bæsjet på hodet til, og noen filmer med norsk tale.

Savner jeg dem nå da, tenkte jeg og tømte kaffelatten. Mmmmmnei. Nei. Jeg gjør ikke det. Men siden jeg sitter her og tenker på alt jeg må kjøpe til dem, betyr ikke det at jeg savner dem da? Jeg tenkte etter en gang til. Skikkelig. Nei, jeg savner dem ikke. Jeg gjør faktisk ikke det. Nei vel, tenkte jeg og reiste meg. Det er jo bare et døgn siden jeg så dem. Jeg kommer sikkert til å savne dem i løpet av dagen. Så trippet jeg ut i Karl Johan med visakortet brennende i lommen.

«Det er klart man kan bli lei av barna sine av og til, men nå som du er borte fra dem, savner du dem helt sikkert», sa min venninne mens hun kikket etter en kelner som kunne gi henne påfyll i vinglasset. Det var onsdag kveld, og vi var ute og spiste. Jeg så skrått opp i taket og rynket brynene en anelse. Kjente godt etter. Nei, jeg savnet ikke barna nå heller. Visst hadde jeg tenkt på dem i løpet av dagen. Ganske mange ganger. Jeg hadde til og med snakket med Lillemann på telefonen før han la seg. Og det var helt fantastisk. Han hørtes så stor ut gjennom telefonrøret. Da vi la på, sendte jeg dem noen gode nattatanker, og så ringte jeg min venninne for å finne ut hvor vi skulle møtes.

Da jeg tumlet til sengs klokken kvart på ett den natta (Jah, jeg vet! Kvart på ett! Har ikke vært oppe så sent siden Lillesnuppa gjorde sin ankomst for halvannet år siden), ble jeg oppriktig bekymret. Hvorfor savnet jeg dem ikke? Men jeg fant fort ut at jeg jo hadde fått i meg noen glass vin, og at det nok hadde bedøvet mitt blødende mammahjerte.

Torsdag sov jeg helt til klokka ni. Savnet fortsatt ikke barna. Men sluttet å bekymre meg for det. Fikk en deilig hot-stone massasje, som seg hør og bør når man er på husmorferie, og kastet en kjapp tanke i retning Spania. Men tanken kom ikke lenger enn til Danmark før den falt til jorden og jeg ble lullet inn i komatøs tilstand av svenske Johans varme steiner.

Spise sushi og sjokoladekake fra Deli de Luca i senga og se på romantisk komedie. Uten barn som rynker på nesen av fisken og syns filmen er kjedelig. Herlig!

Nå sitter jeg på flyet på vei hjem. Jeg savner fortsatt ikke barna. Jeg har hatt det helt topp, helt alene. Fire dager uten barn: No problem! Hadde jeg klart en uke? Jah, på strak arm. To uker? Njaaa. Jo. Mulig. Jeg tror kanskje det.

Men visst skal det bli godt å se dem igjen. Og visst skal det bli godt å møljekose i sofaen. Og gjett om jeg gleder meg til å vise Lillemann boka med muldvarpen som han har ønsket seg så inderlig. Og som jeg gleder meg til å lukte på Lillesnuppas hår (og ørevoks) igjen.

Men savne dem…nope.

Savner du barna når du er borte fra dem?

 

Bikiniklar på 1-2-3!

Det er tittelen på en artikkel jeg nettopp leste i Kamille. Nå skal vi se…

Kvelden før:

Skrubb kroppen med en skrubbekrem med olje. Skrubb ekstra nøye på de tørre partiene.

Nja, er det nødvendig da? Tar jo så innmari lang tid. Men hvis jeg låser meg inn på badet etter barna har lagt seg, kan jeg kanskje få det til.

Hårfjerning – en lang varm dusj eller et deilig bad bløtlegger og mykgjør hårene slik at de blir enklere å fjerne. Barber først med hårenes retning, og deretter mot hårenes retning. Etter barbering bruker du aftershave eller Aloe vera gel. Hårfjerning med voks er også et godt alternativ.

Hva er galt med en kjapp runde med sløv barberhøvel og såpe?

Husk selvbruning. Smør først huden inn med en bodylotion før du smører inn selvbruningen.

Først bodylotion og så selvbruning? Det var da voldsomt. Jeg som bare såvidt gidder dra fram bodylotionen en dag i uka.

Stell neglene på hender og føtter. Dytt neglebåndene ned med en neglebåndsskyver, eventuelt fjern dem med en neglebåndsklipper. En god olje på neglene og neglebåndene vil gjøre susen hvis man har tørre og flisete negler. Avslutt med en frisk og fin lakk på neglene.

Hmmm. Lakk er greit. Men alt det andre....mmmnei.

 

Selve stranddagen:

Bruk vannfast sminke. Du kan bruke en Illuminator fra Estée Lauder for å jevne ut fargetonen i ansiktshuden. Vannfast concealer er også et must på ujevnheter i ansiktet. Og ikke glem vannfast løspudder!

Kan kanskje prøve å få på meg litt vannfast maskara mens mannen gjør ungene klar.

Ha håret i en lekker hestehale, hårknute, ta på en solhatt eller knyt et skjerf rundt hodet.

Tja, lekker og lekker. Skal nå alltids få samlet håret i en hestehale.

En bronsefarget skimmerolje eller solkrem med solreflekterende pigmenter gir ekstra glød og skimmer i huden.

Bronsefarget hva? Ja, jo, det hørtes jo lekkert ut. Men mannen banker febrilsk på baderomsdøra og lurer på om jeg er ferdig snart. Lillesøster gråter.

Solpudder på krageben, skuldre og legger vil gi en fin og glødende effekt.

Lillemann må på do og mannen kikker inn på badet med lillesøster over skulderen. Han svetter i panna.

Smør en concealer som matcher hudtonen på strekkmerkene. Husk transparent pudder over.

Lillemann gikk ut i hagen og tisset i plaskebassenget. Lillesøster har kastet opp og bæsjet og Sjur er sur.

Spray parfyme i håret eller på bikinien.

Host, host. Okei, nå jeg gå.

Og vips, du er bikiniklar på 1-2-3.

Noen sider foran, står det hvordan du velger bikini etter kroppsfasongen din. Hvordan du gir bysten form og volum. Hva som fremhever dine kvinnelige former. Hvordan du skjuler stor rumpe, og hvordan du får lengre bein.

Dette hadde jeg tid til før jeg fikk barn. Men da trengte jeg det ikke. Nå, når jeg virkelig skulle trenge en skikkelig finpuss, har jeg aldri i verden mulighet til å tilbringe fire timer på badet før jeg skal på stranda. Jeg er heldig hvis jeg rekker en kjapp dusj, og får tatt en runde med høvelen over bikinilinja og leggene.

”Skal jeg gi dere damer et tips om hvordan dere kan se lekre ut på stranda?”

Mannen henger over rekkverket bak meg og har tydeligvis sett hva jeg leser.

”Ehm, ja…”, sier jeg nølende. Hva vet vel han?

”Ta på dere en bikini!”

Mamma på pinne

Hva gjør man ikke som sliten småbarnsmor for å finne tilbake til kroppen, gløden og sexlivet man hadde før man fikk barn?

Jeg kom i snakk med Christine på min ukentlige yogatime. Christine er poledans-instruktør, og mente denne ekstremsporten ville være midt i blinken for meg.

Wiiihaaaa. Du ser at jeg har beina over bakken, ikke sant?

”Poledancing? Næææ. Jeg vet ikke helt, jeg”…

Vel, tidligere i dag befant jeg meg plutselig i bilen på vei til studioet hennes. Jeg er pissenervøs. Ser for meg hvordan dansesalen er fylt med to meter høye, veltrente unge jenter med stramme mager og lange hestehaler som hopper grasiøst opp og ned mens de svinger seg elegant rundt den blanke stangen.

”Det blir visst bare oss to i dag”, sier Christine i det klokka slår halv tolv. Puh, takk og lov.

Den neste timen går, står, setter og reiser jeg meg om og om og om igjen, uten å slippe grepet på stangen. Jeg snurrer til høyre og til venstre. Jeg snurrer forover og bakover. Med rette ben og med bøyde ben. Jeg tar ”svanen”, som egentlig likner mest på ”anda” for min del, og jeg svinger både forover OG bakover i en og samme snurr.

Vi ble faktisk ganske gode venner, stangen og jeg. Bortsett fra et par blåmerker på armen.

Idrettsskade

Kommer jeg til å fortsette? Ja, jeg har allerede meldt meg på et fire ukers kurs.

Kommer mannen til å få noe glede av dette? Nehei. Jeg ser ikke helt for meg at vi skrur opp ei sølvblank stang på soverommet med det første. Men det spiller egentlig ingen rolle. Mannen krever verken frontspin eller backspin. Minst av alt noen svane. For hans del holder det lenge at jeg smiler lurt og lener meg over bordet mens jeg nikker med hodet mot trappa opp til andre etasje. Han er ganske enkel sånn.

hits